I dokumentet fremmes følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til
endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
1. Alle mottakere av
økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging
innen tre måneder.
2. Det innføres en generell plikt til aktivitet
og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse
for forslaget.
Komiteen ba i brev av 27. oktober 2008 om arbeids-
og inkluderingsministerens vurdering av forslaget. Statsrådens svarbrev
av 17. november 2008 følger vedlagt. På bakgrunn av svarbrevet oversendte
komiteens medlem fra Høyre Martin Engeset 25. november 2008 ytterligere
spørsmål til statsråden. Brevet samt statsrådens svarbrev av 8. desember
2008 er vedlagt innstillingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Eva Kristin Hansen, Per Rune Henriksen
og Sverre Myrli, fra Fremskrittspartiet, Robert Eriksson, Kari Kjønaas
Kjos og Kenneth Svendsen, fra Høyre, Martin Engeset, fra Sosialistisk
Venstreparti, lederen Karin Andersen, fra Kristelig Folkeparti,
Åse Gunhild Woie Duesund, fra Senterpartiet, Alf Ivar Samuelsen, og
fra Venstre, André N. Skjelstad, viser til at forslagsstillerne
ønsker å lovfeste retten til at alle mottakere av økonomisk sosialhjelp
garanteres en individuell plan for oppfølging, og at denne oppfølgingen
skal gis innen tre måneder. I tillegg fremmer forslagsstillerne
forslag om at det skal innføres en generell plikt til aktivitet
og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Venstre, deler forslagsstillernes bekymring over at en relativt stor
gruppe mennesker er avhengig av sosialhjelp på permanent basis.
Det er en sentral politisk målsetting at økonomisk sosialhjelp blir
det den opprinnelig er ment som, en akutt hjelp i en overgangsperiode
for personer som av ulike grunner får behov for bistand fra det
offentlige. Først og fremst handler dette om å bekjempe fattigdom
og sikre alle innbyggere et verdig liv med en forutsigbar inntekt.
Flertallet viser til siste tilgjengelige
statistikk fra Statistisk sentralbyrå med tall for 2007 (også gjengitt
i statsrådens svarbrev til Høyres stortingsgruppe), som viser at
70 pst. av mottakerne av økonomisk sosialhjelp er såkalte gjengangere.
Det er bekymringsfullt. Samtidig viser statistikken at 21 pst. får
sosialhjelp i kun én måned, at gjennomsnittlig stønadstid er på
5,3 måneder og at nesten 60 pst. av mottakerne mottar sosialhjelp
under et halvt år. Antall sosialhjelpsmottakere ble dessuten redusert
med 10 pst. fra året før, til 109 600 personer, eller 2,3 pst. av
befolkningen.
Flertallet viser videre til statsrådens
svarbrev til komiteen der hensiktsmessigheten av de to forslagene
i Representantforslag nr. 6 (2008–2009) er vurdert. Statsråden viser
til at retten til individuell plan allerede er lovfestet for de
med behov for langvarige og koordinerte tjenester (sosialtjenesteloven
§ 4-3 og arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 15). På samme måte framgår
det av sosialtjenesteloven § 5-3 at det allerede er adgang til å
stille vilkår ved tildeling av økonomisk sosialhjelp.
Flertallet minner om at økonomisk
sosialhjelp inngår som en del av virkemidlene i de nye NAV-kontorene.
Som et ledd i det omfattende reformarbeidet etter St.meld. nr. 9
(2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering, er lov om sosiale tjenester
supplert med det nye kvalifiseringsprogrammet for personer som er
eller kunne stått i fare for å bli avhengige av langtids sosialhjelp. Gjennom
NAV-reformen og oppfølgingen av St.meld. nr. 9 (2006–2007) er adgangen
til de statlige arbeidsmarkedstiltakene vesentlig forenklet for
de personene som er uten rettigheter i trygdesystemet. Samtidig
gjennomføres viktige reformer i de statlige stønadsordningene og
tiltakssystemene, der siktemålet er forenkling og målretting i forhold
til brukernes ønsker og behov.
Flertallet mener det er å gå
i feil retning dersom Stortinget skal detaljstyre hvordan kommunene
i de nye NAV-kontorene skal saksbehandle søknader om økonomisk sosialhjelp. Flertallet mener
også at det blir for snevert å behandle den kommunale sosialhjelpen
for seg. De allerede gjennomførte reformene i statlige og kommunale
stønadssystemer må tvert imot sees i sammenheng, slik Stortinget
hittil har forutsatt. Flertallet understreker at
skal disse reformene lykkes, er forutsetningen om en ny forvaltningskultur,
fra regelstyring og detaljert sentral styring til økt bruk av skjønn
og beslutningskraft nær brukeren, helt sentral. Representantforslag nr.
6 (2008–2009) går i motsatt retning. Flertallet mener
vilkår ved økonomisk sosialhjelp kan være viktig og riktig for mange,
og at tett individuell oppfølging er vesentlig for gjennomføringen
av individuelle planer. Flertallet viser til statsrådens
svarbrev til Høyres stortingsgruppe, der det framgår at forskning
og statistikk viser at sosialhjelpsmottakerne ikke er ei homogen
gruppe. Noen har behov for omfattende bistand, andre er selvhjulpne
etter kort tid. Flertallet mener at virkemidlene
som settes inn overfor brukerne av både statlige og kommunale ordninger,
må utformes i nært samarbeid med brukerne selv, basert på og dimensjonert
ut fra brukernes behov. Flertallet mener at det er
de ansatte i NAV-kontorenes førstelinje, sammen med brukerne, som
har de beste forutsetningene for å vurdere om det er behov for å
utarbeide en individuell plan i det enkelte tilfelle, og at den muligheten
allerede er godt nok ivaretatt i de reformene som nylig er vedtatt
av Stortinget og redegjort for i statsrådens svarbrev i saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at retten til individuell
plan i sosialtjenesteloven som ble vedtatt 1. januar 2004, ikke
fanger opp de forhold som forslagsstillerne ønsker. Gjeldende lovverk
har et bestemt innhold som skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering
av ulike tjenester. Det er med andre ord ikke en plan for individuell
oppfølging. Dagens lovverk stiller heller ikke krav til når en individuell
plan skal foreligge. Disse medlemmer mener at en
samhandling hvor en gir individuell oppfølging raskt, samt et krav
til deltakelse, vil føre til at flere får sin situasjon avklart.
I svarbrev fra arbeids- og inkluderingsminister Dag
Terje Andersen til arbeids- og sosialkomiteen skriver statsråden:
"Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005-2006 en
undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår i
sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten
bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår
benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere
er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere
og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten."
Disse medlemmer viser til at
nevnte rapport fra Telemarksforskning-Bø lister opp ti ulike vilkår
som benyttes av sosialtjenesten i forbindelse med stønad til livsopphold:
1. Pålegg om å registrere
seg som arbeidssøker
2. Vilkår knyttet til dokumentasjon
3. Vilkår knyttet til kvalifiserings- eller
kompetansehevende tiltak
4. Pålegg om å møte til veiledningssamtale
5. Vilkår om å la seg utrede av helsevesen
6. Pålegg om å disponere stønaden på bestemte måter
7. Vilkår om arbeid for sosialhjelp
8. Vilkår om å la seg utrede av yrkesveileder
9. Pålegg om å bytte til rimeligere bolig
10. Andre former for vilkår.
Det hyppigst brukte vilkår er å melde seg som
arbeidssøker (95 pst.), mens vilkår om arbeid for sosialhjelp kun
benyttes i 18 pst. av tilfellene. Etter disse medlemmers oppfatning
er det vesentlig forskjell mellom disse vilkårene, hvor det å registrere
seg som arbeidssøker bør være en forutsetning for å få en søknad
om økonomisk sosialhjelp vurdert. Arbeid for sosialhjelp, vurdering
av henholdsvis helsevesen eller yrkesveileder er på den annen side
aktiviserende og arbeidsavklarende vilkår, og etter disse
medlemmers oppfatning er dette vilkår som kan bidra til
å gi sosialhjelpsmottakere en ny sjanse og en vei ut av stønadssituasjonen.
Når det fra statsrådens side vektlegges at bruken av
vilkår ser ut til å øke, er dette riktig om man studerer rapporten
fra Telemarksforskning-Bø rent kvantitativt. Om en derimot vurderer
tiltakene kvalitativt, er det tydelig at de vilkårene som brukes
hyppigst, ikke bidrar til å øke jobbsannsynligheten i nevneverdig
grad, noe som også fremkommer i Telemarksforskning-Bøs konklusjon
i rapporten:
"Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har utstrakt
bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt
lite av klientene."
Dette viser at mange kommuner stiller krav,
og at bruken er økende. Disse medlemmer legger til
grunn at siden flere og flere kommuner stiller slike krav gir dette
gode resultater, både for samfunnet og for den enkelte bruker.
Innføringen av kvalifiseringsprogrammet har ført
til lovfestet plikt for alle kommuner å tilby programmet, men dette
er ikke fulgt opp med noen lovfestet plikt for den enkelte til å
delta i programmet. Disse medlemmer viser til at statsråden
i samme svarbrev skriver:
"Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er ønskelig
og viktig å stille krav til mottakerne av økonomisk sosialhjelp
og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning
om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig
for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og
bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen."
Disse medlemmer er enig med statsråden
i denne konklusjonen. Disse medlemmer viser til at
statsråden likevel konkluderer med at det ikke er hensiktsmessig
å lovfeste kravet til aktivitet, noe disse medlemmer ikke
støtter.
Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev
på spørsmål fra stortingsrepresentant Martin Engeset, hvor det blant
annet står:
"(…) en stor del av sosialhjelpsmottakerne i praksis
bare har behov for relativt kortvarig bistand og at ikke alle dermed
vil ha behov for et tilpasset kvalifiseringsprogram."
Disse medlemmer presiserer at
hensikten med representantforslaget ikke er at alle skal ha kvalifiseringsprogram
med egen stønad, men at alle skal ha en lovfestet rett til individuell
plan for oppfølging og en generell aktivitetsplikt. Dette understøttes
også av det faktum at det er et meget høyt antall mennesker som
mottar økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde, eller som eneste
inntektskilde. For disse gruppene vil en lovfestet rett til individuell
plan etter tre måneder, i kombinasjon med en generell aktivitetsplikt,
bidra til å korte ned stønadsavhengigheten og øke jobbsannsynligheten. Disse medlemmer mener
lovverket bør signalisere grensesetting, og at det heller kan utformes
rutiner som kan avvike fra regelen i åpenbare tilfeller hvor verken
individuell plan for oppfølging eller aktivitetsplikt, etter en
skjønnsmessig vurdering, oppfattes å være nødvendig. Det registreres
at statsrådens syn på lovmessighet ikke er den samme og ikke tilpasses
langtidsmottakerne på ideell måte.
Disse medlemmer viser til at
ordningen med krav til aktivitet er frivillig, dette fører til at
ordningen varierer fra kommune til kommune, og fra kontor til kontor,
noe som disse medlemmer mener er uheldig.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til
endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
1. Alle mottakere av
økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging
innen tre måneder.
2. Det innføres en generell plikt til aktivitet
og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag til
endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
1. Alle mottakere av
økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan for oppfølging
innen tre måneder.
2. Det innføres en generell plikt til aktivitet
og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:6 (2008–2009) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Martin Engeset, Per-Kristian Foss,
Svein Flåtten og Sonja Irene Sjøli om å innføre aktivitetsplikt
for mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp – bifalles ikke.
Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev
av 27. oktober 2008, der komiteen ber om departementets vurdering
av forslag fremmet i dokument nr. 8:6 (2008-2009):
"Stortinget ber regjeringen
fremme forslag til endringer i lov om sosiale tjenester, hvor:
Alle
mottagere av økonomisk sosialhjelp garanteres en individuell plan
for oppfølging innen tre måneder.
Det innføres en generell
plikt til aktivitet og oppfølging av mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp."
Det fremgår av sosialtjenesteloven § 5-3 at
det kan stilles vilkår for tildeling av økonomisk sosialhjelp. Vilkår
som stilles må ha nær sammenheng med vedtaket og ikke begrense stønadsmottakerens
handle- eller valgfrihet på en urimelig måte eller være i strid
med lovens egne regler eller andre lover. Som eksempler på vilkår
nevnes i rundskriv til loven, I-34/2001, bl.a. vilkår som pålegger
stønadsmottakeren å være tilmeldt Aetat/NAV-kontor, å delta i kvalifiserings-
eller kompetansegivende tiltak, å la seg vurdere av yrkesveileder
og vilkår som pålegger stønadsmottakeren arbeidsplikt (§ 5-3 annet
ledd). Det er opp til sosialtjenesten å avgjøre når det er hensiktsmessig
å stille vilkår.
Telemarkforskning-Bø gjennomførte i 2005-2006
en undersøkelse av praksis ved bruk av økonomisk stønad og vilkår
i sosialtjenesten, rapport nr. 232 2006. Rapporten viser at sosialtjenesten
bruker vilkår i utstrakt grad. Rapporten viser videre at vilkår
benyttes overfor alle typer av stønadsmottakere. Unge stønadsmottakere
er den gruppen det hyppigst stilles vilkår til, dernest følger innvandrere
og langtidsledige. Bruken av vilkår ser ut til å øke i følge rapporten.
Det har i løpet av de siste årene blitt igangsatt flere
tiltak for å bidra til at flere sosialhjelpsmottakere kommer i arbeid
og arbeidsrettede tiltak. Foruten utvikling av kartleggingsverktøyet
KIS-kartlegging i sosialtjenesten, ble det i 2005 iverksatt et nasjonalt
forsøk med tettere individuell oppfølging av langtidsmottakere av
sosialhjelp, enslige forsørgere og unge mottakere som trenger særlig
bistand for å nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak (TIO). Formålet
med forsøket er å styrke den enkeltes forutsetninger for å kunne
nyttiggjøre seg arbeidsrettede tiltak, og å redusere antall personer
som står i fare for å falle ut av slike tiltak. Det er også et mål
å styrke og utvikle metoder for individuell oppfølging og samarbeid
mellom involverte instanser.
I overkant av 1800 deltakere har vært tatt inn
i de lokale prosjektene. Hovedkonklusjonen fra evalueringen er at
flere har blitt hjulpet til å komme i arbeid og aktivitet (Rambøll
2008), og dette skyldes, ifølge rapporten, skreddersydd oppfølging,
grundig kartlegging av arbeidsevne og utplassering hos ordinær arbeidsgiver.
Det nasjonale TIO-forsøket avsluttes i 2008. Målgruppen
for forsøket er i stor grad sammenfallende med målgruppen for kvalifiseringsprogrammet,
og erfaringene vurderes å være av stor relevans for NAV-kontor som
skal iverksette kvalifiseringsprogram. Regjeringen har derfor foreslått
å videreføre bevilgningen til formålet i 2009 og å sette av 20 mill.
kroner til å legge til rette for overføring av erfaringene fra TIO-forsøket
til arbeidet med å iverksette kvalifiseringsprogrammet ved de lokale
NAV-kontorene, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009).
Kvalifiseringsprogrammet med tilhørende stønad
retter seg mot personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne,
som har ingen eller svært begrensede ytelser i folketrygden. Tilbudet
skal gis til personer som vurderes å ha en mulighet for å komme
i arbeid gjennom tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging, også
i tilfeller der veien fram kan være relativt lang. Programmet skal
være individuelt tilpasset og arbeidsrettet, slik at det kan være
med på å støtte opp under og forberede overgangen til arbeid. Aktiviteter
som kan inngå i programmet vil være et bredt sett av statlige arbeidsmarkedstiltak
samt kommunale arbeidstrenings- og sysselsettingstiltak og ulike
former for motivasjons- og mestringstrening. Det kan i tillegg settes
av tid til helsehjelp, opptrening og egenaktivitet.
Kommunene har en plikt til å tilby programmet. Det
er ikke lovfestet en plikt for den enkelte til å delta i programmet,
men kommunene kan ut fra gjeldende bestemmelser i sosialtjenesteloven kreve
at den enkelte utnytter alle muligheter til å forsørge seg selv,
herunder å delta i kvalifiseringsprogrammet. Saksbehandlingen av søknaden
forutsetter imidlertid aktiv medvirkning fra søkeren selv, bl.a.
i arbeidsevnevurderingen og ved å tilkjennegi og følge opp eventuelle behandlingsbehov
av betydning for gjennomføringsevnen. Dette gjør det vanskelig å
lovfeste en plikt til deltakelse, ut over det at sosialhjelp er en
subsidiær ytelse og at det å unnlate å søke vil kunne føre til redusert
sosialhjelp.
Reglene om kvalifiseringsprogram med tilhørende
stønad trådte i kraft 1. november 2007. Innfasingen av programmet
og stønaden skjer i takt med etableringen av NAV-kontorer i kommunene.
Det er lagt opp til at ordningen skal være landsdekkende fra 1. januar
2010. Kvalifiseringsprogrammet er et hovedvirkemiddel i Regjeringens
innsats mot fattigdom. Erfaringer tilsier imidlertid at det tar
tid å iverksette nye ordninger. Det er derfor lagt opp til en særlig
tett oppfølging overfor arbeids- og velferdsforvaltningen i gjennomføringen
av programmet, jf. St.prp. nr. 1 (2008-2009) Resultatområde 5 Levekår.
Rett til individuell plan i sosialtjenesteloven
ble lovfestet fra 1. januar 2004. Etter sosialtjenesteloven § 4-3a
har den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett
til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid
med brukeren. Tilsvarende rett følger av arbeids- og velferdsloven
§ 15. En individuell plan har et bestemt innhold etter gjeldende
regelverk. Planen skal sikre samarbeid, samhandling og koordinering
av ulike tjenester. Det er ikke en plan for individuell oppfølging,
noe som vil være en del av den individuelle vurderingen, råd og
veiledningen som inngår i det sosiale arbeidet. Formålet med utarbeidelsen
av en individuell plan er bl.a. å bidra til at tjenestemottakeren får
et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud
samt å kartlegge tjenestemottakerens mål, ressurser og behov for
tjenester på ulike områder, og å styrke samhandlingen mellom tjenesteytere
og etater.
I veiledningsmaterialet til individuell plan
er det lagt vekt på at planen skal være brukerens plan. Gjennom
planprosessen skal tjenestemottakeren få en styrket innflytelse
over sin situasjon. Tjenestemottakeren skal ha en aktiv rolle i
planprosessen, eventuelt i samarbeid med pårørende. Utarbeidelse
av en individuell plan forutsetter samarbeid og frivillig medvirkning
fra den planen skal gjelde for. Lovgivningen er derfor utformet
som en rett til individuell plan for den enkelte, med en motsvarende
plikt for kommunen til å utarbeide plan dersom den enkelte tjenestemottaker
ønsker det og vilkårene i loven for øvrig er oppfylt. Det er understreket
i forskriften til loven at individuell plan ikke skal utarbeides
uten tjenestemottakerens samtykke.
Erfaringer viser at individuell plan er et nyttig virkemiddel
for å sikre samarbeid mellom tjenesteytere og etater og for å bidra
til en bedre koordinering av tjenester. Det gjenstår imidlertid en
del før dette virkemidlet er realisert fullt ut i de ulike tjenestene.
Regjeringen har oversendt til behandling i Stortinget
lovforslag om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og
aktivitetsplaner, jf. Ot.prp. nr. 4 (2008-2009). Etter forslaget
til endring i arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14 vil alle
som henvender seg til kontoret, og som ønsker eller trenger bistand
for å komme i arbeid, ha rett til å få vurdert sitt bistandsbehov og
de som vil ha behov for det, en mer omfattende arbeidsevnevurdering.
I lovproposisjonen er det understreket at også personer som på vurderingstidspunktet
antas å stå langt fra arbeid skal ha rett til å få kartlagt sitt
behov for bistand. Brukere med bistandsbehov vil videre få rett
til å delta i utarbeidelsen av en konkret plan for hvordan de skal
komme i arbeid (aktivitetsplan).
Jeg er enig med forslagsstillerne i at det er
ønskelig og viktig å stille krav til mottagerne av økonomisk sosialhjelp
og at de skal få nødvendig oppfølging. Det kan bidra til å beholde oppslutning
om ordningen i befolkningen, men ikke minst kan det være viktig
for stønadsmottakeren ved at vilkårene kan virke kvalifiserende og
bidra til at den enkelte kommer ut av stønadssituasjonen.
Dagens lovgivning gir sosialtjenesten/arbeids- og
velferdsforvaltningen mulighet til å stille vilkår om visse typer
aktivitet for å motta økonomisk sosialhjelp. Praksis viser at dette
gjøres i utstrakt grad og at bruken av slike vilkår er økende. Mottakere
av økonomisk sosialhjelp er ikke en ensartet gruppe, men består
av personer som har ulike muligheter, behov og som kan være i svært
ulike livssituasjoner. Dagens regelverk tar utgangpunkt i dette.
Det er sosialtjenesten og ikke den enkelte som vurderer hensiktsmessigheten
av å stille krav om aktivitet. Etter min vurdering gir dagens regelverk
et tilstrekkelig og godt grunnlag for sosialtjenesten/arbeids- og
velferdsforvaltningen til å stille krav om aktivitet/arbeid og til
å sikre oppfølging av den enkelte stønadsmottaker.
Innføring av reglene om kvalifiseringsprogram og
kvalifiseringsstønad er et ytterligere bidrag til at flere personer
med nedsatt arbeids- og inntektsevne skal komme i arbeid gjennom
tettere og mer forpliktende bistand og oppfølging fra arbeids- og
velferdsforvaltningen. Det tar tid å iverksette ordningen, og kommunenes
gjennomføring av programmet er derfor gjenstand for en særlig oppmerksomhet
og oppfølging.
Den enkeltes rett til og arbeids- og velferdsforvaltningens
plikt til å utarbeide individuelle planer vil om ikke lenge være
gjennomgående regulert i lovgivningen for arbeids- og velferdsforvaltningen,
jf. reglene om individuell plan i sosialtjenesteloven og arbeids-
og velferdsforvaltningsloven og lovforslaget om arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner. Det er viktig at fokuset nå settes på å få
implementert dette verktøyet i forvaltningen og at en høster erfaringer med
dette før en eventuelt spisser virkemidlet videre.
Selv om jeg er enig med forslagsstillerne i
at det er ønskelig å følge opp mottakerne av sosialhjelp, herunder
å stille vilkår når dette er hensiktsmessig, er det derfor etter
min vurdering ikke hensiktsmessig å endre sosialtjenesteloven som
foreslått. De hensyn som forslagsstillerne ønsker ivaretatt fanges
etter mitt syn opp i gjeldende lovgivning på en tilstrekkelig god
måte. Fokuset på individuell oppfølging er ytterligere styrket gjennom
etableringen av kvalifiseringsprogrammet og Regjeringens forslag
i Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) om arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger
og aktivitetsplaner.
Det vises til svarbrev av 17. november 2008, hvor
statsråden gir ovennevnte representantforslag sin vurdering.
Statsråden skriver i sin oppsummering følgende:
Dagens lovgivning gir sosialtjenesten/arbeids- og
velferdsforvaltningen mulighet til å stille vilkår om visse typer
aktivitet for å motta økonomisk sosialhjelp. Praksis viser at dette
gjøres i utstrakt grad og at bruken av slike vilkår er økende.
Undertegnede er kjent med at det er en rekke
ulike vilkår som kan stilles til stønadsmottagere, blant disse for
eksempel vilkår om at stønadsmottageren skal registrere seg som
arbeidssøker i NAV. I en rapport fra Telemarksforskning poengteres
likevel følgende:
Rapport nr. 232, 2006: Fastsetting av satser, utmåling av økonomisk
sosialhjelp og vilkårsbruk i sosialtjenesten.
Vi ser med andre ord at sosialtjenesten har
utstrakt bruk av vilkår, men dette er hovedsakelig vilkår
som krever relativt lite av klientene.(min understrekning)
I konklusjonen i rapporten uttrykkes dette på
følgende måte:
Undersøkelsen viser at
sosialtjenesten også har utstrakt bruk av vilkår. Vi finner imidlertid
ikke at dette bidrar til økt jobbsannsynlighet blant sosialhjelpsmottakerne.
Derimot finner vi at det i noen grad påvirker flyttetilbøyeligheten.
Bakgrunnen for representantforslaget er den urovekkende
stabiliteten som er i antallet sosialhjelpsmottagere. Økonomisk
sosialhjelp skal være en korttidsytelse for mennesker i en overgangsfase,
men har for mange mennesker endt opp med å være en hovedinntektskilde
over mange år. Statistikk fra SSB viser at selv i tider med et godt
arbeidsmarked og god økonomisk utvikling for øvrig i samfunnet,
er antallet sosialhjelpsmottagere sjelden under 110–120 000 mennesker.
I perioder med dårligere økonomisk utvikling og større arbeidsledighet,
er antallet mottagere langt høyere. Undertegnede viser også til
at antallet mennesker som mottar økonomisk sosialhjelp som hovedinntekt
holder seg relativt stabilt, uavhengig utvikling i samfunnet for
øvrig, det samme gjelder antallet mottagere med økonomisk sosialhjelp
som eneste inntektskilde.
I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd
og inkludering, fremvises det flere tabeller/figurer over vilkårsbruk
i sosialtjenesten. Disse er hentet fra nevnte rapport fra Telemarksforskning,
hvor tallene stammer fra en spørreundersøkelse utført i 2006.
På bakgrunn av Statsrådens svar av 17. november
2008, og de opplysningene som beskrives i dette brevet: Finnes det
i dag oppdaterte tall som viser at dette er vilkår som ikke "krever
relativt lite av klientene" og at dette er tiltak som "øker jobbsannsynligheten"
blant sosialhjelpsmottagerne? Når Statsråden skriver at "bruken
av slike vilkår er økende", vil det være til hjelp for den videre
behandlingen av saken i Stortinget om Statsråden kan dokumentere kilden
for dette og kommentere hvorvidt den økte vilkårsbruken har hatt
den ønskelige effekt overfor sosialhjelpsmottagerne.
Svar på dette brevet bes sendt komitésekretær
i arbeids- og sosialkomiteen, Berit Skovly.
Jeg er enig i at langtidsmottak av sosialhjelp
er et problem, og jeg er også enig i at hovedmålet må være å få
flest mulig i arbeid. NAV-reformen og kvalifiseringsprogrammet
er viktige tiltak og virkemidler i den sammenheng. Vi må samtidig sikre
et forsvarlig livsopphold for alle og unngå at enkelte slutter å
søke sosialhjelp med større økonomisk nød som resultat.
Selv om det har vært en nedgang i antallet mottagere
og utbetalinger av økonomisk sosialhjelp de senere årene er andelen
langtidsmottakere av sosialhjelp bekymringsfull. De fleste mottar
imidlertid hjelp i relativt kort tid. Tall fra 2007 viser at det
er 21 prosent av mottakerne som bare får sosialhjelp i én måned
i året. Gjennomsnittlig stønadstid i perioden var på 5,3 måneder.
En stor andel av mottakerne mottar ytelser fra folketrygden. Om
lag 34 pst. hadde trygd som hovedinntektskilde i 2007. Se St. prp.
nr. 1 (2008–2009) under resultatområde 5 om levekår for en nærmere
beskrivelse.
Tallene viser bl.a. at når det gjelder den største andelen
stønadsmottagere treffer ordningen i forhold til formålet (midlertidig
ytelse som skal sikre økonomisk trygghet). Videre illustrerer tallene
at årsakene til at personer mottar sosialhjelp kan være mange. Blant
annet tilsier det at en stor andel av sosialhjelpsmottakerne i praksis
bare har behov for relativt kortvarig bistand og at ikke alle dermed
vil ha behov for et tilpasset kvalifiseringsprogram. Det er på bakgrunn
av dette ikke hensiktsmessig med en generell plikt til aktivitet. Regelverket
bør derfor ha innebygget en fleksibilitet som kan tilpasses ulike
grupper og behov.
Vilkårsbruk i sosialtjenesten har inngått i
flere undersøkelser og kartlegginger de senere år. I tillegg til
Telemarksforsknings rapport fra 2006 er bruken av vilkår knyttet
til økonomisk sosialhjelp bl.a. kartlagt og drøftet i AFI-rapport
7/06, Evaluering av arbeidsmarkedssatsingen for sosialhjelpsmottakere
av Angelika Schafft og Øystein Spjelkavik og HiO rapport 2005 nr
1, sluttrapport fra evaluering av forsøk med kommunalt ansvar for
aktive, arbeidsretta tiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp
2000–2004, Ivar Lødemel og Asbjørn Johannessen.
Undersøkelsene har ulike rammer og innretninger,
men viser at bruken av vilkår varierer mellom kommunene og har økt
de senere årene. Telemarksforsknings rapport fra 2006 konkluderer
som påpekt med at sosialtjenesten har utstrakt bruk av vilkår, men
dette er hovedsakelig vilkår som krever relativt lite av klientene.
Dette bygger på resultatene fra kartleggingen som viser at den vanligste
formen for vilkår benyttet i sosialtjenesten, er vilkår som pålegger
stønadsmottaker å registrere seg hos Aetat og vilkår knyttet til
dokumentasjon. Men kartleggingen viser også at vilkår knyttet til
kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak og pålegg om å møte
til veiledningssamtaler er hyppig brukt. Dette er vilkår som vil
kreve mer av stønadsmottakerne. Ser vi på vilkår knyttet til oppfølging
og rehabilitering av klientene, viser kartleggingen at vilkår knyttet
til kvalifiserings- eller kompetansehevende tiltak er den typen
av vilkår som hyppigst blir benyttet. Her svarer hele 67 prosent av
saksbehandlerne i kartleggingen at de ofte benytter denne typen
vilkår.
Når en skal vurdere effekten av å stille vilkår
til økonomisk stønad, herunder plikt til aktivitet, er det mange
faktorer som spiller inn og sammenhengene er sammensatte. Effekten
er bl.a. avhengig av hvordan vilkåret/tiltaket er utformet, valgmuligheter
og mulighet for innflytelse. De omtalte kartleggingene viser at
det er vanskelig å vurdere effekten av bruk av vilkår isolert sett.
Erfaringene med bruk av vilkår i sosialtjenesten inngikk
som en del av grunnlaget for innføringen av kvalifiseringsprogram
med tilhørende stønad. Samtidig med iverksettelsen av kvalifiseringsprogrammet
har departementet iverksatt en forskningsbasert evaluering som skal
gi svar på om programmet bidrar til å nå de mål som er satt for tiltaket,
spesielt om programmet bidrar til at flere kommer i arbeid og aktivitet.
Evalueringen omfatter både en evaluering av
effekter og en følgeevaluering med sikte på å kunne gjøre korrigeringer
underveis. Et sentralt tema i evalueringen vil være hvordan inngangsvilkårene
blir praktisert og om programmet treffer i forhold til målgruppen
og vil kunne gi svar på om ordningen bør utvides til også å omfatte andre
grupper i tråd med forslagsstillernes forslag.
Oslo, i arbeids- og sosialkomiteen, den 20. januar 2009
Karin Andersen |
Kenneth Svendsen |
leder |
ordfører |