Det vises til brev av 23. oktober 2007
med oversendelse av nevnte forslag for utredning.
Forslaget gjelder begrensning av innsigelsesretten
i plan- og arealsaker etter plan- og bygningsloven, og konkret er
det foreslått følgende:
– å fjerne
fylkeskommunens og fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan-
og arealvedtak
– en egen forvaltningsdomstol
eller et eget forvaltningstilsyn for å behandle klager
etter kommunale planvedtak
– å vurdere klageadgangen
på politiske vedtak i kommunene.
Liknende forslag er fremmet 2 ganger tidligere,
men ble ikke fulgt opp ved Stortingets behandling. Det vises til
Dokument nr. 8:58 (2006-2007), jfr. Innst. S. nr. 151 (2005-2006)
og Dokument nr. 8:90 (2003-2004), jfr. Innst. S. nr. 106 (2004-2005).
Innsigelsesretten til kommunale
arealplaner
Miljøverndepartementet er ikke enig
i at fylkesmannens og fylkeskommunens adgang til å fremme
innsigelse til kommunale planforslag bør fjernes.
Departementet er ikke enig i at innsigelsesretten
er til hinder for det kommunale selvstyret. Det kommunale handlingsrommet
er begrenset i forhold til nasjonale og viktige regionale interesser.
Kommunene har ansvaret for å ta hensyn til slike interesser
i den kommunale planleggingen etter plan- og bygningsloven, og innsigelsesretten
for fylkeskommunen og statlige fagmyndigheter skal sikre at disse
interessene blir godt nok ivaretatt i de konkrete sakene.
Miljøverndepartementet viser til at
fylkesmannen og fylkeskommunen har en spesiell fagkompetanse på miljø og
planlegging som er svært viktig i arealplanleggingen. De
har samarbeidsplikt etter plan- og bygningsloven og skal medvirke
i planarbeidet, og de skal dermed bidra til de kommunale arealplanene
blir så gode som mulig. Samtidig har de et spesielt ansvar
for å påse at det ikke tillates utbygging i strid
med nasjonale og viktige regionale interesser. Ved å fremme
innsigelse kan de ikke stoppe en plan, men de kan sørge for
at planen bringes til Miljøverndepartementet til avgjørelse
dersom kommunen ikke tar hensyn til en innsigelse. Innsigelsene
begrunnes som regel i overordnede føringer gitt gjennom
stortingsmeldinger, nasjonale retningslinjer, rundskriv eller brev
fra departementet.
Der kommunen tar tilstrekkelig hensyn til de
nasjonale og regionale interessene i planarbeidet, vil kommunen
selv kunne egengodkjenne planene. De fleste sakene løses
lokalt, ved at kommunen og innsigelsesmyndigheten blir enige. Det
er bare ca 30-40 plansaker som avgjøres av departementet årlig.
Dette er en svært liten andel av de totalt ca 200 kommuneplaner
eller kommunedelplaner og 2000-3000 reguleringsplaner som vedtas
av kommunene hvert år. Tallene viser at plansystemet fungerer
godt ved at de aller fleste planer vedtas lokalt.
I praksis har det vist seg at det er nødvendig å ha bestemmelser
om innsigelse for å sikre at nasjonale og viktige regionale
hensyn blir godt nok ivaretatt i planarbeidet. Det er et sterkt
byggepress mange steder, blant annet langs kysten og i fjellområdene.
Kommunen skal avveie ulike interesser, og de har ansvaret for at
utbygging skjer i samsvar med de føringer som er gitt fra
overordnet nivå, blant annet av Stortinget gjennom behandlingen
av stortingsmeldinger.
I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand er det gitt viktige arealpolitiske
føringer for kommunenes planlegging. Blant annet omtales
en tydeligere og mer langsiktig strandsonepolitikk, en nasjonal
hyttepolitikk som sikrer miljøet, og sikring av villreinens
leveområder.
Miljøverndepartementet tar sikte på i
nær framtid fremme en odelstingsproposisjon med forslag
til ny plandel av plan- og bygningsloven, basert på Planlovutvalgets
forslag. Innsigelsesadgangen vil bli opprettholdt i dette forslaget.
Miljøverndepartementet viser også til
Dokument nr. 3:11 (2006-2007) Riksrevisjonens undersøkelse
av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge.
Her vurderer Riksrevisjonen om målet om en bærekraftig
arealforvaltning blir godt nok ivaretatt. Riksrevisjonen stiller
blant annet spørsmål ved om det fremmes innsigelse
i stor nok grad. Rapporten viser derfor hvor viktig det er å opprettholde
fylkesmannen og fylkeskommunens adgang til å fremme innsigelse
til kommunens arealplaner.
Klagebehandling av planer
Miljøverndepartementet mener det ikke
er grunnlag for å innskrenke klageadgangen på reguleringsvedtak, eller
etablere spesielle klageordninger.
Kommunens egengodkjenning av reguleringsvedtak der
det ikke er fremmet innsigelse, kan påklages. Slike klagesaker
avgjøres av fylkesmannen. I tillegg har fylkesmannen ansvar
for lovlighetskontroll etter kommuneloven.
Miljøverndepartement mener dagens ordning
der fylkesmannen er delegert myndighet til å avgjøre
klager på kommunens vedtak fungerer tilfredsstillende.
Systemet er i samsvar med norsk forvaltningstradisjon. Ved behandlingen
av klagesaker skal fylkesmannen etter forvaltningslovens § 34
prøve alle sider av saken, både lovligheten og
skjønnsutøvelsen. Fylkesmannen skal legge vekt
på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving
av det frie skjønn. Planlegging innebærer en skjønnmessig
vurdering av arealbruken, men vurderingen skal ta hensyn til overordnede
mål og rammer, slik det er pekt på foran.
I det forslag til ny plandel av plan- og bygningsloven som
Miljøverndepartementet arbeider med, vil det ikke bli foreslått
endringer i gjeldende klageordning. Ordningen fungerer greit, og
Miljøverndepartementet kan ikke se at det er grunn til å etablere
mer uavhengige og domstolslignende klageinstanser.
Departementet er heller ikke enig i at det ved
klagebehandlingen av kommunale planvedtak bare skal være
mulig å prøve lovligheten av vedtakene, og ikke overprøve
planvedtakene fullt ut. Klageadgangen skal ivareta både
nasjonale og viktige regionale hensyn, foruten hensynet til rettsikkerhet
for grunneiere og andre berørte. Det vil derfor virke uheldig å begrense
muligheten til å overprøve planvedtak. En overprøving
av et planvedtak ut fra nasjonale hensyn innebærer at kommunens
skjønnsmessige vurdering settes til side, fordi vurderingen
ikke er i samsvar med overordnede føringer, som for eksempel
er føringer nedfelt i en stortingsmelding.