Dok. nr. 8:35 (2006-2007)

Jeg viser til brev 7. januar 2007 fra justiskomiteen vedrørende ovennevnte. Jeg har følgende merknader til forslaget:

1. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med "Nordsjødykker-saken" om å avstå fra påberoping av foreldelse.

Etter det jeg forstår, gjelder dette forslaget et konkret sakskompleks der staten ved Arbeids- og inkluderingsdepartementet er, eller kan ventes å bli, saksøkt. Jeg har derfor forelagt spørsmålet for Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har følgende merknad til forslaget punkt 1:

"Staten signaliserte i Stortingsmelding nr. 47 (2002-2003) "Granskning av pionerdykkernes forhold i Nordsjøen" at man ikke kunne se bort fra at enkelte dykkere kunne vinne frem med er erstatningssøksmål mot staten. Spørsmålet om foreldelse ble berørt i samme melding. Det sies i denne forbindelse at departementet antar at det ved et eventuelt erstatningssøksmål fra dykkere ikke vil være aktuelt for staten å påberope seg foreldelse. Komiteen har gjentatt samme i Innst S, nr, 137 (2003-2004).

På grunnlag av ovenstående er det ikke aktuelt for staten å påberope seg foreldelse dersom det gjenstår prinsipielle spørsmål som ikke har fått sin rettslige avklaring. Det samme vil gjelde i forhold til saksøkere som på grunnlag [av] juridiske og faktiske anførsler har en mulighet til å nå frem med sin sak. Det er imidlertid ikke ønskelig å frafalle muligheten til å gjøre foreldelse gjeldende mot krav som åpenbart ikke vil vinne frem. Av hensyn til slike søksmål anses det i alle fall på det nåværende tidspunkt som hensiktsmessig at staten beholder muligheten til å gjøre foreldelse gjeldende. Dette er den fremgangsmåte som Regjeringsadvokaten har rådet til i denne sak."

2. Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til lov om endring i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) § 9, med sikte på å klargjøre at foreldelse ikke skal kunne påberopes av statlige myndigheter i saker der state...

Bakgrunnen for forslaget er etter det jeg forstår, at staten i forhold til nordsjødykkerne ikke helt generelt har frafalt muligheten for å gjøre foreldelse gjeldende. Jeg viser til det som er sagt ovenfor om dette.

Forslagsstillerne ønsker en endring av foreldelsesloven § 9. Jeg kommer nærmere tilbake til innholdet i forslaget, men vil innledningsvis si noe om de hensyn som ligger til grunn for foreldelsesinstituttet.

Begrunnelsen for foreldelsesreglene er sammensatt og kan bero på hva slags type krav det er tale om. Hovedtanken bak reglene om foreldelse av erstatningskrav er at den skadelidte bør oppfordres til å fremme sitt krav innen rimelig tid etter at skaden er konstatert. Det er særlig to hensyn som gjør seg gjeldende:

For det første tilsier bevishensyn at erstatningskrav blir gjort gjeldende innen rimelig tid. Bevis for hva som har skjedd, vil etter hvert bli svekket eller gå tapt. Når det har gått lang tid, vil det ofte bli vanskelig eller umulig å fremskaffe sikre opplysninger om uaktsomhet, årsakssammenheng mv. For det andre kan innrettelseshensyn tale for foreldelse når det har gått lang tid. Skadevolderen vil etter hvert innrette seg på at det ikke foreligger grunnlag for erstatningsansvar, blant annet hvis det mulige kravet ikke var kjent for den påstått ansvarlige, eller hvis det kunne fremstå som tvilsomt om det kunne foreligge et krav. Dette hensynet vil også i noen grad gjøre seg gjeldende for erstatningskrav mot det offentlige, som blant annet må ta hensyn til eventuelle krav ved utformingen av sine budsjetter. Gjeldende foreldelsesregler fremstår som en avveining mellom slike generelle hensyn og konkrete hensyn som i visse tilfeller kan begrunne lengre foreldelsesfrister enn vanlig.

Selv om det gjelder regler om foreldelse, kan den som påstås å være ansvarlig, unnlate å påberope dette. Det synes å være enighet om at staten - i større grad enn andre skadevoldere - som et utgangspunkt bør være tilbakeholdende med å påberope foreldelse. I Innst. O. nr. 18 (1995-96) om lov om endringer i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelse av krav på skadeserstatning) uttaler en samlet justiskomite om dette:

"Komiteen viser til at staten har anledning til å frafalle en fbreldelsesinnsigelse, og at dette også nesten uten unntak gjøres i praksis der skadelidte ellers ville lide uforskyldt tap. Komiteen vil understreke viktigheten av at denne praksis konsekvent følges opp, ikke minst i saker der det reises krav mot det offentlige for feil eller forsømmelser mot barn og unge. Komiteen mener det ville være klart urimelig om skadelidte ble møtt med en påstand om foreldelse i slike tilfeller, og ber departementet påse at reglene om frafallelse av foreldelse praktiseres i henhold til forutsetningene. Komiteen viser til at hensynet til at skadevolder skal kunne legge forholdet bak seg, og etter en tid skal kunne innrette seg på at den skadegjørende handling ikke vil føre til nye krav, ikke har samme vekt når det er det offentlige som er skadevolder."

Det er mitt inntrykk at staten i praksis følger den "forsiktighetslinjen" som er skissert. Hver sak og hvert sakskompleks må imidlertid vurderes konkret.

Vilkårene for foreldelse av erstatningskrav fremgår av foreldelsesloven § 9. Bestemmelsen inneholder ikke særregler om krav mot det offentlige.

Hovedregelen er at erstatningskrav foreldes tre år etter den dagen da den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. § 9 nr. 1. I tillegg oppstiller § 9 nr. 2 første punktum en absolutt foreldelsesfrist på tyve år fra den dagen da den skadegjørende handlingen eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. For skader voldt i ervervsvirksomhet er det gjort visse unntak fra tyveårsfristen ved personskader, jf. § 9 nr. 2 annet punktum. Dersom skaden er voldt i ervervsvirksomhet og den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forholdet kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade, gjelder det ingen tyveårsfrist. I slike tilfeller faller man tilbake på § 9 nr. l, det vil si at foreldelse inntrer tre år etter at den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap for å gjøre kravet gjeldende.

De gjeldende lovreglene synes å ivareta skadevolderens og skadelidtes interesser på en tilfredsstillende måte. Fristene etter foreldelsesloven § 9 er rommelige, og gir den skadelidte god tid til å vurdere om et erstatningssøksmål bør anlegges. Samtidig ivaretar reglene skadevolderens behov for å få en avklaring innen rimelig tid. Jeg har vanskelig for å se at det er behov for å endre reglene i foreldelsesloven § 9. De hensyn som forslagsstillerne synes å være opptatt av, er etter mitt syn allerede godt ivaretatt gjennom reglene i foreldelsesloven § 9. Som nevnt ovenfor, begynner fristen etter § 9 nr. l først å løpe når den skadelidte har fått nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dersom skadevolderen holder tilbake relevant informasjon om slike forhold, vil dette kunne innebære at fristen ikke begynner å løpe, siden skadelidte da vil kunne mangle informasjon for å gjøre et krav gjeldende. Også § 9 nr. 2 annet punktum kan ha betydning dersom skadevolderen har hatt kunnskap om det erstatningsbetingende forholdet, jf. ovenfor om denne bestemmelsen.

Når det gjelder det konkrete forslaget som er fremmet om endring av foreldelsesloven § 9, vil jeg peke på følgende:

Forslaget er formulert slik at foreldelse ikke skal kunne påberopes av staten. Jeg antar at man med dette sikter til en regel som innebærer at foreldelse ikke skal kunne skje i de aktuelle tilfellene. Det er imidlertid noe uklart for meg hvordan forslaget forholder seg til de reglene som allerede følger av foreldelsesloven § 9, det vil si om man mener at det ikke bør gjelde noen treårsfrist som i nr. l, eller at det ikke bør gjelde noen tyve­årsfrist som i nr. 2 første punktum. Jeg antar at forslaget må forstås slik at man ikke ønsker noen absolutt foreldelsesfrist (tyve år) for kravene, men at treårsfristen likevel skal gjelde, jf. for så vidt ordningen for krav som reguleres av § 9 nr. 2 annet punktum.

Når det gjelder vilkårene for at foreldelse ikke skal kunne påberopes eller inntre etter forslaget, er disse uklart angitt. Jeg oppfatter forslaget slik at man mener at foreldelse ikke skal inntre dersom staten på en eller annen måte har opptrådt klanderverdig og i den forbindelse har forsøkt å skjule den klanderverdige handlingen. Det er imidlertid ikke klart om dette i seg selv skal være tilstrekkelig, eller om det også må være slik at staten senere - for eksempel i forbindelse med et mulig søksmål - må ha forsøkt å holde eller har holdt et eventuelt klanderverdig forhold skjult.

Forslaget er knyttet til om "staten selv kan mistenkes" for å ha tilbakeholdt informasjon eller lignende. Dette er for det første et uklart og vanskelig bevistema i seg selv. Det er også uklart hva som skal danne grunnlaget for en slik mistanke. Dersom det skal være tilstrekkelig at den som mener å ha lidd et tap, mistenker staten for dette, vil enhver som mener å ha et krav mot staten - berettiget eller uberettiget - effektivt kunne avskjære foreldelse ved å påstå at staten har forsøkt å skjule sine handlinger. I begrunnelsen for forslaget synes det riktignok å være lagt til grunn at forslaget bare skal omfatte saker av "allmenn interesse". Også dette er etter mitt syn et svært uklart og dermed uhensiktsmessig kriterium for når reglene skal få anvendelse.

Jeg nevner for ordens skyld at det i forslaget er vist til en bestemmelse i foreldelsesloven av 1896. Jeg kan ikke se at denne bestemmelsen er av interesse, idet gjeldende regler om foreldelse av erstatningskrav allerede tar høyde for å ta i betraktning svik når man skal fastlegge fristens utgangspunkt, jf. om § 9 nr. l ovenfor.

Etter mitt syn er det ikke grunnlag for noen regel som foreslått. De hensyn som begrunner foreldelsesinstituttet ved erstatningskrav, vil også kunne gjøre seg gjeldende for denne typen saker det her er tale om. Min konklusjon blir etter dette at jeg ikke ser behovet for en slik regel som nevnt i dok. nr. 8:35 (2006-2007) punkt 2. Eventuelle uheldige utslag av reglene i konkrete enkeltsaker kan avbøtes på annen måte enn ved lovendring, for eksempel ved at staten unnlater å påberope foreldelse.