Til Stortinget
Justisdepartementet legger fram forslag til ny politiregisterlov.
Forslaget tilsvarer forslaget i Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) som
ble fremmet i forrige sesjon.
I proposisjonen foreslås det at dagens lov om strafferegistrering,
som er fra 1971, avløses av en ny og moderne lov om behandling av
opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven). Lovforslaget
regulerer politiets, herunder Politiets sikkerhetstjenestes og påtalemyndighetens,
behandling av opplysninger. Det å samle inn, vurdere, systematisere,
lagre og utlevere opplysninger er en vesentlig og nødvendig side
ved moderne politiarbeid for å oppklare eller forebygge kriminalitet.
Samtidig kan slik bruk gi uheldige personvernmessige konsekvenser.
De internasjonale krav til personvern, som i stor grad må sies
å være foranlediget av den teknologiske utviklingen, har gjort det
dels nødvendig og dels ønskelig å foreta betydelige endringer i
dagens regler. Hensikten med lovforslaget er å sikre at personvernet ivaretas
samtidig som det skal bidra til at politiet og påtalemyndigheten
kan løse sine oppgaver på en effektiv måte.
Lovforslaget vil i mindre grad endre politiets og påtalemyndighetens
daglige arbeid og arbeidsmåter, men det vil på alle nivåer kreves
tydelighet i forhold til hvorfor man samler inn og hvordan man bruker opplysninger.
Samtidig ivaretar politiregisterloven etter departementets mening
de særlige behov som gjør seg gjeldende ved politiets behandling
av opplysninger, og gjør den dermed til et bedre verktøy for politiet
enn personopplysningsloven.
Reglene om taushetsplikt og utlevering av opplysninger er en
sentral del av lovforslaget. Nytt er at regelverkene om taushetsplikt
og utlevering samles i én lov, noe som sikrer både ensartethet og
bedre brukervennlighet. Nytt er også at regulering av blant annet
DNA- og fingeravtrykksregistrene foreslås flyttet fra straffeprosessloven
til politiregisterloven. Samlet sett fører disse og enkelte andre
forslag til at man etablerer et klarere skille mellom behandling
av opplysninger, som vil bli regulert av politiregisterloven, og prosessuelle
forhold, som fortsatt vil bli regulert av straffeprosessloven.
Lovforslaget inneholder videre dels betydelig omarbeidete regler
om vandelskontroll og politiattester. Nytt er blant annet at det
foreslås særlige regler om utstedelse av politiattest når straffbare
handlinger ble begått av unge lovbrytere.
Politiet og påtalemyndigheten disponerer over en rekke registre
med ulike funksjoner. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier:
administrative registre, forvaltningsregistre og registre til bruk
i kriminalitetsbekjempelsen. Den sistnevnte kategorien omfatter også
registre som brukes til politiets bistand og hjelpetjeneste. De
fleste registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen kan igjen deles
inn i tre kategorier: reaksjonsregistre, saksbehandlingsregistre
og operative registre. De resterende registre til bruk i kriminalitetsbekjempelsen,
som ikke faller inn under de nevnte kategoriene, kalles gjerne for
politiets "arbeidsregistre". Begrepet er en samlebetegnelse på de registre
som brukes til å forebygge, avdekke, stanse og forfølge straffbare
forhold. Siden politiregisterloven ikke vil regulere politiets administrative
registre og forvaltningsregistre, gir departementet i proposisjonen
kun en kort oversikt over de mest sentrale registre og systemer
som brukes i kriminalitetsbekjempelsen, og hva som er deres rettslige
grunnlag. Det vises til kapittel 3 i proposisjonen.
Personopplysningsloven gir generelle regler om behandling av
personopplysninger og er dermed også retningsgivende for politiregisterloven.
I tillegg finnes det internasjonale regelsett som er av betydning for
utformingen av regler om behandling av personopplysninger i politiet
og påtalemyndigheten. Noen av disse er konvensjoner som er folkerettslig
bindende for Norge, mens andre er anbefalinger som ikke er rettslig
bindende. Av særlig betydning i denne sammenheng er Den europeiske
menneskerettskonvensjonen (EMK), som gjennom menneskerettsloven
er gjort til norsk lov.
Av sentral betydning for utformingen av lovforslaget var også
EUs rammebeslutning om personvern i tredje søyle, som ble vedtatt
på Rådsmøtet i november 2008. Rammebeslutningen regulerer behandling av
personopplysninger innenfor rammene av politisamarbeid og annet
rettslig samarbeid i straffesaker. Norge er tilknyttet Schengen-samarbeidet,
og rammebeslutningen ble ansett for å være Schengen-relevant og
Norge vil derfor bli bundet av rammebeslutningen forutsatt Stortingets
samtykke. Departementet har tatt sikte på å implementere rammebeslutningens
bestemmelser i lovforslaget, slik at det i forbindelse med ratifiseringen
ikke vil være nødvendig med ytterligere endringer i norsk lov.
Departementet foreslår at loven skal gjelde for all behandling
av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten, med unntak av behandling
av opplysninger som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile
gjøremål, eller som reguleres av SIS-loven. Loven gjelder også Politiets
sikkerhetstjeneste (PST), inkludert behandling av opplysninger i
tjenestens forvaltningsvirksomhet.
Loven foreslås videre å gjelde for elektronisk behandling av
opplysninger om både fysiske, juridiske og døde personer og delvis
om gjenstander, noe som innebærer et utvidet virkeområde i forhold
til personopplysningsloven. Begrunnelsen for dette er at man anser
det hensiktsmessig å ha et samlet regelverk for behandling av samtlige
opplysninger. Politiets behandling av opplysninger kan være like
inngripende for bedrifter som for personer, og i tillegg vil det
ofte være vanskelig å trekke grensen mellom personopplysninger og
opplysninger om juridiske personer og gjenstander. Manuell behandling
omfattes bare av loven dersom opplysningene inngår eller skal inngå
i et register.
Departementet foreslår at politiregisterloven også fullt ut skal
gjelde for behandling av opplysninger i straffesaker. Begrunnelsen
for dette er dels at rammebeslutningen om personvern i tredje søyle
omfatter behandling av opplysninger i straffesaker og dels en erkjennelse
av at man ikke kan unnta store deler av behandlingen av opplysninger
i politiet og påtalemyndigheten fra generell personvernlovgivning.
Departementet tar sikte på at det i forskriften gis et eget kapittel
om behandling av opplysninger i straffesaker, der man dels tilpasser
lovens bestemmelser for straffesaksbehandling og dels presiserer hvordan
for eksempel bestemmelser med henvisning til straffeprosessloven
skal anvendes. Det er på denne bakgrunn departementet foreslår at
det gis en egen bestemmelse i lovforslaget om at det kan gis forskrifter
om lovens anvendelse på behandling av opplysninger i straffesaker.
Departementet foreslår at de grunnleggende personvernrettslige
prinsippene om formålsbestemthet, nødvendighet og opplysningens
kvalitet (relevans, tilstrekkelighet og korrekthet) også kommer
til anvendelse for politiets behandling av opplysninger.
Når det gjelder kravet til formålsbestemthet foreslås det at
opplysninger kan behandles til det formålet de er innhentet for
eller til andre politimessige formål, med mindre det i lov eller
i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan brukes til andre
formål.
Departementet har sett det som viktig å innarbeide nødvendighetskravet
i forhold til opplysninger som behandles utenfor den konkrete straffesaksbehandlingen,
men som like fullt skjer i kriminalitetsbekjempende øyemed. For
behandlingen av opplysninger under etterforskning ser departementet
ikke behov for særskilt regulering ut over det som følger av straffeprosessloven.
På et rent forebyggende stadium vil det derimot være av betydning
å få frem at det må være en viss tilknytning mellom en kriminell virksomhet
og de personer som det må anses nødvendig å behandle opplysninger
om. Departementet foreslår derfor i lovforslaget hva nødvendighetskravet innebærer
for de ulike politimessige formålene. For Politiets sikkerhetstjeneste
(PST) foreslås særskilte regler om nødvendighetskravet.
Hvilke krav som stilles til opplysningenes kvalitet foreslås
regulert i lovforslaget. Med opplysningens kvalitet menes i denne
sammenheng at opplysningene skal være relevante og tilstrekkelige
for formålet med behandlingen. I tillegg skal opplysningene være
korrekte og oppdaterte, og ikke lagres lenger enn hva som er nødvendig
ut fra formålet med behandlingen.
Det er videre krav om at opplysningene skal være korrekte og
oppdaterte. Kravet om korrekte opplysninger er ikke uproblematisk
for politiet, som mottar en rekke ikke-verifiserte opplysninger,
eksempelvis fra kilder og informanter og i form av tips fra publikum.
Såfremt det er nødvendig for å oppnå et lovbestemt formål, må politiet
utvilsomt tillates i stor grad å innhente usikre, eller ikke-verifiserte,
opplysninger. Departementet anser det imidlertid som viktig at det
skjer en kvalitetssikring av slike ikke-verifiserte opplysninger
i den videre behandlingen av dem. Kravet til korrekthet innebærer
i utgangspunktet at opplysningene skal være riktige. På den annen
side vil kravet til korrekthet også være oppfylt dersom opplysningene
er riktig gjengitt.
Departementet foreslår videre særskilte regler om behandling
av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs overbevisning
og helsemessige eller seksuelle forhold. For denne kategori opplysninger
gjelder et skjerpet nødvendighetskrav ved at slike opplysninger
bare skal kunne behandles dersom dette er strengt nødvendig for
formålet med behandlingen.
Selv om de grunnleggende kravene om formålsbestemthet, nødvendighet
og opplysningens kvalitet gjelder for politiets behandling av opplysninger,
er det behov for å gjøre unntak fra disse kravene dersom det er
nødvendig for å bekjempe kriminalitet. Politiet har uten tvil et
behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet
vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne sjekke
ut. Under etterforsking har politiet i kraft av straffeprosessloven
forholdsvis vide rammer for innhenting av opplysninger, og der må
slike opplysninger kunne behandles så lenge det er nødvendig for
etterforskningen. Behovet for en særskilt regulering oppstår således
først og fremst utenfor den konkrete straffesaksbehandlingen, enten
det gjelder opplysninger som tilflyter politiet uavhengig av opprettet sak,
eller det gjelder opplysninger fra straffesak som vurderes brukt
i forebyggende øyemed. Departementet foreslår på denne bakgrunn
en regel om at politiet i en periode på inntil 4 måneder skal ha
anledning til å behandle opplysninger til kriminalitetsbekjempelse selv
om kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans ikke
er oppfylt. Opplysninger som er registrert i henhold til 4-månedersregelen
skal ikke utleveres, med mindre det er strengt nødvendig for å avklare
om de grunnleggende kravene er oppfylt.
Departementet foreslår et eget kapittel i lovforslaget som regulerer
reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register
og fingeravtrykk- og fotoregister. Begrunnelsen for behovet for
lovfesting er noe forskjellig for de ulike registrene. Det foreslås
et pålegg om at det gis egne forskrifter til hvert register eller
system.
Informasjonssikkerhet og internkontroll er to grunnleggende elementer
i behandlingen av alle de personømfintlige opplysninger som behandles
i politiet, såvel av hensyn til personvernet som av hensyn til politiets
eget behov for at sensitive opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.
Departementet foreslår at det i loven gis overordnete bestemmelser
om informasjonsplikt og internkontroll, og at de nærmere reguleringer
gis i form av forskrift.
Departementet foreslår videre som noe nytt at politiets informasjonssystemer
skal være sporbare. Dette vil være et viktig kontrollerende tiltak
i forhold til at reglene i politiregisterloven overholdes. Formålet med
slik sporbarhet, som i praksis kan skje ved loggføring, vil blant
annet være etterprøvbarhet i forhold til uautorisert bruk, hvilket
må antas å kunne ha en viss forebyggende effekt i forhold til lekkasjer.
Opplysningene som genereres ved slik sporbarhet må også generelt
kunne benyttes til å administrere systemet, og avdekke og oppklare
sikkerhetsbrudd, uavhengig av om det er en ansatt som er årsak til
bruddet.
I lovforslaget sondres det mellom utlevering og tilgang til opplysninger,
og politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. Det er imidlertid
en nær sammenheng mellom reglene om utlevering og taushetsplikt,
idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes direkte til bestemmelsene
om taushetsplikt. Det innebærer at politiet og påtalemyndigheten
kan utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene
om taushetsplikt. I tillegg foreslås det en egen bestemmelse for
utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at opplysninger
kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig dersom det
følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge.
Departementet foreslår, i motsetning til hva som er gjort i den
alminnelige personopplysningsloven, å regulere politiets og påtalemyndighetens
taushetsplikt i politiregisterloven.
Etter gjeldende rett er det utelukkende taushetspliktreglene
som danner utgangspunktet for politiets interne bruk av opplysninger.
Departementet finner en slik tilnærming ikke lenger treffende i
en tid der elektroniske saksbehandlingssystemer gjør det mulig at
alle ansatte i etaten kan få tilgang til de opplysninger som er
lagret i disse systemene. Skjerming av opplysninger ivaretas således
i dag i større grad av tilgangsbegrensninger enn av taushetspliktsbestemmelser.
Departementet har tatt høyde for denne utviklingen og foreslår at
politiets bruk av opplysninger internt også knyttes til adgangen
til å få tilgang. Departementet foreslår derfor at opplysninger
i politiet fortsatt i det alt vesentlige kan brukes fritt internt til
de formål som omfattes av politiregisterloven, noe som innebærer
at opplysningene kan brukes til de ulike politimessige formål så
sant tjenestemessig behov tilsier det.
Ved utformingen av de gjeldende taushetspliktsbestemmelsene for
politiet og påtalemyndigheten i henholdsvis straffeprosessloven,
politiloven og strafferegistreringslovene har man tatt utgangspunkt
i hvilket formål opplysningene er innhentet for, og sekundærbruken
er regulert deretter. Departementets lovforslag er bygget opp på
en annen måte. Her vil det være styrende hvilke formål opplysningene
utleveres til, uavhengig av hvor de kommer fra, så lenge de kommer
fra annet politimessig arbeid. Reelt blir forskjellen ikke så stor,
men oppbyggingen er annerledes. Ved å ta utgangspunkt i formålet
med utleveringen, har departementet også forsøkt å ta opp i taushetspliktsreglene
de personvernhensyn som gjør seg gjeldende ved utleveringen.
Det mest sentrale skille går mellom utlevering av opplysninger
til politimessige formål, det vil si at utlevering skjer i politiets
egen interesse, og utlevering til andre formål, herunder til politiets
forvaltningsvirksomhet og til offentlige og private mottakere i deres
interesse. Når det gjelder realiteten innebærer lovforslaget imidlertid
ingen betydelige endringer i forhold til gjeldende rett.
For så vidt gjelder flyten av opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet,
foreslår departementet at hjemmelen for utlevering fremgår av politiregisterloven,
og forslaget innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett.
Det samme gjelder for utlevering av opplysninger til offentlige
organer eller private i deres interesse. Her vil det imidlertid
være nødvendig å gi utfyllende forskrifter, der man vil sondre mellom
opplysninger som kommer fra henholdsvis registre, straffesaker og
politiets øvrige politimessige virksomhet.
Når det gjelder utlevering av opplysninger i politiets interesse
foreslås det ingen nevneverdige endringer i forhold til gjeldende
rett. Således foreslås det ingen begrensninger i adgangen til å
bruke opplysningene til behandling av den enkelte straffesak. Den generelle
adgang for politiet til å formidle opplysninger til andre offentlige
organer i forebyggende øyemed videreføres også, og til andre mottakere
kan opplysninger også utleveres i forebyggende eller avvergende
øyemed hvis det fremstår som nødvendig. Bruken av opplysningene
til straffesaksbehandling eller forebygging, gjelder i vid utstrekning
også ved utlevering til utlandet.
Adgangen til i straffesak å utlevere opplysninger til allmennheten
reguleres i lovforslaget. Etter forslaget foreslås denne form for
utlevering gitt en vesentlig mer konkret lovmessig forankring enn
i gjeldende straffeprosesslov. Det forutsettes også at den mer konkrete
regulering skal gis ved forskrift og ikke ved rundskriv fra riksadvokaten,
slik tilfellet er i dag.
Politiet behandler i stor grad personopplysninger som ikke er
verifiserte. Det foreslås ikke noe forbud mot å utlevere slike opplysninger,
men i lovforslaget foreslås nærmere regler om hvordan dette bør
skje, blant annet at det skal opplyses at opplysningene er forbundet
med usikkerhet.
Vandelskontroll, og da særlig utstedelse av politiattester til
ulike formål, har økt betydelig i de senere årene. Det er nå også
fast praksis at hjemmelen for vandelskontroll forankres i særlovgivningen,
som regulerer angjeldende område. Det er derfor viktig at det gis
overordnete og generelle regler, der det blant annet gis anvisning
på til hvilke formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger
som kan utleveres.
Departementet benytter begrepet "vandelskontroll" som en felles
betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en person er egnet
for en stilling, virksomhet, aktivitet eller annen funksjon, eller
om han har hatt befatning med straffbare handlinger som gjør ham
uegnet. Det dreier seg om følgende:
politiattest
vandelsvurdering
straffattest
Politiet har i dag adgang til å utstede straffattester inneholdende
opplysninger fra strafferegisteret til bruk i strafferettspleien.
Dette foreslås videreført. Til bruk utenfor strafferettspleien utstedes
politiattest etter strafferegistreringsloven. I sin alminnelighet
er hensynet bak ordningen å forhindre at en person får en stilling
med videre som han eller hun ikke er egnet for på grunn av ilagte
reaksjoner som en følge av straffbare handlinger.
Departementet ser at det ikke er mulig å regulere uttømmende
hvilke formål det skal kunne utstedes politiattest for, idet en
slik regulering antas å gripe for sterkt inn i det behov det åpenbart
er for å kunne bestemme dette gjennom spesiallovgivning. På den
annen side mener departementet at det er et sterkt behov for harmonisering,
idet spesiallovgivningen i stor grad spriker med hensyn til hvilke
formål attester utstedes for. Departementet foreslår at det gis
en bestemmelse som generelt angir hvilke formål som bør berettige
bruk av vandelskontroll.
Hvilke opplysninger som anmerkes på en politiattest er i utgangspunktet
avhengig av hva som er bestemt i hjemmelsgrunnlaget. Departementet
foreslår likevel at det i politiregisterloven fastsettes visse faste
rammer for hvilken utforming politiattester kan få, slik at hjemler
for utstedelse av politiattest i spesiallovgivningen må holde seg
innenfor de rammene som er fastsatt i politiregisterloven.
I lovforslaget skilles det mellom ordinær politiattest og uttømmende
politiattest. I tillegg kan begge typer politiattester være utvidet
eller avgrenset.
Med ordinær politiattest menes attester, der anmerkningen av
de ulike strafferettslige reaksjoner med videre regelmessig vil
være tidsbegrenset. I motsetning til systemet i dagens strafferegistreringslov,
der det negativt avgrenses hva politiattest ordinært ikke skal inneholde,
foreslås at man positivt angir hva en ordinær politiattest skal
inneholde. Forslagene innebærer i det alt vesentlige en videreføring
av gjeldende rett. Imidlertid foreslås at påtaleunnlatelser ikke
tas med i de ordinære politiattester.
Videre foreslås som den alminnelige regel at alle reaksjoner
innenfor de siste 3 år anmerkes i politiattest. Dette innebærer
en økning i perioden hvor bøter anmerkes, fra 2 til 3 år. For de
mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over
6 måneder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med subsidiær fengselsstraff
på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overføring til psykisk
helsevern, foreslår departementet at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist.
Det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere. Hvor den
domfelte var under 18 år på gjerningstidspunktet, og det siden ikke
er påløpt nye strafferettslige reaksjoner, foreslås at straffer som
ordinært ikke skulle anmerkes lengre enn 3 år ikke skal anmerkes
etter 2 år.
Med uttømmende politiattest menes attester der tidsbegrensningene
som er fastsatt for ordinær attest ikke gjelder. Dette innebærer
at man på uttømmende attester i utgangspunktet anmerker alle strafferettslige
reaksjoner med videre uansett hvor lang tid som er gått siden reaksjonen
ble ilagt. Departementet foreslår imidlertid også i forhold til
uttømmende attest visse begrensninger, og de fleste av disse er
nye i forhold til gjeldende rett. En vesentlig endring i forhold til
dagens ordning har sammenheng med at departementet foreslår at opplysninger
i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere regler som
vil bli fastsatt i forskriften. Opplysninger som er sperret vil da
ikke lenger vises på politiattester, men politiet vil fortsatt ha
tilgang til opplysningen. Begrunnelsen for dette er at man ikke
kan se noen verdi i at for eksempel en bot for nasking, som ligger
30 år tilbake i tid, anmerkes på en uttømmende politiattest. Som
følge av dette vil uttømmende politiattester i fremtiden ikke lenger
være uttømmende med henblikk på hvilke reaksjoner som faktisk ble
ilagt, men bare uttømmende med henblikk på hva som er registrert
i reaksjonsregisteret.
I tillegg til denne generelle begrensningen foreslås det ytterligere
to unntak fra hovedregelen om at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger
for uttømmende attester. For det første foreslås at konfliktrådsbehandling
anmerkes på uttømmende attest i kun 2 år, med mindre vedkommende
registreres med nye lovovertredelser innen den tid. Dernest foreslås
det en særregel for personer som var under 18 år da lovbruddet fant
sted.
Nytt er forslaget om såkalte barneomsorgsattester. Forslaget
ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget hadde avgitt sin
innstilling, og var derfor gjenstand for egen høring. Bestemmelsen
gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattester
for personer som skal ha oppgaver knyttet til mindreårige. Bakgrunnen
for forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen for
personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle
overgrep mot barn, slik som det er i dag i de fleste tilfellene.
Det foreslås derfor at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot
voksne, samt grov voldskriminalitet og rans- og narkotikakriminalitet.
Som noe nytt foreslår departementet også at det gis adgang til
fornyet vandelskontroll. I motsetning til politiregisterutvalget
foreslås det ikke at det kan utstedes ny politiattest med jevne
mellomrom, idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk.
I stedet for foreslår departementet at brukeren av tidligere utstedt
politiattest kan få utlevert opplysninger fra politiet dersom vilkårene
for utstedelse av slik attest fortsatt er til stede. Det kan imidlertid
ikke utleveres andre opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget
for utstedelse av den opprinnelige attesten.
Det foreslås en begrenset informasjonsplikt for politiet ved
at en slik plikt bare oppstår dersom det utleveres opplysninger
i mottakerens interesse, og utleveringen må antas å være av vesentlig
betydning for den registrerte. Videre kan det gjøres unntak fra
informasjonsplikten dersom for eksempel hensynet til kriminalitetsbekjempelsen,
vern av andre personer enn den registrerte eller hensynet til mottakerens
lovpålagte oppgaver tilsier det.
I den alminnelige personvernlovgivningen er utgangspunktet at
den som ber om det skal gis innsyn i personopplysninger som er behandlet
om vedkommende. I en avveining mellom personvern og samfunnsforsvar
må imidlertid dette hensynet i visse sammenhenger stå tilbake for
behovet for hemmelighold overfor den registrerte. Retten til innsyn
gjelder da heller ikke opplysninger som, om de ble kjent, ville
kunne skade rikets sikkerhet, forholdet til fremmede makter eller
internasjonale organisasjoner, eller opplysninger som det er påkrevd
å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforsking, avsløring
og rettslig forfølgning av straffbare handlinger.
Departementet foreslår at man også i politiregisterloven fastholder
det nevnte utgangspunkt om at den registrerte gis innsyn i opplysninger
om seg selv. Innsyn i opplysninger i den enkelte straffesak, vil fortsatt
følge reglene om dokumentinnsyn i straffeprosessloven.
Siden de opplysninger politiet behandler er av svært ulik karakter,
vil praktiseringen av reglene om innsyn kunne variere i betydelig
grad. For eksempel vil den registrerte alltid gis innsyn i opplysninger
om seg selv i reaksjonsregisteret eller DNA-registeret, mens nærmest
det motsatte vil gjelde for innsyn i kriminaletterretningsregistre.
Departementet foreslår derfor at det for hvert enkelt register gis
forskrifter om blant annet innsyn.
Personvernretten stiller klare krav om at personopplysninger
som behandles skal være nødvendige og relevante for formålet, at
de skal være korrekte og oppdaterte, samt at de ikke skal behandles
lenger enn det som er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.
Dette reiser spørsmål om hvilke tiltak som skal gjøres når disse
vilkårene ikke eller ikke lenger er oppfylt.
Departementet foreslår som hovedregler:
at opplysninger slettes når det ut
fra de tillatte formål ikke lenger er nødvendig å behandle dem, med
mindre de skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning
at opplysninger som er mangelfulle rettes, eller dersom
mulig og nødvendig suppleres eller oppdateres
at opplysninger som er beheftet med feil som ikke lar seg
rette, herunder hvor de ikke kan behandles fordi de er innhentet
lovstridig, sperres eller slettes.
Departementet foreslår at det i politiregisterloven gis særskilte
regler om adgangen til å klage. I utgangspunktet vil alle avgjørelser
som treffes i medhold av politiregisterloven være gjenstand for
klage.
Klageberettiget er i følge forslaget i utgangspunktet den registrerte
eller den som antar å være registrert. Sistnevnte tar sikte på de
tilfellene der vedkommende nektes innsyn og således ikke kan vite
om han er registrert eller ikke.
Det foreslås at klagen rettes til overordnet organ.
Det foreslås at forvaltningslovens saksbehandlingsregler for
klagesaker anvendes så langt de passer. Hvilke regler som ikke passer,
som for eksempel forvaltningslovens henvisning til partsinnsyn,
vil bli nærmere regulert i forskriften.
Departementet foreslår en egen bestemmelse om erstatning i politiregisterloven.
Når det gjelder spørsmål om straff, er departementet av den oppfatning
at brudd på politiregisterlovgivningen vil kunne straffes etter
en rekke bestemmelser i straffeloven 1902 og straffeloven 2005.
I lys av dette kan man ikke se at det er behov for særskilte straffetrusler
i politiregisterloven.
Departementet foreslår ikke konsesjonsplikt for politiets behandling
av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel
for den enkelte behandling. Det foreslås imidlertid at politiets
behandling av personopplysninger skal være underlagt meldeplikt.
Meldeplikten vil være et ledd i ivaretakelsen av personvernet, ved
at det gjennom innsyn i meldingene gis innsikt i aktuelle behandlinger,
deres formål og viktigste særtrekk. De vil bidra til å skape større
bevissthet om behandlingen hos dem som foretar den. Departementet
foreslår at innholdet i meldingene offentliggjøres, med mindre det
vil kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar, forholdet til
fremmede makter eller hensynet til kriminalitetsbekjempelsen.
For sentrale, landsdekkende systemer med delt behandlingsansvar
er det forutsatt at det benyttes en hovedmelding (eksempelvis fra
Kripos) og en tilslutningsmelding (fra politidistriktene). Behandling
av opplysninger i tilknytning til straffesaker foreslås unntatt
fra meldeplikt.
Meldingen sendes det organ som er tilsyns- og kontrollmyndighet.
For politiet og påtalemyndighetens vedkommende er dette Datatilsynet,
mens PST foreslås å gi melding til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget).
Departementet foreslår at Datatilsynet, som er tilsynsorgan etter
personopplysningsloven, også skal være tilsynsorgan for politiets
og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. For Politiets
sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll- og tilsynsordning
som er etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige tjenester
opprettholdt uendret.
For at Datatilsynet skal kunne utføre sin funksjon på en god
måte, er det nødvendig å utstyre tilsynet med effektive virkemidler.
Ved vurderingen av hvilke virkemidler Datatilsynet skal utstyres
med har departementet sett det som styrende for forslaget at Datatilsynet
har spesialkompetanse på personvernfaglige vurderinger, mens politiet
og påtalemyndigheten besitter den politifaglige eller påtalefaglige
kompetansen. Departementet foreslår derfor at Datatilsynet bare
gis en begrenset kompetanse til å gi pålegg om at behandling av
opplysninger i strid med loven skal opphøre, eller stille vilkår
som må oppfylles. For de områdene der Datatilsynet ikke har påleggskompetanse,
foreslås at Datatilsynet kan påtale forholdet overfor den behandlingsansvarlige.
Dette innebærer at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir
uttrykk for at den aktuelle behandlingen av opplysninger ikke synes
å være i samsvar med regelverket. Slik påtale skal også meddeles
den behandlingsansvarliges overordnete organ. Det forutsettes at
den behandlingsansvarlige i slike tilfeller foretar en grundig vurdering
av Datatilsynets merknader, og gir tilbakemelding på hvordan saken
ble håndtert. Dersom den behandlingsansvarlige ikke er enig i tilsynets
vurdering, kan Datatilsynet imidlertid ikke gi pålegg.
Departementet foreslår at lovforslaget også skal omfatte Politiets
sikkerhetstjeneste (PST), herunder PSTs forvaltningsvirksomhet.
Man anser det likevel nødvendig å foreslå enkelte særrregler for
PST, som foreslås samlet i et eget kapittel i lovforslaget.
Den nye politiregisterloven vil nødvendiggjøre flere endringer
i andre lover.
Strafferegistreringsloven vil bli opphevet i sin helhet. Ved
at taushetspliktsbestemmelsene for politiet og påtalemyndigheten
samles i politiregisterloven, må politiloven og straffeprosessloven
endres.
Videre vil kapittelet om vandelskontroll medføre flere endringer
i andre lover. Siden det nå er forutsatt at alle hjemler for utstedelse
av politiattest skal være hjemlet i lov, må de hjemlene som i dag
er nedfelt i strafferegistreringsforskriften flyttes til særlovgivningen
i den grad angjeldende område reguleres av en særlov. For de områdene
som ikke reguleres av en egen lov, må hjemlene overføres til forskriften
til politiregisterloven. Utover dette vil bestemmelsen om barneomsorgsattester
kunne medføre endringer i de lovene som hjemler utstedelse av politiattest
for personer som har ansvar for barn.
Utover dette kan det tenkes at arbeidet med forskriften vil avdekke
behov for endringer i andre lover eller forskrifter, hvoretter utlevering
av opplysninger til private og offentlige organer i deres interesse
i fremtiden skal være forankret i forskriften til politiregisterloven.
Departementet finner det på denne bakgrunn mest hensiktsmessig
at endringer i andre lover samles i én proposisjon, som vil bli
fremmet i forbindelse med iverksettingen av den nye loven.
Politiregisterloven er utformet slik at loven gir anvisning på
overordnede prinsipper, mens detaljreguleringen skal finne sted
i forskriften. Som følge av dette vil det bli nødvendig å utarbeide
et omfattende forskriftsverk, som må undergis en bred høring. Lovens
iverksetting er således avhengig av at forskriften er vedtatt.
Når det gjelder tidsperspektivet fremgår det av rammebeslutning
om personvern i tredje søyle at medlemslandene skal treffe nødvendige
tiltak for å sikre at bestemmelsene i rammebeslutningen kan gjennomføres
innen den 27. november 2010. Departementet tar på denne bakgrunn
sikte på at politiregisterloven trer i kraft i slutten av 2010.
Det er imidlertid sannsynlig at de bestemmelsene som krever tilpasning
av datasystemer vil tre i kraft senere.
Ikraftsetting av enkelte bestemmelser i den nye politiregisterloven
vil medføre betydelige økonomiske og administrative konsekvenser.
Blant annet vil ikraftsetting kreve ressurser til tilpasning av
datasystemer. Behovet for bevilgningsendringer knyttet til ikrafttredelse
av disse bestemmelsene vil måtte vurderes i forhold til og tilpasses
det økonomiske opplegget i statsbudsjettet for det enkelte år. Det
er derfor ikke nå mulig å angi et tidspunkt for når disse bestemmelsene
vil kunne tre i kraft.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Elizabeth Skogrand, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
merker seg at lovforslaget regulerer politiets, herunder Politiets
sikkerhetstjenestes og påtalemyndighetens, behandling av opplysninger. Komiteen er
enig i at det å samle inn, vurdere, systematisere, lagre og utlevere
opplysninger er en vesentlig og nødvendig side ved moderne politiarbeid
for å oppklare eller forebygge kriminalitet. Samtidig vil komiteen understreke
at slik bruk kan gi noen utfordringer av personvernmessig art.
Komiteen merker seg at hensikten med lovforslaget
bl.a. er å styrke personvernet og de registrertes rettigheter, samt
å skape atskillig bedre forutsigbarhet enn hva som er tilfelle i
dag. Samtidig skal lovforslaget bidra til at politiet og påtalemyndigheten kan
løse sine oppgaver på en effektiv måte.
Komiteen merker seg at lovforslaget i mindre grad
vil endre politiets og påtalemyndighetens daglige arbeid og arbeidsmåter,
men komiteen understreker at det på alle nivåer kreves
tydelighet i forhold til hvorfor man samler inn og hvordan man bruker
opplysninger. Samtidig ivaretar politiregisterloven de særlige behov
som gjør seg gjeldende ved politiets behandling av opplysninger.
Komiteen merker seg at reglene om taushetsplikt
og utlevering av opplysninger er en sentral del av lovforslaget. Komiteen er
fornøyd med at regelverkene om taushetsplikt og utlevering samles
i én lov, noe som sikrer både ensartethet og bedre brukervennlighet. Komiteen merker
seg videre at regulering av blant annet DNA- og fingeravtrykksregistrene
foreslås flyttet fra straffeprosessloven til politiregisterloven. Komiteen er
enig i at disse og enkelte andre forslag samlet sett fører til at
man etablerer et klarere skille mellom behandling av opplysninger, som
vil bli regulert av politiregisterloven, og prosessuelle forhold
som fortsatt vil bli regulert av straffeprosessloven.
Komiteen merker seg videre at lovforslaget inneholder
dels betydelig omarbeidete regler om vandelskontroll og politiattester,
blant annet at det foreslås særlige regler om utstedelse av politiattest når
straffbare handlinger er begått av unge lovbrytere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at man i det videre arbeid med utarbeidelse
av forskrifter til politiregisterloven inviterer til bred dialog
med viktige instanser som for eksempel Datatilsynet med sikte på
at tilsynsarbeidet som skal skje i etterkant kan bli mest mulig
effektivt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at utviklingen i EU på det justispolitiske området synliggjør
at Norges utenforskap er problematisk, all den tid man ser en stadig
mer dynamisk utvikling som på et gitt tidspunkt uansett får direkte
betydning for Norge. Det foreliggende lovforslag, det nylig vedtatte
Stockholmsprogrammet og det såkalte datalagringsdirektivet er eksempler
som viser det samme og gjør at Regjeringen bør vurdere hvorvidt
det gavner Norges justispolitiske interesser å stå utenfor EU.
Komiteen merker seg at lovens formål
er å bidra til effektiv løsning av politiets oppgaver, samt å beskytte
personvernet. Komiteen viser til at loven gjelder
for all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten,
med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets
forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, eller som reguleres
av Schengen informasjonssystem. Komiteen merker seg
at dette innebærer at politiets behandling av for eksempel våpensaker,
pass, førerkort mv. fortsatt reguleres av personopplysningsloven. Komiteen noterer
seg at loven også gjelder Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Komiteen er videre kjent med at loven gjelder for
elektronisk behandling av opplysninger om både fysiske, juridiske
og døde personer og delvis om gjenstander, noe som innebærer et
utvidet virkeområde i forhold til personopplysningsloven.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i motsetning
til politiregisterlovutvalget foreslår at politiregisterloven i
utgangspunktet også skal gjelde for behandling av opplysninger i
straffesaker.
Komiteen viser til at loven regulerer
de grunnleggende personvernrettslige prinsippene om formålsbestemthet,
nødvendighet og opplysningens kvalitet (relevans, tilstrekkelighet
og korrekthet), og at disse er tilpasset politiets arbeid.
Komiteen merker seg at når det gjelder kravet til
formålsbestemthet foreslås det at opplysninger kan behandles til
det formålet de er innhentet for eller til andre politimessige formål,
med mindre det i lov eller i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan
brukes til andre formål. Komiteen slutter seg til
at dette innebærer at politiet fritt kan bruke opplysningene til
de ulike politimessige formålene, slik de er definert i lovforslaget.
Det vil si til kriminalitetsbekjempelse, ordenstjeneste, bistandsfunksjon
og føring av vaktjournaler.
Komiteen viser til at det er gitt særskilte regler om
behandling av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs
overbevisning eller seksuell legning. Komiteen mener
det for denne kategori opplysninger må gjelde et skjerpet nødvendighetskrav
ved at slike opplysninger bare skal kunne behandles dersom dette
er strengt nødvendig for formålet med behandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at arbeidet med å registrere hatmotivert
vold mot utsatte grupper er krevende, blant annet grunnet at det
må gjelde spesielle krav knyttet til det å registrere opplysninger knyttet
til slike forhold. Disse medlemmer understreker imidlertid
behovet for fortsatt fokus på hvordan slik registrering skal gjennomføres
med sikte på økt antall saker og domfellelser.
Komiteen noterer seg at det åpnes for
at politiet skal kunne behandle opplysninger i 4 måneder, selv om
de ikke vet om opplysningene er nødvendige eller relevante i forhold
til et politimessig forhold. Komiteen mener at politiet
har behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet
vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne
sjekke ut. Komiteen viser til at det under den åpne
høringen i komiteen ble særlig påpekt fra politiorganisasjonene
at 4 måneder for oppbevaring av opplysninger var for kort tid. Komiteen vil
understreke at tidsbegrensningen kun gjelder opplysninger som viser
seg ikke i det hele tatt å være relevante for politiets arbeid,
og at det ikke gjelder for behandling av opplysninger i den enkelte
straffesak.
Komiteen viser til at selv om lovens
virkeområde er knyttet til all behandling av opplysninger, og ikke
bare til opplysninger i registre, er det et faktum at store deler
av politiets opplysninger fortsatt er lagret i registre. Komiteen slutter
seg derfor til at det foreslås et eget kapittel i loven som regulerer
reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register
og fingeravtrykk- og fotoregister.
Komiteen merker seg at det er nytt at politiets registre,
som inneholder opplysninger om biologiske identifikasjonsegenskaper,
det vil si DNA-registeret og fingeravtrykk- og fotoregisteret, forankres
i politiregisterloven. Komiteen er kjent med at disse
registrene i dag er hjemlet i straffeprosessloven og påtaleinstruksen,
og at overføringen av hjemlene til politiregisterloven derfor ikke
innebærer realitetsendringer i forhold til gjeldende rett eller
etablert praksis.
Komiteen merker seg at konsekvensen av dette er
at straffeprosessloven bare vil inneholde bestemmelser som er nødvendige
for å innhente biologisk materiale eller fingeravtrykk mv., men
den videre behandlingen av disse opplysningene reguleres av politiregisterloven.
Komiteen noterer seg at før behandling i politiets
registre kan finne sted, må det gis forskrifter om blant annet formålet
med behandlingen, hvilke opplysningskategorier som kan registreres,
innsyn, retting og sletting mv. Komiteen mener man
på denne måten sikrer en detaljert regulering av de ulike registrene.
Komiteen vil understreke betydningen
av et tydelig og godt regelverk for informasjonssikkerhet og internkontroll
når det gjelder behandling av personsensitive opplysninger hos politiet.
Dette er viktig både av personvernmessige grunner og for å ivareta politiets
behov for at slike opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.
Komiteen vil særlig trekke fram forslaget om at
politiets informasjonssystemer skal være sporbare som et viktig
tiltak for å ivareta disse hensynene. Ved å loggføre hvem som har
hentet ut ulik informasjon i registrene, sikrer en etterprøvbarhet
når det gjelder uautorisert bruk. Etter komiteens mening
kan dette bidra til å hindre lekkasjer til media, samt at den enkelte
registrerte har en form for trygghet for at sensitive opplysninger
om vedkommende ikke når ut til andre enn de som opplysningene er
relevante for i deres politimessige arbeid.
Komiteen har merket seg at det i loven
sondres mellom utlevering og tilgang (direkte søk) til opplysninger,
og politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. Komiteen mener
imidlertid det er en nær sammenheng mellom reglene om utlevering
og taushetsplikt, idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes
direkte til bestemmelsene om taushetsplikt. Det innebærer at politiet
og påtalemyndigheten bare kan utlevere opplysninger dersom det er
adgang til dette etter reglene om taushetsplikt.
Komiteen ser at det i tillegg foreslås en egen bestemmelse
for utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at
opplysninger kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig,
dersom det følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge.
På denne måten åpnes for at utenlandsk politi kan søke direkte i
norske registre, slik det for eksempel er lagt opp til i Prüm-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for muligheten til utlevering av informasjon fra politiet. Disse
medlemmer viser til de mange unntak fra taushetsplikten
og stiller spørsmål ved hvor nøye disse regler har vært evaluert
i forkant av det nye lovforslaget.
Videre er disse medlemmer bekymret for den utstrakte
muligheten lovforslaget legger opp til knyttet til utlevering av
opplysninger til andre land. Dette gjelder spesielt adgangen til
å utlevere uverifiserte opplysninger. Disse medlemmer er
redde for at opplysninger som kommer fra norske justismyndigheter
kan gis en annen betydning hos myndighetene i andre land enn det
som er intensjonene herfra. Dette så man blant annet i en straffesak
som har gått i Brasil der nordmenn er dømt, tilsynelatende på bakgrunn
av feilinformasjon fra norske myndigheter.
På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer at man
evaluerer disse reglene når den nye loven har vært i kraft i ett
år.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at deling av opplysninger med andre lands myndigheter kan by
på betydelige personvernmessige utfordringer. Press fra andre lands
myndigheter kan medføre at Norge lemper på hensynet til personvern,
eksempelvis i kampen mot terrorisme. Disse medlemmer anmoder
på denne bakgrunn Regjeringen om å legge frem en samlet gjennomgang
av praksis for utlevering av denne typen opplysninger.
Komiteen merker seg det nye forslaget
om at politiets taushetspliktsregler samles i politiregisterloven.
Dagens system skiller mellom opplysninger som har politiets saksbehandling
som kilde på den ene siden, og opplysninger som hentes fra registre
på den andre siden. Komiteen merker seg at når lovgivningen
nå beveger seg bort fra registerbegrepet og over til et behandlingsbegrep,
blir gjeldende skille umulig å opprettholde. En ensartet regulering
av taushetsplikten i en lov blir mer oversiktlig og skaper bedre
forutsigbarhet.
Komiteen merker seg videre at når det gjelder bruk
eller utlevering av informasjon skiller forslaget mellom utlevering
i mottakers interesse på den ene side og på den annen side intern
bruk, utlevering og bruk til politimessige gjøremål. Taushetspliktsbestemmelsene
er likevel i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett.
Komiteen konstaterer likevel at ved utformingen
av gjeldende taushetspliktsbestemmelser for politiet og påtalemyndigheten
i henholdsvis straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringslovene har
man tatt utgangspunkt i hvilket formål opplysningene er innhentet
for, og sekundærbruken er regulert deretter. Komiteen merker
seg at politiregisterloven er bygget opp på en annen måte. Her vil
det være styrende hvilke formål opplysningene utleveres til, uavhengig
av hvor de kommer fra, så lenge de kommer fra annet politimessig
arbeid.
Komiteen merker seg at forhold rundt
vandelskontroll inneholder en rekke forslag som dels er nye og som
dels innebærer endringer i forhold til gjeldende rett. Det er i
dag praksis for at hjemler for vandelskontroll forankres i spesiallovgivningen,
som regulerer angjeldende område. Der er behov for at det gis overordnete
og generelle regler, der det blant annet gis anvisning på til hvilke
formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger som kan
utleveres.
Komiteen mener begrepet "vandelskontroll" brukes
som en felles betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en
person er egnet for en stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller
lignende eller om han har hatt befatning med straffbare handlinger
som gjør ham uegnet. Komiteen er kjent med at vandelskontroll
kan skje i form av politiattest, vandelsvurdering og straffeattest. Komiteen slutter
seg til at det nå ikke foreslås å videreføre politiregisterutvalgets
forslag om at vandelskontroll også kan skje i form av skikkethetsvurdering. Komiteen merker seg
at det ved skikkethetsvurdering også kan utleveres opplysninger
om for eksempel anmeldelse av straffbare forhold eller ikke-verifiserte
opplysninger. Komiteen er enig i begrunnelsen for
dette som er at det ut fra et personvernmessig perspektiv er uheldig
at slike opplysninger utleveres til for eksempel arbeidsgivere.
Komiteen vil vise til at det tidligere var slik
at det var Justisdepartementet som hjemlet utstedelse av politiattester,
og disse ble forankret i strafferegistreringsforskriften. Blant
annet på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon, så gikk
man over til å forankre hjemmelen for politiattester i de spesiallovene
som regulerer angjeldende område. Komiteen noterer
seg at det nå således er de ansvarlige fagdepartementene som fremmer
forslag om utstedelse av politiattester.
Komiteen mener at erfaringene viser at det er behov
for at et departement har et overordnet ansvar for vandelskontroll. Komiteen slutter
seg derfor til at det nå foreslås at det i politiregisterloven settes rammer
for bruk av politiattest. Komiteen merker seg at
det i politiregisterloven ikke legges opp til at en politiattest
kan vise anmeldelser eller henlagte saker, og de enkelte fagdepartementene
vil ikke ha anledning å fremme forslag angående politiattester som ikke
er i samsvar med politiregisterloven.
Komiteen noterer seg at det foreslås som alminnelig
regel at alle reaksjoner innenfor de siste 3 år anmerkes i en politiattest. Komiteen merker
seg at dette innebærer en økning i perioden hvor bøter anmerkes,
fra 2 til 3 år. Komiteen registrerer at det for de
mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over
6 måneder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med subsidiær fengselsstraff
på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overføring til psykisk
helsevern, foreslås at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist. Komiteen merker
seg at det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere.
Der den domfelte var under 18 år på tidspunktet for domfellelse,
og der det siden ikke er påløpt nye strafferettslige reaksjoner,
foreslås det at straffer som ordinært ikke skulle anmerkes lengre
enn 3 år ikke skal anmerkes etter 2 år.
Komiteen konstaterer at med uttømmende politiattest
menes attester der tidsbegrensningene som er fastsatt for ordinær
attest ikke gjelder. Komiteen merker seg at dette
innebærer at man på uttømmende attester i utgangspunktet anmerker
alle strafferettslige reaksjoner uansett hvor lang tid som er gått
siden reaksjonen ble ilagt. Komiteen registrerer
imidlertid at det også foreslås visse begrensninger i forhold til
uttømmende attest, og at de fleste av disse er nye i forhold til
gjeldende rett. Komiteen viser til at en vesentlig
endring i forhold til dagens ordning har sammenheng med at det foreslås
at opplysninger i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere
regler som vil bli fastsatt i forskrift. I tillegg til denne generelle
begrensningen foreslås ytterligere to unntak fra hovedregelen om
at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger for uttømmende attester.
For det første foreslås at konfliktrådsbehandling anmerkes på uttømmende
attest i kun 2 år, med mindre vedkommende registreres med nye lovovertredelser innen
den tid. Dernest foreslås det som noe nytt en særregel for personer
som var under 18 år da lovbruddet fant sted. Komiteen slutter
seg til dette og konstaterer at dette forslaget er en oppfølging
av Stortingets anmodningsvedtak 331.
Komiteen viser til at det som nevnes ovenfor viser
at både ordinær og uttømmende politiattest kan være avgrenset eller
utvidet. Når en attest er avgrenset, innebærer det at attesten begrenses
til å angi nærmere bestemte overtredelser. Komiteen noterer seg
at begrunnelsen for slik avgrensning er at det i forbindelse med
vandelskontrollen ikke skal utleveres flere opplysninger enn hva
som er nødvendig for formålet. Når en politiattest er utvidet, innebærer
det at også verserende saker kan anmerkes på attesten, det vil si
om vedkommende er siktet eller tiltalt for et lovbrudd. Komiteen slutter
seg til at hvilken type politiattest som kreves, og om attesten
eventuelt skal være avgrenset eller utvidet, må fremgå av det aktuelle
hjemmelsgrunnlaget.
Komiteen merker seg det nye forslaget om såkalte
barneomsorgsattester. Dette forslaget ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget
hadde avgitt sin innstilling, og var gjenstand for egen høring.
Forslaget gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes
på politiattester for personer som skal ha oppgaver knyttet til
mindreårige. Komiteen viser til at bakgrunnen for
forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen
for personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle
overgrep mot barn, slik det er i dag i de fleste tilfellene. Komiteen slutter
seg derfor til at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot
voksne, samt annen grov volds- og narkotikakriminalitet.
Komiteen mener imidlertid det er viktig å understreke
at forslaget er en mønsterbestemmelse, og at den ikke i seg selv
gir hjemmel til å kunne kreve politiattest. Dersom denne bestemmelsen
skal gjelde, må dette også særskilt forankres i de aktuelle særlovene.
Komiteen merker seg forslaget om at det gis adgang
til en form for fornyet vandelskontroll. Komiteen slutter
seg til at det ikke kan utstedes ny politiattest med jevne mellomrom,
idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk. I stedet
foreslås det at brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert
opplysninger fra politiet dersom vilkårene for utstedelse av slik
attest fortsatt er til stede.
Komiteen viser til at i den alminnelige
personvernlovgivningen er utgangspunktet at den som ber om det skal
gis innsyn i personopplysninger som er behandlet om vedkommende. Komiteen merker seg
at politiregisterloven viderefører dette utgangspunkt, slik at hovedregelen
er innsyn. Komiteen mener imidlertid det er åpenbart
at kriminalitetsbekjempelsen ville bli vanskeliggjort, og til dels
umuliggjort, dersom den registrerte skulle gis innsyn i de opplysninger
politiet sitter inne med, og som brukes i en kartlegging av et kriminelt
miljø og i forebyggende øyemed.
Komiteen er således enig i at det på denne bakgrunn
foreslås en rekke unntaksbestemmelser fra informasjonsplikten, slik
at innsyn kan nektes dersom blant annet hensynet til kriminalitetsbekjempelsen
og vern av andre personer eller hensynet til mottakerens lovpålagte
oppgaver tilsier det.
Komiteen slutter seg til at det for hvert enkelt register
må gis forskrifter om blant annet innsyn.
Komiteen merker seg at opplysninger
skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet. Komiteen noterer
seg at sletting (i betydning tilintetgjøring) imidlertid ikke skal
skje dersom arkivlovgivningen tilsier noe annet. Det forutsettes
likevel at det i forskrifts form kan gis regler om sletting og sperring
for de ulike registre, herunder regler om sletting etter en viss
periode, dersom det ikke er registrert nye opplysninger.
Komiteen merker seg at sperring betyr at den fremtidige
bruken av opplysningene innskrenkes. Dersom for eksempel en uriktig
opplysning ikke blir slettet, men sperret fordi den registrerte
trenger opplysningen som dokumentasjon i en erstatningssak, kan
den sperrede opplysningen bare brukes til denne dokumentasjonen.
Denne form for sperring vil således foretas i konkrete enkeltsaker.
Komiteen ser at det foreslås også mer generelle
sperreregler. Hensikten er at man i forskrift gir nærmere regler
om at straffereaksjoner for mindre alvorlig kriminalitet kan sperres
etter et nærmere bestemt tidsrom. Komiteen er enig
i at konsekvensen av dette er at disse opplysningene ikke lenger
kan vises på en politiattest, men at de fortsatt vil kunne brukes
av politiet til politimessige formål eller til for eksempel sikkerhetsklareringer.
Komiteen finner det riktig at politiregisterloven
legger opp til at alle avgjørelser som treffes i medhold av politiregisterloven
kan være gjenstand for klage.
Komiteen er enig i vurderingen av at klageberettiget
er den registrerte eller den som antar å være registrert.
Komiteen merker seg at bestemmelsen om erstatning
er en videreføring av gjeldende rett, men styrker også den skadelidte
ved at den er bygd opp etter mønsteret fra den tilsvarende bestemmelsen
i Schengen informasjonssystem (SIS-loven.)
Komiteen merker seg at Datatilsynet,
som er tilsynsorgan etter personopplysningsloven, også skal være
tilsynsorgan for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Komiteen er enig
i at det for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll-
og tilsynsordning som ble etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige
tjenester 3. februar 1995 nr. 7, nemlig slik at det fortsatt er
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) som vil føre tilsyn med PST.
Komiteen noterer seg at Datatilsynet ifølge lovforslaget
har to funksjoner. Den ene er at Datatilsynet skal føre tilsyn med
all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten.
Det foreslås at Datatilsynet har full tilsynskompetanse i forhold
til politiregisterloven, herunder også praktiseringen av taushetspliktreglene
og vandelskontroll. Den andre funksjonen er at Datatilsynet etter
anmodning fra den registrerte skal kontrollere om opplysningene
om vedkommende er behandlet i samsvar med gjeldende regelverk. Komiteen mener
denne funksjonen er av vesentlig betydning for den registrertes
personvern. På grunn av den relativt omfattende adgang til å unnta
opplysninger fra innsyn, vil muligheten til å be et uavhengig tilsynsorgan
om kontroll, ofte være den eneste muligheten for den som er registrert,
eller mener seg registrert, til å forvisse seg om at det ikke foregår
en lovstridig behandling av opplysninger om en selv.
Komiteen er enig i at selv om Datatilsynet skal ha
full tilsynskompetanse, foreslås det ikke at tilsynet også skal
ha full påleggskompetanse. Komiteen viser til at
når det gjelder behandlingen av opplysninger i straffesaker, skal
Datatilsynet bare ha påleggskompetanse dersom behandlingen er i
strid med reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll. Komiteen peker
på at dette er sider ved behandlingen av opplysninger som ikke er
gjenstand for egen regulering i straffeprosessloven eller kontroll
fra overordnet påtalemyndighet. For all annen behandling av opplysninger
i straffesaker har Datatilsynet dermed ikke påleggskompetanse.
Komiteen merker seg at ved behandling av opplysninger
utenfor straffesaker er hovedregelen at Datatilsynet har påleggskompetanse,
noe som blant annet innebærer at tilsynet kan gi pålegg om retting og
sletting av opplysninger. Komiteen ser at det også
her foreslås flere unntak fra påleggskompetanse.
Komiteen viser til at på de områdene der Datatilsynet
ikke har påleggskompetanse, foreslås at Datatilsynet kan anmerke
forholdet overfor den behandlingsansvarlige. Dette vil innebære
at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir uttrykk for at angjeldende
behandling av opplysninger etter tilsynets oppfatning ikke er i
samsvar med regelverket.
Komiteen er enig i at det i tråd med personverndirektivet
artikkel 18 nr. 2 innføres en ordning med personvernrådgivere i
politiet, som vil ha en rådgivende og kontrollerende rolle i forhold
til den behandlingsansvarlige og den som konkret behandler opplysningene.
Komiteen viser til at meldeplikt innebærer
at de som ønsker å sette i gang en viss form for behandling av personopplysninger,
må orientere et tilsynsorgan før behandlingen iverksettes. Det er
i personopplysningsloven innført en meldepliktsordning som hovedregel
i stedet for konsesjonsplikt. Komiteen merker seg
at Regjeringen ikke foreslår konsesjonsplikt for politiets behandling
av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel
for den enkelte behandling. Komiteen er enig i at
for politiet innebærer meldeplikten ikke noe annet enn at de enkelte
registre meldes.
Komiteen merker seg at loven også omfatter PST,
herunder PSTs forvaltningsvirksomhet. Komiteen er
enig i at det likevel er nødvendig å foreslå enkelte særrregler
for PST. Dette innebærer at bestemmelsene i loven gjelder for PST,
med mindre noe annet er særskilt bestemt.
Komiteen slutter seg til at innholdet i nødvendighetskravet
for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak må
gis et annet innhold for PST enn det som foreslås for politiet generelt,
og det tidsbestemte unntaket fra blant annet kravet til nødvendighet
må knyttes til dette spesifikke innholdet.
Komiteen er enig i at de alminnelige bestemmelser
om innsynsrett og informasjonsplikt ikke gjelder for PST. Heller
ikke offentlighetslovens regler gjelder for innsyn i opplysninger
som behandles av PST i henhold til politiregisterloven.
Komiteen deler Regjeringens syn om at det er Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) som skal føre tilsyn med PST og behandle anmodninger om
kontroll fra den registrerte. Ut over dette foreslås en egen bestemmelse
om personkontroll, som er en oppgave det øvrige politi ikke har.
Komiteen merker seg at selv om det er noe nytt
at PSTs behandling av opplysninger reguleres i lovs form, er de
fleste av bestemmelsene som gjelder PST allerede gjennomført i instruksen
til PST, som ble vedtatt ved kgl. res. i august 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det i den offentlige debatt er
blitt problematisert at det fremlagte forslaget til politiregisterlov
medfører at PST ikke skal pålegges de samme skranker som gjelder
for politiets virksomhet for øvrig. Disse medlemmer viser
til at politiregisterloven i utgangspunktet også gjelder for PSTs
behandling av opplysninger, men at det er nødvendig å gi enkelte
særregler for denne tjenesten. Disse medlemmer legger
til grunn at fravær av innsynsrett i PSTs virksomhet i utgangspunktet
er prinsipielt betenkelig, men viser til at den registrerte, eller
den som antar å være registrert, kan henvende seg til Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) og be om kontroll av om opplysningene behandles i
samsvar med loven. Disse medlemmer viser til at dette
er i samsvar med blant annet internasjonale personvernkonvensjoner.
Komiteen merker seg at utformingen
av politiregisterloven er basert på at loven skal gi anvisning på
overordnede prinsipper og at den i størst mulig grad skal være teknologinøytral.
Komiteen deler det syn om at det i forhold til borgerne
er et viktig hensyn at reglene er klare, forutberegnlige og tilgjengelige. Komiteen mener
dette hensynet blir ivaretatt ved at det i loven settes klare rammer
for den behandlingen som kan finne sted, mens det i forskrifter
gis mer detaljerte og konkretiserende regler.
Komiteen har for øvrig ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten
(politiregisterloven)
Kapittel 1 Lovens formål, definisjoner
og
virkeområde
§ 1 Lovensformål
Formålet med loven er å bidra til effektiv løsning av politiets
og påtalemyndighetens oppgaver, beskyttelse av personvernet og forutberegnlighet
for den enkelte ved behandlingen av opplysninger.
§ 2 Definisjoner
I denne lov forstås med:
1. personopplysning: opplysning og vurdering som kan
knyttes til fysisk person,
2. behandling av opplysninger: enhver elektronisk eller
manuell bruk av opplysninger, som for eksempel innsamling, registrering,
systematisering, oppbevaring, tilpasning, endring, gjenfinning, søking,
videreformidling ved overføring, spredning eller andre former for
tilgjengeliggjøring, sammenstilling eller samkjøring, sperring,
sletting eller tilintetgjøring eller en kombinasjon av slike bruksmåter,
3. register: en samling av opplysninger som er lagret systematisk
på en slik måte at opplysninger om den enkelte kan finnes igjen,
4. behandlingsansvarlig: den som etter lov eller forskrift
alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen
og hvilke hjelpemidler som skal brukes,
5. databehandler: den som behandler opplysninger på vegne
av den behandlingsansvarlige,
6. registrert: fysisk eller juridisk person som en opplysning
i et register eller i en behandling kan knyttes til,
7. samtykke: en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring
fra den registrerte om at denne godtar behandlingen av opplysninger,
8. ikke-verifisert opplysning: opplysning som ikke er avklart,
9. merking: markering av lagrede opplysninger uten at hensikten
er å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene,
10. sperring: markering av lagrede opplysninger i den hensikt
å begrense den fremtidige behandlingen av disse opplysningene,
11. straffesak: sak som behandles etter straffeprosessloven,
12. vandelskontroll: bruk av opplysninger for å vurdere
om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling,
virksomhet, aktivitet eller annen funksjon,
13. politimessige formål:
a) politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet, herunder
etterforskning, forebyggende arbeid og ordenstjeneste, og
b) politiets service- og bistandsfunksjon samt føring av
vaktjournaler.
§ 3 Lovens virkeområde
Loven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling
av opplysninger, med unntak av behandling av opplysninger som
1. reguleres av lov 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen informasjonssystem
(SIS),
2. er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile
gjøremål.
Forvaltningsvirksomhet i Politiets sikkerhetstjeneste er
likevel omfattet av loven.
Loven gjelder elektronisk behandling av opplysninger, og
manuell behandling av opplysninger når disse inngår eller skal inngå
i et register.
For opplysninger om gjenstand gjelder kapittel 4 og reglene
om taushetsplikt i den grad opplysninger omfattes av § 23.
Loven gjelder også for Svalbard, Jan Mayen og de norske
bilandene, med de endringer som Kongen fastsetter av hensyn til
de stedlige forhold.
Kapittel 2 Krav til behandlingen av opplysninger
§ 4 Formålsbestemthet
Opplysninger kan behandles til det formålet de er innhentet
for eller til andre politimessige formål, med mindre det er bestemt
i lov eller i medhold av lov at retten til behandling er begrenset,
eller at opplysninger kan behandles til andre formål enn de politimessige.
§ 5 Nødvendighetskravet
Opplysninger kan bare behandles når det er nødvendig ut
fra formål som nevnt i § 4. I tillegg gjelder følgende begrensninger:
1. I den enkelte straffesak kan det behandles opplysninger
i samsvar med reglene i straffeprosessloven.
2. Til kriminalitetsbekjempelsen utenfor den enkelte
straffesak kan det behandles opplysninger om en person som
a) er knyttet til et miljø hvor en vesentlig del av virksomheten
består i å begå lovbrudd, eller ut fra andre objektive holdepunkter
kan antas å begå slike. Dette gjelder selv om personen er under den
kriminelle lavalder eller de personlige forutsetninger for straffansvar
for øvrig ikke er til stede,
b) har særlig tilknytning til personer som nevnt i bokstav
a,
c) er blitt, eller sannsynligvis vil bli, utsatt for et lovbrudd,
eller
d) er informant.
3. Til politimessige formål som nevnt i § 2 nr. 13 bokstav
b kan det behandles opplysninger utover formålet med virksomheten
for å ivareta den enkeltes sikkerhet, herunder opplysninger om personer
som representerer en særlig sikkerhetsrisiko.
§ 6 Krav til opplysningenes
kvalitet
Opplysninger som behandles, skal
1. være tilstrekkelige og relevante for formålet
med behandlingen,
2. være korrekte og oppdaterte, og
3. ikke lagres lenger enn nødvendig ut fra formålet med
behandlingen.
Ikke-verifiserte opplysninger kan behandles, dersom det
er nødvendig ut fra formålet med behandlingen.
Opplysninger som behandles etter § 5 nr. 2, skal markeres
med kildens pålitelighet og opplysningenes holdbarhet, og det skal
fremgå hvilken kategori personer den registrerte tilhører.
For politiets etterforskning, føring av vaktjournal og
lignende betyr kravet i første ledd nr. 2 til korrekte opplysninger
at opplysningene skal være gjengitt slik kilden ga dem. Kravet i
første ledd nr. 2 om at opplysningene skal være oppdatert, betyr
for etterforskningen at opplysningene så vidt mulig skal oppdateres
når de brukes som bevis.
§ 7 Behandling av særlige kategorier
av
personopplysninger
Behandling av personopplysninger om nasjonal eller etnisk
bakgrunn, politisk, religiøs eller filosofisk overbevisning, fagforeningstilhørighet
eller opplysninger om helsemessige eller seksuelle forhold kan bare
finne sted dersom det er strengt nødvendig ut fra formålet med behandlingen.
§ 8 Tidsbegrenset unntak fra
kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans
Opplysninger kan uansett behandles i 4 måneder dersom det
er nødvendig for å avklare om kravene i § 4, § 5 nr. 2 og § 6 første
ledd nr. 1 er oppfylt.
Opplysningene skal snarest mulig underlegges kontroll,
slik at de enten slettes eller behandles etter annet rettslig grunnlag
enn § 8. Som ledd i kontrollen kan opplysningene gjøres kjent for
andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten. Opplysningene
kan også utleveres til andre dersom det er strengt nødvendig for
kontrollen.
Tidsbegrensningen gjelder ikke behandling av opplysninger
i den enkelte straffesak.
Kapittel 3 Politiets registre og andre systemer
§ 9 Reaksjonsregister
Politiet skal føre et reaksjonsregister med opplysninger
om fysiske eller juridiske personer som har vært ilagt straff eller
andre strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak som følge av
lovbrudd. Det skal registreres personalia, reaksjoner og tiltak.
Taushetsplikten i § 23 er ikke til hinder for at opplysninger i registeret
brukes til kriminalstatistikk. Kongen gir i forskrift nærmere regler
om registrering av utenlandske reaksjoner og tiltak.
§ 10 Vaktjournal
Politiet skal føre registre som gir en fortløpende og døgnkontinuerlig
oversikt over alle vesentlige opplyninger om ordning og utførelse
av polititjenesten på vedkommende sted. Registeret kan brukes til politimessige,
forvaltningsmessige og administrative formål.
§ 11 Kriminaletterretningsregister
Politiet kan føre kriminaletterretningsregistre dersom
vilkårene i § 5 nr. 2 og lovens øvrige vilkår er oppfylt.
§ 12 DNA-register
Politiet skal føre et DNA-register som består av et identitetsregister,
et etterforskningsregister og et sporregister.
I identitetsregisteret kan registreres den som
1. er ilagt en straff som nevnt i straffeloven §
15 for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Registrering
kan først skje når avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig
avgjort. Handling som det er utferdiget forenklet forelegg for,
gir ikke grunnlag for registrering,
2. på grunn av reglene i straffeloven §§ 44 eller 46 ikke
kan dømmes til straff for en handling som kvalifiserer for registrering.
Det samme gjelder når tilstanden har medført at vedkommende ikke har
utvist skyld,
3. arbeider eller oppholder seg i Norge, og som i utlandet
er ilagt en straff som svarer til dem som er nevnt i straffeloven
§ 15, og den begåtte handling kunne ha medført frihetsstraff om
den hadde vært begått i Norge, eller
4. begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende.
I etterforskningsregisteret registreres alle DNA-profiler
som er fremstilt på grunnlag av biologisk materiale innhentet i
medhold av straffeprosessloven § 158 første ledd. Så snart politiet
har truffet vedtak om registrering i identitetsregisteret, skal
vedkommendes DNA-profil overføres fra etterforskningsregisteret
til identitetsregisteret.
I sporregisteret kan det registreres opplysninger om personer
med ukjent identitet når opplysningene antas å ha tilknytning til
uoppklart straffesak.
Politiet kan føre et eliminasjonsregister. I eliminasjonsregisteret
kan det registreres opplysninger innhentet i medhold av straffeprosessloven
§ 158 annet ledd om ansatte i politiet, analyseinstitusjoner og andre
med kjent identitet som regelmessig kommer i kontakt med åsteder
og bevismateriale.
Opplysningene i registeret skal kun brukes i strafferettspleien.
Kongen kan i forskrift likevel bestemme at opplysningene også kan
brukes i forskningsøyemed og gi nærmere regler om slik bruk.
Kongen gir forskrift med nærmere bestemmelser om DNA-registrering,
som for eksempel regler om registrering i henholdsvis identitetsregisteret,
etterforskningsregisteret og sporregisteret, om føring og bruk av
registrene, om søk i registrene og om oppbevaring av DNA-profiler.
§ 13 Fingeravtrykk- og fotoregister
Politiet skal føre et register med fingeravtrykk og fotografi
som er innhentet i samsvar med straffeprosessloven § 160 og bestemmelsene
i påtaleinstruksen.
Politiet kan føre et register med fingeravtrykk av ansatte
i politiet som kan få kontakt med åsteder eller bevismateriale.
§ 14 Krav om forskriftsregulering
av en behandling (register)
Før etablering av registre som nevnt i §§ 9 til 13, eller
før annen behandling som nevnt i § 57 iverksettes, gir Kongen forskrift
om
1. hvilket rettslig grunnlag som hjemler behandlingen,
2. formålet med behandlingen,
3. hvem som er behandlingsansvarlig,
4. hvilke opplysningskategorier som kan registreres,
5. hvem i politiet og påtalemyndigheten som har tilgang
til opplysningene,
6. adgangen til å utlevere opplysningene,
7. innsyn, retting, sperring og sletting av opplysninger,
og
8. informasjonssikkerhet og internkontroll.
Kapittel 4 Informasjonssikkerhet og
internkontroll
§ 15 Informasjonssikkerhet
Den behandlingsansvarlige og databehandleren skal gjennom
planlagte og systematiske tiltak sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet
med hensyn til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ved
behandling av opplysninger.
For å oppnå tilfredsstillende informasjonssikkerhet skal
den behandlingsansvarlige og databehandleren dokumentere informasjonssystemet
og sikkerhetstiltakene. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for
medarbeiderne hos den behandlingsansvarlige og hos databehandleren.
Dokumentasjonen skal også være tilgjengelig for tilsynsmyndighetene.
En behandlingsansvarlig som lar andre få tilgang til opplysninger,
skal påse at disse oppfyller kravene i første og annet ledd.
§ 16 Internkontroll
Den behandlingsansvarlige skal etablere og holde ved like
planlagte og systematiske tiltak som er nødvendige for å oppfylle
kravene gitt i eller i medhold av denne loven, herunder sikre opplysningenes kvalitet.
Den behandlingsansvarlige skal dokumentere tiltakene. Dokumentasjonen
skal være tilgjengelig for medarbeiderne hos den behandlingsansvarlige
og hos databehandleren. Dokumentasjonen skal også være tilgjengelig
for tilsynsmyndighetene.
§ 17 Kravet til sporbarhet
Bruk av opplysninger skal kunne spores.
Opplysningene om bruk av systemet kan benyttes til å
1. administrere systemet,
2. avdekke og oppklare brudd på sikkerheten i systemet,
eller
3. avdekke og sanksjonere urettmessig behandling av personopplysninger.
Opplysninger om bruk av systemet skal registreres og lagres
i minst 1 år og slettes senest etter 3 år.
§ 18 Databehandlerens rådighet
over personopplysningene
En databehandler kan ikke behandle personopplysninger på
annen måte enn den som følger av skriftlig avtale eller instruks.
Opplysningene kan heller ikke uten slik avtale overlates til andre
for lagring eller bearbeidelse.
I avtalen med den behandlingsansvarlige skal det fremgå
at databehandleren plikter å gjennomføre slike sikringstiltak som
følger av § 15.
Den som er ansatt hos, eller utfører tjeneste eller arbeid
for databehandler, og som får tilgang til opplysninger som er underlagt
taushetsplikt i henhold til denne loven, skal pålegges taushetsplikt
etter § 35. En slik plikt skal fremgå av avtalen med den behandlingsansvarlige.
Det kan kreves uttømmende og utvidet politiattest av enhver som
er ansatt hos eller utfører tjeneste eller arbeid for databehandler.
Databehandler plikter å oppgi hvem som får tilgang til de taushetsbelagte
opplysningene.
Kapittel 5 Utlevering og tilgang til opplysninger
§ 19 Generelt om utlevering
av opplysninger
Politiet og påtalemyndigheten kan utlevere opplysninger
dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt i
kapittel 6, og vilkårene for utlevering i § 8 annet ledd og § 20
er oppfylt for opplysninger som der nevnt.
§ 20 Særlige regler for utlevering
av ikke-verifiserte opplysninger
Opplysningene skal så vidt mulig verifiseres før de utleveres.
Opplysningene skal fortrinnsvis utleveres i skriftlig form, og i
så fall skal det fremgå at de er ikke-verifiserte. Dersom ikke-verifiserte
opplysninger utleveres muntlig, bør det gjøres oppmerksom på at
opplysningene er ikke-verifiserte.
Ved utlevering til bruk i den enkelte straffesak, jf. §
26, gjelder kun første ledd annet punktum.
Bestemmelsen i § 53 gjelder tilsvarende.
§ 21 Tilgang til opplysninger
innad i politiet og
påtalemyndigheten
Tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten kan gis tilgang
(rett til direkte søk) til opplysninger, eller opplysninger kan
på annen måte gjøres tilgjengelig for dem, i den utstrekning det
er et tjenestemessig behov, og det er til formål som omfattes av
denne loven.
Opplysninger som etter sin art er sensitive, eller som
er gitt av noen med særskilt beskyttelsesbehov, eller som er ikke-verifiserte,
bør underlegges særskilt tilgangsbegrensning.
§ 22 Utlevering av opplysninger
til utlandet
Opplysninger kan utleveres til utenlandske myndigheter
til formål som nevnt i § 26. Opplysninger kan også utleveres til
utenlandske samarbeidende politimyndigheter og sikkerhets- og etterretningstjenester
for å avverge eller forebygge lovbrudd eller dersom det er nødvendig
for å verifisere opplysningene. Bestemmelsene i § 27 tredje og femte
ledd gjelder tilsvarende.
Opplysninger kan for øvrig utleveres til eller på annen
måte gjøres tilgjengelig for utenlandske myndigheter når dette følger
av lov eller konvensjon eller avtale som er bindende for Norge,
eller av avtale inngått mellom norske og andre nordiske myndigheter.
Kapittel 6 Begrensninger i taushetsplikten
§ 23 Omfanget av taushetsplikten
Enhver som er ansatt i eller utfører tjeneste eller arbeid
for politiet eller påtalemyndigheten, plikter å hindre at andre
får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten
eller arbeidet får vite om
1. noens personlige forhold, eller
2. tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts-
eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning
å hemmeligholde av hensyn til den opplysningen angår.
Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som det ut
fra hensynet til etterforskningen i den enkelte sak, hensynet til
spanings- og etterretningsvirksomheten eller hensynet til politiets
operative virksomhet og organiseringen av denne er nødvendig å holde
hemmelig. Begrensningene i taushetsplikten i § 22 og §§ 24 til 34
kommer bare til anvendelse så langt de passer.
Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet
tjenesten eller arbeidet. Opplysninger som nevnt i paragrafen her
kan heller ikke utnyttes i egen virksomhet eller i tjeneste eller
arbeid for andre.
Taushetsplikten gjelder også overfor andre i politiet og
påtalemyndigheten, med mindre § 21 kommer til anvendelse.
For taushetsplikt i tilknytning til kommunikasjonskontroll
gjelder straffeprosessloven kapittel 16a.
§ 24 Taushetsplikt når det ikke
er behov for
beskyttelse
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
1. gjøres kjent for andre, i den utstrekning den
som har krav på taushet samtykker,
2. brukes når behovet for beskyttelse må anses varetatt
ved at de gis i statistisk form eller ved at individualiserende
kjennetegn utelates på annen måte, eller
3. brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes
hemmelig, for eksempel når de er alminnelig kjent eller alminnelig
tilgjengelig andre steder.
§ 25 Taushetsplikt i forhold
til parter eller den
opplysningen gjelder, og til bruk i sak om
erstatning
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
i en sak gjøres kjent for sakens parter, for fornærmede eller for
etterlatte, eller deres representanter, og ellers for dem som opplysningene
direkte gjelder.
Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger
brukes i sak om erstatning etter straffeforfølgning etter straffeprosessloven
kapittel 31.
Dette gjelder ikke for opplysninger som kan skade politiets
arbeid med å forebygge eller avdekke lovbrudd eller opprettholde
ro og orden dersom de blir kjent, med mindre annet følger av straffeprosesslovens
regler om dokumentinnsyn.
§ 26 Taushetsplikt i den enkelte
straffesak
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene
brukes i den enkelte straffesak, herunder til etterforskning, saksforberedelse,
avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll.
§ 27 Taushetsplikt ved avvergende
og forebyggende virksomhet
Taushetsplikten er ikke til hinder for at politiet utleverer
opplysninger, dersom det er nødvendig for å avverge et lovbrudd.
Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger
utleveres til
1. offentlige organer, for å forebygge lovbrudd,
eller
2. private, dersom det er nødvendig for å forebygge lovbrudd
og andre løsninger må antas å være utilstrekkelige.
Utlevering må uansett være forholdsmessig i den konkrete
situasjon, og det skal særlig legges vekt på om opplysningene formidles
til en mottaker som er underlagt taushetsplikt, hvordan det kan
forventes at mottaker benytter opplysningene og om opplysningene
etter sin art eller kilde er beheftet med usikkerhet. Dersom det
er mulig og hensiktsmessig å varsle den registrerte, bør dette gjøres
før utlevering skjer.
Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysningene
utleveres, dersom det er nødvendig for å verifisere opplysningene.
Utlevering av opplysninger etter annet ledd skal besluttes
av den behandlingsansvarlige. Opplysningene skal fortrinnsvis utleveres
i skriftlig form. Den behandlingsansvarlige skal nedtegne hvilke
opplysninger som utleveres, hvem de utleveres til og årsaken til
at de utleveres. Dersom opplysningene er ikke-verifisert, skal dette
fremgå særskilt. Nedtegningsplikten gjelder også for utlevering
av opplysninger etter første ledd.
§ 28 Taushetsplikt ved politiets
andre oppgaver
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
utleveres til offentlige organer og private dersom det er nødvendig
for å utføre oppgaver med andre politimessige formål enn kriminalitetsbekjempelse.
Bestemmelsene i § 27 tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 29 Taushetsplikt ved utlevering
til politiets
forvaltningsvirksomhet mv.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
gjøres kjent for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten
i den utstrekning det er nødvendig for utøvelsen av politiets forvaltningsvirksomhet
og sivile gjøremål.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om utlevering av
opplysninger til politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål.
§ 30 Taushetsplikt ved utlevering
til offentlige
organer i deres interesse
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
utleveres til andre offentlige organer i deres interesse, dersom
dette er nødvendig for å fremme mottakerorganets oppgaver etter
lov eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig
måte.
Bestemmelsene i § 27 tredje ledd første punktum og femte
ledd gjelder tilsvarende.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om utlevering av
opplysninger til offentlige organer i deres interesse, herunder
hvem det skal utleveres opplysninger til, hvilke kategorier opplysninger
som kan utleveres, hva som er kriteriene for at utlevering er nødvendig,
den behandlingsansvarliges informasjonsplikt etter § 48 og den registrertes
innsynsrett etter § 49 første ledd.
§ 31 Taushetsplikt ved utlevering
til private i deres interesse
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
utleveres til private i deres interesse, dersom dette er nødvendig
for å fremme mottakerens oppgaver etter lov eller for å hindre at
virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.
Bestemmelsene i § 27 tredje ledd første punktum og femte
ledd gjelder tilsvarende.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om utlevering av
opplysninger til private i deres interesse, herunder hvem det er
plikt til å utlevere opplysninger til, hvilke kategorier opplysninger
som kan utleveres, hva som er kriteriene for at utlevering er nødvendig, den
behandlingsansvarliges informasjonsplikt etter § 48 og den registrertes
innsynsrett etter § 49 første ledd. Kongen gir for øvrig i forskrift
nærmere regler om utlevering av opplysninger fra avsluttede straffesaker
av hensyn til tungtveiende private eller offentlige interesser.
§ 32 Taushetsplikt ved statistisk
bearbeiding,
utrednings- og planleggingsoppgaver mv.
Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger
brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver
eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll.
§ 33 Taushetsplikt ved forskning
Når det finnes rimelig og ikke medfører uforholdmessig
ulempe for andre interesser, kan det bestemmes at opplysninger i
det enkelte tilfelle gis til bruk for forskning, uten hinder av
taushetsplikten i § 23.
I straffesaker treffes beslutning etter første ledd av
riksadvokaten og for øvrig av Politidirektoratet, eller av Justisdepartementet
for så vidt gjelder opplysninger i saker som behandles av Politiets
sikkerhetstjeneste.
Bestemmelsene i forvaltningsloven § 13d annet og tredje
ledd og § 13e kommer til anvendelse så langt de passer.
§ 34 Taushetsplikt ved utlevering
til allmennheten i straffesak
Taushetsplikten som nevnt i § 23 første ledd er ikke til
hinder for at allmennheten gis opplysninger fra straffesak på følgende
vilkår:
1. Når dette er nødvendig for å ivareta straffeforfølgningens
allmennpreventive virkning, for offentlig kontroll med myndighetsutøvelsen
og for å gi saklig og nøktern informasjon om hendelser av allmenn
interesse. Det kan også gis opplysninger med det siktemål å bidra
til oppklaring av lovbrudd, jf. § 26.
2. Opplysninger skal gis uten bruk av navn og andre identifiserende
opplysninger, med mindre dette er nødvendig ut fra formålet, eller
for å forhindre forveksling, eller opplysningene allerede er alminnelig
kjent.
3. Opplysninger som ikke har vært etterforsket, skal normalt
ikke offentliggjøres. Bestemmelsen i § 20 første ledd første punktum
gjelder tilsvarende.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om opplysninger til
allmennheten i straffesak.
§ 35 Pålegg om taushetsplikt
Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge taushetsplikt
når mottaker får opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse
med at de uttaler seg til eller på annen måte bistår politiet eller
påtalemyndigheten.
Politiet eller påtalemyndigheten kan pålegge enhver som
utfører tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ,
taushetsplikt om opplysninger som nevnt i § 23 annet ledd når organet
mottar opplysninger som er taushetsbelagt i henhold til denne loven.
Brudd på taushetsplikten etter første og annet ledd straffes
etter straffeloven § 121 dersom vedkommende er gjort oppmerksom
på at overtredelse kan få slik følge. Vedkommende myndighet skal
sørge for at taushetsplikten og straffetrusselen blir kjent for dem
den gjelder, og kan kreve skriftlig erklæring om at de kjenner og
vil respektere reglene.
Kapittel 7 Vandelskontroll og attester
§ 36 Vandelskontroll
Vandelskontroll kan bare foretas når den har hjemmel i
lov eller i forskrift gitt i medhold av lov. Opplysninger fra kontrollen
gis på følgende måter:
1. Som politiattest. Dokumentet utstedes til bruk
i mottakers interesse og kan inneholde opplysninger om hvorvidt
en fysisk eller juridisk person har vært ilagt straff eller andre
strafferettslige reaksjoner eller andre tiltak som følge av lovbrudd, eller
er under straffeforfølgning. Politiattest utstedt i annet EØS-land
likestilles med norsk politiattest. For utlevering av nye eller
oppdaterte opplysninger etter at politiattest er utstedt gjelder §
43.
2. Som vandelsvurdering. Vurderingen gis til en mottaker
som har rett til å innhente opplysninger om en person, fordi denne
person er eller vil bli undergitt særlige plikter etter lov. Det
kan innhentes opplysninger om forhold som nevnt i første ledd nr.
1.
3. Som straffattest. Dokumentet utstedes til bruk i straffesak
og kan inneholde opplysninger om en fysisk eller juridisk person
er ilagt straff eller andre strafferettslige reaksjoner eller andre
tiltak som følge av lovbrudd.
Det kan i lov eller i forskrift gitt i medhold av lov stilles
krav om inntil 5 års botid i Norge dersom det i forbindelse med
vandelskontroll ikke kan fremlegges politiattest som nevnt i første
ledd nr. 1, og vesentlige samfunnshensyn tilsier det. Kravet til
botid kan bare overstige 5 år dersom vesentlige sikkerhetsmessige hensyn
tilsier det.
§ 37 Formål som berettiger bruk
av politiattest
Politiattest, jf. § 36 første ledd nr. 1, kan bare brukes
for å utelukke fysiske og juridiske personer fra stilling, virksomhet,
aktivitet eller annen funksjon dersom
1. lovbruddet gjør en person uegnet, og manglende utelukkelse
vil kunne medføre betydelige skadevirkninger,
2. manglende utelukkelse vil kunne virke støtende eller
motvirke den alminnelige tillit,
3. stillingen mv. medfører ansvar for eller krever tillit
hos personer som på grunn av alder, sykdom eller funksjonshemming
har reduserte muligheter til å ta vare på seg selv eller sine interesser,
4. utelukkelse kan forhindre at personer begår overgrep
mot eller har skadelig innflytelse på mindreårige, eller bidrar
til å øke tilliten til at mindreårige tas hånd om av skikkede personer,
5. den kan bidra til å sikre at en person som skal adoptere
eller over tid eller jevnlig skal ha heldøgns omsorgsansvar for
mindreårige, er egnet for oppgaven, eller
6. det er fare for at en person på ny vil begå lovbrudd.
Politiattest kan også brukes dersom folkerettslige forpliktelser
krever dokumentasjon om forhold som nevnt i § 36 første ledd nr.
1.
§ 38 Politiattest i særlige
tilfeller
Det kan utstedes politiattest til person som trenger politiattest
for innreise, visum, arbeidstillatelse eller bosetting i et annet
land, eller til andre formål der bestemmelser i andre land krever
dokumentasjon om forhold som nevnt i § 36 første ledd nr. 1. Tilsvarende
gjelder for person som søker om tilsetting ved utenlandsk ambassade
eller lignende i Norge. Attesten kan være uttømmende og utvidet,
jf. § 41, dersom det anses nødvendig og relevant ut fra de krav
som er stilt i vedkommende lands nasjonale bestemmelser.
Kongen kan i forskrift til denne loven bestemme at det
kan brukes politiattest utenfor de lovbestemte tilfeller. Vilkårene
i § 37 gjelder tilsvarende.
Den Kongen bemyndiger, kan bestemme at det også i andre
særlige tilfeller kan brukes politiattest. Slikt vedtak skal være
tidsbegrenset og ikke overstige 15 måneder. Vedtaket kan ikke fornyes.
§ 39 Politiattest for personer
som skal ha omsorg
for eller oppgaver knyttet til mindreårige
(barneomsorgsattest)
På politiattest som er begrunnet i formål som nevnt i §
37 første ledd nr. 4 skal det anmerkes om personen er siktet, tiltalt,
har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av straffeloven
§§ 162, 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, § 200 annet ledd, § 201 første
ledd bokstav c, §§ 201a, 203, 204a, 219, 224, § 229 annet og tredje
straffalternativ, §§ 231, 233 og 268 jf. 267. Overtredelse av straffeloven
§§ 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, § 200 annet ledd, § 201 første
ledd bokstav c, §§ 201a, 204a og 233 skal anmerkes i samsvar med
§ 41 nr. 1. Overtredelse av straffeloven §§ 162, 203, 219, 224,
§ 229 annet og tredje straffalternativ, §§ 231 og 268 jf. 267 skal
anmerkes i samsvar med § 40.
Det må foreligge særlige grunner for at det i forskrift
gitt i medhold av annen lovgivning skal kunne innføres krav om flere
eller færre straffebestemmelser enn de som følger av første ledd.
Politiattest som er begrunnet i formål som nevnt i § 37
første ledd nr. 5 kan være uttømmende og utvidet, jf. § 41, dersom
det følger av annen lovgivning.
§ 40 Ordinær politiattest
1. Med mindre annet er særskilt angitt i lov eller
i forskrift gitt i medhold av lov, skal det utstedes ordinær politiattest.
2. Med mindre annet fremgår av nr. 5, 6 eller 7, skal det
i ordinær politiattest oppgis
a) dom på betinget og ubetinget fengsel,
b) dom på forvaring, eventuelt sikring,
c) dom på samfunnsstraff, eventuelt samfunnstjeneste,
d) dom på rettighetstap,
e) bot for lovbrudd med øvre strafferamme på fengsel i mer
enn 6 måneder, og
f) dom på overføring til tvunget psykisk helsevern eller
tvungen omsorg, eventuelt sikring.
3. Med unntak av tilfellene omhandlet i nr. 4, skal det
i ordinær politiattest ikke oppgis
a) betinget dom hvor fastsetting av straff utstår,
b) påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven §§ 69 og 70,
c) bot for lovbrudd med øvre strafferamme på fengsel inntil
6 måneder,
d) forenklet forelegg,
e) overføring til behandling i konfliktråd, jf. straffeprosessloven
§ 71a, eller
f) overføring til barneverntjenesten.
4. Er det i samme reaksjonsileggelse ilagt reaksjoner
som er omhandlet både i nr. 2 og 3, kan den samlede reaksjonen angis
i attesten.
5. I ordinær politiattest skal det ikke oppgis reaksjoner
som er ilagt ved dom avsagt eller forelegg vedtatt mer enn 3 år
før utstedelsen, med mindre annet følger av nr. 6, 7 eller 8. Varig
rettighetstap oppgis alltid.
6. I ordinær politiattest skal det ikke oppgis dom på betinget
fengsel eller bot, dersom lovbruddet er begått mer enn 2 år før
utstedelsen av person under 18 år.
7. På ordinær politiattest skal oppgis dom på
a) ubetinget fengsel over 6 måneder, dersom den dømte
er løslatt mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,
b) forvaring, eventuelt sikring, dersom den dømte er løslatt
mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,
c) samfunnsstraff, eventuelt samfunnstjeneste, der den subsidiære
fengselsstraff er over 6 måneder og samfunnsstraffen er gjennomført
mindre enn 10 år før politiattesten utstedes,
d) rettighetstap, som er opphørt mindre enn 10 år før politiattesten
utstedes, og
e) overføring til tvunget psykisk helsevern eller tvungen
omsorg, eventuelt sikring, dersom reaksjonen opphørte mindre enn
10 år før politiattesten utstedes. Tilsvarende skal opphør av slik
reaksjon anmerkes på attesten.
8. Har en person flere dommer på ubetinget fengsel i
6 måneder eller mer, sikring, forvaring eller overføring til tvunget
psykisk helsevern eller tvungen omsorg, tas alle dommene med i politiattesten,
selv om bare en av dem skal oppgis etter tidsfristen i nr. 7.
9. Kongen gir i forskrift nærmere regler om anmerkning av
utenlandske reaksjoner og tiltak på politiattest.
§ 41 Uttømmende og utvidet politiattest
1. På uttømmende politiattest skal det anmerkes alle straffer,
andre strafferettslige reaksjoner og andre tiltak som er registrert
i reaksjonsregisteret som følge av lovbrudd. Tidsbegrensningene
i § 40 gjelder ikke. På uttømmende politiattest skal det likevel
ikke anmerkes
a) overføring til konfliktråd etter straffeprosessloven
§ 71a, dersom vedkommende ikke har begått nye lovbrudd 2 år etter
at konfliktrådsbehandlingen er avsluttet med godkjent avtale,
b) forenklet forelegg, og
c) reaksjon ilagt en person som var under 18 år på gjerningstidspunktet
og som ikke har begått alvorlig eller gjentatte lovbrudd, og som
heller ikke har begått nye lovbrudd. Kongen gir i forskrift nærmere
regler om blant annet hvor lenge lovbrudd begått i ung alder skal
anmerkes på uttømmende politiattest og hva som skal anses som alvorlig
og gjentatte lovbrudd.
2. På politiattest som nevnt i nr. 1 og § 40 kan
verserende saker bare anmerkes dersom det følger av lov eller forskrift
gitt i medhold av lov (utvidet politiattest). Anmerkes verserende
saker, skal politiattesten gi en kort forklaring på hva den verserende
saken gjelder, hva slags straffebud saken gjelder og hvor langt
saken har kommet i den påtalemessige behandlingen.
§ 42 Anmerkning av færre opplysninger
på
politiattesten
Den Kongen bemyndiger, kan beslutte at færre opplysninger
skal anmerkes på politiattesten, dersom dette ikke strider mot formålet
med politiattesten og anmerkningen kan få uforholdsmessige konsekvenser
for den politiattesten gjelder.
§ 43 Utlevering av nye eller
oppdaterte opplysninger etter at politiattest er utstedt
Brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert
nye opplysninger av betydning, dersom vilkårene for utstedelse av
politiattest fortsatt er til stede. Det kan ikke utleveres andre
opplysninger enn de som fremgår av hjemmelsgrunnlaget for utstedelse av
den opprinnelige attesten.
Den som har begjært utstedelse av politiattest, skal snarest
mulig varsles om at nye opplysninger er utlevert til brukeren. Dersom
det ikke foreligger nye opplysninger, avsluttes saken ved at brukeren
gis beskjed om dette.
§ 44 Saksbehandlingsregler for
utstedelse av
politiattest
Begjæring om utstedelse av politiattest må fremsettes av
den personen politiattesten gjelder. Personen må identifisere seg
på en tilstrekkelig måte.
Den som begjærer utstedelse, må dokumentere at han oppfyller
vilkårene.
Politiattesten skal utstedes snarest mulig, og sendes til
den som har begjært den.
§ 45 Vandelsvurdering
På en vandelsvurdering skal det anmerkes reaksjoner som
nevnt i § 41 nr. 1, med mindre noe annet fremgår av lov eller forskrift
gitt i medhold av lov.
Mottakeren kan kreve vandelsvurdering uten at den vandelsvurderingen
gjelder har samtykket. Bestemmelsen i § 48 annet ledd nr. 1 gjelder
tilsvarende.
Kongen gir i forskrift nærmere regler om vandelsvurdering.
§ 46 Straffattest
Til bruk i den enkelte straffesak kan politiet, påtalemyndigheten,
kriminalomsorgen og domstolene fremsette begjæring om straffattest
om navngitt person.
I straffattesten skal alle straffer, andre strafferettslige
reaksjoner og andre tiltak som følge av lovbrudd anmerkes. Opplysninger
som gjelder foretak kan bare brukes i attest som gjelder foretaket.
§ 47 Taushetsplikt for mottaker
av opplysninger om vandelskontroll
Enhver som mottar opplysninger i vandelskontroll som nevnt
i §§ 38 til 45 skal hindre at uvedkommende får adgang eller kjennskap
til opplysninger i vandelskontrollen.
Brudd på taushetsplikten etter første ledd straffes etter
straffeloven § 121, dersom mottaker av opplysningene er gjort oppmerksom
på at overtredelse kan få slike følger.
Kapittel 8 Informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring
og sletting
§ 48 Plikt til å informere den
registrerte
Den behandlingsansvarlige har plikt til å informere den
registrerte om at det er utlevert personopplysninger til offentlige
organer og private interesser, jf. §§ 30 og 31.
Informasjonsplikten gjelder likevel ikke
1. der den behandlingsansvarlige i lov eller i medhold
av lov har utleveringsplikt,
2. der det er nødvendig å gjøre unntak av hensyn til kriminalitetsbekjempelse,
vern av andre personer enn den registrerte eller mottakerorganets
lovpålagte kontrolloppgaver,
3. der utlevering ikke er av vesentlig betydning for den
registrerte, eller
4. der det i lov eller i medhold av lov er bestemt at informasjonsplikten
ikke gjelder.
§ 49 Innsyn
I den enkelte straffesak har den registrerte rett til dokumentinnsyn
i samsvar med straffeprosesslovens regler.
Utenfor den enkelte straffesak har den registrerte rett
til å få opplyst hvilke opplysninger som er registrert om seg selv.
Den registrerte har, både i og utenfor den enkelte straffesak,
rett til å få opplyst hvorvidt opplysninger om vedkommende er utlevert,
hvem de er utlevert til og hvilke opplysninger som er utlevert.
Innsyn etter annet og tredje ledd kan nektes dersom det
er nødvendig av hensyn til
1. kriminalitetsbekjempelsen,
2. nasjonal og offentlig sikkerhet,
3. gjennomføring av strafferettslige reaksjoner,
4. vern av andre personer enn den registrerte, eller
5. mottakerorganets lovpålagte kontrolloppgaver.
§ 50 Sletting, sperring og avlevering
av
opplysninger som ikke lenger er nødvendige for formålet
Opplysninger skal ikke lagres lenger enn det som er nødvendig
for formålet med behandlingen. Opplysningene skal slettes eller
sperres, med mindre de skal oppbevares i henhold til lov 4. desember
1992 nr. 126 om arkiv eller annen lovgivning.
Den behandlingsansvarlige kan uten hinder av første ledd
lagre personopplysninger for historiske, statistiske eller vitenskapelige
formål, dersom samfunnets interesse i at opplysninger lagres, klart
overstiger de ulempene den kan medføre for den enkelte. Opplysningene
skal ikke oppbevares på måter som gjør det mulig å identifisere
den registrerte lenger enn nødvendig.
Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke for opplysninger
i straffesaksdokumenter.
§ 51 Retting, sperring og sletting
av opplysninger med feil eller mangler
Den behandlingsansvarlige skal av eget tiltak eller på
begjæring av den registrerte rette opplysninger som er mangelfulle,
og om mulig eller nødvendig supplere eller oppdatere dem. Mangelfulle
opplysninger som åpenbart ikke kan ha betydning som dokumentasjon,
kan slettes.
Opplysninger som er beheftet med en feil som ikke kan rettes,
skal sperres eller slettes. Dersom det er grunn til å tro at sletting
vil kunne påvirke den registrertes legitime interesser, skal opplysningene sperres.
Opplysninger som er sperret i medhold av denne paragrafen
kan bare brukes dersom det er nødvendig for å dokumentere hva som
ble behandlet av opplysninger.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder ikke for opplysninger
i straffesaksdokumenter.
§ 52 Bruk av opplysninger som
er sperret
Opplysninger som er sperret med hjemmel i §§ 50 eller 51
eller på annet grunnlag, kan bare brukes til de formål som gjorde
at opplysningen ikke ble slettet. Kongen gir i forskrift nærmere
regler om hvilke formål sperrede opplysninger kan brukes til.
§ 53 Politiets handleplikt ved
feil eller mangler
Dersom det er behandlet mangelfulle opplysninger som nevnt
i § 51 eller det er skjedd andre brudd på loven, skal den behandlingsansvarlige
så langt som mulig sørge for at feilen ikke får betydning for den
registrerte. Er opplysningene utlevert, skal mottaker av opplysningene
varsles om feilen uten unødig opphold.
§ 54 Saksbehandlingsregler for
innsyn, retting,
sperring og sletting
Begjæring om innsyn, retting, sperring eller sletting av
opplysninger skal fremsettes skriftlig til politiet eller påtalemyndigheten.
Begjæringen må angi hvilke behandlinger den gjelder. Den som fremsetter begjæringen
må identifisere seg på en tilstrekkelig måte. Den behandlingsansvarlige
avgjør om begjæringen skal tas til følge, og påser at det kun er
vedkommendes opplysninger som rettes, sperres, slettes eller det
gis innsyn i.
Begjæringen skal besvares snarest mulig og senest innen
30 dager. Dersom begjæringen tas til følge, skal opplysningene gis
skriftlig, med mindre Kongen bestemmer annet for den enkelte behandling.
Dersom begjæringen ikke tas til følge, skal det gis en
begrunnelse som ikke tilkjennegir at det foreligger en registrering.
Kapittel 9 Klageadgang og erstatning
§ 55 Klageadgang
Den registrerte eller den som antar å være registrert kan
påklage avgjørelser truffet i medhold av denne loven til overordnet
organ, herunder avgjørelser om
1. vandelskontroll,
2. brudd på taushetsplikten,
3. innsyn, retting, sperring og sletting, eller
4. erstatning.
Riksadvokatens avgjørelser kan ikke påklages. For øvrig
gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI så langt de
passer.
Den registrertes rettigheter etter §§ 59 og 68 berøres
ikke av bestemmelsene i denne paragraf.
Bestemmelsen i § 54 siste ledd gjelder tilsvarende.
§ 56 Erstatning
Den behandlingsansvarlige skal erstatte skade som er oppstått
som følge av at opplysninger er behandlet i strid med bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven, selv om ingen har skyld i
skaden. Ved brudd på reglene om utlevering og taushetsplikt i §§
19 til 35 gjelder de alminnelige erstatningsregler. Erstatningen
skal svare til det økonomiske tapet som den skadelidte påføres som
følge av den ulovlige behandlingen av opplysningene.
Den behandlingsansvarlige kan også pålegges å betale slik
erstatning for skade av ikke-økonomisk art (oppreisning) som synes
rimelig med mindre det godtgjøres at skaden ikke skyldes feil eller
forsømmelse på den behandlingsansvarliges side.
Når krav fremsettes etter at en person har vært siktet
i en straffesak, gjelder likevel behandlingsreglene i straffeprosessloven
kapittel 31 så langt de passer og ikke annet er fastsatt i medhold
av loven her.
Kapittel 10 Meldeplikt og tilsyn
§ 57 Meldeplikt
Den behandlingsansvarlige skal før etablering av registre
som nevnt i §§ 9 til 13, eller før behandling av opplysninger som
har samme eller annet politimessig formål, gi melding til Datatilsynet.
Politiets sikkerhetstjeneste har ikke meldeplikt.
Melding skal gis senest 30 dager før behandlingen av opplysningene
starter. Datatilsynet skal gi den behandlingsansvarlige kvittering
for at melding er mottatt.
Unntatt fra meldeplikten er behandling av opplysninger
i tilknytning til en straffesak.
For sentrale registre sendes hovedmelding og tilslutningsmelding.
Melding skal sendes på fastsatt skjema. Meldingen skal
inneholde sentrale forhold ved behandlingen, herunder behandlingsansvarlig,
formålet med behandlingen, opplysningskategorier som kan registreres,
hvem som har tjenestemessig behov for opplysningene, hvem opplysningene
utleveres til og hvordan reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll
er oppfylt.
Datatilsynet skal føre en systematisk og offentlig fortegnelse
over alle behandlinger som er meldt i henhold til første ledd. Fortegnelsen
skal inneholde alle opplysninger i meldingen, med unntak av de deler
av meldingen som av hensyn til kriminalitetsbekjempelsen er nødvendig
å unnta, eller som kunne skade rikets sikkerhet, landets forsvar
eller forholdet til fremmede makter dersom de ble kjent.
Den behandlingsansvarlige må sende ny melding før det gjøres
endringer i det som tidligere er meldt. Uavhengig av om det har
skjedd endringer, skal det gis ny melding 3 år etter at forrige
melding ble gitt.
§ 58 Datatilsynets tilsynskompetanse
Datatilsynet skal føre tilsyn med at loven og forskrifter
gitt i medhold av loven blir fulgt, og at feil eller mangler blir
rettet. Dette gjelder ikke opplysninger som behandles av Politiets
sikkerhetstjeneste, hvor Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenesten utøver tilsyn i medhold av § 68 og lov 3.
februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjeneste.
§ 59 Datatilsynets kontroll
etter begjæring fra den registrerte
Datatilsynet skal etter begjæring fra den registrerte,
eller den som antar å være registrert, kontrollere at opplysningene
om vedkommende er behandlet i samsvar med loven og at reglene om
innsyn er fulgt.
Bestemmelsen i § 54 siste ledd gjelder tilsvarende.
§ 60 Datatilsynets virkemidler
Datatilsynet kan gi den behandlingsansvarlige pålegg om
at behandling av opplysninger i strid med §§ 15 og 16 skal opphøre
eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være
i samsvar med disse bestemmelsene. Datatilsynet kan ved behandling
av opplysninger utenfor straffesak dessuten gi den behandlingsansvarlige
pålegg om at behandling i strid med denne loven skal opphøre eller
stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen skal være i samsvar
med loven. Datatilsynet kan likevel ikke gi pålegg om innsyn i opplysninger
som er unntatt fra innsynsrett etter § 49, eller gi pålegg om overholdelse
av reglene om utlevering og taushetsplikt i kapittel 5 og 6 eller
vandelskontroll i kapittel 7.
Datatilsynet kan gi anmerkning dersom det finner at behandling
av opplysninger i forbindelse med straffesaker er i strid med loven.
Det samme gjelder for behandling som nevnt i første ledd siste punktum. Slik
anmerkning skal meddeles den behandlingsansvarlige med gjenpart
til den behandlingsansvarliges overordnete organ.
Datatilsynets vedtak etter første ledd kan påklages til
Personvernnemnda.
§ 61 Tilgang
Datatilsynet og Personvernnemnda kan kreve de opplysninger
som er nødvendige for at de kan gjennomføre sine oppgaver.
Datatilsynet og Personvernnemnda kan som ledd i sine oppgaver
etter loven kreve adgang til de steder der opplysninger behandles
og der det finnes hjelpemidler for behandlingen. Datatilsynet kan
gjennomføre prøver og kontroller som de mener er nødvendige, og
kreve bistand fra personalet på stedet i den grad dette må til for
å få utført prøvene eller kontrollene.
Rett til å kreve opplysninger eller tilgang til lokaler
og hjelpemidler i henhold til første og annet ledd er ikke begrenset
av bestemmelser om taushetsplikt.
§ 62 Taushetsplikt og politiattest
Personer som gjennom tilsyn får tilgang til opplysninger
underlagt taushetsplikt etter kapittel 4, er underlagt samme taushetsplikt.
Det kan kreves uttømmende og utvidet politiattest for personer
som skal utføre tilsyn.
§ 63 Personvernrådgiver
Den behandlingsansvarlige kan inngi erklæring til Datatilsynet
om at det er etablert en ordning med personvernrådgiver.
Kongen gir forskrift om det nærmere innholdet i ordningen.
Kapittel 11 Politiets sikkerhetstjeneste
§ 64 Nødvendighetskravet for
Politiets sikkerhetstjeneste
Politiets sikkerhetstjeneste kan bare behandle opplysninger
når det er nødvendig ut fra politimessige formål og forvaltningsvirksomhet
i tjenesten. I tillegg må vilkårene i annet og tredje ledd være
oppfylt.
I den enkelte straffesak følger adgangen til å behandle
opplysninger reglene i straffeprosessloven.
Utenfor den enkelte straffesak kan opplysninger bare behandles
av Politiets sikkerhetstjeneste der det
1.
a) ved opprettelse av forebyggende sak er grunn
til å undersøke om noen forbereder et lovbrudd som Politiets sikkerhetstjeneste
har til oppgave å forebygge, eller
b) for øvrig anses nødvendig i forebyggende øyemed å behandle
opplysninger av betydning for utførelsen av arbeidsoppgavene i politiloven
§§ 17b eller 17d, herunder opplysninger om utlending der det etter
en konkret sikkerhetsmessig vurdering anses nødvendig å behandle
slike opplysninger. Ved denne nødvendighetsvurderingen må det tas
i betraktning om behandlingen er forholdsmessig ut fra om utlendingen
kommer fra land eller områder som det i henhold til aktuell trusselvurdering
knytter seg en risiko til i forhold til oppgavene etter politiloven
§§ 17b og 17c, eller hans bakgrunn for øvrig. Tilsvarende kan Politiets
sikkerhetstjeneste også behandle opplysninger om referansepersoner
i Norge for slike utlendinger,
2. er nødvendig for tjenestens utarbeidelse av trusselvurderinger,
3. er nødvendig for samarbeidet med andre lands politimyndigheter
og sikkerhets- og etterretningstjenester,
4. er nødvendig for personkontroll eller akkreditering
med de begrensninger som følger av § 67, eller
5. er nødvendig for å dokumentere hvilken overskuddsinformasjon
som er gjort tilgjengelig for andre.
§ 65 Tidsbegrenset unntak fra
kravene til formålsbestemthet, nødvendighet og relevans
Opplysninger kan uansett behandles i 4 måneder dersom det
er nødvendig for å avklare om kravene i § 4, § 64 tredje ledd og
§ 6 første ledd nr. 1 er oppfylt.
Bestemmelsene i § 8 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.
§ 66 Informasjonsplikt og innsyn
Reglene om informasjonsplikt i § 48 og innsynsrett i §
49 annet og tredje ledd gjelder ikke for Politiets sikkerhetstjeneste.
Offentleglova gjelder ikke for innsyn i opplysninger som
behandles av Politiets sikkerhetstjeneste i medhold av denne loven.
For innsyn i opplysninger som behandles i forbindelse med
sikkerhetsklarering gjelder bestemmelsene gitt i eller i medhold
av sikkerhetsloven.
§ 67 Personkontroll
Til bruk i en aktuell sak om personkontroll kan Politiets
sikkerhetstjeneste behandle opplysninger som er av betydning for
spørsmålet om klarering. Mottar Politiets sikkerhetstjeneste opplysninger
som reiser tvil om en allerede sikkerhetsklarert person er sikkerhetsmessig
skikket, kan opplysningene behandles og videreformidles til klareringsmyndigheten.
Politiets sikkerhetstjeneste skal ikke innhente eller behandle
opplysninger utelukkende fordi opplysningene kan være av betydning
for en fremtidig personkontroll.
Bestemmelsene i § 20 gjelder tilsvarende for utlevering
av personkontrollopplysninger.
§ 68 Tilsyn og den registrertes
begjæring om kontroll
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings-
og sikkerhetstjenesten utøver tilsyn i medhold av lov 3. februar
1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste.
Utvalget skal etter begjæring fra den registrerte eller
den som antar å være registrert kontrollere at opplysningene om
vedkommende er behandlet i samsvar med loven. Begjæring om kontroll
av behandling av opplysninger i Politiets sikkerhetstjeneste fremmes
i henhold til lov 3. februar 1995 nr. 7 om kontroll med etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste.
Bestemmelsen i § 54 siste ledd gjelder tilsvarende.
Kapittel 12 Forskrifter
§ 69 Forskrifter
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler til gjennomføring
av denne lov, herunder om
1. nærmere avgrensning av lovens virkeområde, jf. §
3, og at loven kan komme til anvendelse for andre enn politi og
påtalemyndighet,
2. hvordan lovens bestemmelser tilpasses for behandling
av opplysninger i straffesaker,
3. samtykke, jf. § 2 nr. 7,
4. hvilke opplysninger som kan behandles etter §§ 5 og 64,
5. gjennomføring av tidsbegrenset unntak, jf. §§ 8 og 65,
6. registrene som nevnt i kapittel 3, herunder hvilke opplysninger
som kan behandles,
7. informasjonssikkerhet ved behandling av opplysninger
etter denne lov, jf. § 15, herunder nærmere regler om organisatoriske
og tekniske sikkerhetstiltak, og hvem som er behandlingsansvarlig
for de ulike behandlingene,
8. internkontroll, jf. § 16,
9. tilgang, og hvem som har tjenestemessig behov for opplysninger,
jf. § 21,
10. utlevering av ikke-verifiserte opplysninger, jf. § 27,
11. gjennomføring av bestemmelsene om utlevering og taushetsplikt,
jf. kapittel 5 og 6,
12. bruk og utstedelse av politiattest, herunder
a) bruk av politiattest i særlige tilfeller, jf.
§ 38,
b) anmerkning av verserende saker, jf. § 41 nr. 2,
c) om hvordan fornyet vandelskontroll skal gjennomføres,
jf. § 43,
d) at politiattest kan utstedes før vilkårene for å få politiattest
er oppfylt, hvordan søkere skal identifisere seg, hvor søknad om
politiattest skal fremsettes, hvordan forsendelse av attester skal
foregå dersom de ikke sendes direkte til søkeren, saksbehandlingstid
for behandling av politiattester og krav til oppbevaring av politiattester,
jf. §§ 44 og 47,
13. straffattest, jf. § 46, og akkreditering, jf.
blant annet § 64 tredje ledd nr. 4,
14. hvem som har rett til informasjon og hvordan informasjon
skal gis, jf. § 48,
15. hvordan innsyn skal gjennomføres, jf. § 49,
16. når og hvordan retting, sperring og sletting skal gjennomføres,
jf. §§ 50 og 51,
17. oppbevaring og bruk av sperrede opplysninger, jf. §
52,
18. når skriftlig utlevering kan unntas, dersom dette antas
å kunne misbrukes, jf. § 54,
19. hvem som er klageorgan for avgjørelsene som er gjenstand
for klage, jf. § 55, og nærmere regler om behandlingen av klager
som gjelder brudd på taushetsplikten, jf. § 55 første ledd nr. 2,
20. unntak fra forvaltningsloven kapittel VI og saksbehandlingsregler
i klagesaker, jf. § 55,
21. anvendelsen av behandlingsreglene i straffeprosessloven
kapittel 31 i saker om erstatning som nevnt i § 56 tredje ledd,
22. hva meldingen skal inneholde, om unntak fra meldeplikt
og forenklet meldeplikt, jf. § 57,
23. saksbehandlingsregler i forbindelse med kontroll etter
§§ 59 og 60.
Kongen kan videre i forskrift gi nærmere regler om behandling
av opplysninger som følger av konvensjoner mv. som nevnt i § 22
annet ledd.
Kapittel 13 Sluttbestemmelser
§ 70 Ikraftsetting
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen
kan bestemme at ulike bestemmelser i loven kan tre i kraft til forskjellig
tid.
Oslo, i justiskomiteen, den 9. februar 2010
Per Sandberg |
Jan Bøhler |
leder |
ordfører |