Innovasjon Norge ble opprettet 1. januar 2004, med
ansvar for forvaltningen av de næringsrettede virkemidlene fra tidligere
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens veiledningskontor
for oppfinnere, Norges Turistråd og Norges Eksportråd. I forbindelse
med etableringen av Innovasjon Norge la Stortinget til grunn at
sammenslåingen av fire virksomheter til én ny skulle sikre en mer
målrettet innsats av de næringsrettede virkemidlene og en mer brukervennlig
organisering.
Innovasjon Norge skal fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters
og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon,
internasjonalisering og profilering. Brukerne skal stå i fokus ved
at virkemidlene skal tilbys gjennom en kompetent, helhetlig, tilgjengelig
og effektiv brukerfront. Selskapet har et betydelig koordineringsansvar knyttet
til ulike virkemidler og aktører. I tillegg til hovedkontoret har
Innovasjon Norge 16 distriktskontorer i Norge (Divisjon Norge) og
utekontorer i 31 land (Divisjon utland).
I 2007 ble det gitt tilsagn om 4,7 mrd. kroner
i tilskudd, lån og garantier. Per 31. juli 2007 hadde Innovasjon
Norge en utlånsportefølje på 10,7 mrd. kroner. I 2007 utgjorde selskapets
totale tilskuddselement drøyt 2,9 mrd. kroner. Midlene bevilges
over budsjettene til Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal-
og regionaldepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Landbruks-
og matdepartementet og fra 2007 Utenriksdepartementet.
Innovasjon Norge har en kompleks organisasjon og
forvalter et bredt spekter av ordninger som skal møte mange ulike
behov. De ulike departementenes krav og føringer til bevilgningene
forutsetter god koordinering. Samlet sett gir dette en risiko knyttet
til styring og måloppnåelse.
Innovasjon Norge er organisert som et særlovsselskap
og administrativt underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Den
statlige styringen skjer gjennom departementets eierstyring og gjennom
oppfølging av statlige bevilgninger. Selskapet styres ved hjelp
av overordnede målsettinger, omforente strategier og resultatkrav. Styret
har et selvstendig ansvar for virksomheten og dens resultater.
Målet med undersøkelsen har vært å belyse om Innovasjon
Norge fungerer effektivt som statlig næringsutviklingsaktør. Undersøkelsen
omfatter følgende problemstillinger:
1. I hvilken grad fyller
Innovasjon Norge sin rolle som kompetent, helhetlig, tilgjengelig
og effektiv for brukerne?
a) I hvilken
grad bidrar Innovasjon Norge til kompetanseheving, nettverksbygging
og samarbeid i og mellom bedriftene?
b) Tar Innovasjon Norge hensyn til regionale
utfordringer og behov i virkemiddelbruken?
c) Inngår den internasjonale virksomheten
som en integrert del av Innovasjon Norges virksomhet?
d) Har Innovasjon Norge en koordinert virkemiddelportefølje
overfor brukerne?
2. I hvilken grad bidrar Innovasjon Norges
finansielle virkemidler til innovasjon?
3. I hvilken grad kompenserer Innovasjon
Norge for markedssvikt?
4. Er innsatsen til Innovasjon Norge rettet
mot prioriterte målgrupper og fokusområder?
5. I hvilken grad er de bevilgende departementers styringssignaler
til Innovasjon Norge tilstrekkelig koordinert?
6. I hvilken grad ivaretar Nærings- og
handelsdepartementet sitt styringsansvar for Innovasjon Norge på
en tilfredsstillende måte?
Undersøkelsens problemstillinger er belyst ved hjelp
av dokumentanalyse, en spørreundersøkelse til alle Innovasjon Norges
distriktskontorer, intervjuer og gjennomgang av statistikk. Undersøkelsen
retter seg mot perioden fra opprettelsen av Innovasjon Norge i 2004
fram til og med 2007. Data knytter seg hovedsakelig til de siste
tre årene (2005–2007), og alle intervjuer er gjennomført i 2007–2008.
Dokumentet gjør nærmere rede for datainnhentingen.
Et viktig mål for selskapet er å bidra til økt
innovasjon. En gjennomgang av Innovasjon Norges mål- og resultatstyringssystem
viser at halvparten av tildelingene går til prosjekter som er registrert
som innovative. Undersøkelsen viser at det har vært en svak økning
i perioden 2005 til 2007. Innovasjon Norge har i perioden tildelt mer
midler til færre prosjekter, noe som synes å være i tråd med selskapets
strategi om å gjøre "mer for færre" bedrifter. Undersøkelsen viser
at dette først og fremst gjelder prosjekter som er registrert som
innovative. De prosjektene som ikke er registrert som innovative,
får likevel mest støtte i gjennomsnitt.
I sitt arbeid har Innovasjon Norge definert
to hovedkategorier basert på ulike nivåer av innovasjon. Mange av
prosjektene Innovasjon Norge registrerer som innovative har et lavt
innovasjonsnivå. Dette gjelder prosjekter registrert som innovasjon
I, som omfatter innovasjon på fylkes- og bedriftsnivå. Det skal
lite til for at et prosjekt kan bli registrert som innovasjon I
da det er tilstrekkelig at noe er nytt for den aktuelle bedriften
eller i fylket, men kan være kjent ellers i bransjen og i andre
fylker.
Innovasjon II omfatter innovasjon på internasjonalt,
nasjonalt og bransjenivå og idéutvikling, og er således innovasjon
på et høyere nivå. Dersom man ser på registreringene av innovasjon
II, viser undersøkelsen at disse kun utgjør 24 prosent av innvilget
beløp i 2007. Dette bildet støttes av kundenes egne vurderinger
slik det framkommer av Innovasjon Norges kundeeffektundersøkelse.
Jord-/skogbruk og marin sektor får om lag halvparten
av de totale tildelingene fra Innovasjon Norge, og det er i disse
sektorene det er registrert færrest innovative prosjekter. Dette
innebærer at Innovasjon Norges store engasjement i disse sektorene
trekker ned den totale andelen innovative prosjekter.
Undersøkelsen viser at det er svært stor variasjon i
de ulike virkemidlenes bidrag til innovasjon. Det ligger ulike prioriteringer
til grunn for Innovasjon Norges mange virkemidler, for eksempel
er sektor- og distriktshensyn førende for forvaltningen av flere
sentrale virkemidler. Innovasjon Norges registerdata viser at inkubatorstipend,
etablererstipend, landsdekkende risikolån og distriktsutviklingstilskudd
er de virkemidlene som i størst grad går til innovative prosjekter.
Dette bildet er i tråd med svarene som framkommer av kundeeffektundersøkelsen.
Fire år etter at støtte ble gitt, er det bedrifter som har fått
støtte til inkubatorstipend, som i størst grad oppgir at prosjektet
har ført til innovasjon. Det er også en stor andel bedrifter som
har mottatt landsdekkende risikolån, etablererstipend og utviklingstilskudd,
som oppgir at prosjektet har ført til innovasjon.
Midlene innvilget under Verdiskapingsprogrammet
for mat, BU-midler, lavrisikolån og lavrisikolån for flåte og landbruk
går i stor grad til prosjekter som ikke er registrert som innovative.
De bevilgende departementene presiserer at disse virkemidlene også
skal ivareta andre formål enn innovasjon. Man må derfor forvente at
disse ordningene i mindre grad bidrar til innovasjon.
Videre viser undersøkelsen at virkemidler med et
stort innovasjonsbidrag kjennetegnes av å være relativt små målt
i samlede tildelinger. Det ble delt ut 99 mill. kroner i etablererstipend,
og 19 mill. kroner i inkubatorstipend i 2007. Lavrisikolån og BU-midler,
som er de minst innovative ordningene, utgjør de største innvilgede
beløpene. Disse virkemidlene utgjorde drøyt 2,5 mrd. kroner i netto
innvilget beløp i 2007.
I undersøkelsen stilles det spørsmål ved om
Innovasjon Norge i større grad burde støttet mer risikoutsatte prosjekter.
I saksbehandlingen legges det sterk vekt på bedriftsøkonomisk lønnsomhet,
noe som kan gå på bekostning av realiseringen av nyetableringer
og innovative prosjekter. 18 prosent av de kundeansvarlige mener
at kravet til inntjening fra Innovasjon Norge sentralt i stor grad
begrenser muligheten til å ta risiko ved distriktskontoret.
Innovasjon Norge skal frembringe tjenester som finansmarkedet
selv ikke klarer å frembringe, og skal ikke erstatte velfungerende
private løsninger. Innovasjon Norge har mange steder et godt samarbeid
med private banker og en praksis der selskapet ikke går inn og overbyr
tilbud fra det private markedet. Undersøkelsen viser at Innovasjon
Norge i liten grad oppfattes som en konkurrent til private banker.
Et unntak fra dette gjelder lavrisikolån til landbruk og fiskeflåten, der
Innovasjon Norge i deler av landet oppfattes som en konkurrent.
Undersøkelsen viser også at prosjekter finansiert gjennom lavrisikolåneordningene
er de som i størst grad ville blitt finansiert uten Innovasjon Norges
støtte. 65 prosent av bedriftene oppgir at prosjektene ville blitt
realisert, med eller uten endringer, selv uten støtte fra Innovasjon
Norge. 23 prosent oppgir at de ikke ville gjennomført prosjektet
uten Innovasjon Norges støtte, mens 12 prosent er usikre på dette.
Nærings- og handelsdepartementet kommenterer
at det ikke er overraskende at lavrisikolåneordningene i mindre
grad enn andre virkemidler korrigerer for markedssvikt. I de ulike
virkemidlene ligger det varierende grad av statsstøtte. At graden
for korrigering av markedssvikt avhenger av støttenivået, viser
etter departementets oppfatning at virkemidlene fungerer etter hensikten.
Også Landbruks- og matdepartementet gir uttrykk for at de samme
kravene til korrigering av markedssvikt ikke kan stilles for alle typer
virkemidler, siden de skal ivareta ulike hensyn.
Innovasjon Norge skal framstå som en effektiv og
helhetlig kundeport. Målet er at kunden skal møte et samlet, serviceorientert
og effektivt virkemiddelapparat. Undersøkelsen viser at Innovasjon
Norges virkemiddelportefølje er uoversiktlig og komplisert å forvalte.
En uoversiktlig virkemiddelportefølje kan føre til at tilbudet ikke
blir godt nok tilpasset kundenes behov, og at tjenestene blir lite
tilgjengelig for kundene.
44 prosent av de kundeansvarlige i Innovasjon Norge
mener at de ulike virkemidlene og programmene i stor eller svært
stor grad er oversiktlige i deres daglige arbeid. Av de som mener virkemidlene
og programmene er uoversiktlige, mener 11 prosent at dette i stor
grad går ut over kundene, mens 29 prosent mener dette skjer i middels
grad. Undersøkelsen viser videre at flere kundeansvarlige mener
at mange virkemidler og programmer er overlappende i forhold til
kundens behov. Det er derfor vanskelig å få oversikt over alle tilbudene
som en bedrift kan ha nytte av. Midlene bevilges av ulike departementer,
og det gis ulike styringssignaler og føringer til hvert virkemiddel.
Det vises blant annet til at smale virkemidler med knappe midler
blir aktivt markedsført, slik at det blir mange flere søkere enn
det er midler til. De kundeansvarlige framhever at det er viktig
at markedsføringen samsvarer med det tilbudet kundene faktisk mottar, slik
at det ikke blir skapt urealistiske forventninger og misfornøyde
kunder. Videre etterlyser de kundeansvarlige forenklinger i virkemiddelporteføljen
for at det skal bli lettere å sette sammen et helhetlig og godt
tilbud til kundene. Mange kundeansvarlige mener nye programmer og
virkemidler i større grad bør inkorporeres i de "ordinære" tilskuddsordningene.
Som en del av Innovasjon Norges nye rolle skal selskapet
bidra til kompetanseheving, nettverksbygging og samarbeid i og mellom
bedrifter, for på denne måten å bidra til økt innovasjon. En gjennomgang
av Innovasjon Norges interne tidsregistreringsdata viser at distriktskontorene fremdeles
bruker nesten 60 prosent av tiden sin på de tradisjonelle finansieringstjenestene.
Dessuten er det i begrenset grad foretatt ressursmessige omprioriteringer
og kompetanseheving i tråd med ambisjonen om å være en mer aktiv næringsutviklingsaktør.
13 prosent av de kundeansvarlige oppgir at de i liten eller svært
liten grad har nok tid til veiledning og rådgivning, mens 48 prosent
oppgir å ha dette i middels grad. Endring til å bli en mer aktiv
næringsutviklingsaktør forutsetter også ny kompetanse. Enkelte distriktskontorer
mener at Innovasjon Norge sentralt ikke har gjort nok for å sikre
opplæring og oppdatering av kompetanse. Flere samarbeidspartnere,
som fylkeskommuner og NHOs regionkontorer, framhever at Innovasjon
Norge fremdeles i stor grad opererer som en bank, og at de i for
liten grad arbeider utadrettet og "proaktivt". Det vises blant annet
til at Innovasjon Norge er for lite utadrettet i sin virksomhet
for å skape gode prosjekter og nettverk for næringsutvikling.
Undersøkelsen viser videre at det er stor variasjon
i de ulike virkemidlenes bidrag til kompetanseheving og samarbeid
hos bedriftene. Det kommer videre frem at det er store forskjeller mellom
virkemidlene knyttet til om de bidrar til økt samarbeid.
Ifølge Nærings- og handelsdepartementets merknader
til Riksrevisjonens rapport er resultatene ikke overraskende ut
fra formålet med ordningene. Det er i varierende grad stilt krav
for de ulike virkemidlene om bidrag til samarbeid og kompetanseheving.
For å utnytte midlene på en effektiv måte skal virkemidlene
og programmene tilpasses regionale utfordringer. Undersøkelsen viser
at enkelte fylker opplever at Innovasjon Norge sentralt tenker for
lite på at selskapet opererer i regionale partnerskap i fylkene.
Det er en utfordring at nasjonale programmer lett kan overlappe
og være lite koordinert med regionale fellessatsinger i de regionale
partnerskapene. Videre viser undersøkelsen at 32 prosent av lederne
ved distriktskontorene (11 av 34) mener det i svært liten eller
liten grad tas hensyn til regionale behov i programmer initiert
fra Innovasjon Norge sentralt. Dette kan føre til at flere programmer
er lite tilpasset regionale behov og den øvrige virkemiddelporteføljen
og således lite tilpasset bedriftenes behov.
Innenfor rammene av formålet til Innovasjon Norge
har Stortinget lagt føringer om at innsatsen blant annet skal nå
bestemte målgrupper. De primære målgruppene er entreprenører, unge bedrifter
og små og mellomstore bedrifter med vekstpotensial. Selskapet skal
også arbeide for å fremme kvinners deltakelse i næringslivet. Undersøkelsen
viser at andelen prosjekter registrert som kvinnerettede i Innovasjon
Norges mål- og resultatstyringssystem har økt fra 26 prosent i 2005
til 29 prosent i 2007. Når det gjelder etablererstipend, har det
vært en tydelig økning i tildelinger til kvinner, fra 37 prosent
i 2005 til 45 prosent i 2007. Videre viser undersøkelsen at terskelen
for hva som registreres som kvinnerettet er lav, særlig i landbruksprosjekter.
Integreringen av den internasjonale virksomheten
ved etableringen av Innovasjon Norge i 2004 representerte en vesentlig
endring i virkemiddelapparatet. Innovasjon Norge er representert med
kontorer i alle fylker og har i tillegg kontorer i 31 land. Målet
er at det skal gå én linje fra distriktskontorene til utekontorene,
slik at Innovasjon Norge kan være med bedriftene hele veien fra
en lokal idé skapes, til en global mulighet realiseres. Undersøkelsen
viser at det fire år etter opprettelsen av Innovasjon Norge er lite
kontakt mellom utekontorene og distriktskontorene, og at det er
langt igjen før organisasjonen når målet om å fungere som én linje.
Undersøkelsen viser at distriktskontorene har manglende
kompetanse knyttet til eksport og internasjonalisering, og at de
i liten grad kjenner til de tjenestene som utekontorene kan levere
når det gjelder tilrettelegging og utnytting av internasjonale markedsmuligheter.
Undersøkelsen viser videre at godt under halvparten, 38 prosent, av
de kundeansvarlige mener at utekontorene leverer tjenester som i
stor eller svært stor grad er i tråd med bedriftenes behov. De kundeansvarlige
som ofte har kontakt med utekontorer, er mer fornøyd med utekontorenes
tjenester enn de som har mindre kontakt. Dette kan bety at økt kontakt
og samarbeid gir mer kunnskap og forståelse for utekontorenes tjenester
og for de internasjonale mulighetene som finnes for norske bedrifter.
Undersøkelsen viser videre at styringen av uteapparatet
har vært lite målrettet og preget av uklare signaler. Det har ikke
vært et felles datasystem for informasjonsutveksling mellom distriktskontor
og utekontor. I tillegg førte ikke arbeidet med integreringen i
utenrikstjenesten fram, noe som skapte usikkerhet og en lite effektiv
integreringsprosess internt i Innovasjon Norge. Det er iverksatt
en rekke tiltak i 2007 som skal fremme integrering, men ledelsen
i Innovasjon Norge erkjenner at det fortsatt gjenstår mye arbeid.
I undersøkelsen reises det derfor spørsmål ved om integreringen
av den internasjonale virksomheten er tilstrekkelig prioritert i Innovasjon
Norge, og om utekontorene er prioritert og tilført ressurser i tråd
med målsettingen om økt internasjonalisering.
Den styringen av Innovasjon Norge som skjer gjennom
departementenes bevilgninger til selskapet, er et sterkere styringsinstrument
enn styringen som skjer gjennom Nærings- og handelsdepartementets
utøvelse av eiermyndigheten (eierstyringen) i Innovasjon Norge. Eierstyringen
består i stor grad av formell styring, der det å avholde foretaksmøtet
er viktigst.
Innovasjon Norge ivaretar mål som hører inn
under flere departementers ansvarsområder. For å sikre at de samlede
målene for selskapet nås, og for å koordinere utarbeidelsen av budsjettet,
er det viktig at de ulike departementene opptrer koordinert og at
det gis felles styringssignaler til Innovasjon Norge.
Fra og med oppdraget for 2008 har Nærings- og handelsdepartementet
påtatt seg oppgaven med å foreta en mer systematisk koordinering
av oppdragene fra de ulike departementene. Det ble derfor opprettet
et fast samordningsforum i 2007 som er planlagt avholdt tre ganger
i året på ekspedisjonssjefsnivå. I kontakten med de andre departementene
har Nærings- og handelsdepartementet imidlertid bare påtatt seg en
administrativ koordineringsrolle. Nærings- og handelsdepartementet
involverer seg ikke i den faglige styringen av andre departementers programmer,
og er lite aktivt med å koordinere satsinger.
Nærings- og handelsdepartementet bemerker at det
som eierdepartement har tatt initiativ til flere ulike samhandlingsprosesser,
og at det har hatt faste rutiner knyttet til samordning departementene
imellom når det gjelder de operative ordningene. Departementet presiserer
at det imidlertid er det enkelte sektordepartement som har ansvar for
politikken, og følgelig får Innovasjon Norge mange styringssignaler
fra sektordepartementene.
Undersøkelsen viser at det er behov for en bedre operasjonalisering
av oppdragene fra oppdragsdepartementene. Blant annet er Innovasjon Norges
mål om å bidra til økt innovasjon i varierende grad operasjonalisert
i oppdragsbrevene fra departementene. Dette kan føre til at innovasjon
blir mindre vektlagt i den regionale forvaltningen av midlene. Innovasjon
Norge peker på at deres mulighet til å oppfylle Stortingets intensjoner
avhenger av at eier og oppdragsgivere tar utgangspunkt i målet med
selskapet i sin styring og i sine oppdrag.
Undersøkelsen viser at det i liten grad foretas
faglig koordinering ved opprettelsen av nye programmer og virkemidler.
Nærings- og handelsdepartementet utfører en administrativ koordinering
der departementet har konsentrert seg om den redaksjonelle utformingen
av oppdragsbrevene og etableringen av et felles mål- og resultatstyringssystem.
Nærings- og handelsdepartementet har ikke tatt initiativ til å vurdere
om Innovasjon Norges virkemiddelapparat er for stort, eller om det
er overlapping eller målkonflikter mellom programmene.
Undersøkelsen viser videre at uteapparatet ikke er
fullt integrert i organisasjonen, og at Innovasjon Norge sentralt
burde rettet større oppmerksomhet mot disse utfordringene. Integreringsprosessen
tok svært lang tid og krevde store ressurser fra en del utekontorer.
I undersøkelsen reises det spørsmål ved om Nærings- og handelsdepartementet
burde ha fulgt opp mer aktivt i perioden etter etableringen av selskapet
for å sikre bedre måloppnåelse knyttet til internasjonalisering
og innovasjon.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at rundt
50 prosent av prosjektene som mottar støtte fra Innovasjon Norge,
er registrert som innovative i selskapets mål- og resultatstyringssystem.
I mange tilfeller skal det også lite til for at et prosjekt kan
bli registrert som innovativt. En stor andel av prosjektene som
er registrert som innovative, har derfor et svært lavt innovasjonsnivå. Nærings-
og handelsdepartementet viser til at departementet har delt Innovasjon
Norges hovedmål inn i fire delmål, hvorav innovasjon kun er ett.
En del av Innovasjon Norges virkemidler skal derfor primært bidra
til å oppfylle andre delmål. Riksrevisjonen understreker at formålet
med selskapet, som er fastsatt av Stortinget, klart viser at en
vesentlig effekt av virkemidlene skal være innovasjon.
Riksrevisjonens undersøkelse viser videre at
det er langt igjen før den internasjonale dimensjonen er integrert
i alle deler av Innovasjon Norge. Riksrevisjonen stiller spørsmål
ved om Innovasjon Norge i tilstrekkelig grad har evnet å utnytte de
synergieffektene som lå til grunn for sammenslåingen. Etter Riksrevisjonens
vurdering er integrering av den internasjonale dimensjonen i Innovasjon
Norge ikke blitt tilstrekkelig prioritert verken av selskapet eller
av Nærings- og handelsdepartementet.
Riksrevisjonens undersøkelse viser at Innovasjon
Norges virkemiddelportefølje er uoversiktlig og komplisert å forvalte.
Riksrevisjonen påpeker at en uoversiktlig virkemiddelportefølje
kan føre til at tilbudet ikke blir godt nok tilpasset kundenes behov,
og at tjenestene blir lite tilgjengelig for kundene. Riksrevisjonen
stiller spørsmål ved om Innovasjon Norge i tilstrekkelig grad har
evnet å framstå som en helhetlig og tilgjengelig kundeport.
Undersøkelsen viser at det i liten grad foretas
faglig koordinering ved opprettelsen av nye programmer og virkemidler.
Innovasjon Norge mottar årlig ca. 40 oppdragsbrev fra departementene,
fylkesmennene og fylkeskommunene. Det blir dermed mange føringer
som gis fra ulike hold. Riksrevisjonen vil peke på at en lite koordinert,
faglig styring fra departementene bidrar til en uoversiktlig og
delvis overlappende virkemiddelportefølje.
Etter Riksrevisjonens vurdering bør Nærings-
og handelsdepartementet opptre som et mer aktivt eierdepartement
av Innovasjon Norge gjennom å ta et større ansvar for samordning
og prioritering. Etter Riksrevisjonens vurdering kreves det en sterkere
samordning av ulike sektorvirkemidler for å nå målet om økt innovasjon.
Saken har vært forelagt Nærings- og handelsdepartementet,
og statsråden har i brev av 15. oktober 2008 svart:
"(…)
1. Overordnede
mål for Innovasjon Norge
(…)
Riksrevisjonen
har i sin undersøkelse tatt utgangspunkt i Innovasjon Norges delmål
om innovasjon, som er ett av fire delmål for Innovasjon Norge. NHD
vil peke på at en del aktivitet kan være både bedriftsøkonomisk
og samfunnsøkonomisk lønnsom uten at graden av innovasjon er særskilt
høy. Innovasjon Norges virkemidler for å fremme internasjonalisering, profilering
og utløse ulike distrikters og regioners næringsmessige utvikling
må også, slik vi ser det, ses i sammenheng med dette.
Det
etablerte mål- og resultatstyringssystemet for Innovasjon Norge,
som ble utarbeidet i 2004, og som er kommunisert til Stortinget,
var et resultat av et samarbeid mellom berørte departementer, fylkeskommunene
og Innovasjon Norge. Det trådte i kraft 1. januar 2005. I budsjettproposisjoner
fra Nærings- og handelsdepartementet har det også vært en omtale
av mål- og resultatsystemet. Det er også tatt inn i de årlige oppdragsbrevene
fra departementene til Innovasjon Norge.
Innovasjon
Norge håndterer et stort antall virkemidler og sektorpolitikk fra
mange departementer. Det er imidlertid viktig å understreke at innovasjon
er det primære formålet med enkelte av ordningene, mens andre virkemidler
er rettet inn mot andre mål. I en vurdering av innovasjonsområdet,
mener jeg at en også bør ta utgangspunkt i de virkemidlene i Innovasjon
Norge som har innovasjon som hovedformål, og ikke bare de virkemidlene
som primært skal bidra til å oppfylle andre delmål i Innovasjon
Norge. For eksempel viser Riksrevisjonens undersøkelse at midler
innvilget under Verdiskapingsprogrammet for matproduksjon, BU-midler,
lavrisikolån og lavrisikolån for flåte og landbruk i stor grad går
til prosjekter som ikke er registrert som innovative. Dette er ordninger
som heller ikke har innovasjon som det primære formål.
Utviklingen
i andelen innovative prosjekter vil også være en funksjon av budsjettutviklingen
og budsjettinnretningen for Innovasjon Norge. Dersom en fra myndighetssiden
prioriterer innovative virkemidler, må en forvente en økning i andelen
av tildelinger som er registrert som innovasjon.
Det
foregår også mye innovasjon i prosjekter som ikke har innovasjon
som formålskode (dvs. hvilket hovedformål tjenesten registreres
som). Aktiviteter rettet mot å styrke bedrifters og kunnskapsmiljøers
innovasjonsevne gjennom prosjekter knyttet til kapitaltilførsel
til SMB mer generelt, kompetanseheving, miljøforbedringstiltak og
nettverk gis egne formålskoder og måles ikke i forhold til innovasjonsdimensjonen i
Innovasjon Norges statistikkregistrering. Som eksempel på prosjekter
med betydelig innovasjonsfokus, uten at det er registrert som det, nevnes
klyngeprogrammene Arena og Norwegian Centres of Expertise (NCE),
som er gitt formålskode "Utvikling av næringsmiljøer og nettverk".
Jeg
har merket meg at det i undersøkelsen stilles spørsmål ved om Innovasjon
Norge i større grad burde støttet mer risikoutsatte prosjekter,
og det tar jeg på alvor. Jeg vil likevel vise til at risikolåneordningene
gikk på store tap i 2000-2002. Det ble derfor foretatt en gjennomgang
av Innovasjon Norges forgjengers (SND) praksis og det ble gitt egne
bevilgninger for å dekke opp underdekningen i tapsfondene. Gjennomgangen
førte til endringer i bruken av og avsetning til tapsfond og Innovasjon
Norge gikk gjennom sitt system for vurdering av risikoen i låneporteføljen.
Dette førte til innstramninger i Innovasjon Norges praksis. Denne
prosessen ble Stortinget løpende orientert om i de årlige budsjettproposisjonene og
i endringsproposisjoner fra Nærings- og handelsdepartementet, Kommunal-
og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet.
Når
det gjelder lavrisikolåneordningen er Innovasjon Norge ansvarlig
for å ivareta økonomien i lavrisikolåneordningen uten støtteelement
fra staten. Med et krav til at lavrisikolånene skal drives regningssvarende,
innebærer dette at det kun vil være i utvalgte prosjekter at Innovasjon
Norge kan påta seg større risiko enn andre. Innovasjon Norge kan med
lavriskolån også spille en rolle i å dele langsiktig risiko med
bankene, der bankene ser etter partnere for å dele risiko, på like
vilkår.
Det vises også til at Innovasjon Norge har
relativt få prosjekter i høyeste risikoklasse, og at dette kan bety
at man er for konservativ i finansieringen av de mest risikable
og potensielt spennende prosjektene. Jeg vil her vise til at det
som vi definerer som høyeste risikoklasse er om sannsynligheten
for driftsfiasko er 51 – 100 pst. Innovasjon Norge har en policy
som sier at det ikke skal bevilges lån eller tilskudd til prosjekter i
denne kategorien, da det er svært høy sannsynlighet for en fiasko
eller et prosjekt i mislighold innenfor denne kategorien. Departementet
mener det vil være naturlig å foreta en gjennomgang av dette i forbindelse
med evalueringen av Innovasjon Norge.
2.
Innovasjon Norges tjenesteportefølje
(…) I rapporten
vises det til at kundeansvarlige i Innovasjon Norge etterlyser forenklinger
i virkemiddelporteføljen for at det skal bli lettere å sette sammen
et helhetlig tilbud til kundene.
Rett før påske 2008,
og etter at Riksrevisjonen hadde gjennomført sin spørreundersøkelse
blant medarbeiderne i Innovasjon Norge, lanserte Innovasjon Norge
sin forenklede tjenesteportefølje gjennom dataverktøyet InBusiness.
Dette var en viktig milepæl i arbeidet med organisasjonsutviklingsprosjektet
"Tjenester 07", som ble påbegynt i 2005 og hvor målet har vært å
forenkle og tydeliggjøre Innovasjon Norges tjenesteportefølje. Tjenesteporteføljen
er beskrevet etter en felles mal og er tilgjengeliggjort for alle
ansatte i Norge og i utlandet. Tjenesteporteføljen består etter
dette av fem tjenestetyper (finansiering, rådgivning, kompetanse,
nettverk og eksponering) og 24 utviklingsprogrammer.
Ledelsen
i Innovasjon Norge besluttet høsten 2006 å sy de viktigste konklusjonene
fra de tre strategiske utviklingsprosjektene innenfor henholdsvis
prosess, internasjonalisering og tjenester sammen i en presentasjonspakke
kalt IN’07. Ledelsen presenterte denne for alle medarbeidere i hele
virksomheten i Norge og i utlandet. Rundreisen med IN’07 ble avsluttet
i april 2007.
Jeg ser at det kan ha vært utfordrende
både for Innovasjon Norges kundeansvarlige og kundene å få en oversikt
over alle tilbudene som en bedrift kan benytte seg av, og her er
det potensial for å bli enda bedre. Innovasjon Norges store tjenesteportefølje
er en konsekvens av en sammenslåing av fire ulike organisasjoner,
hvor hver hadde sin egen portefølje av tjenester. Prosessen med
å lage en oversiktlig og enhetlig tjenesteportefølje har nødvendigvis
tatt tid. Ovennevnte tiltak bør føre til vesentlige forbedringer.
Det
fremkommer av Riksrevisjonens undersøkelse at flere samarbeidspartnere,
som fylkeskommuner og Næringslivets Hovedorganisasjons regionkontorer,
mener at Innovasjon Norge fremdeles opererer som en bank, og at
de i for liten grad arbeider utadrettet og "proaktivt". Det tar
departementet til etterretning, og vil her vise til at det i årsrapporten
fra Innovasjon Norge for 2007 framkommer at Innovasjon Norge samlet
sett bruker ca. 40 pst av sine egne tidsressurser på finansieringsvirksomhet,
mens de øvrige tidsressursene benyttes til kompetanse-, rådgivnings-,
nettverks- og eksponeringstjenester. Finansieringsvirksomheten inkluderer
også rådgivning overfor kundene.
I de siste års oppdragsbrev
fra Nærings- og handelsdepartementet til Innovasjon Norge står det under
bevilgningen til administrasjon og bedriftsutvikling (post 70) at
"Innovasjon Norge skal være leverandør av kunnskap og faglige innspill om
nærings- og innovasjonspolitikken for offentlige myndigheter på
nasjonalt og regionalt nivå." Videre står det at "Kunnskapsoverføringen
kan skje både på initiativ fra Innovasjon Norge og på oppdrag fra
offentlige myndigheter." Dette betyr at fylkeskommunene står fritt
til å påvirke hvor proaktiv Innovasjon Norge skal være. Men departementet
er enig i at det er fornuftig å se på dette.
3. Integrasjon av den internasjonale dimensjonen
i Innovasjon Norge
(…)
Stortinget
fattet som kjent vedtak om at Norges Turistråd skulle integreres
i Innovasjon Norge, og arbeidet med oppfølgingen av stortingsvedtaket
startet umiddelbart. Det viste seg imidlertid vanskelig å gjennomføre
den administrative integrasjonen av Innovasjon Norge i utenrikstjenesten.
Årsaken til dette var at deler av virksomheten var merverdiavgiftspliktig
i de landene tjenesten ble utført i og dermed ikke i overensstemmelse
med Wienkonvensjonen som omhandler diplomatisk samkvem. På disse stedene
har nå Innovasjon Norge etablert egne kontorer, samlokalisert med
utenrikstjenesten der dette er mulig. Stortinget ble orientert om dette
i St. prp. nr. 23 (2006-2007). I et eget romertallsvedtak ble Stortingets
vedtak nr. 560 (2002-2003), som omhandler integreringen med utenrikstjenesten,
opphevet. Det var kompliserte avveiinger som måtte til før Nærings-
og handelsdepartementet kunne gå til Stortinget og be om å få omgjort
et romertallsvedtak. Nærings- og handelsdepartementet tok saken
raskt opp med Stortinget slik at en kunne få et nytt grunnlag å
arbeide innenfor.
(…)
Ledelsen i Innovasjon
Norge erkjenner imidlertid at det fortsatt gjenstår mye arbeid før
en kan si seg fornøyd med integrasjonen av den internasjonale dimensjonen
i hele virksomheten.
4. Faglig styring
og koordinering
Innovasjon Norge er som kjent
et særlovsselskap. Med denne organisasjonsformen utøves Nærings-
og handelsdepartementets myndighet i selskapet gjennom foretaksmøtet.
Dette innebærer at instruksjon fra departementets side må skje i
et lovlig innkalt foretaksmøte. Som eier, legger Nærings- og handelsdepartementet ned
et betydelig arbeid i forkant av foretaksmøtene. På disse møtene
har alle de bevilgende departementene i tillegg til Finansdepartementet
anledning til å stille. Riksrevisjonen deltar også. I forkant av
møtene er det kontakt knyttet til eventuell oppnevning av styremedlemmer
og vedtektsendringer.
Nærings- og handelsdepartementets
styring gjennom oppdragsbrev skiller seg fra rollen Nærings- og
handelsdepartementet har som eier. Departementet har tatt initiativ
til flere ulike samhandlingsprosesser og hatt faste rutiner knyttet
til samordning departementene i mellom hva gjelder de operative
ordningene. Denne samordningsrollen har imidlertid aldri vært ment
å skulle være en overordnet styring av politikken fra sektordepartementene
som bruker Innovasjon Norge til forvaltning av sine virkemidler. Nærings-
og handelsdepartementets rolle i forhold til andre departementer
som bevilger midler til Innovasjon Norge, er regulert i lov om Innovasjon
Norge § 8. Her heter det bl.a. at den aktør som yter lån eller tilskudd
til selskapet, kan fastsette nærmere vilkår for bruk av midlene. (…)
Den
reelle og viktige faglige koordineringen fra Nærings- og handelsdepartementet
skjer i de store prosessene, som for eksempel ved omorganiseringer,
evalueringer, stortingsmeldinger, målstruktur, MRS-system m.m. Departementet har
tatt initiativ til flere ulike samhandlingsprosesser og hatt faste
rutiner knyttet til samordning departementene i mellom hva gjelder
de operative ordningene. Det ble tidlig utarbeidet en felles rapporteringskalender
for alle departementene. Dette ble senere fulgt opp med faste møter
der en drøftet de foreløpige oppdragsbrevene. Nærings- og handelsdepartementet
tok også tidlig initiativ til utarbeidingen av et felles målsystem
for Innovasjon Norge. Gjennom Nærings- og handelsdepartementets
koordinering av det overordnede MRS-systemet og målstrukturen og
Innovasjon Norges rapportering i forhold til denne, ivaretas viktig
faglig samordning. Her ivaretas også mye av den mer år til år-oppfølgingen
og -koordineringen.
(…)
Sektordepartementene
ivaretar sin faglige sektorstyring både i de store prosessene ledet
av Nærings- og handelsdepartementet og i egen oppfølging av egne
virkemidler (MRS-system for egne virkemidler, evalueringer m.m.).
Nærings- og handelsdepartementet har et hovedansvar for administrasjonsbevilgningen
som direkte berører de andre departementene. Her har vi et ansvar som
går ut over ren samordning.
At Innovasjon Norge har
mange oppdragsgivere påvirker Innovasjon Norges rammebetingelser for
å nå (alle) målene som er satt. Selv om Nærings- og handelsdepartementet
ikke skal legge seg opp i sektordepartementenes faglige styring,
har departementet et ansvar for å sikre at summen av målsetninger
og føringer ikke blir uoverkommelige for Innovasjon Norges virksomhet,
jf. koordinering i forbindelse med utarbeidelsen av Innovasjon Norges
MRS-system.
(…)
4.1
Operasjonalisering
Ifølge Riksrevisjonens undersøkelse
er det behov for en bedre operasjonalisering av oppdragene fra oppdragsdepartementene.
Som nevnt, er det til sammen 16 operative mål under Innovasjon Norges
delmål og generelle hensyn og føringer som selskapet skal rapportere
på. MRS-systemet danner basis for års- og halvårsrapportering til
oppdragsgivere. I tillegg har departementene utformet regelverk
og i enkelte tilfeller også supplerende MRS-system for de ulike
ordningene. Utover dette er det Innovasjon Norge selv som foretar
videre operasjonalisering av målene som er satt for selskapet. Dette er
i tråd med arbeidsdelingen mellom departementene og Innovasjon Norge,
jf. St. prp. 51 (2002-2003), kap. 5.5.1 og omtale av innretning og
virkemidler i forarbeidet til loven om Innovasjon Norge. Det legges
her vekt på begrenset bruk av detaljstyring, og mer vekt på vurdering
av måloppnåelse gjennom bl.a. rapporteringer, evalueringer, kundeundersøkelser m.m.
4.2 Nye programmer
Ifølge
Riksrevisjonens undersøkelse foretas det i liten grad faglig koordinering
ved opprettelse av nye programmer og virkemidler. Opprettelse av nye
programmer skjer ved bevilgninger fra departementene. Det er kontakt
mellom Nærings- og handelsdepartementet og de øvrige berørte departementene
i forbindelse med nye programmer og ved gjennomføring av programmer.
(…)
Riksrevisjonen kommenterer også at Nærings- og
handelsdepartementet ikke har tatt initiativ til å vurdere om Innovasjon
Norges virkemiddelapparat er for stort, eller om det er overlapp
eller målkonflikter mellom programmene. Nærings- og handelsdepartementet
vil i 2009 starte arbeidet med en helhetlig evaluering av Innovasjon Norge.
De har da vært i virksomhet i 5 år.
5.
Oppsummering
Med etableringen av Innovasjon
Norge har det vært et mål å oppnå en mer brukervennlig organisering
og mer målrettet innsats av de næringsrettede virkemidlene. For
å lykkes med dette, er det viktig at Innovasjon Norge både har kundefokus
og fokus rettet mot oppdraget fra eier og bevilgende myndigheter.
Det
faktum at en har ønsket å etablere "en dør" for næringslivet og
at Innovasjon Norge ble opprettet med utgangspunkt i fire andre
organisasjoner, innebærer at Innovasjon Norge skal forvalte et vidt
spekter av tjenester, med til dels ulik innretning, og med et betydelig
antall oppdragsgivere, som har noe forskjellig fokus. At en slik
sammenslåing medfører at en i en periode både innenfra og utenfra
kan oppleve at tjenesteporteføljen er både uoversiktlig og komplisert
å forvalte, er ikke uventet. Jeg registrerer likevel at Innovasjon
Norge synes å håndtere mange oppdragsgivere på en god måte og at
det arbeides systematisk i Innovasjon Norge med sikte på strukturere,
forenkle og rydde i tjenesteporteføljen for å gjøre denne lettest
mulig tilgjengelig både for medarbeidere og kunder. De løpende brukerundersøkelsene
som gjøres blant Innovasjon Norges kunder dokumenterer at kundene
i stor grad opplever at tjenestene dekker deres behov. Men selvsagt
skal en hele tiden tilstrebe å bli enda bedre, noe Innovasjon Norge
kontinuerlig jobber med.
I § 8 i lov om Innovasjon
Norge fremkommer det at flere aktører kan gi oppdrag til Innovasjon Norge.
Det må være samsvar mellom styringen av Innovasjon Norge og politikkansvaret
i regjeringen. Dette medfører at styring gjennom oppdragsbrev og
mål- og resultatstyring i større grad må legges til grunn.
Det
har aldri vært noen tvil om at det vil være en krevende oppgave
å få en slik sammenslutning som Innovasjon Norge er til å fungere
optimalt. Det har vært åpenbart at det vil ta tid å nå målet, og
det er en utfordring å finne gode indikatorer på om utviklingen
går i ønsket retning. Derfor ser jeg fram til resultatene av den
helhetlige evaluering av Innovasjon Norge som departementet skal
iverksette i 2009. Mange av de problemstillinger som Riksrevisjonene
tar opp i sin gjennomgang vil være sentrale i denne evalueringen, og
er således nyttig."
Riksrevisjonens undersøkelse tar utgangspunkt
i formålet med selskapet slik det framgår av lov om Innovasjon Norge.
Etter Riksrevisjonens vurdering medfører det ikke riktighet når Nærings-
og handelsdepartementet skriver at undersøkelsen tar utgangspunkt
i delmålet om innovasjon som er ett av fire delmål for selskapet. Undersøkelsen
er en bred analyse av Innovasjon Norges virksomhet med utgangspunkt
i Stortingets mål for opprettelsen av selskapet.
Riksrevisjonen er videre kjent med at Innovasjon
Norge også har andre mål ved siden av å skulle bidra til økt innovasjon,
og at enkelte virkemidler også skal ivareta andre formål. Riksrevisjonen
understreker likevel at formålet med Innovasjon Norge klart viser
at en vesentlig effekt av Innovasjon Norges samlede virkemiddelportefølje
skal være innovasjon. Når rundt halvparten av prosjektene er registrert
som innovative, og innovasjonsnivået for en stor andel av disse
er svært lavt, er det Riksrevisjonens oppfatning at en begrenset
del av Innovasjon Norges støtte går til innovasjon.
Departementet kommenterer at utviklingen i andelen
innovative prosjekter også vil være en funksjon av budsjettutviklingen
og budsjettinnrettningen for Innovasjon Norge. Riksrevisjonen viser
til at bevilgningsreglementet forutsetter at departementet skal
påse at selskapets formål ivaretas innen det budsjettet som blir stilt
til disposisjon av Stortinget.
Integreringen av den internasjonale dimensjonen i
virkemiddelapparatet var et sentralt mål ved opprettelsen av Innovasjon
Norge. Så langt er det svak måloppnåelse knyttet til økt internasjonalisering.
Riksrevisjonen ser at det gjenstår mye arbeid før selskapet evner
å utnytte de synergieffektene som lå til grunn for sammenslåingen.
Ifølge Nærings- og handelsdepartementet deler Innovasjon Norge Riksrevisjonens
vurdering av at det gjenstår mye arbeid før den internasjonale dimensjonen
er godt nok integrert i hele virksomheten.
Etter Riksrevisjonens vurdering er det nødvendig
at virkemidlene er tilpasset kundenes behov og at tjenestene er
tilgjengelig for kundene. Departementet er enig med Riksrevisjonen
i at det kan være utfordrende både for kundeansvarlige i Innovasjon
Norge og selskapets kunder å få oversikt over virkemiddelporteføljen,
og at det her er rom for forbedringer. Riksrevisjonen ser positivt
på at Innovasjon Norge har igangsatt tiltak for å forenkle virkemiddelporteføljen.
Innovasjon Norges mulighet til å oppfylle Stortingets
intensjoner avhenger av at eier og oppdragsgivere tar utgangspunkt
i målet med selskapet i sin styring og i sine oppdrag. Undersøkelsen
viser at det i varierende grad tydeliggjøres i oppdragsbrevene hva
departementene legger i for eksempel begrepet innovasjon, og hvordan
Innovasjon Norge skal bidra til innovasjon på de ulike departementenes
fagområder. Riksrevisjonen ser positivt på at det er opprettet et
felles mål- og resultatstyringssystem og at Nærings- og handelsdepartementet
har tatt initiativ til flere ulike samhandlingsprosesser departementene
imellom. Ettersom Innovasjon Norge årlig mottar ca. 40 oppdragsbrev,
blir det mange føringer som gis fra ulike hold. Etter Riksrevisjonens
vurdering er det derfor behov for ytterligere samordning og styring,
også av faglig karakter, for å sikre måloppnåelsen for selskapet.
Det er bare Nærings- og handelsdepartementet, som eierdepartement,
som kan påta seg denne rollen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Svein Roald Hansen, Synnøve Brenden Klemetrud og Ivar Skulstad, fra
Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra
Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingvild
Vaggen Malvik, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet,
Rune J. Skjælaaen, viser til at målet med Riksrevisjonens
undersøkelse har vært å belyse om Innovasjon Norge fungerer effektivt
som statlig næringsutviklingsaktør.
Komiteen merker seg at målsettingene
for Innovasjon Norge er å fremme bedrifts- og samfunnsøkonomisk
lønnsom næringsutvikling i hele landet, og utløse ulike distrikters
og regioners næringsmessige muligheter gjennom å bidra til innovasjon,
internasjonalisering og profilering. Komiteen mener
Innovasjon Norge utfører et viktig samfunnsoppdrag og at Riksrevisjonens
undersøkelse får fram nyttig kunnskap om hvordan målsettingene er
fulgt opp. Samtidig påvises betydelige svakheter som bør vies oppmerksomhet
framover.
Komiteen viser til at Riksrevisjonen
påviser at bare om lag halvparten av Innovasjon Norges støtte går
til prosjekter som er registrert som innovative. Andelen har gått
noe opp fra 2005 til 2007. Komiteen er kjent med
at Innovasjon Norges virkemidler også skal ivareta andre mål enn
innovasjon, men deler Riksrevisjonens vurdering av at innovasjonsgraden
er for lav ut fra de mål som er satt for selskapet. Komiteen mener
derfor det er nødvendig med bedre oppfølging av målene om økt innovasjon
og nyskaping fremover.
Komiteen viser til at Riksrevisjonens
gjennomgang avdekker at integrasjonen mellom utenlandsvirksomheten
og den norske virksomheten er for svak. Komiteen mener
utfordringene knyttet til innovasjon og internasjonalisering bør
vies mye oppmerksomhet fremover.
Komiteen mener i likhet med Riksrevisjonen
at det bør stilles spørsmål ved om Innovasjon Norge i større grad
burde støttet mer risikoutsatte prosjekter og mener det er nødvendig
at Nærings- og handelsdepartementet foretar en gjennomgang av dette,
slik departementet har varslet.
Komiteen viser til at både kundeansvarlige
og Innovasjon Norges kunder mener det er vanskelig å få oversikt
over virkemiddelporteføljen og at det er rom for forbedringer. Det
er derfor positivt at Innovasjon Norge har igangsatt tiltak for å
forenkle virkemiddelporteføljen.
Komiteen viser til at flere samarbeidspartnere, som
fylkeskommuner og NHOs regionkontorer, fremhever at Innovasjon Norge
fremdeles i stor grad opererer som en bank, og at de i for liten grad
arbeider utadrettet, blant annet for å skape gode prosjekter og
nettverk for næringsutvikling. Komiteen mener det
er viktig at Innovasjon Norge er i stand til å prioritere den utadrettede
virksomheten knyttet til rådgiving, kompetanseoverføring og nettverksbygging
for bedrifter og etablerere.
Komiteen vil bemerke at 40 oppdragsbrev
fra fem departementer og fra fylkesmenn og fylkeskommuner, samt
en omfattende virkemiddelportefølje, kan skape krevende styringsutfordringer. Komiteen viser
til at Nærings- og handelsdepartementet uttaler at sektordepartementene
har ansvaret for egne virkemidler, og at det er krevende å få en
sammenslutning som Innovasjon Norge til å fungere optimalt. Komiteen vil
påpeke at Nærings- og handelsdepartementet som eierdepartement har ansvaret
for koordinering mellom de ulike departementer og oppdragsgivere,
og at muligheten til å utøve denne funksjonen må styrkes.
Komiteen deler Riksrevisjonens
vurdering av at det er behov for ytterligere samordning og styring
også av faglig karakter, for at Innovasjon Norge skal bli bedre
i stand til å nå målene som er satt for selskapet. Det må i større
grad foretas faglig koordinering ved opprettelsen av nye programmer
og virkemidler. Komiteen anser at det bare er Nærings-
og handelsdepartementet som kan inneha denne rollen som eierdepartement.
Komiteen viser til at Nærings-
og handelsdepartementet i 2009 vil starte arbeidet med en helhetlig
evaluering av Innovasjon Norge som da har vært i virksomhet i fem
år. En slik evaluering vil være nyttig og nødvendig for å styrke
arbeidet med nyskaping og næringsutvikling i hele landet, og komiteen imøteser
evalueringen med interesse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at støtte fra Innovasjon Norge i for
liten grad går til prosjekter som er innovative i forhold til de
mål som er satt for selskapet. Disse medlemmer mener
at Innovasjon Norges virkemidler i dag styres for mye av politiske
særhensyn som gjør at innovasjon og prosjektets nytteverdi kommer
i bakgrunnen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at virkemidlene som er tilgjengelige gjennom Innovasjon Norge i
for stor grad styres av distriktspolitiske hensyn som næringspolitisk
gir et lite effektivt virkemiddelapparat.
Disse medlemmer viser til at
dagens innretning på virkemiddelapparatet gjør at mange bedrifter
og ideer ikke får den nødvendige bistand og starthjelp fordi man
har tilhold i sentrale strøk av landet og dermed ikke kvalifiserer
for en rekke av Innovasjon Norges virkemidler.
Komiteens medlem fra Høyre mener
at det også fremover bør være rom for å ta distriktspolitiske hensyn,
fordi det er ønskelig å sikre bosetting over hele landet og for
å øke verdiskapingen ut fra regionale forutsetninger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at innovasjonsordningene i større grad bør
gjøres generelle og landsdekkende slik at nye bedrifter, uavhengig av
geografisk plassering, omfattes av virkeområde.
Komiteen har for øvrig ingen
merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 3:4 (2008–2009) – om Riksrevisjonens
undersøkelse av Innovasjon Norge som statlig næringsutviklingsaktør
– vedlegges protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 17. februar 2009
Lodve Solholm |
Ingvild Vaggen Malvik |
leder |
ordfører |