Kredittmeldinga 2008 omhandlar følgjande tema:
Kapittel 2 handlar om føresetnadene for, og
utsiktene til, finansiell stabilitet i Noreg. Under dette er risikoane
på dei norske finansmarknadene omtala, og likeins utviklinga innanfor
dei norske finansinstitusjonane. Kapittel 3 handlar om hovudtrekka
i regelverksutviklinga, og dei viktigaste løyvesakene som Finansdepartementet
og Kredittilsynet behandla på finansmarknadsområdet i 2008.
Kapittel 4 omtalar verksemda til Noregs Bank
i 2008, og inneheld mellom anna ei vurdering av utøvinga av pengepolitikken.
Omtala av verksemda til Noregs Bank er lovpålagd, jf. sentralbanklova
§ 30. Kapittel 5 inneheld ei omtale av verksemda til Kredittilsynet
i 2008. Omtala i kapittel 4 og 5 byggjer i stor mon på årsmeldingane frå
institusjonane. Kapittel 6 omtalar verksemda til Det internasjonale
valutafondet. Årsmeldingane frå Noregs Bank og Kredittilsynet for
2008 følgjer som utrykte vedlegg til meldinga.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Alf E. Jakobsen, Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen, leiaren Reidar
Sandal, Eirin Kristin Sund og Marianne Aasen, frå Framstegspartiet, Gjermund
Hagesæter, Ulf Leirstein, Peter N. Myhre og Jørund Rytman, frå Høgre,
Svein Flåtten, Linda C. Hofstad Helleland og Jan Tore Sanner, frå
Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås, frå
Kristeleg Folkeparti, Hans Olav Syversen, frå Senterpartiet, Per
Olaf Lundteigen, og frå Venstre, Lars Sponheim, viser til
at høyring med sentralbanksjef Svein Gjedrem blei halden torsdag
14. mai. Referat frå høyringa følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Finansiell stabilitet inneber at det finansielle
systemet er solid nok til å handsame forstyrringar i og frå økonomien,
og såleis at det evnar å formidle finansiering, utføre betalingar
og omfordele risiko på ein tilfredsstillande måte. For å tryggje finansiell
stabilitet er det ein føresetnad at finansinstitusjonane har tilstrekkelege
kapitalbufferar til å handsame tap, at finansmarknadene har reglar
som fungerer under stress, og at tryggleiken i betalingssystema
er forsvarleg.
Arbeidet med å tryggje finansiell stabilitet
er i Noreg delt mellom Finansdepartementet, Noregs Bank og Kredittilsynet.
Finansdepartementet har eit overordna ansvar for ein velfungerande
finansmarknad, særleg med omsyn til rammevilkåra for marknadene
og institusjonane. Noregs Bank og Kredittilsynet skal medverke til at
det finansielle systemet er robust og effektivt. Noregs Bank og
Kredittilsynet overvaker difor finansinstitusjonane, verdipapirmarknadene
og betalingssystema for å avdekkje element som kan truge stabiliteten
i det finansielle systemet. Kredittilsynet fører òg tilsyn med finansinstitusjonane
og marknadsplassane.
Det er etablert såkalla trepartsmøter mellom
Finansdepartementet, Kredittilsynet og Noregs Bank mellom anna for
å handsame og koordinere arbeidet for finansiell stabilitet. I utgangspunktet
finn desse møta sted kvart halvår, men fleire møter haldast ved
behov. I 2008 hadde ein fire slike møter, medan ein så langt i 2009
har hatt to møter.
I meir enn eitt og eit halvt år har finansmarknader
rundt om i verda vore i ulage. Uroa som byrja i USA, spreidde seg
frå september 2008 snøgt gjennom dei tett samanvovne internasjonale
finansmarknadene. Krisa gav òg kraftige utslag i Noreg.
Problema på den amerikanske bustadmarknaden kom
særleg til syne i det såkalla "subprime"-segmentet. Omfanget av
desse låna auka kraftig frå tidleg på 1990-talet og fram til 2007,
då om lag 15 pst. av amerikansk bustadgjeld var kategorisert som
"subprime".
I byrjinga av 2007 gjekk mange av "introduksjonstilboda"
til amerikanske bustadlåntakarar mot slutten. Låneformidlarar hadde
fram til då i stor grad lokka med lån med låge, faste renter på dei
første avdraga. Då desse vilkåra vart erstatta av høgare, flytande
renter, fekk mange problem. Samstundes var det gjengse rentenivået
på veg oppover. Ved utgangen av 2006 låg den amerikanske styringsrenta
høgare enn 5 pst., og hadde gått opp heile fire prosenteiningar
frå 2004. Veksten i dei amerikanske bustadprisane på 2000-talet
var langt høgare enn inntektsveksten til amerikanske hushald. Prisveksten
snudde nedover i midten av 2006, men heldt seg positiv fram til
byrjinga av 2007. Fallet som då kom i bustadprisane vart etter kvart
forsterka av ein kraftig auke i tvangssal av bustadeigedomar som
følgje av misleghald, og sidan av forventningar i marknaden om vidare
prisfall.
Tap på misleghaldne bustadlån spreidde seg gjennom
verdipapir utferda av långivarane til store delar av den amerikanske
finansmarknaden. Bankar som ytte "subprime"-lån og andre lån, pakka
ofte desse saman og selde dei vidare som verdipapir til andre bankar,
finansinstitusjonar, fond og investorar i form av obligasjonar med
førerett, eller dei vart pakka saman og selde i komplekse verdipapir
("collateralised debt obligations" eller CDO-ar). Denne verdipapiriseringa
av bustadlån tillét ei deling av risikoen som var knytt til låna,
men skapte òg eit uoversiktleg bilete av kven det var som måtte bere
eventuelle tap. Nær 60 pst. av amerikanske bustadlån var i 2007
verdipapiriserte.
Uvisse om omfanget av finansinstitusjonane sine eksponeringar
mot dei samansette verdipapira med innslag av dårlege bustadlån,
og igjen uvisse om kor eksponerte sjølve verdipapira var mot dei
dårlege låna, slo ut i kraftig uro på finansmarknadene sommaren
2007. Bustadlånspapira fall i verdi, samstundes som investorar kravde
høgare risikopåslag på andre typar verdipapir. I juni vart tiltrua
i marknaden svekt etter konkursar i to store hedgefond forvalta
av Bear Stearns (som sjølv vart overteken av JPMorgan eitt år seinare).
Utviklinga på børsane var turbulent utover hausten 2007, men verdiane
heldt seg i hovudsak oppe på grunn av sterk tru på vidare økonomisk
vekst.
Uroa var særleg høg i marknaden for lån og innskot
mellom bankane, interbankmarknaden. Bankane si tiltru til kvarandre
fall i takt med uvissa om tapseksponeringar, og gav seg utslag i høgare
renter, dyrare kredittrisikoforsikringar, og auka behov for tilskot
av likviditet frå sentralbankane. Mange internasjonale (særleg amerikanske)
bankar måtte ta tapsutsette bustadlånspapir inn i balansen, og marknaden vart
uviss på kor store tap ein eigentleg måtte sjå føre seg i dei enkelte
bankane. Bankar fekk vanskar med å sikre nye lån, samstundes som
rentene på dei låna som vart innvilga, gjekk kraftig opp.
Forskjellen mellom pengemarknadsrentene og styringsrentene
internasjonalt, er vanlegvis på om lag 0,15 prosenteiningar. Frå
august 2007 vart påslaget radikalt endra. I USA, Storbritannia og
i eurolanda låg tremånaders pengemarknadsrente mellom ein halv og
ei prosenteining høgare enn styringsrenta gjennom hausten, medan
den norske marknadsrenta heldt seg mellom ein kvart og trekvart
prosenteiningar høgare enn styringsrenta frå Noregs Bank. Forskjellen
på rentene gjekk noko ned i september 2007, men skaut opp igjen
i november etter at bankane måtte justere opp tapsforventningane. Prisen
på såkalla "credit default swaps" (CDS-ar), eller forsikringar mot
kredittrisiko, mangedobla seg for internasjonale finansinstitusjonar frå
hausten 2007, og etterspurnaden etter sikre statspapir auka kraftig.
I september 2007 melde Bank of England at ein stod parat til å gi
storbanken Northern Rock likviditetsstønad. Uvissa om banken sin
økonomi utløyste eit såkalla "run" frå innskytarar som ville tømme
kontoane sine i banken. Northern Rock vart overteken av britiske
styresmakter i februar 2008.
Medan aksjemarknadene elles synte moderate fall,
fall aksjeverdien av internasjonale bankar dramatisk på børsane
fram mot sommaren 2008, somme med meir enn 60 pst.
I løpet av første del av 2008 forsvann tiltrua
på vidare vekst i verdsøkonomien. Bustad- og verdipapirprisar fall
etter kvart som framtidsutsiktene vart mørkare og meir uvisse. Problema spreidde
seg raskt til andre sektorar i økonomiane. Samstundes var problema
på pengemarknadene aukande, og mangel på likviditet tvinga fram
sal av eigedelar for å frigjere midlar. Sidan eigedelar førast til
marknadsverdi i bankane sine balansar, fekk finansinstitusjonar og
investorar store rekneskapsmessige tap gjennom hausten. Sal av verdipapir
for å sikre likviditet og minske risikoeksponering bidrog til auka
tilbod av verdipapir og difor òg truleg til vidare prisfall på verdipapira.
Trass i fleire omgangar med likviditetstiltak
frå sentralbankane, fungerte pengemarknadene dårleg sommaren 2008.
Høgare motpartsrisiko, tillitssvikt og frykt for ei vidare systemkrise
hindra normal flyt av kreditt bankane imellom, og mellom bankar
og publikum.
Dei to store amerikanske bustadlånsinstitusjonane
Fannie Mae og Freddie Mac mista tiltru i marknaden gjennom sommaren,
i takt med at marknadsverdien på eigedelane deira fall markant.
Etter nedgangen i bustadprisane, og framleis uvisse knytt til mogelege
tap på subprimelån, trudde ikkje marknaden at institusjonane var
solide nok til handsame forpliktingane sine, og sende aksjekursane
ned over 90 pst. frå nivået eitt år tidlegare. Trass i ein hjelpeaksjon
med billige sentralbanklån måtte amerikanske styresmakter ta over
både Fannie Mae og Freddie Mac i byrjinga av september 2008. Då
åtte (direkte eller gjennom garantiar) desse to institusjonane halvparten
av alle amerikanske bustadlån, til saman verde om lag 6 billionar
dollar.
Etter konkursen 15. september 2008 i investeringsbanken
Lehman Brothers kom finansmarknadene verda over inn i ein svært
alvorleg situasjon. Lehman Brothers var ikkje berre eit døme på
ein bank som gjekk over ende etter å ha mista marknadens tillit,
og som leidde til at meir kritisk lys og uvisse vart retta mot andre
bankar. Banken hadde òg omfattande og systemviktig internasjonal
verksemd, verda over, og konkursen leidde til noko nær eit samanbrot
i delar av marknadene.
Det største forsikringsføretaket i verda, AIG,
var 16. september 2008 nær ved å følgje Lehman Brothers og slå seg
konkurs. AIG tok hausten 2008 store tap på kredittforsikringar,
og vart tvinga til å likvidere eigedelar etter at dei vart nedgradert
av ratingbyråa. Problema i AIG var særleg knytt til eit dotterføretak
som hadde selt CDS-ar i stor mon. For å hindre eit totalt samanbrot
i finanssystemet gjekk amerikanske styresmakter 16. september inn
med 85 mrd. dollar, og overtok nær 80 pst. av AIG.
USAs største sparebank, Washington Mutual, vart
mot slutten av september sett under administrasjon, og eigedelane
vart seinare delvis selde til JPMorgan Chase. Den kjende investeringsbanken
Merrill Lynch vart 14. september 2008 overteken av Bank of America,
og den 22. september annonserte dei to siste store investeringsbankane,
Morgan Stanley og Goldman Sachs, at dei endra føretaksform til vanlege
forretningsbankar. Felles for desse føretaka var deira eksponering
mot dårlege bustadlånpapir, og låg eigenkapital samanlikna med storleiken
på verksemdene. OECD har anslått at dei subprimerelaterte tapa i
Washington Mutual utgjorde meir enn to gonger kjernekapitalen til banken,
og i Merill Lynch meir enn 1,5 gonger kjernekapitalen. Ein føresetnad
for vidare drift i føretaka var fornya marknadsfinansiering, noko berre
Morgan Stanley og Goldman Sachs greidde gjennom å gjere seg om til
vanlege bankar og tiltrekkje seg innskot frå personkundar (og dermed
kvalifiserte dei seg òg for deltaking i særskilde likviditetstiltak
frå den amerikanske sentralbanken).
I tida som følgde fekk fleire bankar i USA og
Europa problem både med eigen likviditet og med naudsynt tiltru
i marknaden. Wachovia (USA), Dexia (Belgia), Fortis (Belgia/Nederland),
Hypo Real Estate (Tyskland) og Bradford & Bingley (Storbritannia)
var blant dei som vart redda anten av styresmaktene, eller gjennom
samanslåingar eller kapitalutvidingar. Fleire av desse bankane var
òg hardt råka av subprimerelaterte tap. Likevel vart det etter kvart
meir og meir tydeleg at òg andre sider ved krisa hadde kraft i seg
til å felle bankane.
I Norden vart dei tre største bankane på Island sette
under offentleg administrasjon i oktober, medan fleire danske bankar
fekk alvorlege problem gjennom hausten 2008. Åtte kriseramma danske
bankverksemder vart avslutta i 2008, anten gjennom overtakingar
frå andre bankar, eller gjennom avvikling. Den største av desse
verksemdene, Roskilde Bank med ein forvaltningskapital på 37 mrd.
danske kroner, vart overteken av den danske sentralbanken og sidan seld
til ei privat bankgruppering. I Sverige har styresmaktene gitt stønad
til to finansinstitusjonar, og sett meklarhuset Carnegie under administrasjon
(som sidan er selt vidare).
Figur 2.2 i meldinga syner at kronerentene og rentene
hos handelspartnarane til Noreg, til tider låg meir enn to prosenteiningar
over forventa styringsrenter frå dei respektive sentralbankane. Påslaga
i dollarmarknaden har vore særleg høge, og rentepåslaga her var
i september 2008 oppe i nesten fire prosenteiningar. Sidan utgangen
av fjoråret har pengemarknadsrentene gått i retning av meir normale
nivå, men ligg framleis godt over det som var rekna som "normalt"
før sommaren 2007.
Aksjekursane i Europa og USA fall omkring 25 til
45 pst. gjennom 2008. Nedgangen kom hovudsakleg i fjerde kvartal
og var brei og omfattande, men ramma særleg bankar og andre finansinstitusjonar.
Ifølgje Det internasjonale valutafondet (IMF) har
internasjonale bankar fram til januar 2009 varsla at dei har tapt
eller skrive ned eigedelar for om lag 790 mrd. dollar. Mesteparten
av tapa kjem frå urealiserte kurstap på obligasjonar, bustadlånpapir
og andre verdipapir, som bankane etter rekneskapsreglane måtte bokføre
til marknadsverdi. Valutafondet sitt anslag i april 2008 om at samla
tapsnedskrivingar relaterte til amerikanskutferda gjeldspapir av
ulike slag ville utgjere om lag ein billion dollar på verdsbasis,
er sidan oppjustert to gonger. I oktober 2008 vart talet heva til
vel 1 400 mrd. dollar, medan talet i januar 2009 var 2 200 mrd.
dollar.
Dei norske finansinstitusjonane har ikkje vore like
hardt råka av krisa internasjonalt som ein del utanlandske institusjonar.
Dette kjem mellom anna av at norske finansinstitusjonar ikkje har hatt
subprimerelaterte tap i særleg grad. Norske finansmarknader har
like fullt vorte påverka. Særleg har kursane på aksjane til institusjonane vore
utsette for ein veldig nedgang på Oslo Børs. Marknadsverdien til
dei to største børsnoterte finansinstitusjonane i Noreg, DnB Nor
og Storebrand, minska til dømes med høvesvis 67 pst. og 70 pst.
i 2008.
Når norske bankar har klart seg forholdsvis
godt samanlikna med utanlandske føretak, kjem dette mellom anna
av at dei har tapt mindre på dårlege verdipapir, har hatt høg innskotsdekking
(som gjer bankane mindre avhengige av andre innlån i marknaden)
og solide balansar etter fleire år med god inntening. Norske bankar,
i motsetnad til bankar i Danmark, Sverige, og særleg Island, hadde
ikkje stor verksemd i utlandet då krisa trefte, og dette har dempa
dei direkte impulsane til norske bankar frå krisa ute.
Norske statsfinansar er særs solide rekna i
internasjonal samanheng. Dette har òg gagna finansinstitusjonane
med omsyn til marknaden si tiltru til banksystemet, og til at styresmaktene har
evne til å handsame eventuelle problem. Like fullt har norske bankar
vorte meir sårbare for internasjonal påverknad dei siste åra, mellom
anna gjennom lågare innskotsdekning. Bankane har såleis gjort seg
meir avhengige av finansiering på marknaden.
Figur 2.2 og 2.4 i meldinga syner den dramatiske utviklinga
i den norske pengemarknaden hausten 2008. I september, etter konkursen
i Lehman Brothers i USA, skaut pengemarknadsrenta i vêret. Bankane
i Noreg, i likskap med bankane internasjonalt, heldt på eigne midlar
av omsyn til uviss motpartsrisiko og eige ønske og krav til likviditet.
Sidan bankane i Noreg i hovudsak låner ut til publikum med vilkår
om flytande renter, har dei òg stilt seg slik at dei har flytande
renter på deler av innlåna sine. Såleis slo dei høge marknadsrentene
snøgt inn på bankkostnadene, og bankane var snare med å setje opp
rentene på utlåna til publikum. Bankane stramma òg inn på utlån
til hushald og føretak.
Innlån frå pengemarknaden var ikkje berre særs kostbare,
dei var til tider heller ikkje tilgjengelege. Fleire handelsdagar
i september 2008 hadde særs låg omsetnad, og den 16. september vart
ikkje Nibor-renta eingong fastsett. Berre ekstraordinære tiltak
frå Noregs Bank tryggja heilt naudsynt likviditet til norske bankar.
Utviklinga i pengemarknaden reflekterer ein meir gjengs uvilje mot
å ta på seg risiko. Bankar, fond og investorar omplasserte i stor
mon midlane sine til trygge statspapir i staden for i marknaden
elles. Den høge etterspurnaden etter desse papira pressa dei effektive
rentene på papira ned.
Verdiane på Oslo Børs har vorte kraftig reduserte
i 2008. Auka uvilje mot å ta på seg risiko og auka uvisse knytt
til inntening og soliditet i norske føretak har gitt lågare marknadspris
på partar i føretaka, og til tider særs låg omsetjing av verdipapir.
Utanlandske investorar har trekt seg ut av den norske verdipapirmarknaden,
og prosentdelen av føretaka som er noterte på Oslo Børs og åtte
av utlendingar, fall frå 41 til 33 pst. gjennom 2008. Samstundes
har verdipapirfond selt seg ned for å kunne løyse inn partseigarar.
Auka tilbod og svekt etterspurnad etter verdipapir har bidrege til
lågare verdsetjing av aksjar og andre verdipapir.
Utviklinga på Oslo Børs frå 2004 er teikna inn
i figur 2.3 i meldinga. Medan verdiane på børsane no er omtrent
tilbake på nivået for fem år sidan, har fallet på Oslo Børs vore
meir dramatisk. Berre frå september til november 2008 fall verdiane
med heile 55 pst. Ein del av det særlege norske børsfallet kan forklarast
med det kraftige prisfallet på olje og andre råvarer i 2008. Av bransjeindeksane
har energi- og finansindeksen falle mest.
Sommaren 2008 var den norske krona historisk sterk
målt mot internasjonale valutaer. Investorar søkte seg hausten 2008
etter kvart bort frå valutaene til mindre land, og særleg frå valutaene
til kriseramma Island og Ungarn, då frykt for statsfinansielle problem
spreidde seg. Sjølv om omdømmet til dei norske statsfinansane ikkje
var svekt, trekte internasjonale investorar seg frå kronemarknaden
til føremon for dei større valutaene. Kraftig prisfall på olje bidrog òg
til ei svekking av krona. Mot slutten av 2008 var krona, jamført
med valutaene i dei landa Noreg handlar mest med, svakare enn på
ti år.
Dei kraftige svingingane på verdipapir- og pengemarknadene
roa seg noko mot slutten av 2008, samstundes som utlånsrentene frå
bankane til publikum vart sette ned.
Etter at tiltrua til bankane og banksystema
rundt om i verda hadde nådd ein botn ein ikkje hadde sett sidan
depresjonsåra på 1930-talet, vart det i oktober 2008 gjort kjent
ei rekkje nye tiltak frå styresmakter i fleire land. Sentralbankane
hadde då vore aktive i lengre tid med likviditetstiltak som særleg
store og lange lån, og lemping på krava til sikkerheiter og til
aksepterte motpartar. Den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve,
opna valutabyteavtaler med ei rekkje andre sentralbankar for å tryggje
tilbodet av dollarlikviditet, samstundes som særlege ordningar for
byte av lite omsetjelege verdipapir mot statspapir var oppretta
i fleire land (mellom anna i Storbritannia, der ein sette i verk
eit slikt program allereie i april 2008).
Frykt for såkalla "run" på bankane frå innskytarar
leidde til at somme land styrkte eksisterande innskotsgarantiprogram,
medan andre oppretta nye ordningar eller stilte fulle garantiar for
alle innskot. Irske styresmakter gjorde til dømes 30. september
2008 kjent ein uavgrensa garanti for innskot. Noko liknande gjorde
Hellas, medan EU heva minstesatsen for nasjonale garantiar frå 20 000
til 50 000 euro.
EU-kommisjonen føreslo den 15. oktober 2008
å heve minstesatsen ytterlegare til 100 000 euro innan eitt år.
Etter framlegg frå Europarådet som EU-parlamentet slutta seg til,
skal satsen i tillegg gjerast til ei øvre grense frå slutten av
2010, gjennom ei europeisk fullharmonisering. EU-kommisjonen skal
i ein rapport innan utgangen av 2009 vurdere om det er naudsynt
og føremålstenleg at satsen på 100 000 euro vert fullharmonisert.
Innskotsgarantiordninga i Noreg er ei god ordning
for innskytarane. Opptil 2 mill. kroner per innskytar per bank er
dekt dersom banken er medlem i Bankenes sikringsfond, kor medlemskap
er obligatorisk for alle norske bankar, jf. banksikringslova § 2-1.
Noreg vil arbeide aktivt for å behalde nivået på innskotsgarantiordninga. Spørsmålet
om fullharmonisering av europeiske innskotsgarantiar blir eit eiga
tema om det måtte bli aktuelt med innlemming i EØS-avtala av dette
direktivet. Med eit garantibeløp på 100 000 euro blir dekt beløp
for norske innskytarar meir enn halvert om ein skulle gjennomføre
ei slik ordning.
Den norske innskotsgarantien har sikra tryggleik for
innskytarane, vore med på å stabilisere innskotsdekninga hos bankane,
og avverja at Noreg har måtta gjere særskilde kortsynte endringar
i ordninga i ei utsett tid. Norske styresmakter har arbeidd aktivt
for å påverke EU-framlegget, heilt sidan det vart gjort kjent i
fjor haust.
I oktober 2008 kom fleire styresmakter med tiltak
for likviditetsforsyning til marknaden og finansinstitusjonane,
ulike garantiopplegg for innlåna og innskota til bankane, og i nokre tilfelle
verkemiddel til fremje av soliditet og kapitaldekning i finansinstitusjonane.
Ordningane for tilførsel av eigenkapital inneheldt i mange høve
vilkår som avgrensar utbytteutbetalingar, leiarløner og bonusar.
Avtalevilkåra skulle, i tillegg til å motverke uheldig åtferd frå
bankane si side, gi styresmaktene betalt for den risikoen dei tok
på seg. Vidare kunne det vere vilkår om at bankane måtte halde oppe
utlånsveksten, og krav om ei viss kapitaldekning. I midten av oktober
vart dessutan EU-landa einige om gjengse retningslinjer for statlege
kapitaltilskot og garantiar for innlån.
USA og Storbritannia, som vart tidlegast og hardast
ramma av finanskrisa, var òg tidleg ute med omfattande tiltak retta
inn mot banksystemet. Den amerikanske krisepakka på 700 mrd. dollar
vedteken 3. oktober 2008, skulle opphavleg gå til oppkjøp av dårlege
verdipapir frå balansane til finansinstitusjonane, men desse planane
vart kort tid etter endra til kjøp av eigenkapitalinstrument direkte
i bankane. Finansdepartementet i USA fekk vide fullmakter for bruken
av midlane i pakka, og har òg gått inn med kapital i andre føretak
enn bankar, og bidrege til nokre av ordningane frå sentralbanken
si side. I november vart nye og vidtrekkande tiltak lagde fram og
sette i gang, mellom anna ei pakke frå sentralbanken på 800 mrd.
dollar til oppkjøp av gjeld og verdipapir, og til nye statlege lån.
Britiske styresmakter skaut først i oktober
inn eigenkapital i åtte av dei største britiske bankane, og har
sidan utvida tilbodet til fleire bankar og finansinstitusjonar.
Storbritannia har òg etablert program for verdipapirbyte, garantiar
og ulike forsikringar for eigedelane til bankane. Mange større bankar
i fleire europeiske land, mellom anna Frankrike, Tyskland og Irland,
har motteke statlege kapitaltilskot, men få i så stor mon som britiske
bankar. Til dømes har storbanken Royal Bank of Scotland no den britiske
staten som største eigar.
I Danmark vart det i oktober etablert ei garantiordning
som gav full trygd for alle fordringar frå innskytarar og alminnelege
kreditorar i danske bankar. Banknæringa sjølv bidrog med 35 mrd. danske
kroner til ordninga, medan staten garanterte for tap frå deltakande
bankar ut over dette. Det vart òg oppretta eit eige føretak for
avvikling av insolvente bankar. Føretaket skal, om ikkje private
løysingar er mogelege, opprette mellombelse einingar som skal overta
verksemda og eigedelane til insolvente bankar, med sikte på kontrollert
avvikling. Svenske styresmakter la òg fram ein tredelt stabiliseringsplan
for finanssystemet. Ei kredittordning i sentralbanken skulle leggje
til rette for utlån til bedrifter frå bankar (gjennom at bankane
kunne stille sertifikat utferda frå ikkje-finansielle føretak som sikkerheit
for lån), dei mellomlangsiktige innlåna til bankane kunne garanterast
av staten mot ei avgift, medan eit nyoppretta statleg stabilitetsfond
skulle byggjast opp for å kunne skyte inn kapital ved framtidige
soliditetsproblem i bankane.
Noregs Bank har sett i verk ei rekkje tiltak
for å motverke dei negative verknadene av den internasjonale finanskrisa.
For det første vart langt fleire lån mot sikkerheit i verdipapir,
såkalla F-lån, lagde ut i 2008 enn det som er normalt, og med lengre
løpetider. Gjennom hausten tilbaud sentralbanken F-lån med tre og
seks månaders løpetid, og frå november vart det gitt toårslån for over
12 mrd. kroner, særleg retta mot mindre bankar. I tillegg til kronelån
tilbaud sentralbanken dollarlån og ulike valutabyteavtaler for å
betre likviditetshøva til bankane. Noregs Bank lempa òg på krava
til verdipapirsikkerheiter. Mellom anna vart krav om børsnotering
og kredittvurdering av obligasjonsutferdarar fråfalle. Tiltaka frå
Noregs Bank overfor pengemarknaden ser ut til å ha hindra at innlånskostnadane
hjå bankane auka like mykje som pengemarknadsrentene gjennom hausten 2008.
Den norske styringsrenta vart, i likskap med
i dei fleste andre landa i Europa og USA, sett raskt og kraftig
ned, jf. figur 2.9 i meldinga. Frå oktober til desember 2008 vart
renta senka med til saman 2,75 prosenteiningar.
Den 12. oktober 2008 melde Regjeringa og Noregs
Bank at dei oppretta ei byteordning der bankane fekk låne statspapir
av staten i byte mot obligasjonar med førerett. Ordninga hadde som føremål
å betre bankane si evne til finansiering i marknadene, gjennom at
dei kunne stille statspapira som sikkerheit for innlån. Det vart
òg vektlagt at bankane kunne selje dei innlånte papira, og såleis
skaffe seg likviditet. Ramma for nyutferding av statspapir til ordninga
vart sett til 350 mrd. kroner.
Etter at byteordninga vart sett i verk, saman
med nye tiltak frå Noregs Bank, fall dei norske pengemarknadsrentene
kraftig. Dei lågare marknadsrentene kom dels av redusert styringsrente
og voner om ytterlegare nedgang, men òg av at bankane lettare fekk
tilgang til langsiktig og mellomlangsiktig finansiering gjennom hausten,
som følgje av byteordninga. Presset i pengemarknaden letta noko
mot slutten av året, men forholda var framleis ikkje normaliserte.
Høve til sal av verdipapir ein ikkje eig, såkalla "shortsal",
har òg vorte innskrenka. Tidleg i oktober 2008 vurderte Kredittilsynet,
ut frå dei rådande marknadsforholda, at shortsal av aksjar og grunnfondsbevis
som er utferda frå norske finansinstitusjonar, stod i mishøve til
verdipapirhandellova § 3-9 om forbod mot urimelege forretningsmetodar.
I januar 2009 uttala Kredittilsynet at dei framleis oppfatta slikt
shortsal som lovstridig, og kom samstundes med framlegg om lovendringar.
Tidleg i 2009 vart det gjort kjent ein ny runde med
tiltak frå styresmaktene overfor finansmarknadene i Noreg og i andre
land. Desse tiltaka var i stor mon kjenneteikna av at dei skulle styrkje
eigenkapitalen i bankane. Danske styresmakter melde til dømes 18. januar
2009 at dei, innanfor ei ramme på 100 mrd. danske kroner, ville
skyte inn såkalla hybrid kjernekapital i solide danske bankar, på
forretningsmessige vilkår. Sverige varsla ei liknande ordning med
ei ramme på 50 mrd. svenske kroner 3. februar. Regjeringa der la
då, og seinare ved eiga forordning 10. februar, opp til at staten
skulle ta del i vanlege aksjekapitalemisjonar saman med andre investorar,
med avgrensing av staten sin del av emisjonane på 70 pst. (for at
den svenske staten skal bidra med meir enn 70 pst., må kapitaltilførsla
gå føre seg på vilkår som er fastsette av staten).
I Noreg la Regjeringa 9. februar 2009 fram ei omfattande
kredittpakke i to hovuddelar, jf. Ot.prp. nr. 35 og St.prp. nr.
40 (2008–2009). Statens obligasjonsfond på 50 mrd. kroner oppretta
innanfor Folketrygdfondet, skal investere i den norske obligasjonsmarknaden.
Statens finansfond med ei løyving på 50 mrd. kroner skal ha som
føremål å kjøpe visse eigenkapitalinstrument utferda frå norske
bankar. Medan Statens obligasjonsfond vil gjere det lettare for
norske føretak å finansiere seg utanfor bankane, vil bankane sjølve
kunne styrkje kapitaldekninga si gjennom tilskot av preferansekapital
eller kjøp av fondsobligasjonar frå Statens finansfond (på marknadsmessige
vilkår). Regjeringa legg opp til å rapportere om verksemda i Statens
finansfond og Statens obligasjonsfond til Stortinget i Kredittmeldinga
2009.
Høgare kapitaldekning vil gi bankane betre høve til
å låne ut pengar til hushalda og føretaka. Vidare peikar fleire
omstende i retning av at bankane no bør hente inn meir kjernekapital. Bankane
står no overfor ei tid med auka tapsrisiko, samstundes som marknaden
krev høgare kapitaldekning enn tidlegare. Ratingbyråa krev òg meir
kapital for å gi ein god kredittkarakter, noko bankane er avhengige
av for å oppnå rimelege vilkår for innlån, og for å halde ved like tiltru
i marknaden. Sidan kapital frå marknaden har vorte dyrare og vanskelegare
tilgjengeleg i løpet av dei siste månadene, har fleire statar sett det
naudsynt å skyte inn kapital i bankane.
Reguleringa av finansnæringa tek i alle land
mål av seg til å betre stabiliteten i dei finansielle systema gjennom
tilsyn og regulering. I politiske krinsar og faglege forum internasjonalt
føregår det no ein debatt om kvifor reguleringa og tilsynet med
finansinstitusjonane ikkje hindra ubalansane som førte til finanskrisa.
Ulikskap mellom land inneber at skilnader i
regulering og tilsyn kan vere naudsynte for å skape finansiell stabilitet.
Til dømes har lånemarknaden i USA dei seinare åra vore prega av nye
låneprodukt, nye måtar å organisere salet av låneprodukta til kundane
på, og nye måtar å "pakke" inn og selje låna vidare på. Denne nyskapinga
har omforma finansnæringa i USA. Produkta vart òg selt til investorar
i andre land, samstundes som forretningsmodellane spreidde seg utanfor
USA. I dei landa kor finansnæringa har leia denne utviklinga, har
det vore særleg trong til skjerpa reguleringar og til å styrke tilsynet
med næringa. I staden har det vore ein utvikling med avregulering.
Tilsynet og reguleringa i Noreg har ein del
særtrekk. Her i landet var ein til dømes tidleg ute med å fusjonere
tilsynseiningane for ulike typar finansinstitusjonar, slik at ein
fekk eit felles tilsyn med heile finansnæringa. Eit slikt tilsyn har
mykje betre føresetnader for å ha oversikt over utviklinga i finansnæringa
enn fleire ulike tilsyn.
I Noreg har ein etablert ei heilskapleg og samanhengande
regulering for finansinstitusjonane. Finanskonsern, mellom anna
dei såkalla blanda finanskonserna som består av ulike finansinstitusjonar,
fekk tidleg stor utbreiing i Noreg. Som følgje av dette var norske
styresmakter raskt ute med å lage eit heilskapleg regelverk for
finanskonsern. Reglane om kapitaldekning på konsolidert nivå har
vore eit sentralt stabilitetsskapande element i dette regelverket. Reglane
motverkar at finanskonserna utnyttar skilnader i regelverket for
ulike institusjonar i konsernet på ein uheldig måte. Sjølv om det
innanfor EØS no er krav om at kvart land skal ha reglar om finanskonsern,
og samanlikningar av ulike regelverk er vanskeleg, er det eit inntrykk at
regelverket om finanskonsern i Noreg i sum er godt eigna til å sikre
at finanskonserna har nok kapital og er høveleg regulerte.
Kapitaldekningsregelverket for finansinstitusjonar
i Noreg er basert på at lik risiko skal handsamast likt. Difor er
bankar, livsforsikringsselskap og pensjonskasser underlagde kapitalkrav
som er avhengige av kva slags risiko institusjonen tek på seg. Det
er ikkje vanleg i utlandet at til dømes livsforsikringsselskap og
pensjonskasser er underlagde kapitaldekningskrav for marknadsrisiko.
Dette norske reguleringsprinsippet fremjar soliditeten i livsforsikringsselskapa
og pensjonskassene, bidreg til meir einskaplege konkurransevilkår,
og hindrar at risiko hopar seg opp der han er minst regulert.
Sal av lån til eit føretak som har til føremål
å finansiere kjøpet med å utferde verdipapir, blir gjerne kalla
verdipapirisering. I nokre land har føretaka som utferdar verdipapira,
ikkje vore underlagde ordinære kapitaldekningskrav. Reguleringa
i Noreg inneber at kredittføretak som utferdar obligasjonar med
førerett (OMF-ar), er underlagde dei same kapitalkrava som bankane. I
Noreg er det såleis ikkje mogeleg for bankane å omgå kapitalkrava
gjennom å verdipapirisere utlån.
Utlånstapa i USA kjem mellom anna av at det
i sum er ytt store lån til hushald som ikkje har hatt økonomisk
evne til å betene låna. Fleire har peika på at modellen med vidaresal
av utlån har svekt motivasjonen hos långivarane til å vurdere om
låntakarane har økonomi til å betale tilbake dei låna som er gitt.
I Noreg har långivarane plikt til skriftleg å rå lånsøkjarar frå
å ta opp lån, dersom långivaren finn grunn til å tru at lånsøkjaren ut
frå økonomisk evne eller andre tilhøve, burde vurdere å la vere
å ta opp lånet. Ansvaret til låntakaren kan lempast om dette ikkje
skjer. Frårådingsplikta er ein del av regelverket som skal beskytte
forbrukarane, men slike føresegner kan òg ha verknad på kva for
lån som blir gitt, og den samla risikoen i det finansielle systemet.
Shortsal er sal av finansielle instrument ein
ikkje eig. Dei norske reglane for shortsal vart endra i 1997. Forbodet
mot shortsal gjennom meklarapparatet vart då oppheva, og det vart
opna for at verdipapirføretak kan formidle (eller sjølv utføre)
såkalla dekt shortsal, det vil seie shortsal der den som sel, har
sikra seg tilgang til dei finansielle instrumenta på avtaletidspunktet,
jf. verdipapirhandellova § 10-4. Verdipapirføretaka kan ikkje medverke
til udekt shortsal.
Omsyn til auka likviditet i verdipapirmarknadene
og til betre samspel mellom derivatmarknader og marknader for dei
underliggjande verdipapira var hovudgrunngivingane for å gi verdipapirføretaka
høve til å medverke til dekt shortsal. Sjølv etter lovendringane
i 1997 har norske aktørar i finansmarknaden avgrensa høve til å
shortselje finansielle instrument gjennom meklarføretak, samanlikna
med det som er vanleg i andre land.
Som nemnt i pkt. 2.1.4 i meldinga innskrenka Kredittilsynet
i oktober 2008 høvet til shortsal av verdipapir som var utferda
frå norske finansinstitusjonar, av omsyn til dei heilt særskilde marknadsforholda.
I januar 2009, etter oppmoding frå Finansdepartementet, kom Kredittilsynet òg
med framlegg til lovendringar om shortsal. Kredittilsynet føreslo
for det første at forbodet mot å gjennomføre udekt shortsal skal
utvidast frå berre å gjelde verdipapirføretak, til òg å gjelde investorar
direkte. Vidare føreslo Kredittilsynet at ein skal kunne sanksjonere
brot på eksisterande og moglege nye føresegner med vinningsavståing
eller straff.
Kredittilsynet føreslo òg at tilsynet skulle
få heimel til å påleggje mellombelse forbod mot shortsal, både dekte
og udekte, og at desse kan femne om derivatkontraktar med tilsvarande verknad
på aksjekursar som ordinære shortsal. Samla kan slike endringar
innebere ei betydeleg skjerping av det allereie avgrensa høvet til
å shortselje finansielle instrument i den norske finansmarknaden.
Finansdepartementet sende framlegga frå Kredittilsynet på vanleg
høyring i februar 2009.
Føresetnadane for finansiell stabilitet verda
over har svekt seg monaleg i 2008. Bankar og andre finansinstitusjonar
i USA og Europa har gått over ende, heile marknader har stoppa opp,
og styresmakter har sett i verk tiltak av store omfang. Sentralbankane
har sikra finansinstitusjonar likviditet etter at pengemarknadene
nær stoppa opp, medan regjeringar etter kvart som krisa forverra
seg òg har lagt til rette for styrka soliditet i føretaka.
I lengre tid før uroa i 2007 hadde kraftig gjeldsauke
i USA og Europa vore finansiert av oljeeksporterande land og framveksande
økonomiar i Asia. Høge spareratar i asiatiske land, saman med låge
prisar på importerte varer, gav rom for historisk låge renter i
Vesten. Dei låge rentene bidrog til auka etterspurnad etter kreditt
hos hushald og føretak. Høgare prisar på bustader og råvarer både
følgde av, og bidrog til, auka etterspurnad etter kreditt.
Optimisme og framtidstru bidrog til låge påslag for
risiko og at risikoen vart undervurdert. Mange har peika på at denne
utviklinga syner at marknadene ikkje sjølve klarer å avverje ubalansar
og kredittbobler.
Nye føretaksmodellar hos kredittgjevarane kan ha
vore medverkande til utviklinga. Medan bankane som gjer lån med
sikte på å holde dei til førefall har motivasjon og tradisjon for
å vurdere risikoar langt fram i tid, kan dei meir transaksjonsbaserte
investeringsbankane og spesialføretaka som gjerne vart oppretta
for å finansiere kreditten, ha vore meir opptekne av resultata på kortare
sikt.
Reguleringa, særleg i USA og Storbritannia,
kan òg ha forsterka desse institusjonane si rolle i kredittsystemet.
Finanskonsern kunne til dømes minske avsetningskrava gjennom å opprette
dotterføretak. Dei såkalla investeringsbankane, saman med ulike
holdingføretak og fond, kunne operere med særs låge kapitalbufferar
sidan dei ikkje var underkasta vanlege reglar. Investeringsbankane
i USA hadde på det høgaste utlån og verdipapir som var verdsette
til meir enn 30 gonger eigenkapitalen i føretaka.
Gode økonomiske førehald og låge tap over lengre
tid, kan ha minska kjensla av risiko. Høg lønsemd kan ha bidrege
til det same, sjølv om gjengs økonomisk logikk skulle tilseie at
høg lønsemd og raske verdistigningar òg inneber høg risiko.
Optimistiske kredittvurderingar gav låg risikovekting
og låge avsetningar for tap i føretaka. Kapitaldekninga i dei internasjonale
finansinstitusjonane var god i rekneskapen, men desse tala var i
mange tilfelle resultat av for låg vurdering av risikoane i eigedelane.
Kredittratingsbyråa sine vurderingar av høgrisikopapir, særleg subprimepapir
og komplekse instrument, har vore kritiserte i ettertid. Tapsforventningane
på subprimelåna var til dømes ofte bygd på faktisk misleghald frå
berre dei første par åra desse låna hadde tap, noko som ikkje fanga
opp mogelege tap under meir krevjande omstende.
I figur 2.25 i meldinga er samanhengen mellom dei
mest sentrale mekanismane drøfta ovanfor illustrert. Figuren syner
nokre av dei kompliserte verknadene frå låge renter og manglande
regulering som leidde til høg risiko i systemviktige institusjonar.
Subprimemisleghaldet i USA og verdifallet på samansette
produkt, og på dei institusjonane som åtte slike produkt, avslørte
i 2007 kor sårbare dei oppbygde strukturane var. I byrjinga av uroa
vart bankane sine problem dempa gjennom innhenting av ny kapital
frå marknaden. Men etter kvart som det vart klart at eigedelsporteføljane
eigentleg var større og hadde høgare risiko, fall aksjekursane og
det vart særs vanskeleg å hente inn meir kapital. Ved utgongen av
januar 2009 hadde internasjonale bankar nedskreve om lag 790 mrd.
dollar, medan dei hadde henta inn vel 820 mrd. dollar i ny kapital,
ifølgje Det internasjonale valutafondet. Av den nye kapitalen var 380
mrd. dollar statleg innskotne midlar.
Medan vi i Noreg er vane med at alle delar av
finansmarknaden er regulerte av styresmaktene, var om lag halvparten
av den amerikanske finansmarknaden utanfor tilsyn og kapitalkrav
ved inngangen til krisa, ifølgje berekningar frå Kredittilsynet.
Utferding av verdipapir med sikkerheit i bustadlån og fast eigedom
låg utanfor amerikansk regulering. I byrjinga rekna ein denne verksemda
for å vere marginal, og uviktig for stabiliteten i det finansielle
systemet. Men i løpet av nokre få år vart fleire og fleire bustadlån verdipapiriserte,
og utgjorde om lag 60 pst. av alle amerikanske bustadlån i 2007,
jf. ovanfor. Såleis vart utferdarane av desse papira i høgste grad
systemisk viktige, utan at reguleringa følgde etter. Til samanlikning
vart slik verksemd tillaten i Noreg først i 2007, og då strengt
regulert. Utferdarane må til dømes oppfylle gjengse kapitalkrav,
og det er berre lån med panteverdiar opp til 75 pst. som kan verdipapiriserast.
Kredittrisikoen til dei norske bankane har dei siste
månadane auka markert, særleg med omsyn til den svake realøkonomiske
utviklinga. Det er stor uvisse om den vidare utviklinga i norsk
og internasjonal økonomi. Medan det kan kome tap framover som vil
svekkje soliditeten i bankane, er det lite truleg at vi får ei ny
bankkrise. Likevel kan ein ikkje sjå bort frå at einskilde bankar
kan få problem i år eller i 2010, og at det i nokre tilfelle kan
bli naudsynt med ytterlegare tiltak.
I meldinga pkt. 2.3 er risikoane på den norske
finansmarknaden nærmare omtalt. Utviklinga på dei norske finansmarknadene
er nærmare omtalt i pkt. 2.4 i meldinga, og handsaming av einskilde institusjonar
i pkt. 2.5 i meldinga.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene i Framstegspartiet og Venstre, viser til
at det har vore uro på finansmarknader i verda i over eitt og eit
halvt år. Finansuroa har spreidd seg til realøkonomien, og verda
er no inne i det alvorlegaste økonomiske tilbakeslaget på mange tiår.
Uroa starta med subprimelån i USA, men har spreidd seg raskt til
ei rekkje land. Krisa har også gitt kraftige utslag i Noreg, og
norske finansmarknader er ramma. Likevel er ikkje dei norske finansmarknadene
like hardt ramma som ein del utanlandske institusjonar. Dette skuldast mellom
anna at norske finansinstitusjonar ikkje har vore eksponerte mot
subprimelån i særleg grad.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre,
konstaterer at norske bankar, i motsetnad til ein del bankar i andre
nordiske land, ikkje hadde stor verksemd i utlandet då krisa oppstod.
Dette har dempa dei direkte verknadene av finanskrisa for dei norske
bankane. Likevel er også norske bankar blitt meir utsette for internasjonal påverknad
dei siste åra, mellom anna fordi dei er blitt meir avhengige av
finansiering på den internasjonale marknaden.
Fleirtalet viser til at utviklinga
i den norske pengemarknaden var dramatisk hausten 2008. Pengemarknadsrentene
gjekk kraftig opp, og i nokre periodar var det ikkje mogleg for
norske bankar å låne i denne marknaden. Bankane stramma inn på utlån
til hushald og føretak. Fleirtalet viser til at Noregs
Bank har sett i verk ei rekkje tiltak for å motverke dei negative verknadene
av den internasjonale finanskrisa. Noregs Banks styringsrente er
sett ned frå 5,75 pst. til 1,5 pst. Regjeringa og Noregs Bank har oppretta
ei byteordning som inneber at bankane får låne statspapir i byte
mot obligasjonar med fortrinnsrett. Desse tiltaka medverka til at presset
i pengemarknaden letta noko mot slutten av 2008, og pengemarknadsrentene
er blitt kraftig reduserte. Men forholda er framleis ikkje normale. Fleirtalet viser
vidare til at Regjeringa i februar i år la fram ein omfattande kredittpakke. Statens
obligasjonsfond på 50 mrd. kroner skal investere i den norske obligasjonsmarknaden. Statens
finansfond på 50 mrd. kroner skal kjøpe eigenkapitalinstrument utferda
av norske bankar. Det er enno for tidleg å vurdere effekten av desse
tiltaka.
Fleirtalet vil peike på at det
er ei rekkje forhold som har medverka til at vi har fått ei finanskrise.
Vi har framleis ikkje full oversikt over årsaker og samanhengar. Fleirtalet er
likevel ikkje i tvil om at svak og til dels manglande regulering
av delar av finansmarknaden, særleg i USA, har vore ei medverkande
årsak. Opphevinga av Glass-Steagall Act i USA i 1999, lova som skilde
forretningsbankar og investeringsbankar, saman med opphevinga av
eigenkapitalgrensa til amerikanske investeringsbankar våren 2004
og den enorme veksten i forsikringar mot kredittrisiko dei siste
åra, har etter fleirtalet sitt syn vore medverkande
årsaker til at den finansielle krisa har fått så stort omfang. Forsikringar
mot kredittrisiko viste seg å verke svært medsyklisk. Fleirtalet viser
til at dei fire store investeringsbankane i USA, med unntak av Lehman
Brothers som blei slått konkurs, no er gjorde til vanlege forretningsbankar
eller er overtekne av andre finansinstitusjonar. Felles for desse
var eksponeringa deira mot dårlege bustadlånspapir og låg eigenkapital
samanlikna med storleiken på verksemdene. Fleirtalet viser
til at problema i fjor haust i AIG, det største forsikringskonsernet
i verda, særleg var knytte til eit dotterføretak som hadde selt
kredittrisikoforsikringar i stort omfang. Fleirtalet vil
peike på at reguleringa som amerikanske og britiske styresmakter
hadde av investeringsbankar og spesialføretak som blei oppretta
for å finansiere kreditt, kan ha forsterka den rolla desse institusjonane
hadde i kredittsystemet. Fleirtalet konstaterer at
det har vore stor kreativitet knytt til oppretting av stadig nye former
for finans- og kredittføretak, der styresmaktene systematisk har
vore på etterskot når det gjeld regulering. Dette har medverka til
auka risiko og dermed større ustabilitet og det må etter fleirtalet sitt
syn få ny og forsterka merksemd frå reguleringsstyresmaktene si
side. Fleirtalet poengterer kor viktig det er for
finansiell stabilitet at forsikringsselskap held seg til forsikring
av liv og eigedom og ikkje kredittrisiko.
Fleirtalet vil peike på at vi
i Noreg, i motsetning til i mange andre land, har eit integrert
finanstilsyn. Kapitaldekningsregelverket for finansinstitusjonar
er basert på at lik risiko skal behandlast likt. Dette prinsippet
hindrar at risiko hopar seg opp der den er minst regulert. Fleirtalet vil
vidare peike på at reguleringa i Noreg inneber at kredittføretak
som utferdar obligasjonar med fortrinnsrett, er underlagde dei same
kapitalkrava som bankar. Det er derfor ikkje mogleg for bankane
å omgå kapitalkrava gjennom å verdipapirisere utlån, slik det er
i ein del andre land. Fleirtalet meiner at den norske innskotsgarantiordninga
har gjort mykje for å sikre innskytarane sine rettar og stabilisere innskotsdekninga
i bankane. Fleirtalet støttar Regjeringa sitt arbeid
for å halde fast ved den norske ordninga.
Fleirtalet viser til at høge
spareratar i asiatiske land, saman med låge prisar på importerte
varer, gav rom for historisk låge renter i den vestlege verda. Dei
låge rentene førte til auka etterspurnad etter kreditt frå hushald
og føretak. Optimisme og framtidstru medverka til låge påslag for risiko
og undervurdering av risiko. Fleirtalet konstaterer
at mange har påpeikt at denne utviklinga viser at marknadene ikkje
sjølve klarer å hindre ubalansar og kredittbobler.
Sentralbanksjefen tok under høyringa 14. mai
i år til orde for høgare eigenkapitalkrav i bankane. Han la vekt
på at dette måtte skje på eit felles nordisk nivå på grunn av konkurransen
i den nordiske bankmarknaden. Fleirtalet sluttar
seg til vurderinga frå sentralbanksjefen.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at en velfungerende
markedsøkonomi forutsetter politiske rammebetingelser som skaper
rettferdige spilleregler og produktive insentiver, og som motvirker
maktkonsentrasjon og andre former for verdiødeleggende atferd. Slike
rammebetingelser kan aldri skapes en gang for alle. De må hele tiden
videreutvikles og fornyes i takt med samfunnsutviklingen – så vel
nasjonalt som internasjonalt.
Disse medlemmer viser til at
Norges robuste statsfinansielle situasjon, basert på at handlingsregelens
integritet er ivaretatt fornuftig over tid, gjør at landet står
godt rustet til å møte vanskelige tider. Samtidig kan den samme
styrken lett skape en sovepute som gjør at vi har vanskeligheter
med fullt ut å erkjenne alvoret i den internasjonale krisen, og
hvordan den allerede virker inn på norsk økonomi.
Disse medlemmer er spesielt bekymret
over at store deler av vår eksportrettede industri allerede merker
den internasjonale krisen gjennom et sterkt fall i både produktpriser
og etterspørsel som er direkte koblet til nedgangen i verdensøkonomien.
Selv om også store deler av norsk industri er rettet mot oljevirksomhet
og innenlands etterspørsel, som trolig vil holde seg bedre oppe,
er ikke det tilstrekkelig til å endre på totalbildet. Nedgangen
i norsk industri ventes samlet sett å bli kraftig i 2009.
Disse medlemmer viser videre
til at Regjeringen og flertallet hevder at krisen er påført landet fra
utlandet, og ikke har innenlandske årsaker. Selv om dette hovedsakelig
er riktig, er det grunn til å understreke at vi også i Norge har
opplevd en betydelig penge- og kredittekspansjon i de senere år,
med påfølgende tendenser til vedvarende økning i boligprisene. Både
pengemengde og kredittvolumet økte med i overkant av 10 pst. årlig
i perioden mellom 2005 og 2008 – et godt stykke i overkant av et
langsiktig bærekraftig nivå.
Disse medlemmer understreker
at de norske bankene, spesielt de lokale sparebankene, er relativt
solide målt i egenkapitaldekning. Den aktuelle finanskrisen har
allikevel vist at det er helt opplagt at kapitaldekningen i bankene
må justeres opp på et høyere nivå enn Basel II-kravene tilsier –
på mellomlang sikt. Dessuten har finanskrisen vist at det skaper
betydelig systemrisiko hvis deler av finansnæringen ikke avkreves
en viss minimal egenkapitaldekning, som i USA og Storbritannia.
Erfaringsmessig har det også vist seg at systemrisikoen er vesentlig
mindre i land med mer helhetlige reguleringer, som Canada og Norge.
Disse medlemmer mener også at
det er svært viktig å tilføre finansmarkedet nye motsykliske mekanismer.
Det vil si regulatoriske mekanismer som krever høyere kapitaldekning
og/eller tapsavsetninger i tider med sterk kredittvekst (også for
å dempe kredittveksten), og tilsvarende lavere krav/avsetninger
i dårlige tider med lav kredittvekst (for å dempe kredittørken).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
ikke uenig i alle deler av flertallets merknader, men konstaterer
at noen premisser og forutsetninger er det uenighet om. Disse medlemmer velger
derfor å ikke slutte seg til flertallets kommentarer i sin helhet,
men velger i stedet å ta omtalen i Kredittmeldingen til orientering. Disse
medlemmer har følgende kommentarer til Regjeringens fremlegg:
Disse medlemmer viser
til behandlingen av Bankpakke II med opprettelsen av Statens finansfond
og Statens obligasjonsfond, jf. Innst. S. nr. 158 (2008–2009) og
Innst. O. nr. 48 (2008–2009). Disse medlemmer påpekte
i den forbindelse viktigheten av at Stortinget ble løpende orientert
om virksomheten, ettersom opprettelse av Statens finansfond og Statens
obligasjonsfond innebærer at Stortinget gir Regjeringen vide fullmakter
til den videre utformingen av regelverk og betingelser i tilknytning
til fondene, samt virksomheten. En slik orientering burde være naturlig
å omtale i Kredittmeldingen. Disse medlemmer viser også
til at disse medlemmer i Innst. S. nr. 158 (2008–2009)
fremmet forslag som lød:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte regelmessig
orientere Stortinget om virksomheten, samt status for forvaltningen
av fondenes midler."
Disse medlemmer viser
til at finansministeren nokså naivt i høst uttalte at vi ikke ville
oppleve en finanskrise i Norge, for her var alt så godt regulert. Disse
medlemmer setter spørsmålstegn ved om regelverket og reguleringene
i finanssektoren har hatt riktig innretning når man nå trenger to
bankpakker for å få kredittmarkedet på fote igjen.
Disse medlemmer er også av den
oppfatning at Regjeringens fremstilling av finanskrisens årsaker
i Kredittmeldingen for 2008 er feilaktig og mangelfull.
Disse medlemmer vil også understreke
at problemet i USA ikke er at markedet har vært "helt fritt" og
uregulert, slik man kan få inntrykk av blant politikere på venstresiden,
men feil reguleringer og pengepolitikk, foruten statsinngrep i boligfinansieringsmarkedet.
Disse medlemmer finner dermed
grunn til å presisere at det i hovedsak er myndighetenes reguleringer
som har bidratt til finanskrisen, blant annet gjennom et regelverk
som har tvunget banker til å yte lån til mennesker som ikke har
hatt tilstrekkelig betalingsevne, gjennom såkalt "sosial boligpolitikk".
Disse medlemmer viser til at
amerikanske myndigheter, under Bill Clintons regjeringstid, førte
en svært aggressiv politikk overfor de private bankene i USA for
å få dem til å låne ut penger til boligkjøpere med lav kredittverdighet. Under
Clintons første presidentperiode brukte man en kombinasjon av trusler
og gulrøtter for å få de amerikanske sparebankene til å låne ut penger,
spesielt til minoritetsgrupper med lav inntekt og liten formue,
gjennom såkalte "affordable lending requirements". Dette var initiativ som
Fannie Mae og Freddie Mac ble tvunget til å imøtekomme.
De to gigantiske og halvstatlige boligfinansieringsselskaper,
Fannie Mae og Freddie Mac, overtok risikoen forbundet med disse
"subprime"-lånene. Dermed reduserte man bankenes risiko ved å gi
folk lån. Disse to selskapene ble igjen gitt lov til å pakke inn
den råtne gjelden i verdipapirer som ble solgt videre til de store
forretnings- og investeringsbankene på Wall Street. Denne gjelden
kunne selges videre igjen til andre banker og finansselskaper, både
i USA og andre land. AIG forsikret disse investeringsbankenes "junk
bonds", og risikoen ble dermed skjøvet fra ledd til ledd i kjeden.
Alle aktørene var dermed avhengige av at boligprisene steg.
Dermed ble hele finanssektoren rammet, noe høstens
konkurser og redningsaksjoner vitner om.
Disse medlemmer viser også til
at kredittpolitikken ført overfor sparebankene stod for ca. 3/4 av
subprime-lånene. I tillegg har man brukt statlige virkemidler overfor
de private forretnings- og investeringsbankene. I 1999, da deler av
den mye omtalte Glass-Steagall Act ble avviklet og erstattet med
Gramm-Bleach-Bliley Act, insisterte Clinton-administrasjonen på
å bake inn den såkalte Community Reinvestment Act (CRA) i den nye
loven. CRA var nok et virkemiddel for å få de private bankene til
å gi boliglån til mennesker med lav kredittverdighet.
Hvis forretnings- og investeringsbankene ikke oppfylte
CRA-kravene, risikerte de å få avslag fra deres reguleringsinstans
om å få lov til å kjøpe opp og slå seg sammen med andre banker. Dermed
la man klare føringer på bankenes utlånspolitikk. At de private
bankene opptrådte "uansvarlig" i et slikt reguleringsregime er alt annet
enn overraskende.
Investeringsbankene spesialiserte seg i sin
tur på å redusere egen risiko ved risikofylte utlån ved å inngå
avtaler om såkalte credit default swaps (CDS). Dette går ut på at
et annet finansselskap enn det som opprinnelig ga lånet, gir en
slags forsikring mot en viss sum med penger. Igjen ble bankene pålagt
å gi risikofylte lån, men risikoen ble overflyttet til andre finansselskaper.
Et selskap som virkelig kom i uføre på grunn av CDSer, var forsikringsgiganten
AIG.
Disse medlemmer mener det er
verdt å merke seg at både Alan Greenspan og offisielle kredittvurderingsbyråer
tok dette finansinstrumentet imot med åpne armer, fordi man mente
at det ville virke stabiliserende på finansmarkedet ved å spre risikoen
blant mange aktører. Det motsatte skjedde: Man mistet oversikten
og risikovilligheten økte voldsomt.
Disse medlemmer viser også til
at tidligere finanskriser og krakk oppstått i USA har vært forårsaket
av uklok økonomisk politikk fra myndighetene i USA. Det klassiske
eksemplet er krakket på Wall Street i 1929 og depresjonen som fulgte.
Politikken som fulgte utover på 30-tallet var skadelig for den amerikanske
økonomien, noe som forklarer hvorfor depresjonen ikke tok slutt
før USA gikk inn i andre verdenskrig.
For eksempel satte Hoover opp skattene kraftig under
en depresjon. I tillegg lot administrasjonen og Federal Reserve
pengemengden falle med rundt 1/3. De fleste økonomer, uavhengig
av skoleretning og politisk tilhørighet, kan fortelle at dette var
noe av det verste man kunne gjøre i en slik situasjon.
Franklin D. Roosevelts New Deal var også feilslått,
og arbeidsledigheten forble kronisk høy helt fram til andre verdenskrig.
Også Roosevelt satte opp skattene og lot pengemengden falle i 1936,
noe som førte til en "depresjon i depresjonen", i seg selv en av
de verste depresjonene i amerikansk historie.
Disse medlemmer viser for øvrig
til rapportene "Finanskrisen: Markedssvikt
eller styringssvikt?" utarbeidet av Civita (2009) og "Finanskrisen
– ett gigantiskt politikmisslyckande", Munkhammar m.fl. (2008).
Disse medlemmer vil understreke
at løsningen ikke nødvendigvis er mer reguleringer, men riktige
reguleringer. Reguleringene må ikke i for stor grad åpne for politisk
skjønn og kortsiktige politiske gevinster. Videre må reglene utformes slik
at en unngår "moral hazard" eller såkalte "perverse insentiver",
dvs. at hvis alt går bra sitter man igjen med fortjenesten selv,
men hvis det går dårlig griper staten inn. Reguleringene, og forventningene
til reguleringenes håndheving, medfører altså det uheldige at andre
ender opp med kostnaden forbundet med en risiko som en aktør selv
burde tatt regningen for.
Disse medlemmer påpeker at finansmarkedene
er integrert over landegrensene, og at harmonisering av regelverket
internasjonalt kan være av nødvendighet. Et slikt arbeid kan Norge ta
initiativ til. Disse medlemmer ønsker i første omgang
å sette ned en bankkommisjon for å utrede hvilke svakheter systemet
har, samt på hvilke områder systemet burde forbedres. Disse medlemmer viser
til sitt forslag om å sette ned en bankkommisjon fremmet i Innst.
S. nr. 158 (2008–2009).
Vi er nå kommet i en situasjon som
etter hvert kan føre til at mange mennesker kan komme i uføre med
gjeldsproblemer. Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 8:16 (2007–2008) fremmet av Fremskrittspartiet. Representantforslaget
tok sikte på å belyse og utrede forslag til endringer i regelverket
omkring personer tynget av gjeld, slik at ikke systemet unødig bidro
til å forverre problemene. Disse medlemmer konstaterer
at kun disse medlemmer stemte for forslaget, og således
er de eneste som tar dette problemet tilstrekkelig alvorlig.
Den økonomiske situasjonen landet nå er inne
i må tas alvorlig. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
med sitt forslag til statsbudsjett for 2009 ikke tok høyde for den
økonomiske situasjonen Norge var på vei inn i. Regjeringen var heller
ikke villig til å justere kursen eller anslagene som lå til grunn
for budsjettene, og fremmet først en tiltakspakke 26. januar 2009. Disse medlemmer vil
påpeke at problemet med tiltak som settes i verk av politikerne
er at de virker for sent. Hurtighet er derfor avgjørende. På dette området
kunne Regjeringen vært bedre. Disse medlemmer viser
til at de allerede i sitt alternative budsjett for 2009 foreslo
bevilgninger for å avhjelpe krisen. Da disse tiltakene ikke fikk
flertall, fremmet disse medlemmer en rekke tiltak
på nytt i januar 2009. I motsetning til Regjeringen prioriterte disse
medlemmer skattelette for å øke kjøpekraften og bedre rammevilkårene
for landets bedrifter. Disse medlemmer viser for
øvrig til Innst. S. nr. 139 (2008–2009).
Disse medlemmer viser til at
venstresiden i norsk politikk siden finanskrisen startet, i sin propaganda
har proklamert at markedsøkonomien er død og at kapitalismen har
spilt fallitt. Dette kan ikke fremstilles mer feil. Frihandel og markedsøkonomi
har fått millioner av mennesker ut av fattigdom, og verden har opplevd
en enorm velstandsvekst siden krigen.
I motsetning til sosialistisk planøkonomi har markedsøkonomien
evnen til å korrigere feil. Det er det som skjer når man opplever
justeringer og krakk. Dette viser nettopp at systemet fungerer.
Men systemet er ikke perfekt, og det kan legges til rette for at
det fungerer enda bedre, blant annet gjennom bedret informasjon
i markedene.
Kriser rydder ofte opp i økonomien og gir grunnlag
for nye ideer og ny vekst. Kriser kan åpne for kreativitet og muligheter
for gründervirksomhet og innovasjon, fordi ressurser frigjøres og
ledig kapasitet kan settes inn.
Disse medlemmer viser eksempelvis
til at Norsk Hydro fikk oppsving som følge av innovasjon på 30-
og 40-tallet innen fullgjødsel. I denne perioden oppstod også møbelindustrien
på Vestlandet.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at myndighetene legger til rette for nyskapning,
fremfor å legge hindringer i veien. Politikernes oppgave er å skape
grobunn for optimisme.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre vil peke på at det fra Regjeringen og regjeringspartiene
stadig vekk blir hevdet at krisen skyldes et totalt frislipp av markedskrefter
og en til dels uregulert finansnæring. Et stykke på vei er det nok
rimelig å hevde at tilsyn og reguleringer av finansmarkedene i Norge
har vært mer helhetlige og strengere enn i for eksempel Island,
Storbritannia og USA. Men det er på sin plass å minne om at vi –
på tross av mer helhetlige og strammere reguleringer av finansnæringen
– har opplevd at en hel del uheldige situasjoner knyttet til såkalte sammensatte
spareprodukter har oppstått – produkter som er godkjent av det norske
Kredittilsynet, og at det ikke er mer enn om lag ett år siden den
sittende regjering foreslo å tillate drift og markedsføring av såkalte
spesialfond eller hedgefond i Norge. Det er etter disse medlemmers syn
også grunn til å merke seg at det har vært flere advarsler i pressen
enn det har vært fra Kredittilsynet omkring de mer spekulative spareproduktene
som selv solide banker har solgt. Det har heller ikke vært noen
interesse fra Regjeringens side for å se kritisk på de advarsler som
tross alt har kommet i løpet av de siste årene.
Komiteens medlem fra Venstre vil
peke på at det ikke er tvil om at Norges Banks lavrentepolitikk
over mange år har vært en sterkt medvirkende årsak til den betydelige
veksten i pengemengde og kredittvolum de senere år. Styringsrenten
ble holdt under 3 pst. helt fra august 2003 til november 2006.
Dette medlem vil vise til motsykliske
kapitalkrav for bankene som blant annet har vært praktisert i Spania.
Spanske banker har vist seg å klare seg bra til tross for at landet
er sterkt rammet av finanskrisen og av en eksepsjonell sterk boligboble.
I denne sammenheng er det naturlig å lære av det regulatoriske regimet
i Spania, som må kunne sies å være en suksesshistorie på dette feltet.
Kapitel 3 i meldinga gjer ei oversikt over dei viktigaste
endringane i regelverket på finansmarknadsområdet i 2008, og ei
omtale av sentrale løyve som vart gitt same år.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere utøvande
og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken. Banken
skal gi ut setlar og mynt, fremje eit effektivt betalingssystem,
samt overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene. Banken har òg
viktige oppgåver innan kapitalforvaltning. Etter § 30 i lov av 24. mai
1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet (sentralbanklova) skal
årsmelding og årsrekneskap sendast til departementet, som så skal
leggje dette fram for Kongen og gjere det kjend for Stortinget.
Årsmeldinga til Noregs Bank følgjer som utrykt vedlegg til denne
stortingsmeldinga.
Det følgjer av sentralbanklova § 2 fjerde ledd
andre punktum at "Riksrevisjonen fører kontroll med statsrådens
myndighetsutøvelse etter lov 7. mai 2004 nr. 21 om Riksrevisjonen
og instruks fastsatt av Stortinget". Etter § 12 i denne instruksen
skal statsråden, snarast mogleg etter å ha motteke papira, sende
årsrekneskapen for banken, årsmeldinga frå hovudstyret, utsegn frå representantskapen
om protokollar frå hovudstyret og eventuelt om andre forhold som
gjeld banken, til Riksrevisjonen, og dessutan statsråden si utgreiing
om nytting av styringsrett hos departementet og regjeringa i saker
som gjeld Noregs Bank.
Departementet sender desse dokumenta til Riksrevisjonen
når departementet har motteke dei frå Noregs Bank. Riksrevisjonen
får òg kopi av korrespondansen mellom departementet og Noregs Bank
i saker om instruksjon og saker der ein let vere å instruere. Noregs
Bank vart ikkje instruert med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd
i 2008.
Etter sentralbanklova § 5 skal representantskapen
føre "tilsyn med bankens drift og at reglene for bankens virksomhet
blir fulgt". Representantskapen uttaler seg om drifta til banken
i årsmeldinga til banken. Det kjem fram i fråsegna for 2008 at representantskapen
ikkje har avdekt forhold som gjev grunnlag for særskilte merknader
etter sentralbanklova § 30 anna ledd.
I pkt. 4.1 i meldinga er det gjort greie for
leiing, administrasjon og verksemd i Noregs Bank i 2008.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteen viser til rettebrev
frå finansministeren av 13. mai 2009 med rett samansetnad av representantskapen
i Noregs Bank. Brevet følgjer som vedlegg til denne innstillinga.
Noregs Bank forvaltar valutareservane og er
av Finansdepartementet gitt i oppdrag å sørgje for den operative
forvaltninga av Statens pensjonsfond – Utland. I tillegg forvaltar
Noregs Bank Statens petroleumsforsikringsfond for Olje- og energidepartementet.
Ved utløpet av 2008 forvalta Noregs Bank 2 544 mrd. kroner i dei
internasjonale kapitalmarknadene. Dei to største porteføljane er
Statens pensjonsfond – Utland og valutareservane til Noregs Bank.
Ved utgangen av 2008 utgjorde kapitalen i Statens
pensjonsfond – Utland 2 275 mrd. kroner. Noregs Bank forvalta fondet
etter retningslinjer fastsette av Finansdepartementet og i høve
til ei eiga forvaltningsavtale mellom banken og departementet. Forvaltninga
av Statens pensjonsfond – Utland er omtala i ei eiga melding til Stortinget
som vart fremja tidlegare i vår.
Noregs Banks hovudstyre har fastsett retningslinjer
for forvaltninga av valutareservane. Investeringsporteføljen utgjer
den største delen av valutareservane. Dei to andre delporteføljane er
pengemarknadsporteføljen og petrobufferporteføljen. Pengemarknadsporteføljen
er den mest likvide delen av valutareservane. Porteføljen var i
2008 i hovudsak plassert som sikra innskot i utanlandske bankar.
Hovudstyret vedtok i 2008 å auke pengemarknadsporteføljen ved å
overføre 8,7 mrd. kroner frå investeringsporteføljen. Pengemarknadsporteføljen
utgjorde 44,7 mrd. kroner ved utgangen av 2008. Petrobufferporteføljen
samlar opp dei løpande kjøpa til Statens pensjonsfond – Utland.
Plasseringane til petrobufferporteføljen var avgrensa til renteinvesteringar
i 2008.
Investeringsporteføljen skal i høve til retningslinjene
som hovudstyret til Noregs Bank har vedteke ha ein aksjedel på 40
pst. og ein rentedel på 60 pst. Mot slutten av 2008 var aksjedelen
i investeringsporteføljen så låg at det var naudsynt å justere porteføljen
slik at aksjedelen kom tilbake til den vedtekne vekta på 40 pst. Retningslinjene
for investeringsporteføljen er elles i stor grad likeeins med retningslinjene
Finansdepartementet har fastsett for Statens pensjonsfond – Utland.
Marknadsverdien av investeringsporteføljen var 179
mrd. kroner ved utgangen av 2008. I 2008 var avkastninga på investeringsporteføljen
-17,5 pst. målt i den valutakorga som svarer til samansetninga av
referanseporteføljen. Målt i norske kroner var avkastninga -0,7
pst. Forskjellen kjem av at den norske krona svekte seg i forhold til
valutakorga for referanseporteføljen. Forvaltninga gav ei mindreavkastning
på 3,96 prosenteiningar målt i forhold til kva ein ville fått ved å
investere i referanseporteføljen.
Finansdepartementet har vurdert forvaltningsverksemda
til Noregs Bank i 2008 i meldinga om Statens pensjonsfond – Utland
frå 3. april 2009. Departementet peika der på at resultata i 2008
er svake og i stor grad prega av finanskrisa. Etter fleire år med
brei oppgang i aksjemarknadene har aksjekursane falle markert gjennom
det siste året. Avkastninga i dei internasjonale aksjemarknadene
i 2008 var den svakaste på over 100 år. Rentepåslaga i pengemarknaden
internasjonalt steig, og det vart dyrare med langsiktig finansiering
både for bankar og andre type føretak. Finanskrisa har ført til
ein markert auke i investorane sine krav til kompensasjon for å
investera i verdipapir med høg kredittrisiko.
I meldinga om Statens pensjonsfond – Utland peiker
ein også på dei svake resultata i den aktive forvaltninga i Noregs
Bank i 2008. Fram til og med 2006 hadde Noregs Bank rapportert ni
år med positiv meiravkastning samanlikna med avkastninga på referanseporteføljen,
men denne vart meir enn motsvart av tapa i den aktive forvaltninga
dei to siste åra. Sjølv om det var mindreavkastning innan både aksje-
og renteforvaltninga i 2008, står renteforvaltninga for ein stor
del av dei samla tapa i den aktive forvaltninga. Dei svake resultata
innan renteforvaltninga skyldes i hovudsak at Noregs Bank sine aktive
obligasjonsinvesteringar i stor grad har hatt ein felles eksponering
mot underliggjande systematisk risiko (likviditetsrisiko og kredittrisiko).
Store posisjonar som var blitt bygd opp i ein situasjon der risikopremien
på likviditet og kreditt var låg, viste seg å falle samstundes i
verdi då marknaden vart driven av store skift i verdsetjinga av
desse risikofaktorane. I meldinga om Pensjonsfondet skriv departementet
at resultata i den aktive forvaltninga i Noregs Bank må vurderast
over ein lang periode, men at dei i 2008 etter departementet si
vurdering ikkje var tilfredsstillande. Departementet viser i den samanhengen
òg til dei tiltaka som Noregs Bank har sett i verk knytt til den
aktive forvaltninga.
Marknadsverdien av Statens petroleumsforsikringsfond
var 21 mrd. kroner ved utgangen av 2008. Fondet skal i høve til
retningslinjene investerast i renteberande verdipapir. Fondet hadde
i 2008 ei avkastning på 9,1 pst. målt i utanlandsk valuta, og 31,6
pst. når ein måler i norske kroner. Dette var 0,07 prosenteiningar høgare
enn avkastninga på den referanseporteføljen som Olje- og energidepartementet
har definert.
Det er bygd opp kontrollapparat for investeringsverksemda
både innanfor områda for kapitalforvaltning og pengepolitikk, og
i andre delar av sentralbanken. Valutareservane til Noregs Bank
og plasseringane for Statens pensjonsfond – Utland inngår i årsrekneskapen
til Noregs Bank og blir revidert av Noregs Banks revisjon.
I stortingsmeldinga om Statens pensjonsfond
er det gjeve ein meir utfyllande omtale av forvaltningsverksemda
til Noregs Bank i 2008.
Det er òg gjort nærare greie for kapitalforvaltninga
i Noregs Bank i banken si årsmelding og i ei eiga årsmelding for
kapitalforvaltninga. Forvaltninga av Statens pensjonsfond er også omtala
i statsrekneskapen.
Komiteen tek omtalen
til orientering. Elles viser komiteen til merknader
frå dei respektive partia i innstillinga frå finanskomiteen om forvaltninga
av Statens pensjonsfond i 2008, Innst. S. nr. 277 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader i innstillingen til St.meld. nr. 20 (2008–2009)
om forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2008, der disse
medlemmer er kritiske til forvaltningen og økningen av aksjeandelen
fra 40 pst. til 60 pst.
Noregs Bank skal arbeide for at det finansielle systemet
verkar som det skal. Finanssystemet omfattar finansinstitusjonane,
finansmarknadene og betalingssystemet. Målet om finansiell stabilitet
inneber at systemet skal vere så robust at det kan takle store hendingar
innanfor eller utanfor systemet. Systemet skal vere i stand til
å formidle finansiering, utføre betalingar og omfordele risiko på
ein effektiv måte. Dersom den finansielle stabiliteten er truga,
kan Noregs Bank og andre styresmakter setje i verk tiltak.
Både i Noreg og i andre land har 2008 vore prega av
krisehandsaming. Noregs Bank og andre norske styresmakter har sett
inn fleire tiltak for å avgrense skadeverknadene av finanskrisa
og styrkje det finansielle systemet. Noregs Bank har mellom anna
tilførd dei norske bankane meir lån og med lengre løpetider enn
vanleg. I tillegg har staten gitt bankane tilbod om å byte obligasjonar med
førerett (OMF-ar) mot statspapir. Noregs Bank har stått for den
praktiske gjennomføringa av denne ordninga. Tiltaka frå styresmaktene gjorde
at bankane fekk finansiert utlåna sine til lågare kostnad enn det
ein såg tidlegare på hausten, jf. nærare omtale i kapittel 2 i meldinga.
Noregs Bank sitt arbeid for finansiell stabilitet har
fire viktige element:
Overvake faren for
alvorlege forstyrringar i det finansielle systemet.
Førebyggje ustabilitet ved å freiste halde risikoen
for forstyrringar på eit lågt nivå.
Arbeide for å halde tilliten til betalingsmidlane oppe.
Ha beredskap for handsaming av kriser.
Noregs Bank overvaker nøye kor solide og lønsame
dei viktigaste finansinstitusjonane er, og kor godt dei viktigaste
finansmarknadene fungerer. Noregs Bank gir si vurdering offentleg
i rapportar som kjem kvart halvår. Noregs Bank nyttar eit breitt
datagrunnlag for å overvake finanssystemet. Det omfattar både statistisk
materiale og opplysningar som blir henta inn direkte frå aktørar
i finansmarknadene. Noregs Bank hentar inn opplysningar om bankane
sin utlånspraksis ein gong i kvartalet og opplysningar om likviditetstilhøva
i bankane kvar månad. Sentralbanken har òg jamlege møte med bankar
for å drøfte aktuelle problem som dei står overfor.
Noregs Bank har utvikla modellar som blir nytta i
arbeidet med å analysere og evaluere finansiell stabilitet. Rapportane
om finansiell stabilitet i 2008 inneheldt stresstestar. I desse
analysane har ein sett på konsekvensane av mellom anna eit markert
fall i forventningane frå hushalda og påfølgjande omslag i bustadmarknaden,
i kombinasjon med andre uheldige utviklingstrekk.
Noregs Bank har beredskap for å kunne handsame
kriser i det norske finansielle systemet. Hendingane dei siste 18
månadene har vist at svikt i dei marknadene der bankane låner pengar (likviditetsrisiko)
er eit viktig trugsmål mot den finansielle stabiliteten. Det var
tap på utlån til hushald i USA (kredittrisiko) som utløyste uroa, men
det er ein nær samanheng mellom svikten i marknaden for bankane
si finansiering og kredittrisikoen.
Beredskapsutvalet for finansiell infrastruktur
er skipa for å tryggje ei best mogeleg samordning av beredskapsarbeidet
i den finansielle infrastrukturen. Utvalet har òg eit ansvar for
å følgje opp "sivilt beredskapssystem" i finansnæringa. Dei viktigaste
aktørane i den finansielle infrastrukturen tek del i utvalet. Noregs
Bank leier utvalet og gjer sekretariatsarbeidet. Det blir jamleg
halde øvingar for å drøfte handsaminga av ulike kriser som kan råke
den finansielle infrastrukturen.
Beredskapsutvalet hadde fire ordinære møte i 2008.
I samband med utvalet sitt møte i juni vart det arrangert ei øving
der heile utvalet var med. Øvinga tok utgangspunkt i at Noregs Bank
sitt oppgjerssystem (NBO), og etter kvart òg reservemaskina til
NBO, var ute av drift. Øvinga avdekte utfordringar i rutinane, som
det i ettertid er arbeidd med for å rette opp. I desember var sekretariatet
og andre medlemmer av utvalet med i øvinga IKT 08. Dette var ei
nasjonal øving der finanssektoren berre var eit av øvingsområda.
Også i denne øvinga kom det fram svake punkt i fordelinga av oppgåver
mellom sekretariatet og aktørane i marknaden og mellom deltakarane
i utvalet.
Noregs Bank har òg teke del i EU sitt arbeid
med å handsame finanskrisa. På grunn av EØS-avtala og den tette
integrasjonen mellom banksystema i EU- og EØS-landa har, Noregs
Bank og Kredittilsynet sidan 2004 vore observatørar i Committee
of European Banking Supervisors (CEBS). Frå 2006 har dei to institusjonane
òg vorte inviterte til møta i Banking Supervision Committee (BSC).
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til ordningen med banksikringsfond og finansieringen av ordningen. Disse
medlemmer mener man burde se på regelendringer som forhindrer
at låntakere finansierer sikring av innskyternes penger, ettersom dette
innebærer en urimelig kryssubsidiering. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere regelendringer
som forhindrer at låntakere hos bankene må være med å finansiere
banksikringsfondet som skal sikre innskyternes innskudd."
Etter sentralbanklova § 1 skal Noregs Bank vere eit
utøvande og rådgivande organ i penge-, kreditt- og valutapolitikken.
Banken skal gi ut setlar og myntar og fremje eit effektivt betalingssystem.
Vidare skal Noregs Bank overvake penge-, kreditt- og valutamarknadene.
Dei noverande retningslinjene for pengepolitikken
vart fastsette i forskrift ved kronprinsregentens resolusjon av
29. mars 2001 med heimel i sentralbanklova § 2 tredje ledd og § 4
andre ledd, jf. boks 4.2 i meldinga. Nærare grunngiving og utdjuping
av retningslinjene vart trekte opp i St.meld. nr. 29 (2000–2001)
Retningslinjer for den økonomiske politikken, som vart lagd fram
den same dagen.
I tråd med forskrifta skal pengepolitikken sikte mot
stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den norske
krona. Noregs Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal
i samsvar med dette rettast inn mot låg og stabil inflasjon, definert
som ein årsvekst i konsumprisane som over tid er nær 2,5 pst. Av
forskrifta følgjer det at pengepolitikken skal medverke til å stabilisere
utviklinga i produksjon og sysselsetjing og samstundes også medverke til
stabile forventningar om valutakursutviklinga. I St.meld. nr. 29
(2000–2001) står det vidare at det er venta at konsumprisveksten
som ein hovudregel vil liggje innanfor eit intervall på +/– prosenteining
rundt målet for prisstiginga. Noregs Banks rentesetjing skal vere
framoverretta i tid og ta tilbørleg omsyn til uvisse knytt til makroøkonomiske
prognosar og vurderingar. Når hovudstyret i Noregs Banks fastset
renta, skal det ta omsyn til at det kan ta tid før endringar i politikken
får effekt, og sjå bort frå forstyrringar av mellombels karakter
som ikkje blir vurderte til å påverke den underliggjande pris- og kostnadsveksten.
Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken
er å medverke til å gi økonomien eit nominelt ankerfeste. Låg og
stabil inflasjon er ein viktig føresetnad for at økonomien over
tid fungerer på ein måte som medverkar til vekst og velstand. Forskrifta
etablerer fleksibel inflasjonsstyring som rettesnor for pengepolitikken.
På kort og mellomlang sikt må pengepolitikken vege omsynet til låg
og stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon og sysselsetjing.
I dei fleste situasjonar vil det vere samsvar mellom omsynet til
å stabilisere prisstiginga og omsynet til ei stabil utvikling i
produksjon og sysselsetjing. Dersom det oppstår konflikt, må ein
gjennom skjønnsutøvinga i pengepolitikken vege desse to omsyna mot
kvarandre.
I pkt 4.4.2 i meldinga er det ei nærmare omtale av
utøvinga av pengepolitikken i 2008, og i pkt. 4.4.3 er det gjort
greie for vurderingar av pengepolitikken frå Noregs Bank Watch,
OECD, Statistisk sentralbyrå og Kredittilsynet.
Forskrifta for pengepolitikken, som vart fastsett 29. mars
2001, ligg fast. Det var brei semje i Stortinget om retningslinjene
for pengepolitikken. Det synest å vere tillit til pengepolitikken,
både blant marknadsaktørar, i dei akademiske miljøa og allment i
opinionen. Departementet meiner at dei gjeldande retningslinjene
for pengepolitikken utgjer eit godt rammeverk for Noregs Banks utøving
av pengepolitikken. Rammeverket er godt i tråd med praksis i andre
land med fleksibel inflasjonsstyring. Innanfor forskrifta skal Noregs
Bank utøve eit sakleg avgrensa skjønn. Ansvarsdelinga mellom dei
politiske styresmaktene og Noregs Bank er etter departementet si
meining føremålstenleg.
I forskrifta heiter det at pengepolitikken skal sikte
mot stabilitet i den nasjonale og internasjonale verdien av den
norske krona. Pengepolitikken skal rettast inn mot å nå låg og stabil inflasjon.
Det operative målet for pengepolitikken er ein årsvekst i konsumprisane
som over tid er nær 2,5 pst. Pengepolitikken skal samstundes støtte
finanspolitikken ved å medverke til å stabilisere utviklinga i produksjon
og sysselsetjing og til stabile forventningar om valutakursutviklinga.
I årsmeldinga for 2008 skriv Noregs Bank mellom
anna følgjande om fleksibel inflasjonsstyring:
"Noregs Bank legg til grunn at inflasjonsstyringa skal
vere fleksibel, slik at både variasjon i inflasjon og variasjon
i produksjon og sysselsetjing blir lagde vekt på når renta blir
sett. Den fleksible inflasjonsstyringa byggjer ei bru mellom pengepolitikken
si langsiktige oppgåve, som er å halde inflasjonen låg og stabil
og forankre inflasjonsforventningane, og det meir kortsiktige omsynet
til å jamne ut utviklinga i produksjonen."
Retningslinjene for den økonomiske politikken inneber
at pengepolitikken har ei klar rolle i stabiliseringspolitikken.
Verkemidla i pengepolitikken kan raskt endrast dersom utsiktene
for økonomien blir endra. Tilliten blant aktørane til inflasjonsmålet
legg til rette for at pengepolitikken kan vere førstelinjeforsvaret
ved endringar i den økonomiske situasjonen.
Pengepolitikken skal vere framoverretta. Noregs Bank
set renta med sikte på å stabilisere inflasjonen nær 2,5 pst. på
mellomlang sikt. Ifølgje det som vart sagt i samband med rentemøta,
har Noregs Banks hovudstyre i utøvinga av pengepolitikken i 2008
vege omsynet til stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon
og sysselsetjing på kort til mellomlang sikt.
Utviklinga i konsumprisane i Noreg varierer
mykje frå eitt år til det neste, særleg som følgje av store variasjonar
i elektrisitetsprisane. I gjennomsnitt auka konsumprisane (KPI)
med 3,8 pst. i 2008. Ein må tilbake til 1990 for å finne ein like høg
prisvekst. Utviklinga i straumprisane åleine drog veksten i KPI
opp med om lag 1 prosenteining frå 2007 til 2008. Også den underliggjande inflasjonen
tiltok frå hausten 2006 til hausten 2008, før han fall noko tilbake
igjen mot slutten av 2008, mellom anna som følgje av lågare energiprisar,
redusert kapasitetsutnytting i norsk økonomi og lågare prisvekst
internasjonalt. Veksten i konsumprisane justert for avgiftsendringar og
rekna utanom energivarer (KPI-JAE) var 2,6 pst. i 2008. Veksten
i den nye indikatoren for underliggjande inflasjon, KPIXE, er av
Noregs Bank rekna til 3,1 pst. i 2008.
Noregs Bank får eit breiare grunnlag for å vurdere
utviklinga i den underliggjande inflasjonen ved å nytte fleire metodar
for å måle prisutviklinga. Samstundes er det etter departementet
si meining viktig at dei enkelte metodane som blir nytta, er transparente
og mogelege å etterprøve også for utanforståande miljø.
Pengepolitikken skal også medverke til stabilitet i
produksjon og sysselsetjing. Etter fleire år med høg vekst vart
det rundt årsskiftet 2007-2008 klart at fastlandsøkonomien var i
ferd med å passere ein konjunkturtopp. Auka renter medverka til
nedgang i hushalda sitt forbruk og bustadinvesteringar. Også fastlandsverksemdene
sine investeringar fall gjennom året. Den svake utviklinga internasjonalt
førte til markert nedgang i etterspurnad og prisar for norske eksportprodukt.
Då problema i dei internasjonale finansmarknadene og tilbakeslaget
i verdsøkonomien tiltok utover hausten i fjor, såg ein at denne
utviklinga ville forsterke tilbakeslaget også i norsk økonomi. Korttidsstatistikk
viser at aktiviteten både innanfor industri, varehandel og byggeverksemd
gjekk ned mot slutten av 2008. Den svake utviklinga gir seg også
utslag i arbeidsmarknaden, der den sterke veksten i sysselsetjinga
stoppa opp mot slutten av fjoråret, samstundes som arbeidsløysa
auka.
I tiltaksproposisjonen frå januar i år vart
det anslått om lag nullvekst i BNP for Fastlands-Noreg i 2009, nær
2 prosenteiningar lågare enn anslått i Nasjonalbudsjettet 2009.
Noregs Banks rentereduksjonar bidreg til å dempe verknaden frå finanskrisa
og tilbakeslaget i internasjonal økonomi på norsk økonomi. Dei varsla
og gjennomførte rentenedsetjingane kan innebere nær 35 mrd. kroner
i auka inntekter for hushalda, dersom dei får fullt utslag i bankanes
innskots- og utlånsrenter.
Det går føre seg faglege drøftingar og mykje økonomisk
forsking internasjonalt om pengepolitikken kunne gjort meir for
å hindre oppbygginga av bobler i bustad- og aksjemarknadene dei
siste åra. Utviklinga i gjeld, formuesprisar og låntakarars evne
til å betale gjelda er med i grunnlaget for Noregs Bank si rentesetjing,
slik det mellom anna kjem til uttrykk i kriteria som Noregs Bank
nyttar for å vurdere om den framtidige utviklinga i renta er god.
I årstala i februar 2009 uttala sentralbanksjefen:
"Utviklingen her hjemme, og i enda større grad i andre
land, viser at virkemidlene i den økonomiske politikken ikke er
fullgode. Det er særlig samspillet mellom kreditt og bolig- og eiendomspriser
som skaper utfordringer.
Rentesettingen påvirker dette
samspillet bare indirekte. Renten går opp i gode tider når vi venter at
inflasjonen vil tilta og ned når vekst og inflasjon avtar. Renten
er et grovt virkemiddel, som vi kan bruke til å holde inflasjonen
i sjakk over tid og slik bidra noe til å jevne ut svingninger i produksjon
og sysselsetting. Virkemiddelet må ikke bli lesset over med oppgaver."
Det er viktig for hushalda og andre aktørar
i økonomien si tilpassing i mellom anna bustadmarknaden at kommunikasjonen
frå Noregs Bank si side om vurderingane som ligg til grunn for renteavgjerdene
og om den framtidige renteutviklinga, er klar. Praksisen Noregs
Bank har følgt sidan hausten 2005 med å gjere offentleg sin eigen
renteprognose, bidreg positivt i denne samanhengen.
Forventningane til framtidig inflasjon nokre
år fram i tid ser ut til å vere godt forankra i inflasjonsmålet.
Etter departementet si oppfatning tyder inflasjonsforventningane
på at det er brei tillit til at pengepolitikken over tid vil gi
ei prisstiging i samsvar med inflasjonsmålet, jf. pkt. 4.4.2 i meldinga.
Med utgangspunkt i forskrifta skal pengepolitikken
medverke til å stabilisere forventningane om valutakursutviklinga.
Det operative målet for pengepolitikken er låg og stabil inflasjon.
I samsvar med dette er det ikkje fastsett noko bestemt mål for nivået
på kronekursen. Utviklinga i kronekursen har likevel vesentleg innverknad
på rentesetjinga fordi ho påverkar inflasjon og produksjon, særleg
i ein liten, open økonomi som den norske. Det har vore store endringar
i verdien av den norske krona i samband med uroa i finansmarknadene.
Krona svekte seg markert gjennom andre halvår 2008. Kronesvekkinga
må sjåast i samband med at etterspurnaden etter små valutaer som
den norske gjerne fell i urolege tider. Det kraftige fallet i oljeprisen
bidrog truleg til å forsterke svekkinga av krona. I Noregs Banks pressemelding
om renteavgjerda 17. desember peikar banken på at den svake krona
verka til å dempe utslaga for konkurranseutsett sektor av konjunkturnedgangen
ute. Banken understreka at dersom krona skulle halde seg svak lenge, kunne
det ha innverknad på inflasjonsforventningane og etter kvart få
følgjer for rentesetjinga. Hittil i 2009 har krona styrkt seg att, men
ho er framleis noko svakare enn gjennomsnittleg kurs for åra 2004–2008.
Publiseringa av Noregs Bank sin eigen bane for renta
framover medverkar etter departementet sitt syn også til å stabilisere
forventningane om valutakursutviklinga. Gjennom 2008 har Noregs Bank
dessutan tydeleg kommunisert intensjonane bak innrettinga av pengepolitikken.
Utslaga i rente- og valutamarknadene i samband med rentemøta har
gjennomgåande vorte lågare dei siste åra. I 2008 var utslaga små
ved rentemøta i perioden januar-august, men noko større utover hausten.
Situasjonen i penge- og kredittmarknaden vart særs
pressa hausten 2008, og bankane sin tilgang til finansiering vart
vanskeleg. Noregs Bank gjennomførte då ei rekkje likviditetspolitiske tiltak
for å betre situasjonen. Banken tilførte mellom anna langt meir
likviditet enn normalt og utvida lånetilgangen og løpetida på låna,
jf. nærare omtale i kapittel 2 i meldinga.
Ingen prognosemiljø såg ved inngangen til 2008 føre
seg at verda skulle bli ramma av ei finans- og realøkonomisk krise
av ein slik styrke og eit slikt omfang som det vi no ser. Etter
departementet si meining har Noregs Bank gjennom året raskt justert
si oppfatning av den økonomiske utviklinga etter kvart som ny informasjon
har indikert svakare utsikter for norsk og internasjonal økonomi.
Noregs Bank auka renta frå 5,25 til 5,75 pst. gjennom første halvår
2008, men sette ho ned frå 5,75 til 3,00 pst. i fjerde kvartal etter at
utsiktene for utviklinga i inflasjon, produksjon og sysselsetjing
forverra seg. Hittil i 2009 er renta sett ytterlegare ned, til 2,00
pst. Noregs Bank har anslått at banken i løpet av året vil setje
renta vidare ned til om lag 1 pst. Medan rentereduksjonane medverkar
vesentleg til å stimulere den økonomiske aktiviteten og gjere situasjonen
lettare for føretak og hushald med gjeld, har Noregs Banks likviditetspolitiske
tiltak vore viktige for å betre situasjonen i penge- og kredittmarknadene.
Noregs Banks rentesetjing og likviditetspolitikk supplerer Regjeringa
sine budsjettpolitiske tiltak og tiltaka retta mot bankane og kredittmarknaden
for å motverke verknadene frå finanskrisa på norsk økonomi.
Den underliggjande prisstiginga var i 2008 sett under
eitt nær inflasjonsmålet. Det er sannsynleg at prisstiginga ein
periode vil kunne vere noko lågare enn inflasjonsmålet som følgje
av redusert prispress og svekte vekstutsikter for norsk og internasjonal
økonomi, men det er utsikter til at ho vil nærme seg inflasjonsmålet
att etter kvart som den økonomiske situasjonen blir meir normal.
Det synest å vere brei tillit til inflasjonsmålet. I utøvinga av
pengepolitikken i 2008 har Noregs Banks hovudstyre på kort til mellomlang sikt
vege omsynet til stabil inflasjon mot omsynet til stabilitet i produksjon
og sysselsetjing. Etter ei samla vurdering finn ikkje departementet grunnlag
for vesentlege merknader til Noregs Banks utøving av pengepolitikken
i 2008.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemen frå Venstre, vil understreke at forskrifta
om pengepolitikken, som blei fastsett 29. mars 2001, ligg fast. Fleirtalet meiner
at gjeldande retningslinjer for pengepolitikken utgjer eit godt rammeverk
for Noregs Banks utøving av pengepolitikken. Sentralbanken si operative
gjennomføring av pengepolitikken skal rettast inn mot låg og stabil
inflasjon, definert som ein årsvekst i konsumprisane som over tid
er nær 2,5 pst. Den langsiktige oppgåva til pengepolitikken er å medverke
til å gi økonomien eit nominelt ankerfeste. Fleirtalet er
einig i at det synest å vere tillit til pengepolitikken mellom marknadsaktørane,
i dei akademiske miljøa og allment i opinionen. Denne tilliten er
viktig for at pengepolitikken skal kunne verke effektivt. Tilliten mellom
aktørane til inflasjonsmålet legg til rette for at pengepolitikken
kan vere førstelinjeforsvaret ved endringar i den økonomiske situasjonen.
Dette støttar opp under den rolle pengepolitikken skal ha i stabiliseringspolitikken.
Hovudstyret i Noregs Bank har uttalt at ein i utøvinga av pengepolitikken
i 2008 har balansert omsynet til stabil inflasjon mot omsynet til
stabilitet i produksjon og sysselsetjing på kort og mellomlang sikt. Fleirtalet er
tilfreds med at Noregs Bank på denne måten følgjer opp retningslinjene
om at pengepolitikken også skal leggje vekt på stabilitet og sysselsetjing. Fleirtalet vil
peike på at Noregs Bank, ved å setje ned styringsrenta med 4,25
prosenteiningar sidan oktober 2008, har medverka til å dempe verknadene
av finanskrisa på norsk økonomi. Fleirtalet viser
til at dei gjennomførte og varsla rentenedsetjingane vil styrkje
økonomien til hushalda med nær 35 mrd. kroner dersom dei får fullt
gjennomslag i bankane sine renter.
Komiteens medlem fra Venstre er
enig i at den langsiktige oppgaven til pengepolitikken er å medvirke
til å gi økonomien et stabilt nominelt ankerfeste. Dette
medlem vil derfor utvide Norges Banks pengepolitiske mandat
på en slik måte at Norges Bank gis et større ansvar for å styre
penge- og kredittveksten i samfunnet på en mer relevant måte – sammenliknet
med dagens situasjon.
Etter dette medlems syn holder
det ikke lenger å operere med relativt snevre inflasjonsmål målt
i utviklingen av konsumprisindeksen, når de mest alvorlige penge-
og kredittekspansjonene viser seg å bli kanalisert inn i rente-
og kredittsensitive områder som boliger, eiendommer og verdipapirer.
Vi står i fare for å lure oss selv med falsk trygghet hvis vi stirrer
for snevert på konsumprisindeksen, slik som nylig i USA og slik
vi selv gjorde i opptakten til den såkalte bankkrisen på 80- og
90-tallet.
Dette medlem viser til at det
også er erkjent av stadig flere økonomer internasjonalt at en slik endring
er vesentlig også for å sikre at ikke Norges Banks mandat om å fremme
prisstabilitet skal komme i konflikt med Norges Banks mandat om
å fremme finansiell stabilitet. Slik situasjonen er i dag mener dette
medlem at det er en betydelig risiko for målkonflikt mellom
de to mandatene.
I pkt. 4.5 i stortingsmeldinga er det gjort
greie for Noregs Bank sin rekneskap for 2008.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Kredittilsynet er det sentrale offentlege organet som
fører tilsyn med at finansinstitusjonane innrettar seg etter rammevilkåra
som til kvar tid gjeld for finansmarknaden. Mellom anna skal Kredittilsynet
sjå til at lover og forskrifter blir følgde. Kredittilsynet skal,
ifølgje kredittilsynslova § 8 andre ledd, kvart år gi Finansdepartementet
ei melding om verksemda. I meldinga omtalar Kredittilsynet organisatoriske
forhold, rekneskap og generelle spørsmål knytte til tilsynsarbeidet.
Vidare blir det gitt ei nærare omtale av arbeidet innanfor dei ulike
tilsynsområda. Årsmeldinga til Kredittilsynet følgjer stortingsmeldinga
som utrykt vedlegg. Sjå meldinga for nærare omtale.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å se på muligheter for å forbedre samspillet mellom
Kredittilsynet og bankene. Disse medlemmer viser
til ordningen som tilsynelatende fungerer godt i Spania, hvor tilsynets
ansatte er plassert ute i bankene. En slik ordning kan gi bedre
informasjonsflyt mellom bankene og Kredittilsynet. Bankene kan få
råd og vink fra tilsynet hvis banken er på kant med lover og regler. Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre
en ordning i Norge etter modell fra Spania hvor Kredittilsynet
kan plassere ansatte ute i bankene/virksomhetene."
Det internasjonale valutafondet (International Monetary
Fund, forkorta IMF eller Fondet) har 185 medlemsland og er ein sentral
aktør i det internasjonale økonomiske samarbeidet. IMF er ein sjølvstyrande
institusjon under FN-paraplyen. IMF har eit hovudansvar for å fremje
stabiliteten i det internasjonale monetære systemet og er eit forum
for internasjonalt samarbeid om økonomiske spørsmål.
Verksemda til IMF er konsentrert om tre hovudaktivitetar:
førebyggje ubalansar og kriser ved å overvake økonomien i medlemslanda,
låne til land som har betalingsbalanseproblem eller er i krisesituasjonar,
og gi teknisk assistanse. Saman med Verdsbanken speler IMF ei viktig
rolle i arbeidet for å lette gjeldsbetalingane for fattige land
og setje dei betre i stand til å nedkjempe fattigdom og realisere
FNs tusenårsmål.
Verksemda til IMF vart i 2008 sterkt prega av den
finansielle og realøkonomiske krisa i verdsøkonomien. IMF var sentral
i arbeidet med å analysere årsakene til krisa, leggje fram forslag om
den økonomiske politikken til medlemslanda og bruke sine instrument
for å dempe verknadene av krisa i dei hardast ramma landa. Mellom
anna lånte IMF ut midlar til land som fekk akutte vanskar med betalingstilhøva
med utlandet. Store lån til fleire land i krise førte til at IMF
måtte arbeide med å sikre likviditeten til IMF. Reforminitiativ
i regi av dei såkalla G20-landa for å betre tilsynet med og reguleringane av
finansmarknadene fekk stor merksemd. IMF sin utlånspolitikk, verksemda
i låginntektsland og spørsmål knytte til rolla til statlege investeringsfond
var òg viktige tema det siste året. Arbeidet med reform av organisasjonen
sitt styresett og konsolidering av finansane har halde fram.
Pkt. 6.2 i stortingsmeldinga gir ei generell
oversikt over oppgåvene til IMF og pkt. 6.3 ei oversikt over styresettet
til organisasjonen. Pkt. 6.4 omtalar IMFs handtering av finanskrisa,
medan pkt. 6.5 omtalar andre aktuelle spørsmål som har vore til
behandling i IMF sidan førre kredittmelding. Pkt. 6.6 gir eit oversyn
over særskilde forhold som gjeld Noreg.
Finanskrisa viser at det er behov for sterke
internasjonale organisasjonar for økonomisk samarbeid, mellom anna
om finansmarknadsspørsmål.
Verken IMF eller andre internasjonale organisasjonar
varsla den omfattande krisa som verdsøkonomien no er inne i. IMF
har i fleire år peikt på risikoen knytt til dei globale ubalansane
i utanriksøkonomien, til dømes underskotet i USA og overskotet i
mange asiatiske land. Organisasjonen har òg peikt på risikoen for
boblar i bustadmarknadane i fleire industriland, og dei negative
konsekvensane for realøkonomien dersom bustadprisane fell vesentleg.
Men IMF varsla ikkje i særleg grad om farane knytt til utviklinga
av komplekse finansielle strukturar og til at vesenlege delar av
finanssektoren i industriland ikkje var underlagt tilstrekkeleg
regulering og tilsyn. Utviklinga har vist at trua på marknaden si
evne til sjølvregulering var sterkt overdriven, og at manglande
regulering var ei kjelde til ustabilitet.
Krisa syner at IMF si overvaking av finansiell stabilitet
ikkje har vore god nok. Derfor er styrking av dette området ei viktig
oppgåve. Dette må mellom anna føre til at IMF får betre tilgong
til å gjennomgå dei finansielle marknadene i alle medlemslanda,
og at alle land blir behandla likt. Til no har til dømes IMF sin
særskilde gjennomgong av finansmarknadene (FSAP) i dei einskilde
medlemslanda vore frivillig, og fleire sentrale land som til dømes
USA har ikkje ønska ein slik gjennomgong før no. Frå norsk side
har ein blant anna tatt til orde for at FSAP skal verte obligatorisk
for alle medlemsland, og ein stør arbeidet med å utvikle eit system
for tidleg varsling av fare for finansiell ustabilitet.
Då uroa i dei finansielle marknadene starta hausten
2007, var IMF raskt ute med analysar som synte alvoret i situasjonen.
Dei peikte på risikoen for at utviklinga i finansmarknadene kunne
føre til ein omfattande nedgangskonjunktur både i USA og industrilanda
generelt. IMF kom dessutan med nedjusteringar av sine prognosar
for den økonomiske utviklinga, og gav høge anslag for tapa i finansmarknadene,
som fleire land og analysemiljø meinte var for pessimistiske. Organisasjonen
peikte derfor tidleg på at det var behov for finanspolitiske tiltak,
mellom anna fordi problema i finansmarknadene svekka effekten av
dei pengepolitiske tiltaka som medlemslanda alt hadde sett i verk.
Samstundes har IMF teke aktivt tak i spørsmål knytte
til finanskrisa på alle arbeidsfelta sine. Analysar og politikkråd
har vore eit viktig satsingsområde. Gjennom sommaren og utover hausten
vart styret stadig hyppigare orientert av staben og administrasjonen
om utviklinga i finanskrisa. Styrediskusjonane om IMF sine hovudpublikasjonar
for multilateral overvaking – World Economic Outlook (WEO) og Global
Financial Stability Report (GFSR) – la vekt på desse forholda.
I byrjinga av oktober diskuterte styret IMF
si rolle i den pågåande finanskrisa og samarbeidet med Financial
Stability Forum (FSF). FSF vart etablert i samband med Asia-krisa
på slutten av 1990-talet. Det har som hovudansvar å vurdere regelverksutfordringar
for den internasjonale finansielle stabiliteten, identifisere og
føreslå tiltak for å møte desse utfordringane og å fremje samarbeid
og informasjonsutveksling mellom myndigheitsinstansar med ansvar
for finansiell stabilitet i kvart enkelt land. FSF er dominert av G7-land,
men har også medlemmer frå nokre andre sentrale land og frå forskjellige
internasjonale organ som arbeider med internasjonal finansiell stabilitet,
mellom anna IMF.
Dei enkelte medlemslanda i IMF – spesielt G7-landa,
men også andre rike land – hadde i oktober innført omfattande tiltak
for å møte krisa i finanssektoren, mellom anna: (1) lågare renter
frå sentralbankane, (2) utvida tiltak for å sikre likviditeten i
pengemarknadene, (3) kapitalstøtte til ulike finansinstitusjonar,
(4) program for å kjøpe tapsutsette lån og (5) utvida garantiordningar
for å sikre finansinstitusjonens finansiering. Styresmaktene i dei
ulike land hadde også måtta overta enkelte finansinstitusjonar og/eller
bidra til at institusjonar vart overtekne av andre.
FSF hadde føreslått mangesidige reforminitiativ som
mellom anna omfatta (1) betre tilsyn med finansinstitusjonars kapital,
likviditet og risikosystem, (2) større openheit og betre rekneskapsreglar
for drifta i finansinstitusjonane, særleg for nye finansielle instrument
og aktivitetar utanfor hovudverksemda, (3) endra rolle for kredittvurderingsbyråa,
(4) oppgraderte rutinar for risikovurdering hos styresmaktene, og
(5) styrkt myndigheitsberedskap for å møte kriser i det finansielle
systemet. Mange av forslaga hadde som mål å fremje samarbeidet blant dei
ulike myndigheitsinstansane innover i kvart enkelt land og over
landegrensene. Fleire forslag omfatta også rollefordelinga og samarbeidet mellom
internasjonale institusjonar, mellom anna spesielt forholdet mellom
IMF og FSF.
Styret i IMF støtta dei tiltaka som var innførte
av medlemslanda, spesielt sett i lys av kor alvorleg og omfattande
finanskrisa hadde vorte. Styret understreka særleg kor viktig det
er med intensivert internasjonalt samarbeid, dels gjennom koordinering
av tiltaka i dei enkelte land og dels gjennom ei meir aktiv rolle
for dei internasjonale institusjonane, mellom anna eit styrkt samarbeid mellom
IMF og FSF. IMF skal ha ansvaret for overvakinga av det internasjonale
finansielle systemet, medan FSF skal ha ansvaret for internasjonale
reformer med omsyn til tilsyn, standardar og reglar for finansinstitusjonars
drift. Det blir samarbeidd om utviklinga og bruken av tidlegvarslingssystem,
der IMF konsentrerer seg om samspelet mellom realøkonomi og finanssektor
og dessutan sårbarheit for det makroøkonomiske systemet, medan FSF
konsentrerer seg om sårbarheita i det finansielle systemet. Sidan erfaringane
hadde vist at desse forholda heng tett saman, vart det sterkt understreka
at vidare nært samarbeid mellom institusjonane var kritisk viktig.
Denne forståinga av arbeidsdelinga og samarbeidet
mellom IMF og FSF vart nedfelt i eit felles offisielt brev frå institusjonane
til statsleiarmøtet i G20 i november. Der vart det også understreka at
ansvaret for å følgje opp politikken overfor finanssektorane ligg
til dei nasjonale styresmaktene. IMF vurderer dette i samband med
den bilaterale overvakingspolitikken.
Dei nordiske og baltiske landa delte fullt ut
dei vurderingane som kom fram i diskusjonen. Særleg la ein vekt
på kor viktig det var å innføre tiltaka som takla den nærliggjande
krisa, og kor nødvendig det er med tett samarbeid mellom land for
å unngå uheldige samordningsproblem. Dei argumenterte også sterkt
for at IMF skulle ta ei meir aktiv og sentral rolle i samsvar med
mandatet det har, den universelle representasjonen og særskilde
kompetansen på overvaking og rådgiving om samspelet mellom makroøkonomi og
finansiell stabilitet.
Hovudbodskapane frå denne diskusjonen og dessutan
diskusjonane om overvakingspolitikken, om World Economic Outlook
og Global Financial Stability Report, danna bakgrunnen for diskusjonen
om finanskrisa på møtet i IMFC (den internasjonale monetære og finansielle komiteen)
i oktober 2008. IMFC-møtet vart overskygd av dramatikken i dei internasjonale finansmarknadene
etter at den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers gjekk
over ende i midten av september. Møtet i G7 dagen før IMFC-møtet
skisserte ein omfattande tiltaksplan overfor finanssektoren, som
i all hovudsak samsvarte med dei tiltaka som kvart av landa heilt
eller delvis hadde innført. Det nye var at medlemslanda forplikta
seg til å ta alle nødvendige skritt for å stabilisere situasjonen,
at dei understreka kor viktig det var å gjere det samtidig, og at
internasjonalt samarbeid var kritisk viktig for at dei skulle lykkast.
Føremålet var å vise stor handlekraft for at tilliten til finanssektoren kunne
gjenvinnast. IMFC la òg avgjerande vekt på ei aktiv rolle for IMF
og FSF.
Uteståande lån frå IMF hadde nådd eit historisk lågt
nivå i første del av 2008 etter fleire år med positiv utvikling
i framveksande økonomiar og utviklingsland. Dette kom av sterk
vekst i internasjonal økonomi og handel, kraftig oppgang i energi-
og råvareprisar og dessutan gunstige forhold i internasjonale finansmarknader.
Det kom òg av omlegging av den økonomiske politikken i mange land,
noko som gav betre ekstern og intern balanse. Landa som kom til
IMF for lån i samband med krisa i Asia og Latin-Amerika på slutten
av 1990-talet og byrjinga av dette tiåret, hadde betalt ned si gjeld.
Tyrkia betalte ned sitt IMF-lån i mai 2008.
Denne utviklinga snudde i andre halvdel av 2008 då
den pågåande krisa ramma framveksande økonomiar med full tyngd.
Lågare internasjonal vekst og handel og dessutan svært vanskelege forhold
i dei internasjonale finansmarknadene medførte at ein del framveksande
økonomiar fekk betydelege problem i utanriksøkonomien, gjennom kraftig
forverring i driftsbalansen og/eller manglande refinansiering av
privat eller offentleg utanlandsgjeld.
Dette resulterte særleg i to tiltak frå IMF
si side. For det første vart den særskilde hurtigprosedyren for
krisefinansiering igjen teken i bruk for fort å kunne hjelpe medlemsland
som kom i betalingsvanskar. Denne prosedyren vart sist brukt under
Asia-krisa og enkelte gonger etter det. Den gjer det mogeleg å yte
lån på svært kort varsel til medlemsland som er i ein spesielt vanskeleg
finansieringssituasjon, der rask respons frå IMF er avgjerande for
å avgrense skadeverknadene for den finansielle stabiliteten i landet
og i omverda.
For det andre vart det i slutten av oktober
etablert ei ny låneordning for framveksande økonomiar (Short-Term
Liqudity Facility), som skulle møte dei utfordringane enkelte av
dei no stod overfor. Men denne ordninga vart nedlagd alt i mars 2009,
då styret etablerte ei ny låneordning, "Flexible Credit Line", til
erstatning.
Den særskilde hurtigprosedyren har vorte brukt
i brorparten av dei nye kriselåna som har vorte innvilga. Dei nye
kriselåna har vorte ytte i form av den vanlege kortsiktige låneordninga
til IMF (SBA). Dei fleste låna har vore høgare enn den normale storleiken.
Ved slike ekstraordinære lån blir det kravd at (1) presset på betalingsbalansen er
stort, (2) at gjeldssituasjonen til landet er forventa å vere berekraftig,
(3) gode utsikter for at landet vil gjenvinne tilgangen til private
finansmarknader under løpetida for IMF-programmet og (4) stor sjanse
for at den makroøkonomiske tilpassinga til landet vil lykkast. Det
er òg strenge prosedyrekrav for styret si behandling av slike lån
i form av dokumentasjon knytt til (1) dei nemnde krava, (2) alternative
scenario som kan vurderast og (3) ein plan for korleis låneforholdet
skal avviklast. Vanlegvis blir låna utbetalte over ein periode
på om lag to år, for deretter å bli betalte tilbake over periode
på 3 1/4 til 5 år. Det skal i tillegg gjennomførast ei grundig vurdering
av lånet i etterkant.
Tabell 6.3 i meldinga viser dei medlemslanda som
har inngått nye låneprogram med IMF (utanom dei særskilde låneordningane
for utviklingsland) sidan sommaren 2008. Tabellen viser òg løpetida
for lånet, storleiken på lånet både målt i SDR og som del av medlemslandet sin
kvote, og om den særskilde hurtigprosedyren for krisefinansiering
vart brukt. Bakgrunnen for låna til dei største av desse landa er
nærare omtala i boks 6.1 i meldinga.
Som følgje av den sterke veksten i utlåna og
utsiktene til at fleire land kan få vanskar med å finansiere underskot
på betalingsbalansen, er det eit spørsmål om utlånskapasiteten i
tida framover vil vere tilstrekkeleg til å møte medlemslanda sin
etterspørsel etter lån. IMFs utlånsressursar har dei siste ti åra
minka sterkt sett i forhold til ulike mål for storleiken på verdsøkonomien (samla
produksjon, handel, kapitalstraumar og liknande). Låneetterspørselen
framover er usikker og er i stor grad avhengig av korleis finanskrisa
utviklar seg. IMF har uttrykt at det kan vise seg nødvendig å doble
utlånskapasiteten til om lag 500 mrd. USD. Tilgangen på utlånsmidlar
kan aukast anten ved ein generell auke av kvotane eller gjennom
særskilde avtaler med medlemsland om trekkrettar (lånetilgang).
I IMFs styre har den nordisk-baltiske valkrinsen støtta
at ein tok opp arbeidet med å sikre utlånskapasiteten til fondet
og særleg vist til multilaterale ordningar som NAB. I februar 2009 konkluderte
styret med at det på kort sikt hastar med å auke utlånskapasiteten
til fondet, men at ytterlegare analyse er nødvendig for å slå fast
det langsiktige behovet. Styret la vekt på at kvotar skal utgjere
den grunnleggjande kapitalen til fondet, men at bilaterale lån frå
medlemsland på kort sikt er det beste alternativet for å auke utlånskapasiteten.
Styret viste til avtala med Japan om ein auka lånetilgang på USD
100 mrd. og bad om at ein heldt fram arbeidet med å finne andre
långivarar. Styret slutta seg òg til at IMF arbeidde mot ei utviding
av NAB-ordninga. I mars 2009 tilbaud EU å gi IMF ein lånetilgang
på 75 mrd. euro.
27. mars 2009 sende finansministeren eit brev
til administrerande direktør i IMF med tilbod om å starte ein dialog
om eit bidrag frå Noreg. Utgangspunktet frå norsk side var ein auka
lånetilgang for IMF i Noregs Bank på opp til 30 mrd. kroner, under
føresetnad av samtykke frå Stortinget. Regjeringa meiner at Noreg,
som er blant dei landa med store internasjonale reservar, bør vere
med og bidra til at utlånskapasiteten til IMF blir sikra i denne
djupe internasjonale økonomiske krisa. Ei eventuell avtale med IMF
vil Regjeringa leggje fram for Stortinget i ein eigen proposisjon.
G20 heldt ein konferanse for statsleiarar i
Washington D.C. 15. november 2008, sjå boks 6.2 i meldinga om G20.
Temaet var styresmaktene si handtering av den globale finansielle
og økonomiske krisa. På kort sikt vart det sett søkjelys på å stabilisere
verdsøkonomien gjennom makroøkonomiske tiltak og tiltak retta mot
finanssektoren. Bodskapen var at styresmaktene ville ta i bruk alle
nødvendige verkemiddel for å demme opp for krisa. Dernest var det
fokus på tiltak for å førebyggje tilsvarande kriser for framtida.
Særleg vart det teke initiativ for å fremje eit tettare internasjonalt
samarbeid.
Kommunikeet frå konferansen var omfattande.
I tillegg til dei kortsiktige tiltaka vart det knesett ein del hovudprinsipp
for reform av finanssektoren: (1) Styrkt openheit, (2) forbetra
regulering, (3) auka integritet, (4) tettare internasjonal samarbeid
og (5) reform av multilaterale organisasjonar. Med bakgrunn i desse
hovudprinsippa vart det nedsett eit sett med arbeidsgrupper som skulle
førebu forslag til reformer til eit nytt møte for statsleiarar den
2. april 2009. G20-kommunikeet framførte fleire føringar for IMF
sitt arbeid framover:
IMF er sentral i
å analysere årsakene til og lærdommar frå krisa og å anbefale ulike
tiltak for å førebyggje kriser i framtida. Analysar her vil mellom
anna danne grunnlag for forslag til reformer for å motarbeide prosyklikalitet
i finanssystemet.
IMFs arbeid med å vidareutvikle varslingssystem
for mogelege kriser, der ulike risikoar, sårbarheiter og smittekanalar
mellom land er viktig. Ein føresetnad er eit nært samarbeid med
eit utvida FSF. Arbeidsdelinga mellom dei to institusjonane vart
skissert i eit felles brev til G20-møtet.
IMFs ulike låneinstrument skal vurderast
for å sikre at dei er vel tilpassa dei utfordringane framveksande
økonomiar og utviklingsland no står overfor.
IMFs rolle i å yte råd om makrofinansielle forhold
skal styrkjast. Dette skal skje parallelt med at den særskilde gjennomgangen
av det finansielle systemet – Financial Sector Assessment Program
(FSAP) – som blir gjennomført av IMF og Verdsbanken i fellesskap,
skal få ein meir sentral og integrert plass i den bilaterale overvakinga
i kvart enkelt medlemsland. Alle G20-landa forplikta seg til å gjennomføre
ein FSAP.
Utfallet av G20-møtet i november stadfesta IMFs
sentrale rolle (1) i å handtere kriser, mellom anna gjennom kriselån,
(2) i å førebyggje kriser, mellom anna gjennom overvakingspolitikken,
mellom anna tidlegvarslingssystem, og (3) i å gi politikktilrådingar,
mellom anna gjennom å analysere årsaker og lærdommar frå den pågåande
krisa.
Den internasjonale krisa har sitt utgangspunkt
i finanssektoren. Den har avdekt svakheiter i regulering og tilsyn
i fleire land, og i finansinstitusjonane si risikostyring. Globalt
integrerte finansmarknader har ført til at problem ein stad, og
gjennom fleire kanalar, raskt har spreidd seg til å bli eit verdsomspennande
problem. Det er derfor nødvendig med forbetringar av metodar for
overvakinga av finansiell stabilitet.
Det må vere eit overordna mål at heile den finansielle
sektoren skal omfattast av regulering og tilsyn. Ein må gå gjennom
tilrådingane i Basel II-regelverket, og reglane i dei korresponderande
EU-direktiva, i lys av finanskrisa. Det er eit overordna mål at
regelverket i minst mogeleg grad skal bidra til å forsterke konjunktursvingingane
Det er òg viktig å ha eit rekneskapsregelverk som fremjar openheit
om den faktiske situasjonen i finansinstitusjonane. Rekneskapsreglane
må alltid gi eit mest mogeleg rett bilete av den finansielle statusen.
Avlønningssystem i finanssektoren har stimulert til
å ta risiko. Tilsynsmyndigheitene må sjå til at finansinstitusjonane
ikkje bruker avlønningssystem (mellom anna provisjonssystem) eller
andre insitamentsstrukturar som kan føre til at det blir teke risiko
som ikkje kan sameinast med ei langsiktig berekraft.
Hemmeleghald i mange skatteparadis kan svekkje
global finansiell stabilitet. Det internasjonale arbeidet mot hemmeleghaldet
i skatteparadisa må styrkjast, både i OECD og gjennom andre kanalar.
Elles blir det i norske posisjonar mellom anna lagt
vekt på at ein må unngå proteksjonisme og handelskrig. Svakheiter
i WTOs regelverk må ikkje utnyttast til å byggje opp handelsbarrierar. WTO-forhandlingane
må takast opp att så snart som råd.
Noreg helsar velkome det arbeidet som blir gjort i
G20 for å nedkjempe økonomi- og finanskrisa. Det er viktig at resultata
og tilrådingane frå G20-prosessen blir kanaliserte inn og forankra
i det multilaterale systemet, så som IMF, Verdsbanken og FN-systemet.
Med breidda si, den politiske tilknytinga og
den etablerte overvakinga av medlemslanda er det naturleg at IMF
får ei sterkare rolle i samband med overvakinga av finansmarknadene.
IMFs kompetanse og ressursinnsats på finansmarknadsspørsmål bør
styrkjast. IMF bør utviklast til ein arena for samarbeid om – og utveksling
av bestepraksis for – tilsyn og regulering av finansmarknadsinstitusjonar.
IMF bør leggje større vekt på finansmarknadsspørsmål
i den bilaterale og multilaterale overvakinga, mellom anna med sikte
på å vurdere systemiske aspekt. IMFs overvaking av finanssektoren
i medlemslanda bør styrkjast, både ved FSAP og regulære artikkel
IV-konsultasjonar. FSAP bør gjerast obligatorisk for systemviktige
land.
IMF bør derimot vere tilbakehalden med å påta seg
ei rolle i konkret regelverksutvikling. Dette meir teknisk prega
arbeidet bør framleis liggje i Bank for International Settlements
(BIS). Det kan likevel vere føremålstenleg at samarbeidet mellom
IMF og BIS blir styrkt, anten direkte eller via FSF.
Samarbeidet mellom IMF og FSF bør styrkjast for
å forhindre framtidige kriser. Arbeidet i FSF bør i større grad
trekkjast inn i IMFs eiga verksemd. Det er positivt at medlemskrinsen
i FSF er utvida til å inkludere alle G20-land. Dette vil bidra til
å auke legitimiteten til FSF.
Tiltak bør iverksetjast for å sikre at IMF er
i stand til å møte lånebehov som kan oppstå i løpet av den pågåande
krisa.
Den noverande reformprosessen bør også brukast
for å styrkje samarbeidet mellom Bretton Woods-institusjonane og
FNs fond og program.
Dei multilaterale utviklingsbankane har ei viktig rolle
i å hjelpe utviklingsland med å få tilgang til finansiering. Kapitalstraumane
til utviklingsland minkar no klart, og utviklingsbankane (saman med
IMF) er, gjennom auka långiving, nokre av dei svært få som motarbeider
denne negative trenden. Samarbeidet mellom Bretton Woods-institusjonane
og FNs fond og program bør styrkjast.
Noreg har utarbeidd posisjonspapir til dei spørsmåla
som vart drøfta av stats- og regjeringssjefane i G20-landa på møtet
i London 2. april. Desse posisjonane er formidla til IMFs administrerande
direktør. Tilsvarande brev er sendt til mellom andre finansministrane
i Storbritannia og USA, leiaren av ECOFIN-rådet i EU og til kommissærar
i Europakommisjonen. Dei norske posisjonane er også sende til Sveriges
finansminister Anders Borg som nordisk representant i IMFC.
I Island hadde store økonomiske ubalansar bygd seg
opp gjennom fleire år, og ut over våren 2008 vart det klart at desse
utgjorde eit betydeleg problem. IMF åtvara i juli 2008 mot vesentlege risikoar
knytt til bankane og finansmarknaden, og bad styresmaktene om "aktivt
og raskt sette i verk tiltak for å dempe risikoen". Samstundes fekk
islandske bankar auka problem med å finansiere seg i dei internasjonale
marknadene.
Noregs Bank og den islandske sentralbanken, Seðlabanki
Islands, inngjekk 16. mai 2008 ei kredittavtale motsvarande opptil
EUR 500 mill. med løpetid ut 2008. Kredittavtala hadde som mål å
støtte dei islandske styresmaktene i arbeidet med å stabilisere
den økonomiske utviklinga på Island. Noregs Bank bad i brev av 8. mai
2008 om Finansdepartementet si godkjenning til å inngå avtala, jf.
sentralbanklova § 26. I brev av 14. mai 2008 godkjende Finansdepartementet inngåinga
av kredittavtala og gav Noregs Bank fullmakt til å forlengje avtala.
Seðlabanki Islands inngjekk tilsvarande kredittavtaler med sentralbankane
i Danmark og Sverige. På bakgrunn av nytt spørsmål frå Seðlabanki
Islands til Noregs Bank vart kredittavtala på EUR 500 mill. i byrjinga
av november forlengd med eitt år til utgangen av 2009. Tilsvarande
forlengingar skjedde med avtalene med sentralbankane i Danmark og
Sverige.
Island inngjekk 24. oktober ei førebels avtale med
IMF om stabiliseringsprogram for islandsk økonomi. Det mest akutte
tiltaket i programmet er å gjenopprette tilliten til den islandske
krona og islandsk økonomi. I programmet er det anslått at Island
har eit finansieringsbehov på 5 mrd. USD. Av dette dekkjer IMF om
lag 2 mrd. USD, medan det resterande beløpet kjem frå bilaterale långivarar.
På bakgrunn av dette finansieringsbehovet sende Seðlabanki
Islands 24. oktober ein førespurnad til Norges Bank om mellom anna
å yte eit mellomlangsiktig lån. Tilsvarande førespurnad vart send
til dei andre nordiske landa. Noregs Bank har tilrådd å gi eit slikt
lån dersom den norske staten stiller garanti for beløpet, og Regjeringa gav
3. november tilsegn om ein slik statsgaranti, med atterhald om samtykke
frå Stortinget.
Frå norsk side har ein lagt stor vekt på eit
tett nordisk samarbeid om støtte til Island. I samband med IMF-styret
si godkjenning av Islands stabiliseringsprogram 19. november 2008,
gjekk Noreg derfor saman med Danmark, Finland og Sverige om å love
at dei fire landa samla ville gi eit mellomlangsiktig lån på 2,5
mrd. USD. Det vart samtidig klart at det ikkje var behov for utbetaling
av det nordiske lånet før i 2009. Noregs del av det nordiske lånet
er 675 mill. amerikanske dollar. Basert på valutakursen 15. april tilsvarer
dette om lag 4,5 mrd. kroner.
I St.prp. nr. 47 (2008–2009) bad Regjeringa
om fullmakt frå Stortinget til å stille statsgaranti for eit slikt
lån frå Noregs Bank til Seðlabanki Islands. For nærare omtale av
dette lånet og Islands stabiliseringsprogram viser ein til denne stortingsproposisjonen.
Latvia er i store økonomiske problem og inngjekk
23. desember 2008 ei avtale med IMF om eit stabiliseringsprogram
og finansiell støtte. Med betydelege bidrag frå EU, EBRD, Verdsbanken
og dei nordiske landa fekk landet ei tilsegn om lån på til saman
7,5 mrd. euro. Det nordiske bidraget som Danmark, Finland, Sverige
og Noreg har lova, er på om lag 20 pst. av den samla finansieringa
(2,5 mrd. USD), med første utbetaling i 2010. Noreg har lova eit
lån på 525 mill. USD, med atterhald om samtykke frå Stortinget.
Den økonomiske krisa i Latvia følgjer etter
ein sterk, kredittfinansiert oppgangsperiode som har ført til stor
naud for internasjonal finansiering. Dei siste åra har det bygd
seg opp store ubalansar med høge bustad- og aksjeprisar og ein markert auke
av privat gjeld. Driftsbalanseunderskotet har vore høgt i fleire
år og var i 2007 på heile 24 pst. av BNP. Utanlandsgjelda har kome
opp i 135 pst. av BNP. Ein forventar eit sterkt fall i BNP i år.
Latvia deltek i valutakurssamarbeidet ERM II
i EU. ERM II stiller krav om å halde valutakursen innanfor eit band
på +/- 15 pst. overfor euro. Latvia har unilateralt sett ein svingingsmargin
på +/- 1 pst. som mål med tanke på snarleg euromedlemskap. Som ei
følgje av ubalansane i økonomien er det anslått at nivået på prisar
og lønningar i Latvia er 30 pst. høgare enn det ei langsiktig likevekt
i utanrikshandelen tilseier.
Dei viktigaste tiltaka i stabiliseringsprogrammet med
IMF er:
stabilisering av
banksektoren, mellom anna nasjonalisering av Parex, som er den einaste
større banken ått av innlendingar. Dei største bankane er svenskåtte,
men også DnB Nor har betydeleg verksemd i landet gjennom DnB NORD,
som DnB Nor eig 51 pst. av.
vidareføring av dagens valutakurs og deltaking
i ERM II
konsolidering av offentlege finansar
betring av konkurranseevna gjennom finans-
og inntektspolitikken. Offentleg sektor legg opp til lønnskutt på
25 pst. i 2009
Regjeringa vil i ein eigen proposisjon kome tilbake
til Noregs lån til Latvia når ramma rundt dette er tilstrekkeleg
klarlagd.
Fleirtalet i komiteen,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Venstre, konstaterer
at verken IMF eller andre internasjonale organisasjonar varsla den
omfattande krisa som verdsøkonomien no er inne i. IMF peikte rett
nok på at ubalansar og bobler var i ferd med å byggje seg opp, men
overvakinga av finansiell stabilitet har ikkje vore god nok. Politisk
kontroll med utviklinga innanfor kreative finansprodukt er blitt
redusert dei siste tiåra. Fleirtalet er einig i at
IMF må styrkje innsatsen sin på dette området. Institusjonen må
få betre tilgang til informasjon om utviklinga på finansmarknadene
i alle medlemslanda, og den må bruke eit breiare spekter av økonomiske
og politiske styringsteknikkar når det blir gitt råd om å motverke
finanskriser. Fleirtalet meiner at finanskrisa viser
at det er behov for sterke internasjonale organisasjonar for økonomisk
samarbeid, og ser fram til at FNs generalforsamling om kort tid
mellom anna skal behandle rapporten frå Stiglitz-kommisjonen.
Fleirtalet konstaterer at Regjeringa
meiner at styret i IMF har gjort endringar i kondisjonaliteten som
blir brukt i samband med utlån. Fleirtalet meiner
at meir fleksibilitet vil opne for at stabiliseringsprogramma på
ein betre måte vil kunne målrettast og tilpassast forhold i det enkelte
land og sikre både produksjon og sysselsetjing. Det vil gi hovudmerksemd
på realøkonomien i det aktuelle landet.
Fleirtalet viser til at Noreg
og den nordisk-baltiske valkrinsen i IMF lenge har vore kritiske til
at IMFs lån til låginntektsland har fått ein langvarig karakter. Fleirtalet har
registrert at styret i IMF skal ta stilling til endringar i lånefasilitetar
for låginntektsland i løpet av første halvår i 2009. Fleirtalet er
einig med Regjeringa i at det er viktig at IMF har ei ordning med gunstige
rentevilkår for å korrigere kortsiktige problem med betalingsbalansen
i låginntektsland.
Komiteens fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, Høgre og Venstre,
støttar òg det synet at dersom Noreg igjen skal medverke til finansiering
av PRGF-ordninga, må låginntektslanda få same politiske handlingsrom
og den same fridommen til å føre konjunkturstyring som industrialiserte
land har brukt i oppbygginga av sine økonomiar. Det må følgjeleg
ikkje stillast krav om privatisering og konkurranseutsetjing.
Komiteens fleirtal,
alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet og Venstre, deler Regjeringa
sitt syn på at Noreg, som er mellom landa med store internasjonale
reservar, bør medverke til at utlånskapasiteten i IMF blir sikra i
den typen internasjonal krise som vi no opplever.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det spesielt i
en tid med økende økonomisk integrasjon på tvers av landegrensene
– økonomisk globalisering – blir stadig viktigere å styrke det internasjonale
samarbeidet og de viktige spillereglene som økonomisk globalisering
forutsetter. Spesielt viktig er det å vedlikeholde og videreutvikle
legitime og tillitvekkende internasjonale institusjoner og spilleregler
som understøtter fri handel og frie bevegelser av arbeidskraft,
kapital og investeringer – innenfor betryggende regulerte rammer.
Kjennetegnet ved gode institusjoner og spilleregler er at de bygger
opp under den alminnelige tilliten og fremtidstroen som er så avgjørende
for all kreativ og nyskapende aktivitet – og som reduserer den opplevde
risikoen ved å foreta langsiktige investeringer.
Disse medlemmer mener derfor
at Norge bør delta aktivt i arbeidet med å reformere og fornye de
internasjonale institusjonene som trengs for å etablere og håndheve
et mer balansert og stabiliserende rammeverk for de globale finans-
og valutasystemene. En vesentlig medvirkende årsak til den aktuelle
finanskrisen har vært en finansiell verdensorden preget av store
ubalanser over lang tid, spesielt tydeliggjort gjennom de store
og økende underskuddene i USAs og Storbritannias driftsregnskap
på den ene side – og det tilsvarende store driftsoverskuddet i land som
Kina, Japan og Tyskland – samt en rekke mindre fremvoksende økonomier.
Norge både kan og bør spille en konstruktiv internasjonal rolle
i denne sammenheng. Et av de store spørsmålene vil bli hvordan fremtidens
IMF bør se ut, og hvordan vi på internasjonal basis skal lykkes
med å skape mer effektive, lettere korrigerbare og mer legitime
internasjonale institusjoner for å regulere og stabilisere de globale finans-
og valutasystemene bedre.
Et bedre internasjonalt reguleringsregime bør
etter disse medlemmers mening tilfredsstille noen
grunnleggende krav, som alle er med på å bygge opp under en global
økonomi basert på åpne markeder, rettferdige spilleregler og et tillitvekkende
sett av reguleringer.
Disse medlemmer vil særlig peke
på betydningen av å reformere og styrke det internasjonale pengefondet
(IMF) kraftig. Det er viktig at sammensetningen av IMFs styrende
organer reformeres slik at de fremvoksende landene og fattige land
får en langt større innflytelse sammenliknet med dagens situasjon.
Dette for å styrke IMFs legitimitet, og derigjennom muligheten til
å spille en viktigere og mer effektiv rolle i fremtiden. Det er
naturlig at innflytelsen i de styrende organer i langt større grad
gjenspeiler verdensøkonomien av i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet deler
ikke flertallets frykt for IMFs krav overfor utviklingsland om liberalisering
og privatisering, når vi vet at dette vil være avgjørende for en
rekke utviklingsland for å komme ut av den situasjonen de befinner
seg i. Disse medlemmer viser til at kapitalisme og
det frie marked utvilsomt er det redskap som har løftet flest mennesker
ut av fattigdommen. Kina, Indonesia, Malaysia, Japan, Sør-Korea,
Vietnam, Brasil, Argentina og Tyrkia er gode eksempler på dette.
Disse medlemmer mener at man
kan stille spørsmål ved deler av IMFs virksomhet, spesielt knyttet
opp til om de økonomiske ordningene sett under ett, faktisk hjelper
land ut av fattigdom. I tillegg bør man ha et kritisk blikk på organisasjonen
og kostnadene knyttet til byråkrati og administrasjon av IMF og
de økonomiske ordningene. Disse medlemmer er derfor glade
for at IMF har startet et arbeid med effektivisering og kostnadsbesparelser
knyttet til organisasjonen.
Disse medlemmer tar for øvrig
omtalen til orientering.
Komiteens medlem fra Venstre vil
styrke IMFs allerede aktive rolle innen teknisk assistanse, det
vil si som eksperthjelp innen finans- og pengepolitikk til land
med behov for assistanse. IMFs rolle innen internasjonal overvåkning
av makroøkonomisk politikk, valuta- og pengepolitiske forhold samt
finansiell systemrisiko må rustes opp kraftig. En slik opprustning
er av helt avgjørende betydning for at IMF skal kunne fylle sine
to øvrige roller på en god måte (koordinering av makroøkonomisk
politikk internasjonalt og utlånerrollen til land i vanskeligheter).
IMF bør også innta en viktig rolle (som ikke ivaretas i dag) knyttet
til å fremme fornuftig koordinering av makroøkonomisk politikk knyttet
til valutakurser, betalingsbalanse samt finans- og pengepolitiske
stimulansetiltak. Til slutt er det avgjørende at IMF tilføres vesentlig
mer midler for å kunne ivareta sin rolle som international lender
of last resort (som kredittyter til land i vanskeligheter), samt
for å kunne gi bidrag til valutastabiliserende operasjoner. I denne
sammenheng bør det vurderes å oppkapitalisere IMF gjennom å utstede
såkalte spesielle trekkrettigheter (SDRs – Special Drawing Rights)
i bytte mot midler i de hovedvalutaene som er dominerende i verdensøkonomien.
Dette vil i hovedsak være tale om USD, GBP, yen, renminbi og euro. Som
en engangsoperasjon kan det i den aktuelle dype globale krisen utgjøre
et viktig bidrag til global etterspørselsstimulans at midlene som tilføres
fondet gjennom SDRs, bygger på ekspansjon av pengemengden i de respektive
valutaland – en inflasjonsimpuls i en verden som trues mer av deflasjon.
En reform av IMF i den retningen som dette medlem har
pekt på innebærer at det ikke er nødvendig å etablere nye internasjonale
samarbeidsorganisasjoner, men heller at IMF rustes opp til å ivareta
en viktigere og langt mer relevant rolle i verdensøkonomien.
Forslag frå Framstegspartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen vurdere regelendringer
som forhindrer at låntakere hos bankene må være med å finansiere
banksikringsfondet som skal sikre innskyternes innskudd.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre
en ordning i Norge etter modell fra Spania hvor Kredittilsynet
kan plassere ansatte ute i bankene/virksomhetene.
Komiteen viser til
meldinga og merknadene over og rår Stortinget til å gjere følgjande
vedtak:
St.meld. nr. 31 (2008–2009) – Kredittmeldinga 2008
– blir å leggje ved protokollen.
Finansdepartementet fremma 24. april 2009 St.meld.
nr. 31 (2008–2009) Kredittmeldinga 2008. Departementet ynskjer med
dette å gjere oppmerksam på at opplistinga av medlemmane i representantskapen
til Noregs Bank på side 50–51 i meldinga, ikkje fullt ut var ajourførd.
Samansetnaden av representantskapen er som følgjer (varamedlem i
parantes):
Mary Kvidal, leiar (Lars Gjedebo)
Frank Sve (Tone Liljeroth)
Terje Ohnstad (Anne Grethe Kvernrød)
Eva Karin Gråberg (Jan Elvheim)
Tom Thoresen (Hans Kolstad)
Runbjørg Bremset Hansen (Camilla Bakken Øvald)
Kåre Harila (Liv Sandven)
Anne Strifelt (Inger Spangen)
Reidar Åsgård (Ola Røtvei)
Oskar Grimstad (Pål Morten Borgli)
Terje Johansen (Torild Skogsholm)
Erland Vestli (Frode Klemp)
Tormod Andreassen (Bjørn Lødemel)
Gunvor Ulstein (Beate Bø Nilsen)
Ivar B. Prestbakmo (Torunn Hovde Kaasa)
Oslo, i finanskomiteen, den 4. juni 2009
Reidar Sandal |
leiar og ordførar |