Jeg viser til brev av 21. august d.å. fra Stortingets
Energi- og miljøkomité vedrørende representantforslag nr 8:134 (2007-2008)
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Torbjørn Andersen,
Tord Lien og Kåre Fostervold om helhetlig vannkraft-satsing.
Vannkraften har vært et viktig grunnlag for velferd
og verdiskaping i over hundre år. Utvikling av vannkraftressursene
har gitt oss en energiforsyning som i all hovedsak er basert på utslippsfri,
fornybar energi. Vannkraft med reguleringsmagasiner gir oss verdifull
fleksibilitet. Samtidig innebærer den høye andelen vannkraft at
vår kraft-forsyning er sårbar for tørrår.
Vannkraft vil også i fremtiden være den sentrale energikilden
i vår kraftforsyning. Verdien av vannkraft kan komme til å øke i
årene fremover. Ikke minst kan økt utbygging av uregulert fornybar
produksjon gi økt etterspørsel etter regulerbar vannkraft i det
nordiske og nordeuropeiske kraftsystemet.
Representantforslaget gir etter min vurdering ikke
et dekkende bilde av Regjeringens politikk eller av de faktiske
forholdene i vannkraftsektoren.
Forvaltning av vannkraftressursene står sentralt for
Regjeringen. Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 61 (2007-2008)
sikrer offentlig eierskap til denne viktige ressursen. Departementet tar
sikte på å legge fram en proposisjon om utleie av vannfall og tilhørende
kraftverk våren 2009.
Norge har et godt ressursgrunnlag for å utvikle mange
former for fornybar energi. Regjeringen legger vekt på en balansert
og helhetlig energipolitikk, på tvers av energikilder, nett og forbruk,
og mellom bruk og vern av naturressurser.
Vannkraftmagasinenes evne til regulering av produksjonen
gir oss gode muligheter til å ta i bruk uregulert fornybar energi
som vindkraft og småkraft. Samtidig vil utvikling av andre produksjonsformer
enn vannkraft, bidra til at vi blir mindre sårbare for variasjoner
i tilsiget. Videreutvikling av den eksisterende vannkraftstrukturen,
satsing på småkraft, vindkraft mv. har positive vekselvirkninger
med hensyn til kraftsystemet.
En bred satsing på ulike energikilder er også
viktig i forhold til miljø og arealbruk. Alle energitiltak har negative
virkninger for miljø og andre arealbruksinteresser. Virkningene
varierer betydelig mellom ulike prosjekter, både i omfang og karakter.
En bred satsing på ulike energikilder styrker mulighetene for å
øke den samlede tilgangen på fornybar energi på en slik måte at
virkningene for miljø og arealbruk er akseptable.
Konsesjonsbehandling er et sentralt virkemiddel i
energipolitikken. Samlet plan og verneplan for vassdrag legger rammer
for hva som kan konsesjonssøkes innen vannkraft. En grundig konsesjonsbehandling
med god kvalitet er sentralt for å sikre forsvarlig ressursutnyttelse
og miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi.
Regjeringen har lagt vekt på å styrke NVEs kapasitet
innen konsesjonsbehandling. Med Regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2009, vil konsesjonsbehandlingskapasiteten i NVE være om lag
fordoblet fra 2005. Nest etter kraftledninger i sentral- og regional-nettet,
er vannkraft gitt høyeste prioritet i konsesjonsbehandlingen, særlig
prosjekter med reguleringsevne.
I 2007 fastsatte departementet retningslinjer
for småkraft. Retningslinjene skal styrke grunnlaget for en helhetlig
vurdering av konsesjonssøknader, og bidra til forutsig-barhet. Det
er også fastsatt liknende retningslinjer for vindkraft. Det arbeides
nå med retningslinjer for behandling av saker om miljørevisjon av
eldre vassdragskonsesjoner.
Utbygging av fornybar energiproduksjon krever ofte
etablering av nye kraftledninger. Gjennom denne stortingsperioden
har NVE i økende grad lagt opp konsesjons-behandlingen slik at produksjonsprosjekter
og nettutbygging vurderes samtidig. Så langt er dette i størst grad gjennomført
for vindkraft, men NVE foretar også en samordnet behandling av vannkraftprosjekter
der det er hensiktsmessig ut fra nettkapasitet, sumvirkninger på
miljø, eller der flere prosjekter konkurrerer om samme vannressurs. Forvaltningens
oppgave er i slike tilfeller å sørge for at ressursene utnyttes
til størst mulig fordel for samfunnet, og at prosjektene som realiseres på
best mulig måte dekker kraftforsyningens behov i forhold til de
berørte miljøverdiene.
NVE arbeider fortløpende med å kartlegge og
informere om fakta, muligheter og problemstillinger innen energi-
og vannressurssektoren. Dette løpende arbeidet styrker blant annet grunnlaget
for effektiv og faglig forsvarlig konsesjonsbehandling.
I 2006 satt departementet i gang arbeid med evaluering
av energiloven. Det er blant annet gjennomført vurderinger av vilkårene
for ny kraftproduksjon og problemstillinger knyttet til magasindisponering.
Det har vært gjennomført en rekke eksterne utredninger, seminarer
og høringsmøter. Innspillene fra ulike aktører er nå til vurdering
i departementet.
I revidert nasjonalbudsjett for 2008, jf St.meld. nr.
2 (2007-2008), la Regjeringen frem en bred gjennomgang av insentivene
til å investere i vannkraft og annen fornybar energi. Flere av problemstillingene
som representantene tar opp er omhandlet der, herunder oversikt
over utbyggingspotensial og –kostnader, og vurdering av skattereglenes
og de konsesjonsbaserte ordningenes betydning for vannkraftinvesteringer.
Departementet vil fremlegge forslag om vern
av Vefsna, sammen med innstilling i vernespørsmålet for tre andre
vassdrag fremmet som anmodnings-vedtak ved Stortingets behandling
av supplering av Verneplanen i 2005.
Representantene foreslår at det foretas en vurdering
av verneplan for vassdrag. Min vurdering er at innsatsen først og
fremst bør rettes mot en forsvarlig utnyttelse av vannkraftpotensialet
i vassdrag som ikke er vernet. Jeg vil i den forbindelse vise til
at det er en betydelig aktivitet innen vannkraftsektoren.
Fra 2005 er det idriftssatt økt vannkraftproduksjon
tilsvarende om lag 2,4 TWh. Av dette utgjør småkraftverk om lag
1 TWh, resterende er knyttet til opprusting og utvidelse av eksisterende
anlegg (O/U) og nye anlegg over 10 MW.
I 2007 ble det gitt tillatelser til vannkraftprosjekter
tilsvarende en årlig produksjon på om lag 1,2 TWh. Av dette er knapt
0,8 TWh småkraft, resten er O/U og nye anlegg over 10 MW. Videre
er det meldt og omsøkt vannkraftprosjekter med en total årlig produksjon
på om lag 7,5 TWh. Av dette utgjør O/U og nye anlegg over 10 MW drøyt
2,5 TWh, resten er småkraftprosjekter.
Til sammen utgjør denne porteføljen av vannkraftprosjekter
et betydelig og verdifullt bidrag til økt fornybar energiproduksjon
i Norge.
Det er også en økende interesse i bransjen for prosjekter
som kan gi økte effektleveranser. Dette er interessant med hensyn
til økt utbygging av uregulert fornybar energiproduksjon, forutsatt
at miljøvirkningene er akseptable. NVE gjennomfører nå flere utredninger
i tilknytning til dette, herunder vurderinger av markedsforhold,
tekniske forhold og miljøvirkninger.
Representantene foreslår at Regjeringen fremmer
en egen stortingsmelding om vannkraftpolitikk. Regjeringen arbeider
kontinuerlig med både generelle rammebetingelser og med enkeltsaker.
Det er stor aktivitet innen planlegging og utbygging av ulike typer
vannkraftprosjekter, og en styrket og effektiv håndtering av enkeltsakene
prioriteres derfor høyt.
Jeg er enig med representantene i at klimautfordringen,
økt behov for fornybar energi og regulerbar produksjon, samt endringer
i kunnskap og teknologi på vannkraftsiden gir gode muligheter for
videre utvikling av våre vannkraftressurser. Etter min vurdering
er det imidlertid ikke hensiktsmessig å utarbeide en egen stortingsmelding
om norsk vannkraftpolitikk