Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Ann-Kristin Engstad, Asmund Kristoffersen, Marianne Marthinsen, Tore
Nordtun, Torny Pedersen og Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet,
Tord Lien, Ingrid Skårmo og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre, Peter
Skovholt Gitmark og Ivar Kristiansen, fra Sosialistisk Venstreparti,
Inga Marte Thorkildsen, fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette
Holten Hjemdal, fra Senterpartiet, Erling Sande, og fra Venstre,
lederen Gunnar Kvassheim, viser til Representantforslag
nr. 129 (2007–2008) om helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken
og bedring av rammebetingelsene for miljøvennlig avfallshåndtering
i Norge.
Komiteen viser til at det i 2007
ble deponert 3,1 millioner tonn avfall, medregnet farlig avfall. Husholdningenes
avfallsmengder har siden 1995 vokst med 71 prosent. Dette er mer
enn både veksten i BNP (42 prosent) og veksten i husholdningenes
konsum (63 prosent). Økningen i avfallsmengde var på 6 prosent i
2007, og har vært på mellom 3 og 6 prosent i flere år.
Komiteen har merket seg at om
lag 2,5 prosent av de samlede norske klimagassutslipp stammer fra
avfallsdeponier. Hovedårsaken er deponering av biologisk nedbrytbart
materiale som gjennom råtning danner klimagassen metan. Metan er
21 ganger mer effektiv enn CO2 som drivhusgass.
Komiteen viser til klimaforliket
i Stortinget i januar 2008, jf. Innst. S. nr. 145 (2007–2008), der
et bredt flertall på Stortinget var enige om at det skal innføres
et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall. Komiteen viser også
til Dokument nr. 8:78 (2006–2007) "Representantforslag fra stortingsrepresentantene Børge
Brende, Ivar Kristiansen og Peter Skovholt Gitmark om å innføre
et forbud mot deponering av nedbrytbart avfall fra 1. januar 2009". Komiteen har
merket seg at Regjeringen har varslet at den vil iverksette deponiforbudet
fra 1. juli 2009.
Komiteen viser til at deponiforbudet
innebærer at nær 1 million tonn avfall må behandles på annen måte
enn ved deponering. Minst halvparten av dette vil gå til forbrenning.
Komiteen mener det er rom for
å bygge flere anlegg for utvinning av fornybar energi. Eksisterende
årlig forbrenningskapasitet i Norge er om lag 1 million tonn. Sverige
og Danmark har en årlig kapasitet hver på 4 millioner tonn.
Deponiforbudet bør bli en utløsende faktor for utvidelse
av kapasiteten for energiutnyttelse, utsortering, biologisk behandling
og materialgjenvinning av avfall i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at selv
om alle forbrenningsprosjektene som nå ligger på bordet, gjennomføres,
vil det fortsatt være en viss underkapasitet.
Disse medlemmer peker på at den
samlede klimaeffekten av et deponiforbud avhenger av hvorvidt en
greier å nyttiggjøre seg energien i biologisk nedbrytbart avfall.
Avfallsbasert energi inngår i hovedsak i naturens eget kretsløp,
og regnes for å være CO2-nøytralt. Biologisk nedbrytbart avfall
kan benyttes til produksjon av biodrivstoff, fjernvarme eller elektrisitet,
som igjen kan benyttes til erstatning for olje og andre fossile
energibærere.
Disse medlemmer mener at et deponiforbud
– i tillegg til å redusere metanutslippene fra deponier – bør utnyttes
til å dra i gang en storstilt satsing på avfallsbasert energiproduksjon
i Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at deponiforbudet
for biologisk nedbrytbart avfall planlegges innført 1. juli 2009,
og at Regjeringens planlagte revidering av avgiften på deponering
av avfall i revidert nasjonalbudsjett derfor kommer for sent. Avfall
Norge har lenge etterlyst behovet for omlegging av sluttbehandlingsavgiften
i lys av miljø og klimapolitiske målsettinger. Rammebetingelsene
for avfallsbransjen burde vært avklart i god tid før 1. juli for
å sikre forutsigbare rammevilkår og en best mulig forberedelse og
gjennomføring av deponiforbudet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, viser til gjennomgangen av avfallspolitikken
i St.prp. nr. 1 (2008–2009). De sentrale juridiske styringsverktøyene
på avfallsfeltet er forurensningsloven og avfallsforskriften. Målet
er at veksten i avfallsmengdene skal være vesentlig mindre enn den
økonomiske veksten. Til nå har avfallsmengdene vokst omtrent i takt
med BNP-veksten, og spesielt har mengden husholdningsavfall vokst
raskt.
Flertallet har merket seg at
det er betydelig ny behandlingskapasitet under planlegging i Norge, blant
annet som konsekvens av deponiforbudet. Flertallet forutsetter
likevel at Regjeringen følger med på utviklingen, og om nødvendig iverksetter
ytterligere tiltak for å øke den nasjonale behandlingskapasiteten.
Flertallet vil understreke behovet
for en ny vurdering av avgiften på deponering av avfall, og ser
frem til at Regjeringen kommer tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett
sammen med et eventuelt forslag til omlegging av avgiften eller avgiftssatsen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er et betydelig
potensial for økt produksjon av fornybar energi fra nye, miljøriktige
prosjekter basert på energigjenvinning fra avfall. Dagens rammebetingelser
er imidlertid langt fra optimale. Disse medlemmer peker
på at det blant annet må til en kraftig økning i avgiften for avfall
som vil bli deponert, med hensyn til overgangsordninger og dispensasjoner
etter innføring av deponiforbudet.
Disse medlemmer mener at det
derfor er viktig med en streng dispensasjonspraksis og høy sluttbehandlingsavgift
på avfall som får dispensasjon fra deponeringsforbudet. Det må ikke lønne
seg med fortsatt deponering på dispensasjon etter 1. juli 2009. Disse
medlemmer mener at sluttbehandlingsavgiften på avfall må reflektere
miljøkostnadene ved deponering og avfallsforbrenning.
Disse medlemmer viser til at
avgiften på forbrenning av avfall bør være knyttet til faktiske utslipp
under forbrenningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre peker på at det er bred
oppslutning i Stortinget om målet om å deponere minst mulig og forbrenne
mest mulig avfall. Dersom energien fra avfallsforbrenning erstatter
andre energikilder, medfører det også en fordel for andre nasjonale målsettinger,
for eksempel mål om reduksjon av nasjonale klimagassutslipp og bedre
utnyttelse av landets elektriske kraftproduksjon.
Disse medlemmer er kjent med
at forbrenningsavgiften i realiteten er todelt. En tredjedel av
avgiften er en avgift for utslippene av tungmetaller og miljøskadelige
gasser og i tråd med prinsippet om "forurenser betaler". To tredjedeler
av avgiften er imidlertid en ren CO2-avgift. Disse medlemmer mener
at den delen av forbrenningsavgiften som er tilknyttet utslipp av CO2
bør fjernes dersom forbrenningsanlegget har en energiutnyttelsesgrad
på over 80 prosent, og at lavere energiutnyttelse enn dette bør
medføre redusert avgiftsnivå i forhold til utnyttingsgrad.
Disse medlemmer peker på at avfallsforbrenningsanlegget
til Frevar i Fredrikstad har en utnyttelsesgrad på hele 98 prosent,
og at varmen fra dette anlegget i all hovedsak går til å erstatte varme
generert av oljekjeler.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det trengs
bedre rammebetingelser og insentiver for energiproduksjon ved avfallsforbrenning
for at ressursene skal utnyttes optimalt.
Disse medlemmer mener at de norske konkurransevilkårene
i forhold til det øvrige EU/EØS-området må bli mer likeverdige på
avfallsområdet. Eksempelvis har Sverige i dag betydelig bedre rammebetingelser
for energigjenvinning av avfall enn Norge, først og fremst gjennom
en langt høyere betaling for produsert energi, noe som igjen er
et resultat av langsiktige avgifts- og støtteordninger. Andre EU-land
tilbyr direkte støtte til for eksempel elproduksjon fra energigjenvinning
av avfall. Ulike konkurransevilkår gir utfordringer i Norge. I Norge
er det kun avgifter og såkalt utløsende investeringsstøtte. Ulike
rammevilkår medfører at svenske aktører finner det lønnsomt å bruke
egen marginalkapasitet til forbrenning av norsk avfall.
Disse medlemmer peker på ideen
om "landfill mining" som et mulig tiltak for å øke utnyttelsen av
avfall bedre i Norge. "Landfill mining" som begrep og metode har
eksistert lenge. Det innebærer å benytte eksisterende fyllinger
og deponier for å sortere ut metaller, brenselsfraksjon og restfraksjon
som tilbakeføres til sluttdeponering. Dette er praktisk fullt gjennomførbart.
Summarisk vil dette gi disse fordelene:
Gjenvinning av metaller
fra brenselsfraksjon både før og etter forbrenning
Utsortering av eventuelle farlige avfallsfraksjoner
Energiutnyttelse av brenselsfraksjonen
til erstatning for fossil brensel
Redusert potensial for framtidig utlekking
av metan
Reetablering av et mer miljøvennlig og
stabilt grunnareal
En ordning med tilstrekkelig støtte til dette
vil sikre at den nødvendige behandlingskapasiteten for energiutnytting
av avfall blir etablert både for dagens og framtidens økende avfallsmengder. Uttak
av brensel fra deponi vil da i praksis bli et løpende uttak fra
lager, slik at forbrenningsanleggene vil vite at de har brensel
for 15–20 års energiproduksjon.
Disse medlemmer peker på produksjon
av industridamp som en utnyttelse av energien fra avfall som gir
meget god energiutnyttelse, men som også innebærer økt risiko. Det
bør derfor etter disse medlemmers mening gis støtte
tilsvarende den støtte grønne sertifikater i Sverige gir, samt vurderes
annen konkret støtte for levering av industridamp til industrien.
Dette vil bidra til en mer fremtidsrettet systemutvikling i samarbeid
med industrielle energibrukere.
Disse medlemmer peker på at dagens
ordning for utkoblbart elforbruk er en av de største barrierene
for utbygging av fornybar varme i Norge. Ordningen pålegger nettselskapene
å gi lavere nettleiepris til kunder som har muligheten til å koble
over på andre varmekilder. Det gir fleksibilitet i overføringsnettet
for el, men bidrar til å fjerne insentiver for å investere i miljøvennlig bioenergi.
I et miljøperspektiv er dette svært uheldig, også fordi de fleste
som benytter seg av ordningen har miljøfiendtlig oljefyr som oppvarmingsalternativ.
Disse medlemmer har merket seg
at i sin strategi for bioenergi har Regjeringen satt som mål 14
TWh produsert bioenergi i Norge innen 2020. For å nå dette målet
varslet Regjeringen at det viktigste tiltaket er å avvikle ordningen
med utkoblbart forbruk. I 2007 utgjorde markedet for utkoblbart
forbruk rundt 5,7 TWh. Disse medlemmer har merket
seg at NVE 3. november 2008 kom med forslag til endring i denne
forskriften. Forslaget innebærer ikke, som tidligere varslet, en
100 prosent avvikling av ordningen, men går ut på at gjeldende krav
om å tilby tariffer for utkoblbart forbruk til alle kunder som har
elkjele med brenselfyrt reserve, skal oppheves. Nettselskapene kan
i forslaget kun tilby tariffer for utkoblbart forbruk dersom det
er relevante forhold i nettet som tilsier at nettselskapene har
behov for å koble ut forbruk – eksempelvis kapasitetsproblemer i
eget nett.
Disse medlemmer mener at det
er behov for en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken i lys
av klimautfordringen og deponiforbudet gjennom en offentlig utredning
som blant annet kan se nærmere på de tiltak og utfordringer som disse
medlemmer her har pekt på.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen gjennom en offentlig
utredning foreta en helhetlig gjennomgang av norsk avfallspolitikk
i lys av klimautfordringene, og basert på denne fremme en sak for
Stortinget med forslag til forbedring av rammebetingelsene for miljøvennlig
avfallshåndtering."
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av St.meld. nr. 26 (2006–2007) "Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand", hvor Stortinget ba Regjeringen komme tilbake
med en egen sak om avfallspolitikken. Regjeringen har gjort et forsøk
på dette i statsbudsjettet for 2009. Disse medlemmer mener
redegjørelsen i statsbudsjettet er svært langt fra å være en helhetlig
gjennomgang av avfallspolitikken, og snarere et tilfeldig utvalg
av aktuelle avfallspolitiske saker – uten at disse settes i en større
sammenheng. Siste gang Norge hadde en systematisk og helhetlig gjennomgang
av avfallspolitikken, var under Thorbjørn Berntsens tid som miljøvernminister
på 1990-tallet.
Disse medlemmer mener norsk avfallspolitikk
må oppdateres og tilpasses dagens forbruksmønster. Kartet stemmer
ikke lenger med terrenget. I stedet for å henge etter forbruksutviklingen,
bør avfallspolitikken være et steg foran og ta høyde for nye utfordringer
som følger av ny teknologi og nye produkter. En helhetlig gjennomgang
av norsk avfallspolitikk bør blant annet ta for seg endringer og
utvikling i forbrukeratferd, samt risiko og regulering av nye produkter
og materialer. Som eksempel kan nevnes nanomaterialer, som nå er
på full fart inn i en rekke produkter på markedet, og som kan skape
uforutsette og nye utfordringer med hensyn til avfallshåndtering.
Nye produsentansvarsordninger må vurderes etablert for ulike typer farlig
avfall.
Disse medlemmer mener at eksisterende
produsentansvarsordninger må gjennomgås og avtaler reforhandles.
Enkelte inngåtte avtaler er allerede oppfylt gjennom at bransjen
samler inn mer enn målsettingen i avtalen. Reforhandling av avtaler
om produsentansvar vil bidra til heving av ambisjonsnivået, og hindre
at arbeidet med kildesortering og behandling av farlig avfall stagnerer.
Disse medlemmer viser til EUs
nylig vedtatte rammedirektiv for avfall, som blant annet pålegger
medlemslandene å utarbeide og iverksette en eller flere avfallsplaner
som dekker hele landets geografiske territorium. I direktivet slås
det fast at avfallsplanene skal inneholde en analyse av avfallssituasjonen,
samt forslag til tiltak for en mer miljøvennlig avfallshåndtering
gjennom gjenbruk, resirkulering, gjenvinning og sluttbehandling.
Direktivet pålegger også medlemslandene å utarbeide egne programmer
for avfallsforebygging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
tilhengere av fri konkurranse fordi det ofte legger til rette for
bedre tjenester, mer effektiv ressursutnyttelse og lavere kostnader.
De store endringene norsk avfallshåndterting står overfor vil kunne
medføre økte kostnader i forbindelse med avfallshåndtering, og da
vil konkurranseutsetting være et viktig virkemiddel for å holde
kostnadene så lave som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at kommunene også
i fremtiden må ha anledning til å vedta enerett. Innføring av enerett bør
være forbeholdt situasjoner der det er nødvendig for å sikre effektiv
drift eller ressursgrunnlaget for forbrenningsanlegg. Disse medlemmer er
kjent med at enerett var en viktig forutsetning for investeringsbeslutningen
for forbrenningsanlegget i Kristiansand kommune som er bygd av et
interkommunalt avfallshåndteringsselskap som har enerett på avfallsrenovering
i de omliggende kommuner, og at dette var viktig for å ha et tilstrekkelig
og langsiktig ressursgrunnlag for forbrenningsanlegget.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker på
at for å skape likeverdig konkurranse, samt unngå rollekonflikter
og mistillit til det offentlige systemet, bør alt restavfall fra
husholdninger som ikke behandles i egenregi, legges ut på anbud
iht. lov om offentlige anskaffelser. Bruk av tildelt enerett bør
vurderes stanset.