Jeg viser til forslaget fra representantene
Erna Solberg, Torbjørn Røe Isaksen, Sonja Irene Sjøli og Jan Tore
Sanner hvor det bes om at private og offentlige tilbydere av helse,-
pleie- og omsorgstjenester sidestilles med tanke på momsfritak på utførte
tjenester.
Representantene viser til at det er kommunene som
har ansvaret for å sørge for at de som trenger det får nødvendig
pleie og omsorg, og at det fortsatt må være et offentlig ansvar
å sørge for at tjenestene leveres, og at de holder nødvendig kvalitet.
Videre vises det til at selv om det offentlige skal finansiere tjenestene,
er det ingen forutsetning at det er kommunen selv som står for tilbudet.
Forslagsstillerne mener forutsetningen må være at dersom sosialtjenesteloven
eller kommunehelsetjenesteloven oppfylles for den enkelte bruker,
skal det gjelde avgiftsfritak. Representantene hevder også at regelverket
praktiseres ulikt både i kommunene og i skatteetaten.
Som det vises til har jeg også i mitt svar av 15. september
2008 på skriftlig spørsmål nr. 1491 fra stortingsrepresentant Kari
Lise Holmberg redegjort nærmere for merverdiavgiftsregelverket på
dette området. Ved avgrensningen av unntaket for merverdiavgift tas
det utgangspunkt i at sosiale tjenester er tjenester som kommunen
plikter å sørge for. Dette følger av sosialtjenestelovens § 2-1
første ledd. Kommunen kan velge å yte tjenestene selv eller å kjøpe
dem fra private tjenesteytere. Som et utgangspunkt er unntaket i
merverdiavgiftsloven derfor ikke avhengig av om det er en privat
eller offentlig virksomhet som leverer tjenesten. I begge tilfeller
vil tjenesten være omfattet av unntaket for sosiale tjenester i
merverdiavgiftsloven. Det betyr at private og offentlige tilbydere
allerede i dag langt på vei er likestilt på dette området.
For at merverdiavgiftsunntaket for sosiale tjenester
skal komme til anvendelse er det imidlertid lagt til grunn at nærmere
vilkår må være oppfylt. I de tilfeller kommunen velger å bruke private
aktører til å yte sosiale tjenester istedenfor å yte tjenestene
selv, må omsetningen for det første finne sted på bakgrunn av et
tildelingsvedtak fra kommunen. I dette ligger at kommunen må beslutte
at vedkommende omsorgsmottaker kan få tilbud om et gitt antall timer
av konkrete tjenester. Ønsker kommunen å benytte private aktører
til å utføre tjenestene istedenfor å utføre dem selv, må kommunen
i tillegg inngå en avtale med en privat virksomhet som yter slike
tjenester.
Begrunnelsen for vilkåret om tildelingsvedtak er,
som jeg tidligere har redegjort for, at merverdiavgiftsunntaket
for sosiale tjenester må ha en klar avgrensing mot omsetning av
tjenester som betraktes som vanlig avgiftspliktig omsetning. Renholdstjenester,
ulike vaktmestertjenester og matombringing (cateringtjenester) er
eksempler på tjenester som etter hovedregelen i merverdiavgiftsloven
er avgiftspliktige, men som kan være unntatt når de inngår i en
kommunes sosiale tjenestetilbud.
Når det gjelder kravet om en avtale mellom kommunen
og den private tjenesteyteren, har dette sin bakgrunn i at kommunen
ikke bare har ansvaret for å gi sosiale tjenester til dem som trenger det,
men også ansvar for betalingen. Ved siden av å treffe en beslutning
om hvem som skal utføre de sosiale tjenestene må kommunene dermed
også ta stilling til de nærmere vilkårene for kjøp av disse. Dette
innebærer at dersom kommunen har innvilget en omsorgsmottaker konkrete
sosialtjenester og tilbudt ham/henne å utføre disse til en gitt
pris (egenandel), vil tildelingsvedtaket ikke alene legitimere at
en privat virksomhet engasjert av omsorgsmottakeren selv, yter disse
tjenestene uten merverdiavgift.
Representantene mener det offentlige skal finansiere
tjenestene uavhengig av om de utføres av det offentlige eller av
private. I forhold til merverdiavgiftsregelverket er det som jeg
har redegjort for slik at unntaket kommer til anvendelse uavhengig
av hvem som utfører tjenesten. Det er imidlertid som nevnt nødvendig
å knytte nærmere vilkår til anvendelsen av unntaket for sosiale
tjenester. Da alle unntak fra merverdiavgiftsplikten kan skape vanskelige
avgrensningsspørsmål, vil den nærmere avgrensning av unntakene derfor
være under løpende vurdering. At det er ulik praksis mellom kommunene
fordi det er opp til den enkelte kommune å velge om man vil inngå
avtale med private tjenestetilbydere, reguleres imidlertid ikke
av merverdiavgiftregelverket.
Gjennom Skattedirektoratet er det ellers tatt
grep for å sikre at skatteetaten praktiser regleverket likt. Informasjon
om hvordan regelverket er å forstå er blant annet gjort kjent ved
publisering på etatens internettside samt i Merverdiavgiftshåndboken.