Jeg viser til brev 7. januar 2007 fra
justiskomiteen vedrørende ovennevnte. Jeg har følgende
merknader til forslaget:
Etter det jeg forstår, gjelder dette
forslaget et konkret sakskompleks der staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet
er, eller kan ventes å bli, saksøkt. Jeg har derfor
forelagt spørsmålet for Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
som har følgende merknad til forslaget punkt 1:
"Staten signaliserte i Stortingsmelding nr. 47 (2002-2003)
"Granskning av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen" at
man ikke kunne se bort fra at enkelte dykkere kunne vinne frem med
er erstatningssøksmål mot staten. Spørsmålet
om foreldelse ble berørt i samme melding. Det sies i denne
forbindelse at departementet antar at det ved et eventuelt erstatningssøksmål
fra dykkere ikke vil være aktuelt for staten å påberope
seg foreldelse. Komiteen har gjentatt samme i Innst S, nr, 137 (2003-2004).
På grunnlag
av ovenstående er det ikke aktuelt for staten å påberope
seg foreldelse dersom det gjenstår prinsipielle spørsmål
som ikke har fått sin rettslige avklaring. Det samme vil
gjelde i forhold til saksøkere som på grunnlag [av] juridiske
og faktiske anførsler har en mulighet til å nå frem
med sin sak. Det er imidlertid ikke ønskelig å frafalle
muligheten til å gjøre foreldelse gjeldende mot
krav som åpenbart ikke vil vinne frem. Av hensyn til slike
søksmål anses det i alle fall på det nåværende
tidspunkt som hensiktsmessig at staten beholder muligheten til å gjøre
foreldelse gjeldende. Dette er den fremgangsmåte som Regjeringsadvokaten har
rådet til i denne sak."
Bakgrunnen for forslaget er etter det jeg forstår,
at staten i forhold til nordsjødykkerne ikke helt generelt har
frafalt muligheten for å gjøre foreldelse gjeldende. Jeg
viser til det som er sagt ovenfor om dette.
Forslagsstillerne ønsker en endring
av foreldelsesloven § 9. Jeg kommer nærmere
tilbake til innholdet i forslaget, men vil innledningsvis si noe
om de hensyn som ligger til grunn for foreldelsesinstituttet.
Begrunnelsen for foreldelsesreglene er sammensatt og
kan bero på hva slags type krav det er tale om. Hovedtanken
bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er at den skadelidte
bør oppfordres til å fremme sitt krav innen rimelig
tid etter at skaden er konstatert. Det er særlig to hensyn
som gjør seg gjeldende:
For det første tilsier bevishensyn
at erstatningskrav blir gjort gjeldende innen rimelig tid. Bevis
for hva som har skjedd, vil etter hvert bli svekket eller gå tapt. Når
det har gått lang tid, vil det ofte bli vanskelig eller umulig å fremskaffe
sikre opplysninger om uaktsomhet, årsakssammenheng mv.
For det andre kan innrettelseshensyn tale for foreldelse når
det har gått lang tid. Skadevolderen vil etter hvert innrette
seg på at det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar,
blant annet hvis det mulige kravet ikke var kjent for den påstått ansvarlige,
eller hvis det kunne fremstå som tvilsomt om det kunne
foreligge et krav. Dette hensynet vil også i noen grad
gjøre seg gjeldende for erstatningskrav mot det offentlige,
som blant annet må ta hensyn til eventuelle krav ved utformingen
av sine budsjetter. Gjeldende foreldelsesregler fremstår
som en avveining mellom slike generelle hensyn og konkrete hensyn
som i visse tilfeller kan begrunne lengre foreldelsesfrister enn
vanlig.
Selv om det gjelder regler om foreldelse, kan
den som påstås å være ansvarlig,
unnlate å påberope dette. Det synes å være
enighet om at staten - i større grad enn andre skadevoldere
- som et utgangspunkt bør være tilbakeholdende
med å påberope foreldelse. I Innst. O. nr. 18
(1995-96) om lov om endringer i lov av 18. mai 1979 nr.
18 om foreldelse av fordringer (foreldelse av krav på skadeserstatning)
uttaler en samlet justiskomite om dette:
"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle
en fbreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten
unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide
uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne
praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det
reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser
mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig
om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse
i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene
om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene.
Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge
forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at
den skadegjørende handling ikke vil føre til nye
krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som
er skadevolder."
Det er mitt inntrykk at staten i praksis følger
den "forsiktighetslinjen" som er skissert. Hver sak og hvert sakskompleks
må imidlertid vurderes konkret.
Vilkårene for foreldelse av erstatningskrav
fremgår av foreldelsesloven § 9. Bestemmelsen
inneholder ikke særregler om krav mot det offentlige.
Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes
tre år etter den dagen da den skadelidte fikk eller burde
ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige,
jf. § 9 nr. 1. I tillegg oppstiller § 9
nr. 2 første punktum en absolutt foreldelsesfrist på tyve år
fra den dagen da den skadegjørende handlingen eller annet ansvarsgrunnlag
opphørte. For skader voldt i ervervsvirksomhet er det gjort
visse unntak fra tyveårsfristen ved personskader, jf. § 9
nr. 2 annet punktum. Dersom skaden er voldt i ervervsvirksomhet
og den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret
av det skadegjørende forholdet kjente eller burde kjenne
til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig
helseskade, gjelder det ingen tyveårsfrist. I slike tilfeller
faller man tilbake på § 9 nr. l, det
vil si at foreldelse inntrer tre år etter at den skadelidte
fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap for å gjøre
kravet gjeldende.
De gjeldende lovreglene synes å ivareta
skadevolderens og skadelidtes interesser på en tilfredsstillende måte.
Fristene etter foreldelsesloven § 9 er rommelige, og
gir den skadelidte god tid til å vurdere om et erstatningssøksmål
bør anlegges. Samtidig ivaretar reglene skadevolderens
behov for å få en avklaring innen rimelig tid.
Jeg har vanskelig for å se at det er behov for å endre
reglene i foreldelsesloven § 9. De hensyn som forslagsstillerne
synes å være opptatt av, er etter mitt syn allerede
godt ivaretatt gjennom reglene i foreldelsesloven § 9.
Som nevnt ovenfor, begynner fristen etter § 9
nr. l først å løpe når den skadelidte
har fått nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.
Dersom skadevolderen holder tilbake relevant informasjon om slike
forhold, vil dette kunne innebære at fristen ikke begynner å løpe,
siden skadelidte da vil kunne mangle informasjon for å gjøre
et krav gjeldende. Også § 9 nr. 2 annet
punktum kan ha betydning dersom skadevolderen har hatt kunnskap
om det erstatningsbetingende forholdet, jf. ovenfor om denne bestemmelsen.
Når det gjelder det konkrete forslaget
som er fremmet om endring av foreldelsesloven § 9,
vil jeg peke på følgende:
Forslaget er formulert slik at foreldelse ikke
skal kunne påberopes av staten. Jeg antar at man med dette sikter
til en regel som innebærer at foreldelse ikke skal kunne
skje i de aktuelle tilfellene. Det er imidlertid noe uklart for
meg hvordan forslaget forholder seg til de reglene som allerede
følger av foreldelsesloven § 9, det vil
si om man mener at det ikke bør gjelde noen treårsfrist
som i nr. l, eller at det ikke bør gjelde noen tyveårsfrist
som i nr. 2 første punktum. Jeg antar at forslaget må forstås
slik at man ikke ønsker noen absolutt foreldelsesfrist
(tyve år) for kravene, men at treårsfristen likevel
skal gjelde, jf. for så vidt ordningen for krav som reguleres
av § 9 nr. 2 annet punktum.
Når det gjelder vilkårene
for at foreldelse ikke skal kunne påberopes eller inntre
etter forslaget, er disse uklart angitt. Jeg oppfatter forslaget
slik at man mener at foreldelse ikke skal inntre dersom staten på en
eller annen måte har opptrådt klanderverdig og
i den forbindelse har forsøkt å skjule den klanderverdige
handlingen. Det er imidlertid ikke klart om dette i seg selv skal være
tilstrekkelig, eller om det også må være
slik at staten senere - for eksempel i forbindelse med et mulig søksmål
- må ha forsøkt å holde eller har holdt
et eventuelt klanderverdig forhold skjult.
Forslaget er knyttet til om "staten selv kan
mistenkes" for å ha tilbakeholdt informasjon eller lignende. Dette
er for det første et uklart og vanskelig bevistema i seg
selv. Det er også uklart hva som skal danne grunnlaget
for en slik mistanke. Dersom det skal være tilstrekkelig
at den som mener å ha lidd et tap, mistenker staten for
dette, vil enhver som mener å ha et krav mot staten - berettiget
eller uberettiget - effektivt kunne avskjære foreldelse
ved å påstå at staten har forsøkt å skjule
sine handlinger. I begrunnelsen for forslaget synes det riktignok å være
lagt til grunn at forslaget bare skal omfatte saker av "allmenn
interesse". Også dette er etter mitt syn et svært
uklart og dermed uhensiktsmessig kriterium for når reglene
skal få anvendelse.
Jeg nevner for ordens skyld at det i forslaget
er vist til en bestemmelse i foreldelsesloven av 1896. Jeg kan ikke
se at denne bestemmelsen er av interesse, idet gjeldende regler
om foreldelse av erstatningskrav allerede tar høyde for å ta
i betraktning svik når man skal fastlegge fristens utgangspunkt,
jf. om § 9 nr. l ovenfor.
Etter mitt syn er det ikke grunnlag for noen
regel som foreslått. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet
ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg
gjeldende for denne typen saker det her er tale om. Min konklusjon
blir etter dette at jeg ikke ser behovet for en slik regel som nevnt
i dok. nr. 8:35 (2006-2007) punkt 2. Eventuelle uheldige utslag
av reglene i konkrete enkeltsaker kan avbøtes på annen
måte enn ved lovendring, for eksempel ved at staten unnlater å påberope foreldelse.