Stortingets ombodsmann for forvaltninga har
i mars 2008 avgitt årsmelding til Stortinget om verksemda i året
2007.
I innleiinga til meldinga har ombodsmannen sett fram
eit forslag til tiltak som han meiner vil gjera at ombodsmannen
vil kunne makta å fylle oppgåvene sine på ein betre måte.
Meldinga har i år dels fått ei ny kapittelinndeling.
Kapittel I inneheld eit oversyn over arbeidet og sakshandsaminga
ved institusjonen. I tillegg inneheld kapitlet blant anna informasjon
om administrative forhold og om krav om innsyn i saksdokument hos
ombodsmannen. I kapittel II er det statistiske opplysningar om saksfordeling og
sakshandsaming. Kapittel III gjeld saker der det er funne manglar
ved lover, forskrifter eller praksis. I kapittel IV vert det referert
saker av allmenn interesse frå meldingsåret, jf. instruksen § 12
andre ledd. I kapittel V er det tilleggsopplysningar om saker som
er referert i tidlegare årsmeldingar og der forvaltninga var beden
om å sjå på saka på nytt.
Verksemda i 2007 har vore omfattande, og erfaringane
dette året har igjen vist kor viktig ombodsmannskontrollen er for
vanlege folk når dei får problem med forvaltninga. Sakene som er refererte
i meldinga, viser breidda i dei spørsmåla ombodsmannen undersøkjer
og uttaler seg om. Sakene viser òg at det dreier seg om vanlege problem
som folk har med styresmaktene. Breva og spørsmåla til ombodsmannen
vitnar om kor høgt borgarane set rettstryggleiken. Når saksbehandlinga
ikkje går føre seg på rette måten, og når styresmaktene ikkje bruker
lova rett, er det tilliten til dei offentlege styresmaktene som
blir skadelidande.
Ombodsmannen spør om ikkje ombodsmannen bør
ha same retten som alle andre til å seie si meining om skjønnsbruken
i forvaltninga. Er det i dag fornuftig å ha ei føresegn i lova om
at ombodsmannen berre kan kritisere skjønnet når det er klart urimeleg?
Ei slik avgrensing i kva ombodsmannen kan seie si meining om, har
uheldige verknader og bør ifølge ombodsmannen fjernast.
Retten ombodsmannen har til å uttale seg om skjønnet
i forvaltninga, er viktig fordi lovgivinga har gitt forvaltninga
større makt overfor borgarane. På nær sagt alle område kan styresmaktene no
med lova i hand gripe inn der borgarane før stod fritt til å gjere
som dei ville. Retten til å gripe inn i rettane og pliktene til
borgarane er i dag langt på veg bygd på skjønn. Dessutan gir lova
i dag borgarane fleire rettar enn før, og desse rettane er òg bygde
på skjønn. For at dei lovfesta rettane skal bli ein realitet for
borgarane, er det viktig å ha ein effektiv, utanforståande og uhilda
instans som folk kan gå til med sine klager på urett maktutøving.
Stort sett opptrer forvaltninga samvitsfullt
og korrekt. Men dei vide fullmaktene og den utbreidde praksisen
med å gjere unntak frå lova kan lett gjere folk urolege for at tilfeldige
og vilkårlege omsyn får bestemme, og at maktmisbruk, usakleg forskjellsbehandling
og korrupsjon førekjem. I det siste har fleire saker vist at ei
slik uro ikkje er utan forankring i dei faktiske tilstandane.
Dei omsyna og forholda som forvaltninga byggjer
skjønnet sitt på, er i dag meir samansette og kompliserte enn før,
og dei er vanskelege å kontrollere og overprøve. Behovet for ein
utanforståande og uhilda instans som kan reise saklege motførestellingar,
uttrykkje tvil og i det heile setje grunngitte spørsmålsteikn ved skjønnsutøvinga,
er større enn nokon gong. Ombodsmannen meiner at han no bør få uinnskrenka
rett til å seie si meining, også om forvaltningsskjønnet er urimeleg
eller vanskeleg å akseptere for ein utanforståande som har undersøkt
saka.
For at ombodsmannen betre skal kunne kontrollere
forvaltningsskjønnet, bør derfor avgrensinga i lova som gjer at
det berre kan reagerast på "klart urimelige" avgjerder, no fjernast.
Denne avgrensinga kom inn i lova då ombodsmannsordninga blei oppretta
i 1962, fordi forvaltninga då var redd for at ombodsmannen skulle
blande seg inn i det såkalla frie skjønnet. Ombodsmannen viser til
at tida no har gått frå denne avgrensinga. I Danmark har dei aldri
hatt ei slik avgrensing, og den første danske ombodsmannen, Stephan Hurwitz,
åtvara nordmennene mot å ta denne regelen inn i lova. Han meinte
at ei slik innskrenking i ytringsretten til ombodsmannen ville svekkje
den preventive effekten ombodsmannsordninga skulle ha. Avgrensinga
var dessutan unødvendig, for ombodsmannen ville sjølv vite når han
skulle gripe inn og overprøve skjønnet. Og slik har det òg blitt
i praksis. Ombodsmannen overprøver i dag ikkje eit fagleg eller lokalt
skjønn når det er bygd på rett lovtolking eller faktiske omstende
som det ikkje er grunn til å setje spørsmålsteikn ved. Ei slik avgrensing
i lova er derfor eit unødvendig og uheldig signal til borgarane
og omverda, og ho legg eit urimeleg band på retten ombodsmannen
har til å seie det han meiner.
Etter ordninga som gjeld i dag, kan ombodsmannen
setje i gang undersøkingar og seie si meining om det forvaltninga
har gjort. Ombodsmannen kan ikkje gjere om forvaltningsavgjerder
eller fatte rettsleg bindande vedtak. Slik bør det framleis vere.
Dersom forvaltninga ikkje bøyer seg for det
ombodsmannen seier, kan han rå til at klagaren reiser sak for domstolane.
Då får klagaren fri sakførsel. Å rå til å gå til rettssak høyrest
jo bra ut, men det har òg sine tvilsame sider. Sjølv om klagaren
får fri sakførsel, er det tungt å skulle gå til sak mot det offentlege.
Borgaren må sjølv ta belastninga med å føre saka. Ombodsmannen kan
ikkje gi borgaren hjelp til å drive søksmålet fram. Å tilrå søksmål
kan såleis vere eit slag i lufta. Er det saksbehandlingsfeil det
dreier seg om, er det berre dei kritiske orda frå ombodsmannen som
blir sanksjonen. Noka økonomisk oppreising får ikkje borgaren.
Borgarane blir bøtelagde for å køyre for fort
og for andre brot på trafikkreglane. Offentlege styresmakter kan
bryte saksbehandlingsreglane, men økonomiske konsekvensar får slike
feil berre når dei rettslege vilkåra for erstatning eller oppreising
er oppfylte. Klage til overordna styresmakt kan i visse tilfelle
vere eit middel, men å melde saka til politi og påtalemakt kan berre føre
fram dersom vilkåra for straff er oppfylte. Bør det halde fram slik?
Ein tanke kunne vere å opne for at ombodsmannen
kan rå til at styresmaktene som har brote forvaltningsreglane, må
betale den krenkte borgaren ei erstatning eller oppreising av rettferdsgrunnar,
ikkje berre når vilkåra for erstatnings- eller oppreisingsansvar
må seiast å vere oppfylte. Ei slik tilråding frå ombodsmannen må
i tilfelle gje forvaltninga ein rett til å betale den fornærma utan
å bli kritisert av riksrevisjonen eller kommunerevisjonen. Eit slikt
verkemiddel kan oppdra forvaltninga til å respektere forvaltningslova,
offentleglova og prinsippa for god forvaltningsskikk. Ordninga kan
òg føre til at det offentlege viser borgarane større respekt når
det blir gjort urett og feil. Det vil i så fall vere med og styrkje
tilliten til forvaltninga og gjere ombodsmannskontrollen meir effektiv.
Sivilombodsmannen undersøkjer og uttaler seg på
rettsleg grunnlag om korvidt offentlege styresmakter etter hans
syn har handla feil eller gjort urett mot borgarane. All offentleg
verksemd og heile den offentlege forvaltninga kan kontrollerast
av ombodsmannen. Han kan òg kontrollere om styresmaktene har respektert
og sikra menneskerettane, og om saksbehandlinga har vore i samsvar
med god forvaltningsskikk.
Undersøkingane blir i hovudsak sette i verk
etter klager frå enkeltpersonar, organisasjonar eller andre juridiske
personar. Men ombodsmannen kan òg setje i gang undersøkingar av
eige tiltak, det vil seie utan at det er klaga. Ombodsmannen kan
seie si meining i dei sakene han har undersøkt, men kan ikkje gjere
vedtak som er rettsleg bindande. Styresmaktene plar likevel bøye
seg for det ombodsmannen har sagt.
Gjennom Sivilombodsmannen kan borgarane få ei
enkel, nøytral og objektiv rettsleg undersøking og vurdering av
dei avgjerdene styresmaktene tek. Det er heller ikkje berre avgjerder
i forvaltninga ombodsmannen kan undersøkje og overprøve. Han kan
òg kontrollere styresmaktene sin handlemåte, unnlatingar dei har
gjort seg skuldige i, og andre tilhøve knytte til verksemda i forvaltninga.
Når forvaltninga ikkje svarer, når saksbehandlinga dreg ut, når
det ikkje lèt seg gjere å få kontakt med forvaltninga, eller når tenestemennene
i forvaltninga oppfører seg på ein uhøvisk eller krenkjande måte,
kan borgarane klage til ombodsmannen. Gjennom ombodsmannen kan borgarane
på ein praktisk og billeg måte få saka si, eller det problemet dei
har med ei offentleg styresmakt, gjennomgått og vurdert. For den
enkelte kan undersøkingane hos ombodsmannen vere eit nyttig og praktisk
alternativ til å måtte gå til domstolane. Det er òg viktig at den
enkelte kan klage til ombodsmannen på eiga hand utan å bruke sakkunnig
hjelp, til dømes advokat.
Ved kontoret arbeider 32 juristar og eit administrativt
støtteapparat på 13 personar. Kontoret er inndelt i fem avdelingar
med ansvar for kvar sine fagområde. Inndelinga i fagavdelingar gir
ombodsmannen og dei ulike kontorsjefane ei kontinuerleg oversikt
over saksporteføljen og betre føresetnader for å prioritere og effektivisere saksbehandlinga.
Ombodsmannen les personleg alle klager som kjem inn, og tek standpunkt
i alle saker som blir tekne opp med forvaltninga og, etter tilhøva,
i saker som blir avslutta utan nærmare undersøkingar.
I 2007 kom det inn 2 126 klager. 926 av desse klagene
blei avviste på formelt grunnlag. Klager retta mot organ, institusjonar
og andre sjølvstendige rettssubjekt som ikkje er ein del av den
offentlege forvaltninga, fell utanfor ombodsmannsordninga og blir
avviste. Også dersom ein anke- eller klageinstans i forvaltninga
ikkje er utnytta, blir ei klage til ombodsmannen vanlegvis avvist,
for som hovudregel skal kontrollen hos ombodsmannen vere etterfølgjande.
Det vil seie at forvaltninga sjølv må få høve til å behandle og
avgjere spørsmålet som klaga til ombodsmannen gjeld. Endeleg er
det ein tidsfrist for å klage til ombodsmannen. Klager til ombodsmannen
må vere framsette seinast eitt år etter at tenestehandlinga eller
forholdet det blir klaga over, blei utført eller opphøyrde.
Ombodsmannen må òg avgjere om det ligg føre tilstrekkeleg
grunn til å behandle klaga. Alle klager blir gjennomgått med sikte
på å avgjere kva som eventuelt skal skje. Når det blir klaga på forvaltningsavgjerder,
ber ombodsmannen forvaltninga om å sende saksdokumenta. Såleis er det
rett å seie at alle klager blir undersøkte. Men det som blir framført
i klaga, og det som går fram av saksdokumenta, avgjer kor omfattande
undersøkinga blir, og korleis den vidare behandlinga blir. I den
undersøkinga som blir utført i den innleiande fasen, blir klaga,
saksdokumenta som klagaren har sendt inn, og dei innsende saksdokumenta
frå forvaltninga gjennomgått. Siktemålet no er å finne ut om det
er noko som tyder på at det kan vere gjort feil eller urett mot den
som har klaga. Sjølv om det blir konstatert at det er gjort feil,
bør feilen vere så pass alvorleg at det kan vere grunn til å påtale
han. Mindre feil, og feil som kan synast å ha vore eit eingongstilfelle,
gir normalt ikkje grunn til vidare behandling. I nokre slike tilfelle
kan ombodsmannen sende klaga vidare til den styresmakta klaga gjeld,
med oppmoding om å merkje seg det klagaren har sagt, og ei tilråding
om korleis forvaltninga bør innrette seg i framtida.
Det er meininga at undersøkingane skal bli gjennomført
nokså fort. Behandlinga av klagene må derfor ikkje bli for omfattande.
Saksbehandlinga skal sjølvsagt vere forsvarleg, men må samtidig vere
enkel og uformell. Klagaren og forvaltninga må få høve til å uttale
seg og leggje fram relevant materiale, men saksbehandlinga må ikkje
bli for omstendeleg. Behandlinga skal ikkje vere ein domstolsprosess.
Krava til saksbehandlinga må rette seg etter siktemåla med ombodsmannsordninga,
nemleg at ho skal vere trygg, men samtidig rask, enkel og billeg.
Undersøkingane må vere avgrensa til ein gjennomgang av saksdokument
og anna skriftleg materiale. Ombodsmannen kan normalt ikkje avhøyre
partar eller vitne, og det er heller ikkje vanleg å halde synfaringar. Vidare
er ombodsmannskontrollen først og fremst tenkt som ein rettsleg
kontroll. Det inneber at saker der utfallet av behandlinga i forvaltninga
er bygd på bevisvurderingar av faktisk eller skjønnsmessig art,
og der dokumenta i saka ikkje gir nærmare rettleiing, kan vere mindre
eigna for behandling hos ombodsmannen. Då kan domstolsbehandling
vere eit betre alternativ.
Av dei sakene som blei tekne opp til nærmare gransking
i 2007, blei 829 avslutta etter ein gjennomgang av klaga og saksdokumenta
som forvaltninga hadde sendt inn, men utan at saka elles blei lagt
fram for eller teken opp med forvaltninga. I 570 av desse sakene,
viste det seg, etter ein gjennomgang av klaga og saksdokumenta,
at klaga opplagt ikkje kunne føre fram. I dei andre 259 sakene var
ein telefon til forvaltninga nok til å ordne opp i saka. Desse sakene
gjaldt hovudsakleg lang behandlingstid eller manglande svar frå
forvaltninga.
Av dei mottekne klagene enda 178 med ei eller anna
form for kritikk eller oppmoding til forvaltninga. Det følgjer av
ombodsmannslova § 10 første ledd at ombodsmannen kan "uttale sin mening
om saken". Ombodsmannen kan altså påpeike at det er gjort feil i
saksbehandlinga eller rettsbruken, og han kan gi uttrykk for at
ei avgjerd må reknast som ugyldig, klart urimeleg eller i strid
med god forvaltningspraksis. Dessutan kan han gi uttrykk for at
det bør ytast erstatning dersom forvaltninga har gjort feil som tilseier
det. Viktig er det òg at ombodsmannen kan påpeike at det knyter
seg rimeleg tvil til avgjerder som det er klaga på. Slik tvil kan
gjelde både faktiske og rettslege forhold. Når ombodsmannen meiner
at det er handla feil eller gjort urett, ber han normalt forvaltninga
om å vurdere eller behandle den aktuelle saka på nytt. Erfaring
tilseier at forvaltninga følgjer slike oppmodingar frå ombodsmannen.
Vanlegvis legg forvaltninga òg til grunn dei oppfatningane ombodsmannen
gir uttrykk for. Hovudinntrykket er at forvaltninga rettar seg lojalt
etter det ombodsmannen ber eller oppmodar om. Når forvaltninga
ikkje rettar seg etter ombodsmannen, kan ombodsmannen rå borgaren
til å reise sak for domstolane. Konsekvensen av det er at borgaren har
krav på fri sakførsel, jf. rettshjelpslova 13. juni 1980 nr. 35
§ 16 første ledd nr. 3. Ingen saker har gitt grunnlag for å tilrå
søksmål i 2007.
Kapittel IV i meldinga inneheld referat av dei viktigaste
fråsegnene frå ombodsmannen i klagesaker i meldingsåret 2007.
I tillegg til å behandle klager frå borgarane
kan ombodsmannen ta opp saker av eige tiltak. Når han gjer det,
er det vanlegvis fordi han i samband med behandlinga av ei klagesak
har fått kjennskap til ulovlege eller uheldige tilhøve som det kan
vere grunn til å ta opp særskilt. Dersom ombodsmannen får inn fleire
klager som gjeld det same spørsmålet, kan det òg vere meir praktisk
å ta saka opp på generelt grunnlag og av eige tiltak enn å forfølgje
dei konkrete enkeltsakene. Det kan òg vere at opplysningar publikum
gir til ombodsmannen, eller opplysningar som kjem fram i media,
kan gi grunn til å ta opp saker av eige tiltak. I meldinga for 2004
og 2005 er denne viktige sida ved arbeidet til ombodsmannen nærmare
omtalt.
I meldingsåret 2007 har ombodsmannen teke opp
41 saker av eige tiltak, mens talet i 2006 var 40.
Av sakene som blei tekne opp av eige tiltak
i 2007, er desse refererte i kapittel IV i årsmeldinga:
Sak nr. 10: Innsyn
i internt budsjettnotat om miljøskadelige subsidier
Sak nr. 15: Møteoffentlighet i Nesna kommune
Sak nr. 52: Saksbehandlingen av midlertidige vedtak
i fylkesnemndene for sosiale saker
Sak nr. 61: Forebygging av selvdrap og selvbeskadigelse
i fengsel
Sak nr. 72: Saksbehandling - bruk av bokettersynsrevisor
til å utarbeide utkast til ligningsnemnda i endringssaker
Sak nr. 78: Plan- og bygningsetaten i Oslo
kommune – saksbehandlingstid, siloordning (køsystem for fordeling
til saksbehandler), svar på henvendelser og informasjon om reell
saksbehandlingstid
Sak nr. 90: Adgangen til å gi rammetillatelse
i byggesaker der sektormyndigheten har stilt seg negativ til tiltaket
– om reindriftsloven 1978 § 10 nr. 4 gir anvisning på en samtykkeordning
Sak nr. 97: Spørsmål om boplikt for jord-
og skogbrukseiendommer.
I Dokument nr. 4:1 (2006-2007) gav ombodsmannen
15. februar 2007 særskild melding til Stortinget med heimel i lov
22. juni 1962 nr. 8 om Stortingets ombudsmann for forvaltningen § 12
andre ledd. Meldinga gjaldt ei undersøking om ein del forhold ved
Politiets utlendingsinternat på Trandum.
Bakgrunnen for undersøkinga var eit møte med Politiets
utlendingseining hausten 2005 og eit påfølgjande besøk ved utlendingsinternatet
i mars 2006. Politiets utlendingseining har ansvaret for drifta
av internatet, som er ein lukka, fengselsliknande institusjon for
visse grupper utlendingar utan lovleg opphald i riket eller med uavklart
identitet. Internatet er heimla i utlendingslova 24. juni 1988 nr.
64 § 37 d, og ein domstol vedtek internering etter nærmare kriterium
i lova.
Sentralt i undersøkinga stod den rettslege reguleringa
av drifta ved internatet, og særleg bruken av tvang, makt og kontrolltiltak
mot dei internerte. Vidare omfatta undersøkinga bruken av innleigde
vektarar, inspeksjonsrutinar, mat- og aktivitetstilbod, samtykke
til internering og tilsyn med internatet.
Som det går fram av Dokument nr. 4:1 (2006–2007),
var mangelen på ei nærmare rettsleg regulering av internatdrifta
slåande og klart uheldig for rettstryggleiken til dei internerte.
Dette var særleg uheldig i kombinasjon med at det ikkje var etablert
noko eksternt tilsyn med internatet. Vidare var det uheldig at drifta
og rutinane ikkje var tilpassa dei utlendingane som er internerte over
lengre tid. Ombodsmannen var òg kritisk til mellom anna mattilbodet
slik det var på tidspunktet for besøket, aktivitetstilbodet for
utlendingar med lengre opphald og visse sider ved bruken av innleigde
vektarar utan politimynde.
Utlendingslova § 37 d blei endra ved lov 29. juni 2007
nr. 41, som tok til å gjelde 1. juli 2007, og regulerer no rettane
til dei internerte og den fullmakta politiet har til mellom anna
å setje i verk kontrolltiltak og bruke maktmiddel. Det skal opprettast
eit uavhengig tilsynsråd for å "føre tilsyn med driften av utlendingsinternatet
og behandlingen av utlendingene som oppholder seg der". Eit forslag
til nærmare forskrifter, med heimel i lova, er venta om kort tid.
Ombodsmannen er òg kjend med at eit aktivitetssenter på internatområdet
er teke i bruk, og at innleigde vektarar er erstatta med eige tilsett
vaktpersonale. Kosthaldet blei endra allereie før ombodsmannen hadde avslutta
undersøkingane sine.
Ombodsmannen vil framleis følgje med på utviklinga
ved Politiets utlendingsinternat og sjå til at eit tilsynsråd blir
oppretta. Behovet for dette blei nyleg påpeikt av FNs torturkomité (CAT)
etter at Noreg hadde sendt sin femte periodiske rapport til komiteen.
I meldingsåret er det halde møte med ei rekkje ulike
organisasjonar og offentlege etatar. Møta opnar for meinings- og
informasjonsutveksling og gir ombodsmannen og hans medarbeidarar nyttig
innsikt i forvaltningsverksemda og eit betre grunnlag for å behandle
sakene.
I 2007 har ombodsmannen besøkt Skien fengsel og
Vadsø fengsel. Besøka har gitt høve til å møte fangar og tilsette
direkte, og likeins til å gjere ombodsmannsordninga betre kjend.
Dessutan har det vore nyttig å bli orientert om verksemda og utfordringane
ved kvart av fengsla. Begge besøka gav grunnlag for oppfølging med
spørsmål til fengsla om ulike tilhøve som besøka hadde avdekt.
Ombodsmannen har òg besøkt Haukeland universitetssjukehus,
psykiatrisk divisjon, Sandviken. Vidare har det vore halde møte
med fylkesmennene i Vest-Agder, Troms og Finnmark. Forutan gjensidig
orientering om verksemda har tema for møta mellom anna vore vanlege
forvaltningsrettslege spørsmål og spørsmål om behandlinga av saker
etter sosialtenestelova, barnevernlova og plan- og bygningslova.
Gjennom året har ombodsmannen og medarbeidarane
hans elles delteke på fleire seminar og kurs og halde ei rekkje
føredrag og førelesingar.
Delegasjonar frå mange land har vore på besøk. Det
er stor internasjonal interesse for å få informasjon om oppgåvene,
funksjonane og verkemåten til den norske ombodsmannsordninga. Kontakten
med utanlandske institusjonar gir dessutan kunnskap som er verdifull
for eige arbeid. Forutan brei kontakt med dei nordiske ombodsmennene
har ombodsmannen delteke på fleire internasjonale møte, mellom anna
ein rundebordskonferanse om menneskerettar som den greske ombodsmannen
og menneskerettskommissæren i Europarådet arrangerte i Aten, det sjette
internasjonale seminaret for europeiske ombodsmenn, som blei halde
i Strasbourg, og den femte internasjonale konferansen om offentleggjering
og innsyn (International Conference of Information Commissioners),
som i år var lagt til New Zealand.
Ei fullstendig oversikt over møte-, besøks-
og føredragsverksemda går fram av vedlegg 2 til årsmeldinga.
Med jamne mellomrom får ombodsmannen forslag
til nye eller endra regelverk til høyring frå forvaltninga. I 2007
kom det inn 97 høyringsforslag. Med unntak av saker som direkte
vedgår ombodsmannsinstitusjonen eller forhold som han tidlegare
har behandla, har ombodsmennene av prinsipielle grunnar vore tilbakehaldne
og forsiktige med å gi høyringsfråsegner til lovforslag. Utgangspunktet
for undersøkingane er gjeldande lovgiving, og det fell utanfor mandatet til
ombodsmannen å overprøve dei vurderingane lovgivaren har gjort.
I 2007 gav ombodsmannen éin høyringsuttale.
Høyringssaka gjaldt eit forslag frå Finansdepartementet
om forskrift om skatteklagenemnder og forskrift om når vedtak fatta
av skatteklagenemnda kan leggjast fram for riksskattenemnda til overprøving.
I høyringsfråsegna la ombodsmannen til grunn at det ikkje var tanken
at likningsstyresmaktene etter at ein ny klage- og nemndstruktur
var innført i skatteetaten, rettsleg eller faktisk skulle stå mindre
fritt til å ta opp ei sak til endring i favør av skattytaren etter
at ombodsmannen hadde uttalt seg og bedt om ny behandling av saka.
Ombodsmannen fann likevel grunn til å be om at departementet i det
vidare forskriftsarbeidet vurderte korvidt det var nødvendig å tydeleggjere,
eventuelt forskriftsfeste, både om desse spesielle endringssakene
skulle fremjast for skattekontoret, den regionale skatteklagenemnda
eller riksskattenemnda, og om skattekontoret eller Skattedirektoratet
skulle vere førebuande organ i desse endringssakene.
Også i 2007 har arbeidet med internasjonale spørsmål
og menneskerettar vore ein viktig del av oppgåvene til ombodsmannen.
Arbeidet med å sikre at forvaltninga følgjer opp norske plikter på
menneskerettsområdet, er òg blitt styrkt. Ombodsmannen ser på dette
arbeidet som ei side ved det generelle arbeidet. Ved kontoret er
det organisert ei eiga ressursgruppe som skal halde seg spesielt
orientert om internasjonale spørsmål.
I 2007 blei både ombodsmannslova og ombodsmannsinstruksen
endra. Bakgrunnen for endringane var ein førespurnad frå Stortinget
i samband med oppfølginga av resolusjon 1516 (2006) frå parlamentarikarforsamlinga
i Europarådet. Ifølgje resolusjonen bør nasjonalforsamlingane i
medlemsstatane ha eit overordna ansvar for å sikre at nasjonale
styresmakter implementerer avgjerder frå menneskerettsdomstolen
(EMD). I svaret til Stortinget gav ombodsmannen uttrykk for at
overvaking og kontroll med den norske oppfølginga av dommar frå
EMD allereie måtte seiast å liggje innanfor arbeidsområdet til ombodsmannen,
og at ein slik kontroll derfor strengt teke ikkje kravde endringar
i lov eller instruks. For å klargjere dette blei det teke inn ei
føresegn i instruksen om at ombodsmannen i årsmeldinga si òg skal
orientere om arbeidet med å overvake og kontrollere at offentleg
forvaltning respekterer og sikrar menneskerettane.
Ombodsmannen føreslo òg endringar i formålsformuleringa
i ombodsmannslova § 3 for å skape harmoni med staten sine grunnlovsfesta
plikter når det gjeld menneskerettane, slik dei er nedfelte i Grunnlova
§ 110 c. Etter Grunnlova § 110 c skal styresmaktene "respektere
og sikre menneskerettighetene". Etter forslaget til endring i ombodsmannslova
§ 3 skal arbeidet til ombodsmannen gå ut på å overvake og kontrollere
at forvaltninga "respekterer og sikrer menneskerettighetene".
Endringane i lova og instruksen blei vedtekne
av Stortinget i samsvar med forslaget og tok til å gjelde 1. juli
2007.
I samband med oppgåva med å kontrollere at forvaltninga
følgjer opp dommar frå EMD mot Noreg, nemner ombodsmannen ei sak
frå 2007: Den norske staten blei i dom 29. juni 2007 dømd av EMD
i ei sak om faget kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering
(KRL). Domstolen fann at ordninga med avgrensa fritak frå undervisninga
i KRL-faget var i strid med artikkel 2 i protokoll nr. 1 (rett til
utdanning) til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Ombodsmannen
har merkt seg at Kunnskapsdepartementet på bakgrunn av dommen har
føreslått endringar i opplæringslova (lov 17. juli 1998 nr. 61 om
grunnskolen og den vidaregåande opplæringa) i eit høyringsnotat
utsendt ved høyringsbrev 5. desember 2007.
Elles viser ombodsmannen til avgjerda i EFTA-domstolen
30. oktober 2007 i ei sak som gjaldt dei utvida rettane til enkjer
som var gifte med menn som blei medlemmer av Statens pensjonskasse
før 1. oktober 1976. Enkjene har vore unnatekne frå regelen som
blei innført i 1976 om at pensjonen skal reduserast dersom mottakaren har
inntekt, mens enkjemenn som var gifte med kvinner som blei medlemmer
før 1. oktober 1976, og som har hatt inntekt, har fått redusert enkjemannspensjonen.
EFTA-domstolen kom til at ei slik forskjellsbehandling av enkjemenn
bryt med likestillingsdirektivet frå EU (Rdir 86/378/ EØF). Fornyings-
og administrasjonsdepartementet har gitt uttrykk for at Regjeringa
vil endre reglane, slik at dei blir i tråd med likestillingskrava
i EFTA-domstolen. For å halde seg orientert om korleis forvaltninga
følgjer opp avgjerda i EFTA-domstolen, bad ombodsmannen om å få tilsendt
høyringsforslaget til endringa i lova.
I november 2007 blei det arrangert eit menneskerettsseminar
med tittelen "Utsatte gruppers menneskerettighetsvern i Norge".
Vel 100 deltakarar frå offentleg forvaltning, private advokatfirma
og ulike interesseorganisasjonar deltok. Seminaret tok særleg for
seg menneskerettsvernet til personar utan lovleg opphald og vernet
for personar som er avhengige av økonomiske og andre ytingar frå
det offentlege. Europarådskommissæren for menneskerettar, Thomas
Hammarberg, var invitert og innleidde seminaret.
Også i 2007 har ein juridisk medarbeidar ved kontoret
med særleg kjennskap til kinesisk språk og kinesiske forhold vore
stilt til disposisjon for Utanriksdepartementet for å hjelpe til
i den norske innsatsen for å styrkje menneskerettane i Kina. Ho
har teke del i organiseringa og tilrettelegginga av fleire møte,
besøk, seminar og konferansar både her og i Kina. Rettane til fangar
og pågripne og dei grunnleggjande menneskerettane etter norske og
internasjonale standardar har vore tema for desse aktivitetane. Eit
internasjonalt seminar under tittelen "Serving Sentences in the
Community, the Supervisory Mechanism and the Protection of Human Rights"
blei halde med 100 deltakarar i Kina. Dei aller fleste deltakarane
var kinesiske statsadvokatar, leiarar frå fengselsavdelinga ved
det kinesiske riksadvokatembetet og representantar frå det kinesiske
justisdepartementet. Bakgrunnen for seminaret var oppmodinga frå
Kina om meir informasjon om norsk lovgiving og praksis med omsyn
til samfunnsstraff og andre straffereaksjonar som alternativ til
fengsling.
Gjennom fleire år har ombodsmannen og medarbeidarane
hans delteke i menneskerettsdialogen mellom Noreg og Kina og på
denne måten hatt kontakt med kinesiske styresmakter. I oktober/november
2007 hadde ombodsmannen saman med to medarbeidarar møte i Beijing
og Shanghai med representantar frå National Peoples Congress, Ministry
of Supervision, Ministry of Public Security, Supreme People’s Procuratorate og
Shanghai Municipal People's Congress. Ombodsmannen besøkte dessutan
eit ungdomsfengsel i Beijing og heldt føredrag om den norske ombodsmannsordninga
ved Renmin University Law School i Beijing og Fudan University Law School
i Shanghai.
Europarådskommissæren for menneskerettar har invitert
til å delta i eit samarbeid mellom nasjonale ombodsmenn og menneskerettsstrukturar
i medlemsstatane i Europarådet. Formålet med samarbeidet er å utveksle
informasjon om korleis dei ulike medlemsstatane gjennomfører EMK
og avgjerder frå EMD. Ein representant for ombodsmannen deltok på
det første møtet, som blei halde i Strasbourg i november 2007. Der
blei det mellom anna påpeikt at ombodsmenn speler og kan spele ei
viktig rolle i å kontrollere at medlemsstatane gjennomfører EMK
og avgjerder frå EMD, og at dei kan gi viktige tilbakemeldingar
til kommissæren og Europarådet. Dette internasjonale samarbeidet
på menneskerettsområdet kan medverke til å intensivere arbeidet med
å overvake norsk forvaltning i gjennomføringa av EMK og avgjerder
frå EMD mot Noreg.
Den internasjonale ressursgruppa ved ombodsmannens
kontor har i 2007 vore på studietur til Noregs faste delegasjon
i Europarådet, Den europeiske menneskerettsdomstolen, menneskerettskommisssæren
i Europarådet, EFTA-domstolen, EF-domstolen og EFTA overvakingsorgan
(ESA). Formålet med turen var å knyte kontakt med institusjonane
og auke kunnskapetn om arbeidet dei gjer.
Tida det tek å behandle klagesakene, varierer
etter kva saka gjeld, kor omfattande ho er, og kva undersøkingar
som synest nødvendige for å få saka tilstrekkeleg opplyst. Normalt
får klagaren svar innan ei veke etter at klaga er motteken. Dersom
klaga må avvisast på formelt grunnlag, blir det som regel avklart
straks. Er det grunn til å undersøkje saka nærmare og ta henne opp
med forvaltninga, kan det ta noko tid før saka er avslutta. Det
heng saman med at det aktuelle forvaltningsorganet i desse sakene
må få gjere greie for sitt syn på klaga. Utgreiinga frå forvaltninga
blir så oversend til klagaren for merknader, som forvaltningsorganet
deretter får høve til å kommentere. Både omsynet til kontradiksjon
og omsynet til at saka skal bli best mogleg opplyst, medfører at
behandlingstida for desse sakene kan bli etter måten lang. For saker
som gjeld innsyn i saksdokument frå forvaltninga, er saksbehandlingstida derimot
kortare enn for andre sakstypar.
Det kan vere vanskeleg å gi opp gjennomsnittleg saksbehandlingstid
for alle saker som blir behandla. Målet er at saksbehandlingstida
skal liggje innanfor desse tidsrammene, avhengig av kva som skjer
med saka.
Formell avvisning:
1 veke.
Avslutting, men med ei førebels undersøking
av klaga for å avklare om det er tilstrekkeleg grunn til å gå vidare
med klage, det vil seie ta opp klage med forvalninga: 4–8 veker.
Avslutting etter at saka har vore teken
opp med forvaltningen: 3–6 mnd.
Reglane om dokumentinnsyn hos ombodsmannen går
fram av ombodsmannslova § 9, jf. ombodsmannsinstruksen § 11. I 2007
blei det registrert 622 krav om innsyn i saksdokument, mot 426 i
2006 og 360 i 2005. På grunnlag av krava blei det gitt innsyn i
435 dokument, av desse 135 berre delvis. 56 innsynskrav blei avslått.
Normalt blir det svart på innsynskrav same dagen, og seinast i løpet
av éin til tre dagar.
Den offentlege journalen er tilgjengeleg på nettstaden
www.sivilombudsmannen.no, og her kan det òg bestillast innsyn i
saksdokumenta hos ombodsmannen.
Nettstaden www.sivilombudsmannen.no gir informasjon
om ombodsmannsordninga og framgangsmåten for å klage. Dei fleste
fråsegnene blir lagde ut på nettstaden etter kvart saman med anna
relevant nytt frå kontoret. Tidlegare fråsegner kan òg søkjast opp.
Nettstaden blei utvikla i 2002–2003 og treng både
teknisk og innhaldsmessig forbetring for å oppfylle dei krava som
blir stilte til offentlege nettstader i dag. I 2007 blei det derfor
sett i gang eit arbeid med å vidareutvikle nettstaden. Formålet
er å gjere han teknisk lettare tilgjengeleg for alle brukargrupper
og meir brukarvennleg, og å sikre at brukarane har lett tilgang
til informasjonen som blir gitt. Ein viktig del av arbeidet er å
gjere det enklare å søkje i tidlegare fråsegner. Den nye nettstaden
skal vere ferdig i løpet av 2008.
Mange sender e-brev. I 2007 kom det inn om lag 6000
e-brev, og av desse er over halvparten blitt registrert på saker.
E-post skal ikkje innehalde person-sensitive opplysningar, og derfor
blir det normalt berre gitt orienteringar og svar på generelle førespurnader
på denne måten. Når klager blir sende inn som e-brev, blir klagaren
bedt om å sende inn ei signert klage med vanleg post. Under arbeidet
med å fornye nettstaden kjem ein til å vurdere om det kan leggjast
betre til rette for sikker elektronisk kommunikasjon med klagarane.
Mange tek kontakt per telefon. I 2007 har det blitt
svart på minst 1 400 telefonar. På telefonen kan ombodsmannen og
medarbeidarane hans i første rekkje gi rettleiing om korvidt ei
sak kan klagast inn for ombodsmannen, og korleis klagaren i så fall
bør gå fram.
Nokre kjem til ombodsmannen med generelle juridiske
spørsmål knytte til ei forvaltningssak, eller dei ber om råd om
korleis dei bør stille seg overfor forvaltninga i ei pågåande sak.
Ombodsmannen kan berre i svært liten grad svare på slike førespurnader,
mellom anna fordi ombodsmannen ikkje har i oppgåve å opptre som partsrepresentant
for enkeltborgarar overfor offentlege styresmakter, og heller ikkje
å drøfte generelle juridiske spørsmål som ikkje knyter seg til ei
aktuell klagesak.
Per 31. desember 2007 hadde ombodsmannskontoret
42 årsverk, av desse ombodsmannen, seks kontorsjefar og ein administrasjonssjef. Kontoret
hadde 24 årsverk for juridiske saksbehandlarar og 10 årsverk knytte
til administrasjonen. IT-støtte blir leigd inn på timebasis. I tillegg
kjem eit årsverk som er finansiert av Utanriksdepartementet med
ombodsmannen som arbeidsgivar. Denne juristen arbeider med menneskerettsspørsmål
i Kina og har som spesialoppgåve å fremje rettane til innsette og
fungere som kontaktperson mellom kinesiske og norske styresmakter.
Kontoret er delt inn i fem avdelingar. På årsbasis er
arbeidet organisert slik at sakstilfanget og arbeidsmengda i avdelingane
skal vere likast mogleg. I 2007 har situasjonen stort sett vore tilfredsstillande.
Arbeidsområda i dei ulike fagavdelingane går fram av organisasjonskartet
i dette kapitlet.
Kvar avdeling har ein kontorsjef som leiar.
Ut frå eit samla tal på 45 personar (42 årsverk) var
forholdstalet mellom kvinner og menn ved kontoret per 31. desember
2007 30 kvinner (66 pst.) og 15 menn (34 pst.).
I leiargruppa sit seks personar - fem kontorsjefar og
ein administrasjonssjef. Av desse var 3 kvinner (43 pst.) og 4 menn
(57 pst.).
I nestleiarfunksjonane i dei fem avdelingane
sit fire kvinner og éin mann.
Av dei 26 juridiske saksbehandlarane (medrekna nestleiarar)
var fordelinga 16 kvinner (62 pst.) og 10 menn (38 pst.).
I administrasjonen er det 12 kvinner: 100 pst.
Ombodsmannens kontor har ein stillingsstruktur og
ein lønnspolitikk som stiller alle likt når det gjeld høve til lønnsopprykk
og avansement. Av dei juridiske saksbehandlarane er 13 seniorrådgivarar
(fire menn og ni kvinner), fire rådgivarar (to menn og to kvinner)
og ni førstekonsulentar (fire menn og fem kvinner).
Administrasjonen tel éin rådgivar, éin arkivleiar, éin
seniorkonsulent, éin førstekonsulent og åtte konsulentar.
Arbeidstida fordelte seg slik at elleve av dei kvinnelege
saksbehandlarane arbeidde heiltid og 5 redusert tid. Av dei 10 mannlege
saksbehandlarane arbeidde 8 heiltid og to redusert tid.
I administrasjonen arbeidde 9 heiltid og 3 redusert
tid.
Ein einsarta lønnspolitikk og stillingsstruktur ligg
til grunn for verksemda ved kontoret. Ved rekruttering blir det
teke omsyn til at kjønnsfordelinga skal vere jamn. Alle tilsette
har lik tilgang til kompetanseheving.
Arbeidstidsreglane og praktiseringa av dei legg til
rette for fleksibilitet både for kvinner og menn, og det same gjeld
permisjonsreglane når det gjelder omsorg og karriereutvikling.
I praktiseringa av personalpolitikken blir det
lagt vekt på kjønnsrelaterte spørsmål, og det blir alltid lagt opp
til best mogleg tilpassing for kvar medarbeidar.
Kapitlet gir en oversikt over tilgangen på saker
i løpet av året, avsluttede saker, uavsluttede saker ved årets slutt,
sakenes utfall, samt fordeling av saker geografisk, på forvaltningsorganer
og saksområder.
I tillegg til det tallmaterialet som fremkommer
i dette kapitlet, nevnes at det i meldingsåret ble registrert 17 070
dokumenter, av disse er 7 614 innkomne dokumenter og 9 456 er utgående. Antall
innkomne e-poster i løpet av året er ca. 6 000, og av disse er over
halvparten blitt registrert på saker (inklusive administrative saker).
I tillegg kommer ca. 1 400 generelle forespørsler over telefon.
Det ble videre avholdt 48 konferanser med privatpersoner som ønsket
informasjon om klagemuligheten hos ombudsmannen.
Grunnlaget for ombudsmannens arbeid er hovedsakelig
klager fra borgerne. Ombudsmannen kan imidlertid også ta opp saker
av eget tiltak, jf. ombudsmannsloven § 5.
I 2007 ble ca. 13 pst. av sakene gjenåpnet fordi klageren
kom tilbake med en ny henvendelse etter at saken var avsluttet her.
Utfallet av sakene som behandles hos ombudsmannen
kan deles i to hovedkategorier; avviste og realitetsbehandlede saker.
I meldingsåret ble 44 pst. av henvendelsene til ombudsmannen avvist
og 56 pst. realitetsbehandlet.
Som realitetsbehandlet regnes alle saker som ikke
er avvist av formelle grunner. I dette ligger at det ved behandlingen
har kommet til uttrykk et standpunkt i saken som er brakt inn for
ombudsmannen. Som realitetsbehandlet regnes også saker som har vært
ordnet for klageren. En sak regnes også som realitetsbehandlet når
behandlingen bare har begrenset seg til en foreløpig undersøkelse
av om det foreligger "tilstrekkelig grunn" til å behandle klagen,
jf. ombudsmannsloven § 6 fjerde ledd. I disse sakene vil behandlingen
normalt bare ha hatt som siktemål å finne ut om det er grunnlag
for å sette i verk en nærmere undersøkelse. I slike tilfeller vil
det bare i begrenset grad være tatt stilling til realiteten i den
forvaltningssaken det er klaget på. I mange saker begrenser undersøkelsene
seg til forvaltningens saksbehandling. Mange klager over at offentlige
organer ikke svarer på henvendelser eller at behandlingen tar for
lang tid. Behandlingen av disse sakene kan ofte begrenses til en
telefon til vedkommende forvaltningsorgan.
I den årlige meldingen til Stortinget skal nevnes de
tilfeller der forvaltningen er gjort oppmerksom på mangler ved lover,
forskrifter eller administrativ praksis, jf. ombudsmannsloven § 11 og
ombudsmannsinstruksen § 12 annet ledd.
I løpet av 2007 har ombodsmannen bedt vedkommende
forvaltningsorgan vurdere endringer eller tilføyelser til lover
og forskrifter eller omlegging av administrativ praksis i 40 saker.
Av disse sakene er 25 referert i meldingens kapittel IV som sak
nr. 7, 9, 11, 21, 26, 31, 32, 33, 34, 36, 40, 46, 55, 60, 62, 64,
68, 73, 78, 81, 87, 90, 97 og 102. En sak er referert i meldingens
kapittel I pkt. 4 og gjelder undersøkelsen av Politiets utlendingsinternat
på Trandum (særskilt melding til Stortinget).
I tillegg kommer følgende 14 saker som ikke
er referert nærmere i meldingen:
Sak om tvangsmedisinering
ble tatt opp med Fylkesmannen i Troms, som erkjente på spørsmål
herfra at vedtaket var mangelfullt begrunnet. Fylkesmannen ville
for fremtiden sørge for at vedtak i slike klagesaker blir gitt en
bedre skriftlig utforming (ombudsmannssak 2006/1192).
Ettergivelse av studielån ved fullført
utdanning der kortest mulige normering av graden var tolv semestre
og ikke ti. Statens lånekasse for utdanning endret praksis og la
til grunn at slik ettergivelse etter en normering på 12 semestre
kunne innvilges (ombudsmannssak 2006/1739 og ombudsmannssak 2006/1828).
Se også ombudsmannens årsmelding for 2006 side 111 (ombudsmannssak
2006/1298).
Saksbehandlingen i Statens innkrevingssentral av
søknader om ettergivelse av idømt inndragningsbeløp. Justisdepartementet
ble bedt om å gjennomgå saksbehandlingsrutinene og regelverket (ombudsmannssak
2006/2170).
Saksbehandlingen i Frogn kommune av en søknad
om utvidet avkjørsel i forbindelse med oppføring av bolig. Kommunen
ble bedt om å vurdere hvilke tiltak som kunne iverksettes for å få
saksbehandlingstiden i denne type saker ned (ombudsmannssak 2006/2302).
Advokatkostnader i sak om utestenging fra
Høgskolen i Oslo. Avslag på søknad om dekning av slike utgifter
i medhold av universitetsloven 4-8 femte ledd var et enkeltvedtak
som kunne påklages til institusjonens klagenemnd. Høgskolen ble
bedt om å behandle saken på nytt (ombudsmannssak 2006/2329).
Saksbehandlingstiden i en klagesak på et
avslag på søknad om fradeling. Kvænangen kommune ble bedt om å innskjerpe
de interne rutinene for utsendelse av foreløpig svar, for eventuelle
forsinkelsesbrev og for oppfølgingen av sakene slik at lovpålagte
krav og saksbehandlingsfrister ble overholdt (ombudsmannssak 2007/39).
Bruk av opplysninger fra bomstasjoner for
å kontrollere selvangivelser og foreta ligning. I brev til Vestfold
fylkesskattekontor ble det uttalt at det var grunn til å være på
vakt mot misbruk eller utilsiktet bruk av informasjon ut over de kontrollformål
som selvangivelser og gjennomføring av korrekt ligning krever (ombudsmannssak
2007/150).
Krav om dekning av sakskostnader i merverdiavgiftssak.
Saken ble tatt opp til ny behandling i Skattedirektoratet etter
at det i brev herfra ble gjort oppmerksom på at klageren ikke hadde
fått oversendt kopi av Hordaland fylkesskattekontors oversendelsesbrev
til uttalelse slik han skulle etter forvaltningsloven § 33 fjerde
ledd. Skattedirektoratet ville også gjøre fylkesskattekontoret oppmerksom
på direktoratets egne retningslinjer om dette (ombudsmannssak 2007/416).
Fjerning av to navn fra søkerliste til
rådmannsstilling i en kommune etter at søkerne trakk sine søknader.
Dette er forbeholdt helt spesielle tilfeller, noe det vanskelig
kunne sees at saken var et eksempel på. Søkernes mulighet for å
få navnet strøket ligger først og fremst i å påvise tilstrekkelig
vektige grunner for hemmelighold (ombudsmannssak 2007/668).
Tilsetting av renholder. Kommunen ble bedt
om å se på prosedyrene med innhenting av referanser i lys av ombudsmannens
synspunkter og å se hen til disse i fremtidige tilsettingssaker
(ombudsmannssak 2007/720).
Tilsetting av fagarbeider i en kommune.
Undersøkelsen av saken etterlot tvil om den var tilstrekkelig opplyst
før vedtaket ble truffet. Kommunens generelle praksis om ikke å
innkalle søkere til intervju harmonerte dårlig med forvaltningens
utredningsplikt (ombudsmannssak 2007/822).
Sen journalføring i Vegdirektoratet. Dokumentene
kunne ikke anses som organinterne og skulle ha vært journalført
i direktoratet da de ble mottatt. Forutsatt at direktoratets ansatte
blir gitt instruks om hvordan e-brev skal behandles i for-hold til
regelverket (ombudsmannssak 2007/ 1060).
Rutiner for journalføring og arkivering
av e-brev i Alstadhaug kommune. Kommunen ble bedt om å iverksette
tiltak, for eksempel intern opplæring for å sikre at rutinene følges
(ombudsmannssak 2007/1249).
Meldingens kapittel V om forvaltningens oppfølging
av ombudsmannens uttalelser referert i tidligere årsmeldinger, gjelder
også saker hvor det er pekt på mangler ved lover, forskrifter eller administrativ
praksis.
Etter ombudsmannsinstruksen § 12 skal årsmeldingen
inneholde "en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som
Ombudsmannen mener har alminnelig interesse". Retningsgivende for
utvalget av saker til meldingen er om saken anses å være representativ
for sakstypen, om den er relevant som eksempel på saksbehandlingsfeil
som er gjort, om saken er prinsipiell og rettsavklarende og om saken
omhandler spørsmål av prinsipiell rettssikkerhetsmessig karakter.
Sakene er i stor utstrekning anonymisert. Bakgrunnen
er bestemmelsene om taushetsplikt og dels hensynet til klagerne.
Ettersom referater fra sakene publiseres og gjøres allment tilgjengelig,
er klagernes navn gjennomgående ikke tatt med. Saker som er av særlig
privat eller personlig karakter og som ikke kan anonymiseres tilstrekkelig,
tas ikke med i meldingen.
Ombudsmannen viser til at det er en fare for
at hans arbeid med enkeltsakene kan gi et fortegnet inntrykk av
forvaltningens saksbehandling generelt. Klagesakene har jo sitt
utspring i situasjoner der borgerne føler seg galt og urettferdig behandlet.
På bakgrunn av den kontakten ombudsmannen ellers har med forvaltningen
gjennom besøk og inspeksjoner, er det ombudsmannens inntrykk at
de saker han har tatt med i meldingen, er representative ut fra
de ovennevnte kriteriene.
Ombudsmannen mottar hvert år en rekke klager på
sen saksbehandling i forvaltningen. Ofte gjelder klagene også at
det ikke er sendt foreløpig svar, at purringer ikke besvares eller
at det ikke sendes melding om forsinkelse i de tilfeller det viser
seg at saken ikke lar seg behandle innen den tid som først er angitt.
Erfaringen fra klagesakene viser at det er av stor viktighet for klagerne
å bli holdt orientert om saksbehandlingen, og at lang saksbehandlingstid
lettere aksepteres dersom det gis informasjon om årsaken til denne
og en angivelse av når svar kan forventes. I 2007 mottok ombudsmannen
356 klager som alene gjaldt sen saksbehandling, manglende foreløpig
svar og/eller forsinkelsesmelding fra forvaltningen. Det tilsvarende
tallet for 2006 var 305. I tillegg kommer klager der dette var en
av flere anførsler, men der klagens hovedspørsmål var et annet.
Gode rutiner for å sikre forsvarlig fremdrift
og orientering om saksbehandlingstiden er viktig for borgernes tillit
til forvaltningen. I noen tilfeller kan sen saksbehandling, manglende
forsinkelsesmeldinger mv. skyldes svikt i forvaltningsorganets restanseoppfølging,
mens årsaken i andre tilfeller kan være mer sammensatte. Det enkelte
forvaltningsorgans ledelse har ansvaret for å påse at organet har
rutiner som sikrer at behandlingstiden og informasjonen til borgerne
er i samsvar med forvaltningsloven og kravene til god forvaltningsskikk.
Det er viktig at organene er seg dette bevisst kontinuerlig og at
nye medarbeidere gis nødvendig opplæring.
Blant sakene av alminnelig interesse er det
flere som gjelder sen saksbehandling og manglende utsendelse av
foreløpig svar. En sak om saksbehandlingen i Oslo kommunes plan-
og bygningsetat (ombudsmannssak 2006/1481) er referert på side 279
i årsmeldinga. Saken ble tatt opp her på et generelt grunnlag etter
at ombudsmannen hadde mottatt klager på etaten, og omhandler blant
annet saksbehandlingstiden i etaten og den informasjonen som gis
om reell saksbehandlingstid. En annen sak om rutiner for svar på
henvendelser og utsendelse av foreløpig svar ved St. Olavs hospital
i Nord-Trøndelag (ombudsmannssak 2006/1859) er omtalt på side 158.
I tillegg er det referert en sak som gjelder lang saksbehandlingstid
i kriminalomsorgen av en permisjonssøknad (ombudsmannssak 2007/497) på
side 187, samt en sak som gjelder saksbehandlingstiden i Oslo kommune
i en klagesak om innsyn etter offentlighetsloven (ombudsmannssak
2006/2192), på side 32. Ombudsmannen har et generelt inntrykk av
at uforholdsmessig lang saksbehandlingstid kan være et betydelig
problem i deler av forvaltningen som har mye kontakt med publikum.
I flere klager er det reist spørsmål om forvaltningen
har oppfylt sin veiledningsplikt. Anførslene kan bl.a. gå ut på
at det er gitt feil, misvisende eller unøyaktig veiledning, for
eksempel i en telefonsamtale eller ved oppmøte på et kontor. Om
dette er tilfellet kan være vanskelig å avgjøre ved en undersøkelse
av saken hos ombudsmannen. Ofte vil det være motstridende oppfatninger av
hvordan en samtale har forløpt, om hva som er sagt og om det som
ble sagt kunne være egnet til å misforstås. Saksbehandlingen er
skriftlig, og det foretas normalt ikke avhør av parter eller vitner.
Uoverensstemmelser og uenighet om faktiske forhold lar seg derfor
ofte vanskelig avklare ved en undersøkelse.
I de tilfellene det er enighet om at veiledningen som
ble gitt, kunne vært mer presis, omfattende eller lignende, blir
spørsmålet hvilken rettslig betydning dette eventuelt skal få. Hver
sak må vurderes konkret, både med hensyn til sakstype og hvilket
rettighetstap eller økonomisk tap som måtte være lidt. Det er også
et spørsmål om den enkelte borger selv skulle ha vært mer aktiv
for å få den informasjon/veiledning han eller hun trengte. I tillegg
vil en rekke andre faktorer få betydning.
Mange forvaltningsorganer gir nyttig informasjon
og veiledning på Internett. Det er viktig at den informasjon som
her gis, er oppdatert og tilgjengelig på en måte som gjør at også
de uten spesielle kunnskaper på området, kan nyttiggjøre seg den.
Det er viktig også å ta hensyn til at mange ikke har internett-tilgang
praktisk tilgjengelig. En henvisning til nettstedet vil heller ikke
kunne dekke det behovet for individuell veiledning som foreligger
i konkrete saker. Forvaltningen må derfor også organisere virksomheten
slik at den tar hensyn til at mange ikke har tilgang til Internett
og at det også legges til rette for en konkret og individuell veiledning
der det er påkrevd.
Enkelte grupper brukere vil dessuten kunne ha behov
for veiledning ut over det vanlige. Det kan for eksempel gjelde
brukere med dårlig kjennskap til språket og det norske systemet, psykisk
syke, eller brukere i enkelte tyngre sosialsaker. Formålet med veiledningsplikten
er å "gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv
i bestemte saker på best mulig måte". For mennesker i en vanskelig
livssituasjon vil det noen ganger kreves en ekstra innsats for at
de skal kunne vareta sitt eget tarv. I disse situasjonene har forvaltningen
en særlig oppfordring til å tilpasse veiledningen til brukerens
behov.
Ombudsmannens inntrykk er at anførsler om brudd
på veiledningsplikten påberopes oftere i sakene nå enn tidligere.
Det er mulig at folks forventninger til omfanget av den veiledningen
som bør gis på bakgrunn av en problemstilling som legges frem for
et forvaltningsorgan, har økt. Den økte rettighetsfestingen skjerper
imidlertid kravene til den veiledning som forvaltningen må gi. Brudd
på veiledningsplikten vil i noen tilfeller kunne medføre erstatningsplikt
for det offentlige og tjenestepåtale til den ansvarlige tjenestemann
eller ‑kvinne.
I mange av klagene reises det spørsmål om tjenestemenn
har vært inhabile til å behandle eller avgjøre forvaltningssaker.
Habilitetsreglene skal sikre at forvaltningens avgjørelser blir truffet
av personer som står fritt og har en fri og ubundet innstilling
til de saker som behandles. Habilitetsreglene skal også fremme tilliten
til forvaltningen. Reglene gjelder ikke bare når det gjelder å treffe
avgjørelse i en sak, men også i forbindelse med tilretteleggingen
av grunnlaget for en avgjørelse.
Det er ikke til å unngå at ansatte i forvaltningen kan
ha bindinger som gjør at det ikke ville være heldig om de deltok
i behandlingen av en sak. Inhabilitetssituasjoner er noe enhver
tjenestemann kan komme opp i, og tjenestemannens integritet, moral
eller nøytralitet blir ikke berørt når slike situasjoner oppstår.
Å være inhabil eller bli erklært inhabil ved behandlingen av en
sak, betyr derfor ikke at tjenestemannen kan klandres eller på annen
måte bebreides for sin tilknytning til saken. Det er når tjenestemannen
på grunn av disse bindingene likevel behandler eller avgjør saken,
at det kan være grunnlag for å kritisere.
Enkelte opplever det som problematisk å la være å
behandle en sak. Tjenestemannen kan for eksempel se det som en tjenesteplikt
å behandle saken og mene at det vil bli ansett som et forsøk på
å unndra seg tjenesteplikten å erklære seg inhabil. Det er viktig
også å ha dette perspektivet for øye ved anvendelsen av habilitetsreglene. Spesiell
innsikt og fagkyndighet hos en tjenestemann kan vanskeliggjøre forvaltningens
saksbehandling dersom tjenestemenn erklærer seg inhabile. Noen kan
også føle det mistenkeliggjørende å bli stemplet som "inhabil".
Det er viktig at habilitetsreglene balanseres og anvendes på en
måte som både sikrer en forsvarlig behandling av sakene og at tilliten
til forvaltningen ikke svekkes.
Forvaltningen forvalter fellesskapets midler
og utøver myndighet som kan være inngripende og ha store konsekvenser
for den enkelte borger. For å kunne utføre sine oppgaver på en tilfredsstillende
måte, er forvaltningen avhengig av befolkningens tillit. I lys av
dette kan det gjennomgående være bedre å gå noe lenger enn strengt
tatt nødvendig ved vurderingen av habilitet enn å ta en sjanse,
med risiko for etterfølgende kritikk eller sanksjoner.
Blant sakene av alminnelig interesse kan to
saker være illustrerende. På side 243 er det referert en sak som
gjaldt bruk av bokettersynsrevisor til å utarbeide utkast til ligningsnemnda
i saker om endring av ligning (ombudsmannssak 2006/787), og på side
367 er det referert en sak som reiste spørsmål om habiliteten til
et av medlemmene i en kommunes plan- og ressursutvalg (ombudsmannssak
2005/984).
En stor del av dagens kommunikasjon skjer elektronisk.
E-post er en lettvint og praktisk måte å kommunisere på, som kan
gjøre hverdagen enklere for både menigmann og myndighet. Den økte
bruken av elektronisk kommunikasjon skaper imidlertid utfordringer
med hensyn til innsyn og offentlighet. Flere ombudsmannssaker både
i 2007 og tidligere år tyder på at mange saksrelaterte e-brev ikke
blir journalført.
Dette er foruroligende, fordi journalføring
er en grunnleggende forutsetning for at allmennheten kan bruke sin
rett til innsyn etter offentlighetsloven. Dersom en ikke vet at
et dokument eksisterer, får en heller ikke innsyn i det.
Om et e-brev er "saksdokument" for organet eller
ikke, beror på en konkret vurdering av innhold og form. Et veiledende
utgangspunkt er at et e-brev som inneholder opplysninger eller vurderinger
som kan sies å ha betydning for behandlingen av en forvaltningssak,
må regnes som et saksdokument. At korrespondansen har en form og
et innhold av mer eller mindre uformell karakter, er ikke i seg
selv avgjørende. Saksdokumenter, herunder e-brev, skal journalføres dersom
de er gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon.
Den administrative ledelsen i forvaltningsorganene
har et ansvar for å sørge for at saksbehandlerne forstår betydningen
av at saksdokumenter som mottas til den enkeltes e-postadresse,
blir registrert i den offentlige journalen. Ombudsmannens erfaring
er at det i forvaltningsorganene ofte foreligger gode retningslinjer
for registrering av e-post. Problemet er at retningslinjene mange
steder ikke blir fulgt i praksis. Det er viktig at forvaltningen
er klar over dette. Dersom det er behov for det, bør det iverksettes
tiltak - for eksempel intern opplæring - for å sikre at rutinene
for journalføring følges.
Informasjon ombudsmannen har mottatt fra Norges
Juristforbund viser at bare i underkant av 150 av landets 431 kommuner
har ansatt egne jurister i sin forvaltning. De andre leier inn ekstern hjelp
når de selv føler behov for det.
Den tiltagende rettighetsfestingen og den økte rettsliggjøringen
i samfunnet medfører at mye av den kommunale forvaltningen må innrettes
mot en nærmere klargjøring av brukernes rettigheter. Derfor må arbeidet
med å sette de politiske vedtak ut i livet i større grad legge perspektivet nedenfra,
fra borgernes ståsted. Det er ikke nok å organisere arbeidet etter
hva som anses økonomisk lønnsomt og mest hensiktsmessig i et overordnet
perspektiv. Uansett om dette er en utvikling en ønsker velkommen
eller ikke, medfører rettighetsfestingen og rettsliggjøringen større
krav til kommunenes juridiske kompetanse. Det viser seg at saksbehandlingen
i mange tilfeller kan bli skadelidende på grunn av manglende kunnskaper
om viktige saksbehandlingsregler og om manglende forståelse for betydningen
av de rettigheter borgerne har i lovgivningen. Arbeidet med lokale
forskrifter er også viktig, og her er det også påkrevd med juridisk
fagkunnskap for at regelverket skal bli tilfredsstillende utformet.
Flere saker de siste årene har gjort ombudsmannen
usikker på om kommunene – og da særlig små kommuner – møter disse
utfordringene på en adekvat måte. Sak 2006/595, referert nedenfor
på side 119, er illustrerende. Manglende juridisk kompetanse i forvaltningen
kan svekke innbyggernes rettssikkerhet, og det er viktig at kommunene
er oppmerksomme på betydningen av å ha og bruke slik kompetanse.
Å hente inn ekstern juridisk kompetanse når det føles behov for
det, vil ikke uten videre være nok. Kommuner uten juridisk kompetanse
i egen organisasjon vil ikke alltid vite når det er nødvendig å
påkalle slik kompetanse. Mye kan selvsagt gjøres ved intern opplæring
av tjenestemennene. Det er ikke nødvendig alltid å ha tjenestemenn
med full juridisk utdanning for at de juridiske kompetansebehovene
skal være tilfredsstilt.
Gode løsninger kan nås på mange fagområder ved
samarbeid mellom kommunene. Ombudsmannen tror at dette også gjelder
på det juridiske området. Ombudsmannen håper kommunene tar dette
problemet alvorlig, og at særlig de små kommunene vurderer hva som
kan gjøres for å øke kompetansen til å møte de utfordringer rettighetsfestingen
og rettsliggjøringen medfører.