Forslagsstillerne peker på at norsk internasjonal utvik­lingspolitikk bygger på tre hovedpilarer:

• – utvikling gjennom økt bistand til verdens fattige,

• – utvikling gjennom målrettede gjeldslettetiltak,

• – utvikling gjennom å stimulere til økt handel.

I det generelle tollpreferansesystemet (Generalized System of Preferences - GSP) har Nor­ge, i likhet med EU-landene og enkelte andre indus­triland, gitt en ensidig tollreduksjon eller tollfritak til enkelte utviklingsland. GSP-ordningens hensikt er å bedre utviklingslandenes markedsadgang. Ordnin­gen får konsekvenser for handel med landbruks- og nærings­middelvarer og handel med klær og enkelte ferdige tekstilvarer, hvor det eksisterer ulike tollsatser.

Ordningen er mest fordelaktig for en del av de så­kalte MUL-landene, de minst utviklede landene slik definert av FN. I henhold til forskriften om varers opprinnelse mv. ved bruk av tollpreferansesystemet for utviklingsland (nr. 158 av 20. februar 1998) § 11 første ledd annet punk­tum, er det norske tollmyndigheter som bestemmer hvilke av MUL-landene som skal gis den mest for­delaktige behandlingen. For tiden gis 29 av de vel 50 MUL-landene denne fordelsbehandlingen. Disse lan­dene har toll- og kvotefri adgang til markedet for alle sine varer. De øvrige utviklingslandene innenfor den alminnelige GSP-ordningen har mindre fordeler. I re­aliteten må disse landene konkurrere på lik linje med industriland som USA, Japan, Canada, osv. I forhold til verdens rikeste handelsblokk, EØS, kommer disse landene - de øvrige utviklingslandene - i en svakere posisjon. Dette gjelder både for industrivarer og for mange landbruksprodukter.

For å bli definert som et MUL-land må landene være kjennetegnet ved:

• – lav nasjonalinntekt,

• – lav grad av menneskelig utvikling (helse, ernæ­ring, utdanning og analfabetisme), og

• – økonomisk sårbarhet.

I tillegg er det et kriterium at landene skal ha et innbyggerantall under 75 millioner. Enkelte MUL-land, for eksempel Bangladesh, har imidlertid befolkningstall som er høyere enn dette.

Dagens tollpreferanseordning gir utslag som kan være vanskelige å forstå ut fra et utgangspunkt om å bedre markedsadgangen for produsenter i fattige land. Den viktigste årsaken til dette er den betydelige forskjellen mellom ingen tollsats overfor flere MUL-land, og betydelige tollsatser på land som kan ha omtrent like lavt bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som land innenfor MUL-gruppen. Land som Ghana, Kenya, Vietnam, Papua Ny-Guinea og Nicaragua vil for eksempel ikke innvilges tollfritak, selv om de alle ifølge databasen i World Economic Outlook for september 2006 hadde lavere BNP pr. innbygger enn flere land som er innenfor MUL-ordningen i det norske GSP-systemet.

Verdien av å være definert som et GSP-land (ikke MUL) er begrenset. Ut fra ønsket om å bidra til utvik­ling av fattige lands økonomier kan det etter forslagsstillernes syn forstås at den praktiske nytten er begrenset når det gjelder GSP-land som Bahamas, Brunei og Kuwait, men ikke de landene utenfor MUL-gruppen som er vist til oven­for. Dagens "enten-eller"-system synes ikke tilpasset selve hensikten med GSP-ordningen, mener forslagsstillerne. Selv om kun land definert som MUL beholder aller beste vilkår (full tollfrihet), bør det etter forslagsstillernes syn være mulig å innvilge lavere tollsatser for flere fattige land utenfor MUL-gruppen enn det GSP-land har i dag.

De gjenværende tollsatser er begrunnet med be­hovet for å beskytte innenlandsk produksjon, særlig av landbruksvarer, ut fra et legitimt ønske om å beva­re bosetting og kulturlandskap over hele landet. Det er etter forslagsstillernes syn imidlertid tvilsomt om samtlige av de tollmurer som mange utviklingsland møter i det norske marke­det, kan begrunnes i dette hensynet. Slike (høye) tollsatser bør forbeholdes varegrupper hvor det er en klar konflikt mellom innenlandsk produksjon og im­port av varer fra land innenfor en eventuelt justert GSP-ordning, mener forslagsstillerne. Landbrukspolitiske målsettinger kan også ivaretas sammen med nulltoll, eller sterkt redu­serte tollsatser innenfor et system med forutsigbare importkvoter.

Norge står fortsatt foran krevende forhandlinger om tollsatser på landbruksvarer i videreføringen av Doha-runden i WTO. Uten å forskuttere utfallet av slike internasjonale forhandlinger, mener forslagsstillerne det like fullt vil være rom for å vurdere ensidige norske tiltak for å forbedre markedsadgangen for varer fra enkelte utviklingsland på områder med begrenset eller ingen konflikt med landbrukspolitiske mål.

Det er tidligere varslet i Stortinget at Regjeringen ville gå gjennom hele GSP-ordningen i løpet av 2006, med sikte på å legge fram forslag om forand­ringer i GSP-systemet og tolltariffer i forslag til skat­te-, avgifts- og tollvedtak for 2007. Dette ble imidler­tid ikke fulgt opp.

Det synes å være behov for en samlet gjennom­gang av hvordan utformingen av tolltariffene og det generelle tollpreferansesystemet bidrar til målet om bedre markedsadgang for utviklingsland. En slik gjennomgang bør vise:

• – alternative metoder for en bedre preferansebe­handling av fattige utviklingsland som for tiden ikke tilhører gruppen av MUL-land,

• – en vurdering av om flere land som defineres som MUL av FN, også bør kvalifisere for beste fordelsbehandling innenfor det norske GSP-syste­met, og

• – hvilke gjenværende tolltariffer som utviklings­land møter, som ikke kan begrunnes ut fra behov for å beskytte produsenter i Norge.

I dokumentet fremmes følgende forslag:

"I

Stortinget ber Regjeringen gjennomgå tolltariffer og GSP-ordningen, og vurdere hvordan sammenhengen mellom norsk utviklingspolitikk og handelspolitikk kan styrkes på dette området, og orientere Stortinget om dette på en egnet måte.

II

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om tollfritak eller lavere tolltariffer overfor flere utviklingsland, da spesielt landene i gruppen mellom MUL og mellom­inntektsland, i skatte-, avgifts- og tollforslaget for 2008."