Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at Likelønnskommisjonen
under ledelse av Anne Enger i februar 2008 la frem NOU 2008:6 Kjønn og
lønn. Disse medlemmer viser til at en sentral del
av Likelønnskommisjonens mandat var å analysere årsakene til lønnsforskjeller
mellom kvinner og menn. I sammendraget i NOU 2008:6 trekkes det
følgende hovedkonklusjon:
"Analyser av betydningen av utdanning og stillingsnivå,
viser at det er størst lønnsgap innen grupper med høyere utdanning
og i ledende stillinger. Generelt er lønnsgapet mellom kvinner og menn
større innen høylønnsgrupper, enn blant ufaglærte og lavlønnsgrupper.
Analysene
viser at den viktigste grunnen til lønnsgapet mellom kvinner og
menn er at kvinner og menn arbeider innen hver sine sektorer, bedrifter,
yrker og stillinger. Kvinner dominerer innenfor offentlig sektor
og særlig innenfor undervisning og helse. Menn arbeider i større
grad innenfor privat sektor og tekniske yrker. Lønnsforskjellene
mellom kvinner og menn er større i privat sektor enn i offentlig
sektor. Samtidig ser vi at lønnsnivået, særlig for utdanningsgrupper, er
høyere i privat sektor enn i offentlig sektor. De mange kvinnene
med høy utdanning i staten, helseforetakene, skoleverket og kommunene, har
derfor lavere lønnsnivå enn grupper med samme utdanningsnivå i privat
sektor.
Hovedkonklusjonen er at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt
og at lønnsgapet følger denne delingen. Det gjør blant annet at
problemet likelønn blir et spørsmål om lønnsnivået i kvinneyrker, for
både kvinner og menn."
Utvalget har ikke samlet seg om en anbefaling, men
er langt på veg enige i analysen. Colbjørnsen som utgjør mindretallet
i utvalget slår også fast at:
"Praktiseringen av frontfagsmodellen på 1980 og 90-tallet
har også ført til at særlig kvinner med høyere utdanning i offentlige
virksomheter har hatt en svak lønnsutvikling sammenliknet med mange
andre yrker."
Disse medlemmer slutter seg til
denne analysen og dermed at en hovedutfordring er et kjønnsdelt
arbeidsmarked der utdanningsgruppene i offentlig sektor har blitt
hengende etter i lønnsutviklingen.
Disse medlemmer mener at det
er dette som gjør arbeidet med oppfølgingen av Likelønnskommisjonens
arbeid til et klart politisk ansvar som ikke bare kan overlates
til partene i arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
Likelønnskommisjonen dokumenterer at likelønnsutfordringen er særlig
uttalt for de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor.
Lønnsgapet er på 20,5 pst. for denne gruppen, og det er økende. Disse
medlemmer viser til at utdanningsgruppene i offentlig sektor
er de yrker der det vil være et stort behov for rekruttering i årene
fremmover. Beregninger fra Utdanningsforbundet viser at vi mangler
5 700 lærere i skolen i dag, og Kunnskapsdepartementet har selv
beregnet at vi trenger i overkant av 7 000 nye lærere fram mot 2020, hvis
alle faktorer holdes konstant (ingen timetallsutvidelse).
Helsedirektoratet mener det er behov for å utdanne
4 500 helsefagarbeidere hvert år de neste årene. Om ikke nedgangen
i søkermassen snus, kan situasjonen bli enda mer dramatisk enn tidligere
fryktet. Det mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk i manko
i 2030, viser nye beregninger fra SSB. For sykepleiere isolert vil
tallet være 7 700 innen 2020, men da er det ikke tatt hensyn til
den kvalitetsforbedringen vi legger til grunn i kommunehelsetjenesten.
Disse medlemmer mener at utdanning
skal lønne seg. Hovedutfordringen i helsevesenet og skolen er å
styrke kompetansen. Kompetanse er kvalitet. Pasienter med behov
for omsorg og barna i barnehagene og skolen har krav på kompetente
sykepleiere, kompetente førskolelærere og kompetente lærere.
Disse medlemmer mener at rekruttering
til sykepleierutdannelsen og lærerutdannelsen er en av hovedutfordringene
i årene fremover. Det må være en målsetting at de mest motiverte
og dedikerte ungdommene skal søke til disse utdannelsene. Da må
de kunne forvente en lønn på nivå med dem som tar like lange utdannelser. Norge
har relativt sett det laveste lønnsnivå av alle OECD-landene når
det gjelder utdanningsgruppene i offentlig sektor.
Mangelen på sykepleiere, lærere og førskolelærere
er den største trusselen mot tilgangen på velferdstjenenestene og
kvaliteten på tilbudet de neste tiårene.
Disse medlemmer mener derfor
at det må etableres en kompetansepott i oppgjørene i offentlig sektor
i årene fremover som fører til et lønnsløft for utdanningsgruppene.
Denne potten må være utenfor de ordinære rammene for lønnsoppgjøret. Disse
medlemmer mener at en slik strategi innebærer at det er
nødvendig med et samarbeid mellom staten og kommunesektoren, slik
at kommunesektorens andel av dette blir kompensert av staten.
Disse medlemmer mener at skal
en over tid hindre at lønnsoppgjørene igjen fører til nye skillelinjer
mellom utdanningsgruppene i offentlig og privat sektor, vil det
være fornuftig om partene i arbeidslivet også legger opp til større andel
av tilleggene i de lokale oppgjørene.
Disse medlemmer mener at disse
nødvendige tiltakene for å løfte utdanningsgruppene i offentlig
sektor ikke kan overlates til partene alene, og at Regjeringen må
ta et politisk ansvar for å sikre kvaliteten på offentlige tjenester.
Disse medlemmer viser til at
hvis man fortsetter å prioritere lavlønnsyrkene med den definisjonen
som tradisjonelt har vært gitt av disse, det vil si 90 pst. av gjennomsnittlig
industriarbeiderlønn pr. i dag (kr 319 000), vil dette ikke gi noe
lønnsløft til sykepleiere, førskolelærere, lærere og de andre utdanningsgruppene
i offentlig sektor. Som Likelønnskommisjonen slår fast er det i
disse gruppene at lønnsforskjellene er størst.
Disse medlemmer viser til at
problemet med likelønnssatsningen de siste 20–30 årene er at det
har vært satt likhetstegn mellom likelønn og lavlønn. Rikslønnsnemnda
fastslo allerede i 1998 at lavlønnsoppgjør ikke er egnet til å utjevne
verdsettingsdiskrimineringen som de kvinnedominerte utdanningsgruppene
rammes av. Dette er på ny fastsatt av Likelønnskommisjonen. Disse
medlemmer viser til at det også er dokumentert at offentlig sektor
er lønnsledende i forhold til privat sektor for ufaglærte arbeidstakere
med lav utdanning og arbeidstakere med kort yrkeserfaring. ("Er
kommunesektoren og/eller staten lønnsledende?" Frischsentret og PriceWaterhouse
Coopers 2008.)
Disse medlemmer mener at utdanningsgruppene
må prioriteres foran lavinntektsgruppen i oppgjørene i offentlig
sektor.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak
for Stortinget om videre oppfølging av Likelønnskommisjonens anbefalinger
med etablering av en kompetansepott for å heve lønnen for utdanningsgruppene
i offentlig sektor."