Visjonen for Regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet
er å gjøre mest mulig av samlingene i våre arkiv, bibliotek og museer
tilgjengelige for flest mulig ved fremtidsrettet bruk av IK-teknologiske
løsninger. Samlingene skal være søkbare og tilgjengelige på tvers
av hele ABM-feltet, og innholdet skal formidles på en brukerorientert måte.
Formålet med meldingen er å skissere en strategi for
å bevare kulturarv og å realisere visjonen om best mulig tilgang
til kulturarven for flest mulig. Det innebærer å iverksette eller
støtte pågående tiltak for digital bevaring, tilgjengeliggjøring
og formidling av samlingene både i arkiv, bibliotek og museer. Tiltakene
vil også omfatte koordinering og fellesløsninger over et bredt felt.
Satsingen på digitalisering er et ledd i Regjeringens
arbeid med å innfri Kulturløftet. Kulturløftet har blant annet som
mål en opptrapping av bevilgningen til kulturformål slik at den
utgjør 1 prosent av utgiftene i statsbudsjettet innen 2014.
Tilgang til og bruk av IKT i et samfunn i rask forandring
er et virkemiddel for å opprettholde og videreutvikle grunnleggende
demokratiske prinsipper som deltakelse og inkludering.
Den samfunnsmessige betydningen av IKT i fellesskapets
tjeneste er uttrykt i IKT-meldingen gjennom begrepet digital allmenning.
Det er et gjennomgående trekk ved en rekke store
nasjonale digitaliseringsinitiativ at det tas utgangspunkt i kulturarvmateriale.
Historisk kildemateriale, høy faglig kvalitet,
høy tillitt i samfunnet og omfattende samlinger er aspekter som
til sammen forklarer hvorfor det er samfunnsmessig viktig å bruke
kulturarvmateriale som et substansielt innholdselement i den digitale
kunnskapsallmenningen. Riktig utførte digitaliseringsprosjekt med
kulturarvmateriale kan skape bedre tilgang for flere til mer relevant informasjon
med høy faglig kvalitet. Digitalisering av kulturarv bidrar til
et mer rettferdig og demokratisk informasjons- og kunnskapssamfunn.
Regjeringen ser tilgang til kulturarvmaterialet som
et sentralt skritt mot realisering av den digitale allmenningen.
Det kulturpolitiske hovedmålet er gjennom målrettett statlig innsats å
skape rammevilkår som fremmer enkel og god digital tilgang til kulturarvmateriale
i alt sitt mangfold.
Kapittel 1 omtaler
visjonen for Regjeringens IKT-politikk på kulturfeltet.
Kapittel 2 omtaler hovedmål for digitaliseringsstrategien,
og legger overordnete føringer for virkemidler og tiltak.
Del II (kapittel 3–9) gir en tilstandsbeskrivelse for
produksjon av digitalt innhold og utvikling av digitale tjenester
knyttet til kulturarvmangfoldet. Denne statusbeskrivelsen danner
grunnlaget for formulering av tiltak nødvendige for å realisere
den digitale allmenningen. Statuskapitlene gir innblikk i et meget
rikholdig samlingsmangfold, og viser at det i hver av sektorene
på ABM-feltet allerede arbeides med ulike digitaliseringsinitiativ.
Kapittel 3 gir en
innledning til status-oversikten for digitalisering.
Kapittel 4 omtaler digitalisering og digitalt
innhold i arkivsektoren.
Kapittel 5 omtaler digitalisering og digitalt
innhold i biblioteksektoren.
Kapittel 6 omtaler digitalisering og digitalt
innhold i museumssektoren.
Kapittel 7 omtaler digitalisering og digitalt
innhold i tilstøtende sektorer, for eksempel universitetsmuseene.
Kapittel 8 omtaler situasjonen for materiale
som finnes i alle tre sektorer, særlig fotografi og film.
Kapittel 9 er en kortfattet oversikt over
internasjonale strategier og tiltak innen digital bevaring, tilgjengeliggjøring
og formidling av kulturarv.
Utfordringene, vurderingene og tiltakene i Del III
viser en strategi for koordinert innsats for digital sikring og
langtidsbevaring av samlingene og gjøre dem digitalt tilgjengelige
på en brukervennlig måte. Tiltakene må skje i samsvar med juridiske
rammer, og disse er behandlet mot slutten av meldingen.
Kapittel 10 omtaler
strategiske utfordringer, gir departementets vurderinger og tiltak
for å realisere den digitale allmenningen.
Kapittel 11 omtaler de juridiske rammer
digitaliseringsstrategien forholder seg til.
Kapittel 12 omtaler administrative og økonomiske
konsekvenser av Regjeringens IKT-strategi på kulturfeltet.
Digital IKT gir nye muligheter til å skape,
bevare og formidle informasjon, kunnskap og kunstneriske ytringer.
Formålet med denne meldingen er at så mange som mulig skal få digital
tilgang til kunnskap og opplevelser representert i kulturarven.
Meldingen skal i hovedsak omhandle de strategiske grep som må til
for at kvaliteter som finnes i museer, arkiv og bibliotek skal kunne bevares
og formidles digitalt. Den har som ambisjon å fordele ansvaret mellom
de institusjonene som har som sine mandater å ta vare på kulturarv.
Meldingen er ment å bidra til utvikling av det digitale
samfunnet. Særlig understrekes behovet for forskning og undervisning
og at enkeltmennesket trenger kunnskap for å ha innflytelse på egen
tilværelse og samfunnsutviklingen (jf. Soria Moria-erklæringen).
Det er behov for etablering eller samordning
av en rekke virkemidler. Det må iverksettes tiltak innrettet på
fellesløsninger for sektorenes og institusjonenes arbeid for digital
bevaring, tilgjengeliggjøring og formidling av sine samlinger.
Ett viktig tiltak er fellessøk for arkiv, bibliotek og
museum, slik at brukerne på enkel og intuitiv måte kan få tilgang
til relatert materiale i et bredest mulig spekter av samlinger.
Sikring og langtidsbevaring av digitale kilder
er avgjørende for et robust og pålitelig innhold. Det vil også være
nødvendig med en opprustning av den digitale samlingsforvaltningen
særlig i museumssektoren. Strategien omfatter også fordeling av
roller og ansvar mellom sektorer og institusjoner, og at det velges
felles faglige og tekniske standarder for samlet digital tilgjengeliggjøring.
Det er også viktig å avklare juridiske spørsmål knyttet til tilgang
til og bruk av digitale objekter.
Strategien for digitalisering av kulturarv vil
være forankret i to hovedperspektiv: bevaringsperspektivet og formidlingsperspektivet.
På bakgrunn av meldingens hovedperspektiver foreslår
departementet følgende mål for digitaliseringsstrategien:
å ta vare på kulturarv
for kommende generasjoner
å fremme demokrati og identitet ved å gi
flest mulig tilgang til et bredt spekter av kilder til kunst, kultur
og kunnskap
å fremme opplevelse, læring og kunnskap
ved å legge til rette for aktiv formidling av informasjon tilpasset
ulike målgrupper.
I noen år har ABM-institusjoner arbeidet med
å tilrettelegge samlingene sine til bruk i det digitale landskapet.
Departementet legger stor vekt på at det må
etableres samarbeid som sikrer at alle viktige aktører drar i samme
retning i digitaliseringsarbeidet. Samarbeid og samhandling skal
være regelen, ikke unntaket. Den beste måten å sikre god kvalitet
på, er å la aktørene ta ansvar for sine respektive fagfelt, men
det må skje på en slik måte at det tjener helheten. Det er viktig
med klar arbeidsdeling mellom aktørene med hensyn til operative
funksjoner og samordnende oppgaver.
De viktigste strategiske hovedgrepene er:
Nasjonalbiblioteket er hovedaktør i digitaliseringsarbeid
på bibliotekfeltet. I tillegg til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal
Nasjonalbiblioteket også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske
standarder og digital løsning for å søke på tvers av alle bibliotek. Arkivverket
skal ha tilsvarende operativt ansvar på arkivsiden. ABM-utvikling
skal ha koordinerende og tilretteleggende oppgaver for museer og
privatarkiv utenfor Arkivverket, men ingen direkte operative oppgaver
i digitaliseringssammenheng.
Alle data som blir skapt i forbindelse med digitalisering
av kulturarvmateriale, skal langtidslagres. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket
skal dele dette ansvaret mellom seg.
Digitaliseringsaktiviteten er ennå i startfasen. Det
er avgjørende viktig at det etableres et solid erfaringsgrunnlag
for digitalisering av kulturarvmateriale. Nasjonalbiblioteket skal
ha ansvaret for all forsøksvirksomhet som er knyttet til å finne
løsninger på problemstillinger som ligger i grenseflaten mellom
digital bruk og opphavsrettslige spørsmål. Forsøksvirksomhet skal
kontinuerlig følges opp med grundige vurderinger kombinert med analyser
av den internasjonale utviklingen på feltet.
Med utgangspunkt i Nasjonalbibliotekets fellessøk
for bibliotekområdet skal det utvikles en felles søketjeneste som
også omfatter arkiv og museer. Denne tjenesten forutsettes utviklet
i et nært samarbeid mellom Nasjonalbiblioteket, Arkivverket og relevante
instanser på museumsfeltet.
For å etablere et godt grunnlag for nødvendig samordning
av digitaliseringsarbeidet, vil departementet etablere et råd bestående
av sentrale aktører på ABM-feltet. Rådet skal løpende vurdere de
overordnede strategier for digitalisering med sikte på å fremme
forslag som bidrar til en helhetlig digital samlingsforvaltning.
Rådet skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet. Rådet
må samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings-
og administrasjonsdepartementet. Departementet vil utarbeide mandat
for digitaliseringsrådet.
Departementet mener at det må være et overordnet
mål å etablere en samlet tilgang til innhold og tjenester i norske
bibliotek, arkiv og museum. Dette skal skje ved å:
utvikle systemer
for sikker digital bevaring i et langtidsperspektiv
tilby nasjonale søketjenester både på tvers
av arkiv, bibliotek og museum (fellessøk) og innenfor de enkelte
materialtypene
formidle innhold tilpasset de forskjellige
brukergruppers forutsetninger og behov
legge særlig vekt på utvikling av gode
digitale tilbud for bruk i utdanningssektoren.
For å få dette til er det en forutsetning at
den digitale satsingen organiseres på en profesjonell måte i den
enkelte institusjonen og på nasjonalt nivå. Det må tilstrebes felles
standarder for digitalisering på tvers av ABM-institusjonene, og det
må utvikles infrastruktur, kompetanse og opplegg for masseproduksjon
av digitalt innhold i alle tre sektorer. Det må videre utvikles
søke- og distribusjonstjenester som hele tiden benytter det beste
av tilgjengelig teknologi. Det må settes krav til kompetanse i og
metoder for digital formidling, og digitale tjenester må utvikles
i dialog med brukerne.
Den digitale allmenningen krever også at det
arbeides for å gi tilgang til digitalt materiale innenfor det til
enhver tid gjeldende juridiske og økonomiske handlingsrommet. Mulige
virkemidler vil være vederlagsordninger og nasjonale lisenser i
ulike varianter.
Ett av hovedformålene med Regjeringens digitaliseringsstrategi
er å sikre kultur- og kunnskapskildene i arkiv, bibliotek og museer
for kommende generasjoner.
I dag er kompetansen knyttet til digital bevaring i
abm-sektoren i all hovedsak samlet i Nasjonalbiblioteket og i Arkivverket.
Langtidsbevaring av digital informasjon er et område
som vies stor internasjonal oppmerksomhet. Området har både fellestrekk
med og ulikheter i forhold til tradisjonell bevaring av informasjon
i et 1000-årsperspektiv. Teknisk sett er digital informasjon svært
forgjengelig da digitale lagringsmedier taper seg over tid.
De vesentligste utfordringene er at på den ene siden
er de teknologiske informasjonsbærerne i rask og stadig utvikling
og endring, og på den andre siden er formatet på representasjonen
av den digitale informasjonen i en tilsvarende endring. For å møte
utfordringene forbundet med å bevare dokumentene lesbare og forståelige
må man iverksette praktiske tiltak.
Sikker digital lagring må ivareta strenge krav
til teknisk infrastruktur, til et vedvarende vedlikehold for å opprettholde
materialets lesbarhet og autentisitet, og til tilgangskontroll i
overensstemmelse med fastsatte bestemmelser for vedkommende materiale.
Sikker digital lagring er ressurskrevende, og forplikter nasjonale
institusjoner med slikt lagringsansvar (dvs. Arkivverket og Nasjonalbiblioteket)
til å operere innenfor klart definerte forvaltningsrettslige rammer.
Når det gjelder langtidslagring av digitalt
kulturarvmateriale, er det behov for å etablere felles digitale
magasin for langtidsbevaring på nasjonalt nivå. Kompetansen opparbeidet
i Arkivverket og Nasjonalbiblioteket tilsier at disse institusjonene
blir gjort ansvarlige for nasjonale fellesløsninger for hele abm-sektoren.
Magasin for digital langtidslagring er så kompetanse- og ressurskrevende
installasjoner at det også tilsier at det operative ansvaret bør
konsentreres til Nasjonalbiblioteket og Arkivverket. Et system for langtidslagring
av den digitale kulturarven skal også omfatte museumssektoren.
Departementet legger derfor til grunn at de
to institusjonene skal samarbeide om å etablere en løsning for langtidslagring
av digital kulturarv. Det forutsettes at institusjonene utnytter
sine respektive material- og mediekompetanser slik at dobbeltarbeid
unngås.
Kostnadene knyttet til digital bevaring er omfattende.
Det er en utfordring at teknologien i dag har svært kort levetid.
I praksis må digital lagringsteknologi skiftes ut hvert tredje til
femte år, og det kommer i tillegg til den årlige tilveksten av digitalt
innhold. En nasjonal fellesløsning vil kreve ekstra utstyrsanskaffelser
for å oppdimensjonere magasinkapasiteten både i Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket.
Nasjonale fellesløsninger vil være standardgivende
for lokale og kommersielle aktører. De nasjonale aktørene må i fellesskap
og i tett dialog med sektorene definere behov og utvikle standarder
og tjenestetilbud/fellesmagasin innenfor digital langtidsbevaring.
Løsningene må ses i sammenheng med materiale og behov i universitets-
og høyskolesektoren, og bør også kunne tilbys tilstøtende miljøer
og andre private samlingsforvaltere. På museumsfeltet må det utarbeides
en samlet plan for langtidslagring. I dette arbeidet vil ABM-utvikling
spille en sentral rolle i samarbeid med museene. Den fysiske lagring av
de digitale museumsressursene forutsettes ivaretatt av Nasjonalbiblioteket
og Arkivverket.
Departementet legger
til grunn at Nasjonalbiblioteket og Arkivverket skal samarbeide
om etablering av en løsning for langtidslagring for digital kulturarv.
Et system for langtidslagring av digital
kulturarv skal også omfatte museumssektoren. Det utarbeides en plan
for dette arbeidet.
Nasjonalbiblioteket forutsettes å arbeide
videre med avtaler om lagring av digitale ressurser fra forlag,
aviser med mer.
Den samlede mengden av arkiv-, bibliotek- og museumsmateriale
som finnes bevart i norske institusjoner, er så omfattende at det
ikke er tjenlig å inkludere alt i den digitale allmenningen. Realisering
av kultur- og kunnskapsallmenningen støter derfor på det man kan
kalle en mengdeutfordring.
I sin digitaliseringsstrategi legger Nasjonalbiblioteket
opp til å digitalisere hele samlingen for bevaring og sikring. Arbeidet
er en lang prosess med 15–20 års varighet, og prioriteringer foretas underveis.
Arkivverket har en større mengdeutfordring å håndtere.
Ikke alt arkivmateriale har like stort potensial for bruk eller
digitalisering. Digitalisering av alt arkivmateriale vil trolig
kreve flere tusen årsverk. Arkivverket tilrår prioritering av kilder
det er gode grunner til å digitalisere. Allikevel bør alt materiale
være beskrevet i digitale kataloger.
Museene har først og fremst store mengder gjenstandsmateriale.
Museene vil de nærmeste årene måtte bruke mye tid på å gjennomføre
tilretteleggingsarbeid med særlig vekt på å få etablert god kvalitet
på katalogdata før det kan bli aktuelt med digitalisering av større
gjenstandsmengder.
Det er også store utfordringer knyttet til digitalisering
av fotografi og film. Fotografi finnes i stort omfang både i arkiv,
bibliotek og museer.
Det er dessuten stort etterslep i katalogisering
og registrering av fotografi.
Når det gjelder filmmateriale er utfordringene knyttet
til at det finnes mange ulike fysiske og digitale formater, og spesielt
videoformater.
En samordnet digital tilgang til film- og fotosamlingene
er en utfordring for en statlig digitaliseringsstrategi fordi det
er et betydelig antall selvstendige institusjoner som forvalter
verdifullt materiale av betydning i en nasjonal kontekst.
Universitetsmuseene har benyttet ulike løsninger
til katalogisering og organisering av det digitale materialet. Det
er viktig at arbeidet som gjøres i utdanningssektoren i størst mulig
grad er samordnet med arbeidet som gjøres innenfor Kultur- og kirkedepartementets
ansvarsområde.
Med utgangspunkt St.meld. nr. 17 (2006–2007) Eit
informasjonssamfunn for alle bør prinsippene for utvalg og prioritering
bygge på en overordnet målsetning om best mulig tilgjengelighet til
mest mulig for flest mulig. Samtidig innser departementet at samlingene
i norske abm-institusjoner er av et slikt omfang og karakter at
det ikke vil være mulig eller hensiktsmessig å digitalisere alt.
Mengdeutfordringen, dvs. utfordringer knyttet til
omfanget og mangfoldet i samlingene i arkiv, bibliotek og museer,
er betydelig. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsstrategi omfatter
hele samlingen, men rekkefølgen vil bestemmes av en avveining mellom
effektivitet, etterspørsel og faglige vurderinger. Arkivverkets
strategi innebærer å velge ut og prioritere hva som skal digitaliseres,
basert på et faglig skjønn av hvilke deler av materialet som det
er viktigst å få digitalisert først, hvilke deler som kan vente
og hva som det lite aktuelt eller uaktuelt å digitalisere. Departementet
støtter de ulike faglige tilnærmingene og strategiene som Nasjonalbiblioteket
og Arkivverket har valgt.
Begge strategiene vil ta mange år å gjennomføre. Nasjonalbiblioteket
regner med at det vil ta rundt 20 år å digitalisere alt i samlingene.
Arkivverket mener at det vil ta like lang tid å digitalisere 10 prosent
av sine samlinger. Etter hvert som materiale blir avlevert digitalt,
vil behovet for å digitalisere fysisk materiale avta. Også teknologiske fremskritt
og bedre utstyr kan føre til at digitaliseringen kan gjennomføres
på kortere tid. Museene har kommet for kort i arbeidet med digitalisering
av sine samlinger til at det er mulig å beregne hvor lang tid arbeidet
vil ta. ABM-utvikling har en viktig oppgave med å samordne museenes
innsats på dette området. Det må legges til rette for en målrettet
satsning på digitalisering også i museene, herunder selvsagt også museer
som dokumenterer minoritetskulturer. Det er også viktig at det arbeides
med digitalisering av privatarkiver.
Når ikke alt kan digitaliseres, vil det være
viktig at det etableres gjennomtenkte kriterier for de prioriteringene
som må gjøres. Materialets innhold bør være ett av flere kriterier
for hva som skal digitaliseres. Som ledd i demokratiseringen av
kulturarven er det viktig at utvalgskriteriene gjøres kjent.
Et viktig område som bør prioriteres, er å sørge for
gode digitale kataloger for alt materiale, slik at brukerne får
oversikt over det som finnes i fysisk form. Det bør også utvikles
gode oversikter over utviklingen av digitalt innhold i norske ABM-institusjoner,
og det bør også opplyses om hvilke samlinger som planlegges digitalisert. Brukerne
bør dessuten også ha et tilbud om å få digitalisert materiale på
forespørsel.
Noe materiale er så spesielt og så ressurskrevende
at det må vurderes spesielle strategier på tvers av sektorene og
institusjonene. Bevaring av fotoarven er et område som det er særlig
viktig å behandle i et tverrsektorielt perspektiv.
Digitalisering av film er kompetanse- og ressurskrevende,
noe som taler for en sterk grad av spesialisering. Film og video
bør prioriteres i digitaliseringssammenheng, dels av bevaringshensyn,
og dels fordi det etter hvert kan bli en utfordring å fremskaffe
avspillingsutstyr. Mangelen på digitale kataloger på filmområdet taler
for større innsats og effektivitet i katalogiseringsarbeidet.
I forbindelse med omleggingen av den nasjonale filmpolitikken
ble den nasjonale filmarkivfunksjonen lagt til Nasjonalbiblioteket.
Institusjonens rolle og ressurser på området er styrket. Siktemålet
er at den norske filmarven blir bevart og formidlet på en faglig
god måte i de medier som det er hensiktsmessig å benytte. Departementet understreker
at Nasjonalbiblioteket vil ha ansvar for å legge til rette for formidling,
og at materialet i størst mulig grad stilles til disposisjon for brukerne.
Film og video som inngår som del av et arkiv
etter arkivlovens definisjon, må betraktes som en integrert del
av arkivet. Et eksemplar av dette audiovisuelle materialet vil derfor
måtte være å finne i vedkommende arkivdepot. I den grad det av konserveringsmessige
hensyn er nødvendig å konvertere slike dokumenter til andre format
eller informasjonsbærere, forutsettes det at Arkivverket samarbeider
med Nasjonalbiblioteket. Det antas at en økende del av arkivmaterialet
som skapes digitalt i årene fremover vil være i form av film.
Departementet legger til grunn at digitalisering av
NRKs radio- og fjernsynsprogrammer er en del av NRKs allmennkringkastingsoppdrag,
slik det er beskrevet i St.meld. nr. 30 (2006–2007) Kringkasting
i en digital fremtid. NRK anslår at det vil ta 15–20 år å digitalisere
arkivet. Lisensavgiften har over flere år økt med den begrunnelse
av deler av midlene skal benyttes til digitaliseringsarbeidet.
Strategier og faglige
prioriteringer for digitalisering skal utarbeides av de respektive
institusjonene og aktørene, og det må legges til rette for en økt
digitalisering i neste tiårsperiode.
Det forutsettes i nødvendig utstrekning
samarbeid om digitaliseringsarbeidet i de ulike sektorene.
Det legges særskilt til rette for tverrsektorielt
samarbeid om digitalisering og formidling av fotografi.
Digitalisering av film er svært kompetanse-
og ressurskrevende. Ansvaret for dette arbeidet er nå samlet i Nasjonalbiblioteket
etter omleggingen av den nasjonale filmpolitikken. Innsatsen er styrket
i inneværende års budsjett.
Digitalisering av NRKs kringkastingsarkiv
gis prioritet.
Nasjonalbibliotekets samarbeidsavtale med
forlag og aviser om bevaring av digitale databaser bør utvikles
videre.
Det må også arbeides med digitalisering
av privatarkiv.
Både åndsverkloven, pliktavleveringsloven og personopplysningsloven
er med på å sette rammene for hva som kan tilgjengeliggjøres digitalt.
Flere bestemmelser om taushetsplikt, med forvaltningslovens bestemmelser
som de sentrale, vil også sette rammer for hva som er tillatt å
tilgjengeliggjøre.
Tilgang til materiale som er opphavsrettslig
vernet, forutsetter klarering med rettighetshaver eller en opphavsrettsorganisasjon
som representerer en vesentlig del av opphavsmennene på det aktuelle
feltet. Nasjonalbibliotekets pilotprosjekt Bokhylla.no kan på sikt danne
modell for forenklet klarering gjennom avtalelisens etter åndsverkloven
§ 16a.
Pliktavleveringsloven setter også klare grenser for
bruk av dette materialet i Nasjonalbiblioteket, universitetsbibliotekene
og Sametingets bibliotek. I henhold til pliktavleveringsloven § 1 kan
det kun gis tilgang til pliktavlevert dokument som kildemateriale
for forskning og dokumentasjon. Det er ikke adgang til å avtale
en videre bruk av dette materialet ved avtalelisens med hjemmel
i åndsverkloven § 16a.
I arkivsektoren kan det i enkelte tilfeller
være slik at de som har rettigheter til et materiale, ikke nødvendigvis
omfattes av en rettighetsorganisasjons nedslagsfelt, slik at det
kan være vanskelig å få til generelle vederlagsavtaler. Dette kan
løses ved at det inngås avtaler når arkivmaterialet overlates til
arkivinstitusjonen.
Norsk kulturråd skal i 2009 sette i gang en
prøveordning med innkjøp av et utvalg e-bøker under hver av innkjøpsordningene.
Forholdet mellom samfunnets ønske om tilgang til
vernet materiale og opphavsmennenes rettigheter er et kjernespørsmål
når det gjelder digital tilgjengeliggjøring. Tilgjengeliggjøring
av opphavsrettslig beskyttet materiale krever løsninger som sikrer
opphavsmennene vederlag for bruk av materialet. Det er et viktig
siktemål å kunne gi brukerne tilgang til mest mulig, men innenfor
tilgjengelige økonomiske og juridiske rammer. Digital tilgjengeliggjøring
vil derfor også være avhengig av prioriteringer i henhold til ambisjonsnivået
og tilgjengelige økonomiske ressurser. Nasjonale lisenser i universitets-
og høyskolesektoren og i biblioteksektoren (eventuelt også generelle,
nasjonale lisenser) kan være aktuelle virkemidler som departementet
vil arbeide videre med i nært samarbeid med berørte departement.
Pliktavleveringslovens bruksbegrensning i § 1 legger
føringer for tilgjengeliggjøring av mye av det digitaliserte materialet
i Nasjonalbibliotekets samlinger. Det er kulturpolitisk viktig at
det pliktavleverte materialet er undergitt en restriktiv bruk, med
respekt for opphavsrettslige prinsipper. Etter hvert som det meste
av materialet ved Nasjonalbiblioteket er digitalt avlevert og digitaliseringsprosessen
skrider frem, vil det være naturlig at man ser nærmere på hvilke
muligheter dette gir for tilgjengeliggjøring og formidling. Det
kan være grunn til å vurdere om det bør fastsettes en avtalelisenshjemmel
som gir adgang til bruk ut over det som er hjemlet i dag. Dette
vil departementet utrede nærmere i den forestående revisjonen av
regelverket for pliktavlevering.
I samsvar med Personvernkommisjonens anbefaling
vil det være nødvendig at Nasjonalbiblioteket utreder konsekvensene
for personvernet i forbindelse med nedlasting av det norske internettdomenet,
og vurderer de tiltakene Personvernkommisjonen foreslår.
For å lage velfungerende systemer for autentisering
og differensiering av brukere vil det være nødvendig å bygge videre
på de etablerte offentlige autorisasjons- og autentiseringsordningene
(Public Key Infrastructure) som blir utviklet gjennom Min Side.
Men det må også åpnes for at autentisering kan gjøres av andre identitetstilbydere.
Utdanningssektoren vil fremdeles bruke Feide.
Departementet ser positivt på Norsk kulturråds prøveordning
for innkjøp av elektroniske bøker.
Erfaringene Nasjonalbiblioteket gjorde med allmenn
tilgang til rundt 1 400 bøker og tidsskriftartikler knyttet til
Nordområdene (Nordområde-piloten), viste at det digitalt tilgjengelige
materialet ble brukt mer enn tilsvarende materiale som ikke er tilgjengelig
digitalt.
I forbindelse med dette prosjektet har Kultur-
og kirkedepartementet nedsatt en arbeidsgruppe som har som mandat
å vurdere kriterier for kompensasjon av bruk av vernet digitalt
materiale fra Nasjonalbiblioteket på nettet, med sikte på utvidet
samarbeid mellom avtalepartene. Prosjektet har fått navnet Bokhylla.no.
Planen er å digitalisere og gjøre tilgjengelig litteratur utgitt
i Norge de siste tiårene av de tre siste hundreårene (1790-årene,
1890-årene og 1990-årene). Mye av dette materialet, særlig fra den
siste og til en viss grad også nest siste tiårsbolken, er vernet
etter åndsverkloven. Det må derfor forhandles frem en avtale for
bruken av dette materialet.
Bokhylla.no skal etter planen omfatte ca. 50 000 bøker,
hvorav de fleste vil ha opphavsrettslig vern.
Prosjektet vil kunne gi viktig og verdifull
erfaring med denne type problemstillinger og vil, avhengig av utviklingen,
kunne danne modell for ordninger med avtalelisenser. Departementet vil
støtte dette prosjektet og følge det nøye. Prosjektet skal evalueres
etter endt prosjektperiode (2009–2011).
Nasjonalbiblioteket
vil gjennomføre prøveprosjektet Bokhylla.no. Prosjektet kan danne
modell for ordninger med avtalelisenser også for annen type opphavsrettslig
vernet materiale.
Departementet vil vurdere mulighetene for
en avtalelisenshjemmel som adgang til bruk ut over det som er hjemlet
i dag.
Arbeidet med nasjonale lisenser vil bli
videreført i samarbeid med berørte instanser. Dette kan gjelde nasjonale
lisenser for universitets- og høyskolesektoren, for biblioteksektoren
eller for alle via egen datamaskin.
Nasjonalbiblioteket må utrede personvernkonsekvenser
ved innsamling og tilgjengeliggjøring av elektronisk materiale og
vurdere mulige tiltak.
Det skal legges til rette for gode autorisasjons- og
differensieringsordninger, blant annet ved å bygge videre på de
ordningene som utvikles gjennom Min Side.
Det er en viktig oppgave å etablere en samlet oversikt
over innhold og tjenester i norske bibliotek, arkiv, og museum.
Dette realiseres gjennom sektorspesifikke søketjenester og gjennom et
integrert fellessøk.
Flere av digitaliseringsprosjektene som er satt
i gang, har et uttalt formidlingsperspektiv som drivkraft ved å
gi brukerne best mulig digital tilgang til kulturarvmateriale, enten
prosjektene er avgrenset til én av sektorene, eller det gjelder digital
tilgang på tvers av sektorene.
På arkivfeltet er den mest omfattende tjenesten for
søking i metadata Arkivverkets nettbaserte katalog for statlige
arkiv, Felleskatalogen. Riksarkivet drifter også Samkatalogen for
privatarkiv, som inneholder opplysninger om privatarkiv i ulike
norske oppbevaringsinstitusjoner. Stiftelsen Asta utvikler i samarbeid
med Riksarkivaren, Landslaget for lokal- og privatarkiv og ABM-utvikling
en nasjonal felleskatalog for informasjon om arkiv fra statlig, kommunal
og privat sektor. Gjennom Arkivportalen skal brukerne finne all
nødvendig informasjon på ett nettsted. Tjenesten vil være på plass
i løpet av 2009.
Totalt har museene kommet kortest når det gjelder
å legge til rette for digital bruk av samlingene. En del museer
publiserte gjenstandssamlinger elektronisk i 2008. Kunnskapsdepartementet
har nedsatt et utvalg (NDU-utvalget) som utreder hvordan man best kan
etablere et nasjonalt digitalt universitetsmuseum (NDU).
Det er viktig med nasjonale standarder for digitalisering
på ABM-feltet med sikte på å sikre det digitale innholdet et langt
liv, og sikre at det digitale innholdet fra flere institusjoner
og sektorer kan ses i sammenheng. Dette dreier seg både om å digitalisere
i høy nok kvalitet for bevarings- og formidlingsformål, om å etablere tilstrekkelige
metadata for beskrivelse, bevaring og rettigheter, og dessuten om
å bruke formater på digitalt innhold og metadata som er kompatible
og som kan forventes å ha en viss levetid. Behovet for standarder
gjelder både på et grunnleggende nivå og på mer sektorspesifikke nivåer.
Et viktig aspekt i standardiseringssammenheng er
at krav og spesifikasjoner i økende omfang må ta hensyn til internasjonalt
samarbeid på de ulike områdene. Bibliotekfeltet har lengst erfaring med
å arbeide etter internasjonale standarder, men det er innarbeidet
tradisjon også på arkivfeltet.
Både i Norge og i andre land foregår det en
utstrakt prosjektvirksomhet med digitalisering og formidling av
kulturarvmateriale. Aktiviteten er preget av sterk vilje til å prøve
ut den digitale teknologien til beste for innbyggerne. Samtidig forteller
de mange prosjektene om store behov for å utvikle erfaringsgrunnlag
og foreta kontinuerlige vurderinger av det som gjøres, og ikke minst
om et omfattende behov for å foreta analyser av erfaringer i andre
land og av den teknologiske utviklingen på feltet.
Det er et bredt kontaktnett mellom samlingsbevarende
institusjoner og tilsvarende søsterinstitusjoner i utlandet. Dette
er viktige nettverk å videreutvikle med tanke på utveksling av erfaring
og etablering av internasjonale standarder. De respektive institusjoner
følger opp sine nettverk.
De nasjonale fellesløsningene for data fra arkiv, bibliotek
og museum vil utgjøre grunnlaget for et fellessøk.
Tilgang til kulturarv må tilrettelegges på flere måter.
Utgangspunktet er de ulike institusjonenes tilrettelegging for søk
i egne samlinger. På grunnlag av disse tjenestene vil det etableres en
felles søketjeneste (ABM-søk) som genererer treff på tvers av institusjonsgrensene
og som peker direkte mot innhold fra ulike baser og kilder.
Strategien for etablering av et integrert fellessøk bør
ikke låse seg til eksisterende, generelle søketjenester som Dogpile,
Google og Metacrawler.
De generelle søketjenestene er godt hjelpemiddel
til å finne frem til et samlet verdensvevsted for kulturarvressursene
hvor brukeren kan tilpasse sine innholdssøk etter ønske.
Nasjonalbibliotekets og ABM-utviklings deltakelse
i Europeana bidrar til at et felles abm-perspektiv utvikles, både
når det gjelder bruk av felles standarder og systematisk oppbygging
av digitaliseringserfaring.
Departementet ser et klart behov for en mer
systematisk evalueringspraksis i tilknytning til pågående digitaliseringsprosjekt.
Departementet vil derfor følge opp at ansvarsinstitusjonene både
evaluerer egne erfaringer og følger med på erfaringer fra andre
land.
Det vil bli lagt
vekt på å utvikle både sektorspesifikke søketjenester og fellessøk
på tvers av institusjonsgrenser og samlinger.
Samlingseiere skal sørge for at eget materiale kan
nås og indekseres av søkemotorene.
Visjonen om den digitale allmenningen skaper også
forventning om og behov for at kultur- og kunnskapskildene i arkiv,
bibliotek og museer skal formidles. Det er et mål å formidle slik
at det er tilpasset de forskjellige brukergruppenes forutsetninger
og behov. Det er også viktig å legge særlig vekt på utvikling av
gode digitale tilbud for bruk i utdanningssektoren.
Digital formidling er krevende og forutsetter nært
samarbeid mellom ulike faggrupper med både teknisk kompetanse og
fagkompetanse. God kunnskap om målgruppene er viktig for å utvikle
gode formidlingstilbud, også for brukere med særskilte behov. Å
ta i bruk og å se mulighetene med ny teknologi er en utfordring
for institusjonene.
Digitale tjenester utfordrer institusjonsgrenser og
sektorer i den forstand at de kan nås av alle uten at man trenger
å oppsøke det fysiske arkivet, biblioteket eller museet.
Det er viktig å legge til rette for innovative
formidlingstjenester i ABM-sektoren og utprøving av ny teknologi,
samtidig som det bør legges til grunn at digital formidling i første
rekke er en oppgave for de enkelte institusjonene. Formidling, også
digital formidling, bør ikke sees på som noe løsrevet fra institusjonenes
oppdrag, men være en integrert del av deres aktivitet. Som et grunnprinsipp
bør kostnadene i første rekke dekkes innenfor institusjonenes egne
økonomiske rammer.
Noen tjenester vil kunne ha karakter av samarbeid
mellom flere institusjoner. Det vil derfor være behov for å utvikle
modeller for organisering og finansiering av slike formidlingstjenester, jf.
også omtale i bibliotekmeldingen.
Formidlingskompetanse er tverrfaglig med grunnlag
i pedagogikk og didaktikk. God formidling må forankres i fagfeltene,
og den må utvikles i nær kontakt med teori og praksis for kunnskaps-
og emneorganisering som utvikles på IKT-feltet.
Departementet mener at innkjøpsordningen for musikk
skal utvides til også å omfatte innkjøp og distribusjon av digitalisert
musikk. Det er viktig at aktuelle aktører trekkes med i arbeidet
med utformingen av ny ordning. Digital formidling av musikk i bibliotekene
er nærmere drøftet i bibliotekmeldingen.
Regjeringen forutsetter at løsninger for tilgang til
og formidling av kultur- og kunnskapsressursene i arkiv, bibliotek
og museer skjer i samsvar med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens
krav om at nye IKT-løsninger skal være universelt utformet fra og
med 1. juli 2011.
Det skal legges til
rette for utprøving av nye og innovative digitale tjenester på ABM-feltet.
Den digitale formidlingskompetansen på
abm-feltet skal styrkes.
Digitalt fortalt videreføres etter 2009.
Det arbeides med å utvikle innkjøpsordningen for
musikk med sikte på å gjøre den medieuavhengig.
Målet om å gjøre mest mulig av kultur- og kunnskapskildene
i arkiv, bibliotek og museer tilgjengelige for flest mulig i integrerte
søk med brukertilpassede formidlingsløsninger, krever samarbeid
mellom institusjonene i sektorene, mellom sektorene og på tvers
av feltet. Realiseringen av den digitale allmenningen vil gå over mange
år.
Arkivverket og Nasjonalbiblioteket danner sammen
med ABM-utvikling og museene fundamentet i en nasjonal digitaliseringssatsing
på Kultur- og kirkedepartementets område. Det forutsettes et utstrakt
samarbeid som også må omfatte universitetsbibliotekene og universitetsmuseene.
Satsingen vil ta utgangspunkt i det ansvaret
de eksisterende samlingsbevarende institusjonene har for å digitalisere,
forvalte og formidle materialet i egne samlinger. Samtidig må det erkjennes
at det på enkelte områder er behov for samordning og samarbeid for
å komme frem til det ønskelige resultatet.
Det operative ansvaret for digitaliseringsarbeid skal
være forankret i et entydig sektoransvar. Nasjonalbiblioteket er
hovedaktør i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg
til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, har Nasjonalbiblioteket
eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder, standarder for
kvalitet, formater og identifisering for digitalt materiale, samt
for en digital løsning for søk på tvers av alle bibliotek. Arkivverket
skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid på arkivfeltet.
For å etablere et godt grunnlag for nødvendig samordning
av digitaliseringsarbeidet, vil departementet etablere et råd bestående
av sentrale aktører på ABM-feltet. Rådet skal løpende vurdere de
overordnede strategier for digitalisering med sikte på å fremme
forslag for bidrar til en helhetlig digital samlingsforvaltning.
Rådet skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet,
og det må samordne arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av
Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Departementet vil utarbeide
mandat for rådet.
Nasjonalbiblioteket
er hovedaktør i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg
til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal Nasjonalbiblioteket
også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder og digitale løsninger
for å søke på tvers av alle bibliotek.
Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid
på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt
Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivlova, skal Arkivverket ha ansvaret
for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger for søking
i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.
ABM-utvikling skal ha koordinerende og
tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkiv utenfor Arkivverket,
men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.
Departementet vil opprette et råd for digitalisering,
bestående av sentrale aktører og med et særskilt mandat. Gruppen
skal gi sine innspill til Kultur- og kirkedepartementet og samordne
arbeidet med Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
For å nå målene i digitaliseringsstrategien
vil Regjeringen gjennomføre følgende tiltak:
Departementet legger
til grunn at Nasjonalbiblioteket og Arkivverket skal samarbeide
om etablering av en løsning for langtidslagring av digital kulturarv.
Et system for langtidslagring av digital
kulturarv skal også omfatte museumssektoren. Det utarbeides en plan
for dette arbeidet.
Nasjonalbiblioteket forutsettes å arbeide
videre med avtaler om lagring av digitale ressurser fra forlag,
aviser med mer.
Strategier og faglige
prioriteringer for digitalisering skal utarbeides av de respektive
institusjonene og aktørene, og det må legges til rette for en økt
digitalisering i neste tiårsperiode.
Det forutsettes i nødvendig utstrekning
samarbeid om digitaliseringsarbeidet i de ulike sektorene.
Det legges særskilt til rette for tverrsektorielt
samarbeid om digitalisering og formidling av fotografi.
Digitalisering av film er svært kompetanse-
og ressurskrevende. Ansvaret for dette arbeidet er nå samlet i Nasjonalbiblioteket
etter omleggingen av den nasjonale filmpolitikken. Innsatsen er styrket
i inneværende års budsjett.
Digitalisering av NRKs kringkastingsarkiv
gis prioritet.
Nasjonalbibliotekets samarbeidsavtale med
forlag og aviser om bevaring av digitale databaser bør utvikles
videre.
Det må også arbeides med digitalisering
av privatarkiv.
Nasjonalbiblioteket
vil gjennomføre prøveprosjektet Bokhylla.no. Prosjektet kan danne
modell for ordninger med avtalelisenser også for annen type opphavsrettslig
vernet materiale.
Departementet vil vurdere mulighetene for
en avtalelisenshjemmel som gir adgang til bruk ut over det som er
hjemlet i dag.
Arbeidet med nasjonale lisenser vil bli
videreført i samarbeid med berørte instanser. Dette kan gjelde nasjonale
lisenser for universitets- og høyskolesektoren, for biblioteksektoren
eller for alle via egen datamaskin.
Nasjonalbiblioteket må utrede personvernkonsekvenser
ved innsamling og tilgjengeliggjøring av elektronisk materiale og
vurdere mulige tiltak.
Det skal legges til rette for gode autorisasjons- og
differensieringsordninger, blant annet ved å bygge videre på de
ordningene som utvikles gjennom Min Side.
Det vil bli lagt
vekt på å utvikle både sektorspesifikke søketjenester og fellessøk
på tvers av institusjonsgrenser og samlinger.
Samlingseiere skal sørge for at eget materiale kan
nås og indekseres av de generelle søketjenestene.
Det skal legges til
rette for utprøving av nye og innovative digitale tjenester på ABM-feltet.
Den digitale formidlingskompetansen på
ABM-feltet skal styrkes.
Digitalt fortalt videreføres etter 2009.
Det arbeides med å utvikle innkjøpsordningen for
musikk med sikte på å gjøre den medieuavhengig.
Nasjonalbiblioteket
er hovedaktøren i digitaliseringsarbeid på bibliotekfeltet. I tillegg
til de oppgavene som følger av pliktavleveringsloven, skal Nasjonalbiblioteket
også ha eneansvar for nasjonale bibliografiske standarder og digitale løsninger
for å søke på tvers av alle bibliotek.
Arkivverket skal være hovedaktør i digitaliseringsarbeid
på arkivfeltet. I tillegg til oppgaver og myndighet som er tillagt
Arkivverket og Riksarkivaren etter arkivloven, skal Arkivverket
ha ansvaret for nasjonale katalogstandarder og digitale løsninger
for søking i arkiv på tvers av alle typer arkivinstitusjoner.
ABM-utvikling skal ha koordinerende og
tilretteleggende oppgaver for museene og privatarkiv utenfor Arkivverket,
men ingen direkte operative oppgaver i digitaliseringssammenheng.
Departementet vil opprette et råd for digitalisering
bestående av sentrale aktører og med et særskilt mandat. Gruppen
skal gi innspill til Kultur- og kirkedepartementet og samordne arbeidet med
Standardiseringsrådet nedsatt av Fornyings- og administrasjonsdepartementet.
Visjonen om å inkludere kultur- og kunnskapskildene
i den digitale allmenningen må ivareta en rekke juridiske hensyn.
Pliktavleveringsloven og arkivloven regulerer vesentlige aspekter
ved tilvekst av materiale i depotinstitusjonene. Digitalisering
og tilgang til digitalisert og digitalt født materiale reguleres
av åndsverkloven, offentlighetsloven, forvaltningsloven og personopplysningsloven.
Særskilt lov om folkebibliotek og statistikkloven inngår også i regelverket.
Et vesentlig moment i Regjeringens digitaliseringsstrategi er å
balansere ønsket om digital tilgang til innholdet mot rettighetene
til dem som produserer innholdet, samt taushetsplikt og personvernhensyn.
Det meste av det juridiske rammeverket er i
tråd dagens kulturpolitiske siktemål på området og vil ligge fast.
De juridiske forutsetninger som ligger til grunn for digitaliseringsprosessene
og tilgjengeliggjøringen av digitalisert materiale vil altså i stor
grad forbli uendret.
Departementet planlegger en gjennomgang og evaluering
av pliktavleveringsloven med forskrift. Utgangspunktet for denne
gjennomgangen er at pliktavleveringsloven har vært virksom i snart
20 år uten noen evaluering, og det i en tid med rivende teknologisk
utvikling. Det har kommet signaler fra fagfeltet om behov for en
del tekniske justeringer og det er behov for å undersøke om regelverket
virker etter hensikten. Brukshjemmelen for det pliktavleverte materialet
er i dagens regelverk svært vagt formulert, noe som gir rom for
forskjellig tolkning og anvendelse. I sammenheng med digital avlevering og
digitaliseringsprosessene kan det være hensiktsmessig med en nærmere
vurdering av avtaleinngåelse om særlig bruk med rettighetshaver.
Det er også behov for å vurdere en endring som innebærer at Nasjonalbiblioteket
skal kunne be om avlevering av digital fil som ligger til grunn
for en utgivelse, parallelt med eksemplarene i utgivelsesformatet.
Videre vil man i regelverksgjennomgangen se nærmere på pliktavlevering
av dataspill. Departementet tar sikte på en endring som vil innebære
avleveringsplikt for dataspill.
Åndsverkloven er i dag under revisjon, i første rekke
for å gjøre den lettere tilgjengelig. Også endringer som følger
av utviklingen både i Norge og innenfor EØS, vil bli vurdert. Grønnboken
og oppfølgingen av den vil bli vurdert i forbindelse med revisjonen
av åndsverkloven.