Brev fra Domstoladministrasjonen v/avdelingsdirektør Jann Ola Berget til kontroll- og konstitusjonskomiteen, datert 31. oktober 2008

Dokument nr. 3:13 (2007-2008): Riksrevisjonens oppfølgingsundersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden

Det vises til Dokument nr. 3:13 (2007-2008): Riksrevisjonens oppfølgingsundersøkelse av effektiviteten i straffesakskjeden. Domstoladministrasjonen finner det nødvendig å inngi enkelte bemerkninger til noen sider ved denne undersøkelsen.

1. Generelle bemerkninger

Prinsipielt er det grunn til å understreke at effektivitet i straffesakskjeden, herunder i domstolene, er viktig. Det følger av Stortingets retningslinjer for Domstoladministrasjonen, som gis i tilknytning til behandlingen av St.prp. nr. 1, at vi skal "følge opp målsetningene om en effektiv saksbehandling med høy kvalitet". Stortinget har også fastsatt måltall for saksbehandlingstiden i ulike sakstyper, herunder at de vanlige straffesakene ("meddomsrettsakene") i gjennomsnitt skal være pådømt innen 3 måneder etter at saken er brakt inn for tingretten. Det er grunn til å understreke at dette – etter hva vi kjenner til – er de klart strengeste effektivitetskravene for domstoler, så vel i Norden som i Europa.

Domstolene og Domstoladministrasjonen har stort fokus på saksbehandlingstid og har arbeidet målrettet med denne de siste årene. Målet har vært å redusere den totale saksbehandlingstiden – dvs. tiden fra en sak kommer inn til domstolen og til en avgjørelse i saken er truffet. Domstolenes arbeid har gitt gode resultater, og utviklingen i gjennomsnittlig saksbehandlingstid for straffesaker for tingrettene og lagmannsrettene de siste årene er vist i figurene under.

Det er for vår del viktig å understreke at det har skjedd en meget positiv utvikling i domstolene de senere årene når det gjelder effektivitet.

I tillegg til Stortingets måltall kommer at noen frister er lovfestet.

Etter straffeprosessloven § 275 skal retten generelt innen to uker fra mottak beramme hovedforhandlingen, dvs. treffe en beslutning om når selve rettssaken skal avvikles. Fristen gjelder ikke dersom "særlige forhold er til hinder". Ikke minst i større saker vil berammelsen ta lengre tid, fordi det er mange opptatte aktører som skal på plass, og også om sommerferien kan det her oppstå problemer.

Etter samme paragraf skal hovedforhandlingen i tingretten påbegynnes innen seks uker etter at saken kom inn dersom siktede var under 18 år da forbrytelsen ble begått. Likeledes skal i slike saker ankeforhandlingen i lagmannsretten påbegynnes innen åtte uker etter at saken er henvist til behandling. Disse fristene gjelder likevel ikke hvis "særlige forhold er til hinder". Dette forbeholdet er tatt av rettssikkerhetsmessige hensyn og ut fra praktiske forhold. Det er rettens ansvar å sikre at tiltaltes mulighet for fritt forsvarervalg er ivaretatt, og eksempelvis at sakkyndige kan møte. Særlig når det gjelder unge lovovertredere kan det også lett bli spørsmål om å få siktedes personlige og sosiale situasjon kartlagt på en god måte gjennom en såkalt personundersøkelse (jf. straffeprosessloven § 161). Dette er forhold som anses å være viktigere enn rask saksbehandling. Årsak til at hovedforhandling avholdes senere enn hva loven angir skal angis i sakens rettsbok. Det er ikke mulig å fastslå at en sak med fristoversittelse burde vært avholdt innenfor fristen uten å gå inn på årsaken til dette.

Det er for øvrig viktig å erindre at domstolene og den enkelte dommer rent konstitusjonelt er uavhengige i sin dømmende virksomhet, og i så måte ikke kan instrueres verken av Domstoladministrasjonen eller andre statsorganer. Dette gjelder også rettens vurdering og avgjørelse med hensyn til når hovedforhandling skal avholdes.

2. Konkrete bemerkninger

Den første merknaden er knyttet til at undersøkelsen er basert på ett sett frister som bare gjelder enkeltelementer i domstolenes saksbehandling.

To av de fire fristene for domstolene som er omhandlet angår to-ukersfristen for beramming. Dette utgjør kun en liten del av saksbehandlingstiden i domstolene. De to øvrige fristene omhandler en større del av saksbehandlingstiden (hhv 6 og 8 ukers frist for påbegynt hovedforhandling), men her fokuseres det på et utvalg saker som utgjør om lag 3 % av straffesakene. Disse avgrensningene gjør at man ikke kan trekke generelle konklusjoner om effektiviteten i straffesakskjeden på bakgrunn av resultatene fra undersøkelsen.

Analysene Riksrevisjonen har gjennomført viser at andelen fristoversittelser for enkelte av de aktuelle undersøkte fristene er høy, og resultatene kan tyde på at domstolene i større grad kan vektlegge prioritering av saker hvor tiltalte var under 18 år på gjerningstidspunktet. Om det noe lengre tidsforbruket enn hva loven angir er begrunnet i slike konkrete forhold som nevnt foran, er imidlertid ikke undersøkt.

3. Domstoladministrasjonens oppfølging

Domstoladministrasjonen ser positivt på at det fokuseres på domstolenes effektivitet. Det er likevel viktig for oss å understreke at Riksrevisjonens undersøkelse kan være egnet til å gi et bilde av domstolenes arbeid med effektivitet som ikke er dekkende for situasjonen.

I etterkant av Riksrevisjonens rapport er det sendt brev til alle landets domstoler for å minne om de fristene som er undersøkt, og det er gjort endringer i saksbehandlings-systemet som bidrar til å minne domstolene om disse fristene i sakene hvor det er relevant. Å beslutte når en sak skal gå for retten er imidlertid en del av domstolenes dømmende virksomhet. Av prinsipielle grunner er det derfor vanskelig å iverksette ytterligere tiltak uten å komme i konflikt med prinsippet om domstolenes uavhengighet.

Domstoladministrasjonen vil jobbe videre med å utvikle domstolene, og saksbehandlingstid er et av flere områder det fortsatt vil jobbes aktivt med. Resultatene fra Riksrevisjonens rapport vil bli brukt i dette arbeidet.