Kapittel 7 i proposisjonen omtaler endringer
i oppgavefordeling og regelverk som har konsekvenser for kommunenes
og fylkeskommunenes planlegging av aktivitet i 2010. Saker som berører
Revidert nasjonalbudsjett er omtalt i kapittel fire i proposisjonen.
Øvrige enkeltsaker for inneværende år med vesentlige endringer utover
det som er varslet i statsbudsjettet for 2009, eller i andre stortingsdokumenter
omtales i dette kapitlet.
Ny forskrift om kommuners og fylkeskommuners
finansforvaltning ble sendt på høring 1. september 2008 med høringsfrist
1. desember 2008. Departementet tar sikte på å fastsette forskriften
før sommeren.
Det er blant annet foreslått at reglementet
skal vedtas minst én gang i hver kommunestyre- og fylkestingsperiode.
Dette innebærer at reglementet med jevne mellomrom vil være gjenstand for
drøfting og behandling i kommunestyret og fylkestinget. Det er foreslått
et nytt krav om at reglementet skal baseres på kommunens eller fylkeskommunens
egen kunnskap om finansforvaltning.
Videre er det foreslått at kravene til rapportering til
kommunestyret og fylkestinget blir betydelig styrket.
Forskriften vil gi kommunene frihet til å forvalte sine
egne midler så fremt de ikke tar vesentlig finansiell risiko. Denne
friheten er en naturlig del av det lokale selvstyret. Kommunene
har således et stort ansvar for å forvalte sine midler ut fra hensynet
til gode og stabile velferdstjenester. Den nye forskriften vil legge
rammene for en forsvarlig finansforvaltning i kommunene, men det
er opp til kommunene å etterleve reglene og praktisere en forsvarlig
forvaltning.
I Kommunal- og regionaldepartementets forskriftsarbeid
som oppfølging av ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven er krav
til universell utforming, miljø og energibruk, driftsbygninger i
landbruket, kontroll og overtredelsesgebyr sentrale temaer. Forskriftene
er planlagt sendt på høring på forsommeren 2009.
Komiteen viser til
sine merknader i Innst. O. nr. 50 (2008–2009) om lov om endringer
i lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven)
(byggesaksdelen).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til endringene
i bygningsdelen av plan- og bygningsloven der prinsippet om universell
utforming nå tas inn som særskilt grunnhensyn i lovens formålsbestemmelse.
Regjeringen forslo for Stortinget at det for oppgradering av eksisterende
publikumsbygg åpnes for å gi forskrifter til samme lov med tidsfrister
for nærmere angitte bygningskategorier. Stortinget støttet dette
og tilføyde at det bør etableres en plan for når det skal innføres
frister for ulike tiltak i eksisterende publikumsbygg, og at Regjeringen
må fremme en slik plan i løpet av 2010.
I forbindelse med behandlingen av Dokument nr.
8:141 (2007–2008) fattet Stortinget følgende vedtak:
"Det henstilles til Regjeringen å sette i verk et forsøk
hvor flere aktører enn kommunene i en avgrenset periode får forvalte
startlån eller deler av ordningen på vegne av Husbanken", jf. vedtak 142.
I proposisjonen påpekes det at tildeling og
utmåling av startlån er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Verken
husbankloven eller andre lover gir hjemmel for at andre enn det
offentlige skal kunne fatte slike vedtak. Dersom lovverket åpner
for at private aktører kan gi startlån, vil det lett bli reist habilitetsspørsmål. Regjeringen
kan ikke se at verken boligpolitikken eller private aktører vil
være tjent med det.
For at de som trenger hjelp skal få den, er
det viktig at en og samme enhet forvalter boligvirkemidlene. Regjeringen
mener denne enheten må være kommunen, som er gitt en egen rolle
og ansvar i boligpolitikken. Kommunene har i dag mulighet til å
la private forvaltere stå for selve utbetalingen og forvaltningen
av startlånet. Dette skjer i stor grad. Regjeringen mener derfor det
ikke skal åpnes for at private aktører kan saksbehandle og tildele
startlån.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, har merket seg omtalen av spørsmålet
om kompetanse til å tildele og utmåle Startlån fra Husbanken. Flertallet støtter
konklusjonen om at det ikke åpnes for at private aktører kan saksbehandle
og tildele startlån, men at den øvrige forvaltningen av lånene fortsatt
kan gjøres av private aktører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Innst.
S. nr. 43 (2008–2009) om å forebygge antallet unge gjeldsslaver
og et enstemmig vedtak 57, hvor det henstilles til Regjeringen å
sørge for at maksimal nedbetalingstid for startlån i Husbanken heves
fra 20 til 30 år. Disse medlemmer kan ikke se at
dette er fulgt opp. Lengre nedbetalingstid og økt bostøtte vil kunne
hjelpe flere med lav inntekt inn på boligmarkedet og til en mer
stabil bosituasjon.
Nytt regelverk for den statlige bostøtten trer
i kraft 1. juli 2009, og innebærer at 50 000 nye husstander vil
få bostøtte, ut over de om lag 100 000 husstandene som mottar bostøtte
i dag. På sikt vil omleggingen av bostøtten ha en årlig kostnad
på én milliard kroner over dagens nivå. I den nye bostøtten er inntektsgrensen
hevet for alle, kravet om at søkere uten barn må ha trygd for å
få bostøtte er fjernet, kravene til boligen er forenklet og moderniserte
og kravet om husbankfinansiering er fjernet.
Det nye regelverket innebærer redusert utbetaling
av bostøtte for en del mottakere. For å unngå at husholdninger med
relativt dårlig økonomi skal få en brå nedgang i bostøtten, foreslås
det etablert en overgangsordning.
Komiteen viser til at det i Revidert
nasjonalbudsjett 2009 foreslås en overgangsordning for de nye reglene
for bostøtte slik at ingen skal få bostøtten redusert pga. de nye
reglene eller pga. de økte satsene for minstepensjonen. Ordningen vil
skjerme om lag 54 000 bostøttemottakere mot reduserte utbetalinger,
og medfører at bevilgningene til bostøtte økes med 66 mill. kroner
i 2009. Kompensasjonen gjennom ordningen trappes ned over 5 år. Komiteen er
tilfreds med denne løsningen.
Økt sysselsetting for personer med nedsatt funksjonsevne
er et gjennomgående hensyn for tiltakene i planen.
Planen inneholder en kommunesatsing med tiltak
for å støtte opp om kommunenes arbeid med universell utforming.
Planen skal gå fram til 2013.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. O. nr. 68 (2007–2008) om lov om forbud mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne, hvor Fremskrittspartiet fremmet
en rekke forslag for å oppnå tilgjengelighet for alle, innen konkrete
tidsfrister.
Disse medlemmer konstaterer at
universell utforming er omtalt mange steder, men at det ikke finnes
konkrete forpliktelser. Disse medlemmer ber Regjeringen
bidra til å sikre realiseringen av universell utforming. Disse medlemmer ser
at det er nødvendig med både klare krav og stimuleringsmidler til
kommunene og fylkeskommunen. Disse medlemmer mener
at kravene må komme raskt og som må følges opp med sanksjoner ved
brudd.
Disse medlemmer mener også at
stimuleringstilskuddet Norges Handikapforbund har foreslått, er
et godt forslag og viser til at Fremskrittspartiet tidligere har
fremmet tilsvarende forslag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, har merket seg at
i mai 2009 ble Regjeringens handlingsplan for universell utforming
og økt tilgjengelighet 2009–2013 lagt fram. Planen berører de fleste samfunnsområder
og det settes inn et bredt spekter av virkemidler. Flertallet har
videre merket seg at det i Regjeringens forslag til Nasjonal Transportplan
for perioden 2010–2019 er satt av 4,47 mrd. kroner til universell
utforming og tiltak for å forbedre tilgjengeligheten innenfor transportsektoren.
Barne- og likestillingsdepartementet vil fremme en
proposisjon med forslag om lovfesting av kommunenes ansvar for å
gi voldsutsatte et krisesentertilbud.
Kommunene skal gis frihet innenfor lovens rammer
til å organisere tilbudet tilpasset lokale forhold, men det stilles
krav til å gi et helhetlig tilrettelagt og gratis krisetilbud til
voldsutsatte. Det øremerkede statlige tilskuddet til krisesenterdriften
på kapittel 840 post 60 videreføres det første året slik at dagens
vertskommuner og krisesentre får tilstrekkelig tid til omstilling.
Det øremerkede tilskuddet legges for dette året om fra en overslagsbevilgning
til en rammestyrt bevilgning. Deretter forutsettes bevilgningen lagt
inn i kommunenes rammetilskudd.
Komiteen har merket
seg at lovfesting av krisesentertilbud vil føre til en økning av
kostnadene i forhold til dagens krisesenterdrift. Komiteen vil
understreke betydningen av at det legges opp til et fortsatt samarbeid
med frivillige.
Komiteen viser til merknader
fra sine respektive partier i Innst. O. nr. 130 (2008–2009), jf.
Ot.prp. nr. 96 (2008–2009).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at krisesentertilbudet
har behov for betydelige omstillinger i den nærmeste fremtid for
å imøtekomme nye grupper som skal gis et tilbud, herunder menn,
kvinner og menn med annen etnisk og kulturell bakgrunn og barn. Behovet
for ny og bedre kompetanse er stort og skolering av ansatte og frivillige
i krisesentrene er påkrevd. Det bør også skje en utvikling av samarbeid
med andre hjelpeinstanser, en krevende oppgave hva angår tilrettelegging
og finansiering. En overføring av ansvaret for krisesentertilbudet
i tråd med lovens krav til kommunene, er etter disse medlemmers syn
ikke fornuftig før tilbudet er utviklet til den standard og ivaretar de
funksjoner som loven setter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
ogVenstre er på dette grunnlag uenig i at det settes en
så vidt kort tidsramme som ett år før overføringen til kommunen
skal skje og mener overføring først bør skje når tilbudet er utviklet
og kostnadsrammen for det kommende krisesentertilbud er nærmere
definert, senest innen fem år.
Disse medlemmer ser at Regjeringen
har anslått at lovfesting av krisesentertilbudet vil koste 63 mill.
kroner. Men KS og disse medlemmer mener at merkostnaden
er undervurdert.
Kultur- og kirkedepartementet leder og koordinerer
arbeidet med en handlingsplan som innen sommeren 2009 skal komme
med konkrete tiltak innen prioriterte innsatsområder, herunder stedsutvikling,
bærekraft, universell utforming, helse, det offentlige som forbilde,
kulturarv og samtidsuttrykk, kunnskap, næring, samt profilering
og identitetsbygging. Arbeidet er sektorovergripende og meget sentralt
i en distrikts- og regionalpolitisk sammenheng.
Kultur- og kirkedepartementet la 17. april 2009 fram
en stortingsmelding om bibliotek. Formålet med meldingen er å utforme
en nasjonal bibliotekpolitikk som legger til rette for utvikling
av robuste og omstillingsdyktige bibliotek, og som kan tilby alle
gode og fleksible bibliotektjenester.
Kunnskapsdepartementet vil etter planen legge fram
en stortingsmelding om kvalitet i barnehagen våren 2009.
Ordningen har hittil vært finansiert gjennom rammetilskuddet
til fylkeskommunene og med særskilt fordeling. Fra 2010 blir ikke
kompensasjonen lenger gitt som en særskilt fordeling, men fordeles
etter kostnadsnøkkelen i inntektssystemet. Bevilgningen som legges
inn i inntektssystemet i 2010 vil gjenspeile normale utskiftningskostnader
ved ordningen.
Kunnskapsdepartementet har 3. april 2009 fremmet
en odelstingsproposisjon med forslag om endringer i opplæringsloven,
jf. Ot.prp. nr. 55 (2008–2009) Om lov om endringar i opplæringslova
og privatskolelova.
Et tiltak som foreslås, er sikring av tidlig
oppfølging av den enkelte og økt læringsutbytte i grunnskoleopplæringen
i fagene norsk eller samisk og matematikk, på 1.–4. trinn. Plikten
til tidlig innsats utløser et utvidet behov for lærere. Utgiftsdekningen
skjer ved at 430 mill. kroner av de frie inntektene til kommunene
som blir frigjort som følge av at utskiftningen av nye læremidler
tilpasset Kunnskapsløftet er gjennomført, blir ført videre i rammetilskuddet
til kommunene. Fra 2010 blir kommunene kompensert for helårsvirkningen
på om lag én milliard kroner. Det innebærer at kommunene, gjennom rammetilskuddet,
tilføres 602 mill. kroner i 2010 utover øvrig vekst i frie inntekter.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at det nå er lovfestet økonomisk likebehandling av
kommunale og ikke-kommunale barnehager, jf. Innst. O. nr. 103 (2008–2009).
En opptrapping av tilskuddet fra 2010 og over fem år vil sette ikke-kommunale
barnehager i stand til å tilby likeverdige lønns- og arbeidsvilkår
som i de kommunale. Denne opptrappingen legger grunnlaget for innlemming
av barnehagetilskudd i rammefinansieringen av kommunene.
Flertallet er kjent med at KS
mener at drift og utbygging av barnehager er underfinansiert. Flertallet viser
i denne sammenhengen til den pågående prosessen mellom KS og Kunnskapsdepartementet.
Denne prosessen har til hensikt å komme fram til en felles forståelse
av kostnadsberegningene.
Flertallet er tilfreds med at
kommunene og private i et godt samarbeid har fått til en utbygging
som sikret at kommunene vil kunne oppfylle en lovfestet rett til
barnehageplass fra hovedopptaket høsten 2009. Flertallet har merket
seg at 271 500 barn vil ha barnehageplass ved utgangen av 2009.
Utbyggingsmålet som ble bestemt i barnehageforliket i 2003 er derved nådd.
Regjeringen varsler i den nye stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen
at det nå skal rettes øket innsats mot kvalitet og innhold i barnehagen
Flertallet vil også vise til
at tallet på studieplasser i førskoleutdanningen er øket med 940 plasser
i 2009, og at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett har prioritert
studier som er rettet mot kvalitet i barnehager ved fordeling av
nye studieplasser for etter- og videreutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at kommunene
sammen med de private barnehagene har gjort en formidabel jobb for
å nå målet om full barnehagedekning. Disse medlemmer mener
at utbyggingen hadde vært høyere hvis det hadde vært innført reell
likebehandling mellom kommunale og private plasser. Disse
medlemmer mener at barnehagefinansieringsordningen har svakheter
som bidrar til forskjellsbehandling mellom offentlige og private
barnehager. Et samlet storting har ved flere anledninger uttalt
at det skal være en reell likebehandling av offentlige og private
barnehager når det gjelder finansiering, senest i budsjettinnstillingen
for budsjettåret 2007.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at ifølge KS så
har Regjeringen underfinansiert kommunenes utgifter til barnehage
med 1,9 mrd. kroner. Dette innebærer at kommunene må hente disse
pengene fra deres frie midler, noe som ifølge KS går på bekostning
av andre viktig ting som skole, eldreomsorg og veier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
barnehagefinansieringen må fullfinansieres gjennom et øremerket
tilskudd direkte til barnehagene. Dette er også den beste måten
å sikre reell likebehandling mellom private og offentlige barnehageplasser
på. Etter disse medlemmers syn skaper forskjellsbehandling
mellom kommunale og private plasser, samt forskjeller i hvordan
kommuner regner ut tilskudd til private plasser, usikkerhet blant
de private barnehagene, og ulikhet i tilbudet til barna.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til følgende merknader i Innst. S. nr. (2008–2009)
fra finanskomiteen om tilleggsløyvinger og omprioriteringar i statsbudsjettet 2009,
jf. St.prp. nr. 67 (2008–2009):
"Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener
at barn i barnehage skal ha god kvalitet på tilbudet, uavhengig
om barnet går i en offentlig eller privat barnehage. Dette medlem
ønsker likebehandling av private og offentlige barnehager for at
mangfoldet i sektoren skal bevares. Dette medlem foreslår at 100
mill. kroner bevilges nå for å starte opptrappingen mot likebehandling
av de private og kommunale barnehagene. Dette medlem vil sikre barnehageplass
til alle som ønsker det, uavhengig av økonomi. Derfor foreslår dette
medlem 10 mill. kroner øremerket til forsøk med inntektsgraderte satser
for foreldrebetaling i barnehagene. Dette medlem foreslår å øke
bevilgningen med 110 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag, tilsvarende
en økning på 114,241 mill. kroner i forhold til tidligere vedtatt
budsjett.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti frykter
at hensynet til kvalitet i barnehagene har blitt nedprioritert for
arbeidet for å nå det tverrpolitiske målet om full barnehagedekning.
Dette medlem viser til at det mangler over 4 000 førskolelærere
og at mange barnehager har problemer med å finne førskolelærere
å ansette. Derfor foreslår dette medlem 10 mill. kroner til kompetanseutvikling
i barnehagene og rekruttering av førskolelærere.
Dette
medlem foreslår å øke bevilgningen med 10 mill. kroner i forhold
til Regjeringens forslag, tilsvarende en økning på 10 mill. kroner
i forhold til tidligere vedtatt budsjett."
Dette medlem mener kommunene
ikke bør få økonomisk ansvar for barnehagesektoren gjennom rammefinansiering
før målet om full behovsdekning er nådd og før full økonomisk likebehandling
av private og offentlige barnehager er innført. Dette medlem mener det
er viktig at det reelle kostnadsnivået er kjent og har stabilisert
seg før finansieringsansvaret overføres fra stat til kommune. Dette
medlem viser ellers til Innst. O. nr. 103 (2008–2009) fra familie-
og kulturkomiteen om lov om endringer i barnehageloven (finansiering
av ikke-kommunale barnehager).
Komiteens medlem fra Venstre mener
at barnehageprisene skal avgjøres lokalt – ut fra lokale forutsetninger,
tilbud og særpreg. I og med at kommunene skal ha ansvaret for å
fastsette og differensiere barnehageprisene, bør også finansieringsansvaret
og -plikten ligge her. Samtidig skal offentlige og private barnehager
behandles likt med hensyn til offentlige tilskudd. Dette
medlem viser til at regjeringen Bondevik II hadde som utgangspunkt
at ansvaret for finansieringen av barnehager på sikt skulle overføres
til kommunene, jf. Ot.prp. nr. 72 (2004–2005). Dette medlem merker
seg at Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake med en opptrappingsplan
for likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager. Dette
medlem mener at det som er avgjørende er at den økonomiske
likebehandlingen blir tilfredsstillende lovforankret. Dette
medlem mener at spørsmålet om en opptrapping av den økonomiske
likebehandlingen hører hjemme i de årlige budsjettproposisjonene,
og viser i denne forbindelse til at disse partier gjennom flere
budsjettbehandlinger har foreslått å øke den økonomiske likebehandlingen. Dette
medlem viser for øvrig til partiets merknader i Innst. O.
nr. 103 (2008–2009).
Komiteen har merket
seg at helårsvirkningen av den økte satsingen på å gi lese- og regneferdigheter
de første skoleårene, vil være 1 mrd. kroner. Komiteen støtter
denne satsingen og den måte som foreslås for å dekke de økte kostnadene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at kommunene har funnet rom til en betydelig satsing på
grunnskolen i tillegg til satsingen på barnehageutbyggingen og pleie-
og omsorgstjenestene. Ifølge proposisjonen er antall årsverk i grunnskolen
økt med 5 200 fra 2005 til 2008. Dette inkluderer lærerårsverk,
assistentårsverk mv. I den samme perioden er antall elever i grunnskolen
redusert med 1 pst. Flertallet er tilfreds med kommunenes
prioritering av grunnskolen innenfor de økte økonomiske rammene,
og stoler på at den økte satsingen på å gi bedre lese- og regneferdigheter de
første skoleårene, også vil bli fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dårlig kommuneøkonomi i stor grad går utover grunnopplæringen. Disse medlemmer viser
til at omtrent halvparten av kommunene kutter i sine skolebudsjetter,
og at dette i stor grad går utover elevenes rett til tilpasset opplæring.
Kuttene i skolebudsjettene fører både til redusert lærertetthet,
nedleggelse av grenseskoler og svekket spesialundervisning til elevene,
for å nevne noen forhold.
Disse medlemmer viser til oppslag
i VG 26. januar 2009 der det fremkommer at 140 skoler er blitt nedlagt
i løpet av den tiden regjeringen Stoltenberg II har hatt makten,
og tallet er nå trolig enda høyere. I en rekke aviser fremkommer bekymringsmeldinger
fra lærere og tillitsvalgte om tilstanden i skolen etter skolekutt.
Ofte går bekymringen på at det vil bli vanskelig å gi elevene den
undervisningen de har krav på etter opplæringsloven på grunn av
de store kuttene i skolebudsjettene.
Disse medlemmer viser til at
kunnskapsministeren har innrømmet at satsing på barnehager og eldre
har gått på bekostning av skolene, men at han uansett ikke vil øremerke
pengene til skole slik at det ikke blir mulig for kommunene å kutte
i skolebudsjettene (http://www.dagbladet.no/2009/02/02/nyheter/innenriks/politikk/skole/4657169/).
Som følge av kommunenes skolekutt har også Utdanningsforbundet tatt
til orde for å øremerke penger til skolene. Bakgrunnen for dette
er blant annet at de mener at når kommunene blir pålagt å øke timetallet,
så må dette nødvendigvis følges opp av midler til flere lærerstillinger (www.dagsavisen.no/innenriks/article395915.ece).
Disse medlemmer vil vise til
dagens organisering av grunnopplæringen der kommunene eier grunnskolene,
og fylkeskommunene eier de videregående skolene. Unntakene er de
private skolene med rett til offentlig tilskudd. Grunnopplæring
er en av de viktigste oppgavene kommuner og fylkeskommuner har ansvar
for. Imidlertid er det i dag slik at hver enkelt skole i liten grad
har kontroll over inntektssiden på sine budsjetter siden de må ta
til takke med det lokalpolitikerne bevilger til skolene gjennom
sine budsjetter. I tillegg er det i enkelte kommuner ikke skoleledelsen
som må ta ansvar hvis skolene går med underskudd.
Disse medlemmer mener dagens
system ikke setter kvalitet og kostnadseffektivisering i sentrum,
siden det i hovedsak er samme aktør som har ansvar for alle faktorene
på samme tid. Disse medlemmer vil derfor innføre
et system der man skiller bedre mellom de ulike rollene. I tillegg
ønsker disse medlemmer et system der det ikke er
kommunens økonomi eller kommunale politikeres prioriteringer som
avgjør hvor god skole elevene får. Det er viktig at alle elevene
får hva de har krav på i henhold til opplæringsloven, og for å sikre
mest mulig lik finansiering er det beste derfor at staten overtar finansieringsansvaret
for grunnopplæringen. Disse medlemmer vil vise til
Dokument nr. 8:98 (2008–2009) der det foreslås en helt ny finansieringsmodell
for grunnopplæringen i tråd med det som er forklart ovenfor.
Disse medlemmer vil, til en slik
ny finansieringsmodell er på plass, øremerke en del av midlene til
kommunene til grunnopplæring. Disse medlemmer vil
blant annet vise til Fremskrittspartiets alternative budsjett for
2009 der nettopp øremerking til både grunnskole og videregående
skole foreslås.
Disse medlemmer viser til at
regjeringspartiene har lovet at elevene i grunnskolen skulle få et
enkelt skolemåltid dersom de tre partiene fikk flertall. Disse
medlemmer konstaterer at de tre partiene fikk slikt flertall,
men noe enkelt skolemåltid har ikke kommet noen elever til gode.
Isteden ble det i Soria Moria-erklæringen lagt inn en ordning med
frukt og grønt.
Disse medlemmer merker seg imidlertid
at det eneste Regjeringen har fått til, er lovfestet rett til frukt
og grønt for halvparten av elevene i grunnskolen. Disse medlemmer viser
til at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
flere ganger tidligere har stemt imot Fremskrittspartiets mange
forslag om å sikre alle elever i grunnskolen rett til et lite skolemåltid. Disse
medlemmer mener det er viktig at alle elever sikres retten
til et enkelt skolemåltid og har derfor foreslått dette innført som
en ordning for alle elever i grunnskolen fra skolestart til høsten. Disse
medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative budsjett
for 2009 hvor det ble foreslått å sette av 80 mill. kroner til å
utvide ordningen med frukt og grønt, slik at det omfatter alle elevene
i grunnskolen.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er galt å pålegge kommunene å bruke
flere hundre mill. kroner på frukt og grønt til elevene fremfor
å bedre læringsinnholdet i skolen. Flere undersøkelser har dokumentert
at det er nødvendig med et større læringstrykk i den norske skolen,
og i en slik situasjon er det uforståelig for disse medlemmer at
Regjeringen tvinger norske kommuner til å bruke betydelige ressurser
på en slik ordning. Det er dessverre et faktum at dagens regjering
ikke evner å prioritere skolens viktigste oppgave, nemlig et godt
undervisningstilbud. Regjeringen velger heller å bruke store økonomiske
midler på en ordning som ikke har noen dokumentert effekt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil prioritere å bruke ressursene på Kunnskapsløftet,
på flere lærere, bedre skolemateriell, mer leksehjelp og andre kvalitative
tiltak for å bedre læringsinnholdet for elevene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er en viktig oppgave for skolene å
gi god og riktig informasjon om kosthold, samt å legge forholdene
til rette for at elever kan innta et godt måltid i løpet av skoledagen.
Men disse medlemmer mener det fortsatt skal være
foreldrenes og elevenes ansvar å sørge for maten som spises på skolen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti er skeptisk til å lovfeste uten at det gis virkemidler
når noe ikke fungerer. Resultatet blir ansvarsforskyvning mer enn
problemløsning. Dette medlem har derfor ikke støttet
forslaget om å lovfeste plikten til tidlig innsats i fagene norsk
eller samisk og matematikk på 1.–4. årstrinn. Dette medlem vil
understreke at en lovfesting ikke vil ha noen verdi om det ikke følges
opp med økt lærertetthet, all den tid mange kommuner nå kutter i
antall stillinger i grunnskolen. Dette medlem konstaterer
at Regjeringen prioriterer flere timer i grunnskolen i stedet for
flere lærere. Dette medlem viser til Innst. O. nr.
86 (2008–2009) der Kristelig Folkeparti foreslår å innføre nasjonale
normer for lærertetthet i skolen. For å lykkes med tilpasset opplæring
må lærerne få nok tid til den enkelte elev. Dette forutsetter flere
lærere i skolen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det viktigste
tiltaket mot frafall i videregående opplæring, er tidlig innsats.
At elevene får tilpasset opplæring, spesialundervisning og hjelp
til å nå sitt fulle potensial, er det viktigste virkemiddelet i
forhold til å sikre at elevene kommer seg gjennom grunnopplæringen. Disse
medlemmer er bekymret for at kuttene i skolebudsjettene
over hele landet, fører til at den tilpassede opplæringen blir svekket, slik
at elevene faller fra i utdanningsløpet. Disse medlemmer mener
at elevenes rett til tilpasset opplæring må styrkes, og at elevene
må få undervisning tilpasset egne ferdigheter.
Disse medlemmer mener også at
et viktig tiltak for å hindre frafall i videregående opplæring,
er å redusere teoriandelen på de yrkesrettede studieprogrammene.
I tillegg mener disse medlemmer at det er en rekke
tiltak som kan gjennomføres for å gjøre den yrkesrettede opplæringen
bedre. Disse medlemmer vil vise til Innst. S. nr.
212 (2008–2009) der det foreslås en rekke tiltak som kan styrke
den yrkesrettede opplæringen. Disse medlemmer vil
også vise til sine partiers forslag i sine tiltakspakker mot finanskrisen,
der det foreslås å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger i 2009, noe
som er et viktig tiltak for å sikre elevene lærlingplass høsten
2009.
Disse medlemmer viser til at
læremidler i videregående opplæring har vist seg å bli en utlånsordning
og ikke en ordning med gratis læremidler, i og med at Regjeringen
har kuttet den statlige finansieringen av læremidler både for Videregående
II og Videregående III. Med unntak av ett fylke praktiserer fylkene
i dag en utlånsordning fordi ordningen er underfinansiert fra statens
side. Mange har advart mot å gjeninnføre utlånsordningen for skolebøker,
og det er en motstand disse medlemmer deler. Elevene står
ikke fritt til å velge læremidler, de kan ikke innarbeides og brukes
studieteknisk, og bøkene vil ikke bli skiftet ut regelmessig. I
tillegg har innføringen av utlånsordningen både i 2007 og 2008 medført
store problemer, og svært mange elever opplevde å få bøkene lenge
etter skolestart. Det er etter disse medlemmers mening helt
uholdbart.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
vise til Dokument nr. 8:112 (2005–2006) hvor det ble foreslått å
innføre en ordning med fritt skolemateriell for elever i videregående skole
som bok- og materialkort. Dette ville gitt elevene frihet til å
velge læremidler, og ville sikret elevene gratis skolemateriell,
og ikke en utlånsordning slik som Regjeringen har innført.
I forbindelse med lovendringen er det bestemt
at det skal utarbeides statlige planretningslinjer for en differensiert
forvaltning av strandsonen langs sjøen.
I forbindelse med utarbeidelsen av regjeringens strategi
for økt utbygging av bioenergi av 1. april 2008 ble det varslet
et krav om at alle kommuner skal ha en energi- og klimaplan innen
1. januar 2010. Planen skal innarbeides i de ordinære planprosessene
etter plan- og bygningsloven. Som en oppfølging av dette vil Miljøverndepartementet
snart sende ut forslag til statlig planretningslinje på høring.
Regjeringen vil på bakgrunn av dette vurdere om det skal fastsettes slike
retningslinjer.
Den nye loven inneholder krav om at alle kommuner
skal ha et planregister med opplysninger om gjeldende arealplaner,
bygge- og deleforbud og om nye planer som er under arbeid. Kommuner
som framstiller digitale arealplankart må etablere et digitalt planregister
hvor det er mulig å laste ned arealplanene via internett. Data fra digitalt
planregister skal gjøres tilgjengelig i en nasjonal geografisk infrastruktur
(Norge digitalt).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til sine merknader i Innst. O. nr. 57 (2007–2008) når det gjelder
plandelen av den nye plan- og bygningsloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at forvaltning i størst mulig grad bør skje på lokalt nivå og ønsker
derfor at følgende forvaltningsmyndighet skal overføres til kommunene:
Friluftsforvaltning
Bestandsforvaltning av høstbare, ikke-truede viltarter
Bestandsforvaltning av høstbare, ikke-truede arter
av innlandsfisk.
I dagens situasjon med et stort antall små kommuner
er det derimot ikke hensiktsmessig at vannregionmyndighet overføres
til kommunene, siden de fleste vassdrag går gjennom flere kommuner. Disse
medlemmene mener derfor at vannregionmyndighet bør ligge
under fylkesmennene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er opptatt av å utvikle det kommunale selvstyret,
og mener lokaldemokratiet skal bestå av mer enn å administrere budsjetter.
Lokale, demokratiske vedtak bør derfor ikke overprøves av fylkesmannen. Disse
medlemmer mener kommunene må ha en utbredt anledning til
å bruke skjønn, men at det skjønnet naturligvis må ligge innenfor
lovens rammer.
Disse medlemmer er opptatt av
nærhetsprinsippet, og mener kommunen i størst mulig grad må kunne
bestemme over hvordan kommunens arealer forvaltes. Dette inkluderer
politikk i forhold til strandsonen, vindmølleparker, nasjonalparker,
sjøarealforvaltning og verneområder.
Disse medlemmer mener at det
er kun i helt spesielle tilfeller, hvor åpenbare og viktige nasjonale
prosjekter må sikres gjennomført, at kommunene ikke selv skal disponere
sine arealer. Eksempler på slike nasjonale tiltak kan være kraftfremføring,
bygging av større kraftproduserende- og petroleumsanlegg, riks-
og europaveiutbygging. I slike tilfeller bør de ansvarlige departementer
ha rett til å be om statlig regulering av arealer.
Disse medlemmer er uenige i forslaget
om å gi fylkene en lovfestet rolle som overkommune i plan- og arealsaker.
Disse medlemmer har tillit til
at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn er i stand til å fatte
beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt for et godt liv for
seg og sine. Når beslutninger fattes nærmest dem det angår, av dem
det angår, vil løsningene tilpasses det enkelte lokalsamfunn og enkeltmennesket
på den beste måten.
Disse medlemmer viser til at
det er store variasjoner mellom kommunene. Kommunene vil derfor
velge ulike løsninger for å dekke ulike behov. Mangfold er ikke
en trussel, men skaper utvikling og fremgang.
Disse medlemmer mener det er
betenkelig at viktige avgjørelser som gjelder bruk og vern av menneskers
og lokalsamfunns nærområde, eiendom og livsgrunnlag i stor grad
fattes av ikke-folkevalgte organer. Både fordi disse organene representerer
sektorinteresser, og ikke helheten, og fordi vedtakene mangler den
legitimitet som følger av at det er et folkevalgt organ som fatter det.
Disse medlemmer har merket seg
at prosessene de siste 10 årene har flyttet råderett over store
arealer og verdier fra lokale myndigheter til statlige myndigheter.
Det oppleves mange steder at denne prosessen samtidig medfører en
form for tillitskrise mellom mange lokalsamfunn og sentrale styringsmyndigheter.
Disse medlemmer mener derfor
at det er viktig å gjenreise et tillitsforhold mellom lokalbefolkningen
i berørte kommuner og storsamfunnet. Disse medlemmer mener
at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal
utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele
det norske samfunnet.
Disse medlemmer peker på at plan-
og bygningsloven og dens praktisering har stor praktisk betydning
og berører veldig mange mennesker og virksomheter. Muligheten til
å fatte vedtak og gi dispensasjon etter plan- og bygningsloven må derfor
skje så nær opp til den berørte som mulig, og tillegges kommunene
så langt råd er.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser her
til Dokument nr. 8:10 (2007–2008) representantforslag fra representantene
Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Gunnar Gundersen, Ivar Kristiansen,
Trond Helleland, Bent Høie og Olemic Thommessen, der det ble foreslått
at det må etableres en ny nasjonal strategi som skaper rom for lokal
utvikling i kommuner med store verneområder og verdier for hele
det norske samfunnet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har tillit til at innbyggere i det enkelte lokalsamfunn
er i stand til å fatte beslutninger som vil gi det beste utgangspunkt
for et godt liv for seg og sine. Disse medlemmer vil derfor
styrke det lokale selvstyret. Forslaget om statlige planretningslinjer
innebærer en statlig overstyring av det lokale selvstyret som disse medlemmer er
uenig i.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 57 (2007–2007), jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) Om lov om
planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen),
der disse medlemmer gikk mot innføring av statlige planretningslinjer,
innføring av statlige planbestemmelser og innføring av nasjonale
forventninger til regional og kommunal planlegging.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er tilstrekkelig med to forvaltningsnivåer
i Norge. Disse medlemmer vil derfor avvikle fylkeskommunen som
forvaltningsnivå. Større og mer robuste kommuner eller kommuner
i samarbeid kan overta de fleste av dagens fylkeskommunale oppgaver. Disse
medlemmer avviser nye regioner til erstatning for dagens
fylkeskommuner.
Disse medlemmer vil derfor avvikle
de lovfestede fylkesplanene, og er også imot eventuelle nye former
for regionale planer. En ny kommunestruktur med færre og større
kommuner vil gjøre planarbeidet mer treffsikkert. Planbehov på tvers
av administrative grenser bør løses gjennom interkommunalt samarbeid. Disse
medlemmer vil gi kommunene større selvråderett i plan- og
arealsaker.
Disse medlemmer viser til Innst.
O. nr. 57 (2007–2008), jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) Om lov om
planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) (plandelen),
der disse medlemmer gikk mot bestemmelsen om regionale planer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at for mange kommuner representerer de
sjønære arealene de mest attraktive områdene. Et totalforbud mot
bygging av fritidsboliger og boliger i dette området mener disse
medlemmer vil være en alvorlig innskrenkning av det kommunale
selvstyret og kommunenes rett til selv å forvalte sine arealer.
Disse medlemmer mener det lokale
skjønn må gis avgjørende betydning, og vil fremheve de store variasjoner
som finnes langs kysten i Norge. Disse medlemmer peker
på at topografiske forhold gjør at et såkalt "100-metersbelte" ikke
er en meningsfull parameter for forvaltningen av strandsonen.
Disse medlemmer mener at byggeforbudet
i 100-metersbeltet langs sjøen må ta høyde for lokale variasjoner,
også når det gjelder byggeforbud ved vann og vassdrag i innlandet. Disse medlemmer mener
at en økt lokal forvaltning av strandsonene på en bedre måte vil
kunne ivareta de lokale utfordringer knyttet til dette.
Disse medlemmer er enig i behovet
for å få på plass et differensiert regelverk for forvaltningen av
strandsonen. Disse medlemmer er imidlertid skeptiske
til en mer restriktiv statlig politikk for utbygging i strandsonen
og langs sjøer og vassdrag. Disse medlemmer mener
dette forvaltes best lokalt, og at det er behov for mer lokalt skjønn,
ikke mindre.
Disse medlemmer peker på at mange kystkommuner
i dag har fokus på kulturell identitet, næringsmessig utvikling
og bosetting knyttet til havet og til kystsonen. For å legge til
rette for utviklingsmuligheter i kystsonen, både næringsmessig
og kulturelt, må vedtak og dispensasjoner ivaretas av de lokale
myndigheter så langt det er mulig. Det er store geografiske forskjeller
i Kyst-Norge, og dette må det tas hensyn til. En aktiv, bærekraftig
forvaltning av 100-metersbeltet langs kysten vil etter disse
medlemmers syn være bestemmende for et "være" eller "ikke
være" når det gjelder bosetting og bolyst. En slik bærekraftig forvaltning
må basere seg på en fornuftig og realistisk avveining mellom økologiske,
økonomiske og kulturelle faktorer.
Disse medlemmer går på denne
bakgrunn mot at det skal utarbeides statlige planretningslinjer
for forvaltning av strandsonen langs sjøen.
Miljøverndepartementet har lagt fram forslag
til ny naturmangfoldlov, som etter planen behandles av Stortinget
våren 2009.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti og Venstre viser til at det er og vil bli et økende
behov for kunnskap om naturforvaltning og ivaretakelse av naturens
mangfold i landets kommuner. Kommunene har blant annet pekt på at
ny naturmangfoldlov vil medføre et økt behov for ressurser for å
følge opp lovens intensjoner. Dette medlem vil særlig
understreke behovet for kunnskapsoppbygging om forvaltningen av loven
i kommunesektoren, og mener derfor Regjeringen må utarbeide en handlingsplan
for kunnskapsoppbygging om naturmangfoldsarbeidet i kommunesektoren.
Ny havne- og farvannslov medfører en endret ansvarsfordeling
mellom stat og kommune når det gjelder forvaltningsansvar og myndighet
i havner og farvann. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider nå med
forskriftene til loven.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet har sendt
på høring et forslag til ny forskrift hjemlet i forvaltningsloven.
Etter forslaget skal det være obligatorisk for staten, fylkeskommuner
og kommuner å benytte dokumentformatene PDF, ODF og HTML i forbindelse
med publisering av informasjon på offentlige Internett-sider. Fornyings-
og administrasjonsdepartementet tar sikte på at den nye forskriften
skal tre i kraft 1. januar 2010.
Fornyings- og administrasjonsdepartementet har iverksatt
tiltak for å gjøre det enkelt og effektivt for offentlige virksomheter
å ta i bruk elektronisk ID for pålogging til innbyggertjenester
på nett. Dette skal skje ved å etablere og drive en felles eID-infrastruktur
sentralt i staten. Tiltakene har også som mål å forenkle innbyggernes kontakt
med det offentlige, ved å innføre felles offentlig eID som skal
kunne benyttes til de fleste offentlige tjenester som statlige etater
og kommuner tilbyr på Internett.
I mars 2009 fremmet regjeringen Ot.prp. nr.
44 (2008–2009) Om lov om endring av lov om odelsretten og åseteretten,
lov om konsesjon og ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv.
Det skal blant annet bli lettere for kommunene å gjennomføre arbeidet
med arealspørsmål. Særlig forslaget som gjelder boplikt og driveplikt
har nær sammenheng med kommunenes arbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til sine merknader i Innst. O. nr. 90 (2008–2009) når det gjelder
lovendringene om odelsrett, åsetesrett, konsesjon ved erverv av
jord og fast eiendom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov om
endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon
og ved erverv av fast eiendom mv. og lov om jord mv. og næringskomiteens
behandling av denne. Disse partier stemte under voteringen mot paragrafer
som opprettholder boplikt, prisregulering av landbrukseiendom og
delingsforbud i jordloven. Disse medlemmer er sterkt
kritisk til endringer i Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) som gir kommunene
mulighet til å sidestille arvinger med eksterne kjøpere. Dette vil
i praksis bety at kommuner kan innføre boplikt på eiendom ved arv,
selv om eiendommen frem til arvetidspunktet har vært fritatt for
boplikt. Disse medlemmer mener boplikten er et kraftig
inngrep i den private eiendomsretten. Gjennom konsesjonsloven kan
myndighetene kreve at enkelte eiendommer skal være bebodd gjennom
et visst antall dager i året. Ordningen med at staten skal tvinge
mennesker til å bo på de eiendommene som er tilknyttet boplikt,
er basert på en misforstått tanke om at det bidrar til økt bosetting
på bygda. Disse medlemmer mener at det ikke er godt
nok dokumentert at reguleringer i form av boplikt fører til mer
bosetting i distriktene eller økt utvikling i landbruket. Snarere
er effekten av boplikt at det blir flere passive eiere som beholder
gårdsbrukene så lenge de kan. Boplikt reduserer eiendommenes omsetningsverdi
både som bosted og som driftsenhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser også
til Dokument nr. 8:40 (2006–2007), der Høyre fremmet forslag om
nødvendige lovendringer slik at boplikten og prisreguleringen av landbrukseiendom
kan oppheves.
Omsorgsplan 2015 omfatter fire hovedområder:
Gjennomføringen av Omsorgsplan 2015 må ses i
sammenheng med avtalen som er inngått mellom Helse- og omsorgsdepartementet
og KS om utvikling av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Omsorgsutfordringene berører mange samfunnssektorer og samspillet
med familie og lokalsamfunn. Planleggingen på dette området må derfor
være et viktig tema i det lokale økonomi- og kommuneplanarbeidet,
og ikke begrenses til eventuelle sektorplaner for omsorgstjenestene.
Veksten i de frie inntektene i 2010 vil gi rom for å følge opp Omsorgsplan 2015.
Komiteen viser til
merknader om eldreomsorg i punkt 13.2.1 i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre, viser til at Omsorgsplan 2015 er
konkretisert gjennom avtale mellom regjeringspartiene og Kristelig
folkeparti og Venstre ved behandling av statsbudsjettet for 2008,
jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (2007–2008) side 67. Flertallet har
merket seg at det er denne avtalen som legges til grunn for Regjeringens beskrivelse
av den satsing som skal skje i 2010.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig
Folkeparti og Venstre i Innst. S. nr. 150 (2006–2007), gikk inn
for en forpliktende opptrappingsplan for omsorgssektoren. Etter
forslaget skulle planen inneholde konkrete måltall for statlige
tilskudd, samt kapasitetsutvidelse i form av flere plasser i sykehjem og
omsorgsboliger, i tillegg til økt rekruttering av personell. Disse
medlemmer konstaterer at regjeringspartiene ikke har vært
villige til å sikre en forpliktende plan for å styrke tilbudet til
mennesker i alle aldre som har behov for bistand i hverdagen. Dette
er særlig bekymringsfullt i lys av de utfordringene kommunene står
overfor som følge av at antallet eldre over 80 år vil fordobles
i løpet av de neste 35 år. Slik disse medlemmer ser
det, innbærer avtalen mellom regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti
og Venstre overhodet ingen forpliktende målsettinger for en nødvendig
styrking av sektoren. Disse medlemmer vil videre
understreke at det er behov for et kvalitetsløft i omsorgssektoren,
i form av et kunnskapsløft for å redusere antallet ufaglærte, tiltak
for å øke rekrutteringen av leger og sykepleiere i tillegg til en
økt satsing på forskning og fagutvikling.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det i Høyres alternative budsjett for 2009 er det satt av
100 mill. kroner utover Regjeringens forslag til disse kvalitetstiltakene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre ser store utfordringer i eldreomsorgen både i
dag og i framtiden. Rapporter viser at de kommunale helse- og omsorgstjenestene
skal dekke svært mangfoldige behov til svært mange mennesker. Det
er avgjørende at tjenestene er dimensjonert ut fra behovene. Disse
medlemmer viser til at det kom inn søknader om stimuleringstilskudd
til bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger om mer enn 5 000
enheter til Husbanken i 2008. Stimuleringstilskuddet skal dekke
denne type boliger og plasser for alle grupper, rusmiddelavhengige, funksjonshemmede,
psykisk syke og eldre. Bare for psykisk syke var det behov for bygging
av 2 800 enheter utover målene i opptrappingsplanen for psykisk
helse. Tilskuddet skal også gå til ombygging av eksisterende plasser,
hvilket innebærer at det ikke nødvendigvis blir flere plasser. Dette
viser at Regjeringens dimensjonering av kapasiteten i eldreomsorgen
er for lav. I 2009 foreslår Kristelig Folkeparti at det gis stimuleringstilskudd
til bygging av 2 394 plasser ut over Regjeringens forslag på 2 500
plasser.
Disse medlemmer viser til eldreavtalen
som ble inngått høsten 2007 mellom regjeringspartiene, Kristelig
Folkeparti og Venstre om å styrke eldreomsorgen, hvor det ble gjennomslag
for at stimuleringstilskudd for bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger
også kan brukes til å bygge enheter for lindrende behandling i kommunene.
Dette er et viktig tiltak for å sikre døende en verdig avslutning
på livet. Videre ble det blant annet gjennomslag for å styrke eldres rettigheter
gjennom en verdighetsgaranti.
Helse- og omsorgsdepartementet la fram en opptrappingsplan
for rusfeltet som vedlegg til St.prp. nr. 1 (2007–2008). Planen
vil løpe til og med 2010.
En rekke av tiltakene i planen er rettet inn
mot kommunene, og har som mål å bedre samordningen mellom forebyggende
arbeid og hjelpetiltak gjennom å utforme kommunale rusmiddelpolitiske
handlingsplaner. Det kommunale rusarbeidet skal i større grad rettes
inn mot mer individuell oppfølging gjennom individuell plan, lavterskeltiltak
og ambulante og oppsøkende tjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil vise til at opptrappingsplanen danner rammene for Regjeringens politikk
på området, og at rusfeltet er styrket med mer enn 700 mill. kroner
i løpet av perioden. Målet er at alle tiltakene skal være gjennomført
innen 2010. Flertallet viser også til at statsråd
Bjarne Håkon Hanssen i brev datert 29. mai 2009 til helse- og omsorgskomiteen skriver
at opptrappingsplanen vil bli avløst av en ny, langsiktig strategi
som ser helhetlig på utfordringene innen rusfeltet.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til Regjeringens opptrappingsplan
for rusfeltet. I forbindelse med fremleggelsen av planen uttalte representanter
for Rusmisbrukernes interesseorganisasjon følgende:
"Det forslaget som er presentert under overskriften
Opptrappingsplan for rusfeltet er faktisk det nest minste beløpet
øremerket til rusfeltet spesielt, som noen regjering har levert
de siste 10 årene. Det eneste budsjettet som var mindre var det
den sittende Regjering leverte for 2007."
Disse medlemmer viser til at
den gjennomsnittlige ventetiden for rusbehandling har økt med 20
dager det siste året, ifølge nasjonale tall fra Norsk pasientregister.
Til tross for dette avvikles 69 plasser i private rusinstitusjoner
i Helse Sør-Øst. Disse medlemmer mener dette er en uholdbar
utvikling, som rammer rusmiddelavhengige og deres pårørende hardt.
Videre medfører økte ventetider og nedlegging av behandlingstilbud
i spesialisthelsetjenesten et økt press på det kommunale tjenesteapparatet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
videre til Dokument nr. 8:73 (2008–2009) om en plan for en verdig
og helhetlig rusomsorg, med enkeltindividet i fokus. Det er, slik disse
medlemmer ser det, et stort behov for å styrke ettervern,
boligkapasitet og andre kommunale ordninger i forbindelse med rusomsorgen. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at en rekke tiltak
må iverksettes for å bedre rusomsorgen. Det vises derfor til forslagene
Fremskrittspartiet fremmet i overnevnte sak.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til forslag fra representanter for Høyre i innstillingen til Dokument
nr. 8:75 (2007–2008), der Regjeringen bes om å sikre at ledig kapasitet
i private rusinstitusjoner utnyttes for å sikre raskere behandling.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre ber Regjeringen om å forhindre
at behandlingstilbud til rusmiddelavhengige legges ned, før alternative tilbud
er etablert.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen presenterer tallene fra 2005 som en nedgang i bemanningen
uten at Regjeringen samtidig gjør oppmerksom på at nedgangen skyldes
en endring i beregningsmåte fra Statistisk sentralbyrås side og
ikke – som Regjeringen indirekte forsøker å skape et inntrykk av
– at Høyre/sentrum-regjeringen nedprioriterte økt bemanning.
Stortinget har ved behandlingen av St.prp. nr.
1 (2008–2009) for Helse- og omsorgsdepartementet sluttet seg til
at kommunenes finansieringsansvar for den avtalebaserte fysioterapitjenesten
skal økes. Dette skal skje ved at de kommunale driftstilskuddene
økes mot en tilsvarende reduksjon av refusjonstakstene fra trygden.
Det forutsettes at kommunene ved oppretting
av nye hjemler tilpasser dimensjoneringen til behovet for fysioterapitjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Senterpartiet og Venstre, er kjent med at budsjettvedtaket
om å øke kommunenes finansieringsansvar for den avtalebaserte fysioterapitjenesten
har ført til uro for at tilbud kan bli lagt ned. Samtidig er det
bred tilslutning til forutsetningen om at kommunens andel av finansieringen
skal økes til 40 pst., og at det for framtida ikke skal opprettes
deltidshjemler med mindre enn 40 pst. driftstilskudd. Flertallet vil
understreke at disse forutsetninger ble lagt til grunn da den nevnte
budsjettendring ble vedtatt, og legger til grunn at det finnes praktiske løsninger
innenfor disse rammer gjennom forhandlinger.
I stortingsmeldingen om en sammenhengende svangerskaps-,
fødsels- og barselomsorg foreslås det blant annet at regionale helseforetak pålegges
å utarbeide en flerårig helhetlig og lokalt tilpasset plan for fødetilbudet
i regionen sammen med berørte kommuner. Videre foreslås det at regionale
helseforetak får ansvar for følgetjeneste til fødested for gravide
med lang reisevei. Regjeringen ønsker å bedre tilgjengeligheten
til jordmortjenesten i tråd med innbyggernes ønsker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til
at Stortinget ved behandlingen av St.meld. nr. 12 (2008–2009) En
gledelig begivenhet, jf. Innst. S. nr. 240 (2008–2009), har avklart
ansvarsforholdet mellom kommuner og helseforetak når det gjelder
jordmortjenesten. Det innebærer at lokal jordmortjeneste beholdes
som et kommunalt ansvar. Ansvar for følgetjenesten overføres til helseforetakene
som derved kan samordnes med den øvrige syketransporten og ambulansetjenesten.
Helse- og omsorgsdepartementet har startet et arbeid
med sikte på å forenkle forskriften, slik at den kan bli enklere
å administrere for kommunene og lettere å forstå for innbyggerne.
Som en del av oppfølgingen av forslagene i NOU
2004:18 Helhet og plan i sosial- og helsetjenesten, Samordning og
samhandling i kommunale sosial- og helsetjenester, er Helse- og omsorgsdepartementet
i gang med å utarbeide et forslag om ny lov om helse- og omsorgstjenester i
kommunene. Det videre arbeidet med lovforslaget avhenger av innholdet
i den varslede samhandlingsreformen, som etter planen skal legges fram
for Stortinget før sommeren.
Også spørsmålet om lovfesting knyttet til brukerstyrt
personlig assistanse (BPA) utsettes i påvente av at forslag til
samhandlingsreformen er lagt fram for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har merket seg
at det igangsatte arbeidet med ny lov om helse- og omsorgsoppgaver
i kommunene vil bli en oppfølging av Stortingets behandling av stortingsmeldingen om
Samhandlingsreformen, og at spørsmålet om lovfesting knyttet til
brukerstyrt personlig assistanse (BPA) vil bli avklart som del av
dette lovarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at Samarbeidsregjeringen i St.prp.
nr. 1 (2005–2006) gikk inn for å lovfeste retten til å få bistand
i form av borgerstyrt personlig assistanse (BPA), for brukere med
omfattende bistandsbehov. Slik disse medlemmer ser
det, vil dette bidra til større frihet i hverdagen for unge og eldre
som trenger praktisk og personlig bistand. Det vises til Dokument
nr. 15 (2005–2006), Spørsmål nr. 12, datert 17. oktober 2005, der
det stilles spørsmål om regjeringen Stoltenberg vil følge opp forslaget om
en lovfestet rett til BPA for brukere med store bistandsbehov. Det
heter i svaret fra daværende helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad:
"Jeg er tilfreds med hovedinnholdet i forslaget som
er skissert i St.prp. nr. 1 (2005–2006) forslaget til statsbudsjettet
for 2006 fra den avgåtte regjeringen Bondevik, og tar sikte på å
følge opp dette i et høringsnotat med det første."
Disse medlemmer er svært skuffet
over at regjeringen Stoltenberg ikke har fulgt opp forslaget, og
at det varsles ytterligere utsettelser i foreliggende proposisjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
i kommuneproposisjonen for 2006 ble varslet innføringen av en rett
til brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med omfattende
bistandsbehov. Disse medlemmer ber Regjeringen sikre
fortgang i arbeidet med å fremlegge nødvendige lovforslag. I den
forbindelse er det også viktig å sikre retten til valg av arbeidsgivermodell,
slik at alle som ønsker det kan benytte muligheten for bistand fra andelslaget
ULOBA. Disse medlemmer viser til at det er ingen
grunn til å utsette innføringen av lovfesting av retten til personlig
assistanse for mennesker med omfattende bistandsbehov, og at dette
ikke har sammenheng med samhandlingsreformen. Denne ordningen er
bevist trenert av regjeringen Stoltenberg II.
På denne bakgrunn foreslår disse medlemmer:
"Stortinget ber Regjering uten opphold foreslå de
nødvendige lovendringene som skal til for å innføre en rett til
brukerstyrt personlig assistanse for mennesker med omfattende bistandsbehov."
Disse medlemmer viser til at
det offentlige velferdstilbudet skal sørge for nødvendig helsehjelp,
pleie og bistand til å mestre dagliglivets gjøremål for dem som
har behov for det. For mennesker som blir rammet av sykdom eller nedsatt
funksjonsevne, er det likevel slik at omsorgen fra personer som
står en nær er særlig verdifull. I mange tilfeller kan pleie og
støtte fra de nærmeste være helt nødvendig for at den som er syk,
og familien, skal kunne mestre hverdagen. Disse medlemmer mener
det er sentralt at utsatte mennesker og personer som påtar seg pleie-
og omsorgsoppgaver for disse, som ellers ville vært avhengig av
offentlige tilbud, skal få en best mulig verdsetting og tilrettelegging
fra det offentlige. Veksten i antall eldre relatert til yrkesaktive
tilsier at det er behov for å legge bedre til rette for at yrkesaktive
skal kunne kombinere arbeid med omsorgsoppgaver.
Formålet med tilskuddet er å kompensere de 33 vertskommunene
for de beboere som ved HVPU-reformen valgte å bli boende i institusjonskommunen.
Eventuelle endringer i regelverket for ordningen vil bli omtalt
i St.prp. nr. 1 for 2010.
Helse- og omsorgsdepartementet har lagt fram Ot.prp.
nr. 92 (2008–2009) Om lov om endringer i folketrygdloven m.m. (etablering
av en ordning for refusjon av pasienters utgifter til helsehjelp
i andre EØS-land). Forslaget er en oppfølging av EØS-rettslige forpliktelser,
og innebærer at kommuner og fylkeskommuner gis et økonomisk ansvar
for behandling som deres innbyggere mottar i andre EØS-land. Lovforslaget omfatter
planlagte helsetjenester, definert som "ikke-sykehusbehandling",
og omfatter ikke pleie- og omsorgstjenester. Lovforslaget vil gi innbyggerne
økt valgfrihet med hensyn til om de vil motta helsehjelpen i Norge
eller i andre EØS-land. Lovforslaget gjelder ikke personer som er bosatt
i andre EØS-land, eller som oppholder seg mer enn seks måneder i
året utenfor Norge.
Det foreslås å etablere en ny refusjonsordning, som
administreres av Helsedirektoratet. Helsedirektoratet får dermed
i oppgave å behandle krav fra enkeltpersoner, og stå for utbetalingene
til den enkelte person. Det legges opp til at kommuner og fylkeskommuner
dekker Helsedirektoratets utgifter gjennom egne økonomiske oppgjør.
Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding
i juni 2009 om samhandling i helsetjenesten – samhandlingsreformen.
Meldingen vil blant annet legge opp til en tydeligere ansvarsfordeling
mellom kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester. Kommunale
tjenester skal fortsatt være fundamentet i det samlede tjenestetilbudet
til befolkningen. De økte behovene for helse- og omsorgstjenester
som følger av demografisk og epidemiologisk utvikling, gjør det
særlig viktig å finne fram til en oppgavedeling mellom kommuner
og spesialisthelsetjeneste som både i et pasient- og et samfunnsøkonomisk
perspektiv gir gode og kostnadseffektive løsninger.
Komiteen vil vise
til at Regjeringen i juni 2009 vil legge fram en stortingsmelding
om Samhandlingsreformen. Det er kjent at målet med meldingen er
å legge grunnlaget for en tydeligere ansvarsfordeling mellom kommunehelsetjenester
og spesialisthelsetjenester, styrket bemanning og økonomi i kommunehelsetjenesten
og økt satsing på forebyggende folkehelsearbeid for å bedre helsetilstanden
i befolkningen, oppdage sykdomstilløp tidligere og sikre sammenhengende
pasientløp bedre enn i dag. Komiteen støtter disse
målene, og er enig med Regjeringen i at brukerne er avhengige av
at den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten
fungerer som en sammenhengende behandlingskjede. Mange pasienter
opplever at det er mangler i overgangen mellom sjukehus og kommune. Komiteen mener
at det må gjennomføres en samhandlingsreform i helsesektoren for
å kunne gi pasientene et bedre og mer helhetlig helsetilbud. Komiteen har
merket seg at det de siste årene er prøvd ut flere modeller for
samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Komiteen legger
særlig vekt på betydningen av utvikling av lokalmedisinske sentre
og ambulante tjenester for områder utenfor de større byregionene,
der primær- og spesialisthelsetjenesten samarbeider om tilbudet
til innbyggerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
prosessen fram mot en god samhandlingsreform må kunne skje uten
at viktige enkelttiltak hindres. Disse medlemmer mener også
at nye tjenester som legges til kommunene må følges av klare lovfestede
rettigheter, og midler må tilføres kommunene i forhold til nye tjenester. Disse
medlemmer mener at kommunene må ha en reell sjanse og mulighet
til å utføre sine velferdsoppgaver. Disse medlemmer frykter
at en del ansvarsoverføring kan bli overføring av ansvar for å kutte
i tjenestene.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at dersom kommunene skal kunne satse på
forebygging, behandling og opptrening, må de tilføres mer ansvar
og mer midler. Dette medlem viser til at Regjeringen
har varslet at den vil legge frem en samhandlingsreform. Dette
medlem mener at det må innføres forsøk med at kommuner får
bestiller- og finansieringsansvar for sykehustjenester. Dette vil
ansvarliggjøre kommunene og være et godt insitament til å nå målet
om sømløse helsetjenester.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at liggetiden
i sykehus går ned. I 2008 var den på 4,8 dager. Grensene for hvor behandling
foregår, viskes ut. Dette betyr at pasientene stort sett vil befinne
seg i kommunene. Da må kommunene styrkes både økonomisk og kompetansemessig
til å håndtere det. Flertallet vil derfor understreke
behovet for en samhandlingsreform for å gi pasientene en bedre og
mer helhetlig helsetilbud.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
av den oppfatning at pengene må følge brukeren på tvers av ulike
deler av helsevesenet. Dette ville medført at LEON-prinsippet ville
blitt fulgt, og at derfor en langt større andel av den totale helseressursen
ville gått til primærhelsetjenesten. Disse medlemmer er av
den oppfatning at dagens finansieringssystem hindrer god og effektiv
utnyttelse av ressursene, og at det derfor er manglende samsvar
mellom de ressursene som benyttes og det man får igjen. Disse
medlemmer mener derfor det er stort behov for å satse på
primærhelsetjenesten, både i forhold til forebyggende arbeid, kvalitet
i eldreomsorgen, skolehelsetjenesten, psykiatrien og rusomsorgen. Disse
medlemmer mener dette best kan gjøres gjennom endring av
finansieringssystem, og øremerkede midler til slike tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke misforholdet mellom
ressursinnsats og resultater i den norske helsetjenesten. Norge er
i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger på helse pr. innbygger,
bare slått av USA. Videre er det et høyere antall sykehussenger
pr. innbygger, samt flere leger og sykepleiere i sykehus i Norge
sammenliknet med andre europeiske land. Til tross for dette rangeres
Norge lavt i internasjonale sammenlikninger av sammenhengen mellom
ressursinnsats og resultater. I en europeisk undersøkelse utført
av Health Comsumer Powerhouse i 2008 rangeres Norge som nr. 7 i
en europeisk undersøkelse av helsetjenesten, hvilket er dårligst
i Norden. Helsetilsynet påpeker i sin Tilsynsmelding for 2008 at
det er omfattende svikt i samhandlingen mellom ulike nivå i helsetjenesten,
noe som særlig rammer pasienter som trenger omfattende helse- og
omsorgstjenester over tid. Disse medlemmer mener
at dette har sammenheng med en uforholdsmessig fordeling av ressurser
mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Selv om 90 pst. av pasientene kan ferdigbehandles i primærhelsetjenesten,
er utgiftene til denne sektoren under 15 pst. av de totale utgifter
til helsetjenesten og mindre enn en fjerdedel av spesialisthelsetjenestens
utgifter. Dette forholdet har vært relativt stabilt de siste ti
årene. I perioden 2003–2006 er kommunehelsetjenestens andel av kommunale
driftsutgifter redusert fra 4,2 til 3,9 pst., ifølge Helsedirektoratets
rapport fra 2008 om utviklingstrekk i helsetjenesten. Pleie- og
omsorgstjenesten har hatt en liten vekst fra 26,6 til 27 pst. Bevilgningene
til spesialisthelsetjenesten er imidlertid fordoblet nominelt sett,
fra om lag 50 til om lag 100 mrd. kroner i perioden 2002–2009. Slik disse
medlemmer ser det, er det nødvendig å sikre at en større
andel av ressursene i helsetjenesten settes inn i den kommunale
helse- og omsorgstjenesten, for å sikre at pasientene får et bedre
tilbud der de bor og unngår unødvendige sykehusinnleggelser og pasienttransport.
Dette vil også bidra til bedre samhandling mellom den kommunale
helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, slik at pasienter som
har behov for omfattende bistand over tid vil få et bedre tilbud. Disse
medlemmer viser til rapporten "Ventetider og pasientrettigheter
2008" fra Helsedirektoratet som viser store variasjoner i tilgjengeligheten
til helsetjenester og praktisering av pasientrettighetene ved ulike
helseforetak. Slik disse medlemmer ser det, må de
regionale helseforetakene avvikles for å sikre et mer likeverdig
helsetilbud i hele landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener dette også vil føre til et skille mellom
rollene som eier og bestiller i spesialisthelsetjenesten, og dermed
sikre at pasientene får et best mulig helsetilbud uavhengig av hvem
som utfører tjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt svært omfattende representantforslag om en ny rusplan,
der ett av tiltakene er å likestille private og offentlige rusinstitusjoner,
med finansiering fra folketrygden. Dette ville medført et betydelig
økt antall institusjonsplasser for rusmiddelmisbrukere.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil peke på den voldsomme
veksten som har vært i utgifter til spesialisthelsetjenesten, med
en dobling de siste sju årene til om lag 100 mrd. kroner i 2008.
Parallelt med dette går antallet liggedøgn i sykehusene ned og kommunene
får stadig flere utskrevne pasienter som ikke er i stand til å bo hjemme
umiddelbart etter utskrivning. Disse medlemmer er
helt enig i at en justering av sykehusreformen fra 2001 er helt
nødvendig, både i form av lovendringer og finansiering. Dette kan
skape en bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlem fra Venstre er
imidlertid svært skeptisk til en finansieringsmodell basert utelukkende
på økt medfinansiering, ved å flytte 20 pst. av de økonomiske midlene
fra spesialisthelsetjenesten og til konglomerater av interkommunalt
samarbeid i mange versjoner og pålegge disse forpliktende avtaler
med helseforetakene. For det første vil de færreste ha noe alternativ
til å kjøpe tjenestene fra sykehusene, så ergo flyttes bare det
praktiske finansieringsansvaret fra staten og til et slags fjerde
forvaltningsnivå, gjennom pliktige samkommuner eller andre former
interkommunale organer. Insentivene for kommunene blir, for det
andre, svært langsiktige. I en presset økonomisk situasjon som kommunesektoren
er i, er det vanskelig å se at de vil prioritere langsiktig når
den kortsiktige gevinsten ikke er lett å få øye på. Erfaringene
fra den danske kommunalreformen, som egentlig var en sykehus- og
sunnhetsreform, er at det er sykehusene og ikke kommunene som har tjent
på prinsippet om medfinansiering. For det tredje er dette
medlem svært skeptisk til et dramatisk økt omfang av interkommunalt
samarbeid. I 2004 hadde vi i Norge 1 768 interkommunale foretak.
På samme tid hadde Danmark drøyt 200 og de kalte dem for en "giftig
coctail", hvor verken de folkevalgte eller innbyggerne har den direkte,
utøvende makt. I sin kommunalreform avviklet Danmark lovene om interkommunalt samarbeid.
Dette medlem viser til at Venstre
vil styrke kommunene og det lokale selvstyret ved å flytte makt
nedover fra staten. I dag står staten for snaut 60 pst. av det offentlige
velferdstilbudet og kommunene for snaut 40 pst. Venstre vil snu
om på dette, slik at kommunene står for minst 50 pst. Venstre ser
for seg at noen oppgaver kan flyttes fra spesialisthelsetjenesten
og til kommunene. Særlig gjelder dette innen spesialisert pleie
og omsorg i livets siste fase, samt innen rehabilitering og habilitering.
En avgrenset del av dette kan finansieres i form av medfinansiering,
for å ta ut optimale samhandlingseffekter mellom nivåene. Men Venstre
ser for seg at den del oppgaver og ansvar reelt må flyttes. I tillegg
vil Venstre styre utgiftsveksten i helsesektoren mer i retning av kommunesektoren
på bekostning av spesialisthelsetjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ønsker å legge til
rette for økt samhandling av tverrsektorielle tjenester rettet mot
barn og unge. I dag ligger den pedagogisk-psykologiske tjenesten
(PPT) til kommunene, Statped til staten, Barnevernet dels til kommunene
og dels til staten (Bufetat) og barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk
(BUP) ligger til spesialisthelsetjenesten. Disse medlemmer ønsker
en mer sammenhengende behandlingskjede overfor barn og unge med
behov for hjelpetiltak. Disse medlemmer ser for seg
en styrket tjeneste i kommunene, med høyere grunnbemanning og bredere
fagkompetanse som en styrket førstelinjetjeneste. I dag er det dessverre
alt for ofte slik at det er barn og foreldre som må løpe etter tjenesten,
i stedet for at den kommer til og følger brukeren. En mer gjennomgående
PP-tjeneste fra grunnskole til videregående skole vil også være
å foretrekke. Et viktig virkemiddel for å få til en bedre samhandling
innen denne sektoren vil være å samordne lovverk og foreta en gjennomgang
av hva som skal være lovpålagte oppgaver og ikke, og hvilke forvaltningsnivåer
som skal ha ansvaret.
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette forslå:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en gjennomgang av dagens lovverk og oppgaver for tjenester rettet
mot barn og unge med behov for pedagogisk-psykologiske tjenester,
psykiatri og barnevern, og peke på aktuelle lovendringer og forslag
til tiltak for en mer sammenhengende behandlingskjede for denne
målgruppen."
Komiteen viser til
Regjeringens forslag om å stramme inn alkoholloven slik at kommunene kun
gis anledning til å tillate alkoholservering til kl. 02.00.
Komiteen viser til sine respektive
fraksjoner og merknader i Innst. S. nr. 322 (2008–2009) til Dokument
nr. 8:80 (2008–2009) fra stortingsrepresentantene Åse Gunhild Woie
Duesund, Hans Olav Syversen, Laila Dåvøy og May-Helen Molvær Grimstad
om endring av alkoholloven slik at servering av alkohol ikke kan
skje etter kl. 02.00, strengere sanksjoner for brudd på alkoholloven
og større vektlegging av politiets råd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre mener at kontroll og sanksjoner må ivaretas
av kommunene i henhold til alkoholloven § 1-9. Disse medlemmer støtter
derfor ikke forslaget om å gå inn for å begrense det kommunale selvstyret
på dette området. Disse medlemmer mener et slikt forslag
undergraver det lokale selvstyre, og fratar lokale politikere muligheten
til å bestemme i sin egen kommune. Disse medlemmer vil særlig
peke på at vi i Norge har en tradisjon for at kommunene av Stortinget
har blitt overført stor grad av lokaldemokrati gjennom alkoholpolitikken
i Norge. En innskrenking av skjenketiden fra eksisterende tidspunkt
kl. 03.00 (ytre rammer, hovedbestemmelsen er til kl. 01.00) til at
skjenking av alkohol skal bli forbudt etter kl. 02.00, vil ikke
bare være innskrenkende for lokaldemokratiet, det vil også distansere
Norge fra hva som er gjennomført alkoholpolitikk i våre naboland
i Norden og EU.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Sosial- og helsedirektoratet og andre
har dokumentert at alkohol er involvert i 60–70 pst. av alle voldstilfeller.
Når skjenketidene økes, får vi mer vold – og omvendt. Flere studier
fra andre land viser en slik sammenheng. I Sverige har kriminologen
Leif Lenke skrevet en doktoravhandling om 2 000 svenske voldssaker.
Han fant ut at skjenket alkohol gir seks til ti ganger sterkere
effekt på voldelighet enn butikkjøpt alkohol. Voldsrisikoen oppstår
oftere når man drikker sammen på offentlig sted enn privat, sammen
med folk man kjenner godt. Det har noe med sosial kontroll å gjøre.
Ifølge Lenke er den beste måten vi kan motvirke vold på, å begrense
skjenking på utestedene ved nattetid.
Det er nedsatt en interdepartemental arbeidsgruppe
som skal utrede alternativer til hvordan en ordning med ett felles
nødnummer og felles nødmeldesentraler kan organiseres, herunder vurdering
av antall sentraler og nødmeldetjenestens organisatoriske tilknytning.
Arbeidsgruppen skal etter planen legge frem sin rapport med anbefalt
løsning og forslag til videre prosess sommeren 2009.
Første utbyggingstrinn for nytt digitalt nødnett
i Norge er i sluttfasen. De første brukere fra nødetatene vil ta
nettet i bruk i løpet av høsten 2009.
Direktoratet for nødkommunikasjon (DNK) og representanter
for nødetatene og KS arbeider sammen for å ferdigstille abonnementsvilkår
og bestillingsskjema som skal brukes for å gi tilgang til nettverket.
Driftskostnadene ved bruk av nettet skal dekkes ved en brukerbetalingsordning.
Justisdepartementet har foreslått at det nedfelles bestemmelser
om kommunal beredskapsplikt. Bestemmelsene skal bidra til at kommunene
vurderer samfunnssikkerhet i et mer helhetlig perspektiv.
Lovfesting av kommunal beredskapsplikt innebærer
systematisering av oppgaver som allerede tilligger kommunene gjennom
ulovfestede prinsipper for sikkerhet og beredskap på lokalt nivå.
Beredskapsarbeidet forutsettes ivaretatt gjennom de ordinære beslutningsprosesser
i kommunene.
Samarbeidet med kommunene er en forutsetning for
en vellykket tilbakeføring av straffedømte til samfunnet. I Innst.
S. nr. 169 (2008–2009) ber justiskomiteen om at regjeringen "utgreier
og avklarar spørsmålet om ansvaret for sosialtenestene i samanheng
med utskriving og etablering bør bli overført til den kommunen den
soningsdømde skal lauslatast til".
Justisdepartementet vil komme tilbake til oppfølgingen
av dette på egnet måte.
Ett av tiltakene som drøftes i meldingen gjelder etablering
av en førstelinjetjeneste der alle, uavhengig av inntekt og sakstype,
kan få inntil en times gratis juridisk bistand hos advokat eller annen
rettshjelper. Det vurderes om førstelinjetjenesten i hovedsak kan
etableres ved å benytte kommunenes infrastruktur og bygge videre
på modellen med rettshjelp i offentlige servicekontorer.
Ifølge meldingen skal de kommunale brannvesenene
bidra til god brannsikkerhet og sørge for at branner og akutte ulykker
med behov for teknisk innsats blir håndtert på en god måte, uansett
når de måtte oppstå. Som et ledd i utviklingen av framtidens brannvesen,
omtales det i meldingen at gjeldende krav til organisering og dimensjonering
av brannvesenet skal gjennomgås for å sikre at lovpålagte oppgaver
blir tilfredsstillende utført. I meldingen understrekes det også
brannvesenets viktige rolle og betydning i kommunenes helhetlige
beredskapsarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener tilbakeføringsgarantien
i stor grad hviler på den bistand Nav forutsettes å gi innsatte
i løslatelsesfasen og etterpå. Innsatte som skal løslates fra fengsel
er en slik gruppe og som vil trenge særlig tett oppfølging Disse
medlemmer mener derfor det er viktig at Navs kapasitet styrkes
slik at den nye etaten er i stand til å ta seg av dem som trenger
det mest.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser forøvrig til sine merknader i Innst. S. nr.
169 (2008–2009), om straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere
samfunn (kriminalomsorgsmelding).
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke betydningen av en helhetlig oppfølging
av personer som soner eller har sonet. Frivillige organisasjoner
er viktige i dette arbeidet. Skal vi lykkes med rehabilitering og
reintegrering i samfunnet er vi avhengige av et langsiktig og godt
samarbeid med de frivillige organisasjonene.
Behovet for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere
øker kraftig. Kommuner har gitt tilbakemelding på at tilstrekkelig
kapasitet og kompetanse i barnevernet er en utfordring og at det
er et område det er behov for å styrke.
3. april 2009 inngikk Arbeids- og inkluderingsdepartementet,
Barne- og likestillingsdepartementet og KS ny samarbeidsavtale om bosetting
av flyktninger. Avtalen er utvidet til også å omfatte etablering
og nedlegging av asylmottak og omsorgssentre. Bosetting av enslige mindreårige
asylsøkere fra omsorgssentre, omfattes også.
Regjeringen vil gjennom konsultasjonsordningen
videreføre det tette samarbeidet mellom staten og kommunesektoren
for å nå nasjonale mål i fattigdomsbekjempelsen.
Kvalifiseringsprogrammet med en tilhørende standardisert
kvalifiseringsstønad ble innført fra 1. november 2007. Et hovedformål
med ordningen er å redusere bruken av sosialhjelp som langtidsytelse
gjennom å bidra til at flere i målgruppen kommer i arbeid.
Forvaltningen av programmet er i likhet med forvaltningen
av økonomisk sosialhjelp et kommunalt ansvar som skal utøves av
Nav-kontoret. Det er lagt opp til at alle kommuner skal tilby kvalifiseringsprogram
senest fra 1. januar 2010. I løpet av 2008 var ordningen tilgjengelig
i 276 kommuner, og det var 4 133 deltakere ved utgangen av året.
Det er for 2009 bevilget 559,7 mill. kroner
til dekning av kommunenes merkostnader knyttet til programmet.
Midlene til kommunene blir fordelt med utgangspunkt
i sosialhjelpsnøkkelen i inntektssystemet for kommunene. Det tas
sikte på at kompensasjonen skal innlemmes i rammetilskuddet til kommunene
fra 2011.
Ved behandlingen av St.prp. nr. 51 (2008–2009),
jf. Innst. S. nr. 190 (2008–2009), ble Arbeids- og velferdsetaten
styrket med 710 mill. kroner. Dette vil blant annet bidra til bedre
kapasitet ved Nav-kontorene og å dempe presset mot de kommunale
tjenestene ved kontorene.
Medio mars 2009 var det etablert 327 Nav-kontorer.
Totalt er det planlagt 457 Nav-kontorer, og de aller fleste vil
være ferdig etablert i løpet av 2009.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet fastsatte ved
forskrift 11. februar 2009 nr. 162 ny "bransjeforskrift". I forskriften
utvides dekningsområdet for obligatorisk plikt til å ha bedriftshelsetjeneste
til følgende åtte nye bransjer: Helse- og sosialsektoren, undervisningsbransjen,
fiskeoppdrett og klekkerier, gjenvinning, vakttjenester, frisørbransjen,
kraft- og vannforsyning og produksjon av tekstiler.
Foreslåtte regelverksendringer i Ot.prp. nr.
54 (2008–2009) vil innebære at kommunale virksomheter i de bransjene
som bransjeforskriften nevner, herunder i de ovenfor nevnte nye
bransjer, vil ha en plikt til å knytte seg til en godkjent bedriftshelsetjeneste.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet har innledet
en dialog med KS og Sametinget om kommunenes arbeid med samiske
spørsmål. Målsetningen er blant annet å drøfte behov for, og utfordringer
knyttet til et nærmere samarbeid om kommunenes arbeid på dette feltet.
Arbeids- og inkluderingsdepartementet vil i samtaler med KS også
drøfte hvordan man kan organisere et nærmere samarbeid om kommunenes
arbeid med nasjonale minoriteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet frykter
at betingelsene for integreringsarbeidet nå er mer ugunstig enn
tidligere, blant annet på grunn av den økende arbeidsledigheten vil
det være vanskelig å få flyktninger selvhjulpne. Disse medlemmer mener
dette er ett av flere forhold som tilsier at graden av suksess på integreringsområdet
kan forventes å bli vanskeligere de kommende årene, og kommunenes merutgifter
ved å bosette flyktninger dermed vil øke.
Disse medlemmer viser til at
det i kommuneproposisjonen legges det til grunn at behovet for mottaksplasser
i 2009 er høyere enn tidligere antatt. Disse medlemmer er
bekymret over at dette tallet nå er økende. Disse medlemmer viser
til at rekordinnvandringen vil få budsjettmessige konsekvenser i
årevis fremover, blant annet knyttet til introduksjonsordningen.
NRK har estimert at hvis den store tilstrømmingen av asylsøkere
fortsetter, vil det koste staten 6,4 mrd. kroner ekstra pr. år.
Kommunenes beskatningskompetanse i sjøområdet
må anses som uavklart, og praksis synes å variere fra kommune til
kommune. I forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet for
2009 ble det derfor varslet i Ot.prp. nr. 1 (2008–2009) at departementet
skulle sende på høring et notat med forslag om at grensen for utskriving
av eiendomsskatt i sjøområdet trekkes ved grunnlinjene.
Saken er fortsatt under behandling i Finansdepartementet.
Komiteen er kjent
med at enkelte kommuner har innført eiendomsskatt for installasjoner
i sjøområder utenfor grunnlinjen, og at enkeltkommuner og KS har
uttalt seg negativt til høringsbrev fra Finansdepartementet der
det foreslås at kommuners rett til å ilegge eiendomsskatt skal begrenses
til områder innenfor grunnlinjen. Disse foreslår at grensen trekkes ved
territorialgrensen. Komiteen mener at spørsmål om
hvor kommunegrensen i sjøområder skal gå, er av stor prinsipiell
betydning og derfor må utredes grundig ut fra et langt videre formål
enn det som går på rett til å ilegge eiendomsskatt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
imot eiendomsskatt og har tidligere ved flere anledninger fremmet
forslag om at lov om eiendomsskatt blir opphevet i sin helhet. Disse
medlemmer ser derfor ingen grunn til å gå inn i vurderinger
om eiendomsskatteloven bør endres eller ikke. Disse medlemmer vil derfor
stemme mot eventuelle forslag til endringer i lov om eiendomsskatt.
Disse medlemmer viser til at
298 kommuner nå har eiendomsskatt på næringseiendom, 166 på bolig
og 111 på fritidseiendommer. Disse medlemmer mener
eiendomsskatt er en overlevning fra gamle dager da eiendom betydde
rikdom og evne til å betale skatt – i en tid hvor skatt på inntekt
ikke var særlig fruktbar. Eiendomsskatten rammer tilfeldig og usosialt,
og slett ikke etter evne. Disse medlemmer mener også
at eiendomsskatt er en spesielt urimelig form for dobbeltbeskatning
ettersom skatten ikke står i sammenheng med hvorvidt man har hatt
noen avkastning på eiendommen. Disse medlemmer viser
til at eiendom beskattes flere ganger ettersom man allerede har
betalt skatt på lønnen eiendommen er ervervet for, samt dokumentavgift
ved ervervet, eventuelt arveavgift, og merverdiavgift av påkostninger.
Dessuten er eiendommen allerede gjenstand for formuesbeskatning.
Disse medlemmer viser til at
disse medlemmer var sterkt imot å utvide adgangen til å skrive ut
eiendomsskatt på oppdrettsanlegg i kommunene. Disse medlemmer er
imot eiendomsskatt og alle forslag som utvider muligheten for kommuner
til å skrive ut eiendomsskatt.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige forslag
for å avvikle kommunal eiendomsskatt."
Komiteens medlemmer fra Høyre er
imot eiendomsskatt og vil arbeide for at den ikke innføres i kommunene,
heller ikke på hytter og fritidsboliger. Disse medlemmer er
uenig med regjeringen Stoltenberg II når den går inn for å straffe
kommuner som ikke innfører eiendomsskatt, for eksempel ved at den
tillater fylkesmennene å holde tilbake skjønnsmidler dersom en kommune
ikke innfører eiendomsskatt.