Globalisering kan ses på som en prosess der
verden knyttes tettere sammen ved en stadig raskere og mer omfattende
flyt av informasjon, varer, tjenester, kapital og personer. Bedre
kommunikasjonsmuligheter, både gjennom tele- og datakommunikasjon
og lettere adgang til å forflytte seg over landegrensene, påvirker
både mulighetene og behovet for arbeidsmigrasjon. Veksten i multinasjonale
konserner har medført et økende antall arbeidstakere som forflytter
seg over landegrenser innenfor samme konsern.
Globalisering øker mulighetene både til å flytte personer
og å flytte virksomheter. Å flytte virksomheter er lettest innenfor
vareproduksjon, mens man ved tjenesteproduksjon oftere er nødt til
å flytte menneskene. Men også her har den teknologiske utviklingen
ført til at muligheten for fjernarbeid har økt kraftig.
Graden av internasjonalisering og dermed mobilitet
er ikke like stor i alle markeder. Generelt er den internasjonale
mobiliteten i arbeidsmarkedene mindre enn i kapital- og produktmarkedene.
Det skyldes blant annet at globale arbeidsvandringer fortsatt er
sterkt regulert. Nedbygging av slike hindringer, som blant annet har
funnet sted innenfor EØS/EFTA-arbeidsmarkedet, vil derfor ha stor
betydning for migrasjonen. Samtidig er det grunn til å anta at de fleste
vil ønske å forbli i kjente sosiale og kulturelle omgivelser selv
om det legges bedre til rette for å ta arbeid i andre land.
Migrasjonsstrømmene avhenger ikke bare av de barrierene
som finnes, men også av mange andre faktorer som for eksempel økonomisk
og sosial utvikling og utjevning mellom land. Økende utdanningsnivå
i mange land, generelt bedre språkkunnskaper og høyere kunnskap
om andre land, vil kunne føre til at flere personer ser mulighetene
til å forbedre sine livsbetingelser gjennom internasjonal mobilitet.
Komiteen viser til
EU-kommisjonens melding fra høsten 2006 om de demografiske utfordringene
i Europa, og til forventningene om at den samlede befolkningen i
EU vil bli noe mindre og at gjennomsnittsalderen vil øke betydelig. Komiteen viser
til at dette i hovedsak skyldes at fødselsraten i EU-landene er
lav, at mange snart vil bli alderspensjonister, at det blir en sterk
økning i antall eldre over 80 år og at det er en økende nettoinnvandring
fra tredjeland til EU-landene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, vil bemerke at det finnes
et stort utviklingspotensial i migrasjon. Europa trenger arbeidskraft,
og mennesker kommer hit med kunnskap og kompetanse, samtidig som
de fører ressurser tilbake til hjemlandet. Flertallet mener
arbeidsmigrasjon skaper positive drivkrefter, og at migrasjonspolitikk,
handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan sees
i en positiv sammenheng. Flertallet vil også peke
på at arbeidsmigrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland
og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent
med kontrollert migrasjon. Flertallet vil imidlertid
peke på utfordringen med å unngå tapet av den kompetansen som fattige
land sårt trenger.
Flertallet mener det er viktig
at arbeidskraft med høyere utdanning lettere kan få tilgang til det
norske arbeidsmarkedet. Det norske behovet og den enkeltes ønske
må balanseres mot behovet tredjeland har for å beholde egen utdannet arbeidskraft. Flertallet mener
at i den grad norske myndigheter og norske virksomheter, private
og statlige, fører en aktiv rekrutteringspolitikk overfor aktuelle
arbeidstakergrupperinger i tredjeland, må det bilateralt inngås avtale
om kompensatoriske ordninger. Flertallet mener dette
er nødvendig for å unngå "hjerneflukt" som vil tappe tredjeland
for arbeidskraft som er avgjørende for å skape grunnlag for vekst
og utvikling i disse landene. Flertallet minner også
om at det er hjemlandet som har tatt de økonomiske belastningene
med å utdanne arbeidskraften. Flertallet vil understreke
at slike bilaterale avtaler kan medvirke til at det internasjonalt
blir etablert ordninger som kan sikre tredjeland mot intellektuell
utarming.
Flertallet viser til at en kompensasjonsordning overfor
avsenderlandet for hjerneflukt vil kunne være viktig i fremtiden. Flertallet viser
i den forbindelse til den varslede migrasjonsmeldingen fra utviklingsministeren
og mener det er naturlig at utredning av en ev. kompensasjonsordning
omtales der.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, antar at høyt utdannet arbeidskraft og
personer som velger en akademisk karriere og som ønsker seg til
Norge, legger vekt på det norske samfunns fortrinn i sine vurderinger. Små
lønnsforskjeller og et samfunn med generelt høyt utdanningsnivå
er fortrinn som dette flertallet mener må framheves
og tas vare på. I den grad norske myndigheter trenger å føre en aktiv
rekrutteringspolitikk overfor personer med høy utdanning, må det
norske solidariske velferdssamfunnet med små forskjeller framheves.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenige i at Europa på lengre sikt trenger generell arbeidsinnvandring
fra tredjeland.
Disse medlemmer vil vise til
at mye av den tidlige arbeidsinnvandringen fra ikke-vestlige land
som Tyrkia og Marokko har vist seg å være et rent tapsprosjekt for
Europa. I 1955 inngikk Vest-Tyskland en avtale med Italia om å la
italienske arbeidere jobbe midlertidig som såkalte gjestearbeidere
("Gastarbeiter"). Avtalen ble raskt en suksess, og vesttyske myndigheter
bestemte seg for å utvide avtalen til å også gjelde andre land.
Tilsvarende avtaler ble inngått med Spania og Hellas i 1960, Tyrkia
(1961), Marokko (1963), Portugal (1964), Tunisia (1965) og Jugoslavia
(1968). Tyskland var langt ifra det eneste landet som hadde slike
ordninger for gjestearbeidere, blant annet Nederland og Danmark
rekrutterte et stort antall gjestearbeidere først fra Spania og
Italia, og noen år senere fra Tyrkia og Marokko. Tyskland, Nederland
og Danmark avviklet gjestearbeiderordningen etter oljekrisen i 1973.
Et par år tidligere, i 1970, hadde Danmark innført en såkalt innvandringsstopp overfor
land som ikke inngikk i ordningen. Frem til 1973 hadde en stor andel
av gjestearbeiderne flyttet frem og tilbake mellom hjemlandet og
Europa i det som da ble beskrevet som et "sirkulært flyttemønster",
og man forventet derfor at de aller fleste gjestearbeiderne skulle
flytte tilbake til hjemlandet når gjestearbeiderordningen opphørte.
Imidlertid var det det motsatte som skjedde. Mens mange gjestearbeidere
tidligere hadde ektefelle og barn i hjemland som Tyrkia og Marokko,
ble disse nå hentet til Europa, slik at man etter 1973 opplevde
en dramatisk vekst i det som raskt ble en permanent ikke-vestlig
innvandrerbefolkning.
Disse medlemmer vil påpeke at
det i en altomfattende sosialdemokratisk stat kan være et stort
gap mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er
bedriftsøkonomisk lønnsomt. Arbeidskraftsimport som i en kort periode
var lønnsom for en liten bedrift, kan innenfor rammene av velferdsstaten
i neste omgang påføre skattebetalerne enorme utgifter til uføretrygd
og sosialhjelp. Disse medlemmer mener at de norske
velferdsordningene og rettssystemet må endres på sikt slik at innvandrere
gis sterkere integreringsincentiver, og at det bør bli bedre samsvar
mellom arbeidsinnvandring som er bedriftsøkonomisk lønnsom og samfunnsøkonomisk
lønnsom. Disse medlemmer mener at tjenesteimport
kan være et godt alternativ til arbeidsinnvandring, og at økt frihandel
kan redusere innvandringspresset mot den vestlige verden.
Komiteen viser til
komiteens enstemmige Innst. S. nr. 182 (2007–2008) jf. Dokument
nr. 8:91 (2007–2008), hvor Regjeringen ble bedt om å vurdere om
det er riktig å igangsette en prosess for å belyse Norges utfordringer
når det gjelder en helhetlig migrasjonspolitikk i lys av utviklingen
i Europa. Komiteen viser til Stortingets behandling
av saken 8. april 2008, og er glad for at arbeids- og inkluderingsministeren
bekreftet at han vil komme tilbake til Stortinget med en egen migrasjonsmelding.
Meldingen påpeker at det er helt avgjørende
for om arbeidstakere i andre land vurderer det som aktuelt å søke
arbeid i Norge, at det er arbeid å få og at det lønnes godt. Men
også andre forhold har betydning.
Norge har flere konkurransefortrinn i et internasjonalt
arbeidsmarked, som for eksempel et familievennlig og velorganisert
arbeidsliv, gode jobbmuligheter for ektefelle, gode offentlige velferdsgoder,
trygghet og nærhet til natur. FN rangerer Norge som et av verdens
beste land å bo i. Det er flere forhold som samlet sett bidrar til
at Norge kommer godt ut, blant annet et høyt bruttonasjonalprodukt
pr. innbygger, lav arbeidsledighet, lav kriminalitet og en lav andel
av befolkningen under fattigdomsgrensen, høyere grad av likestilling
mellom kjønnene enn i mange andre land og relativt god tilgang på velferdstjenester
som for eksempel helsetjenester.
Kunnskapen om våre konkurransefortrinn vil kunne
være av stor betydning for våre muligheter til å rekruttere arbeidskraft
fra utlandet. På den annen side er Norge et geografisk sett perifert land
med et språk få bruker. En sammenpresset lønnsstruktur i Norge vil
også bety at enkelte høyt utdannete grupper kan tjene mer i en del
andre land enn her i Norge.
Nasjonale barrierer for mobilitet, eksempelvis gjennom
de kravene som norske myndigheter stiller for at utlendinger skal
kunne komme til Norge for å arbeide, og hvor lett det er å få innpass
og bli en del av samfunnet, vil kunne påvirke Norges attraktivitet
som innvandringsland. Utformingen av regelverk og saksbehandling
ved innreise, som først og fremst er relevant for tredjelandsinnvandrere,
kan også ha betydning.
Også de generelle livsvilkårene for innvandrere og
deres etterkommere, herunder integreringspolitikken, har betydning
for vår evne til å tiltrekke oss den arbeidskraften vi har behov
for. Det fordrer en integreringspolitikk som legger til rette for
at de arbeidsinnvandrerne som ønsker å bli her, får samme muligheter
som befolkningen for øvrig. Den norske befolkningens holdninger til
innvandring og mangfold kan også påvirke utlendingers ønske om å
bosette seg i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at det i de senere år er gjort en rekke grep for å legge
til rette for økt arbeidsinnvandring til Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at regjeringen
Bondevik II i 2002 og 2003 iverksatte en rekke tiltak som gjorde
det lettere å øke arbeidsinnvandringen til Norge. Disse medlemmer har
også merket seg at Regjeringen fra 2008 har satt i verk flere forenklingstiltak
ved rekruttering av faglært arbeidskraft fra tredjeland.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, erkjenner at behovet for
arbeidskraft vil variere over tid og er fornøyd med at den nylig
vedtatte utlendingsloven er utformet som et rammeverk hvor hovedprinsippene
for arbeidsinnvandring nedfelles direkte i loven, og at en utdypende
forskriftsendring forutsettes å lette tilpassingen til raske endringer
i arbeidsmarkedet. Flertallet viser til partienes respektive
merknader i Innst. O. nr. 42 (2007–2008) Utlendingsloven.
Flertallet viser til at det er
en rekke faktorer som påvirker Norges muligheter til å tiltrekke seg
arbeidskraft fra utlandet. Individuelle faktorer som familieforhold,
personlig nettverk, jobbmuligheter og muligheter for økt livskvalitet har
betydning for migrasjonsstrømmene. Flertallet er
likevel kjent med at det på mange områder har vært for store barrierer
som har vanskeliggjort tilværelsen for arbeidsinnvandrerne. Flertallet vil
peke på faktiske forhold som strenge regler, for lang saksgang,
for komplisert regelverk og liten fleksibilitet i håndteringen av
regelverket. Flertallet er tilfreds med at Regjeringen
nå tar tak i en rekke relevante problemstillinger og mener at de
foreslåtte tiltakene vil gjøre det lettere for næringslivet å tiltrekke seg
nødvendig arbeidskraft. Flertallet er enig i at det
samlet sett er liten grunn til å vente at mulighetene for å rekruttere
arbeidskraft i det europeiske markedet vil svekkes drastisk de nærmeste
år.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er kjent med at arbeidsgiverne
ikke alltid får tak i den arbeidskraften det er størst behov for.
Selv om Norge er et attraktivt land for dem med lave kvalifikasjoner,
søker de høykvalifiserte seg gjerne dit hvor de får bedre betalt
for kompetansen. Disse medlemmer viser til at den
sammenpressede lønnsstrukturen i Norge gjør landet lite attraktivt
for de velutdannede. Disse medlemmer mener Regjeringen
må ta denne problemstillingen på alvor dersom Norge i fremtiden
skal kunne vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten til å bli
en kunnskapsnasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er viktig å legge
vekt på rekruttering av arbeidskraft med høyere kompetanse. Det
har lenge vært mangel på arbeidskraft i store deler av norsk arbeidsliv,
og disse medlemmer mener det er viktig at Regjeringen
evner å profilere Norge og norske arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser til at
Norge er i en situasjon med mangel på høyt kvalifisert arbeidskraft. Disse
medlemmer mener derfor at utenlandske studenter som har
fullført høyere utdanning i Norge, bør få rett til arbeidstillatelse
i inntil 5 år. Disse medlemmer mener en slik ordning
vil være positiv både for Norge og for studenten. Studenten vil
få mulighet til å øke sin kompetanse og arbeidserfaring. Ordningen
vil dessuten fungere som et incentiv for å fullføre studiene.
Disse medlemmer mener at det
må utvikles en mer aktiv politikk for å tiltrekke svært høyt kompetent
arbeidskraft og studenter på doktorgradsnivå til Norge. Det må utarbeides
en egen nasjonal strategi for dette, samt at det er viktig at det
utvikles systematisk kunnskap om Norges status i det internasjonale
arbeidsmarkedet.
I dag er det slik at Norge ofte taper i konkurransen
i forhold til land som Canada og Storbritannia, til tross for at
Norge årlig kåres til ett av verdens beste land å bo i. Disse
medlemmer viser til at Norge har en spesialistkvote for
å kunne rekruttere kompetanse fra ikke-EU-land. Denne kvoten er
på 5 000 personer. Det er et tankekors at Norge frem til oktober
2006 har rekruttert kun 1 542 spesialister. Disse medlemmer mener
at det må drives oppsøkende virksomhet utenfor landets grenser i
større grad enn i dag, med informasjon om muligheten for arbeid
og studier i Norge, og forskningsinstitusjonene må styrkes for å
tiltrekke seg flere utenlandske forskere. Disse medlemmer viser
til forslag under pkt. 6.2.2 med forslag om en nasjonal strategi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i kapittel 5.2.2 om at arbeidsgivere som ønsker
å rekruttere utenlands, må stå for markedsføringen av dette selv.