Manglane innanfor psykiatrien vart i St.meld.
nr. 25 (1996–97) Åpenhet og helhet oppsummerte slik: "Pasientene
får ikke all den hjelpen de trenger, personellet føler ikke at de
får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen
et fullverdig tilbud." Det vart mellom anna peika på at det var
for dårleg tilgang til spesialisthelsetenesta. Meldinga og behandlinga av
henne i Stortinget førte til at Stortinget den 17. juni 1998 vedtok
ein opptrappingsplan for psykisk helse.
I opptrappingsplanen vart det lagt til grunn
at om lag 0,75 prosent av den vaksne befolkninga er ramma av alvorlege
psykiske lidingar, og at mindre alvorlege lidingar rammar 0,25 prosent. Seinare
har Helse- og omsorgsdepartementet kome til at desse overslaga er
for låge. I budsjettproposisjonen for 2007 er det uttala:
"Det at antall ventende øker, må ses i sammenheng
med at man i Opptrappingsplanen har tatt utgangspunkt i et underforbruk
av tjenester i forhold til reelt behov."
Opptrappingsplanen gjaldt opphavleg for perioden
1999–2006. Ved behandlinga av St.prp. nr. 1 (2003–2004), jf. Budsjett-innst.
S. nr. 11 (2003–2004), vart det vedteke å utvide planen med to år
til 2008. Årsaka var at det framleis var svak måloppnåing på enkelte
område. Den økonomiske ramma var opphavleg på til saman 24 mrd.
kroner i auka investeringar og driftsutgifter.
Som ledd i selskapskontrollen for 2005 undersøkte
Riksrevisjonen korleis prioriteringsforskrifta vart praktisert.
Undersøkinga viste store skilnader mellom helseføretak og mellom helseregionar
med tanke på kor stor prosentdelen av rettspasientar var.
Formålet med undersøkinga har vore å finne ut om
befolkninga over 18 år har nødvendig tilgang til dei ulike tenestene
innanfor psykisk helsevern for vaksne, i kva grad tilbodet er i
samsvar med behovet, og om tilboda er likeverdige innanfor spesialisthelsetenesta.
Det var også eit mål å finne ut om Helse- og omsorgsdepartementet
og dei regionale helseføretaka utøver tilstrekkeleg styring på områda
for undersøkinga, og om styringa er basert på relevant og påliteleg
styringsinformasjon.
Desse problemstillingane er belyste i undersøkinga:
1. Korleis er kapasiteten
innanfor psykisk helsevern for vaksne?
2. I kva grad er spesialisthelsetenesta
sitt tilbod innanfor psykisk helsevern for vaksne tilstrekkeleg
og likeverdig?
3. Har Helse- og omsorgsdepartementet og
dei regionale helseføretaka lagt til rette for at det blir registrert
og rapportert relevante og gode styringsdata innanfor psykisk helsevern
for vaksne, og blir underliggjande verksemder følgde opp på bakgrunn
av denne informasjonen?
Problemstillingane i undersøkinga er belyste
ved hjelp av intervju, dokumentanalyse, tilgjengeleg statistikk,
pasientjournalar og ei spørjeskjemaundersøking blant fastlegar.
Det er brukt statistikk frå SINTEF Helse (SAMDATA),
Norsk pasientregister (NPR) og Statistisk sentralbyrå (SSB) for
å kartleggje kapasiteten i tilbodet til vaksne (18 år og over) med
psykiske problem. Det er teke utgangspunkt i data for årsverk og
døgnplassar frå SAMDATAs sektorrapport for psykisk helsevern. Kapasiteten
er målt per 10 000 innbyggjarar i alderen 18 år og over i opptaksområdet
til kvar enkelt institusjon, helseføretak eller helseregion.
Dokumentet gjør nærmere rede for datainnhentingen.
Undersøkinga viser at det i perioden 2003–2006 var
ein auke i total kapasitet frå 44,2 til 46,1 årsverk per 10 000
innbyggjarar frå 18 år og over innanfor psykisk helsevern for vaksne.
Kapasiteten målt i døgnplassar har i same periode gått ned frå 15,2
til 13,9 døgnplassar, trass i at departementet dei siste åra har
sett eit forbod mot nedleggingar av døgnplassar. Kapasiteten målt
i fagårsverk er avgjerande for behandlingskapasiteten. I 2006 var
kapasiteten 29,7 fagårsverk. Det finst ingen data som viser behovet
for tenester og dermed kva for kapasitet som er nødvendig. Likevel
er det mange forhold som peikar mot at tilbodet ikkje er tilstrekkeleg.
Det gjeld i første rekkje ubalansen mellom behandlingstilbod og
behov som resulterer i lange ventetider. Sjølv om ventetida på landsbasis
gjekk ned med ni dagar frå 1. tertial 2006 til 1. tertial 2007,
var ho framleis 53 dagar, med ei spreiing frå 43 dagar (aust) til
65 dagar (Midt-Noreg). Frå 3. tertial 2006 til 3. tertial 2007 gjekk
ventetida opp frå 56 til 57 dagar. Undersøkinga viser også at mange verksemder
som har låg kapasitet, kompenserer for dette ved å gi uforholdsmessig
mange pasientar avslag, eller ved å korte ned på tidslengda på døgnopphalda.
Når det gjeld fagårsverka, varierer total kapasitet med
25 prosent mellom region sør, som har lågast kapasitet, og region
nord, som har høgast kapasitet. Forskjellen i kapasitet er 30 prosent
innanfor dag-/døgntilbodet, og det er også her region sør som har
lågast og region nord som har høgast kapasitet. Region Midt-Noreg
har lågast kapasitet innanfor det polikliniske tilbodet. Kapasiteten
ligg 16 prosent under region nord, som har høgast kapasitet. Sengekapasiteten
varierer med 22 prosent mellom region nord, som har lågast kapasitet,
og region vest, som har høgast kapasitet
Det er store regionale skilnader i kapasitet,
men dei er vesentleg større når ein samanliknar mellom institusjonar
eller helseføretak. Det gjeld også innanfor kvar enkelt region,
og både for fagårsverka og spesialistårsverka. Kapasiteten til det
føretaket (sør) som har lågast kapasitet for det polikliniske tilbodet,
er 2,2 fagårsverk og 1,3 spesialistårsverk. Eitt føretak i region
aust har høgast kapasitet med 12,1 fagårsverk og 8,1 spesialistårsverk.
Både dei faktiske og dei relative skilnadene er litt større for
dag-/døgntilbodet.
Det har vore ei prioritert oppgåve å etablere
distriktspsykiatriske senter (DPS). Blant dei DPS-a som er etablerte,
er det fleire som manglar delar av det tilbodet som dei etter føresetnaden
skal gi pasientane i sitt dekningsområde. I alle helseregionar er
det eitt eller fleire DPS som ikkje har oppretta ambulante team,
sjølv om det var eit krav frå departementet for 2006. Det er også DPS
som manglar døgnplassar, dagtilbod og eit poliklinisk tilbod. Mange
DPS har derfor ikkje den breidda i tilbodet som dei etter føresetnaden skal
ha for å fylle den lokalsjukehusfunksjonen som dei er meinte å dekkje.
I kommentarane sine til rapporten viser departementet til ei kartlegging
Helsedirektoratet har gjennomført i 2008. Den viser at nokre av
dei DPS-a som ifølgje undersøkinga manglar dag-/døgntilbod, poliklinikk eller
ambulante team, har fått dette på plass i løpet av det siste året.
Det er ingen bemanningsnormer innanfor psykisk
helsevern for vaksne. Undersøkinga viser at forskjellane innanfor
spesialistårsverka er svært store. Dette må sjåast i samanheng med
tilgangen på spesialistar. Innanfor poliklinisk verksemd er forskjellen
55 prosent mellom region Midt-Noreg, som har lågast kapasitet (3,8 årsverk),
og region aust, som har høgast kapasitet (5,9 årsverk). Innanfor
dag-/døgnverksemda er skilnadene i kapasitet langt mindre (frå 3,1 til
3,8 årsverk). Blant dei 46 DPS-a som er undersøkte, varierer spesialistdelen
frå 6 til 43 prosent av fagårsverka. Mellom regionane varierer han
med 44 prosent frå 21,8 årsverk (nord) til 31,4 årsverk (aust).
Departementet har i kommentarane sine til rapporten
peika på at det er vanskeleg å få eit heilskapleg bilete av det
psykiske helsetilbodet når kommunalt psykisk helsearbeid ikkje er
omfatta av undersøkinga.
Pasientar som blir tilviste til spesialisthelsetenesta,
skal få vurdert rettane sine i samsvar med prioriteringsforskrifta.
Dei som blir tilviste, kan falle i tre forskjellige kategoriar som følgje
av denne vurderinga: Pasientar med rett til nødvendig helsehjelp
(rettspasientar), pasientar med rett til anna helsehjelp (uprioriterte),
og pasientar utan rett til helsehjelp frå spesialisthelsetenesta
(avslag). Rettspasientane står i ein særklasse i forhold til dei
andre pasientane. Dei skal tildelast ein frist for når dei seinast
skal takast inn til utgreiing/behandling, og fristen skal setjast
uavhengig av kapasiteten i den institusjonen som gjer denne vurderinga.
Lik tilgang til spesialisthelsetenester må byggje på
nokolunde lik tilgang til å få retten til helsehjelp vurdert av
spesialisthelsetenesta. Undersøkinga av tilvisingspraksisen fastlegane
følgjer, viser at det er vidt forskjellige tersklar blant fastlegane
for å tilvise pasientar til spesialisthelsetenesta. Det er fleire
forhold som resulterer i at prioriteringa av pasientane ikkje fungerer slik
som ein hadde rekna med. Ei årsak til dette er at legane i forskjellig
grad lèt det faglege skjønnet sitt bli påverka av forhold i andrelinja, særleg
av kapasitet og ventetid. Over halvparten av legane seier at desse
forholda påverkar tilvisingspraksisen deira i stor eller svært stor
grad, og 43 prosent seier det same om kompetansen i spesialisthelsetenesta.
Journalgjennomgangen viser at mange tilvisingar
inneheld for lite informasjon om tilstanden til pasienten. Samtidig
er tilvisinga det viktigaste, og i dei fleste tilfella også det
einaste avgjerdsgrunnlaget for vurderinga av pasienten sin rett
til helsehjelp i spesialisthelsetenesta. Likevel er det sjeldan
at spesialisthelsetenesta spør etter tilleggsinformasjon til tilvisinga,
og nesten ingen pasientar blir kalla inn til samtale før rettsstatusen
deira blir avgjord. Undersøkinga viser at mange avgjerder om pasientane
sine rettar blir tekne ut frå mangelfull informasjon om tilstanden
til pasientane.
Avslaga varierer frå 3 til 79 prosent i dei
poliklinikkane som er undersøkte. Journalgjennomgangen viser at
prosentdelen av tunge diagnosar er like høg blant avslaga som blant
dei pasientane som får eit tilbod. Berre 44 prosent av fastlegane
meiner at ein innanfor same poliklinikk følgjer ei konsekvent linje
når det gjeld kva slags pasientar som får avslag. Riksrevisjonens fagkonsulent
har mellom anna vurdert tilvisingane for tre pasientar som har fått
avslag. Pasientane er tilfeldig valde ut blant pasientane i ein tilfeldig
utvald poliklinikk. Fagkonsulenten vurderte alle til å vere klare
rettspasientar.
Prioriteringsforskrifta føreset ei objektiv
vurdering av pasienten sin tilstand, uavhengig av andre forhold
som for eksempel behandlingskapasitet. Undersøkinga viser at rettspasientar
utgjer mellom 11 og 92 prosent av pasientane i dei 15 poliklinikkane.
Denne variasjonen er i seg sjølv tilstrekkeleg grunnlag for å slå
fast at prioriteringane ikkje kan vere like, dersom ein føreset
at sjukdomsbiletet er omtrent likt i dei enkelte områda av landet.
Også fastsetjinga av fristar for når behandlinga seinast skal givast,
synest meir prega av kapasitetsomsyn enn av omsynet til pasientane.
Eit utslag av dette er at dei klinikkane som har høgast avslagsprosent,
også opererer med dei lengste behandlingsfristane. Dei fristane
som blir sette har ingen påviseleg samanheng med diagnosane. Ei
oversikt over minimums-, maksimums-, gjennomsnitts- og medianverdiane
for behandlingsfristane for dei ti mest vanlege diagnosegruppene
viser at både maksimums- og medianverdiane ligg klart lågare for
dei uprioriterte pasientane enn for dei prioriterte. Rettspasientane
kjem betre ut enn dei uprioriterte for seks av dei ti diagnosane
når det gjeld minimums- og gjennomsnittsfristane.
I undersøkinga er det valt ut seks tilvisingar
frå ein tilfeldig vald poliklinikk. Desse tilvisingane representerer
dei tre største diagnosegruppene. Tre pasientar hadde fått ein kort
frist på 5–7 dagar, og tre hadde fått ein frist på 182 dagar. Alle som
hadde fått ein kort frist av poliklinikken, høyrer til gruppa uprioriterte,
mens alle rettspasientane fekk ein frist på 182 dagar. Riksrevisjonens
fagkonsulent har kome fram til svært annleis resultat for desse
pasientane. Vurderinga fell berre likt ut for éin av dei seks pasientane.
Undersøkinga viser at målet om lik praktisering av prioriteringsforskrifta
ikkje er innfridd, og det kan setjast spørsmålsteikn ved kvaliteten
av det faglege skjønnet som blir utøvd.
Manglande kunnskap om gjeldande regelverk påverkar
også resultatet for pasientane. Berre 6 av dei 15 poliklinikkane
gir eit tilbod til andre pasientar enn dei med rett til nødvendig
helsehjelp. Det er tre ulike årsaker til dette. Nokre klinikkar
har så god kapasitet at alle som får eit tilbod, får status som
rettspasientar, mens andre klinikkar har så dårleg kapasitet at
dei konsekvent avslår alle andre enn rettspasientane. Ei tredje
gruppe synest ikkje å vere klar over at også andre enn rettspasientane
skal få eit tilbod. Felles for alle årsakene er at dei er i strid
med regelverket. Det førstnemnde forholdet kan også undergrave innhaldet
i retten til fritt sjukehusval, ved at uprioriterte får rett til
nødvendig helsehjelp ved sjukehus med høg kapasitet.
Undersøkinga viser at spesialisthelsetenesta ikkje
informerer pasientane så godt om rettane deira som regelverket føreset.
Éin klinikk lèt heilt vere å gi pasientane den informasjonen som dei
har krav på, men dette skjer også på andre klinikkar overfor enkelte
pasientar. Journalgjennomgangen i dei 15 poliklinikkane viser at
til saman 14 prosent av pasientane ikkje får noka form for skriftleg
informasjon om utfallet av vurderinga frå spesialisthelsetenesta
av rettane deira. To klinikkar informerer heller ikkje tilvisande
lege om resultatet av tilvisinga. Berre seks klinikkar informerer
uprioriterte pasientar om når dei kan vente å få eit tilbod. Sjølv
om dei fleste pasientane får informasjon, er det mange manglar i
forhold til regelverket, særleg når det gjeld høvet til å klage.
Det er ein grunnleggjande føresetnad for all
styring at ein har noko å styre etter, dvs. at ein har måleiningar
og målemetodar som gir påliteleg informasjon om utvikling og status
innanfor sektoren. Undersøkinga viser at denne føresetnaden ikkje
blir innfridd innanfor psykisk helsevern for vaksne. Det er brei
semje om at kvaliteten på data ikkje held mål, og departementet
har fleire gonger peika på at helsestatistikken har store manglar,
mellom anna at data som blir rapporterte til pasientregisteret,
har klare kvalitetsbrestar. For enkelte datasett er kvalitetsmanglane
så omfattande at dei ikkje eingong blir offentleggjorde.
Døgnplassane kan ikkje utan vidare samanliknast
fordi dei representerer vidt forskjellige tilbod med heilt ulike
krav til ressursinnsatsen, for eksempel for akutt- og sjukeheimsplassar
innanfor psykisk helsevern for vaksne. Forskjellig organisering
og avgrensing av tenestene fører til ulik rapportering av årsverka,
og det blir ikkje korrigert for overtid, fråvær og kjøp av arbeidsinnsats
frå andre.
For ventelistedata har feila vore så store at
Norsk pasientregister (NPR) hausten 2007 korrigerte data for heile
perioden 2002–2007. Generelt er det slik at helseføretaka sine rapporteringar
til NPR er avgjerande for datakvaliteten. I 2006 var det berre tre
HF som rapporterte tilfredsstillande på det formatet som blir kravd
(NPR-melding), sjølv om formatet har eksistert heilt sidan 2003. For
kvart einaste rapporteringstidspunkt er det einingar som ikkje leverer
data, sjølv om systema er på plass. Ei undersøking av opplysningane på
nettstaden til fritt sjukehusval viser at 30 prosent av behandlingsstadene
ikkje rapporterer forventa ventetider, 24 prosent differensierer ikkje
forventa ventetid for dei forskjellige typane lidingar, og 17 prosent
oppdaterer ikkje data kvar månad slik det er føresett. Det fører
til at det samla sett berre er ein tredel av behandlingsstadene
som har ei tilfredsstillande rapportering av forventa ventetider.
Dei regionale helseføretaka har i oppdragsdokumenta
til helseføretaka teke inn 22 av dei 24 krava som departementet
har stilt overfor RHF-a. Det gjeld alle særskilde krav for psykisk
helsevern for vaksne (13 krav) og 9 av dei 11 generelle krava. Samla
blir det 110 rapporteringspunkt for dei fem RHF-a. Undersøkinga
viser manglande rapportering for omtrent halvparten , og at det
i særleg grad gjeld dei generelle krava. For berre fem av krava
som inngår i undersøkinga, blir det rapportert om korleis utviklinga
har vore i 2006, og kva som var status ved utgangen av dette året. Manglande
rapportering for over halvparten av krava fører til at det ikkje
ligg føre informasjon om måloppnåinga for ein tilsvarande prosentdel. Dette
er medverkande til at det i berre ti tilfelle (9 prosent), blir
rapportert om måloppnåing.
I møte med revisjonen har RHF-a uttrykt at oppfølginga
ikkje var tilfredsstillande for 2006. Sjølv om ho seinare er vorten
betre, er det likevel stor grad av semje om at oppfølginga framleis
er mangelfull. Ei vesentleg årsak er etter deira meining den knappe
tida som står til rådvelde. RHF-a opplever det også som utfordrande
at det er nødvendig å gå gjennom krava i oppdragsdokumentet for
å avgjere kva for målsetjingar som gjeld for det aktuelle året,
og kva for målsetjingar som er langsiktige og strekkjer seg ut over året.
Mange krav er så opne at det er nødvendig å gi dei innhald ved å
konkretisere dei. Sjølv tilsynelatande presise krav kan vere upresise
fordi det er ein uklar definisjon av sjølve måleininga.
For at RHF-a si rapportering til departementet skal
bli betre enn HF-a si rapportering, er det nødvendig at RHF-a følgjer
opp dei omfattande manglane i dei årlege meldingane frå HF-a.
Undersøkinga viser at det samla sett er manglande
rapportering frå RHF-a for 50 av 120 rapporteringspunkt (42 prosent),
med omtrent lik fordeling for dei to gruppene av krav (psykiatri/generelt).
Totalt er rapporteringa tilfredsstillande i berre sju tilfelle,
og berre to gjeld psykiatrikrava. Som for HF-a fører manglande rapportering
til at det ikkje ligg føre informasjon om måloppnåinga for ein tilsvarande
del (42 prosent). Mellom anna som følgje av dette blir det rapportert
om berre 16 tilfelle av måloppnåing.
RHF-a meiner at det er altfor mange krav å halde seg
til, og peikar på at føretaka er underlagde eit omfattande regelverk
som i seg sjølv gjer ein del av krava overflødige. Departementet
har følgt opp RHF-a si rapportering ved brev av 20. april 2007 til
dei regionale helseføretaka. Berre eit av krava som vi har brukt
i undersøkinga, er med i oppfølginga, og gjeld regionane aust og
nord. Det betyr at departementet ikkje følgjer opp styringsbodskapen
sin overfor dei regionale helseføretaka i tilstrekkeleg grad når
ein tek omsyn til dei omfattande manglane i dei årlege meldingane
frå RHF-a.
I kommentarane sine til rapporten viser departementet
til at strukturen i oppdragsdokumentet er endra for å gjere det
tydeleg kva som er langsiktige mål, og kva som er krav som ein ventar
blir gjennomførte i budsjettperioden for dokumentet. Departementet
seier òg at det vil utvikle ein mal for tilbakemelding i årleg melding
for å sikre at meldinga gir god informasjon om utviklinga og korleis
status på dei forskjellige områda er, samtidig som malen vil standardisere
tilbakemeldinga.
Undersøkinga viser at det er store skilnader
i kapasitet innanfor psykisk helsevern for vaksne både mellom regionar,
helseføretak og dei enkelte institusjonane. Sjølv om den totale
kapasiteten i form av årsverk har vore aukande, har ikkje dette
ført til ei utjamning mellom helseregionane. Forskjellane i kapasitet
mellom regionane varierer med 16 prosent for det polikliniske tilbodet,
22 prosent for døgnplassane, 30 prosent for dag-/døgntilbodet, og
25 prosent for det totale tilbodet. Samtidig er samansetjinga av
denne kapasiteten svært forskjellig. Prosentdelen av spesialistar
varierer mellom regionane med 23 prosent for dag-/døgntilbodet og
55 prosent for det polikliniske tilbodet. Skilnadene i kapasitet og
i tilgangen på spesialistar er vesentleg større mellom dei enkelte
føretaka og mellom DPS-a. Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om
desse skilnadene kan sameinast med kravet om likeverdig tilgang
til spesialisthelsetenesta, og om dei verksemdene som har lågast
spesialistdel, er i stand til å dekkje pasientane sine behov og
den funksjonen dei skal fylle.
Undersøkinga viser at det ikkje ligg føre data som
beskriv behovet for tenester innanfor psykisk helsevern for vaksne.
Det er derfor ikkje mogleg å trekkje sikre slutningar om dekningsgraden
for tenestene, sjølv om ventetidene indikerer manglande balanse
mellom tilbod og etterspurnad. Etter Riksrevisjonens vurdering må
det leggjast større vekt på å få påliteleg informasjon om behovet
for tenester.
Undersøkinga viser at det varierer i kva grad legane
i førstelinja tilviser pasientar til andrelinja. Mange fastlegar
opplyser at dei tilpassar sin tilvisingspraksis ut frå kapasitet
og ventetid i andrelinja. Klinikkar med høg kapasitet tek imot nesten
alle som blir tilviste, mens dei med låg kapasitet gir avslag til
storparten av pasientane. Også lengda på dei fristane som blir sette,
er vidt forskjellig og synest å vere påverka av kapasiteten. Undersøkinga
viser vidare at mange institusjonar har ein praksis som er i strid
med prioriteringsforskrifta. Enkelte institusjonar gir berre eit
tilbod til dei pasientane som har rett til nødvendig helsehjelp,
mens andre tek inn nesten alle pasientar som er tilviste frå eige
opptaksområde. Begge forhold har som konsekvens at innhaldet i retten
til fritt sjukehusval blir svekka. Éin klinikk gir ingen informasjon
til pasient eller tilvisar, ein annan gir ingen informasjon til
tilvisar, og for nesten alle gjeld det at dei ikkje informerer tilviste
pasientar godt nok om rettane deira, og særleg gjeld det for tilgangen
til å klage. Riksrevisjonen konstaterer at sjølv om dei regionale
helseføretaka og departementet over fleire år har hatt merksemda
retta mot desse forholda, så er det framleis stor svikt i etterlevinga av
dette regelverket. Etter Riksrevisjonens oppfatning er det nødvendig
med andre og/eller meir omfattande tiltak for å sikre at regelverket
vert etterlevd.
Undersøkinga viser at det både manglar viktige styringsdata,
og at styringsdata som ligg føre, ikkje held tilfredsstillande kvalitet.
Grunndata blir registrerte og rapporterte ulikt fordi omgrep blir
tolka ulikt, tenester blir avgrensa forskjellig, og relevante data
blir utelatne. Etter Riksrevisjonens vurdering synest det som om
dei regionale helseføretaka har vore for lite aktive med tanke på
å få kvar enkelt verksemd til å rapportere data til nasjonale register
og kvalitetssikre data i tilstrekkeleg grad.
Undersøkinga viser at det manglar rapportering for
ein stor del av styringskrava både hos HF-a og RHF-a. Dei rapporteringane
som blir gitt, manglar ofte informasjon om utviklinga i året og status
ved utgangen av året. Måloppnåinga er svært låg, og er dessuten
usikker på grunn av den dårlege kvaliteten på rapporteringa. Undersøkinga
viser dessutan at desse omfattande manglane nesten ikkje blir følgde
opp. Riksrevisjonen finn derfor grunn til å reise spørsmål ved om
departementet og dei regionale helseføretaka i tilstrekkeleg grad
følgjer opp styringssignala sine.
Saka er lagd fram for Helse- og omsorgsdepartementet,
og statsråden har i brev til Riksrevisjonen datert 3. november 2008
svara:
"… Situasjonsbeskrivinga i rapporten har mange trekk
til felles med beskrivinga i dei årlege budsjettframlegga for Stortinget.
Opptrappingsplanen
for psykisk helse (1999–2008) inneber ei kraftig satsing på å etablere
eit verdig helsetilbod til menneske med psykiske lidingar. Dobbelt
så mange menneske med psykiske lidingar får hjelp av spesialisthelsetenesta
i 2008 som i 1998. Med bakgrunn i opptrappingsplanen er det psykiske
helsearbeidet i kommunar og helseføretak styrkt med nærmare 10 000
nye årsverk.
Over 3 000 av desse er i DPS (distriktspsykiatriske
senter). Gjennom planen er det bygd ut desentraliserte tenester
for menneske med psykiske problem i alle kommunar i landet. Det
handlar om bustader, sysselsetjing, tiltak i skule og arbeidsliv,
kulturtiltak og tilbod om behandling. Det er etablert 75 distriktspsykiatriske
senter som gir spesialisert behandling og oppfølging i nærmiljøet
til pasienten, og som no dekkjer heile landet. Desse sentra inneheld
poliklinikk, oppsøkjande tenester, dag- og døgntilbod og er viktige
samarbeidsarenaer i tilknyting til psykisk helse. Helsedirektoratet
har på oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet kartlagt fagleg innhald,
tenestetilbod og organisering ved dei 75 DPS-a som er etablerte
gjennom opptrappingsplanen i perioden 1998 til 2008.
Kartlegginga
Helsedirektoratet har utført, vil danne grunnlaget for det vidare
arbeidet innanfor området. Gjennomgangen viser at vi gjennom opptrappingsplanen
har kome eit stykke på veg, men at det er store utfordringar, også
etter at opptrappingsplanen blir fasa ut, knytte til tilgjenge,
kompetanse og tilbod ved dei desentraliserte sentra. Denne rapporten
er grundigare når det gjeld å sjå på det samla tilbodet ved DPS-a,
men samsvarer med Riksrevisjonens rapport med tanke på at det framleis
står att eit større omstillingsarbeid i psykisk helsevern før likt tilgjenge,
nok kvalifisert personell og tilfredsstillande samhandling mellom
DPS-a og dei sentrale sjukehusa på den eine sida og det kommunale
tilbodet på den andre er på plass.
I tillegg til den
jamlege rapporteringa blir det gjennomført ei ekstern evaluering
av opptrappingsplanen. Denne evalueringa omfattar eit tjuetals prosjekt
i forskjellige forskingsmiljø og blir koordinert av Noregs forskingsråd,
som også har i oppdrag å lage ei samanstilling av dette arbeidet
til sommaren 2009. Relevante delrapportar frå evalueringsprosjektet
har lege til grunn for justeringar som er gjorde undervegs i opptrappingsperioden.
Riksrevisjonen
har hovudsakleg sett på det polikliniske tilbodet ved DPS-a, noko
som gir eit avgrensa bilete av det totale hjelpeapparatet innanfor
psykiske helsetenester. Gjennom opptrappingsplanen er det satsa
vesentleg på å byggje opp eit robust lågterskeltilbod i kommunane,
som ikkje inngår i Riksrevisjonens undersøking. Elles går ca. 80
prosent av ressursane i psykisk helsevern til døgnbehandling.
Riksrevisjonen
peikar på at det er mange forhold som tyder på at tilbodet ikkje
er tilstrekkeleg, og at årsaka til dette er ein ubalanse mellom
behandlingstilbod og behov som resulterer i dei lange ventetidene.
Helse- og omsorgsdepartementet viser til at vi i Noreg i 2007 brukte
14,7 mrd. kroner på psykisk helsevern (spesialisthelsetenesta), og
ca. 5,8 mrd. kroner på psykisk helsearbeid i kommunen. Helse- og
omsorgsdepartementet meiner at det innanfor desse rammene er betydelege
gevinstar å hente gjennom omstillingar og modernisering, for på
denne måten å betre tilgjenget til hjelp, og få ned ventetida. Pasientteljingane
som blir gjennomførte av SINTEF, med 4–5 års mellomrom, tyder mellom
anna på at det framleis er mange personar i sjukehus som ville hatt
større utbytte av eit relevant tilbod i kommunen eller i DPS. Dette
inneber ein ikkje reint liten flaskehalsproblematikk i systemet,
og at det derfor framleis er betydelege utfordringar knytte til
det å få på plass ei moderne utoverretta teneste som i større grad
enn i dag kan bidra til at menneske med psykiske lidingar kan meistre
eit normalt liv utanfor institusjon.
Dei grepa regjeringa
varslar i Statsbudsjettet for 2009, legg sterk vekt på heilskap
og samhandling. Hovudtiltak går på å betre tilgjenget til psykologhjelp
og generelt styrkje lågterskeltilbod i kommunane, vidare omstilling
av spesialisthelsetenesta for å auke tilgjenget og konkrete tiltak
som skal betre samhandling på tvers og innanfor forvaltningsnivåa.
Departementet har også i fleire år, gjennom oppdragsdokumentet til dei
regionale helseføretaka, gitt styringssignal om at legespesialistutdanninga
innanfor psykiatri skal vere eit prioritert område.
Sidan
helseføretaksreforma i 2002 har departementet arbeidd for å utvikle
styringshjulet overfor dei regionale helseføretaka. Oppdragsdokumentet
er utarbeidd innanfor rammene for det overordna styringsprinsippet
i staten, som er mål- og resultatstyring. Oppdragsdokumentet er
forankra i løyvingsreglementet til Stortinget og i reglementet for
og føresegnene om økonomistyring i staten. Det berande prinsippet
er at tilskotsforvaltar stiller krav til tilskotsmottakar i tilknyting
til dei løyvingane som blir stilte til disposisjon for mottakaren.
Rammeverket gir fridom til å bestemme korleis mål skal utformast,
og korleis resultata skal målast og følgjast opp. Styringskrava
er retta mot dei regionale helseføretaka.
For 2009
vil departementet spisse krava i oppdragsdokumentet, for å oppnå
ei meir konkret rapportering frå RHF-a i årleg melding. Samtidig
utarbeider departementet ein mal for årleg melding for 2008, som
skal sikre at det i større grad går an å samanlikne rapporteringane
frå dei regionale helseføretaka. I tillegg skal malen bidra til
at dei regionale helseføretaka tydeleggjer når resultat er oppnådde,
og kva for tiltak dei har sett i verk for å nå resultata. I tilfelle
der dei ønskte resultata ikkje er oppnådde, skal dei regionale helseføretaka
beskrive når det er forventa at tiltaket er ferdigstilt, og kva
for planar, prosessar og verkemiddel som vil bli sette i verk for
at tiltaket skal oppfyllast. Saman med kvalitetsindikatorane, som
er brukte som styringsparametrar i oppdragsdokumentet, vil dette gi
departementet den nødvendige informasjonen om utviklinga i RHF-a.
I
samsvar med spesialisthelsetenestelova § 2-1 er det dei regionale
helseføretaka som har ansvaret for å sjå til at befolkninga får
tilstrekkelege og kvalitativt gode spesialisthelsetenester. Spesialisthelsetenesta
er kompleks og samansett. Dette krev kontinuerleg utvikling og oppfølging på
fleire nivå i forvaltninga og kan ikkje berre overlatast til eit
mål- og rapporteringssystem. Riksrevisjonen peikar likevel på relevante
paradoks mellom dei lovmessige føresetnadene som ligg til grunn
for mål- og resultatstyringa og den komplekse og samansette organisasjonen
lova skal styre. Helse- og omsorgsdepartementet vil intensivere
arbeidet med å gjere både rapporteringa og oppfølginga av styringshjulet
klarare.
Riksrevisjonen meiner at dei regionale helseføretaka
har for kort tid til å utarbeide årleg melding. Departementet vil
i samband med det vise til at datoen for når dei regionale helseføretaka
skal sende årleg melding, har vorte justert tidlegare. Vidare har
regionale helseføretak som har hatt problem med å levere innan fristen,
fått utsetjing. For å kunne behandle årleg melding forsvarleg og
kunne gi tilbakemelding i føretaksmøte i samsvar med lov om helseføretak, meiner
departementet at årleg melding må sendast til departementet 1. mars,
slik vedtektene for dei regionale helseføretaka slår fast.
Rapporten
bruker i omtalen sin nemningar som "vaksenpsykiatri", "psykiatrien",
"psykiatriske pasientar" og liknande. I samsvar med grunnlagsdokumenta
til Opptrappingsplanen for psykisk helse (98–08) blir det tilrådd
at ein bruker "psykisk helsevern for vaksne" og "personar med psykiske
lidingar/problem". Psykiatri er den medisinske spesialiteten innanfor
dei psykiske helsetenestene.
Riksrevisjonen kritiserer
også i stor grad tilgjenget særleg på polikliniske tenester. Dette kjem
til uttrykk når Riksrevisjonen peikar på at tenestene tolkar prioriteringsforskrifta
svært ulikt. Dette gjer at mange som av Riksrevisjonens faglege
rådgivar blir vurderte til at dei burde fått "rett til nødvendig
helsehjelp", ikkje får tilbod om behandling. Denne kritikken samsvarer
med departementet si forståing av dei utfordringane som gjeld tilgjenget
generelt, og ulik praksis i forhold til prioritering i psykisk helsevern.
Helsedirektoratet
er i gang med å utarbeide 30 rettleiarar for fagleg prioritering
til spesialisthelsetenesta, mellom anna også psykisk helsevern.
Bakgrunnen for utviklingsarbeidet er at kartleggingar viser at tenesta
praktiserer prioriteringsforskrifta forskjellig. Rettleiarane skal sørgje
for ein meir einskapleg praksis mellom regionane og sikre at dei
som har behov for eit behandlingstilbod, får det. Det generelle utviklingsarbeidet
for vidare omstilling av psykisk helsevern og styrkinga av det kommunale
tilbodet skal òg bidra til å betre tilgjenget.
I
oppdragsdokumentet for 2008 har departementet gitt dei regionale
helseføretaka i oppdrag å etablere system som gjer at dei private
avtalespesialistane innanfor psykisk helsevern blir betre integrerte
i det polikliniske tilbodet ved DPS-a. Det er framleis ei utfordring
at mange som har behov for akutt psykologhjelp, blir ståande åleine
med ei tilvising til privat avtalespesialist, og ei telefonliste
med aktuelle namn ein må kontakte sjølv.
Det er som
Riksrevisjonen peikar på, framleis behov for å vidareutvikle helsetilbodet
til menneske med psykiske problem eller lidingar. Departementet
er einig i at det er viktig å få ein betre kvalitet på tilvisingar,
vidareutvikle Helse- og omsorgsdepartementet sine mål og resultatstyring
av dei regionale helseføretaka, og dessutan styrkje vurderingskompetansen
og sørgje for at prioriteringsforskrifta blir brukt i samsvar med
intensjonen i Nasjonal helseplan (2007–2010) om at helsetenester
skal vere tilgjengelege og rettferdig fordelte."
Riksrevisjonen og Helse- og omsorgsdepartementet
er samde i at det framleis er store utfordringar knytte til tilgjenge,
kvalitet på tilvisingane, praktisering av prioriteringsforskrifta,
kompetanse og styring innanfor psykisk helsevern for vaksne.
Undersøkinga viser at det er store innbyrdes
skilnader i kapasitet og prosentdel av spesialistar, både mellom
helseregionar, føretak og institusjonar. Departementet uttalar i
sitt svar at det innanfor dei eksisterande økonomiske rammene er betydelege
gevinstar å hente gjennom omstillingar og modernisering. Etter Riksrevisjonens vurdering
er skilnadene for store til at problema kan løysast berre gjennom
omstilling. Kapasiteten er så låg i enkelte område at Riksrevisjonen
meiner det er nødvendig med ytterlegare tiltak for å nå målet om
likeverdige tenester.
Undersøkinga har vist at institusjonane praktiserer
prioriteringsforskrifta svært ulikt. Departementet viser i sitt
svar til at Helsedirektoratet er i gang med å utarbeide rettleiingar
for prioritering, som vil gi ei felles plattform i arbeidet med å
få meir einsarta prioriteringar. Riksrevisjonen viser til at det
alt blir brukt rettleiingar i dette arbeidet, og at det derfor også
er nødvendig med andre tiltak. Etter Riksrevisjonens oppfatning må
dei regionale helseføretaka sørgje for å implementere desse rettleiingane
ute i helsetenestene, og departementet må følgje opp og sjå til
at dette skjer.
Etter Riksrevisjonens vurdering gir mange av dei
undersøkte klinikkane for lite informasjon om resultatet av vurderingane,
pasientane sine rettar og høvet til å klage. Dette fører til at pasientane
manglar tilstrekkeleg informasjon til å kunne ta vare på sine eigne
rettar. Riksrevisjonen vil peike på at dette ikkje berre er i strid med
regelverket, men også med målsetjinga om at brukarperspektivet skal
leggjast til grunn for tenestetilbodet.
Undersøkinga viser at kvaliteten på tilgjengelege data
er dårleg, og at det manglar data for grunnleggjande forhold som
for eksempel etterspørselen etter tenester innanfor psykisk helsevern
for vaksne. Styringsdialogen mellom helseføretaka og dei regionale
helseføretaka og mellom dei regionale helseføretaka og departementet
er lite dynamisk. På begge nivå blir det årleg fastsett ei rekkje
styringskrav og indikatorar som det i liten grad blir rapportert
på, og som heller ikkje blir følgde opp. Departementet har i svaret
sitt vist til at det vil intensivere arbeidet med å gjere både rapporteringa
og oppfølginga av styringshjulet klarare. Det er etter Riksrevisjonens
vurdering viktig å vidareutvikle mål- og resultatstyringa for å
få ei god styring av området, og for å unngå at styringsautoriteten
til departementet og dei regionale helseføretaka blir undergraven.
Som eit ledd i komiteen si behandling av saka, vart
det 24. februar 2009 heldt ei open høyring i saka. Tema for høyringa
var:
Var opptrappingsplanen
realistisk når en tok utgangspunkt i at 0,75 prosent av den voksne
befolkningen blir rammet av alvorlige psykiske lidelser og at 0,25
prosent får mindre alvorlige lidelser? Hva sier nye estimat om behovet
i dag?
Har spesialisthelsetjenesten prioritert
i tråd med føringer fra regjering og Storting (prioriteringsforskriften)?
Behandlingstilbudet varierer mellom helseregionene,
og det synes som om prioriteringsforskriften i liten grad blir fulgt
i noen regioner. Hvilken betydning får dette for diagnostisering og
behandling?
Riksrevisjonen påpeker at mangelfull rapporteringspraksis
fører til at styringskravene ikke kan måles. Hva har departementet
gjort for å bedre rapporteringspraksisen fra helseregionene?
Hvor stor er sammenhengen mellom satsingen
i kommunene og situasjonen i spesialisthelsetjenesten i forhold
til ventelister, type tilbud og kvalitet på tilbudet?
Følgjande deltok på den opne kontrollhøyringa:
Tidlegare helseminister
Dagfinn Høybråten
Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon
Hanssen
Den norske legeforening
Norsk Psykologforening
Norsk Sykepleierforbund
Rådet for psykisk helse
Mental Helse Norge
Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri.
Referatet frå høyringa følgjer som vedlegg til innstillinga.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, frå Framstegspartiet, Carl
I. Hagen og leiaren Lodve Solholm, frå Høgre, Per-Kristian Foss,
frå Sosialistisk Venstreparti, Ingvild Vaggen Malvik, frå Kristeleg
Folkeparti, Ola T. Lånke, og frå Senterpartiet, Rune J. Skjælaaen,
meiner Riksrevisjonen si undersøking av spesialisthelsetenesta sitt
tilbod til vaksne med psykiske problem viser at det er store skilnader
mellom dei fire (fem) helseregionane. Dette gjeld kapasiteten både
i døgnplassar og i poliklinisk verksemd. Komiteen viser
òg til at undersøkinga seier at det er ein klår samanheng mellom
kapasitet og tal på tilvisningar. Dette inneber etter komiteen si
meining at pasientar som skulle vore tilvist til spesialisthelsetenesta
ikkje får den naudsynte vurderinga dei etter lova har krav på.
Komiteen vil peike på at Riksrevisjonens
undersøking berre omfattar spesialisthelsetenesta, medan det er
det samla tilbodet som også omfattar dei kommunale tenestene, som
viser totaliteten i tilbodet til personar med psykiske lidingar.
Røynslene med opptrappingsplanen for psykisk helse peiker i retning
av at det har vært mest krevjande å omstille dei psykiske helsetenestene.
Dette var konklusjonen i budsjettproposisjonen for 2004, der det
blei lagt frem ein evalueringsrapport med gjennomgang av opptrappingsplanen.
I budsjettproposisjonen blei det synliggjort at manglande omstilling mange
stader var til hinder for betre utnytting av ressursane, mellom
anna stod det at den største utfordringa når det gjeld sjukehusplassar,
var å ha riktig type plassar tilgjengeleg i høve til behova til
dei ulike pasientgruppene. For det vidare arbeidet med opptrappingsplanen
blei det vektlagt at det var ei viktig utfordring for dei regionale
helseføretaka å mellom anna utvikle kulturar og holdningar med vekt
på brukarperspektivet, meistringsperspektivet, heilskap, samarbeid
og fokus på lokalbasert psykisk helsearbeid, og også betre tilgjenge
og reduksjon av ventetider. Ei godt utbygd kommunal helseteneste
bør kunne dempe behova i spesialisthelsetenesta, mellom anna gjennom
lav terskel for å få tidlig hjelp. Samstundes er eit utstrakt samarbeid
mellom nivåa gunstig for pasientanes oppleving av eit heilskapleg
pasienttilbod. Komiteen viser til at Regjeringa har
varsla ei stortingsmelding i nær framtid om samhandling.
Medlemmene fra Fremskrittspartiet mener
at nedbyggingen av døgnplasser ved sykehusene har gått raskere og
lengre enn hva opptrappingsplanen la opp til, og at rapporten nå avslører
alvorlig svikt i behandlingstilbudet og oppfølgingen av dem med
alvorlige psykiske diagnoser. Disse medlemmer mener
at behandlingstilbudet til dem med alvorlige psykiske diagnoser
må styrkes med flere døgnplasser, og at oppfølging av pasientene
må kvalitetssikres bedre.
Det er, slik komiteen ser
det, alvorleg at fastlegane har so ulike tersklar på tilvisningar
til spesialistvurdering, og at det faglege skjønnet i så stor grad
vert påverka av tilbodet. Komiteen meiner vidare
at det er urovekkande at mange tilvisningar er mangelfulle og at
spesialisthelsetenesta ved slike høve sjeldan spør etter meir informasjon. Komiteen meiner
det er alvorleg at ein slik praksis fører til at avgjerder om pasientane
sine rettar blir tatt ut frå mangelfull informasjon om tilstanden
til den einskilde pasient. Komiteen ber departementet
følgja opp problemstillingane knytt opp mot tilvisingspraksisen,
slik at pasientane får lik handsaming. Komiteen er
elles nøgd med at Helsedirektoratet utformer rettleiarar til føresegn
for prioritering, slik helseministeren uttala på komiteen si høyring
i saka.
Medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre
og Kristelig Folkeparti ser det som alvorlig at det i mange
tilfeller ikke er pasientens helsetilstand som avgjør hva slags
behandling pasienten får. Disse medlemmer viser til
at legenes henvisningspraksis også preges av vurderinger om helseforetakenes
egen kapasitet, og om DPS har faglig god nok kompetanse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det bør iverksettes flere tiltak for å
løse utfordringene, bl.a. må pasientene få vurdert sitt behov for
behandling på et bedre faglig og mer uavhengig grunnlag.
Komiteen viser til
Riksrevisjonens funn om at kvaliteten på styringsdata ikkje er tilfredsstillande
og at til dømes data som er rapporterte til Norsk pasientregister
har klåre kvalitetsbrestar. Dårleg og manglande rapportering gjer
etter komiteen si meining det særs vanskeleg både
for dei regionale helseføretaka og for departementet å skaffa oversikt
over måloppnåing. Komiteen har merka seg at departementet
no har skjerpa krava til rapportering og laga ein mal for årleg melding
som skal gjera styringsdialogen betre. I tillegg har departementet
gjort oppdragsdokumentet til dei regionale helseføretaka tydelegare i
høve til kva som skal rapporterast. Desse tiltaka er etter komiteen si
meining naudsynte for at departementet skal kunne registrera måloppnåing
i behandlingstilbodet.
Komiteen viser til høyringa kor
det vart streka under frå fleire instansar at god samhandling mellom
kommunehelsetenesta og spesialisthelsetenesta er avgjerande for
om pasientane skal ha eit kvalitativt godt behandlingstilbod. Komiteen meiner
dei tiltaka Regjeringa varsla i statsbudsjettet for 2009 om å betre
tilgongen til psykologhjelp og styrka lågterskeltilbodet i kommunane,
er naudsynte tiltak saman med vidare omstilling i spesialisthelsetilbodet.
Det er, etter komiteen si meining, rett av departementet
å gje tydelege signal til helseføretaka om å auka legespesialistutdanninga
innan psykiatri. Det er ikkje tilfredsstillande at DPS i fleire
helseføretak manglar kvalifiserte fagfolk for diagnostisering og
behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti påpeker at målsettingen om 184 psykologer
i kommunene langt fra er nådd. Antallet psykologer må økes betraktelig
utover det Regjeringen har lagt opp til for å imøtekomme opptrappingsplanens
mål. Det må også opprettes flere lett tilgjengelig lavterskeltilbud
i kommunene som retter seg mot alle aldersgrupper.
Komiteen er tilfreds
med at avtalespesialistane skal knytast tettare opp mot helseføretaka
slik at dei i større grad vert ein integrert del av det totale behandlingstilbodet,
og at dei skal rapportera meir nøyaktig til Norsk pasientregister
om deira sitt virke.
Komiteen meiner at det må etablerast
gode ordningar som gjer pasientane betre informasjon om ulike tilbod
og om ventetider, samt eit betre system for tilvisning til avtalespesialistar.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at mangel på døgnkapasitet og på spesialister
innenfor helseforetakenes egne virksomheter, i tillegg bør løses
ved å gi pasientene rett til behandling hos avtaleløse spesialister,
og ved private klinikker med adekvat kompetanse.
Komiteens medlem fra Høyre mener
imidlertid at det må etableres ordninger som sikrer god prioritering
og ressursbruk hos private aktører.
Komiteen er oppteken
av likeverdige tilbod innan psykisk helsevern skal vera tilgjengeleg
uavhengig av kor ein bur og meiner det er eit viktig nasjonalt mål.
Riksrevisjonen si undersøking viser at det er store skilnader på
behandlingstilbodet helseføretaka imellom. Komiteen forventar
at departementet i samband med handsaminga av Nasjonal helseplan
i 2010 viser vegen fram mot dette målet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er for øvrig bekymret for konsekvensene
av at øremerkingen av midler til psykiske helsetjenester har opphørt fra
2009, når Riksrevisjonens rapport avdekker at det fortsatt er store
udekkede behov på området. Disse medlemmer mener
Regjeringen må følge utviklingen tett og kontinuerlig for å vurdere
om den opphørte øremerkingen svekker det psykiske helsetilbudet
både i spesialisthelsetjenesten og i den enkelte kommune. Det må
også være en høyt prioritert oppgave å kontinuerlig iverksette tiltak
for å sikre likeverdige tjenester til denne pasientgruppen i hele
landet.
Komiteen vil avslutningsvis
gje uttrykk for at norsk psykiatri var i svært dårleg forfatning
då Opptrappingsplanen for psykisk helse blei sett i verk i 1998.
Mykje er blitt betre gjennom dette tiårige krafttaket. Men rapporten
frå Riksrevisjonen og dei synspunkta som kjem fram under komiteens
høyring, syner at det framleis gjenstår store utfordringar for å
sikre at tilbodet til personar med psykiske lidingar blir godt nok.
Komiteen vil peike på at det
dei seinare åra ved fleire høve har blitt debatt rundt det psykiske helsevernet
i tilknyting til drapssakar. Komiteen har merket
seg at helse- og omsorgsministeren har nedsett eit utval som skal
gå gjennom drap som er utført dei siste fem åra av menneskjer med
kjent psykisk liding. Komiteen ber om at Stortinget
– på egna måte – blir informert om resultata av denne gjennomgangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til at mange psykisk syke personer som
soner i norske fengsler, ikke får det tilbudet de har behov for
grunnet manglende plasser ved sikkerhetsavdelinger innen psykiatrien.
Dette er personer med svært alvorlige psykiske lidelser og som helt
åpenbart skulle vært til behandling i helsevesenet og ikke måtte sitte
isolert i et fengsel grunnet fare for seg selv, de ansatte og medfanger. Disse
medlemmer viser til at antall plasser i sikkerhetspsykiatrien er
redusert fra 228 til 191 i perioden 2005 til 2008. Det er viktig,
slik disse medlemmer ser det, at det til enhver tid
er tilgjengelige plasser innen sikkerhetspsykiatrien slik at fengslene
kan få overført disse personene raskt fra fengsel og over til psykiatrien
der de kan får rask hjelp. Disse medlemmer vil i
den forbindelse vise til denne utfordringen som blant annet direktøren
ved Ila Landsfengsel har varslet om når det gjelder nettopp denne
problemstillingen. Disse medlemmer er av den oppfatning
at dette bare kan løses ved at en får til et bedre samarbeid mellom
helsemyndighetene og justissektoren. Det er derfor viktig at helse-
og omsorgsministeren og justisministeren sørger for at det raskt
kommer på plass en avklaring om hvordan en skal kunne løse problemene
knyttet til de fangene som har alvorlige psykiske lidelser og som
heller ikke får plass i sikkerhetspsykiatrien før etter svært lang tid. Disse
medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det
er tilgjengelige plasser innen sikkerhetspsykiatrien til å kunne
motta alvorlig psykisk syke fanger fra norske fengsler."
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det
er tilgjengelige plasser innen sikkerhetspsykiatrien til å kunne
motta alvorlig psykisk syke fanger fra norske fengsler.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
Dokument nr. 3:5 (2008–2009) – om Riksrevisjonens
undersøking av spesialisthelsetenesta sitt tilbod til vaksne med
psykiske problem – vert lagd ved protokollen.
Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 31. mars 2009Oslo, i kontroll- og konstitusjonskomiteen, den 31. mars 2009
Lodve Solholm |
Rune J. Skjælaaen |
leiar |
ordførar |