Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Olav Akselsen, Vidar Bjørnstad, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg
og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, Morten Høglund, Siv
Jensen og Øyvind Vaksdal, fra Høyre, Siri A. Meling og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, fra Kristelig Folkeparti,
Dagfinn Høybråten, fra Senterpartiet, Åslaug Haga, og fra Venstre,
Anne Margrethe Larsen, viser til at St.meld. nr. 15 (2008–2009)
er et resultat av Regjeringens ønske om i løpet av denne stortingsperioden
å legge frem en stortingsmelding som drøfter hvordan globalisering
og geopolitisk endring utfordrer Norges interesser i verden og hovedlinjene
i utenrikspolitikken. Komiteen har merket seg at
den sentrale motivasjon for meldingen er at utvikling, endringer og
økt kompleksitet i verden over de siste to tiår stiller norske interesser,
statens myndigheter og forvaltningen av norsk utenrikspolitikk overfor nye
og krevende utfordringer.
Komiteen ser det som positivt
at Regjeringen har valgt å legge frem en egen melding om hovedlinjene
i norsk utenrikspolitikk, og deler Regjeringens forståelse av at
en verden i rask utvikling skaper nye utfordringer og muligheter for
Norge. Samtidig anser komiteen at en rekke utfordringer,
særlig knyttet til geografi, demografi og geopolitikk har forblitt
konstante eller er reaktualisert, og at dagens verdensbilde således
fremstår som komplekst.
Komiteen noterer at den siste
meldingen om de overordnede linjer for norsk utenrikspolitikk var St.meld.
nr. 11, (1989–1990). Utviklingen og endringene i verden i løpet
av de tyve år som har gått er massive. Tema og tidspunktet for fremleggelsen
av St.meld. nr. 15 (2008–2009) fremstår derfor som høyst relevant. Komiteen vil likevel
vise til at betydelige aspekter ved globaliseringen og endringene
i det internasjonale system har vært debattert i Stortinget også
i mellomtiden, jf. Innst. S. nr. 118 (2003–2004) og jf. St.meld.
nr. 19 (2002–2003) En verden av muligheter.
Komiteen har merket seg at St.meld.
nr. 15 (2008–2009) skal bidra til Regjeringens samlede analyse av
hvordan globalisering og geopolitisk endring påvirker og utfordrer
Norge og det norske samfunnet, og registrerer at meldingen skal ha
et langsiktig og strategisk perspektiv med fokus på refleksjon rundt
de sentrale utviklingstrekk.
Komiteen har videre registrert
at meldingen må sees i sammenheng og delvis overlapper med andre
dokumenter og styringsinstrumenter som en del av det Regjeringen
beskriver som sitt "globaliseringsprosjekt". Komiteen merker
seg at St.meld. nr. 15 (2008–2009) skal utgjøre den overgripende
utenrikspolitiske delen av globaliseringsprosjektet.
Komiteen forstår at meldingen
innleder siste fase av prosjektet "Refleks – norske interesser i en
globalisert verden". Dette har bestått av en omfattende serie med
studier og analyser, samt landsdekkende konferanser og debattmøter. Meldingen
trekker blant annet veksler på innspill fra Refleksprosjektet, samt
analyser og konklusjoner fra Refleksprosjektets grunnlagsrapport,
"Norske interesser – Utenrikspolitikk for en globalisert verden",
som ble utgitt i september 2008. Refleksprosjektets mål har vært
å stimulere til en offentlig debatt og analyse av norsk utenrikspolitikk,
og behovet for åpenhet om det norske samfunnets internasjonale utfordringer
og utenrikspolitiske dilemmaer, samt et ønske om å involvere og
engasjere nye grupper er sentrale elementer i prosjektet. Komiteen har
merket seg at utenriksministeren har omtalt prosessen rundt Refleksprosjektet
som både et virkemiddel for politikkutvikling og som et mål i seg
selv.
Komiteen vil gi Regjeringen honnør
for gjennomføringen av det omfattende forberedende arbeidet som
er lagt ned. Komiteen deler vurderingen av at det
er stor interesse for utenrikspolitiske problemstillinger blant
den norske befolkningen, og at en åpen og engasjerende prosess har
vært viktig for å sørge for et bredt tilfang av innspill, meninger
og analyser til utformingen av norsk utenrikspolitikk. Komiteen har
merket seg at Refleksprosjektet har medført en lang rekke publikasjoner,
folkemøter og debatter, og har skapt interaksjon mellom politisk
nivå, embetsverk og forskningsmiljøer. Større deler av befolkningen
enn de som normalt deltar i debatter og politikkutvikling har derfor blitt
involvert i dette arbeidet. Viljen til å engasjere brede norske
og internasjonale akademiske miljø og forskningsmiljø i utarbeidelsen
av underlagsmateriale har også styrket prosjektet, særlig gitt målsettingen
om et langsiktig og strategisk fokus i meldingen.
Komiteen mener at prosessen,
særlig på bakgrunn av den åpne og inkluderende debatt som er skapt,
har vært vellykket. Komiteen mener at Refleksprosjektet
har vist en åpenhet om utenrikspolitisk tenkning som Regjeringen
med fordel kan videreføre, selv om formen på videreføringen kan
være annerledes. Komiteen ser også positivt på at
en slik åpenhet og involvering av eksterne aktører i større grad
kan prege Utenriksdepartementets arbeid, i den grad det er mulig.
Stortingsmeldingen beskriver innledningsvis fire
spesielt viktige endringer og utviklingstrekk som har funnet sted
de siste tyve årene og som har konsekvenser for Norge og utformingen
av norsk utenrikspolitikk. Komiteen deler oppfatningen
av at den omfattende globaliseringen innebærer at suverene stater
utfordres av overnasjonale og transnasjonale prosesser og aktører;
Utviklingen fra en bipolar via en unipolar til en multipolar verden;
Et økt mangfold av aktører samtidig som statene beholder sin dominerende
stilling; og klimaendringer som kan true grunnlaget for bærekraftig
utvikling og som i stadig økende grad preger den internasjonale dagsorden. Komiteen deler
Regjeringens vurdering av at disse faktorer utgjør noen av de mest fremtredende
internasjonale utviklingstrekkene i dette tidsrommet.
Komiteen deler vurderingen
av at sentrale premisser og utfordringer for norsk utenrikspolitikk
i dag kan defineres i grenseoppgangen mellom klassisk geopolitikk,
basert på geografi, demografi og ressurstilgang, og en ekstremt
hurtig globaliseringsprosess som i løpet av de siste tiårene har
redefinert og utfordret vår forståelse av hele utenrikspolitikken.
Globaliseringen beskrives i stortingsmeldingen som en langvarig og
kompleks utvikling, med prosesser og aktører som går på tvers av
nasjonale grenser og utfordrer suverene stater. Deregulering, teknologisk
utvikling, rask spredning av ideer og ideologisk tankegods, internasjonalisering
og grenseoverskridende lovverk illustrerer alle ulike aspekter ved
globaliseringen. En tilnærmet sammensmeltning av samfunnssystemer
på tvers av grensene og en utvisking av skillet mellom innenriks-
og utenrikspolitikk er andre uttrykk for utviklingen.
Selv om globaliseringen har vært et sentralt
aspekt ved utviklingen de siste to tiår, mener komiteen at
man ikke med sikkerhet kan legge til grunn at denne utviklingen
vil fortsette med uforandret tempo og retning.
Komiteen sier seg enig med Regjeringen
i at globaliseringen ikke nødvendigvis medfører at statene ikke
lenger er de viktigste aktører i det internasjonale systemet. De
fleste av de suverene statenes grunntrekk består, selv om nasjonale samfunnsinstitusjoner
og samfunnsutviklingen fremstår som stadig tettere vevet sammen
og statene utfordres av overnasjonale, internasjonale og private
aktører. Statene er etter komiteens oppfatning fortsatt
de sterkeste og mest relevante aktørene i det internasjonale systemet.
Komiteen ser at globaliseringen
både utfordrer og skaper nytt handlingsrom og nye muligheter for
Norge.
Komiteen er derfor særlig fornøyd
med at Regjeringen nettopp fokuserer på Norge som en av verdens
mest markerte globaliseringsvinnere. Norsk velferd er stadig mer
avhengig av omverdenen, fri internasjonal handel og rammefaktorer
som i realiteten bestemmes langt utenfor Norges grenser. Tilgangen
til internasjonale eksportmarked for norske varer, billig produksjon av
varer og tjenester i lavkostland og utnyttelse av Norges komparative
fortrinn har økt norsk verdiskaping betraktelig.
Komiteen vil videre vektlegge
at den norske samfunnsmodellen er en viktig faktor for Norges gunstige
stilling med økende globalisering, og har vist seg robust i en åpen
internasjonal økonomi med høy grad av produktivitet og omstillingsevne.
Vår samfunnsmodell er bygget opp med det formål å sikre økonomi
og menneskelige hensyn, og har vært gjenstand for bred politisk mobilisering
i mange tiår. Komiteen deler beskrivelsen av at modellen
preges av ordnede forhold i arbeidslivet, et godt utviklet trepartssamarbeid,
og et vellykket samspill mellom en stat og marked. Herunder inngår
muligheter og vilje til å føre en aktiv næringspolitikk som skal
bidra til vekstvilkår og sikre at ressurser, kunnskap og teknologi
blir nyttiggjort i Norge. Komiteen vil videre peke
på at en sterk offentlig sektor fungerer som en viktig buffer overfor
økonomiske svingninger, og suppleres av sosiale sikkerhetsordninger
og aktive arbeidsmarkedstiltak.
Komiteen noterer samtidig at
sentrale strukturelle trekk ved det norske velferdssamfunnet består,
også i møtet med globaliseringen.
Komiteen er enig i vurderingen
av at Norge har høstet store gevinster ved å delta i den internasjonale
økonomiske samhandlingen, og at internasjonal integrasjon i et slikt
perspektiv først og fremst er en mulighet til å få mer igjen for
egen innsats – ikke en trussel mot norske arbeidsplasser eller norsk
levestandard.
Samtidig vil komiteen understreke
viktigheten av fremtidsrettede og lønnsomme omstillinger når forholdene
ligger til rette for dette og/eller det er påkrevet. Et fokus på
fremtidsrettet utdanning, kunnskap, forskning og utvikling, både
direkte fra statens side og gjennom å legge forholdene for andre
aktører, som for eksempel næringsliv og akademia, til rette. Komiteen vurderer
relevant kunnskap og kompetanse både som viktige innsats- og suksessfaktorer
for dagens samfunn og som en forutsetning for norsk verdiskaping
i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre anser at dette prinsippet
også burde ligget til grunn og lagt føringer for helheten av Regjeringens
politikk knyttet til utdanning, forskning og utvikling.
Komiteen viser til
at økonomiske nedgangstider i 2008 og 2009 allerede har medført
et stemningsskifte vedrørende åpen og fri handel i enkelte land. Komiteen vil
understreke at Norge er blant de land som vil kunne tape mest dersom
økt proteksjonisme og isolasjonisme igjen blir rådende i det internasjonale
systemet. Finanskrisen har videre medført at betydningen av regulering
og kontroll av finansinstitusjoner og internasjonal økonomi er kommet
høyt på dagsordenen og fulgt opp med tiltak nasjonalt og internasjonalt.
Til tross for at globaliseringen
totalt sett har gitt betydelige samfunnsgevinster i store deler
av verden, inklusive Norge, anser komiteen at den samtidig
produserer nasjonale, religiøse og politiske motkrefter og spenninger.
Hurtige omveltninger har historisk vist seg å kunne medføre ustabilitet
og negative motreaksjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, vil understreke at fattigdommen
i deler av verden er knyttet til de fattige landenes plass i den
globale fordelingen av makt og arbeid. Ikke alle land er like tjent med
den formen for globalisering som har dominert de siste 20–30 år.
Mange fattige land er utsatt for en betydelig grad av styring utenfra,
noe som begrenser det politiske handlingsrommet og gjør vekst og
fordeling vanskelig.
Komiteen vil understreke
viktigheten av å motarbeide radikaliserte globale verdi- og identitetskonflikter
som har sin bakgrunn i globaliseringen, og ser med bekymring på
tendenser til økende internasjonal polarisering med bakgrunn i verdier
og religion. Komiteen er samtidig opptatt av at norske
myndigheter har en klar og prinsipiell tilnærming i viktige verdispørsmål.
Komiteen ser at Regjeringen i
stortingsmeldingen gir uttrykk for at globaliseringens skyggesider
og motreaksjoner er en viktig begrunnelse for norsk engasjementspolitikk,
særlig når det gjelder fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter
og likestilling, miljøpolitikk og en bedre organisert verden.
Grenseoverskridende miljø- og klimautfordringer
er et klart og konkret uttrykk for at verden i dag er vevet tettere
sammen og statene i større grad gjensidig avhengig av hverandre. Komiteen mener
at miljø- og ressursgrunnlaget er avgjørende for både norsk og internasjonal
velferd og verdiskaping, og ser behovet for et tett og velfungerende
internasjonalt samarbeid for å sikre bærekraftig forvaltning av
naturressurser og for å møte miljø- og klimautfordringene. Utarming
av menneskers og staters miljømessige ressursgrunnlag vil kunne ytterligere
forsterke enkelte negative sider ved globaliseringen.
Komiteen deler oppfatningen av
at globalisering og internasjonalisering har brakt med seg nye trusler
og utfordringer. En rekke av de såkalte "nye" sikkerhetstruslene
har helt eller delvis sin bakgrunn i de prosesser eller motkrefter
som globaliseringen har skapt. Komiteen ser at nasjonale
myndigheters reduserte innflytelse over samfunnsutviklingen i eget
land, kombinert med nedbrytende faktorer som etniske, religiøse
eller politiserte konflikter, kan skape ustabilitet eller sammenbrudd.
I verste fall med fremveksten av ytterligere feilslåtte stater som
resultat.
Komiteen ser samtidig hvordan
trusler mot Norge kan vokse frem via ekstern ustabilitet, hvor hendelser
og utviklingstrekk på lang geografisk avstand raskt kan vokse og
få direkte konsekvenser for norsk sikkerhet.
Komiteen registrerer at Regjeringen
i meldingen gjør rede for eksempler på såkalt indirekte alvorlige,
men ikke eksistensielle, trusler mot norsk sikkerhet som et resultat
av global ustabilitet og usikkerhet. Komiteen vil
i det følgende gi sine merknader til noen av disse.
Komiteen ser på faren for spredning
av masseødeleggelsesvåpen og raketteknologi til nye stater eller
ikke-statlige aktører som en betydelig trussel, med potensielt massive
konsekvenser. Komiteen ser videre med bekymring at
det internasjonale regimet for ikke-spredning er under press fra
flere kanter, og vil understreke viktigheten av å forsterke det
diplomatiske arbeidet for ikke-spredning og nedrustning.
Komiteen viser til at Stortinget
høsten 2008 behandlet St.meld. nr. 27 (2008–2009) om nedrustning
og ikke-spredning, jf. Innst. S. nr. 29 (2008–2009), og viser til
komiteens og de enkelte partiers merknader der.
Komiteen er særlig oppmerksom
på situasjonen i Iran, hvor utviklingen av et på overflaten sivilt
atomprogram vil kunne skape et atom- og våpenkappløp i hele Midtøsten.
Israel, så vel som en rekke arabiske stater, oppfatter trusselen fra
Iran som massiv eller eksistensiell. Komiteen vil
igjen understreke nødvendigheten av å arbeide for at Midtøsten blir
en atomvåpenfri sone. Videre ser komiteen med uro
på utviklingen i Nord-Koreas atomvåpenprogram, som skaper betydelig
usikkerhet i regionen.
Komiteen viser til at internasjonal
terrorisme kan finne sted hvor som helst, og søker bevisst å ramme
uskyldige og sivile med den hensikt å spre frykt. Komiteen anser
muligheten for terroranslag som en betydelig og vedvarende trussel.
En rekke anslag de siste årene har vist hvor sårbare moderne samfunn
er, og hvordan "myke mål" bevisst rammes. Komiteen er
av den oppfatning at terror først og fremst kan bekjempes gjennom
en helhetlig strategi, hvor alle relevante virkemidler tas i bruk
og etterretning og informasjonsutveksling står sentralt. Balansen
mellom behovet for innhenting og behandling av informasjon, overvåkning
og borgeres rettssikkerhet er en sentral problemstilling i kampen
mot terrorisme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at meldingen slår fast at de viktigste tiltakene for å bekjempe
terrorisme i Norge ikke er knyttet til militære og sikkerhetspolitiske
virkemidler, men bred involvering og dialog. Det slås videre fast
at ulike sider ved norsk engasjementspolitikk kan ha positive ringvirkninger
som forebygger terror generelt. Disse medlemmer er
av den oppfatning at dette bygger på en naiv forståelse av årsakene
til terrorisme og vil minne om at de siste årenes terroranslag i
Europa har rammet uskyldige mennesker vilkårlig. Det er derfor ikke
grunnlag for å hevde at det eksisterer noe årsak/virkningsforhold
mellom engasjementspolitikken og sjansene for at Norge rammes av
terror. I gitte tilfeller kan det sågar også være slik at det norske fredsengasjementet
øker sannsynligheten for at Norge og norske borgere blir ansett
som legitime mål i terroraksjoner.
For komiteen er det viktig å
se trusselbildet i sammenheng. Koblingen mellom aktører som benytter
terror som virkemiddel og internasjonal organisert kriminalitet
og menneskehandel er i den forbindelse meget relevant. Kriminalitet, som
narkotikahandel, er en avgjørende finansieringskilde for terror-
og ekstremistgrupper, og nettverk og transportruter som benyttes
til smugling av varer og mennesker for økonomisk gevinst benyttes
også til våpen og materiell til slike grupperinger.
Komiteen viser til at skatteparadiser
utnyttes til å skjule store summer som finansierer kriminalitet,
og til terrornettverkenes evne til å gjennomføre sine aksjoner.
Kampen for å avvikle skatteparadisene og sørge for større innsyn
og åpenhet rundt kapitalstrømmer er derfor viktig i dette perspektivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil fremheve at det eksisterer en grunnleggende
forskjell mellom skatteparadiser som undergraver transparens og innsyn
i økonomiske transaksjoner og skattekonkurranse som er konkurranse
mellom land om å tilby de beste skattepolitiske rammevilkårene for
å tiltrekke seg investeringer. Disse medlemmer mener
at u-landene må sikres tilstrekkelig politisk handlingsrom til selv og
på uavhengig grunnlag å fastsette egne skattesatser.
Komiteen deler Regjeringens
vurdering av at staten forblir den dominerende aktøren i internasjonal
politikk. Samtidig utfordres den klassiske forståelsen av statssystemet
av utviklingstrekk som globalisering, fremveksten av en rekke andre
internasjonale aktører, på mellomstatlig nivå både regionalt og
globalt, samt store ikke-statlige eller private aktører og en tilbakevending
til en verdensorden som igjen er mer multipolar enn bi- eller unipolar,
slik tilfellet har vært etter 1945. Fremveksten av nye politiske
og økonomiske maktsentra, som EU, Kina, India og Brasil påvirker
allerede den globale maktbalansen og utfordrer dagens etablerte
internasjonale orden og samarbeidsorganer som er bygget på en annen
tids maktforhold. Komiteen anser at innflytelsesrike
staters syn på internasjonale spørsmål og at forholdet dem imellom bidrar
til å definere rammen for norske interesser og Norges internasjonale
handlingsrom. Dette skaper andre og mer dynamiske og komplekse utfordringer
for Norge. Komiteen merker seg at Regjeringen gir
uttrykk for at disse endringene må gjenspeiles i Norges sikkerhetsforankringer.
Komiteen viser til at USA fortsatt
er den sterkeste enkeltnasjon i det internasjonale systemet. USA
dominans synes relativt sett svekket i takt med fremveksten av andre
maktsentra, men amerikansk engasjement og lederskap vil spille en
avgjørende rolle i å oppnå løsninger og for å opprettholde en velfungerende
internasjonal orden. Forholdet mellom USA og andre større makter,
samt graden av USAs engasjement og samarbeid i internasjonale institusjoner
og regimer som er av betydning for hele verden, legger også rammer
for Norge. Selv om betydningen av det transatlantiske forholdet
i denne konteksten synes svekket, også sett fra amerikansk side,
anser komiteen at stabilitet og sikkerhet i det euroatlantiske
området er en forutsetning for å kunne lykkes med engasjement også
utover dette.
USA forblir Norges viktigste allierte. Norges kjerneinteresse
i det transatlantiske forholdet og dets allianser og partnerskap
består. USAs syn på og forhold til NATO, til EU og til de europeiske
stater er av avgjørende sikkerhets- og utenrikspolitisk betydning
for Norge. Komiteen deler Regjeringens vurdering
av at handlingsrommet for Norges sikkerhetspolitikk på et overordnet
plan i stor grad defineres av et geopolitisk triangel bestående
av USA, Europa og Russland.
Utviklingen i Russland er et annet sentralt
vilkår for norsk utenrikspolitikk. Komiteen mener
at et ryddig og konstruktivt forhold til vårt naboland Russland,
både bilateralt og i multilaterale fora, er av avgjørende betydning
for Norge. Norge er tjent med et pragmatisk og godt samarbeid med
Russland for å løse felles utfordringer. Norges linje i disse spørsmålene
overfor Russland må være tydelig.
Det bilaterale forholdet til Russland er godt,
men komiteen vil understreke at et stadig tettere
samarbeid også fordrer en klart synlig og uomtvistelig norsk forankring
i de vestlige allianser og fellesskap. NATO-medlemskapet fremstår
i så måte som en forsikring i et asymmetrisk naboskap.
Komiteen tar til etterretning
at Regjeringen i meldingen beskriver fremveksten av Kina og India
som stormakter som det viktigste utviklingstrekk i det geopolitiske
bildet. Den økonomiske utviklingen i Kina har vært massiv og imponerende,
mens den politiske utviklingen går saktere. I kraft av demografi
og økonomisk tyngde er Kina allerede en regional stormakt, med potensial
på sikt til å bli en global aktør, kanskje på linje med USA. Komiteen anser
Kinas medvirkning som avgjørende for å møte en rekke internasjonale
utfordringer, med betydning også for Norge, men ser samtidig at
den kinesiske tilnærming til internasjonal politikk, med sterkt fokus
på stabilitet, statssuverenitet og ikke-innblanding, kan komme i
konflikt med andre mål og verdier. Samtidig skaper Kinas betydelige
engasjement innen ressursutnyttelse og investeringer, blant annet
i Afrika, utfordringer for arbeidet med å skape utvikling koblet
med kondisjonalitet, for eksempel når det gjelder krav om good governance
og respekt for menneskerettighetene.
Også India har ambisjoner om en plass på den globale
arena, og har over flere år opplevd en betydelig økonomisk vekst. Komiteen mener
at en rekke globale utfordringer, knyttet til forhold som klima
og fattigdomsbekjempelse, forutsetter indisk deltakelse og engasjement.
Forholdet mellom India og nabolandene Kina og Pakistan er også av
avgjørende betydning for internasjonal fred og sikkerhet. Komiteen vil
bl.a. peke på konflikten i Kashmir som en sentral faktor i det regionale
sikkerhetsbildet. India spiller derfor en rolle også i kraft av
geografi.
Komiteen er opptatt av at norske
myndigheter aktivt engasjerer seg overfor Kina og India og at samarbeidet
mellom Norge og disse to landene styrkes og videreutvikles innenfor
alle relevante politikkområder. Komiteen har notert
seg en rekke positive initiativ overfor Kina, men vil understreke
at dialog og samarbeid må følges av en klar og prinsipiell holdning
i menneskerettighetsspørsmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser for eksempel
til at Norge har valgt ikke å slutte seg til EUs fordømmelser av
henrettelser i Kina, og er usikker på verdien av en menneskerettighetsdialog
dersom vanskelige spørsmål og kontroverser ikke tas opp i de fora hvor
man har mulighet.
Komiteen viser til
at både latente og åpne konflikter medfører ustabilitet og usikkerhet
i den region som omtales som det "bredere Midtøsten". Gitt regionens
rolle som produsent og leverandør av størstedelen av verdens olje, samt
et kjerneområde for rivaliserende stormaktsinteresser og religiøse
og politiske spenninger, er utviklingen i regionen uviss. Irans fremvekst
som regional stormakt med et atomprogram og den trussel det utgjør
for nabolandene, konflikten mellom Israel og palestinerne, og fragmenteringen
innad i den arabiske verden er eksempler på faktorer som har stor
påvirkning på både regional og global stabilitet. Komiteen ser
at den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen i Midtøsten
potensielt kan berøre Norge både direkte og indirekte.
Komiteen tar til orientering
Regjeringens vurdering av at Norge i dag ikke står overfor eksistensielle
trusler, men ser det som klokt at Regjeringen tar et forbehold for
en negativ utvikling hvor spredning av masseødeleggelsesvåpen og
raketteknologi igjen kan medføre særdeles alvorlige trusler – også
mot norsk territorium. Komiteen vil samtidig understreke
at det selv i en verden med nye, komplekse og mer diffuse trusler
enn tidligere fortsatt er behov for tradisjonell sikkerhetstenkning,
et sterkt og anvendelig forsvar og en forutsigbar og ansvarlig sikkerhets-
og forsvarspolitikk. Komiteen merker seg at Regjeringen
skriver i meldingen at fremtidig global ressursknapphet, økt strategisk betydning
av nordområdene og Norges asymmetriske forhold til Russland inngår
som potensielle alvorlige trusler og utfordringer for Norge. Komiteen vil
vise til at historisk erfaring har vist at rammevilkår og trusselbilder
kan skifte svært hurtig, langt utover det som vurderes som sannsynlig
kun få år eller måneder i forveien. Sikkerhet kan ikke improviseres.
Komiteen ser at Regjeringen har
identifisert fire alvorlige, men ikke eksistensielle trusler mot Norge
som spesielt relevante i årene fremover. Komiteen slutter
seg i det vesentligste til beskrivelsen av disse.
Komiteen vil understreke Norges
engasjement – sammen med allierte. Dette gjelder for eksempel konflikten
i Afghanistan og det internasjonale samarbeidet for å bekjempe terrorisme.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil likevel bemerke
at Norge faktisk er part i gitte konflikter,
og ikke bare vil "kunne anses" for å være slik part, slik det står
i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at meldingen viser til den økende globale knappheten på strategiske
ressurser som olje, gass og fisk, forsterket i nord av interessemotsetninger
knyttet til uavklarte jurisdiksjonsforhold. Disse medlemmer mener imidlertid
at det ikke nødvendigvis er naturlig knapphet på disse ressursene,
men at nasjonale, politiske og økonomiske hensyn ofte legger føringer
på hvordan den aktuelle ressurssituasjonen fremstilles på den internasjonale
arena. I mange tilfeller kan forestillingen om ressursknapphet være
med på å understøtte nasjonalistiske og udemokratiske politiske
tendenser.
Meldingen slår fast at "vi må regne med at det
vil oppstå nye konflikter blant annet som følge av kamp om naturressurser
og klimaendringer. Samtidig vil mange eksisterende konflikter forbli
uløste". Videre hevdes det at "kampen om de knappe energiressursene
kan i verste fall lede til alvorlige konflikter og krig". Disse
medlemmer registrerer at tilsvarende påstander også er blitt
fremsatt ved tidligere anledninger, blant annet i St.meld. nr. 13
(2008–2009) Klima, konflikt og kapital, uten at det er empirisk
grunnlag for å hevde at ressursknapphet fører til flere konflikter
eller kriger. Disse medlemmer vil advare mot en slik
form for militarisering av debatten som kan gi udemokratiske regimer
et påskudd for å øke sine militærutgifter og derved bidra til økt
regional ustabilitet.
Komiteen ser at dagens
utvikling i retning av økt multipolaritet og kompleksitet setter
de eksisterende multilaterale institusjoner under press. Dagens
multilaterale institusjoner ble skapt i en annen tid, med færre
aktører og en annen maktfordeling. Dette gjelder sentrale institusjoner
som FN, IMF, WTO, Verdensbanken og andre FN-organisasjoner. Komiteen mener
at Norge har sterke interesser knyttet til utviklingen av sentrale
deler av det multilaterale systemet. Graden av organisering og institusjonalisering
i verden synes økende – både globalt og på regionalt nivå, og komiteen registrerer
at det i 2006 var over 31 000 mellomstatlige og ikke-statlige internasjonale
organisasjoner. Politiske beslutninger og prosesser flyttes i stor
grad ut til nye arenaer og aktører, samtidig som ineffektivitet
og stillstand i enkelte multilaterale fora fører til en økning i
bilateralt avtaleverk – økningen i bilaterale handelsavtaler som
et resultat av det foreløpige sammenbruddet i WTO-forhandlingene
er et eksempel på dette. Komiteen finner en slik
utvikling uheldig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anerkjenner FNs helt
sentrale rolle som arena og aktør i det internasjonale systemet,
og støtter prinsippet om en FN-ledet verdensorden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
understreke at forholdet mellom stater på den internasjonale arena
skal reguleres gjennom internasjonal rett, og mener at Norge som
en liten stat i et område av geopolitisk betydning er tjent med
en forpliktende internasjonal rettsorden. Disse medlemmer erkjenner
i denne sammenheng at FN spiller en viktig rolle og mener således
det er av stor betydning at Norge aktivt bidrar til å gjøre organisasjonen mer
relevant, effektiv og fokusert. Det er imidlertid disse medlemmers mening
at FN ved flere tilfeller og på flere områder ikke har levd opp
til forventningene som er knyttet til organisasjonen. Det er også disse
medlemmers mening at verdensorganisasjonen ved flere anledninger
har kommet til kort når det gjelder å beskytte sivilbefolkning i
krig eller krigslignende situasjoner, noe som understreker at FN-sporet
ikke alltid er tilstrekkelig for å sikre fred, frihet og stabilitet.
Komiteen vil likevel
understreke at det er stort behov for reform i sentrale deler av
FN-systemet, og at organisasjonen har betydelige effektivitetsproblemer. Komiteen noterer
at det til tross for gjentatte forsøk på å gjennomføre nødvendige
reformer gjenstår omfattende mangler. En sentral ufordring er å
gjøre FN relevant for globalt viktige land, men det påligger samtidig de
enkelte medlemsland et ansvar for å få organisasjonen til å fungere.
Som en betydelig bidragsyter til FN-systemet bør Norge aktivt søke
en pådriverrolle i reform- og effektiviseringsarbeidet i FN. Komiteen vil
understreke viktigheten av reformer og effektiviseringsarbeidet.
Komiteen viser til at det er
store spenninger mellom legitimitet og effektivitet i dagens internasjonale
system, og at skjevt fordelt innflytelse og makt, sammen med nye
og mer komplekse utfordringer, er en utfordring for multilaterale
organisasjoner. Disse to faktorene gjør en reform av de globale
organisasjonene særdeles vanskelig, da behovet for større representativitet
og endret intern maktfordeling ofte kommer i konflikt med evnen
til effektiv gjennomføring. I en slik statisk situasjon i multilaterale
fora kan forbund og samarbeid av mer uformell og ad hoc-karakter
bli viktigere, og komiteen viser til at en slik tilnærming
har blitt brukt blant annet i arbeidet med den internasjonale konvensjonen
mot klasevåpen. En utfordring ved en slik tilnærming kan likevel
være at sentrale stormakter velger å bli stående utenfor de løsninger
som arbeides frem.
Den politiske dagsorden som fremmes i internasjonale
institusjoner er etter komiteens oppfatning av minst
like stor viktighet som den institusjonelle strukturen i seg selv.
Globale endringstrekk og maktforskyvninger medfører at Norge og
andre liberale og demokratiske stater ikke kan ta det for gitt at
organisasjoner som inntil nå har blitt ansett for å fremme interesser
i tråd med våre posisjoner, vil fortsette med dette. Komiteen merker
seg at denne utviklingen skaper utfordringer for Norge, og viser
for øvrig til sine merknader om menneskerettigheter senere i innstillingen.
Komiteen viser til at Regjeringen
understreker Norges særlig dype avhengighet av internasjonal rettsorden,
og at det å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale
styringssystemer og regimer betraktes som Norges primære og prioriterte
utenrikspolitiske interesse.
Komiteen er enig i at Norges
velstand og verdiskaping i stor grad bygger på økonomiske aktiviteter
og ressurser som skal forvaltes med bakgrunn i folkeretten og eksistensen
av en internasjonal rettsorden. Mye av Norges rikdom er en direkte
konsekvens av den moderne havretten og FNs havrettskonvensjon av
1982. Norge har således vunnet på å kunne handle i et forutsigbart og
rettsstyrt internasjonalt rom. Gitt at folkerett og internasjonal
orden i stor grad styres av stormaktenes praksis, er det av avgjørende
betydning at deres interesse i å støtte opp om dette rettsregimet
opprettholdes og forsterkes.
Komiteen deler Regjeringens syn
på at det å opprettholde og forsterke en internasjonal rettsorden
i et slikt perspektiv kan sies å være et sentralt interessepolitisk
mål. Dette forsterkes ytterligere av at Norge, med en liten og eksportrettet
økonomi, er avhengig av utstrakt handel med omverdenen med betydelig
avhengighet av det internasjonale avtaleverket for handel.
Komiteen viser til
at en grunnleggende endring i de geopolitiske forholdene i nordområdene
og Arktis inntrådte med slutten av den kalde krigen og blokkinndelingen
mellom øst og vest. Nordområdene var i årene fra 1945 til 1990 preget
av sin militærstrategiske betydning, særlig i forbindelse med strategiske
våpensystemer, men situasjonen er i dag en annen, med et vesentlig lavere
spenningsnivå.
Komiteen deler vurderingen av
at nordområdene i tiden fremover vil utgjøre et sentralt sett av
utfordringer og muligheter i norsk sikkerhetspolitikk. Komiteen viser
til at nordområdene allerede i St.meld. nr. 30 (2004–2005), lagt
frem av regjeringen Bondevik II, ble definert som et strategisk
hovedsatsingsområde og at regjeringen Stoltenberg II har fulgt opp
dette, blant annet gjennom fremleggelsen av to omfattende strategidokumenter.
Et samlet storting har ved flere anledninger gitt sin tilslutning
til denne linjen.
Komiteen viser til at nordområdene
er Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.
Den overordnede målsettingen er økt aktivitet, nærvær og kunnskapsoppbygging
for, i og om nordområdene. Komiteen viser videre
til at Norge har styrket kontakten med samarbeidspartnere i regionen
og med andre land om nordområdene. Strategien legger opp til en
helhetlig, koordinert og langsiktig nordområdepolitikk.
Komiteen deler Regjeringens vurdering
av at de mest sannsynlige direkte trusler mot Norges sikkerhet,
suverene rettigheter og interesser i nord de nærmeste årene er begrensede
krenkelser, episoder og forsøk på å begrense vår politiske handlefrihet.
Håndteringen av utfordringene i nord må skje gjennom et bredt spekter
av virkemidler.
Komiteen mener likevel at det
ikke kan utelukkes at interessemotsetninger kan få sikkerhets- og
forsvarspolitiske konsekvenser, og har notert seg at nordområdene
fortsatt har stor strategisk betydning, blant annet som hjemmeområde
for den russiske nordflåten.
Komiteen viser til at nordområdenes
betydning som øvelsesområde er økende og at russisk militært nærvær
utenfor vår kystlinje er gjenopptatt og øker i omfang. Komiteen har
merket seg at antallet russiske flyvninger utenfor Norge i 2007 var
større enn i hele perioden 1991–2006.
Komiteen har merket seg at Arktis
og nordområdenes betydning for internasjonal maritim transportinfrastruktur
kan forventes å øke i takt med at polisen trekker seg tilbake. Dette
illustreres blant annet av at det allerede foreligger planer om
utnyttelse av Nordøst-passasjen og andre potensielle sjøruter gjennom
Polhavet. På sikt vil slike nye sjøruter kunne kutte seilingstiden
mellom Europa og Asia betraktelig, og således medføre en betydelig
kommersiell trafikk i området. Slik ny aktivitet i Nord-Atlanteren
og Polhavet vil kunne få store konsekvenser for Norge. I en slik
situasjon vil den strategiske betydningen av nordområdene, og dermed
av Norges geografiske beliggenhet, øke. Komiteen vil
påpeke at en slik utvikling gjør det ekstra viktig at man har en
tett og god dialog med andre stater om våre interesser i nordområdene. Komiteen vil
understreke viktigheten av at norske offentlige myndigheter planlegger for
en slik mulig utvikling. Komiteen vil understreke
viktigheten av klare ansvarslinjer og god samordning mellom de deler
av forvaltningen som vil måtte møte en slik utvikling.
Komiteen vil på denne bakgrunn
be Regjeringen foreta en utredning av hvilke konsekvenser, herunder
også miljøkonsekvenser, en betydelig maritim trafikk over Polhavet
kan ha for Norge, og hvordan norsk forvaltning og andre aktører best
kan organiseres for å møte disse.
Komiteen viser til at de største
og første effektene av global oppvarming viser seg i polområdene.
Nordområdene vil tjene som en temperaturmåler for jordas klima. Komiteen vil
trekke frem betydningen av fortsatt klimaforskning i og om nordområdene
som et viktig norsk bidrag til den internasjonale klimadebatten.
En slik forskningsinnsats gjør også Norge interessant internasjonalt
og kan være et viktig utenrikspolitisk tiltak.
Komiteen registrerer
at meldingen inneholder en solid redegjørelse for Norges tette og
nære forhold til EU og andre institusjoner for europeisk samarbeid,
som OSSE og Europarådet.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener denne
delen av meldingen har spesiell verdi fordi den kan utgjøre en felles
virkelighetsforståelse og et felles faktagrunnlag for europadebatten
i fremtiden.
Komiteen merker seg
at Norges tilknytningsform til EU ikke er tema for denne meldingen,
og at Regjeringen legger til grunn den eksisterende tilknytningsformen
gjennom EØS-avtalen og andre avtaler mellom Norge og EU.
Regjeringen viser i meldingen til at EU både
har blitt større, gjennom flere utvidelser, og mer omfattende, gjennom
at stadig flere politikkområder får en europeisk dimensjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre slutter seg
til denne beskrivelsen. Dette er etter disse medlemmers mening
en krevende situasjon, etter som EU blir stadig viktigere for Norge, mens
Norges og EFTA-landenes betydning i EU har blitt svekket.
Komiteen slutter seg
til meldingens påpekning av at Norge har interesse av å ha en velfungerende
tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid med europeiske institusjoner
og medlemsland. Meldingen fastslår at EØS-avtalen har bidratt til
et intensivert samarbeid med EU de siste femten årene, og viser
også til at Norge har fått en rekke samarbeidsordninger utover EØS-avtalen. Komiteen deler
denne vurderingen, og påpeker at dette har bidratt til muligheter
for norsk næringsliv og for norske borgere til å reise, studere
og jobbe i andre europeiske land.
Meldingen argumenterer klart for at Norge nyter godt
av og har interesse av det tette samarbeidet mellom EU-landene.
Som eksempler kan nevnes demokratibygging og økonomisk utvikling
i Øst- og Sentral-Europa, samarbeid om miljøutfordringer og det
indre marked. Komiteen deler denne vurderingen. Den
slutter seg også til Regjeringens vurdering av EUs utvikling. Det
er i dag lite som tyder på at EU beveger seg i en føderalistisk
retning. EU vil i mange år fremover være preget av ulike nasjonale
interesser og politiske kulturer.
En viktig side ved europeiseringen, som også påpekes
i meldingen, er at de nordiske landene samles gjennom EU/EØS-samarbeidet.
Først gjennom EØS-avtalen fikk Norden et felles hjemmemarked.
Meldingen slår fast at europeisering generelt
og EØS-avtalen spesielt legger klare rammer for norsk handlefrihet,
og peker på den viktige utfordringen det er å sørge for at norske myndigheter
kan være godt integrert i EU-prosessene og samordne norske aktører
for å fremme norske synspunkter. Komiteen slutter
seg til dette, og peker på at Stortinget i Innst. S. nr. 115 (2006–2007)
på bred basis diskuterte hvordan Stortinget kan bidra til en aktiv
europapolitikk. Dette er et kontinuerlig arbeid som komiteen er innstilt
på å fortsette og å bidra aktivt til.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener imidlertid
det er viktig å være klar over de naturlige begrensningene i vår
påvirkningsevne som vår tilknytningsform til EU pålegger oss.
Det har den senere tid vært flere eksempler
på saker som har berørt sentrale norske interesser hvor norske myndigheter
har kommet sent i prosessen og hvor man har hatt store vansker med
å få gjennomslag. Det er etter disse medlemmers mening
problematisk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil i så måte spesielt fremheve det nylig vedtatte
forbudet mot eksport av sel og sel-produkter fra Norge til EU, samt
signaler fra Europaparlamentet om at man nå også aktivt arbeider
for et universelt forbud mot hvalfangst. Det er etter disse
medlemmers mening sentralt at norske myndigheter engasjerer
seg i de aktuelle prosesser på et tidlig stadium og aktivt forsøker
å bygge strategiske allianser for å vinne frem med norske synspunkter.
Meldingen påpeker at Norge har interesse
av å ha en velfungerende tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid
med europeiske institusjoner og medlemsland. Komiteens medlemmer
fra Høyre stiller seg noe undrende til at en stortingsmelding
som har som målsetting å redegjøre for og prioritere mellom ulike
interesser i utenrikspolitikken, helt unnlater å foreta en evaluering
av om dagens tilknytningsform til fulle dekker dette behovet. Det
er, som det fremkom i komiteens høringer om meldingen, ingen sammenheng
mellom analysens påpekning av EUs økte betydning for Norge, og de
politiske prioriteringene meldingen legger opp til. En høringsdeltaker
formulerte det slik at meldingen ikke diskuterer bærekraften ved
dagens tilknytningsform til EU. Det er det etter disse medlemmers syn
behov for.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
med stor bekymring på en situasjon hvor EØS-landene marginaliseres
stadig mer i møtet med et sterkt og utvidet EU, og hvor det samtidig
er liten eller ingen vilje til å ta konsekvensene av denne realiteten
i norsk politisk debatt. Islands pågående debatt om å søke medlemskap
i EU er, i disse medlemmers øyne, relevant fordi
man derved risikerer at EØS ytterligere svekkes. Disse medlemmer slår
fast at et EU-medlemskap er eneste realistiske mulighet til å sikre norsk
innflytelse over beslutninger som fattes på Europas viktigste politiske
arena. Disse medlemmer minner om at norsk utenrikspolitisk tradisjon
i etterkrigstiden tilsier at man skal etterstrebe full og aktiv
deltakelse på alle arenaer hvor viktige norske interesser berøres.
EU er, etter disse medlemmers mening, et uheldig
og stadig mer problematisk unntak fra denne tradisjonen.
EØS-avtalen feiret sitt 15-årsjubileum
i januar 2009. Regjeringens melding slår fast at EØS-avtalen står
overfor en rekke utfordringer i tiden som kommer. Komiteen mener
det kan være naturlig å lage en utredning om hvordan EØS-avtalen
har fungert i sine første femten år og hvordan man kan møte de utfordringer
avtalen nå står overfor.
Komiteen viser til
at Norge fra naturens side er godt utrustet med energiressurser.
I mer enn 100 år har vannkraftressursene vært sentrale for utvikling
av en internasjonalt orientert norsk industri, og bidratt til betydelig
velstandsøkning i vårt samfunn. De siste 40 årene har olje- og gassressursene
på vår kontinentalsokkel preget vår økonomiske utvikling. I fremtiden
kan nye fornybare energikilder som vindkraft, bioenergi, bølgekraft
og tidevannskraft, samt vår kompetanse innen solcelleteknologi,
gjøre Norge til en betydelig aktør også innen disse energikildene.
Komiteen merker seg at det de
siste årene har skjedd en betydelig utvikling innen internasjonale
energimarkeder og -politikk, som påvirker Norge som energinasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
meldingen har blitt omtalt som bemerkelsesverdig svak i forståelsen av
den økonomiske globaliseringen. Disse medlemmer viser
også til at det er empirisk usikkert hvorvidt tilgangen til olje
reelt sett er svekket eller er satt under direkte politisk kontroll,
noe som ligger som et premiss for deler av meldingens analyse av
internasjonal energipolitikk.
Komiteen peker på
at trusselen om alvorlige, irreversible menneskeskapte klimaendringer
potensielt er den største utfordring verden i dag står overfor. Komiteen viser
til at FNs klimapanel slår fast at dersom det internasjonale samfunn ikke
klarer å bli enige om og gjennomføre betydelige reduksjoner i utslippene
av klimagasser i forhold til den ellers forventede utviklingen,
vil konsekvensene bli svært alvorlige. Fattige mennesker i utviklingsland
vil kunne bli rammet hardest.
Komiteen viser til at FNs klimapanel
slår fast at dagens økning i de globale utslippene av klimagasser
må nå toppen og reduseres senest innen 2015, og at innen 2050 må
klimagassutslippene ligge 50–85 prosent under nivået i 2000. Komiteen vil
påpeke at dersom vi skal oppnå så store kutt, må klimagassutslippene
kuttes radikalt både i industriland og i utviklingsland.
Komiteen mener likevel at olje
og gass i de nærmeste tiårene uansett vil spille en betydelig rolle
i å dekke verdens energietterspørsel, og at det likevel vil være
mulig å begrense den globale temperaturøkningen.
Komiteen viser til at med globaliseringen,
friere verdenshandel, overgang til markedsøkonomi, aktiv næringspolitikk,
teknologioverføring og -utvikling og et høyere utdanningsnivå har mange
land de siste tiårene opplevd en kraftig økonomisk vekst og velstandsutvikling
der millioner av mennesker er blitt brakt ut av fattigdom. Komiteen vil
likevel understreke at velstandsøkning og -utvikling ikke har nådd
alle, og at det gjenstår en massiv oppgave i å løfte nye milliarder
av mennesker ut av fattigdom.
Forskjellene mellom land og i land har økt.
På grunn av finans- og matvarekrisen opplever nye 200 millioner
mennesker fattigdom.
Samtidig har denne velstandsutviklingen gjort
at verdens energibehov har økt kraftig, og vi må anta at behovet
vil vokse ytterligere de kommende årene. Komiteen peker
på at 1,6 milliarder mennesker fortsatt mangler tilgang til elektrisk
kraft. 40 prosent av verdens befolkning har ikke tilgang til elektrisitet
til matlaging og oppvarming. På lengre sikt forventes det derfor at
veksten i energiforbruket vil fortsette.
Komiteen har merket seg at Det
Internasjonale Energibyrået (IEA) har beregnet at ved en videreføring
av dagens politikk må energiforbruket antas å øke med nærmere 50
prosent frem til 2030. Når vi samtidig vet at olje, gass og kull i
dag utgjør 80 prosent av globalt energiforbruk, blir det en hovedutfordring
for verden å fremskaffe og levere den etterspurte energien samtidig
som utslippene av klimagasser må ned.
Komiteen viser til at antagelser
om den fremtidige oljeprisen er usikker. Dette skaper utfordringer.
Samtidig gir svingningene i oljeprisen et uttrykk for variasjoner
i etterspørsel, variasjoner i tilbudet på kort sikt og forventninger
om fremtidige olje- og gassreserver. Komiteen har
merket seg at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom pris og
knapphet på olje og at perioden for opprettholdelse av produksjonsnivå
gitt påviste reserver har økt i løpet av de siste 25 år. Komiteen vil
likevel peke på politisk uro i viktige forsyningsland og -regioner
som en påvirkningsfaktor for store, kortsiktige variasjoner i oljeprisen.
Komiteen peker på at spørsmålet
om forsyningssikkerhet for energitilgangen har kommet høyere opp
på den politiske dagsorden de siste årene. Mange land har en stigende
importavhengighet, særlig av olje, men også av gass. Samtidig preges
mange av de viktigste forsyningslandene og -regionene av politisk
uro. Komiteen viser her blant annet til den usikkerhet
for fremtidige energileveranser som konflikten mellom Russland og
Georgia sommeren 2008 skapte.
Komiteen viser videre til at
konflikt mellom Russland på den ene siden og Ukraina og Hviterussland
på den andre de siste vintrene har gjort at leveransene av gass
fra Russland til Europa periodevis har stanset, med alvorlige sosiale
og økonomiske konsekvenser. EU har på denne bakgrunn lagt vekt på
behovet for å styrke Europas energisikkerhet, blant annet gjennom
å styrke EUs forhold til sine øvrige energileverandører. Komiteen peker
på Norges fortrinn som en pålitelig og stabil leverandør av gass
til våre europeiske naboland. Komiteen anser at dette
gir oss et særlig ansvar for å føre en forutsigbar energipolitikk
der vi kan bidra med våre gassressurser for Europas forsyningssikkerhet
de kommende år. I tillegg bør Norge bidra til EUs energiforsyning
gjennom fornybar energi.
Komiteen har merket seg at US
Geological Surveys tidligere har anslått at de arktiske områdene
kan romme 30 prosent av verdens uoppdagete ressurser av olje og
gass. Dette kan åpne for økonomisk aktivitet i regionen. Komiteen registrerer
at Regjeringen peker på at det også i de norske delene av nordområdene
er et betydelig potensial når det gjelder uoppdagete olje- og gassressurser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ber derfor Regjeringen om å legge til rette for
jevn og langsiktig leteaktivitet i de nordlige havområdene, og ta
olje- og gassressursene i disse områdene i bruk på en forsvarlig
måte.
Komiteen peker på
at erfaringene fra petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, både
i nordområdene og lenger sør, har gitt norsk petroleumsnæring betydelig
kompetanse som også kan gi næringen viktige oppdrag i andre lands
deler av Barentshavet og Arktis, særlig på russisk side.
Komiteen peker på at en stor
del av de gjenværende olje- og gassressursene i verden befinner
seg i stater med ikke-demokratisk styresett, betydelige brudd på
menneskerettighetene og manglende åpenhet. Samtidig er kompetansen
til den internasjonale olje- og gassindustrien nødvendig for at
ressursene i mange av disse landene skal kunne utvinnes på en effektiv
og bærekraftig måte. For å møte verdens energibehov på mellomlang
sikt er det påkrevd med betydelige investeringer i petroleumssektoren
i mange av disse statene.
Komiteen ser at norsk næringsliv
internasjonalt opererer under forhold som kan skape politiske, økonomiske
og miljømessige utfordringer, og viser i den forbindelse til at
komiteen nylig har behandlet St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets
samfunnsansvar i en globalisert verden, jf. Innst. S. nr. 200 (2008–2009).
Komiteen har en positiv
grunnholdning til migrasjon over landegrensene. Mennesker studerer,
arbeider, bosetter seg utenfor fødelandet eller flykter fra konflikter,
overgrep eller forfølgelse. Grunnene til oppbrudd og migrasjon er
i mange tilfeller flukt fra krig og brudd på menneskerettighetene.
En annen årsak er sult og naturkatastrofer. Dagens migrasjonsbølge
må i tillegg kunne sies å være en del av globaliseringen. Omfattende
mediebilder fra den rike del av verden fører til at mange mennesker
vil søke lykken i vestlige land, og bedre kommunikasjoner gjør dette
mulig i langt større grad enn før.
Migrasjon er et politikkområde hvor skillet
mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk viskes ut. Komiteen registrerer
at man anslår at det er 200 millioner migranter globalt, 20–30 millioner av
disse illegale. Migrasjon i denne størrelsesorden skaper utfordringer,
men komiteen mener samtidig at det er et stort utviklingspotensial
i migrasjonen. Europa trenger en arbeidskraftreserve, og mennesker
kommer hit med kunnskaper og kompetanse, samtidig som de fører ressurser
tilbake til hjemlandet. Frivillig migrasjon skaper positive drivkrefter.
Migrasjonspolitikk, handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk
kan skape og bør sees i en positiv sammenheng. Komiteen mener
frivillig migrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland
og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent
med kontrollert migrasjon. Blant unntakene er faren for tap av kompetanse
som de fattige landene sårt trenger selv.
Komiteen er opptatt av hvordan
Europa påvirker Norge. Norge er ikke med i EU, men er direkte berørt
av EUs innvandringspolitikk. Komiteen registrerer
at Regjeringen i meldingen varsler at den skal legge frem en stortingsmelding
om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i europeisk perspektiv
i løpet av 2009. Komiteen slutter seg til beskrivelsen meldingen
gir av Norges tilknytning til EUs justispolitiske samarbeid, og
imøteser Regjeringens varslede stortingsmelding om temaet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at problemstillinger og utfordringer knyttet til migrasjon nødvendigvis
må skille mellom bevegelsene av mennesker som følge av arbeid og
utdanning på den ene siden, og situasjoner knyttet til flyktning-
og asylproblematikk på den andre siden.
Komiteen viser til
at det moderne kommunikasjonssamfunnet, preget av økt kanalmangfold, ny
teknologi og stadig raskere tempo, har gjort informasjonsutveksling
og nyhetsformidling grenseløs og tilnærmet umiddelbar. Disse endringene
utfordrer politikkens innhold, gjennomføring og formidling, øker
tempoet og endrer sammensetningen av hvilke saker som preger den
utenrikspolitiske dagsorden.
Fremveksten av globale massemedier og Internett
har svekket mulighetene for informasjonsmonopol og reduserer betydningen
av grenser og geografisk avstand. Tilnærmet ubegrenset tilgang til
informasjon på alle saksfelt betyr at sortering og analyse av innhold,
avsender og sammenheng er helt avgjørende – kanskje særlig i en
utenrikspolitisk kontekst.
Komiteen merker seg at Regjeringen
uttaler at det ikke finnes holdepunkter for å si at media har beslutningsmakt
i utenrikspolitikken, men vil bemerke at evnen til å påvirke dagsordenen
lett kan gli over i slik innflytelse, særlig om beslutninger må
tas hurtig og under press.
Komiteen viser til at Regjeringen
i meldingen skisserer tre konsekvenser den nye informasjonsvirkeligheten
har for utenriksforvaltningen, og vil i den forbindelse påpeke viktigheten
av å balansere den løpende kommunikasjonen av utenrikspolitikken
og kontakt med mediene og behovet for langsiktighet, konsekvens
og forutsigbarhet. Komiteen forutsetter at Utenriksdepartementet
er seg denne balansen bevisst, og at intern organisering, oppmerksomhet
og ressursbruk gjenspeiler dette.
Komiteen noterer de positive
konsekvensene kommunikasjonsrevolusjonen har for den globale økonomiske
utviklingen. Økningen i antallet Internett- og mobilbrukere er enormt,
og telekommunikasjon har stor betydning for utvikling og fattigdomsbekjempelse,
både gjennom sektorens direkte bidrag, og indirekte som redskap
for annen økonomisk aktivitet.
Samtidig anerkjenner komiteen de
utfordringer som skapes når politiske budskap og enkelthendelser
kan spres globalt i løpet av få minutter, fordreies og misbrukes.
Dette reduserer muligheten for analyser, vurderinger av handlingsalternativ
og kommunikasjon og øker kravet til beredskap, løpende kontakt med
involverte aktører og evne til raskt å formidle budskap og eventuelle
tilsvar gjennom media. Komiteen merker seg også at
faren for data- og cyberangrep mot informasjons- og kommunikasjonssystemer,
så vel som mot annen elektronisk infrastruktur, anses som økende. Komiteen viser
i den sammenheng til at Stortinget høsten 2008 avga Innst. S. nr.
85 (2008–2009), jf. St.meld. nr. 22 (2007–2008) Samfunnssikkerhet. Samvirke
og samordning.
Komiteen vurderer
fortsatt statene som de sentrale aktører i det internasjonale system,
men viser til at det over de siste tiår har vokst frem en rekke
aktører som utfordrer statenes monopol. Profesjonelle, ikke-statlige
aktører, institusjoner og organisasjoner av ulike slag fremstår
i stadig større grad som relevante, og øker i antall og innflytelse.
Fellesnevneren er evne og vilje til global mobilisering og nettverksvirksomhet,
og økte muligheter for påvirkning overfor staters utenrikspolitikk
og på globale institusjoner og agendaer. Samtidig fremstår profesjonelle næringslivsaktører
i større grad som relevante for å ivareta enkelte av norsk utenrikspolitikks målsettinger.
Aktørsammensetningen i internasjonal politikk har
blitt mer kompleks og rommer langt flere aktører enn man har vært
vant til. Komiteen merker seg at Regjeringen anser
at de mange internasjonale aktører og initiativer som i dag utfordrer
formelle institusjoner, samlet sett bidrar til en mer effektiv global
styring. Komiteen ser på kunnskap om og samarbeid
med slike nye aktører som en styrke i tillegg til den tradisjonelle utenriksforvaltningen.
Komiteen viser til at Regjeringen
i meldingen gir eksempler på de nye aktørene i utenrikspolitikken,
og vil i den sammenheng særlig påpeke følgende:
Komiteen merker seg fremveksten
av private filantropiske fond, som på mange områder utfordrer statlige
bistandsaktører, bidrar med tjenesteleveranser og samtidig kan legge
normative og politiske føringer i kraft av sine ressurser. Komiteen ser
at flere slike fond både har ressurser og kompetanse til å bidra
til menneskelig utvikling og utvider valgmulighetene for utviklingslandene. Komiteen forutsetter
at norske statlige bistandsaktører koordinerer og samarbeider med
denne typen aktører der det er formålstjenlig.
Komiteen viser videre til at
det store flertallet av internasjonale frivillige organisasjoner
nå fungerer som politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg
til å være operasjonelle bistandsaktører. Det er tette bånd mellom organisasjonene
og media, og en lang rekke av disse organisasjonene søker å bygge
brede koalisjoner mellom ulike sektorer for å sette sine saker på
dagsordenen. Komiteen ser EITI-initiativet, som bidrar
til åpenhet om utvinning av og inntekter fra energi- og mineralressurser,
som et svært vellykket eksempel på et slikt initiativ, hvor også
statlige myndigheter kan komme inn som samarbeidspartnere.
Komiteen viser til at næringslivet
stadig internasjonaliseres og at oppmerksomheten rundt bedrifters
samfunnsansvar er tiltagende. Komiteen viser i den
forbindelse til behandlingen av St.meld. nr. 10 (2008–2009), jf.
Innst. S. nr. 200 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar og de
enkelte partiers merknader der.
Statlige investeringsfond omfattes av betydelig utenrikspolitisk
interesse, og har på kort tid blitt sentrale aktører innen internasjonal
finans. Komiteen merker seg at det er en klar skepsis mot
slike fond i enkelte land, og at det er uttrykt usikkerhet knyttet
til hvorvidt enkelte fond benyttes til å sikre fremmede staters
eierinteresse i strategisk industri, blant annet i Tyskland og Frankrike. Komiteen viser
til at Statens pensjonsfond – Utland (SPU) er verdens nest største statlige
fond og at det derfor er betydelig internasjonal interesse rundt
hvordan fondet investeres og forvaltes. Komiteen vil
derfor understreke betydningen av internasjonalt å kommunisere fondets
mål og investeringsprofil.
Komiteen gir sin tilslutning
til at den sentrale målsettingen i norsk utenrikspolitikk skal være
å ivareta norske interesser. Komiteen merker seg at
Regjeringen beskriver en interesseorientert utenrikspolitikk som
en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd,
sikkerhet og de politiske verdiene som ligger til grunn for samfunnet.
Komiteen anser det som selvsagt
at det også er legitimt og nødvendig å fremme interesser som vanligvis
forstås som nasjonale særinteresser.
Komiteen vil gi Regjeringen honnør
for på denne måten å legge et interessebegrep til grunn for analysen
av og tilnærmingen til norsk utenrikspolitikk. Fokus på interesser
kan tydeliggjøre utenrikspolitiske mål og fungere som basis for
politikk og prioriteringer. Interesser utgjør videre et grunnlag
for kontakt og forhandlinger med andre stater og aktører i det internasjonale systemet
og er en forutsetning for å kunne prioritere mellom ulike mål, alternative
løsninger og strategier.
Komiteen har registrert at meldingens
beskrivelser av "interesser" versus "verdier" og de respektive definisjoner
på og bruken av disse begrepene har blitt gjenstand for debatt og
kommentarer, noe som også kom frem i høringene om meldingen. Komiteen ser
at motsetningsparet "verdi vs. interesse" kan benyttes til å avdekke
dilemmaer og problemer i politikken, men anser samtidig at det finnes
ulike typer interesser og at noen av disse selvsagt vil være basert
på verdier som man ønsker å fremme. Komiteen har
notert seg debatten, men anser ikke at en videre omfattende diskusjon
om bruken av begrepsparet er nødvendig som en del av denne innstillingen.
Komiteen merker seg at Regjeringen
mener at dagens og framtidens globaliseringsprosesser nødvendiggjør
en revitalisert tilnærming til Norges utenrikspolitiske interesser,
særlig på tre overgripende områder:
Komiteen deler Regjeringens vurdering
av at det er et økende behov for strategiske prioriteringer i utenrikspolitikken,
og at denne derfor må underlegges en klar forståelse av hva som
er norske hovedinteresser og viktigste mål. Komiteen er
videre enig i at det er et behov for å se norske interesser i et
globalt politisk perspektiv, da globaliseringen har direkte og kompleks
påvirkning på det norske samfunnet og at denne med stor sannsynlighet
vil vedvare i overskuelig fremtid. Komiteen registrerer
at Regjeringen dessuten ser et økende behov for å forlate en snever
forståelse av norsk interessepolitikk og at det klassiske skillet
mellom idealpolitikk og realpolitikk gir mindre mening i dag.
Komiteen merker seg Regjeringens
synspunkt om at interesser og verdier stadig veves tettere sammen
og at dette medfører at også Norges utenrikspolitiske interesser
kan sies å være utvidet, og har merket seg de eksempler som gis
på norsk engasjementspolitikk med interessebaserte begrunnelser.
Komiteen viser til beskrivelsen
av Norges rolle og identitet som utenrikspolitisk aktør. Komiteen ser
det som fornuftig og formålstjenlig å legge vekt på å forstå og
utnytte de av Norges nasjonale egenskaper hvor vi er store og kan
utgjøre en forskjell i internasjonal politikk og økonomi, og ser
at dette i stor grad er knyttet til norske kyst- og havområder,
olje, gass, fiskeri og skipsfart, klima- og engasjementspolitikk,
samt som betydelig finansiell aktør gjennom Statens pensjonsfond
– Utland. En prioritering av strategier og tiltak som setter oss
bedre i stand til å utnytte våre fortrinn på disse områdene synes klokt.
Komiteen ser at Regjeringen legger
frem to enkle prioriteringsprinsipper for ressursbruk og innsats
i utenrikspolitikken, og at disse er viktighet og relevans for det
norske samfunnet og Norges mulighet og evne til å gjøre en forskjell. Komiteen er
enig i at enhver betydelig norsk utenrikspolitisk innsats bør begrunnes
ut fra vurderinger av begge disse prioriteringskriteriene.
Komiteen ser det som
en grunnleggende oppgave å ivareta Norges sikkerhetsinteresser,
og sier seg enig i at disse derfor må defineres klart i lys av skiftende
omgivelser og utfordringer.
På et overordnet plan ser komiteen at
inndelingen i statssikkerhet, samfunnssikkerhet, menneskelig sikkerhet
og sikkerhet for økonomisk trygghet, velferd og livsmiljø viser
de ulike sidene ved sikkerhetsbegrepet. Samlet utgjør disse den
nødvendige helhetlige tilnærming til sikkerhetspolitikken.
Komiteen er enig i at store deler
av Norges inntekter, næringsliv, forskning og generell samfunnsutvikling
er knyttet til havområdene, og at store deler av norsk velstand
er en direkte konsekvens av at det eksisterer en internasjonal rettsorden
og internasjonale normer som de aller fleste land forholder seg
til. Komiteen sier seg derfor enig i at å fremme
en internasjonal rettsorden og multilaterale institusjoner også
kan sies å utgjøre en grunnleggende og langsiktig sikkerhetspolitisk
interesse for Norge.
Komiteen ser det som en sentral
norsk sikkerhetspolitisk interesse å opprettholde det transatlantiske
fellesskapet gjennom NATO. I tillegg til det tradisjonelle kollektive
forsvar av medlemsstatenes territorium ser komiteen også
at norsk sikkerhet ivaretas ved å bidra til stabilitet utenfor det
euroatlantiske området sammen med våre allierte.
Komiteen har merket seg at det
sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa, innen rammen
av EU og med våre nordiske naboland, er betydelig styrket på kort
tid. Komiteen ser at det klart er i Norges interesse
å bidra til og styrke disse samarbeidsmekanismene.
Komiteen viser til at et enstemmig
storting gav sin tilslutning til fem overordnede sikkerhetspolitiske
målsettinger for Norge gjennom behandlingen av St.meld. nr. 48 (2007–2008),
jf. Innst. S. nr. 318 (2007–2008), og at disse fortsatt er relevante
og gyldige. Komiteen merker seg at Regjeringen i
forlengelsen av disse målene understreker fire spesifikke konsekvenser
for norske sikkerhetspolitiske prioriteringer:
Komiteen mener, som Regjeringen,
at internasjonal rettsorden er en grunnpilar i norsk sikkerhetspolitikk.
Som en liten stat har Norge normalt en avgjørende interesse i at
større makter har et forutsigbart og folkerettslig basert handlingsmønster
og velger multilaterale fora fremfor alenegang.
Komiteen anser at nordområdene
skal være Norges viktigste strategiske satsingsområde, og viser
til at et samlet storting har stått bak denne prioriteringen siden
regjeringen Bondevik II la frem St.meld. nr. 30 (2004–2005). Komiteen merker
seg at utfordringene i våre nærområder i nord i stor grad henger
sammen med større globale forhold og kun lar seg løse i brede internasjonale
rammer. Komiteen viser likevel til at utfordringer
Norge kan møte i nordområdene, potensielt kan ha alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser. Komiteen mener
det er viktig at Norge har aktiv tilstedeværelse i nord som å ivareta
norsk suverenitet.
Komiteen vurderer risikoen for
usikkerhet via ekstern ustabilitet som klart til stede og ser at viktigheten
av geografisk avstand er betydelig redusert. Hendelser langt bort
fra Norges grenser kan få betydelige konsekvenser for norsk eller regional
sikkerhet. Å bidra til global krisehåndtering kan derfor defineres
som en norsk interesse.
Komiteen har med interesse notert
at Regjeringen i St.meld. nr. 15 (2008–2009) og gjennom Refleksprosjektet
har benyttet begrepet "sikkerhetsvev" om ulike forsvarspolitiske,
økonomiske, teknologiske og institusjonelle former for samarbeid
som skal virke stabiliserende, redusere norsk sårbarhet og dempe
konfliktpotensial knyttet til deler av Norges geografiske og ressursmessige
interesser. Komiteen ser klart verdien av ulike former
for samarbeid med andre stater, organisasjoner og aktører, men vil
understreke at en vev får ulike former etter hvor man legger trykk,
og at Norges sikkerhetstilknytning og allianser likeledes vil anta
svært ulik form etter hvilke av disse samarbeidsformene og -partnerne
man velger å prioritere fremfor andre.
Komiteen anser den transatlantiske
alliansen som det viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddelet og
den viktigste sikkerhetspolitiske forankringen for Norge. Komiteen vil
også legge vekt på tilknytningen til det sikkerhets- og forsvarspolitiske
samarbeidet i EU, samt samarbeidet med de nordiske landene.
Det er komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres
oppfatning at også en "sikkerhetsvev" må ha noen hovedfester, og disse
medlemmer anser at den transatlantiske alliansen og det
bilaterale forholdet til USA bør forbli vevens hovedfeste, tett
fulgt av de bilaterale forhold til sentrale europeiske allierte,
som Storbritannia og Tyskland, og et sikkerhets- og forsvarspolitisk
samarbeid med EU.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
av den oppfatning at veven kunne vært ytterligere styrket dersom
man hadde skapt et andre hovedfeste – for eksempel i form av fullt
medlemskap i EU, men noterer at man i dagens situasjon er desto
mer avhengig av det hovedfestet den norske "sikkerhetsveven" faktisk
har.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det norske folk ved to anledninger har sagt nei til norsk
medlemskap i EU. Det er disse medlemmers mening at
våre forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser må ivaretas gjennom
et aktivt medlemskap i NATO og strategisk utnyttelse av transatlantiske
relasjoner til USA.
Komiteen ser utover
dette svært positivt på det stadig bredere og dypere sikkerhets-
og forsvarspolitiske samarbeidet i Norden, og gir sin tilslutning
til et tett spesifikt og nordområdeorientert samarbeid med Russland, basert
på felles interesser.
Komiteen ser at det å ivareta
Norges sikkerhet i nord bør være en klar sikkerhetspolitisk prioritering. Komiteen merker
seg at det vil kunne oppstå en rekke situasjoner i nordområdene,
særlig knyttet til ressursspørsmål, som vil måtte håndteres innenfor
en nasjonal ramme, og vil den forbindelse påpeke viktigheten av
relevant tilstedeværelse og kapasitet for å bidra til stabilitet
og forutsigbarhet. Komiteen vil understreke at denne
erkjennelsen også har stor betydning for Forsvarets innretning og
ressurstilgang. Det er samtidig viktig at våre alliertes oppmerksomhet
rundt de norske nærområder styrkes. Komiteen ser
at sikkerhetsutfordringene i nord også kan avhjelpes ved et godt
samarbeid med Russland, militært der det er formålstjenlig, men
særlig gjennom praktisk sivilt samarbeid som bygger tillit og forebygger motsetninger.
En videreføring og styrking av pådriverrollen
i utviklingen og implementeringen av det folkerettslige regimet
for havområdene er etter komiteens oppfatning klart
i Norges interesse. Komiteen ser at konsolidering
og gjennomføring av havretten på en måte som sikrer forutsigbarhet,
stabilitet, ansvarlig ressursutnyttelse og miljøhensyn bør være
en norsk prioritering. Fastsettelsen av yttergrensene for Norges
kontinentalsokkel i april 2009 er det nyeste eksempel på hvordan
dette internasjonale rettsregimet påvirker Norge. Komiteen noterer
at avgrensingen av kontinentalsokkelen og 200-milssonene fortsatt
er det viktigste utestående spørsmål i vårt bilaterale forhold til
Russland, og forutsetter at Regjeringen viderefører dette arbeidet
med høy prioritet og holder Stortinget orientert på dertil egnet
måte.
Komiteen støtter prinsippet om
at Norge kan ta globalt ansvar gjennom bidrag til global sikkerhet,
og ser at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner i regi av
FN, NATO og EU nå er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Komiteen støtter
en slik utvikling. Komiteen ser at slik deltagelse
kan være et uttrykk for internasjonal solidaritet eller en norsk sikkerhetsinteresse
i seg selv. Komiteen har merket seg at Regjeringen
mener at deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret
i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. Komiteen viser
til at Regjeringen videre uttaler at det er norsk siktemål å øke
deltagelsen i FN-ledede operasjoner, og vil i den forbindelse gi
uttrykk for at komiteen anser en eventuell internasjonal operasjons
mål, folkerettslige grunnlag, og eventuelle norske forutsetninger
for å kunne bidra til operasjonen, samt interoperabilitet med andre bidragsytere,
som de vesentlige forutsetningene for norsk deltagelse.
Komiteen merker seg den positive
fremstillingen Regjeringen gir av NATO i stortingsmeldingen, og
merker seg videre at Regjeringen viser til at NATO har vært Norges
uten sammenligning viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel og
forankring siden 1945. Komiteen slutter seg til dette. Komiteen viser
til at alliansen som organisasjon har hatt en betydelig evne til
å fornye seg og tilpasse seg endringer i globale sikkerhetspolitiske
rammevilkår. Komiteen vil likevel påpeke at NATO
kun vil opprettholde sin posisjon så lenge sentrale aktører har
interesse av å videreutvikle alliansen. Medlemsstatene har derfor en
kollektiv interesse i og ansvar for å holde alliansen relevant,
dette gjelder også Norge. Komiteen viser til at blant
annet konflikten i Georgia i 2008 har forsterket NATO-landenes fokus
på alliansen som forsvarsgaranti, og på den tradisjonelle rollen
knyttet til kollektivt forsvar. Komiteen anser dette
for å være høyst relevant for Norge, og ser det som meget positivt
at det er fremmet et nærområdeinitiativ, knyttet til alliansens
kjerneoppgaver og forsvaret av medlemsstatenes territorium.
Komiteen har sett at forhold
som finansiering av operasjoner, medlemsstatenes forhold til Russland
og synet på missilforsvar påvirker dynamikken og den politiske tenkningen
i alliansen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre anser likevel at
Regjeringens analyse av NATOs status og fremtid kunne vært ytterligere
styrket dersom enkelte mer utfordrende aspekter ved alliansens utvikling
hadde vært bredere dekket og problematisert.
Disse medlemmer har med særlig
bekymring merket seg at den ujevne byrdefordelingen mellom de allierte
som stiller militære bidrag til ISAF i Afghanistan, skaper spenninger
mellom alliansens medlemsland. Disse medlemmer ser
hvordan nasjonale begrensninger svekker den samlede militære innsatsen
i ISAF og har merket seg at noen av Norges tradisjonelt nærmeste
allierte, som Storbritannia, Nederland, Danmark, Canada og USA utfører
hovedtyngden av kampoperasjonene og lider størstedelen av tapene. Disse
medlemmer merker seg med bekymring at flere av disse landene
har meldt at de er ute av stand til å gjennomføre denne typen operasjoner
lenger enn til 2010 eller 2011. Disse medlemmer ser
også at denne oppfatningen av en ujevn byrdefordeling har gitt seg
utslag i en separat dialog mellom de land som deltar i de skarpeste
operasjonene. Disse medlemmer ser potensielt store
utfordringer ved et NATO som i større grad preges av interne "koalisjoner av
villige" og indre og ytre sirkler av beslutningstagere – definert
etter operasjonelle bidrag.
Komiteen mener at
den fremtidige relevansen og styrken i Norges sikkerhetspolitiske
forankring i NATO vil bli påvirket av utviklingen i EU og av forholdet
mellom de to organisasjonene. Komiteen sier seg enig
i at EU sannsynligvis vil fortsette å utvikle seg og få økende
betydning i den euroatlantiske sikkerhetsarkitekturen. EUs mer helhetlige
sett med virkemidler gjør at de to organisasjonene kan utfylle hverandre
godt. Komiteen ser at det praktiske samarbeidet mellom organisasjonene
utfordres av uenigheten mellom NATO-landet Tyrkia og EU-landet Kypros. Norge
har en grunnleggende interesse i at samarbeidet mellom organisasjonene
fungerer godt. Komiteen merker seg at EUs sikkerhetspolitiske
relevans for Norge er meget stor, og sannsynligvis vil øke ytterligere. Komiteen anser særlig
at EU har stor sikkerhetspolitisk relevans i kraft av å være en
viktig internasjonal støttespiller for global rettsorden og styring.
Komiteen viser til at de nordiske
landene er Norges nærmeste partnere i internasjonal politikk og
at et tett utenrikspolitisk samarbeid er utviklet mellom landene
over tid, og at den nordiske sikkerhetspolitiske dialogen og samarbeidet
er betydelig styrket de siste årene. Komiteen noterer
seg at samarbeidet i hovedsak finner sted innenfor en ramme på fem
land, men også i andre konstellasjoner der det er hensiktsmessig. Komiteen har
sett at et praktisk forsvarssamarbeid vokser frem mellom landene, med
utgangspunkt i rapporter fra forsvarssjefene i flere av landene. Komiteen har
videre merket seg Stoltenberg-rapporten om hvordan det nordiske
samarbeidet om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål kan utvikles
de neste 10–15 årene, og at det er lagt frem tretten konkrete samarbeidsforslag. Komiteen ser
det som meget positivt at mulighetene for samarbeidet konkretiseres
og utvides, blant annet til å gjelde områder som samfunnssikkerhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at
rapporten også inneholder et forslag om en grad av rollespesialisering
og at de nordiske regjeringer utsteder en gjensidig solidaritetserklæring
der landene på en forpliktende måte klargjør hvordan de vil reagere
dersom et nordisk land blir utsatt for et ytre angrep eller press. Disse
medlemmer vil i den forbindelse påpeke at det i det euroatlantiske området
allerede finnes to fungerende og gjensidig forsterkende sikkerhetsorganisasjoner
i form av NATO og EU, og anser at et parallelt sett med sikkerhetsgarantier
vil kunne skape uklare ansvarslinjer og redusert forutsigbarhet.
I den grad man mener at det skulle finnes et sikkerhetsunderskudd
i Nord-Europa, som et slags nordisk forbund skulle løse, anser disse
medlemmer at dette best vil kunne skje innenfor rammene
av de eksisterende organisasjoner, og at tilknytningsformen til
disse naturligvis er opp til hvert enkelt land.
Komiteen vil understreke
at forholdet til Russland er en utenrikspolitisk hovedprioritet
for Norge, og at forholdet er av langsiktig og grunnleggende betydning
for å kunne løse bilaterale og regionale utfordringer på en rekke
områder. Mange av de utfordringene vi møter i nord, kan bare løses
gjennom russisk medvirkning og engasjement. Norges politikk overfor Russland
må være bygget på langsiktighet, samarbeid og fasthet.
Norge og Russland har en grunnleggende felles interesse
av å bevare og utvikle et godt naboskap, og komiteen anser
at Norge bør søke konstruktivt samarbeid til felles beste der dette er
naturlig og fruktbart. Komiteen mener at det bilaterale
naboforholdet i dag er godt.
Komiteen viser til at Norges
forhold til Russland har to hoveddimensjoner: Et bilateralt naboforhold
hvor en lang rekke konkrete spørsmål må behandles, og et forhold
hvor Norge inngår som en del av den vestlige sikkerhetsstrukturen
i NATO og det institusjonaliserte samarbeidet i Europa. Komiteen stiller
seg bak at oppgaver, utfordringer og muligheter i norsk politikk
overfor Russland må vurderes i lys av disse to rollene, og at en
norsk hovedoppgave er å utvikle naboforholdet samtidig som vi forankrer
våre interesser i en multilateral sammenheng. Komiteen mener
at asymmetrien i forholdet mellom landene må balanseres gjennom
at Russland integreres ytterligere i internasjonale organisasjoner
og prosesser, og deler vurderingen av at slik integrasjon og ansvarliggjøring
med tanke på internasjonale regelverk og forpliktelser også vil
kunne bidra til at Russlands atferd blir mer forutsigbar, slik Regjeringen
skriver i meldingen. Komiteen ser at det er av stor
betydning for Norge som naboland at det russiske samfunnet beveger
seg i retning av styrket demokrati og rettssikkerhet og respekt
for menneskerettighetene. Komiteen mener at også norsk
engasjement gjennom samarbeid og dialog kan bidra positivt på lengre
sikt.
Samtidig slutter komiteen seg
til Regjeringens erkjennelse av "at i hvilken grad Russland kan inkluderes
i europeisk og annet vestlig samarbeid, eventuelt i hvilken grad
det vil oppstå motsetninger, vil være avhengig av Russland selv
– av hvordan landet selv definerer sin geopolitiske rolle ved bevisste
politiske veivalg og ved sin atferd i regionale konflikter og andre
situasjoner der det foreligger ulike interesser". Komiteen anser
at dette også gjelder det bilaterale forholdet.
Komiteen har derfor merket seg
at konflikten i Georgia i 2008 viste at Russland både har vilje og
evne til militær maktbruk for å oppnå politiske målsettinger i strid
med internasjonal orden og folkerett. Komiteen vil
understreke at det er opp til den enkelte stat selv å velge sitt
politiske lederskap, sine allianser og sine tilknytningsformer til
det internasjonale system.
Samtidig ser komiteen at det
russiske sivilsamfunn, rettsstatsprinsipper, demokrati og sentrale menneskerettigheter,
som ytrings- og pressefrihet, er svekket. Russland må leve opp til
sine folkerettslige forpliktelser.
Komiteens medlemmer fra Høyre stiller seg
bak meldingens beskrivelse av samarbeidet med Russland som godt
og konstruktivt. Disse medlemmer ser likevel at en
samfunnsutvikling preget av svake demokratiske institusjoner eller
utilfredsstillende ivaretakelse av rettssikkerhet og menneskerettigheter,
kan bidra til å gjøre Russland mindre forutsigbart, også i en internasjonal
sammenheng. Disse medlemmer viser til at Russlands
nylig offentliggjorte sikkerhetspolitiske strategi eksplisitt sier
at ressurskamp i Arktis vil kunne medføre bruk av militære virkemidler. Disse
medlemmer vil påpeke at dette, sammen med andre utviklingstrekk
redegjort for over, aktualiserer at Norge tydelig kommuniserer vår
klare forankring i vestlige og transatlantiske sikkerhetsstrukturer.
Disse medlemmer vil også særlig
understreke at Norge, som et lite land i Russlands randsone, har
en særskilt interesse av at bakgårdstankegangen forsvinner fra europeisk
politikk. Disse medlemmer har også notert seg uttalelser
fra Russlands president Dimitrij Medvedev, blant annet til russiske
TV-kanaler 31. august 2008 og til Euronews 3. september 2008, om
landets "privilegerte interesser" i sine nærområder. Disse
medlemmer mener det er nødvendig at Norge er en sterk forsvarer
av andre randstaters rett til full egenbestemmelse, også på de ulike europeiske
arenaer hvor det er naturlig.
Komiteen deler vurderingen
av Forsvaret som et av de viktigste virkemidler for å bidra til
å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og for
å ivareta Norges sikkerhetspolitiske interesser. Komiteen ser
at dagens forsvar må kunne løse et bredt spekter av komplekse oppgaver
og støtter derfor videreutviklingen av et moderne og fleksibelt
innsatsforsvar til bruk hjemme og ute, og forutsetter at Forsvaret
er i stand til å løse sine dimensjonerende oppgaver, slik disse
er definert i St.meld. nr. 48 (2007–2008), jf. Innst. S. nr. 318
(2007–2008) på en god måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg uenigheten
rundt bærekraften i langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2009–2012
og den reelle tilstanden i Forsvarets militære organisasjon, og
viser i den forbindelse til Innst. S. nr. 318 (2007–2008) og Dokument
nr. 3:6 (2008–2009), jf. Innst. S. nr. 229 (2008–2009).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
peker på at dagens sikkerhetsutfordringer er i mindre grad knyttet til
tradisjonelle militære trusler. Mulighetene for terroranslag eller
større miljø- og naturkatastrofer innen ulike sektorer er blitt
større. Det er derfor, etter flertallets mening,
viktig å arbeide for en helhetlig sikkerhetspolitikk, for styrket samfunnssikkerhet
og god balanse mellom militær og sivil beredskap.
Komiteen viser til
at Norge har et omfattende engasjement for bekjempelse av fattigdom,
humanitære spørsmål, freds- og forsoningsarbeid og internasjonalt
arbeid for menneskerettigheter og demokrati. Komiteen noterer
at begrepet "engasjementspolitikk" i meldingen benyttes som ramme
og metode for Norges arbeid med viktige fattigdoms- og globaliseringsutfordringer,
og at Regjeringen anser denne politikken som først og fremst uegennyttig
motivert. Komiteen har merket seg at det at det er
krevende å måle og dokumentere resultater av denne politikken anses
som et fellestrekk. Komiteen vil understreke at utfordringene
ved dokumentasjon av resultater ikke legitimerer manglende fokus på
kvalitet og effektivitet i noen del av utenrikspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser for øvrig til
sine merknader vedrørende de to enkle prioriteringsprinsipper for norsk
utenrikspolitikk og anser at disse prinsippene med hell også kan
appliseres strengt til engasjementspolitikken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at Regjeringen både i St.meld. nr. 13 (2008–2009) og i den foreliggende
St.meld. nr. 15 (2008–2009) legger til grunn at engasjementslinjen
skal være den toneangivende rettesnor i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Disse
medlemmer er kjent med at Norge i 2008 ga bistand til 109
land og har et pågående fredsengasjement i om lag 20 land og områder.
Det er disse medlemmers mening at det ikke eksisterer
noen systematisk kunnskap om virkningene av den norske engasjementspolitikken,
herunder verken av effektene av mer enn 50 år og milliarder av kroner
i bistand til u-landene eller av i hvilken grad norsk megling og
tilrettelegging har bidratt til varig fred og stabilitet i de land
hvor Norge har hatt et slikt engasjement.
Flere studier viser blant annet at ny krig var
resultatet i over halvparten av tilfellene der krigen var stanset
av forhandlingsløsning, mens tre fjerdedeler av de tilfellene der
FN hadde grepet inn, resulterte i nye krigshandlinger etterpå.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette en prosess med
tanke på en uavhengig, ekstern evaluering av det samlede norske
fredsengasjementet."
Disse medlemmer mener norsk utenrikspolitikk
generelt nødvendigvis må bygge på en forståelse av hva som er norske
interesser og hvordan disse fremmes i ulike fora på den internasjonale
arena. Det er derfor disse medlemmers mening at Regjeringen
ikke introduserer noe nytt i utenrikspolitikken når man i meldingen
fremhever interesser som det sentrale begrep i analysen.
Meldingen definerer verdier som ikke-materielle beveggrunner
for politikk. Disse medlemmer mener imidlertid at
verdier både kan være materielle og ikke-materielle, så vel som
filosofiske og økonomiske, hvor disse ikke nødvendigvis er gjensidig
utelukkende. Ved ikke også å definere verdier som materielle størrelser,
forsøker meldingen å bygge en konsensus rundt den norske engasjementspolitikken,
hvis verdier som solidaritet og idealisme gjør engasjementet tilnærmet
moralsk uangripelig. En undersøkelse fra Hundreårsmarkeringen, hvor
borgere fra åtte europeiske land deltok, viste imidlertid at Norge ikke
blir oppfattet som et spesielt altruistisk land hvis bistand og
fredsvirksomhet preger utenrikspolitikken. I stedet oppga de spurte
at de forbandt Norge med storslått natur (44 prosent) samt vennlighet
og åpenhet (8 prosent).
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen på side 88 i meldingen understreker at solidaritet vil
være en hovedbegrunnelse for norsk utviklings- og øvrig engasjementspolitikk.
Interesseargumentene er supplerende. Det er disse medlemmers mening
at dette resonnerer med rapporten "Norske selvbilder og norsk utenrikspolitikk"
(NUPI, 2007) hvor det slås fast at i den grad Norge oppfattes som
en fredsnasjon, er det viktigere at praksisen fortsetter enn at
fredsaktivismen gir konkrete resultater. På side 93 i meldingen
slår imidlertid Regjeringen fast at engasjementspolitikken også
er et uttrykk for norsk realpolitisk egeninteresse. På side 102
vises det imidlertid på nytt til at engasjementspolitikken er uegennyttig
motivert. Disse medlemmer savner en avklaring med
hensyn til når engasjementspolitikken primært understøtter norske
realpolitiske interesser og når den ikke gjør dette. I så måte mener disse
medlemmer at meldingen i liten grad erkjenner at realisme
og idealisme ikke alltid er sammenfallende størrelser i norsk utenrikspolitikk.
Det er disse medlemmers oppfatning
at mens meldingen foretar en analyse av mange av de faktorene som
bidrar til et endret geopolitisk handlingsrom for Norge, så mangler
de politiske prioriteringene og preferansefunksjonene. Utenrikspolitikk
forutsetter som all annen politikk at noe prioriteres, gis oppmerksomhet
og ressurser, mens noe annet anses som mindre viktig og av den grunn
ikke trekkes frem i målhierarkiet. Det er symptomatisk både med
meldingen og med Regjeringens engasjementspolitikk at det blant annet
ikke slås fast hvilke konflikter Norge ikke har kompetanse eller
forutsetninger for å kunne mekle i. Disse medlemmer vil
i så måte fremheve at Norge må føre en engasjert, interessestyrt
utenrikspolitikk hvor nødvendige politiske prioriteringer kommer
klart til uttrykk.
Komiteens medlem fra Venstre har
merket seg at Regjeringen fremfører en omfattende og til dels kompleks
begrunnelse for sin engasjementspolitikk. Den er spredt ut på ulike
kapitler i meldingen og omfatter så vel uegennyttig altruisme som
egeninteresser. Førstnevnte, det uegennyttige, pekes på som den
viktigste begrunnelse. Dette medlem er ikke uenig
i dette, men mener at begrunnelsen ut fra egne interesser med fordel
kunne gått lenger. Det kan her vises til at Norge er et lite, åpent
og rikt land i et trygt hjørne av verden. Verden rundt oss er imidlertid i
endring, og det påvirker oss. En ny multipolar verdensorden, enda
mer globalisering og tiltagende klimaendringer er noen av de sentrale stikkordene.
Gitt usikkerheten om hva fremtiden vil bringe, og hvor Norge vil
finne sin plass, mener dette medlem at Norge bør
satse på en bred engasjementspolitikk for lettere å kunne fange
opp nye signaler og tilpasse seg. Motstykket er å satse på en spisset
utenrikspolitikk, hvor tid og ressurser samles om noen få prioriterte
punkter. Hvis utviklingen ikke går som forventet, kan en slik utenrikspolitikk
vise seg å være lite hensiktsmessig. Videre vil en bred engasjementspolitikk
innebære deltagelse i mange ulike internasjonale organisasjoner
og prosesser. Vi kan her gjøre norske synspunkter gjeldende, og
vi får tilgang til viktige beslutningstagere. På denne måten fremmer
vi norske verdier og interesser.
Komiteen viser til
at den våren 2009 også behandler St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt
og kapital, jf. Innst. S. nr. 269 (2008–2009), og viser til sine
merknader der vedrørende bistand og fattigdomsbekjempelse. Komiteen har
merket seg at bistand fungerer som et sentralt strategisk fundament
og finansieringsgrunnlag for engasjementspolitikken, og ser på et
overordnet nivå at den internasjonale utviklingspolitikken har endret
karakter over de siste tiårene.
Komiteen viser til at å fremme
respekt for universelle menneskerettigheter lenge har vært en prioritert
og integrert del av norsk utenrikspolitikk. Bare land som respekterer
grunnleggende menneskerettigheter kan over tid medvirke til å danne
en stabil internasjonal rettsorden. Komiteen viser
videre til at en økende anerkjennelse av prinsippet om individets
rettigheter også medfører en tydelig endring i synet på staters
suverenitet.
Komiteen merker seg at skiftet
i det internasjonale styrkeforholdet i menneskerettighetsarbeidet
og endret representativitet i ulike multilaterale fora utgjør en
av de viktigste utfordringene for arbeidet for å fremme og forsvare
menneskerettigheter og demokrati. Komiteen mener
at Norge må være en aktiv og klar forkjemper for universelle menneskerettighetsprinsipper.
Komiteen registrerer at Regjeringen
uttaler at ingenting kan erstatte den legitimitet FN og organisasjonens
ulike institusjoner og prosesser gir arbeidet for menneskerettighetene,
og noterer at FN utgjør Regjeringens viktigste plattform i dette
arbeidet. Komiteen deler prinsipielt dette synet,
men anser det som en utfordring at institusjoner som er ment å beskytte
menneskerettighetene, nå risikerer å bli en arena for kamp om prinsipper
som står sentralt i vårt eget og andre liberale rettsstaters verdigrunnlag. Komiteen tar
til etterretning at Norge har søkt og blitt valgt inn som medlem
av FNs Menneskerettighetsråd fra 2009. Komiteen forutsetter
at Norge benytter medlemskapet i tråd med det syn som er skissert
her.
Komiteen viser samtidig til at
det er i FNs Menneskerettighetsråd og andre deler av FN-systemet
at de spenningene en endret maktfordeling og større grad av representativitet
skaper, kommer klarest til syne. Spørsmålet om enkeltmenneskers
rettigheter versus statssuverenitet og ikke-innblanding, forblir
og forsterkes som aktuelle tema. Komiteen ser at
uenighet knyttet til samfunnets verdigrunnlag og religiøse og individuelle
verdier, oftere kommer til syne internasjonalt. Komiteen har
sett flere eksempler på at konfliktnivået på dette området synes
økende, og har merket seg at Regjeringen i meldingen skriver at
man vil måtte regne med spenninger og konflikt om verdispørsmål. Komiteen vil
i den forbindelse vise til FNs rasismekonferanse i Genève, den såkalte
Durban II-konferansen, våren 2009, som et eksempel på spenningene rundt
verdi- og menneskerettighetsspørsmål internasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti merker seg at meldingen slår
fast at skiftet i det internasjonale styrkeforholdet i menneskerettighetsarbeidet
utgjør en av de viktigste utfordringene i Norges arbeid for menneskerettigheter
og demokrati. På denne bakgrunn etterlyser disse medlemmer en overordnet
strategi for hvordan Norge skal møte disse utfordringene, spesielt
knyttet til oppfølgingen av FNs Tilsynskonferanse mot Rasisme i
Genève våren 2009 og at Norge nå er valgt inn som medlem av FNs
menneskerettighetsråd (UNHRC). Disse medlemmer er
kjent med at flertallet av statene i UNHRC ikke er demokratier,
og mener dette medfører spesielle utfordringer for Norge og de demokratiske
landenes engasjement. Disse medlemmer forutsetter
at Norge i sitt arbeid i rådet aktivt tar til orde for beskyttelse
av grunnleggende menneskerettigheter og ytringsfrihet, og at eventuelle
politiske kompromisser ikke undergraver disse grunnleggende verdiene.
Komiteen mener at
dialog, på tvers av religioner og politiske systemer, ofte fremstår
som mer effektivt for å fremme grunnleggende verdier og rettigheter
enn fravær av dialog og isolasjon. Det er imidlertid en klar forutsetning
at dialog ikke medfører at en går på akkord med etiske prinsipper,
eller at de modereres og relativiseres. Komiteen viser
til at dialog kan være et krevende virkemiddel. I enkelte sammenhenger
kan klar og tydelig tale mot overgrep redde liv, mens i andre kan
det stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare. Komiteen mener
at det bør utvises åpenhet omkring slike dilemmaer.
Komiteen peker på at arbeidet
med å forhindre ulovlig handel med håndvåpen er spesielt viktig. Komiteen mener
derfor at det er viktig å få til en internasjonalt bindende avtale
om våpenhandel (Arms Trade Treaty) som uttrykker gjeldende internasjonal
humanitær rett og sikrer at menneskerettighets- og utviklingsperspektivet kommer
tydelig fram.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til at
det kan være en utfordring knyttet til aktivt arbeid for å fremme
fred og forsoning i andre land – og samtidig være en eksportør av
forsvarsmateriell. Derfor er det viktig å holde fast på et tydelig
eksportkontrollregime. Norges aktive rolle for å fremme internasjonal
humanitærrett spiller her en betydelig rolle. Dette gjelder ikke minst
i forbindelse med inngåelse av mine- og klasevåpenkonvensjonene,
noe som ble mulig etter et nært samarbeid med en rekke andre land og
aktører innen det sivile samfunn.
Komiteen viser til
at norsk økonomi er svært avhengig av omverdenen og at det er få
sider ved norsk utenrikspolitikk som ikke berører norsk økonomi
og velferd. Dette innebærer at utenrikspolitikken på mange måter
må kunne sies å ha økt sin relative betydning med hensyn til norske interesser
i en globalisert verden.
Norge er en stor eksportør først og fremst på grunn
av sin tilgang på viktige råvarer som olje, gass og fisk. Vi er
blant annet avhengig av stabile markeder og kontroll over den økonomiske sonen
i våre egne farvann.
Komiteen ser at globale handelsspørsmål
illustrerer den tette sammenhengen mellom utenrikspolitikk og økonomiske
interesser, og hvordan disse stadig integreres tettere. Handelspolitikken angår
alle sider ved norsk økonomi og velferd. Komiteen ser
hvordan for eksempel forhandlingsrundene i WTO, den såkalte Doha-runden, berører
norske økonomiske og innenrikspolitiske områder som landbruk, fiskeri,
energi, telekommunikasjon, velferdspolitikk og sentrale spørsmål
i arbeidslivet. Norges åpne økonomi gjør at vi er avhengig av velfungerende
handels- og globaliseringsmekanismer, og komiteen vil understreke
den sentrale betydningen av at Norge der det er mulig arbeider aktivt
mot økt proteksjonisme. Komiteen viser til at Norge
i dag har viktige handelspartnere i land som betegnes som utviklingsland,
og at vi dermed normaliserer Norges handelspolitiske forhold til disse
landene. Det er derfor stadig viktigere å vurdere hvert enkelt av
disse landene på sine egne premisser og ikke med sekkebetegnelsen "utviklingsland".
Komiteen viser til at eksporten
av varer og tjenester i EØS-området utgjør 76,6 pst. av total norsk
eksport, og at EØS-avtalen har bidratt til å styrke handelen og
de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Europa. Det er derfor
viktig at påvirkningsarbeidet overfor EU har et sterkt, målrettet
og profesjonelt fokus. Komiteen vil påpeke at EØS-avtalen
også omfatter samarbeid på andre samfunnsområder, som for eksempel miljø,
og at Norge gjennom dette har integrert størstedelen av EUs miljøregelverk
i norsk rett. Komiteen ser at dette både direkte
og indirekte har bidratt til å heve miljøstandarden i Norge.
I den globaliserte verden har norske selskaper
i økende grad etablert virksomhet i utlandet, og samtidig har omfanget
av utenlandske selskaper som opererer i Norge økt kraftig de seneste tiårene. Komiteen viser
til at utenlandske selskaper særlig vil kunne tiltrekkes av gode
norske forskningsmiljøer. Utenlandske bedrifter som etablerer seg
i Norge, bidrar blant annet med kunnskap og teknologi. Komiteen ser dette
som positivt og er enig i at et klart mål for Norge må være å utvikle
seg som et attraktivt land for utenlandske investeringer.
Dette innebærer at Norge også nasjonalt må fokusere
på de forutsetningene som skal til for å mestre en globalisert verden.
Disse innenlandske globaliseringsutfordringer er blant annet flerkulturell
forståelse, språkkunnskaper og kompetanse.
Komiteen viser til at handelen
med utlandet er av helt avgjørende betydning for norsk velferd. Komiteen viser
videre til at selv om denne handelen er særlig konsentrert om Europa,
så er den i utgangspunktet forankret globalt i WTO, og ser at Regjeringen
redegjør for årsakene til dette i meldingen. Komiteen deler
vurderingen av at norsk handelspolitikks førsteprioritet i årene
fremover må være å få avsluttet den pågående forhandlingsrunden
i WTO – Doha-runden, som startet i 2001. Komiteen er
bekymret over at forhandlingene sommeren 2008 så ut til å ha brutt
sammen, og vil be Regjeringen om aktivt å bidra til at forhandlingene
så snart som mulig videreføres og ferdigstilles med et positivt
resultat.
Komiteen viser til at en såkalt
tredje globaliseringsbølge vil kunne knytte seg til globalisering
av kompetanse og talent, og vil understreke betydningen av et strategisk
fokus på at Norge skal være et attraktivt land for utenlandsk kompetanse,
samtidig som vi bygger og styrker kompetansen blant egne innbyggere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, vil understreke at kampanjen for "Decent
Work" løfter et forsømt område mange steder i verden, og er et riktig
skritt i retning av å møte den økonomiske krisen. Flertallet vil
på dette punkt vise til konferansen "Decent Work – A Key to Social
Justice for a Fair Globalisation", som ble avholdt i Oslo 5. september
2008, og vil understreke behovet for å holde et politisk fokus på
dette feltet. Sysselsetting, sosial beskyttelse og kriterier for
et anstendig arbeid bør derfor etter flertallets mening
løftes høyere opp blant tiltakene mot finanskrisen. Flertallet mener
videre at ILO og WTO skal bringes aktivt inn i dette arbeidet. Retten
til å organisere seg – og til å inngå kollektive avtaler – bør etter flertallets syn
bringes inn i framtidige forhandlinger og avtaler, slik at forbud
mot diskriminering, barnearbeid og tvangsarbeid inkluderes.
Komiteen viser til
at norsk utenrikspolitikk på energiområdet handler om ivaretakelse
av norske energiinteresser, bidrag til forsyningssikkerhet og reduserte
klimautslipp. Norsk energipolitikk dreier seg videre om å oppnå størst
mulig verdiskaping gjennom produksjon og eksport av petroleum til
verdensmarkedene og av gass og vannkraft til Europa, og å etablere næringsvirksomhet
basert på disse ressursene. Det er i norsk interesse at det legges
til rette for transparente og forutsigbare betingelser for aktørene
i energimarkedene.
Komiteen erkjenner at Norge står
midt i et globalt klimadilemma. På den ene siden trenger utviklingsland
mer energi for å løfte folk ut av fattigdom, samtidig som globale
klimagassutslipp tilsier reduserte utslipp av klimagasser fra fossile
brensler. Klima- og fattigdomsproblemene er blant de mest alvorlige
problemene verden står overfor. Komiteen deler oppfatningen
av at Norge har en viktig oppgave i å vise at det er mulig å kombinere
en ambisiøs klimapolitikk med å være en stor olje- og gassprodusent.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at tilgang på energi er en forutsetning
for økonomisk vekst og velstandsutvikling. Disse medlemmer finner det
nødvendig å minne om at alle anslag tilsier at dette i all hovedsak
vil dekkes av fossil energi de nærmeste tiårene. Det er viktig at
man ser på verdens behov for energi i en mer total sammenheng. Det
er ikke noen fordel for det totale utslippet at Norge reduserer
sin produksjon av olje og gass. Disse medlemmer har
merket seg at International Energy Agency i World Energy Outlook
2008 legger til grunn at om lag en tredjedel av økningen i tilbudet
av flytende energibærere de nærmeste 20 årene vil komme fra ikke-konvensjonelle
ressurser som tungolje, oljesand og flytende gassfraksjoner. I tillegg
vil mye av Europas kraft være produsert fra kull. Olje og gass produsert
på den norske sokkelen vil være et bedre miljømessig produkt enn
disse alternativene. Disse medlemmer mener derfor
det er feil å redusere den norske petroleumsvirksomheten.
Komiteen ser at så
lenge etterspørselen øker globalt, reduseres ikke global energiproduksjon. Klimagassutslippene
kan øke dersom norsk olje og gass erstattes av mer forurensende
produksjon andre steder. Komiteen viser til at norsk olje-
og gassproduksjon er verdens mest CO2-effektive. Olje- og gassproduksjon
i Midtøsten slipper ut mer enn 50 prosent mer CO2 pr. produsert
enhet olje og gass som norsk sokkel, og fra Russland er utslippene
2–3 ganger så høye. Å redusere norsk olje- og gassproduksjon er
derfor alene ingen løsning på klimautfordringen.
Komiteen viser til at Norge gir
viktige bidrag til global energisikkerhet gjennom en aktiv og god
forvaltning av norsk sokkel, en stabil og forutsigbar eksport av
betydelige mengder petroleum, et voksende globalt engasjement fra
en rekke norske olje- og forsyningsselskaper, "Olje for utviklings"-bidrag
til bedre forvaltning av petroleumssektoren i utviklingsland og
arbeid for å sikre gode insentiver for effektiv energibruk og utvikling
av fornybare energikilder.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
ikke vil politisere markedet for olje og gass gjennom for eksempel
å subsidiere salg av energi til utvalgte utenlandske aktører eller
koble kontrakter til politiske konsesjoner. Komiteen slutter
seg til disse vurderingene.
Komiteen peker på at Norges omdømme
som energiaktør ligger trolig aller mest i de betydelige mengder
olje og gass Norge leverer til europeiske og globale markeder. Norge
leverer betydelige andeler av Storbritannias, Frankrikes og Tysklands
gassforsyning. Vi forsyner i 2009 EU med 18 prosent av unionens
samlede gassbehov, og volumet er forventet å øke inn i neste tiår. Komiteen viser
til at norsk gass bidrar til en betydelig reduksjon i europeiske
klimagassutslipp gjennom å erstatte kullkraftverk, som har omtrent
dobbelt så høye CO2-utslipp pr. energienhet.
Komiteen viser til at Norge er
en vannkraftnasjon med lange historiske røtter. Norge er Europas
største og verdens 6. største produsent av fornybar og klimavennlig
vannkraft. Nær 50 prosent av Europas vannkraftreservoarer ligger
i Norge. Vannkraft fra Norge er viktig for å utligne variasjonene
i kraftproduksjon og forbruk i våre naboland.
Komiteen peker på at liberaliseringen
av det norske, og etter hvert nordiske, kraftmarkedet på 1990-tallet
i betydelig grad endret rammebetingelsene for norsk kraftproduksjon.
Vi har i dag et felles nordisk marked for elektrisk kraft der prisen
bestemmes og kraften omsettes på den felles nordiske kraftbørsen,
Nordpool. Komiteen peker på at denne liberaliseringen
har vært en betydelig fordel for så vel strømkundene som for samfunnet
som helhet. Komiteen viser videre til at også de
europeiske kraftmarkedene de senere år har vært gjennom en liberalisering,
og at det nordiske kraftmarkedet gjennom flere overføringsforbindelser
har blitt nærmere knyttet til kraftmarkedene på det europeiske kontinent,
senest gjennom NorNed-kabelen mellom Norge og Nederland som ble
åpnet i 2008. Komiteen mener at en styrking av kraftoverføringen
mellom Norden og det øvrige Europa vil gi muligheter for at Norge
kan bli en betydelig leverandør av fornybar energi til våre europeiske naboland,
og dermed bidra til reduserte klimagassutslipp så vel som styrket
forsyningssikkerhet i Europa.
Komiteen viser til at EU har
vedtatt at 20 prosent av energiforbruket i 2020 skal komme fra fornybare
energikilder. Dette er et ambisiøst mål. I dag er andelen 8 prosent
i EU, mens Norge har en andel på 60 prosent. EUs fornybarpolitikk kan
få betydelige konsekvenser for Norge som det landet i Europa med
de største fornybarressursene pr. innbygger. Komiteen legger
til grunn at EUs fornybardirektiv er EØS-relevant, og man finner
en god og omforent løsning mellom Norge og EU.
Komiteen viser til at Norges
erfaring og kompetanse innen vannkraftutbygging gjør at vi kan bidra
med bistand til å utvikle vannkraftprosjekter i utviklingsland. Komiteen viser
til at 1,6 milliarder mennesker i utviklingsland mangler tilgang
til elektrisk kraft og andre moderne energitjenester. Stor kraftmangel
i mange av disse landene, i kombinasjon med klimaendringer, gjør
at norsk bistand til fattige lands kraftforsyning er en viktig strategi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
innebærer en utfordring å fremstå som både en storeksportør av fossil
energi og en ledende klimanasjon. Komiteen mener
at Norge ikke bare bør profilere seg som en ledende olje-, gass-
og vannkraftprodusent, men også være en produsent og pådriver internasjonalt
for å fremme utvikling og bruk av ny fornybar energi, som for eksempel
vind- og solenergi. Norge har gode forutsetninger for å utvinne
vindkraft til havs og å videreutvikle teknologi som trenges for
å utvinne solenergi. En økt satsing på fornybar og ny fornybar
energi kan bidra til å skape mer energisikkerhet – også for fattige
utviklingsland, gi flere arbeidsplasser, og ikke minst bidra til
å redusere utslipp av CO2.
Komiteen viser til
at de tre største globale miljøtruslene i dag er økende konsentrasjon
av klimagasser i atmosfæren, rask reduksjon i jordens biologiske
mangfold og økende bruk og utslipp av helse- og miljøfarlige kjemikalier.
Komiteen viser til at klimautfordringen
er global og må møtes med globale tiltak. Det er derfor helt nødvendig
med en internasjonal avtale om å redusere klimagassutslippene. En
tilstrekkelig omfattende avtale på det kommende klimatoppmøtet i
København vil være svært viktig dersom vi skal unngå farlige klimaendringer. Komiteen mener
at en slik avtale må ta utgangspunkt i IPCCs tograders mål.
Komiteen peker på at tiltak i
skog er et viktig klimatiltak på grunn av skogens evne til å absorbere
CO2. Komiteen viser til at Norge tok et viktig initiativ
for bevaring av regnskog på klimatoppmøtet på Bali i desember 2006.
Komiteen har merket seg at EU
er den viktigste pådriveren for reduksjon av klimagassutslipp internasjonalt. Komiteen viser
til EUs energi- og klimapakke fra 2008 der det ble besluttet å redusere
klimagassutslippene i unionen med 20 prosent innen 2020, og 30 prosent
dersom andre store utslippsland reduserer sine utslipp.
Komiteen har videre merket seg
at EU har fremmet ambisiøse utslippskrav foran klimatoppmøtet i
København.
Komiteen peker på at Norge er
en olje- og gassnasjon og kommer til å eksportere fossil energi i
overskuelig fremtid. I en fremtid der energibehovet er stort samtidig
som utslippene må reduseres vesentlig, er det nødvendig med en bred
satsing på energieffektivisering, omlegging til økt bruk av fornybar
energi, samt fangst og lagring av CO2. Dette er områder hvor komiteen mener
at Norge kan bidra. Komiteen peker på at hensikten
med vår satsing på fangst og lagring av CO2 skal bidra til betydelige
utslippsreduksjoner også utenfor Norge.
Komiteen viser til at tap av
biologisk mangfold bidrar til at verdens økosystemer er i ferd med
å trues og gå tapt. Komiteen har merket seg at ny kunnskap
om verdens økosystemer viser at mennesket har påvirket og ødelagt
disse mer de siste 50 årene enn noen gang tidligere i sin historie. Komiteen viser
til at tap av biologisk mangfold er en ugjenkallelig prosess som
bidrar til reduserte muligheter i fremtiden. Økosystemer er sentrale
for menneskers levekår og utvikling i alle deler av verden.
Komiteen mener videre at det
er viktig at Norge deltar aktivt i det internasjonale arbeidet for
å sikre det biologiske mangfoldet. Dette er viktig både for Norges
som miljønasjon og fordi det berører norske interesser direkte.
Komiteen peker på at miljøgifter
er en alvorlig trussel for mennesker og miljø. Miljøgifter er stoffer
som er giftige, lite nedbrytbare, og som hoper seg opp i næringskjedene.
Når miljøgifter først er sluppet ut, tar det lang tid før nivåene
i miljøet og næringskjedene reduseres.
Komiteen peker på at miljøgifter
er et internasjonalt problem der miljøgiftene transporteres over
store avstander. Norge og nordområdene mottar betydelige mengder
langtransporterte miljøgifter som kommer med luft- og havstrømmene,
i tilegg til det som slippes ut nasjonalt.
Komiteen viser til at FN i 2003
vedtok et nytt globalt system for klassifisering og merking av farlige
kjemikalier som gjelder all bruk og håndtering av slike stoffer.
Formålet er å gi informasjon om kjemikalienes farlige egenskaper, og
samtidig lette internasjonal handel med kjemikalier.
Komiteen viser til at de fleste
miljøutfordringene vi står overfor er internasjonale, og at internasjonalt
samarbeid er nødvendig for å sikre et godt miljø. Komiteen viser
videre til at EU i dag er det mest effektive internasjonale samarbeidet
på miljøområdet. EU har en ambisiøs miljøpolitikk på europeisk nivå,
som gjennomføres ved omfattende regulering av alle miljøutfordringer
fra avløp, avfall, industriforurensninger, kjemikalier, luft, hav, vann
og jord, biologisk mangfold og klima og energi. Samtidig er EU en
pådriver med langt mer politisk tyngde enn enkeltland alene ville
ha hatt for ambisiøse globale miljøavtaler på disse områdene.
Komiteen peker på at ettersom
Norge tar EUs miljøregelverk og er forpliktet til å gjennomføre disse
i norsk rett, blir det sentralt å delta i EUs miljøpolitikk. Fordi
miljøproblemene er grenseoverskridende, har EUs interne miljøkrav
ofte langt større direkte effekt i Norge enn nasjonale tiltak. Et
offensivt EU med gjennomslag i regionale og globale miljøfora har
større påvirkning på Norges samlede miljøtilstand enn rent norske
tiltak.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
sier at den arbeider systematisk for å sikre aktiv deltakelse og
medvirkning i utvikling av EUs miljøpolitikk, og mener at dette
er viktig.
Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer
at så lenge Norge ikke er fullverdige medlemmer av EU, vil Norge
ha færre muligheter til å påvirke utformingen av EU-regelverk enn
det de land som er medlemmer av EU har.
Komiteen viser til Regjeringens
beskrivelse av utviklingen av internasjonalt samarbeid siden 1990
og merker seg at det frem mot 2020 forventes mer turbulens og mindre
effektive globale institusjoner enn det vi har sett de siste tyve årene. Komiteen anser
dette som en realistisk vurdering.
Komiteen viser videre til at
Regjeringen i meldingen gjør rede for en rekke forutsetninger for
bedre global organisering, samt norske hovedprioriteringer i reformen
av denne. Komiteen mener at en hovedprioritering
for Norge må være å styrke arbeidet med reform av internasjonale
organisasjoner, med særlig fokus på hvordan økt effektivitet kan
forenes med representativitet og legitime styringsstrukturer. Komiteen forutsetter
at Regjeringen stiller tydelige reformkrav til de enkelte organisasjonene
og vurderer redusert støtte der organisasjonene ikke leverer som
forventet. Komiteen vil understreke at dette også
gjelder FN.
Komiteen viser til at nettopp
FN er unikt plassert i systemet av multilaterale institusjoner,
som arena for internasjonale forhandlinger, for utviklingen av globale
normer og konvensjoner, som legitimerende instans for eventuell
bruk av makt og med organer som er viktige operative aktører. Komiteen merker
seg at Norge i 2006 var den syvende største bidragsyter til FN og
den femte største bidragsyter til FNs operasjonelle aktiviteter. Komiteen viser
til at FN i dag er et komplekst sett av organisasjoner og kommisjoner,
noe som i praksis medfører at FN konkurrerer med andre aktører om
oppmerksomhet og økonomiske midler, herunder IMF, Verdensbanken, WTO
og OECD. Komiteen tar til etterretning at disse aktørene,
innenfor sine spesifikke felt, ofte er viktigere enn FN.
Komiteen viser til at Norge har
en klar interesse av et effektivt og velfungerende FN-system, og
merker seg at denne og tidligere norske regjeringer har ytt betydelige
bidrag for reform innen flere av FNs arbeidsområder. Komiteen viser
til at det fortsatt gjenstår klare utfordringer i dette reformarbeidet. Komiteen er
enig i at verden har behov for et FN som har troverdighet og selv
etterlever de høye standarder som organisasjonen skal forvalte.
Dette gjelder den operasjonelle virksomheten, så vel som det interne byråkratiet. Komiteen forutsetter
derfor at Regjeringen fortsetter å engasjere seg i å utarbeide og
bidra til implementeringen av konkrete, gjennomførbare og effektive
tiltak for et bedre FN.
Komiteen registrerer at Regjeringen
i meldingen redegjør for en rekke aktuelle problemstillinger knyttet
til reform av FNs sikkerhetsråd, og mener at det kunne vært naturlig
om komiteen samtidig fikk seg forelagt Regjeringens
vurdering av hvordan eventuelle endringer i rådet forventes å kunne
påvirke Norge og Norges interesse, samt hvordan Regjeringen mer
konkret arbeider med dette spørsmålet.
Komiteen viser til
at globaliseringen og den historiske utviklingen som er skissert
i stortingsmelding 15, også har konsekvenser for norsk utenriksforvaltning.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
derfor skisserer virkemidler for forvaltningen av norske utenrikspolitiske
interesser, og at disse mer spesifikt skal være fokus på helhet
i forvaltningen, klarlegging av globaliseringens konsekvenser for
forvaltningen, styrking av norske myndigheters samlede håndtering
av utenrikspolitikken, videreutvikling av utenrikstjenesten i møtet
med globaliseringen og aktivt å benytte åpent diplomati i det handlingsrommet
globaliseringen skaper.
Komiteen viser til
at skillet mellom innenriks- og utenrikspolitikk i stadig større
grad viskes ut, og at en konsekvens av denne sammenvevingen er at
vesentlig mer av de faglige premissene for utenrikspolitikken formuleres
av ulike deler av forvaltningen og samfunnet for øvrig. En økende andel
av forvaltningen deltar dessuten direkte i ulike former for internasjonalt
samarbeid – både bilateralt og multilateralt. Komiteen merker seg
at en spesielt viktig del av denne internasjonaliseringen er EØS-avtalen
og samarbeidet med EU, som har en sentral rolle i internasjonaliseringen
av norsk forvaltning. Et stort antall lover, forskrifter, tolkninger
og standarder kommer som et direkte resultat av påvirkning fra EU gjennom
EØS eller annet samarbeid organisert gjennom EU.
Komiteen viser til at forvaltningens
internasjonale arbeid ikke bare omhandler sentralforvaltningen i
form av departementene, men i stadig større grad også ulike direktorater,
tilsyn og råd, lokalforvaltningen og aktører som næringsliv, organisasjoner
og sivilsamfunn.
Komiteen ser at utviklingen
som beskrevet ovenfor innebærer økt behov for samarbeid og samordning
mellom departementene om internasjonale spørsmål.
Komiteen merker seg at utenriksministeren
har ansvaret for samordningen av utenrikspolitikken, herunder forholdet
til andre stater og internasjonale organisasjoner, og ser behovet
for å sikre at brede utenrikspolitiske hensyn og folkerettslige
forpliktelser ivaretas.
Komiteen vil understreke at samordningen
må være effektiv og formålstjenlig og trekke veksler på den fagspesifikke
bredden og dybden i hele forvaltningen, og anser de ulike departementenes
kompetanse og erfaring som en stadig viktigere ressurs i utenrikspolitikken. Komiteen forutsetter
at Regjeringen sørger for at det legges til rette for arbeidsmåter
og samarbeidsformer som utnytter slik kompetanse og erfaring best
mulig.
Komiteen viser til
at det er Regjeringens ansvar å organisere forvaltningen, herunder
utenrikstjenesten. Likevel vil komiteen understreke
at forvaltningens organisering er av viktighet for Stortinget i
den grad det har virkninger for tjenestene som forvaltningen skal
levere. Komiteen ser positivt på at Regjeringen i
St.meld. nr. 15 (2008–2009) skisserer linjer for utenrikstjenestens
videre utvikling, og gir i det følgende noen merknader til organiseringen
og tjenesteleveransene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at den norske utenrikstjenesten omfatter 109 fagstasjoner,
med ca. 650 utsendte medarbeidere og ca. 1 000 lokalt ansatte. Disse
medlemmer mener at dette nødvendigvis fremtvinger prioriteringer
med hensyn til geografisk lokalisering og størrelse på de ulike
delegasjoner.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til
en ekstern, uavhengig evaluering av den norske ambassade- og konsulatstrukturen
med den hensikt å klargjøre i hvilken grad denne understøtter norsk
næringsliv og norske borgeres interesser i utlandet."
Komiteen viser til
at bistandsbudsjettet har økt betydelig over de siste tiårene og
at dette innebærer klare styringsutfordringer. Komiteen har
i den forbindelse også merket seg at en stadig større andel av de
samlede ressursene forskyves fra budsjettområde 02 til budsjettområde
03. Komiteen er av den oppfatning at Utenriksdepartementets
kompetanse og kapasitet må tilpasses de nye utfordringene som tjenestene møter,
og at det da må sikres at ressurstilgangen, allokert over det respektive
budsjettområdet, vurderes ut fra områdets egne behov, samtidig som
det bør tilstrebes at områdene skal fungere i en tett gjensidig
avhengighet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av gode og profesjonelle konsulære tjenester til norske borgere
i utlandet. Det vises i denne forbindelse til at lov om utenrikstjenesten
definerer utenrikstjenestens hovedoppgaver, og at to av de tre hovedoppgavene
er knyttet til konsulære spørsmål.
Komiteen mener at å levere gode
konsulære tjenester til norske borgere i utlandet er en sentral
oppgave for utenrikstjenesten. Norske borgere kan likevel ikke forvente
at den norske velferdsstatens tjenester holder samme nivå og omfang
utenfor grensene som på norsk territorium. Utenrikstjenesten har
svært begrenset tilstedeværelse i enkelte deler av verden, og selv
der den er sterkere til stede, kan ikke utenrikstjenesten forventes
å dekke alle behov norske borgere måtte ha. Den enkelte er derfor
i enda større grad avhengig av å ta forholdsregler, slik som å tegne
reiseforsikring, enn hva tilfellet er innenfor Norges grenser. Komiteen mener
at utenrikstjenesten hverken kan eller bør erstatte fullt ut de
tilbudene som forsikringsselskapene har for assistanse i utlandet. Komiteen er
samtidig bevisst på norske myndigheters avgrensede jurisdiksjon.
Komiteen vil likevel understreke
at norske borgere har krav på service og gode konsulære tjenester. Komiteen ber
derfor Regjeringen om klarere å definere hvilket konsulært tjenestenivå norske
borgere kan forvente av utenrikstjenesten. Regjeringen bes også
om å påse at leveransen av konsulære tjenester er konsekvent fra
utenriksstasjon til utenriksstasjon. Komiteen støtter
Regjeringens arbeid med ytterligere å profesjonalisere den konsulære
virksomheten, med økt grad av konsulære støttefunksjoner håndtert
fra Norge.
Komiteen viser til at også norske
myndigheter har vært stilt overfor en rekke beredskapsmessige utfordringer
knyttet til hendelser i utlandet. I tiden etter flodbølgekatastrofen
i Asia, 26. desember 2004, og regjeringen Bondevik IIs fremleggelse
av St.meld. nr. 37 (2004–2005), har Utenriksdepartementet ledet
håndteringen av hendelser som bombeangrep i London og Sharm el-Sheik
(2005), angrep på norske interesser etter Muhammed-tegningene (2006),
evakuering av norske borgere fra Libanon (2006) og terrorangrep
ved utenriksministerens besøk i Kabul (2008). Disse og flere hendelser
har ført til økt fokus på utenrikstjenestens evne til å håndtere krisesituasjoner. Komiteen vil
understreke viktigheten av at forvaltningen viderefører et sterkt
fokus på å kunne håndtere kriser som berører norske interesser og
borgere i utlandet.
Komiteen viser til at både norsk
næringsliv og organisasjoner har spesielle behov knyttet til sikkerhetsspørsmål
rundt sin virksomhet i utlandet. Slike behov er i dag i liten grad
ivaretatt av myndighetene. Samtidig representerer også næringslivet
og frivillige organisasjoner ressurser som norske myndigheter kan
dra nytte av i utlandet. Komiteen imøteser Regjeringens
syn på hvordan norske aktører samlet kan håndtere risiko og krisesituasjoner
som berører norske interesser internasjonalt. Komiteen vil
likevel understreke at det påligger enhver norsk næringsaktør selvstendig
å vurdere å ta de sikkerhetsmessige konsekvensene av sitt internasjonale engasjement.
Komiteen ønsker velkommen en
økt satsing på informasjon og involvering av aktører utenfor utenrikstjenesten. Komiteen håper
slike tiltak kan være noen av mange virkemidler som kan sikre at
forvaltningen og andre miljøer i Norge i større grad kan dra nytte
av hverandre der de har felles interesser i utlandet. Et enstemmig
storting godkjente Innst. S. nr. 115 (2006–2007), og ba da om at
Stortinget kunne være en av aktørene som var med på å fremme norske
interesser overfor Den europeiske union. Komiteen imøteser tilsvarende,
systematiske tiltak fra Regjeringen for å involvere og koordinere
aktuelle norske aktører i å fremme bestemte norske interesser internasjonalt.
Hvem som involveres bør vurderes fra sak til sak, men utenrikstjenesten
må bidra til at dette skjer bevisst og systematisk.
Komiteen registrerer at Utenriksdepartementets
dokumentasjonssenter ble lagt ned for fire år siden. I denne forbindelse
vil komiteen forvente at Utenriksdepartementet har
en helhetlig strategi for forvaltning og distribusjon av intern og
ekstern informasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fremskrittspartiet ved flere anledninger har påpekt at informasjonen
på Utenriksdepartementets landsider, www.landsider.no, har vært
ufullstendig eller feilaktig. Disse medlemmer forventer
at utenriksforvaltningen fremmer korrekt og tidsriktig informasjon
overfor norske borgere i inn- og utland.
Komiteen ønsker forsøk
med nye arbeidsmåter i utenrikstjenesten velkommen. Stortingsmeldingen
beskriver hvordan utenriksspørsmål i økende grad går på tvers av
departementale og andre organisatoriske grenser. Utenrikstjenestens
bruk av prosjektarbeid kan derfor være et godt virkemiddel. Komiteen antar
at slike krevende arbeidsformer kvalitetssikres gjennom gode rutiner
for prosjektledelse.
Komiteen mener at Norge har en
profesjonell utenrikstjeneste med dyktige medarbeidere. Likevel
ser komiteen at en slik tjeneste også medfører særlige
utfordringer, både for organiseringen og med belastninger for de
ansatte.
Komiteen ser viktigheten av at
utenrikstjenesten har erfarne medarbeidere som behersker det diplomatiske
håndverk på en god måte. Dette er utenrikstjenestens kjernevirksomhet.
Derfor ønsker også komiteen utenrikstjenestens økende
grad av spesialiserte støttefunksjoner velkommen. Ledere og medarbeidere
som arbeider med personalspørsmål, økonomi, teknisk og andre støttefunksjoner
bør rekrutteres for sin kompetanse, og sikre kontinuitet i støttefunksjonene.
Komiteen ser med interesse på
at flere departement og statlige institusjoner har medarbeidere ved
norske utenriksstasjoner. I den grad dette kan bidra med faglig
tilskudd, samtidig som Utenriksdepartementets personell bidrar med
sin kunnskap om diplomatisk håndverk, mener komiteen at
dette er en verdifull måte å representere norske interesser på i
utlandet. Likeledes mener komiteen at fleksible ordninger
for hospitering eller sekondering av utenrikstjenestens personell
til andre nasjonale og internasjonale institusjoner, er verdifullt
for kompetanseoppbyggingen.
Komiteen støtter opp om større
grad av mangfold og skjerpet fokus på likestilling i utenrikstjenesten.
Komiteen forventer at Regjeringen
sikrer arbeidsforholdene til norske statsansatte i utlandet på en
tilfredsstillende måte. Komiteen forventer at personell
som sendes til utlandet har mottatt opplæring som er god nok for
opphold i det aktuelle området. Det er også nødvendig at sårbarheten
til utsendt personell og deres familier er godt vurdert, og at nødvendige
tiltak for å redusere sårbarheten er iverksatt. Personell som tjenestegjør
i utenrikstjenesten må også sikres forutsigbarhet i sitt ansettelsesforhold. Komiteen vil
understreke nødvendigheten av at de som er lokalt ansatt av norske
myndigheter, sikres tilfredsstillende arbeidsvilkår.