Næringskomiteen har på vegne
av komiteens medlemmer fra Høyre bedt om svar på en
rekke spørsmål i tilknytning til Dokument nr.
8:40 (2006-2007) fremmet av stortingsrepresentantene Torbjørn
Hansen, Gunnar Gundersen, Peter Skovholt Gitmark og Bent Høie. Spørsmålene
er referert nedenfor med kursiv. Svar på spørsmål
som tematisk hører sammen er gruppert.
Innledningsvis vil jeg presisere noen sentrale
forskjeller mellom mitt syn på spørsmålene
om priskontroll og boplikt og det synet jeg oppfatter at forslagstillerne
legger til grunn for sine forslag.
I Soria-Moria erklæringen har denne
regjeringen lagt til grunn som mål at det skal gjennomføres
et løft for distriktene, et løft hvor virkemidler
innen ulike sektorer tas i bruk for å sikre levende lokalsamfunn.
Regjeringens politikk går bl.a. fram av St.meld. nr. 21
(2005-2006) Hjarte for heile landet som
ble lagt fram for Stortinget i fjor vår. Jeg ser det som
en viktig oppgave at også virkemidlene i eiendomspolitikken
skal bidra til å nå de målene regjeringen
har satt seg. Dette er også lagt til grunn i stortingsmeldingen.
Virkemidlene i landbruks- og distriktspolitikken
kan ikke ses isolert – det er en naturlig og viktig sammenheng
mellom dem og andre virkemidler enten de er fastsatt i lovgivning,
knyttet til økonomiske ordninger i landbruket, eller distriktspolitiske
virkemidler av mer generell karakter. Skal regjeringens mål
nås, må det følgelig finnes ulike virkemidler å spille
på, og virkemidlene må balanseres på en
tjenlig måte i forhold til hverandre.
I brev til Næringskomiteen
15/3-07 skriver Landbruks- og matministeren om priskontrollen:
"Jeg mener at priskontrollen bidrar til å realisere flere
av målene i landbrukspolitikken, bl.a. målet om å sikre rekruttering
av yngre aktive utøvere i landbruksnæringen, og å legge
til rette for god ressursforvaltning. Jeg mener også at
den bidrar til å skape stabile arbeidsplasser og sikre
investeringsnivået i landbruket." Kan statsråden
skaffe dokumentasjon på at priskontrollen er et bidrag
til det ovennevnte, og om priskontrollen i så fall er et
vesentlig bidrag?
I brevet til næringskomiteen
av 15/3-07 antar statsråden at omfanget av skjult
vederlag er relativt begrenset. Hva mener statsråden med
relativt begrenset, og hvilke initiativ vil Regjeringen ta for å komme
denne ukulturen til livs?
Spørsmål
1. Skal de landbrukspolitiske målene nås, bør
prisnivået på landbrukseiendommer ikke være
høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag
og den verdien eiendommen har som bosted. Samtidig bør
det ikke stilles krav om urimelig høy egenkapital.
Etter gjeldende bestemmelser er formålet
med priskontrollen å bidra til en samfunnsmessig forsvarlig pris,
dvs. en pris som bidrar til å realisere målene
i landbrukspolitikken. Hensikten med kontroll av prisene er ikke å fryse
fast prisene, jf. bl.a. hensynet til eiendommens funksjon som kredittgrunnlag.
Kontrollen gjelder bare eiendom som skal brukes til landbruk, dvs.
eiendom som består av jord- og skogressurser samt tilhørende
ressurser og rettigheter som etter en realistisk objektiv vurdering
kan gi grunnlag for drift og utnytting av næringsmessig
karakter. Er det påregnelig med jordbruksdrift av et omfang
som berettiger til produksjonstillegg i jordbruket, får
priskontrollen som et utgangspunkt anvendelse, men ikke dersom eiendommen
erverves til andre formål enn landbruk og det ikke er påregnelig
at eiendommen i framtida skal opprettholdes som landbrukseiendom.
Vurderinger av virkningen av priskontrollen
må etter dette knyttes til om bestemmelsene bidrar til å opprettholde
et prisnivå som kan forenes med målene i landbrukspolitikken.
Som nevnt mener jeg at virkningene av priskontrollen ikke kan ses
isolert fra utviklingen i resten av samfunnet, og heller ikke isolert
fra andre landbruks- og distriktspolitiske virkemidler. Det er følgelig
vanskelig å isolere og beskrive hvor stort bidraget som
oppnås gjennom priskontrollen er målt i forhold
til virkningen av andre rammebetingelser og virkemidler. Rammebetingelsene
i Norge er forskjellige, noe som fører til at omsetningsprisene
er ulike i forskjellige deler av landet.
En beskrivelse av forholdet mellom prisnivå og
priskontroll er inntatt i St.meld. nr. 19 (1999-2000) Landbruksmeldingen
på s. 128-129. Det vises til at priskontroll ikke er det
eneste virkemidlet som innvirker på prisnivået.
Også odelsretten og regler om boplikt kan ha en prisdempende
virkning. Det pekes videre på at samspillet mellom reglene
(om takst) i odelsloven og konsesjonsloven bidrar til et prisnivå som
gjør det lettere å overta eiendom og betjene nødvendige
lån innenfor eiendommens avkastningsgrunnlag. Det er vist
til at dette bør være utgangspunktet for hva som
er et ønskelig prisnivå. Det er ellers lagt til
grunn at priskontrollen trolig har stor betydning for omsetningsprisene
i tettstedsnære områder, men har mindre betydning
i distriktene. Det er videre lagt til grunn at den bidrar til en jevnere
inntektsfordeling over generasjonsintervallene enn om det ikke hadde
vært priskontroll.
Jeg er enig i de vurderingene som er kommet
fram i meldingen, noe også et bredt flertall på Stortinget
sluttet seg til, jf. omtalen i Innst. S. nr. 167 (1999-2000) s. 40.
Flertallet viste i den forbindelse til at samfunnet bl.a. gjennom
overføringene til næringen setter rammevilkår
som bidrar til å sikre inntjeningen på jordbrukseiendommene.
I en slik situasjon mente flertallet at det er et mål å legge
til rette for et samfunnsmessig forsvarlig prisnivå ved
overdragelse av landbrukseiendom.
Spørsmål
3. Avtale om skjult vederlag ("penger under bordet") kan være
begrunnet i en rekke ulike motiv, for eksempel et ønske
om å spare dokumentavgift, eller ulike former for skatteplanlegging
av mer eller mindre tvilsom karakter. Det kan også være
motivert ut fra et ønske om å omgå priskontrollen.
Det ligger i sakens natur at det ikke lar seg gjøre å skaffe dokumentasjon
på omfanget av slike avtaler gjennom noen landsdekkende
statistikk. Oppdager kommunen at slikt vederlag er avtalt, og det
framgår at vederlaget fører til at den totale
kjøpesummen overstiger en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling,
risikerer kjøper at konsesjonssøknaden avslås.
Det følger av Høyesteretts avgjørelse
(Rt 2004 s 1582) at kjøper ikke er privatrettslig forpliktet
til å betale det skjulte vederlaget. Fører avtalen
til omgåelse av reglene om dokumentavgift eller skattehensyn,
risikerer partene straff. Både kjøper og selger
løper etter dette en betydelig risiko ved inngåelse
av slike avtaler. Det er derfor neppe grunn til å tro at
omfanget er så stort at det har betydning for prisnivået
på landbrukseiendom. Jeg ser derfor ikke behov for å sette
inn særlige tiltak ut fra noen landbrukspolitisk begrunnelse
med sikte på å fange opp de forhold som det her
er tale om.
I brevet til næringskomiteen
av 15/03-07 hevder statsråden at "de ulike bestemmelsene
om boplikt er viktige virkemidler i landbruks- og distriktspolitikken, og
at bestemmelsene i samvirke med andre virkemidler bidrar til å opprettholde
bosettingen og kulturlandskapet i landet vårt." Videre
hevdet statsråden i Stortingets spørretime den
7. februar 2007 som bevis på at boplikten fungerer at "Det
holder å sette seg i bilen og kjøre rundt og se
på norske bygdesamfunn, så ser en at vi faktisk
har lyktes i forhold til bosetting på en helt annen måte
enn hva en for eksempel har gjort på andre sida av grensa."
Har statsråden annen dokumentasjon eller faglig grunnlag
på at boplikten fungerer etter intensjonen enn ovennevnte
sitat om biltur?
Regjeringen mener at boplikten
fungerer. Er det aktuelt å utvide eller å gjøre
boplikten strengere for landbrukseiendommer?
Hvordan påvirker
boplikt omsetningsverdien av eiendom i fraflyttingsområder?
Er det aktuelt å justere
opp arealbegrensningene som utløser boplikt slik at det
er mulig å leve av eiendommen når man blir pålagt å bo
på den?
Spørsmål
4. Virkningene av boplikt kan ikke ses isolert i forhold til
bosettingshensynet. Boplikt på landbrukseiendom har etter
gjeldende regler et sammensatt formål. Bo- og driveplikt
kom inn i konsesjonsloven i 1974, og hadde som primært
mål at eier- og bruksforhold til landbrukseiendommer i
størst mulig grad skulle baseres på en selveiende
bondestand som aktivt driver sine eiendommer. I de senere årene,
og særlig etter lovendringen i 2001 har hensynet til bosetting
og kulturlandskap vært mer fremtredende som begrunnelse
for boplikt.
Det finnes få undersøkelser
om bosetting på landbrukseiendom. Spørsmålet
er imidlertid omtalt i Ot.prp. nr. 33 (2000-2001). Det går
der fram at:
"materiale fra Statistisk Sentralbyrå (1989)
sammenholdt med særskilt kjøring (NIJOS 1998)
av opplysninger fra landbruksregisteret koblet mot personregisteret, viser
at om lag 80% av eierne av landbrukseiendom bor på eiendommen
sin, eventuelt i kommunen der eiendommen ligger. Materialet tyder
videre på at det kan foreligge en sammenheng mellom størrelsen
på jordbruksarealet og hvorvidt eieren bor i kommunen/på eiendommen."
Denne statistikken er ingen dokumentasjon på at boplikt
på landbrukseiendom virker, men den viser at samvirket
mellom virkemidlene i landbrukspolitikken virker. Boplikt på landbrukseiendom
er et av disse virkemidlene. Statistikken tyder også på at
det er sammenheng mellom bosetting på landbrukseiendom
og det næringsmessige ressursgrunnlaget på eiendommen. Jeg
vil med dette som bakgrunn advare sterkt mot å oppheve
boplikten uten at det foreligger klar dokumentasjon for at den motvirker
bosetting eller andre landbrukspolitiske mål som begrunner
reglene.
Undersøkelsen fra Ås som det
er vist til i Dok.8:40 gjelder ikke boplikt på landbrukseiendom,
men boplikt i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense. Slik boplikt
har ikke det samme sammensatte formålet som boplikt på landbrukseiendom,
og undersøkelsen er derfor ikke er egnet som grunnlag for å ta
stilling til om reglene i landbruket virker etter sine formål.
Ved boplikt på landbrukseiendom er det ikke unntak fra boplikten
for nær slekt, slik reglen er ved boplikt fastsatt med
hjemmel i lokal forskrift. Også dette gjør overføringsverdien
fra undersøkelsen begrenset fordi omdanning fra bruk som
bolig til fritidsbruk i kommuner med nedsatt konsesjonsgrense trolig
i hovedsak skjer ved erverv av nær slekt. Ved erverv av
landbrukseiendom er på den annen side kommunenes praksis
i forbindelse med søknad om dispensasjon og oppfølging
av mislighold sentral for om eiendommen blir bebodd eller ikke.
Spørsmål
5. Jeg mener det er behov for en gjennomgang av bestemmelsene
om boplikt. Reglene bør utformes slik at de blir mer målrettet
enn i dag. De bør få en tydeligere begrunnelse,
og kommunene må utfordres til å ta et større
ansvar for praksis ved søknad om dispensasjon og kontroll
med mislighold. Jeg ser ikke bort fra at dette kan innebære
at reglene bør skjerpes på enkelte områder.
Jeg vil imidlertid anbefale at Stortinget venter med å ta
stilling til dette til departementet har foretatt en grundig gjennomgang,
og til det er gjennomført en bred høring knyttet
til aktuelle forslag. Jeg mener også at det er ønskelig å innhente
kunnskap om virkningene av bestemmelsene, og vil stimulere til slik kunnskapsinnhenting.
Spørsmål
8. Det foreligger ikke dokumentasjon på i hvilken
grad personlig boplikt på landbrukseiendom i fraflyttingsområder
påvirker omsetningsprisen. Mye taler for at plikten i liten
grad påvirker prisen dersom eiendommen skal brukes til
jordbruksdrift. Dette gjelder særlig bruk som gir heltidsbeskjeftigelse
hvor det er grunn til å tro at eiendommens avkastningsgrunnlag i
hovedsak vil være bestemmende for omsetningsprisen, eller
bruk med husdyrhold som gjør det nødvendig å bo
nær dyra. På bruk hvor næringsgrunnlaget
er svakt, kan det imidlertid tenkes at boplikt får større betydning
for omsetningsprisen, og da særlig dersom eiendommen ligger
attraktivt til og forskjellen måles i forhold til en pris
til fritidsformål.
Spørsmål
12. Boplikt som et virkemiddel for å sikre distriktspolitiske
mål kan etter mitt syn ikke forankres i en forutsetning
om at det må være mulig å leve av eiendommen.
Det må på den annen side legges til rette for
at det er mulig å leve i distriktene - selv om en ikke er
så heldig å være eier av en landbrukseiendom.
Jeg viser til St.meld. nr. 21 (2005-2006) som er omtalt innledningsvis,
og til regjeringens ambisjoner om et stort distriktspolitisk løft.
Kan statsråden
vise til dokumentasjon som underbygger påstanden om at
boplikten fører til økning eller mindre nedgang
i bosettingen, enn for kommuner uten boplikt?
Kan statsråden
vise til dokumentasjon som underbygger påstanden om at
boplikten ikke er et hinder for omsetning av eiendommer?
I Dokument 8:40 (2006-2007)
vises det til et forskningsprosjekt utført av
Landbrukshøyskolen på Ås som bl.a. kunne
vise til at det er et lavere nivå på investeringer
og vedlikehold i kommuner med boplikt enn i kommuner uten boplikt.
Kan statsråden vise til dokumentasjon på at dette
ikke stemmer?
Påstandene som her er nevnt er alle
behandlet i forskningsprosjektet fra Ås som det
er vist til i Dokument 8:40. Som nevnt innledningsvis inneholder
undersøkelsen i liten grad noen nevneverdig vurdering av
samspillet mellom de ulike landbruks- og distriktspolitiske virkemidlene.
Dette gjør at konklusjonene i undersøkelsen ikke
bør overvurderes.
Prosjektet gjaldt lokalt fastsatt forskrift
om boplikt for boligeiendommer, og formålet med boplikten
er å unngå tomme bolighus i deler av året.
Slik boplikt er i dag innført i de fleste kystkommuner
fra svenskekysten til Mandal, samt en rekke kommuner i fjellet med
sterkt press på omdanning til fritidsbruk. Et eksempel
er Nøtterøy kommune der boplikten etter folkeavstemming høsten
2006 ble beholdt på øya Veierland. Kommunestyret
la (med et flertall fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig
folkeparti) til grunn at dersom beboerne på Veierland selv
mente det var behov for regler om boplikt for å beholde
fast bosetting på øya, burde de ha slike regler.
Begrunnelsen for boplikt på boligeiendommer
er smalere enn begrunnelsen for boplikt på landbrukseiendom,
og innholdet er også forskjellig. Jeg har derfor vanskelig
for å se at spørsmålene - og konklusjonene
som er trukket i prosjektet - er dekkende ved vurdering av boplikt
på landbrukseiendom.
I rapporten er det bl.a. vist til at det omdannes
flere boliger fra bolig- til fritidsbruk i kommuner med lokalt vedtatt
boplikt enn i kommuner uten slik boplikt, det hevdes at boplikten
er et hinder for omsetningen, at det er et lavere nivå på investeringer
og vedlikehold i kommuner med lokal boplikt, og at det er nedgang
i bosettingen i slike kommuner sett i forhold til andre tilsvarende
kommuner uten boplikt.
Mange av funnene er ikke overraskende. Årsaken
til at kommunene har valgt å innføre lokal boplikt
er at de har registrert et sterkt press på omdanning fra
boligbruk til fritidsbruk. Presset er neppe tilsvarende stort i kommuner
som ikke selv har sett behov for å innføre forskrift,
selv om kommunene kan sammenlignes etter mange andre parametre.
Det er neppe overraskende at en høyere pris - og da med
salg til fritidsbruk i et attraktivt område - kan gi seg
utslag i at flere eiendommer kommer på salg. Det er heller
ikke overraskende at det til tross for konsesjonsplikten omdannes
flere boliger til fritidsformål enn i sammenlignbare kommuner
uten tilsvarende press. Dette kan også ha sammenheng med unntaket
fra boplikt ved overdragelse til nære slektninger. Jeg
gjør oppmerksom på at mange kommuner med forskrift
har gitt uttrykk for at dette unntaket fra konsesjonsplikten er
uheldig, og at reglene bør endres.
Spørsmål
2. I rapporten hevdes det at investeringene i boligene er
lavere i kommuner med forskrift enn i kommuner uten slik forskrift.
Jeg har ikke dokumentasjon som viser at dette er feil, men kan heller
ikke se at rapporten gir grunnlag for en slik påstand.
Vurderingene i rapporten bygger på en spørreundersøkelse knyttet
til eiernes investeringsvilje. Dette er etter min vurdering ingen
dokumentasjon på at det er investert mer i kommuner uten
boplikt enn i kommuner med slik plikt. Undersøkelsen viser
kun at det er en mulighet for at det foreligger en sammenheng.
I følge statistikk
som Nationen viser til den 16. mars 2007 er det bare 9
pst. av de som søkte fritak i 2006 fra boplikt på landbrukseiendommer,
som fikk avslag. Er dette et riktig bilde av situasjonen, og mener
statsråden at regelverket fungerer godt når 9
av 10 som søker fritak får dette innvilget?
Hvor mange av de som søker
fritak fra den kommunale boplikten blir innvilget dette? Er det
store forskjeller fra kommune til kommune? I hvor mange saker klages
det på vedtak, og hvor mange av klagerne gis det medhold
i?
Har statsråden
noen oversikt over omfanget av kontroll med boplikt i kommunene?
Til spørsmål
9. I 2005 ble det behandlet søknad om dispensasjon
fra den lovbestemte boplikten på landbrukseiendom i 1 172
tilfeller. I 1 081 saker ble det gitt slik dispensasjon,
og i 91 saker ble søknaden avslått. I 424 av sakene
ble dispensasjonen gitt som en varig løsning, mens det
i 657 saker ble gitt midlertidig fritak fra boplikten. Antall innvilget
tidsbegrenset fritak ligger høyere i 2005 enn i tidligere år.
Antallet varige fritak er noe lavere enn for eksempel i 2002. Avslagsprosenten er
i samme størrelsesorden som tidligere år.
Praksis som viser et stort omfang fritak er
ikke noe nytt. Statistikk som gjelder søknad om fritak
fra bo- og driveplikt innhentet fra innføringen av boplikt
i 1974 fram til i dag viser at det hvert år er gitt dispensasjon
i et stort omfang. Denne praksisen bygger i hovedsak på odelslovens
bestemmelser som gir anvisning på en helhetsvurdering i
hver enkelt sak. I vurderingen skal det legges særlig vekt
på søkerens tilknytning til eiendommen, på livssituasjonen,
og bosettingshensynet. I tillegg skal det til gunst for søker
legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne
og bebyggelse. Ikke sjelden har søkeren nær tilknytning
til eiendommen og eiendommen har et svakt ressursgrunnlag og dårlig bebyggelse.
Dette er momenter som gjør at kommunene i en del tilfeller
kommer til at bosettingshensynet må vike.
Jeg mener det er grunn til å stille
spørsmål ved om regelverket er utformet godt nok
når det gis så mange fritak som dette. Samtidig
mener jeg det er nødvendig å foreta en konkret
avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende i den enkelte
saken, og at det må være mulig å få fritak
fra en personlig boplikt dersom viktige hensyn gjør seg
gjeldende. Jeg vil komme tilbake til dette i forbindelse med den
gjennomgangen av regelverket som jeg mener er nødvendig.
Jeg peker for ordens skyld på at denne
statistikken ikke sier noe om hvor mange som flytter til sin eiendom
når de overtar og derfor ikke behøver å søke
fritak fra boplikten.
Til spørsmål
10. Med bakgrunn i opplysninger innhentet gjennom KOSTRA har
Statens landbruksforvaltning kommet fram til at det i 2005 ble behandlet 124
saker1 som gjaldt søknad om konsesjon etter konsesjonsloven § 7
i de 73 kommunene som hadde innført nedsatt konsesjonsgrense
enten for hele kommunen eller deler av kommunen. I disse kommunene
ble det samme år omsatt totalt 247 bebygde eiendommer hvor
reglene fikk anvendelse. I 24 av konsesjonssakene ble det gitt avslag,
dvs. at kommunen fant at eiendommen fortsatt burde brukes til helårsbolig.
6 av avgjørelsene ble påklaget, og vedtaket ble
endret i 2 saker.
Statistikkmaterialet er for lite til at det
kan sies noe om det er store forskjeller fra kommune til kommune. Saksforholdet
i hver enkelt sak er heller ikke likt, og det er derfor heller ikke
sannsynlig at en konkret gjennomgang av sakene vil kunne gi opplysninger
som viser om det finnes systematiske forskjeller i kommunenes behandling.
Til spørsmål
11. Det er ikke samlet inn statistikk over hvordan kommunene
kontrollerer overholdelse av boplikten. Departementet har imidlertid
utarbeidet en veileder om juridiske virkemidler knyttet til bosetting som
ble lagt ut på Landbruks- og matdepartementets hjemmeside
i februar i år. Veilederen inneholder bl.a. informasjon
om hvordan kontrollen med boplikt kan gjennomføres. Kopi
av veilederen vedlegges til orientering, og den kan leses på følgende
nettadresse:
http://www.regjeringen.no/Upload/LMD/Vedlegg/Veileder%20om%20bosetting.pdf
1 Dette tallet er justert noe i forhold til de totaltallene som
er oppgitt i KOSTRA-gjennomgangen. Årsaken til dette er
at KOSTRA-tallene omfatter kommuner med noe ulike regelsett.