En ny konvensjon om sjøfolks arbeids- og levevilkår
ble vedtatt 23. februar 2006 av Den internasjonale arbeidsorganisasjon
(International Labour Organization – ILO). Konvensjonen reviderer
og innarbeider 68 tidligere ILO-konvensjoner og rekommandasjoner.
Det var behov for en ny konvensjon da mange av de tidligere var
foreldet og ikke lenger relevante for moderne arbeids- og levevilkår
til sjøs. Det var i tillegg behov for å utvikle mer effektive tilsynssystemer for
å motarbeide lavstandard skipsfart. Konvensjonens tilsynssystemer
er også tilpasset de nyere internasjonale system for kontroll og
tilsyn med internasjonale standarder for sikkerhet til sjøs og beskyttelse
av det marine miljø som har blitt vedtatt av FNs sjøsikkerhetsorgan
IMO.
Konvensjonen trer i kraft tolv måneder etter
at 30 land med til sammen 33 pst. av verdensflåten i bruttotonn
har ratifisert. Per 23. juni 2008 har Liberia, Marshall Islands
og Bahamas ratifisert. Ikrafttredelsen vil i praksis avhenge av
at mange av EU-landene ratifiserer konvensjonen.
Ettersom konvensjonen krever lovendringer og for
øvrig anses som en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke
til ratifikasjon nødvendig i medhold av Grunnloven § 26, annet ledd.
ILOs konstitusjon krever i artikkel 19 nr. 5
(b) at medlemslandene, senest innen 18 måneder etter avslutningen
av en konferanse der en konvensjon er vedtatt, legger denne frem
for lovgivende myndighet. ILO er varslet om at denne fristen blir
noe oversittet for Norges del.
Konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse
til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjon. I proposisjonen
er de sentrale bestemmelsene i konvensjonen omtalt nærmere.
I utgangspunktet omfatter konvensjonen alle som
har sitt arbeid om bord på skip. Den gjelder i prinsippet for alle
skip, enten de er offentlig eller privat eide, som til vanlig benyttes
i kommersiell virksomhet. Fiske- og fangstfartøy er unntatt. Likeledes
gjelder den heller ikke for krigsskip, hjelpefartøyer i marinen
eller flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet.
Konvensjonen dekker alle vesentlige sider ved arbeids-
og levevilkår på skip. Dette omfatter minstealder, helsekrav, arbeidsformidling,
ansettelsesavtale, lønnsutbetaling, arbeids- og hviletid, ferie,
hjemreiser, lugarer og fritidsområder om bord, forpleining, medisinsk
hjelp, rederiets ansvar ved sykdom og personskade, krav til arbeidsmiljø
og vern mot arbeidsulykker, velferdsanlegg i havner, trygdeordninger
for medisinsk pleie og for ytelser ved sykdom og yrkesskade.
Den viktigste nyskapningen i konvensjonen er tilsynssystemet.
Den innfører krav om at alle skip over 500 bruttotonn i internasjonal
fart eller mellom to utenlandske havner skal ha et sertifikat. Sertifikatet
er et bevis på at flaggstaten har kontrollert og funnet arbeids-
og levevilkårene om bord på skipet i samsvar med konvensjonens krav.
Flaggstatene har hovedansvaret for å gjennomføre
bestemmelsene i konvensjonen. I tillegg vil havnestater gjøre en
kontroll av at dette blir ivaretatt. Denne kontrollen ved anløp
av havner blir en viktig del av konvensjonens gjennomføring. Retningslinjer
for gjennomføring av havnestatskontroll vil behandles under et ekspertmøte
i ILO i september 2008.
Kontrollen med skip og utstedelsen av sertifikater
tenkes delegert til klasseselskaper, på samme måte som kravene til
sjødyktighet blir ivaretatt. Kontrollen for skip som ikke skal ha
sertifikat må, organiseres i andre tilsynsordninger.
Konvensjonen inneholder også en bestemmelse om
ikke å gi mer fordelaktig behandling til et skip som fører flagget
til en stat som ikke har ratifisert konvensjonen. Dette er nødvendig
for å sikre at det ikke skal lønne seg ikke å ha ratifisert konvensjonen.
Bestemmelsen er således viktig for å sikre konkurransedyktighet
så vel som sjøfolkenes rettigheter. Slik bestemmelse finnes også
i andre sentrale konvensjoner som Den internasjonale konvensjon
om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, SOLAS, og Den internasjonale konvensjon
om hindring av forurensning fra skip, MARPOL.
ILOs felleskommisjon besluttet under sin 29. sesjon
i 2001 å starte forhandlinger om en ny konvensjon for sjøfolks arbeids-
og levevilkår, basert på bl.a. at organisasjoner for partene i arbeidslivet
hadde bedt ILO om å prioritere utviklingen av et instrument som
konsoliderte så mange av de tidligere ILO-instrumentene som mulig.
Konvensjonen ble framforhandlet i tidsrommet 2001 til 2006.
De vanskeligste forhandlingene gjaldt trygdebestemmelsene
og tilsynsregimet. Utfordringen med trygdebestemmelsene var forholdet
til eksisterende trygdeprinsipper og -systemer. Tilsynsregimet i
konvensjonen innfører et nytt skipssertifikat. Forhandlingene om havnestaters
forpliktelser og deres adgang til å utøve tilsyn var særlig vanskelige.
Norge var en aktiv deltaker i forhandlingene
og fikk gjennomslag for norske posisjoner. Bl.a. ble det akseptert
at konvensjonen ikke trenger å anvendes på flyttbare fartøyer i
petroleumsvirksomhet, hvor innkvarteringsstandarden ikke følger
reglene for skip. Videre ble forslagene om pensjonsordning etter
flaggstatens vanlige regler frafalt. Løsningen ble at et hovedprinsipp
om pensjon knyttet til bostedsland ble akseptert. En motsatt konklusjon
ville ha ført til at alle sjøfolk på NIS-skipene måtte ha blitt
tatt opp som fulle medlemmer i den norske folketrygden. I praksis ville
dette ha ført til at disse skipene hadde blitt flyttet til bekvemmelighetsflaggland
hvor pensjonsordninger ikke finnes.
Norge gikk imot løsninger hvor sjøfolk ville
ha fått adgang til å reise sak mot arbeidsgiver i en tilfeldig havnestat.
Den norske ordningen for NIS-skipene er at sak kan anlegges i flaggstaten Norge
eller i sjømannens hjemland. Det viste seg ikke mulig å komme til
enighet om bestemmelser om verneting eller lovvalg, og konvensjonen har
derfor ingen slike bestemmelser.
Norge var på den avsluttende konferansen representert
ved en delegasjon oppnevnt av Nærings- og handelsdepartementet.
Delegasjonen besto også av representanter fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
Sjøfartsdirektoratet og Pensjonstrygden for sjømenn. De sosiale
partene var representert ved Norges Rederiforbund, Norsk Sjømannsforbund
og Det norske maskinistforbund.
Spørsmålet om ratifikasjon av konvensjonen ble sendt
på høring 18. juli 2006.
10 av høringsinstansene har gitt tilbakemelding. Ingen
av dem går imot norsk ratifikasjon.
I det vesentlige samsvarer norsk regelverk med konvensjonens
bestemmelser. Allerede gjeldende regler i sjømannsloven, den nye
skipssikkerhetsloven, NIS-loven, folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven
og matloven dekker i hovedsak konvensjonens forpliktelser. De fleste av
retningslinjene er allerede gjennomført i norsk rett.
Gjennomføring av konvensjonen krever imidlertid
endringer i sjømannsloven og folketrygdloven. Sjømannslovens § 1,
annet ledd er ikke helt i samsvar med den nye konvensjonens intensjon.
Etter denne bestemmelsen er arbeidstakere som ikke er norske, ikke
er bosatt i Norge og som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver på
turistskip, unntatt fra en del bestemmelser i sjømannsloven. Konvensjonen
pålegger rederiet et ansvar for å følge opp arbeids- og levevilkårene om
bord. Dette ansvaret ligger i å påse at alle grupper sjøfolk om
bord har tilstrekkelige ordninger slik konvensjonen krever. Dette
behøver ikke innebære at de er dekket av norske ordninger, men at
sjøfolkene i sine hjemland har ordninger som er tilstrekkelige og
av tilsvarende type som sjøfolk som er direkte dekket av sjømannsloven
eller annen norsk lovgivning. Sjømannsloven mangler videre en tilsynshjemmel, og
det vil bli foreslått inntatt en slik i loven.
Når det gjelder folketrygden, anses det ikke
ønskelig å endre folketrygdlovens hovedregel, slik at det blir pliktig
medlemskap for sjøfolk bosatt i Norge uansett om de er påmønstret
skip som fører andre lands flagg. En slik ordning ville gi betydelige
problemer med innkreving av arbeidsgiveravgiften. Arbeids- og inkluderingsdepartementet
antar derfor at Norge i stedet vil kunne oppfylle sine forpliktelser
i henhold til konvensjonen ved å endre reglene for frivillig medlemskap,
slik at sjøfolk på utenlandske skip har rett til å bli tatt opp
som medlemmer når de er bosatt i Norge. For skip som fører øvrige EØS-flagg,
vil andre regler komme til anvendelse.
Forslag til lovendringer fremmes av Nærings-
og handelsdepartementet i Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) om lov om endringer
i sjømannslov av 30. mai 1975 nr. 18 m.v. (gjennomføring av ILO-konvensjon
nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår).
Antall kontrollpliktige norskregistrerte skip
er anslått til 1 458. Dette fordeler seg på 681 skip som er delegert
til klassifikasjonsselskapene og 777 skip som ikke er delegert.
For de sist nevnte skip foretar Sjøfartsdirektoratet de nødvendige inspeksjoner
og utstedelser av sertifikater. Førstegangsutstedelse av Maritime
Labour Certificate (sertifikat som attesterer at skipet overholder
konvensjonens krav til arbeids- og levevilkår) vil trolig pådra
om lag 25 mill. kroner i utgifter, hvorav om lag 20 mill. kroner
for delegerte skip.
Sjøfartsdirektoratets arbeid med ikke-delegerte skip
vil gi en merbelastning på om lag 3,5 årsverk. Dette omfatter førstegangsutstedelse
av sertifikat, uanmeldt tilsyn og havnestatskontroll.
Den nødvendige omleggingen av folketrygdlovens
medlemskapsbestemmelser tar sikte på å være kostnadsnøytral og vil
da bare medføre en beskjeden administrativ merbelastning.
Konvensjonen er utarbeidet i nært samarbeid med
partene i næringen og vil etablere et nytt globalt bindende regelverk.
Det er viktig at sjøfolk får gode arbeids- og levevilkår, noe som
er vesentlig for å utvikle og opprettholde en sikker og levedyktig
skipsfartsnæring. Konvensjonen vil blant annet være et viktig bidrag
til å begrense sosial dumping.
Konvensjonen forventes å bli ratifisert av de fleste
EU-statene. EUs ministerråd har besluttet at medlemsstatene tillates
å ratifisere konvensjonen, ut fra at fellesskapskompetanse gjelder for
deler av konvensjonens innhold. I tillegg forhandler partene i arbeidslivet
på EU-nivå om en avtale om gjennomføring av konvensjonens innhold,
med sikte på at denne blir et pålegg til medlemsstatene gjennom
et EU-direktiv. Det skal også fremmes et eget direktiv vedrørende håndhevelsen
av konvensjonen, dvs. gjennomføringen av konvensjonens kapittel
5 i europeisk rett.
Nærings- og handelsdepartementet tilrår at konvensjonen
ratifiseres. Utenriksdepartementet slutter seg til dette.