Her er også tatt med tilfelle hvor det trengs
kvalifisert flertall for et vedtak, fordi dette innebærer en rett
for mindretallet til å blokkere slike vedtak.
§ 12 annet ledd nr. 10: I kontroll- og konstitusjonskomiteen
kan et mindretall på en tredjedel av medlemmene beslutte at komiteen
på eget initiativ skal ta opp til behandling en sak om undersøkelser
i forvaltningen. En tredjedel av denne komités medlemmer kan også
kreve at komiteen av eget tiltak skal ta opp til behandling en sak
der Stortinget skal ta stilling til om konstitusjonelt ansvar skal
gjøres gjeldende og dessuten kreve at en ekstern henvendelse vedrørende
konstitusjonelt ansvar blir lagt frem for Stortinget ved innstilling.
Endelig kan en tredjedel av samme komités medlemmer kreve at det
holdes komitéhøring i kontrollsak.
§ 13 femte ledd: Lederen eller en tredjedel
av medlemmene i den utvidede utenrikskomité kan kreve at det innkalles
til møte i komiteen. Av denne innkallingsretten følger trolig at
vedkommende regjeringsmedlem har plikt til å møte og drøfte konkrete
saker med komiteen. Minst 6 medlemmer i denne komité kan kreve at
en sak som står på dagsordenen for et møte i komiteen, legges fram
for Stortinget i møte. I inneværende periode har komiteen 27 medlemmer.
6 av 27 er 22,2 prosent.
§ 13 a tredje ledd: Lederen eller en tredjedel
av utenrikskomiteens medlemmer kan kreve at Europautvalget kalles
sammen til konsultasjoner med regjeringen.
§ 16 tredje ledd: For at en komité skal kunne fatte
gyldig vedtak, må minst tre femtedeler av medlemmene være med og
stemme.
§ 26 fjerde ledd: Vedtak om å fravike ukeprogrammet
for Stortingets møter trenger 2/3 flertall dersom forslag er satt
fram av andre enn presidenten.
§ 28 tredje ledd: Når en ny sak blir referert
i tinget, kan presidenten eller en femtedel av medlemmene som er
til stede motsette seg at saken tas opp til avgjørelse straks.
§ 30 første ledd: Forslag som er omhandlet og utformet
i komitéinnstillingen, tas opp til avgjørelse sammen med innstillingen
når forslagsstilleren krever det. Det samme gjelder andre forslag
vedkommende samme sak når de er forhåndsvarslet ved innlevering
til presidenten gjennom Stortingets administrasjon senest kl. 09
den dag saken skal behandles i tinget. I særskilte tilfelle kan
tinget med to tredjedels flertall vedta å sette disse bestemmelsene
ut av kraft.
§ 30 annet ledd: For forslag som fremsettes
under debatten gjelder § 28 tredje ledd tilsvarende.
§ 30 siste ledd: Dersom et forslag vedrørende lovbehandling
som fremsettes i Lagtinget ikke er forhåndsvarslet ved innlevering
senest kl. 09 den dag saken skal behandles i Lagtinget, kan presidenten
eller en femtedel av de tilstedeværende medlemmene motsette seg
avstemning over forslaget.
§ 37 siste ledd: Vedtak om at debatten skal
avsluttes før alle inntegnede talere har hatt ordet ("cloture")
må oppnå to tredjedels flertall.
§ 44 annet ledd: Er det holdt avstemning etter
reise seg-metoden eller med voteringsanlegget, men presidenten eller
en femtedel av dem som har stemt erklærer at utfallet ikke kan regnes
for sikkert, skal det holdes ny avstemning.
§ 45 a: Ved beslutning som krever tilslutning
fra en tredjedel av Stortingets medlemmer, kan Stortinget anmode
Stortingets ansvarskommisjon om å iverksette undersøkelser for å
klarlegge om det er grunnlag for å ta ut tiltale for riksrett. Flertallet
kan dog blokkere et slikt krav ved i samme sak å vedta at det skal
eller ikke skal tas ut tiltale mot den eller de personer saken gjelder.
§ 64: I særskilte tilfelle kan Stortinget vedta
å sette enkelte bestemmelser i FO ut av kraft. Et slikt vedtak krever
to tredjedels flertall hvis forslaget ikke er satt fram av presidenten.
Er forslaget fremmet av presidenten, er det nok med vanlig flertall.
Noen få bestemmelser i Grunnloven fastsetter
at visse vedtak av Stortinget trenger kvalifisert flertall. Det
gjelder § 76 om 2/3 flertall ved plenumsbehandling av lovsak (inntil
1. oktober 2009), § 93 om 3/4 flertall ved myndighetsoverdragelse
til internasjonal organisasjon, og § 112 om 2/3 flertall ved grunnlovsendring.
Når det gjelder andre bestemte typer beslutninger som Grunnloven
uttrykkelig legger til Stortinget, må Grunnloven forstås slik at
Stortinget treffer sine vedtak ved alminnelig flertall. (Om et spesielt slags
vedtak bestemmer Grunnloven uttrykkelig at det treffes ved stemmeflerhet.
Det gjelder beslutning å holde møte for lukkede dører, se § 84.)
Reglene i FO som krever kvalifisert flertall i Stortinget eller
som gir et mindretall beslutningsrett, er ikke i strid med Grunnloven, fordi
de ikke bestemmer noe om disse spesielle typer vedtak. Også nye
regler av denne karakter kan gis i FO dersom Grunnloven ikke må
forstås slik at vedtaket må gjøres av Stortinget med vanlig flertall.
Fremme forslag: Alle
medlemmer av Odelstinget har rett til å fremme lovforslag, jf. § 76
i Grunnloven. Etter analogi fra denne bestemmelsen har alle medlemmer
av Stortinget rett til å fremme forslag til Stortingets plenum.
Det er ikke fastsatt noen grense for antall representantforslag
den enkelte kan fremme, heller ikke at de bare kan fremmes i bestemte
tidsrom eller om hva de kan gå ut på, men selvsagt må de gå ut på noe
som Stortinget har myndighet til å beslutte. (Unntak: Det kreves
10 stortingsrepresentanter for å foreslå at taletiden blir innskrenket
eller at debatten skal avsluttes før alle inntegnede talere har
hatt ordet, jf. FO § 37 tredje og fjerde ledd.) Nesten alle representantforslag
blir sendt til komitébehandling, selv om dette ikke er påbudt i FO
§ 28 tredje ledd. En femtedel kan motsette seg at et forslag tas
opp til avgjørelse straks ved refereringen. Medlemmer av den komité
som fremmer innstilling om en sak, kan legge fram mindretallsforslag
i innstillingen. Andre representanter kan innlevere forslag om saken
før kl. 09 den dag saken skal behandles i tinget. Som hovedregel
skal det voteres over alle forslag. Representantforslag kan imidlertid
besluttes vedlagt protokollen. Den vide adgangen enhver representant
har til å fremsette forslag, og behandlingsmåten av slike forslag,
er av stor betydning for mindretallenes mulighet til å gjøre seg
gjeldende i den politiske prosessen.
Spørre og interpellere: Etter
FO § 50 kan alle representanter stille interpellasjoner til medlem av
regjeringen. Det er ikke satt noen grense for antallet den enkelte
kan stille. Etter §§ 52 og 53 kan alle representanter stille spørsmål
i spørretime og spørsmål til skriftlig besvarelse. Det er fastsatt
grenser for antallet spørsmål per representant per uke. Etter § 51
kan spørsmål stilles til Presidentskapet.
Delta i debattene: Enhver
representant har i praksis rett til å delta i de aller fleste debattene. For
mange debatter vedtar tinget å begrense varigheten av debatten og
fordele taletiden mellom gruppene, jf. FO § 35 annet ledd, men slike
vedtak har i praksis ikke avskåret muligheten for hver representant
til å holde to innlegg à tre minutter på slutten av debatten. Dette
gjelder også representanter som ikke er medlem av noen "partigruppe".
§ 37 gir adgang til å beslutte at en debatt skal avsluttes før alle
inntegnede talere har hatt ordet, men det er mange år siden dette har
blitt besluttet. For interpellasjonsdebatter gjelder en tidsgrense
på en time og 30 minutter, og dette kan avskjære deltagelse. Noen
få debatter blir begrenset til en taler fra hver partigruppe – § 34
a hjemler dette for debatt som holdes umiddelbart etter en redegjørelse
av et regjeringsmedlem. Uttrykket "partigruppe" er definert i FO
§ 62. Representanter som ikke er medlem av en partigruppe, kan allerede
av den grunn ikke delta i slike debatter.
I representantforslaget er påpekt at FO i dag
ikke anerkjenner begrepet opposisjon. Det er fremholdt at noen mindretallsrettigheter
må komme alle til gode, uansett størrelse. Andre rettigheter kan
utløses ved at f.eks. 1/3 eller 2/5 av representantene krever det.
Det er også mulig å kreve at samtlige opposisjonspartier
står bak.
Europarådsresolusjonen synes å forutsette at
opposisjonen er i mindretall i parlamentet og komiteene. Som kjent
har det i Stortinget i tidligere perioder ikke vært uvanlig at opposisjonen
har hatt flertall i plenum og i en del av komiteene. I den utstrekning
opposisjonen har flertall og er enig innbyrdes, trenger den naturligvis
ikke påberope seg mindretallsrettigheter. Hvis FO skal gi opposisjonen
rettigheter, bør det overveies å ta inn en definisjon av begrepet
opposisjon, for å forebygge mulig tvil om hvilke grupper og representanter
som skal regnes med. Det kan imidlertid reises spørsmål ved om "opposisjon" er
noe hensiktsmessig begrep å operere med i forhold til mindretallsrettigheter.
En nærliggende definisjon vil være "partier som ikke er med i regjeringen".
Men hva da med mer eller mindre uttalte "støttepartier"?
I representantforslaget er beskrevet at opposisjonen
ved flere anledninger har anmodet medlemmer av Regjeringen om å
redegjøre for viktige og aktuelle saker, men at statsrådene har vært
svært motvillige til dette. Dette hevdes å være i strid med ønsket
fra Presidentskapet om å flytte flere aktuelle debatter inn i stortingssalen. Forslagsstillerne
mener at det bør innarbeides regler i FO som gir bedre mindretallsrettigheter, bl.a.
for å kreve at statsråder møter i enkeltsaker.
Flere punkter i Europarådsresolusjonen har betydning
på dette området. Pkt 2.2:"the opposition shall participate in the
supervision, scrutiny and control of the action and policy of the
government:" 2.2.6:"opposition members have the right, at regular
intervals, to set the agenda of plenary sittings, and to choose
subjects for debate, including bills tabled by opposition members,
control of government actions and evaluation of public policies
and spending; matters selected on those days shall have precedence over
government business; " 2.2.7:"opposition members have the right
to ask for debates to be held, including urgent or current affairs
debates, which should be granted if a quorum of one quarter of members
is reached;"
FO § 34 a bestemmer at et medlem av regjeringen
kan gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte, og at det trengs
samtykke til dette av Presidentskapet. Presidentskapets funksjon
i denne forbindelse er i det vesentlige å se til at redegjørelsen
gis på et tidspunkt som passer for Stortingets øvrige virksomhet.
Det er ingen oppgave for Presidentskapet å anmode regjeringen om
å gi en redegjørelse. Det som skal til for å utløse en plikt for
regjeringen til å gi en redegjørelse, er vedtak av Stortinget med
alminnelig flertall. I en del tilfelle har en eller flere stortingsgrupper
anmodet om at et regjeringsmedlem gir en redegjørelse om et nærmere
angitt tema, men slike anmodninger utløser nå ingen plikt i juridisk
forstand til å etterkomme anmodningen. Med plikt i juridisk forstand
forstår vi en plikt som Stortinget kan håndheve gjennom riksrettsansvaret.
Ansvarlighetsloven § 8 bokstav b bestemmer at medlemmer av regjeringen
kan straffes når de bevirker eller medvirker til at "en beslutning
av Stortinget ikke blir gjennomført, eller at en handling blir foretatt
i strid med en stortingsbeslutning". Den nærliggende forståelsen
av begrepet "en beslutning av Stortinget" er et lovvedtak eller
plenarvedtak (gjort med alminnelig flertall).
Imidlertid synes det å være enighet i den juridiske
teori om at Stortinget også ved bestemmelse i FO kan pålegge regjeringen
formelt bindende instrukser. Som begrunnelse for dette standpunktet er
vist til at FO er fastsatt ved vedtak av Stortinget, og at FO, som
andre slike vedtak, må kunne pålegge regjeringen plikter, så langt
Stortingets instruksjonsrett gjelder. FO inneholder enkelte bestemmelser
av denne art. Den viktigste er § 13,
som fastsetter at den utvidede utenrikskomité har til oppgave å
drøfte med regjeringen viktige utenrikspolitiske, handelspolitiske
og sikkerhetspolitiske spørsmål, og at sådan drøftelse "bør" finne
sted før viktige beslutninger fattes. Det er tradisjon i parlamentarisk
praksis for å oppfatte denne bestemmelsen slik at ordet "bør" må
forstås som "skal", altså at regjeringen har plikt til å drøfte
slike saker på forhånd med komiteen. Det er hevdet at denne plikten
også er forankret i konstitusjonell sedvanerett. Som nevnt, kan
bl.a. lederen eller et mindretall på en tredjedel av medlemmene
i den utvidede utenrikskomité kreve at det innkalles til møte i
komiteen, og trolig har regjeringen plikt til å etterkomme en innkalling
ved å møte opp og drøfte konkrete saker med komiteen. (Litteratur: Per
Stavang: "Storting og regjering" s. 307 flg. og Fredrik Sejersted:
"Kontroll og konstitusjon" s. 51-54 og 577 flg.).
Tilsvarende synspunkter kan kanskje anføres
om regjeringens konsultasjoner med Europautvalget, § 13 a, hvoretter
lederen eller en tredjedel av utenrikskomiteens medlemmer kan anmode
om at utvalget kalles sammen til konsultasjoner med regjeringen.
Andre bestemmelser i FO som kan sies å pålegge regjeringen
plikter: I § 12 nr. 10 bokstav b forutsettes det at regjeringen
fremmer en årlig melding om oppfølging av visse stortingsvedtak. Inntil
nylig var det der også en tilsvarende bestemmelse om melding om
embetsutnevnelser. I § 50 heter det at interpellasjoner "skal besvares
i Stortinget" (tredje ledd), men svaret kan gå ut på å erklære at
det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, og dermed er
forhandlingene om interpellasjonen slutt (fjerde ledd). § 52 om spørsmål
til skriftlig besvarelse pålegger statsrådene innen seks hverdager
enten å gi skriftlig svar eller meddele skriftlig hvorfor spørsmålet
ikke blir besvart innen fristen og i tilfelle når det vil bli besvart,
eller at det ikke vil bli besvart. Når det gjelder spørsmål til
ordinær spørretime, gir § 53 statsråden anledning til å nekte å
svare på et spørsmål. Dette må forstås slik at statsråden må komme
til stortingsmøtet og opplyse dette. I § 37 a som handler om spørsmål ved
møtets slutt, står det ikke noe om at statsråden kan nekte å komme
til Stortinget eller nekte å svare på spørsmålet, når presidenten
har samtykket i at det blir stilt.
En rettighet for et mindretall på en tredjedel
i den utvidede utenrikskomité til å innkalle regjeringsmedlem til
møte for å drøfte konkrete saker med komiteen, følger som nevnt
trolig av FO § 13, med tilsvarende plikt for regjeringen. Det vises også
til de omtalte andre bestemmelsene i FO som kan sies å pålegge regjeringen
plikter. Av dette kan det kanskje trekkes den slutning at Stortinget
har anledning til å vedta en bestemmelse i FO om at et nærmere bestemt
mindretall i Stortinget kan kreve at et medlem av regjeringen gir
en redegjørelse i et stortingsmøte om et bestemt tema. En slik bestemmelse
kan imidlertid ikke håndheves av Stortinget gjennom riksrettsansvaret,
fordi - som omtalt ovenfor - ansvarlighetsloven § 8 om straffansvar
for medlemmer av regjeringen når "en beslutning av Stortinget ikke
blir gjennomført", må forstås slik at den krever en beslutning truffet
av et flertall i Stortinget. Etter vårt skjønn vil det være formelt betenkelig
å gi en regel i FO om en tilsynelatende plikt for regjeringen når
plikten ikke kan håndheves gjennom riksrettsansvaret. Denne innvendingen
svekkes dersom det også blir bestemt i FO at regjeringsmedlemmets
plikt som følge av krav fra et mindretall i Stortinget, ikke strekker
seg lenger enn til å erklære i stortingsmøte at det ikke vil bli
gitt redegjørelse, tilsvarende gjeldende regler om interpellasjoner
og spørsmål.
Når et regjeringsmedlem har gitt en redegjørelse i
plenum, avgjør forsamlingen med vanlig flertall hvordan redegjørelsen
skal behandles videre, jf. FO § 34 a første ledd. Dermed kan altså
flertallet stemme ned et forslag om at redegjørelsen skal debatteres
straks eller i et senere møte eller sendes til komité. Det vil være
mulig å gi et mindretall i Stortinget rett til å kreve at en redegjørelse
som er holdt, skal debatteres eller sendes til komité. I Danmark,
der redegjørelsene normalt gis skriftlig, kan Folketingets formann eller
et mindretall på 17 (av 179) medlemmer bestemme at en redegjørelse
skal debatteres i plenum. Slikt krav må fremsettes senest første møtedag
etter at redegjørelsen er gitt, og debatten skal finne sted senest
10 møtedager deretter, hvis ikke Tinget beslutter annet.
En redegjørelse med etterfølgende debatt har
en viss likhet med besvarelsen av en interpellasjon med etterfølgende
debatt. Hvor stor likheten er, avhenger av reglene som gjelder for
de to instituttene. Det kan være grunn til å se reglene i sammenheng.
I Danmark kan ethvert medlem av Folketinget stille "forespørgsler",
som tilsvarer våre interpellasjoner. Disse skal i utgangspunktet
debatteres senest på den tiende møtedag etter at forespørselen ble
tillatt stilt. Det er opplyst at i praksis går det normalt ca 15
møtedager. Men: "Når der er behov for en særlig
hurtig debat om et aktuelt emne, vil det kunne ske i form af en hasteforespørgsel,
som formanden på bakgrund af gruppernes indstilling og efter aftale
med ministeren søger gennemført på særlig kort tid." Det er
opplyst at i praksis må 2/5 av Folketingets medlemmer stå bak en
slik hasteforespørsel. Ministerens taletid ved besvarelse av en
forespørsel er 15 min. i første innlegg, deretter henholdsvis 10
min., 5 min. og 5 min. I Sverige er svarfristen for interpellasjoner
to uker. I Stortinget er den som kjent en måned.
I sammenheng med ovenstående vises til at i
en del parlamenter har opposisjonen/mindretall rett til å bestemme
dagsordenen for enkelte plenarmøter eller rett til å velge tema
for enkelte debatter, jf. også Europarådsresolusjonen pkt 2.2.6 og
2.2.7 som er sitert ovenfor. I Stortinget må i denne sammenheng
særlig trekkes fram den frie adgangen til å fremme representantforslag,
som nesten alltid blir undergitt komitébehandling, og at innstillingene
blir debattert i plenum. Videre må nevnes interpellasjoner og kontrollsaker
som kan initieres av et mindretall. I Stortinget vil det neppe være
aktuelt å holde en debatt i plenum om en sak som angår regjeringens
ansvarsområde, uten at fagstatsråden er til stede og deltar i debatten.
En slik debatt må ikke nødvendigvis ha utgangspunkt i en redegjørelse
av statsråden, jf. sakene som er nevnt like ovenfor, men ut fra
våre tradisjoner synes det å være lite aktuelt å organisere en ny
form for debatt med statsråden som deltaker, som ikke har et slikt
utgangspunkt.
I representantforslaget er omtalt at regjeringspartienes
flertall i de fleste komiteene i flere tilfelle har medført at saker
ikke har blitt tilstrekkelig belyst fra berørte aktører, interesseorganisasjoner
og andre. I en bestemt sak nektet flertallspartiene å arrangere
åpne høringer. Videre anføres det at Regjeringen i flere saker har
ventet så lenge med å fremme sakene at opposisjonen ikke har fått
tilstrekkelig tid til å behandle dem på en skikkelig måte. I andre komiteer
enn kontroll- og konstitusjonskomiteen kan flertallet hindre at
man inviterer til høring, ber om departementets syn, innkaller statsråden osv.
Det bør derfor ifølge forslagsstillerne innarbeides regler som gir
bedre mindretallsrettigheter, bl.a. for å sikre gode arbeidsformer
i komiteene. Rettighetene må selvsagt avgrenses mot behovet for
fornuftig fremdrift i sakene, og ikke bli et virkemiddel for usaklige
treneringer av flertallets syn.
I inneværende stortingsperiode, hvor regjeringen har
flertall i Stortinget, har regjeringspartiene flertall i 11 av de
13 fagkomiteene, de to unntakene er forsvarskomiteen og helse- og
omsorgskomiteen. I tidligere perioder hvor regjeringen ikke har
hatt flertall i Stortinget, har flere komitéer hatt flertall fra
opposisjonen. Lederen har avgjørende stemme ved stemmelikhet.
Bortsett fra de avgjørelser i kontroll- og konstitusjonskomiteen
som er omtalt ovenfor, tas alle avgjørelser i komiteene ved alminnelig
flertall. Dette omfatter bl.a. følgende beslutninger: Å fastsette
tidspunkt og dagsorden for komitémøter (i den grad dette ikke blir
bestemt av lederen), å fastsette tidspunkt for avgivelse av innstilling,
å velge saksordfører, å avgjøre om det skal holdes høring, tidspunkt
for høring, tema for høringen, hvem som skal inviteres til høring,
om en høring skal holdes for lukkede dører, om komiteen skal stille
skriftlig spørsmål til statsråden, eller forelegge et representantforslag
for statsråden til uttalelse. FO bestemmer ikke uttrykkelig at de
fleste avgjørelsene i komiteene tas ved alminnelig flertall, dette
følger av en naturlig forståelse av FO fordi den ikke bestemmer
noe annet, og av analogi fra reglene om avstemninger i plenum.
Presidentskapet bemerker i den omtalte innstillingen
at arbeidet i komiteene i stor grad preges av respekt for mindretallet,
selv om det ikke på alle områder foreligger formelle regler som sikrer
en slik praksis.
I Sverige kan minst 5 medlemmer (av 17) i et utskott
kreve at utskottet sammenkalles til møte. I Finland kan en tredjedel
av medlemmene i et utskott kreve at utskottet trer sammen når Riksdagen
ikke er samlet. I Norge er en liknende regel inntatt i kommuneloven
§ 32 nr 1 for så vidt angår innkalling til møte i kommunale folkevalgte organer,
herunder nemder.
Det vil være mulig å ta inn en regel i FO om
at et mindretall kan kreve komiteen innkalt til møte og bestemme
dagsordenen for et slikt møte. Mindre vidtgående vil det være at
et mindretall kan kreve at en bestemt sak blir oppført på dagsordenen
for et møte som lederen/flertallet innkaller til.
Den danske forretningsordenen bestemmer at i tilfelle
av uenighet i et utvalg om tidspunktet for avgivelse av en betenkning,
fastsettes dette av utvalgets flertall, med følgende reservasjon:
Om forslag fremsatt av medlem(mer) av Folketinget "bør" utvalget
avgi betenkning når forslagsstillerne med minst 14 dagers varsel
skriftlig anmoder om det, og anmodningen støttes av et mindretall
på minst 2/5 av utvalgets medlemmer.
Komiteen skal fastsette avgivelsesfrist snarest mulig
etter at saken er mottatt, jf. FO § 20 tredje ledd. Vedtak om utsettelse
av en fastsatt avgivelsesfrist trenger samtykke av Presidentskapet dersom
utsettelsen vil medføre endring av behandlingsdatoen i langtidsprogrammet
for Stortingets møter. Presidentskapet fører tilsyn med at komiteene
fastsetter avgivelsesfrister og at fristene passer inn i langtidsprogrammet,
jf. § 22 første ledd. Presidentskapet kan innkalle komitélederne
til møter om avgivelsesfristene og komiteenes arbeid med sakene.
Etter at komitélederen har hatt anledning til å uttale seg, kan
Presidentskapet fastsette en annen avgivelsesfrist enn komiteen
har gjort eller fastsette frist i en sak hvor komiteen ikke har
gjort dette, jf. § 22 annet ledd.
At flertallet i komiteen fastsetter en tidligere
avgivelsesfrist enn hva mindretallet ønsker, kan særlig være aktuelt
når statsråden anmoder om rask behandling av saken, og regjeringspartiene har
flertall i komiteen. På den annen side hender det nok også at flertallet
fastsetter en senere frist enn hva mindretallet ønsker, kanskje
særlig når opposisjonen har flertall i komiteen. Reglene bør åpenbart
ikke endres slik at de gir et mindretall i komiteen vetorett mot
flertallets beslutning om avgivelsesfrist. Men det vil være mulig
å gi mindretallet rett til å bringe flertallsvedtaket inn for Presidentskapet
til avgjørelse. Dette kan sies å ville ha en naturlig sammenheng
med gjeldende regel som gir Presidentskapet rett til å overprøve komitéflertallets
beslutning om avgivelsesfrist. For Presidentskapet kan det bli knapp
tid til å behandle enkelte slike henvendelser, for Presidentskapet
bør naturligvis treffe avgjørelse før fristen som flertallet har
satt, er utløpt. Det bør i tilfelle settes en kort frist for mindretall
til å påklage flertallets beslutning om avgivelsesfrist til Presidentskapet.
En komité kan nå – med vanlig flertall – når
som helst vedta å avgi en innstilling, selv om avgivelsesfristen
ikke er nådd eller frist ikke er fastsatt. Virkningen av en eventuell presidentskapsbeslutning
om avgivelsesfrist, som omtalt ovenfor, forutsettes å bli at innstillingen
ikke kan avgis i strid med beslutningen. Men i andre tilfelle kan
komiteen når som helst vedta å avgi innstilling. Dersom mindretallet
får rett til å bringe vedtak om avgivelsesfrist inn for Presidentskapet
til avgjørelse, synes det, for sammenhengens skyld, å være grunn
til å gi mindretallet rett til å bringe alle vedtak om tidspunkt for
å avgi innstilling inn for Presidentskapet til avgjørelse. Det bør
i tilfelle settes som vilkår at mindretallet påklager vedtaket i
samme møte som det gjøres, og virkningen må bli at innstillingen
ikke kan avgis før Presidentskapets avgjørelse foreligger.
Komiteene vedtar i varierende utstrekning også fremdriftsplaner
for den enkelte sak. Foruten avgivelsesfrist kan denne omfatte frister
f.eks. for å legge fram merknader, endrede merknader, forslag og
endrede forslag. Også slike frister blir fastsatt av flertallet
i komiteen. Da slike frister ikke har grunnlag i FO og dermed ikke
er bindende for komiteens medlemmer, går vi ikke nærmere inn på
dette. I brev 12.3.2008 til Høyres gruppe, med kopi til fagkomiteene,
har Presidentskapet uttalt bl.a. at det normalt vil være en fordel
for alle parter at de interne retningslinjer komiteen selv har fastsatt
i denne sammenheng overholdes, men at det må påses at fristene gir behørig
rom for at også mindretallet får tilbørlig tid til å utarbeide sine
forslag og merknader.
Beslutninger tas om å holde høring, tidspunkt
for høring, hvem som skal inviteres til høring, om høringen skal
være lukket osv. I kontroll- og konstitusjonskomiteen kan som nevnt
et mindretall på 1/3 kreve høring i kontrollsak. I de andre komiteene
blir ønsker fra mindretall på dette området normalt etterkommet
av flertallet, men i noen tilfelle skjer dette ikke. Avgjørelser vedrørende
høringer har ofte sammenheng med avgivelsesfristen, som av og til
fastsettes slik at komiteen ikke får tid – eller meget knapp tid
– til å holde høringer om saken. Høringer må naturligvis holdes
før innstillingen avgis. Det hender også at mindretalls ønsker om
høring blir avslått av andre grunner, f.eks. fordi flertallet finner
at en organisasjon som mindretallet ønsker å høre, ikke har noe
av interesse å tilføre saken.
I Europarådsresolusjonen pkt 2.5.4 heter det
at 1/4 av komitémedlemmene skal ha rett til å kreve komitéhøring.
I Sverige kan minst 5 av medlemmene i et utskott kreve at regjeringen skal
drøfte med utskottet "frågor rørande arbetet i" EU, dette er ikke
begrenset til saker som utskottet skal avgi innstilling om. Utskottet
kan avslå anmodningen dersom "avsevärt men" (vesentlig skade) kan
oppstå, men må redegjøre i sin protokoll for hvorfor anmodningen
er avslått. I Danmark skal et utvalgs "samråd" (høring) med en minister
holdes for åpne dører dersom minst 3 (av 17) medlemmer krever dette.
Det vil være mulig å gi et mindretall i alle
komitéer rett til kreve høring i en hvilken som helst sak og bestemme
hvem som skal inviteres til høring. I så fall må flertallet ta hensyn
også til slike høringer når avgivelsesfrist fastsettes. Er fristen
allerede fastsatt, må den om nødvendig utsettes, eventuelt trengs
Presidentskapets samtykke til utsettelsen. Imidlertid må man ta
i betraktning risikoen for at mindretallets hensikt med å kreve
høring kan være å trenere avgivelsen av innstilling. Denne risikoen
kan etter forholdene være så betydelig at det kan synes betenkelig
å gi mindretallet en slik rett. Alternativt kan man tenke seg at
komitéflertallet får rett til å tilsidesette et mindretalls krav
om høring hvis flertallet finner at høringen vil medføre forsinkelse
som vil være til vesentlig skade e.l., jf. nedenfor om spørsmål
til statsråden. Vil man ikke gi et mindretall rett til å kreve høring,
og mindretallets ønske om høring blir avslått av flertallet, kan
mindretallet eventuelt bruke dette i begrunnelsen for en henvendelse
til Presidentskapet om avgivelsesfristen, jf. ovenfor, dersom fristen
ennå ikke er fastsatt. Man kan også tenke seg at et mindretall får
rett til å bringe flertallets avslag på et krav om høring inn for Presidentskapet
til avgjørelse. Det kan imidlertid diskuteres om det vil være en
naturlig oppgave for Presidentskapet å overprøve slike komitévedtak.
Når det gjelder skriftlige spørsmål til statsråden om
en sak som komiteen behandler, er praksis enten at komiteen oversender
i komiteens navn alle spørsmål som medlemmer av komiteen ønsker
å stille, eller at komiteen overlater til de enkelte fraksjoner
å stille spørsmål selv, direkte til statsråden, med kopi til komiteen
av spørsmål og svar. Alle representanter har for øvrig anledning til
å stille spørsmål til skriftlig besvarelse etter FO § 52 også om
saker som ligger i komiteene. På denne måten blir mindretallenes
ønsker på dette området vanligvis imøtekommet. Unntak fra dette
kan inntreffe hvis det som følge av avgivelsesfristen som komitéflertallet
setter, ikke blir tid til å stille og få svar på alle spørsmål som mindretall
ønsker stilt, eller at ønske om å stille nye spørsmål oppstår på
et svært sent stadium under komitébehandlingen. Spørsmålene bør selvsagt
stilles og besvares før innstillingen avgis.
I Europarådsresolusjonen pkt 2.2.1 heter det
at medlemmer av opposisjonen har rett til informasjon, og at de
har rett til den samme informasjon fra regjeringen som medlemmene
av flertallet. Punktet handler ikke spesielt om komiteenes virksomhet.
I Sverige kan minst 5 medlemmer (av 17) i et utskott
kreve at det skal innhentes opplysninger eller uttalelse i en sak
fra statlig myndighet, men ikke fra regjeringen, bortsett fra i
EU-saker. En slik begjæring kan overprøves av flertallet i utskottet
dersom dette finner at begjæringen vil føre til forsinkelse som
vil være til "avsevärt men" (vesentlig skade), men utskottet må
redegjøre i innstillingen for hvorfor anmodningen er avslått. Også
hos oss vil det være mulig å gi et mindretall rett til å stille
skriftlig spørsmål til statsråden, men - tilsvarende som omtalt
under høringer - kan det være en risiko for at mindretallet kan
bruke dette til å trenere avgivelsen av innstillingen. En lignende
bestemmelse som i Sverige vil være mulig, og den bør i tilfelle
omfatte spørsmål til statsråden. Vesentlig skade kan tenkes å oppstå
hvis avgivelsen av innstillingen blir så mye forsinket at det påfølgende
lov- eller stortingsvedtaket blir forsinket.
Dette spørsmålet er ikke eksplisitt tatt opp
i representantforslag nr. 63, men har sammenheng med det. Det følger
av FO § 29 at et representantforslag skal forelegges for statsråden
til uttalelse dersom komiteen vil innstille på at forslaget helt
eller delvis bør imøtekommes. Men hvis komiteen finner det klart
at forslaget ikke bør vedtas, bør den "uten videre" fremme innstilling
om dette. I dette ligger en forutsetning om at det i slike tilfelle
ikke bør innhentes uttalelse fra statsråden. Fordi det har vært
en utbredt praksis å forelegge alle representantforslag for statsråden
til uttalelse, har Presidentskapet skrevet til komiteene og bedt
dem følge denne bestemmelsen. Det hender nok at bare et mindretall
i komiteen vil forelegge et representantforslag for statsråden til
uttalelse, mens flertallet ikke vil dette, fordi det har bestemt
seg for å innstille på at forslaget ikke vedtas. Det følger altså
av gjeldende FO at mindretallet ikke bør få sitt ønske oppfylt i
slike tilfelle, og etter vårt skjønn er det ikke grunn til å forandre
dette.
Presidentskapet fastsetter når Stortinget skal møte,
jf. FO § 24. Stortinget forblir samlet så lenge det finner det nødvendig
og innstiller forhandlingene når det har tilendebrakt sine forretninger.
Forhandlingene kan gjenopptas i samsvar med reglene i FO, jf. Grl.
§ 80. Etter at Stortingets forhandlinger er avbrutt for sommeren,
kan Presidentskapet bestemme at forhandlingene skal gjenopptas før
neste Storting trer sammen, jf. FO § 33 annet ledd. Et mindretall
i Stortinget kan altså ikke kreve et møte i Stortinget eller kreve
det innkalt til en ekstraordinær sesjon. Ifølge Europarådsresolusjonen
pkt 2.2.5 skal 1/4 av medlemmene ha rett til å kreve et møte i plenum,
og ifølge pkt 2.3.2 skal 1/4 av medlemmene ha rett til å kreve en
ekstraordinær sesjon i parlamentet. I Danmark kan minst 2/5 av Folketingets
medlemmer kreve Folketinget innkalt, med angivelse av dagsorden.
I Sverige kan 115 representanter (av 349) kreve Riksdagen innkalt
til møte, og møte må holdes senest 10 dager etter at kravet er fremsatt.
I Sverige kan et mindretall på 1/3 av dem som avgir
stemme i plenum kreve at en utskottsbetenkande sendes tilbake til
utskottet for ytterligere behandling. Dette kan bare skje en gang
i samme sak.
I Stortinget kreves vanlig flertall for vedtak
om å nedsette en granskingskommisjon etter FO § 14 a. Ifølge Europarådsresolusjonen
pkt 2.2.8 skal en fjerdedel av medlemmene kunne kreve nedsatt "a
committee of inquiry or a parliamentary mission of information".
Videre kreves at en slik kommisjon skal ha medlemmer fra opposisjonen og
at et medlem derfra enten skal være leder eller "rapporteur" når
kommisjonen er nedsatt etter krav fra opposisjonen. Her er det altså
forutsatt at parlamentsmedlemmer er medlemmer av kommisjonen. Derfor
er dette et annet slags kommisjoner enn det som er omhandlet i FO
§ 14 a, hvor det er forutsatt at stortingsrepresentanter ikke skal
være medlemmer, se fjerde ledd. For øvrig kan Stortinget med vanlig
flertall nedsette en særskilt komité etter FO § 14 første ledd til
å behandle en enkelt sak eller saker av et bestemt slag. En slik
komité sammensettes av stortingsrepresentanter.
I Europarådsresolusjonen pkt 2.2.3 heter det bl.a.
at opposisjonsmedlemmer skal ha rett til å stille flere spørsmål
til regjeringen enn flertallsmedlemmer. FO sondrer ikke på denne
måten mellom representantene, men langt de fleste spørsmål er blitt
stilt av opposisjonsmedlemmer.
I Europarådsresolusjonen pkt 2.7.2 heter det
at opposisjonsmedlemmer skal ha rett "to request examination of
constitutionality of draft laws or parliamentary acts by the Constitutional
Court or the appropriate legal body prior to their adoption". I
Norge er det som kjent ingen "konstitusjonsdomstol". Det aktuelle
her kan være å be om en betenkning av Høyesterett, jf. Grl. § 83,
eller fra Justisdepartementets lovavdeling eller fra rettslærde.
Et mindretall i Stortinget eller vedkommende komité har ikke rett
til å kreve en slik betenkning. Antakelig kreves endring av Grl. § 83
for å gi et mindretall i Stortinget rett til å innhente Høyesteretts
betenkning.