Til Stortinget
I de senere årene har spørsmålet om det bør åpnes adgang for
rett til kontakt mellom barn og biologiske foreldre eller barn og
biologisk slekt etter adopsjon (såkalt åpen adopsjon) vært drøftet
i flere ulike sammenhenger. Spørsmålet har særlig vært diskutert
i forhold til adopsjon av fosterbarn.
Flere fra ulike fagmiljø har i den senere tid signalisert en
sterk bekymring for at adopsjon er et så lite benyttet tiltak i
barnevernet. Flere har vært opptatt av spørsmålet om det bør innføres
en adgang til rett til kontakt mellom biologiske foreldre og barnet
i de tilfeller det er i barnets interesse med både adopsjon og fortsatt
kontakt med biologiske foreldre. Høyesterett har også tidligere
i to avgjørelser direkte oppfordret departementet til å utrede en
slik mulighet nærmere.
Departementet er kommet til at det bør åpnes for en rett til
å ha en begrenset kontakt der forholdene ligger til rette for det.
Dette vil være tilfeller der det er til barnets beste at det både
gjennomføres en adopsjon og at det gis en rett til begrenset kontakt
med biologiske foreldre. Formålet med en slik kontakt er å gi barnet
anledning til å ha en viss kontakt med biologiske foreldre og dermed
få kunnskap om sitt opphav, samtidig som barnet får den stabilitet,
sikkerhet og varighet i omsorgssituasjonen som adopsjonen gir.
Det er en forutsetning for å fastsette slik kontakt at forholdene
ligger vel til rette for det, og departementet antar at det bare
vil være aktuelt i et mindre antall saker. Det er således ikke meningen
at kontakt etter adopsjon skal bli normalordningen ved en adopsjon
etter § 4-20.
Departementet foreslår i proposisjonen at det innføres en ny
bestemmelse i barnevernloven kapittel 4 som åpner for at fylkesnemnda
for barnevern og sosiale saker, når den treffer vedtak om tvangsadopsjon etter
§ 4-20, samtidig skal vurdere om det skal være kontakt i form av
besøk mellom barnet og biologiske foreldre etter at adopsjonen er
gjennomført. Departementet foreslår at adoptivsøkernes (fosterforeldrenes)
samtykke skal være et vilkår for at fylkesnemnda skal kunne vurdere
kontakt etter adopsjon og at barneverntjenesten gis en sentral rolle
ved gjennomføringen av kontakten. Det foreslås at det bare skal være
anledning til å kreve saken prøvet på nytt for fylkesnemnda dersom
særlige grunner foreligger. Særlige grunner kan være at barnet motsetter
seg videre kontakt eller at biologiske foreldre ikke følger opp
den fastsatte kontakten. At biologiske foreldre ønsker mer kontakt,
skal etter departementets vurdering ikke være en slik særlig grunn
og biologiske foreldre gis derfor i forslaget ikke rett til å kreve
ny prøving. Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten,
jf. barnevernloven § 7-24.
Proposisjonen inneholder videre ett kapittel om anerkjennelse
av adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland.
Departementet har hatt flere klagesaker vedrørende anerkjennelse
av adopsjoner gjennomført i statsborgerlandet av utenlandske statsborgere
bosatt i Norge, uten at norske myndigheter har samtykket på forhånd.
Etter dagens regler er slike adopsjoner direkte gyldige i Norge.
Departementet mener at det er viktig å sikre at barn som skal vokse
opp her i riket, adopteres av personer norske myndigheter har vurdert
omsorgsevnen til og har gitt forhåndssamtykke til adopsjon. Et krav
om forhåndssamtykke i alle saker der adoptivsøkerne er bosatt i
Norge, også de som har utenlandsk statsborgerskap og som vil adoptere
i sitt statsborgerland, vil være et viktig bidrag til å sikre barnet
en trygg oppvekst. Departementet mener derfor det er behov for en
innstramming i anerkjennelsesreglene med hensyn til statsborgerskap.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at adopsjonsloven § 19
første ledd første setning endres. Adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland
uten norsk forhåndssamtykke, skal ikke lenger være automatisk gyldige
i Norge, dersom adoptivforeldrene var bosatt her i landet da adopsjonen
ble gjennomført. Utenlandske statsborgere bosatt i Norge vil da,
som alle norske statsborgere bosatt i Norge, måtte søke om forhåndsamtykke
fra norske adopsjonsmyndigheter og underlegges en vurdering av om
de er egnet til å adoptere. Dersom en utenlandsk statsborger, til
tross for et slikt krav, gjennomfører en gyldig adopsjon i sitt
statsborgerland uten at norske myndigheter har vært inne i saken
på forhånd, vil de måtte søke norske adopsjonsmyndigheter om anerkjennelse
etter den skjønnsmessige adgangen i adopsjonsloven § 19 tredje ledd.
Spørsmål om kontakt mellom barnet og biologiske foreldre etter
en adopsjon etter barnevernloven § 4-20 har vært et tilbakevendende
tema gjennom flere år. Adopsjon med besøkskontakt representerer noe
nytt når det gjelder forholdet mellom barnet, biologiske foreldre
og adoptivforeldre etter en adopsjon. Som påpekt i høringsnotatet
reiser forslaget vanskelige spørsmål og ulike hensyn gjør seg gjeldende. Høringsrunden
har vist at høringsinstansene har tatt opp mange av de samme dilemmaene
som ble drøftet i høringsnotatet. Enkelte høringsinstanser legger
hovedvekten på de argumentene som taler mot innføringen av en adgang
til kontakt etter adopsjon. Flertallet støtter imidlertid departementets
avveininger av de ulike momenter og går derfor inn for en ordning
med adgang til kontakt etter adopsjon.
Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at forslaget
i høringsnotatet opprettholdes. Departementet foreslår at det bør
åpnes for at der det etter en konkret vurdering framtrer som den
beste løsningen for barnet, kan fastsettes en rett til kontakt mellom
barnet og de biologiske foreldrene etter en gjennomført adopsjon.
Formålet med forslaget er å sikre barnet en stabil og forutsigbar
oppvekstsituasjon hos adoptivforeldrene og samtidig sikre barnet en
viss kontakt med sitt opphav, når dette er til barnets beste. Barnet
kan ha kontakt i trygg forvissning om at det skal bli hvor det er,
og adoptivforeldrene behøver heller ikke å føle at kontakten utfordrer
deres posisjon. Biologiske foreldre vil kunne få en viss kunnskap
om barnets utvikling under oppveksten, og vite at det har det godt.
En slik kontakt etter adopsjon vil gi barnet de fordeler en adopsjon
innebærer, med full juridisk og sosial integrasjon, uten at barnet
helt må miste kontakten med sine biologiske foreldre, eller vente
til myndighetsalder før kontakt eventuelt kan gjenopptas.
Forslaget medfører at det i den samlede vurderingen av om samtykke
til adopsjon skal gis, kan vurderes om en adopsjon med en begrenset
rett til besøkskontakt med biologiske foreldre er til barnets beste.
I vurderingen må det tas høyde for at denne retten ikke kan tvangsfullbyrdes.
Departementet viser til at spørsmål om samvær med biologisk familie
er ett moment av flere i helhetsvurderingen av hva som er til barnets
beste i § 4-20. Dersom det vurderes som avgjørende for barnet å
ha et mer tradisjonelt samvær med sine biologiske foreldre og et
samvær som kan gjennomføres mot adoptivforeldrenes vilje, vil saken ikke
ligge til rette for en adopsjon etter § 4-20 og en vurdering av
rett til kontakt etter adopsjon etter dette forslaget. Departementet
finner grunn til å presisere at en adopsjon etter barnevernloven
§ 4-20 og hvor det treffes vedtak om rett til kontakt med biologiske foreldre
etter adopsjonen, fortsatt vil være et meget inngripende tvangstiltak.
Behandlingen av saken må underlegges de samme strenge rettssikkerhetsgarantier
og vurderingen av barnets og foreldrenes rett til familieliv etter
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 må stå
like sentralt.
Departementet ser imidlertid at besøkskontakt kun vil være aktuelt
i et svært begrenset antall saker. Et hovedvilkår er at det må være
til barnets beste å ha en begrenset kontakt etter at adopsjonen
er gjennomført. Hensikten er ikke å sikre en tilknytning til biologiske
foreldre med tanke på en tilbakeføring av barnet, men å gi barnet
en mulighet til et visst kjennskap til sine biologiske foreldre
under oppveksten.
Enkelte høringsinstanser har særlig framhevet risikoen for at
foreldrene i de aktuelle sakene ofte ikke vil klare å gjennomføre
gode møter eller vurdere hva som er til barnets beste i det enkelte
tilfellet. Andre høringsinstanser har framhevet som et argument
mot forslaget at en adgang til adopsjon med kontakt kan gi muligheter
for at enkelte foreldre vil fortsette å reise tvister rundt sitt
barn, også etter adopsjonen.
Departementet legger til grunn at de ytre omstendighetene må
ligge vel til rette for en ordning med besøkskontakt. En adopsjon
med kontakt vil stille store krav til adoptivforeldrene, deres samarbeidsevne
og holdninger til de biologiske foreldre. Det må videre være en
forutsetning at man kan legge til grunn at de biologiske foreldre
lojalt vil følge opp den fastsatte kontakt og respektere adoptivforeldrenes
posisjon i forhold til barnet. Det ville være svært skadelig for barnet
dersom adoptivforeldrene og de biologiske foreldrene undergravet
hverandres posisjon. Adopsjon med kontakt kan etter departementets
vurdering bare komme på tale der man har en høy grad av sikkerhet
for at det ikke vil oppstå samarbeidsproblemer mellom adoptivforeldrene
og de biologiske foreldrene, og at det ikke vil bli konflikter og
nye saker i fylkesnemnda eller domstolene etter at det er bestemt
at det skal være kontakt etter adopsjonen. Departementet viser her
til at mange av høringsinstansene har understreket nettopp dette
poenget.
Enkelte høringsinstanser har anført at det ikke er nødvendig
å nedfelle en rett til kontakt etter adopsjon i loven, fordi dette
ofte likevel vil skje i de tilfellene der alle parter er positive
til dette – og som nettopp er de tilfellene lovforslaget retter
seg mot. En adgang i loven for adopsjon med kontakt er likevel etter
departementets vurdering bedre i samsvar med det nå gjeldende synet
på barnet som et selvstendig individ med egne rettigheter. Lovforslaget
går dessuten ut på at barneverntjenesten skal ha en aktiv rolle
i forberedelsen og gjennomføringen av kontakten. En viktig side av
lovforslaget er at det innføres en plikt for barneverntjenesten
til å sørge for at kontakt mellom barnet og biologiske foreldre
kan gjennomføres på en god måte. Myndighetene pålegges et særlig
ansvar for tilretteleggingen av besøkskontakten. Dette vil til en viss
grad kunne bidra til å sikre gjennomføringen av kontakten.
Enkelte høringsinstanser har trukket fram at innføringen av en
adgang til kontakt etter adopsjon, vil avholde enkelte fosterforeldre
fra å søke om å få adoptere barnet - med den følge at ellers gode
adopsjoner ikke blir gjennomført. De anfører at adopsjon med kontakt
vil støte bort potensielle adoptivforeldre, nettopp fordi ikke alle
bånd til de biologiske foreldrene og barneverntjenesten dermed blir
brutt. Departementet ser det som svært viktig at forslaget ikke får
en slik uønsket konsekvens. Departementet opprettholder derfor forslaget
i høringsnotatet om at adoptivsøkerne må samtykke til at fylkesnemnda fastsetter
en rett til kontakt med biologiske foreldre samtidig med at den
treffer vedtak om adopsjon. Ingen av høringsinstansene har vært
uenige i at et slikt samtykke må være en absolutt forutsetning for
at fylkesnemnda fastsetter en rett til kontakt.
Når det gjelder forholdet til adopsjonsinstituttet, har noen
høringsinstanser argumentert med at en rett til kontakt etter adopsjon
etter barnevernloven § 4-20 vil skape et uheldig skille i forhold
til adopsjon av fosterbarn som gjennomføres med foreldrenes samtykke.
Det anføres i den forbindelse at dette kan føre til en dreining
fra adopsjon med samtykke fra biologiske foreldre til adopsjon uten
slikt samtykke etter § 4-20. En høringsinstans har derfor foreslått
at departementet heller bør vurdere å innføre et nytt barneverntiltak
som innebærer en varig fosterhjemsplassering, men med samvær med
biologisk familie, jf. den svenske ordningen med permanent plassering.
Departementet viser til at en adopsjon med kontakt vil medføre
at adopsjonen vil få en noe annen karakter enn hva en adopsjon har
i dag. Adopsjon med besøkskontakt innebærer at adopsjon ikke vil
medføre et absolutt brudd mellom barnet og biologisk familie. Formålet
med forslaget er imidlertid å sikre barnet alle de fordeler en adopsjon
innebærer, og at kontakt med biologiske foreldre kommer som et tillegg. Meningen
er således ikke å uthule adopsjonsinstituttet eller på noen måte
gjøre endringer i den tilknytningen som adopsjonsinstituttet gir
barnet. Det vil kun være tale om en relativt begrenset endring.
For det første vil det kun gjelde adopsjonstilfellene etter barnevernloven
§ 4-20, videre er det ikke tanken at det skal gjelde alle disse,
og i tillegg vil det være tale om nokså begrenset kontakt.
Når det gjelder forholdet til adopsjon av fosterbarn med foreldrenes
samtykke, vil departementet bemerke at diskusjonen rundt spørsmålet
om adopsjon med kontakt hovedsakelig har dreid seg om adopsjoner
mot foreldrenes vilje etter § 4-20. Det er på dette området temaet
spesielt har vært reist og det er her departementet ser et særlig
behov for å regulere spørsmålet om kontakt. Forslaget har derfor
vært avgrenset til tvangsadopsjonene.
Ved innføring av adopsjon med kontakt må det som nevnt i høringsnotatet
tas inn en bestemmelse i adopsjonsloven som gjør unntak fra den
generelle hovedregelen i § 13 om adopsjonens følger for barnets
rettsstilling til henholdsvis adoptivforeldrene og den opprinnelige
slekten. Slike unntak framgår allerede i bestemmelsen gjennom formuleringen
«... om ikke annet følger av § 14 eller annen lov». Her kan det
enkelt føyes til en henvisning til en ny bestemmelse om kontakt.
Det kan hevdes at det vil være tilstrekkelig at unntaket framgår
av barnevernloven, men etter departementets vurdering bør en slik
bestemmelse framgå direkte av adopsjonsloven i tillegg. Departementet
opprettholder derfor forslaget om at det tas inn en ny paragraf,
eksempelvis § 14 a, som kun berører nettopp kontakt etter gjennomført adopsjon,
og som henviser til barnevernlovens bestemmelse om det samme.
Departementet legger til grunn at en rett til kontakt etter adopsjon
ikke skal nedfelles i selve adopsjonsbevillingen. Ingen av høringsinstansene
har hatt innvendinger til forslaget om dette i høringsnotatet.
I høringsnotatet ble det foreslått at muligheten til kontakt
skal begrenses til en bestemt personkrets, nærmere bestemt biologiske
foreldre. Flere av høringsinstansene har vært uenig i departementets
forslag om å begrense retten til kontakt til biologiske foreldre.
Disse høringsinstansene har pekt på at barnet ofte vil kunne ha
en vel så nær tilknytning til for eksempel søsken, som til biologiske
foreldre. En kontakt med et søsken vil barnet ofte også kunne ha glede
av langt inn i voksen alder.
Departementet er likevel kommet til at forslaget i høringsnotatet
om at det kun skal være mulig å fastsette rett til kontakt mellom
barnet og biologiske foreldre, bør opprettholdes. Etter departementets
vurdering er det et sentralt poeng å begrense personkretsen av hensyn
til sakens omfang, lengde, risiko for nye prøvinger og derved belastning
for barnet. Departementet antar at det sentrale for barnet må være
å sikre kontakten med de biologiske foreldrene og at det er i barnets
interesse å begrense vurderingstemaet for fylkesnemnda og antallet
personer som er i posisjon til å anke en avgjørelse eller kreve
ny prøving i fylkesnemnda.
De fleste høringsinstansene var enige i forslaget om å begrense
retten til kontakt til en rett til besøk, selv om enkelte påpekte
at også annen form for kontakt enn besøkskontakt kan tenkes å være
til barnets beste i enkelte tilfeller.
Departementet fastholder forslaget om å innføre en rett til kontakt
i form av besøkskontakt. En rett til telefonkontakt og brevkontakt
vil lett kunne skape diskusjoner om hyppighet, omfang, innhold osv.
Det vil også kunne bli vanskelig for adoptivforeldrene og/eller
barnet å motsette seg telefon- og brevkontakt som overstiger det
som er fastsatt. At det er vanskelig for adoptivforeldre å kontrollere
eventuell sms-kontakt mellom barnet og biologiske foreldre er et
poeng som gjelder uansett om det gis rett til kontakt etter adopsjonen
eller ikke. Spørsmålet er imidlertid om en slik kontakt skal være
rettslig beskyttet i form av et vedtak fra fylkesnemnda.
Departementet vil understreke at det bare vil være tale om en
relativt sett liten kontakt. Departementet vil ikke her tallfeste
antallet, men vil legge til grunn at det i høyden bare vil være
aktuelt med noen få tilfeller av besøkskontakt i løpet av året.
Ingen av høringsinstansene som støtter forslaget om å innføre en
adgang til kontakt etter adopsjon har vært uenige i dette.
Flere høringsinstanser har vært opptatt av på hvilket tidspunkt
spørsmålet om kontakt skal behandles og hvordan et slikt krav skulle
fremmes. Departementet legger til grunn at de biologiske foreldrene
vil kunne fremme et krav om kontakt når barneverntjenesten fremmer
sak om adopsjon etter barnevernloven § 4-20. Spørsmålet om kontakt
mellom barnet og biologiske foreldre etter en adopsjon vil uansett
være et tema det er viktig at barneverntjenesten utreder grundig
under arbeidet med forberedelsen av en sak om adopsjon etter § 4-20.
Etter departementets vurdering er dette et spørsmål som krever nøye
forberedelse, hvor man både må vurdere om slik kontakt er til barnets
beste, om forholdene overhode ligger til rette for en kontakt etter
adopsjonen og om adoptivsøkerne eventuelt er positive til slik kontakt
og samtykker. Slik departementet ser det, vil det være mest hensiktsmessig
at dette spørsmålet er utredet før saken behandles i fylkesnemnda,
slik at ikke fylkesnemnda på eget initiativ tar opp dette under forhandlingene
dersom det ikke har vært tatt opp av noen av partene på forhånd.
Departementet ser imidlertid, som tidligere nevnt, at adopsjon
med kontakt bare kan gjennomføres der adoptivsøkerne er positive
til det. Departementet vil derfor foreslå at det nedfelles som et
vilkår i lovteksten at nemnda bare skal fastsette kontakt etter
adopsjon der adoptivsøkerne samtykker til det. Dersom de ikke samtykker,
blir resultatet for barnet da enten at det blir boende i fosterhjem,
eller at det gjennomføres en adopsjon uten kontakt. Høringsinstansene
har gitt sin tilslutning til at adoptivsøkernes samtykke må være
en forutsetning, og Regjeringsadvokaten har foreslått at det bør
klargjøres i ny § 4-20 a at samtykke fra adoptivsøkerne er en absolutt
forutsetning for vedtak om besøkskontakt. Departementet har derfor
justert sitt lovforslag i tråd med dette.
Departementet finner grunn til å presisere at det kan være mange
legitime grunner til at adoptivsøkerne ikke ønsker å samtykke til
at det kan fastsettes rett til kontakt mellom barnet og biologiske
foreldre etter en adopsjon. Det at adoptivsøkerne ikke gir et slikt samtykke
må derfor ikke vektlegges i deres disfavør når spørsmålet om adopsjon
etter § 4-20 skal behandles. Det er viktig å unngå at det legges
press på adoptivsøkerne i forhold til å samtykke til kontakt mellom barnet
og biologiske foreldre etter adopsjonen og en slik praksis vil ikke
være i samsvar med intensjonen i lovforslaget.
Barnets syn på spørsmålet om kontakt etter adopsjon vil alltid
måtte innhentes og vektlegges i samsvar med de alminnelige reglene
om dette. Mange av høringsinstansene har framhevet betydningen av
å innhente barnets synspunkt og å vektlegge dette i samsvar med
reglene i FNs barnekonvensjon, adopsjonsloven og barnevernloven.
Departementet er helt enig med høringsinstansene i at dette er av
avgjørende betydning og forutsetter at dette følges opp av barneverntjenesten,
fylkesnemnda og domstolene.
Høringsrunden har vist at det er støtte for at barneverntjenesten
skal ha en sentral rolle ved gjennomføringen av kontakt mellom barnet
og biologiske foreldre, som foreslått i høringsnotatet. Enkelte
av høringsinstansene har påpekt at barneverntjenestens ansvar og
oppgaver bør klargjøres ytterligere.
Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at barneverntjenesten
får en plikt til å legge til rette for at besøkskontakt kan gjennomføres
til barnets beste. Departementet mener barneverntjenesten skal søke
å motivere alle parter for kontakt. Departementet forutsetter at
barneverntjenesten også kan være til stede under besøkskontakten,
dersom adoptivforeldrene og/eller barnet ønsker dette. At barneverntjenesten
er involvert kan virke konfliktdempende. Barnet, de biologiske foreldrene
og adoptivforeldrene vil være kjent med barneverntjenestens arbeidsmetoder
fra før og det er således ingen ny og ukjent etat som kommer inn
i saken.
Som vist til i høringsnotatet tenker departementet at barneverntjenesten
i tillegg til å motivere partene for kontakt og å legge praktisk
til rette for selve besøkskontakten, også skal dekke partenes nødvendige utgifter
til kontakt, i rimelig utstrekning. Det er ikke rimelig at adoptivforeldrene
skal betale dette, og de biologiske foreldrene vil kunne ha en svak
økonomi. Kontakt etter adopsjon vil være fastsatt fordi det er til barnets
beste, og det vil derfor være til barnets beste at det offentlige
legger til rette for at kontakten kan gjennomføres så konfliktfritt
som mulig.
Et sentralt spørsmål, som også enkelte høringsinstanser har berørt,
er hvilken kommune som skal bistå praktisk og økonomisk ved gjennomføringen
av besøkskontakten.
Departementet er etter en helhetsvurdering kommet til at ansvaret
bør legges til den kommunen som har reist saken og dette er nå presisert
i lovforslaget. Ved avtale mellom barneverntjenesten i de berørte kommuner
kan ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning
til.
Departementet pekte i høringsnotatet på problemstillinger knyttet
til at en eller flere av partene ikke ønsker å gjennomføre den fastsatte
besøkskontakten. Flere av høringsinstansene har også vært opptatt
av dette spørsmålet.
Utlendingsdirektoratet har i sin høringsuttalelse vist til at
det kan bli vanskelig for utenlandske foreldre å gjennomføre besøkskontakten
dersom de utvises fra riket, enten midlertidig eller for alltid.
Er innreiseforbudet midlertidig, vil det være opp til fylkesnemnda
å ta stilling til om kontakten bør opphøre, etter en konkret vurdering
av forholdene. Er innreiseforbudet derimot varig, vil fylkesnemnda
trolig ikke ha andre valg enn å vedta opphør av besøkskontakten.
Barnet og adoptivforeldrene kan uansett ikke forventes å måtte reise
utenlands for å gjennomføre besøkskontakten.
En høringsinstans har foreslått at foreldrenes rett til kontakt
kan være «hvilende», selv om de ikke følger opp den fastsatte besøkskontakten.
Departementet mener imidlertid at det bør kunne treffes et nytt vedtak
om at fastsatt kontakt skal opphøre i de tilfeller de biologiske
foreldres manglende oppfølging av vedtaket om kontakt tilsier at
det er i barnets interesse å avslutte ordningen. Fylkesnemnda bør
i tilfeller der biologiske foreldre over tid ikke følger opp vedtaket om
kontakt, foreta en konkret vurdering av hvilken betydning foreldrenes
manglende oppfølging får for barnet. Hensynet til barnets beste
må her være det avgjørende. I tilfeller der det treffes vedtak om
kontakt etter adopsjon, bør biologiske foreldre informeres grundig
av barneverntjenesten om at vedtaket kan bli endret dersom de ikke
følger det lojalt opp.
Høringsinstansene har vært opptatt av og understreket betydningen
av barnets rett til å bli hørt og at barnets beste til enhver tid
må være det avgjørende. Departementet viser til at kontakt med biologiske foreldre
etter en adopsjon bare skal fastsettes der dette er til barnets
beste. Videre må den kontakt som finner sted til enhver tid være
til barnets beste. Som departementet understreket i høringsnotatet,
må barnets mening tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet,
og barnets motvilje mot besøkskontakt kan medføre at kontakt nektes.
Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet.
Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at
det ikke skal være mulig å tvangsgjennomføre besøkskontakten eller
å ilegge tvangsbot, dersom adoptivforeldrene motsetter seg den fastsatte kontakten.
Ingen av høringsinstansene har gitt uttrykk for uenighet i forhold
til dette. Departementet opprettholder dessuten forslaget i høringsnotatet
om at unnlatt oppfølging fra adoptivforeldrene under ingen omstendigheter
kan få noen konsekvenser for vedtaket om adopsjon.
Flere av høringsinstansene har tatt opp problemstillingen knyttet
til adoptivforeldrenes flytting, både innenlands og utenlands. Det
vil ikke være aktuelt å nekte adoptivforeldrene å flytte på grunn
av en fastsatt rett til kontakt mellom barnet og biologiske foreldre.
Er det tale om flytting innenlands, vil det trolig være mulig å
gjennomføre den meget begrensede besøkskontakten ved praktisk og
økonomisk hjelp fra barneverntjenesten. Rett til kontakt vil bare
være fastsatt der adoptivforeldrene har samtykket til dette, og
de må derfor forutsettes å samarbeide. Flytter foreldrene utenlands
for en periode, må det i utgangspunktet også være mulig å få til
ordninger. Dersom adoptivforeldrene flytter utenlands permanent,
og kanskje til et land utenfor Norden, kan det bli vanskeligere.
Vil utgiftene komme til å overstige det som er nivået i en sak om
besøkskontakt, er det ikke rimelig at barneverntjenesten dekker
dette. Kommer ikke partene fram til en praktisk løsning med hensyn
til utgifter innenfor det som kan anses å være rimelig, og kontakten
dermed ikke lar seg gjennomføre, vil vedtaket om kontakt kunne endres.
Mange høringsinstanser har vært opptatt av at ett av formålene
med adopsjon nettopp er å skape ro rundt situasjonen for barnet
og at det derfor vil være svært uheldig å åpne for ordninger som
kan være prosessdrivende.
Departementet viser til at en av fordelene med adopsjon er nettopp
at alle sakene og prosessene avsluttes, og at det dermed blir ro
om barnets situasjon og oppvekst. Muligheten for å ta opp igjen
spørsmålet om det skal være kontakt og eventuelt omfanget av kontakten,
vil lede til at det fortsatt kan bli nye saker selv etter adopsjonen.
Det er neppe i barnets interesse. Samtidig er det ikke nødvendigvis
slik at en beslutning om kontakt truffet år tilbake i tid, fortsatt er
i barnets interesse og skal bli stående for alltid. Det må derfor
etter departementets vurdering utformes en regel som gir mulighet,
men av meget begrenset art, til ny behandling for å endre eller
oppheve retten til kontakt. Høringsinstansene har gitt sin tilslutning
til forslaget i høringsnotatet om at det bare skal gis anledning
til ny prøving i særlige tilfeller.
Departementet vil derfor opprettholde at et vedtak om kontakt
bare kan prøves på nytt i særlige tilfeller. Biologiske foreldres
manglende oppfølging kan være et slikt særlig tilfelle. Barnets
egne ønsker og behov vil også kunne være en slik særlig grunn. En
åpning for at de biologiske foreldre skal kunne få prøvet omfanget
av den fastsatte besøkskontakten gjentatte ganger vil etter departementets
mening medføre en for stor risiko for uro og ustabilitet for barnet.
Biologiske foreldres ønske om mer kontakt skal derfor etter departementets
mening ikke være en slik særlig grunn. Flere høringsinstanser har
støttet dette.
På bakgrunn av ovennevnte mener departementet at saken kan bringes
inn for fylkesnemnda for ny prøving av barneverntjenesten, eventuelt
også av barnet selv dersom det har partsrettigheter.
Fosterforeldrene regnes ikke som parter i saken om samtykke til
adopsjon i fylkesnemnda. Barneverntjenesten ivaretar fosterforeldrenes
interesser dersom det viser seg at fylkesnemnda ikke samtykker til
adopsjon. Barneverntjenesten kan bringe saken inn for domstolen
for prøving. Det vil da være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas
vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også
må anses å ha rettslig interesse i saken. Når det gjelder spørsmålet
om gjennomføring av kontakt etter en adopsjon, vil de tidligere
fosterforeldrene nå være adoptivforeldre med fullt foreldreansvar
for barnet. De vil være i posisjon til å vurdere hva som er det beste
for sitt barn og bør derfor ha adgang til å kreve at barneverntjenesten
fremmer saken for fylkesnemnda på nytt, jf. barnevernloven § 7-10
annet ledd. Det at biologiske foreldre ønsker en endring i den fastsatte
hyppigheten av kontakten, vil som omtalt over ikke være noen grunn
til ny prøving i fylkesnemnda. Departementet kan derfor ikke se
at biologiske foreldre har behov for å kunne bringe et vedtak om
kontakt inn for fylkesnemnda for ny prøving.
Regjeringsadvokaten har påpekt at det kan tenkes at barnet og
adoptivforeldrene ønsker at besøkskontakten skal utvides, og at
både barneverntjenesten, adoptivforeldrene og barnet derfor må kunne
bringe saken inn for ny prøving for å få utvidet omfanget av besøkskontakten.
Departementet er enig i dette og har derfor justert lovforslaget
i samsvar med dette.
Departementet ser det som svært viktig å unngå gjentatte prøvinger
i fylkesnemnda og stadige saksanlegg for tingretten. Departementet
viste i høringsnotatet til at barnevernloven § 7-24 har nærmere
regler om rettslig prøving. Etter denne bestemmelsen kan nemndas
vedtak bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel
36 av den private part og kommunen. Om barnets adgang til å reise
søksmål vises det til barnevernloven § 6-3 annet ledd. Høringsrunden
har vist at det ikke har vært noen større innvendinger mot forslaget
i høringsnotatet om adgangen til rettslig prøving av fylkesnemndas
vedtak. Departementet opprettholder derfor forslaget om at parten
må kunne bringe nemndas vedtak om enten kontakt etter adopsjon eller
vedtak om ikke kontakt etter adopsjon, inn for tingretten, selv
om parten ikke ønsker å bringe spørsmålet om tvangsadopsjon etter § 4-20
inn for tingretten.
Departementet legger til grunn at nemndas fornyede vedtak må
kunne bringes inn for tingretten av adoptivforeldrene. Fylkesnemndas
første vedtak om besøkskontakt, det vedtaket som treffes samtidig med
vedtaket om adopsjon, mener departementet imidlertid ikke at adoptivforeldrene
bør kunne bringe inn for retten. Som nevnt regnes ikke fosterforeldre som
parter i saken om samtykke til adopsjon i fylkesnemnda. Vedtaket
om besøkskontakt vil henge nøye sammen med selve vedtaket om samtykke
til adopsjon og et vedtak om kontakt må etter departementets mening
uansett være avhengig av adoptivsøkernes samtykke. En høringsinstans
har framholdt at adoptivforeldrene bør kunne bringe nemndas vedtak
om fastsettelse av kontakt inn for tingretten, fordi de vil kunne
være uenige i det fastsatte omfanget av kontakten. Slik departementet
ser det vil det uansett bare være tale om en meget begrenset besøkskontakt
– i høyden et fåtall ganger per år. Dersom det viser seg at det
fastsatte omfang ikke er til barnets beste, vil adoptivforeldrene
uansett ha anledning til å kreve at barneverntjenesten fremmer ny
sak for nemnda.
Høringsrunden har vist at det er omfattende støtte til departementets
forslag om å endre adopsjonsloven § 19 første ledd første setning
slik at adopsjoner gjennomført i adoptivforeldrenes statsborgerland
uten norsk forhåndssamtykke, ikke lenger skal være automatisk gyldige
i Norge, dersom adoptivforeldrene var bosatt her i landet da adopsjonen
ble gjennomført. Departementet har merket seg at høringsinstansene
mener det er viktig å sikre at barn som skal vokse opp her i riket,
adopteres av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen
til og har gitt forhåndssamtykke til adopsjon.
Departementet mener også etter høringsrunden at det er av stor
betydning at en adopsjon som er gyldig i én stat, også anerkjennes
i andre stater. En persons sivilrettslige status i ett land bør
som hovedregel anerkjennes også i andre land. Det vil for eksempel bli
vanskelig for et barn som er adoptert dersom denne adopsjonen ikke
anerkjennes her hvis barnet skal bosette seg i Norge. Slike haltende
rettsforhold er det viktig å unngå, og adopsjonsloven har i § 19
nærmere regler om anerkjennelse av utenlandske adopsjoner, dvs.
adopsjoner som ikke er gjennomført i Norge.
Departementet mener imidlertid at et viktig hensyn for myndighetene
må være å sikre at barn som skal vokse opp her i riket, adopteres
av personer norske myndigheter har vurdert omsorgsevnen til. Dette vil
bidra til å sikre barna en trygg og stabil familiesituasjon.
Haagkonvensjonens oppbygning tilsier at det grunnleggende utgangspunktet
ved all utenlandsadopsjon er at mottakerlandet skal kontrollere forholdene
knyttet til adoptantene og de forhold barnet kommer til, mens opprinnelseslandet
skal føre kontroll med forholdene knyttet til barnet, herunder avklare
om barnet kan frigis for adopsjon. Oppgavene tillagt mottakerlandet
og opprinnelseslandet er alle avgjørende for å ivareta de sentrale
rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende ved utenlandsadopsjon
og det overordnede formålet om å hindre barnebortføring.
Departementet legger vekt på at bestemmelsene i Haagkonvensjonen
og de sentrale reelle hensyn som ligger til grunn for så vel denne
konvensjonen som adopsjonsloven, trekker i retning av at kravet
til forhåndssamtykke også bør gjelde der en herboende adoptant er
utenlandsk statsborger og foretar en adopsjon i sitt statsborgerland.
Det er på den måten barnet best kan sikres en trygg og stabil familie. Haagkonvensjonen
forutsetter forhåndssamtykke av bostedsmyndighetene. Hovedregelen
etter den norske adopsjonsloven § 16 e er også at den som er bosatt
i Norge må innhente norske myndigheters samtykke på forhånd.
Departementet viser også til at samfunnet må, så langt råd er,
sikre at hver adopsjon skjer på en forsvarlig og etisk god måte,
og at barnet kommer til foreldre som er forberedte og vel egnet
til å ta hånd om det. Adopsjon er svært inngripende for dem det gjelder,
og et adopsjonsforhold kan ikke oppheves. Myndighetene bør derfor
undersøke søkernes situasjon i tilstrekkelig grad og herunder få
brakt på det rene hvor veloverveid og begrunnet søknaden om adopsjon
er. Forvaltningens behandling av adopsjonssaker skal foregå på en
god og betryggende måte, i samsvar med forvaltningsloven og det
ulovfestede kravet til god forvaltningsskikk. Et krav om forhåndssamtykke
i alle saker der adoptivforeldrene er bosatt i Norge, uansett statsborgerskap,
vil derfor være et viktig bidrag til å sikre barnet en trygg oppvekst.
Departementet ønsker på denne bakgrunn å endre dagens regel i
adopsjonsloven § 19 første ledd slik at adopsjoner som gjennomføres
i adoptantens statsborgerland ikke blir automatisk gyldige i Norge
dersom de var bosatt her på det tidspunkt da adopsjonen ble gjennomført.
Uansett om man innskjerper kravet til forhåndssamtykke, vil det
imidlertid kunne oppstå situasjoner der det er behov for å anerkjenne
en allerede gjennomført adopsjon, ut fra hensynet til å unngå haltende
rettsforhold. Som eksempel kan nevnes at personer bosatt i Norge
gjennomfører en adopsjon i et annet land uten forhåndssamtykke,
og at hensynet til barnets beste kan tilsi at det vil være urimelig
ikke å anerkjenne adopsjonen her i riket. Behovet for å unngå haltende
rettsforhold på dette området tilsier derfor at det uansett må være
en anerkjennelsesadgang – slik vi i dag har i § 19 tredje ledd.
Dagens skjønnsmessige anerkjennelsesadgang etter § 19 tredje
ledd er ment å være en streng unntaksbestemmelse. Av adopsjonsloven
§ 19 tredje ledd annen setning følger at departementet i det enkelte
tilfelle kan anerkjenne en adopsjon som ikke omfattes av første
ledd. Bestemmelsen er ment å bli brukt bare i sjeldne tilfeller.
Det vises her til § 16 e der det framgår at den som er bosatt i
Norge ikke må adoptere fra fremmed stat uten etter samtykke fra
departementet på forhånd. Praksis har vært særlig restriktiv i saker
der barnet og søker er i familie (familieadopsjoner), der barnet
har en biologisk familie i opprinnelseslandet og i saker der barnet
er eldre. Anerkjennelse kan være aktuelt der det foreligger et langvarig
tilknytningsforhold mellom søkerne og barnet.
Dette forhindrer imidlertid ikke at man kan vurdere dagens «statsborgerskapsadopsjoner»,
jf. første ledd, etter bestemmelsen i tredje ledd dersom man endrer
første ledd. Ved en vurdering etter tredje ledd går imidlertid myndighetene
inn i saken og foretar en konkret vurdering. Selv om vurderingen
ikke er identisk med vurderingen ved et forhåndssamtykke, vil myndighetene
måtte foreta en vurdering av forholdet mellom adoptantene og det
konkrete barnet.
Departementet foreslår på denne bakgrunn at adopsjonsloven § 19
første ledd første setning endres slik at en adopsjon gjennomført
i adoptantens statsborgerland, uten norsk forhåndssamtykke, ikke
automatisk er gyldig her dersom vedkommende på det tidspunkt adopsjonsprosessen
ble innledet var bosatt i Norge. Slike adopsjoner må heretter eventuelt
vurderes etter unntaksregelen i § 19 tredje ledd.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande,
fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen,
fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra
Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
er godt kjent med at spørsmålet om kontakt mellom barnet og biologiske
foreldre etter en adopsjon etter barnevernloven § 4-20, har vært
diskutert gjennom flere år. Komiteen er videre kjent
med at adopsjon med besøksrett representerer noe nytt når det gjelder
forholdet mellom barnet, biologiske foreldre og adoptivforeldre,
etter adopsjon.
Komiteen har merket seg regjeringens presisering
om at adopsjon etter barnevernloven § 4-20 og hvor det treffes vedtak
om rett til kontakt med biologiske foreldre etter adopsjon, fortsatt
vil være et meget inngripende tvangstiltak.
Komiteen er enig i det.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til høringsrunden der mange dilemmaer
blir belyst, men har merket seg at flertallet etter høringsrunden
støtter regjeringens avveininger av de ulike momenter som går ut
på en ordning med kontakt etter adopsjon. Flertallet slutter
seg til regjeringens forslag om at der det etter en konkret vurdering
framtrer som den beste løsningen for barnet, kan det fastsettes
en rett til kontakt mellom barnet og de biologiske foreldrene etter
en gjennomført adopsjon.
Flertallet vil understreke at formålet med forslaget
hele tiden må være å sikre barnet en stabil og forutsigbar oppvekst
hos adoptivforeldrene. Flertallet vil også understreke
at dersom det er til barnets beste, kan dette sikre barnet en viss
kontakt med sitt opphav. Flertallet vil videre understreke
hvor viktig det er at barnet kan ha kontakt med sitt opphav under
trygg forvissning om at det skal bli værende hos sine adoptivforeldre. Flertallet påpeker
også at kontakten heller ikke utfordrer adoptivforeldrenes rolle.
Dette vil gi biologiske foreldre en viss kunnskap om barnets utvikling
under oppveksten. Kontakt etter adopsjon vil gi barnet de fordeler
en adopsjon innebærer, med full juridisk og sosial integrasjon.
Flertallet er enig i at spørsmål om samvær med
biologiske foreldre er ett moment av flere i helhetsvurderingen
av hva som er barnets beste i § 4-20.
Flertallet mener at besøkskontakt kun vil være
aktuelt i et svært begrenset antall saker og at hovedvilkåret må
være at det er til barnets beste å ha en begrenset kontakt etter
at adopsjonen er gjennomført. Flertallet vil understreke
at hensikten ikke er å sikre en tilknytning til biologiske foreldre
med tanke på en tilbakeføring av barnet, men å gi barnet mulighet
til et visst kjennskap til sine biologiske foreldre. Flertallet slutter
seg til regjeringens vurdering om at de ytre omstendigheter må ligge
vel til rette for en ordning med besøkskontakt.
Flertallet vil understreke at en adopsjon med kontakt
vil stille store krav til adoptivforeldrene, deres samarbeidsevne
og holdninger til de biologiske foreldrene. Det er også viktig å
legge til grunn at de biologiske foreldrene lojalt vil følge opp
og respektere adoptivforeldrenes posisjon i forholdet til barnet. Flertallet er
derfor enig med regjeringen i at adopsjon med kontakt bare kan komme
på tale der man har høy grad av sikkerhet for at det ikke vil oppstå
samarbeidsproblemer. Flertallet har også merket seg
at flere høringsinstanser har pekt på nettopp denne utfordringen.
Flertallet er enig i at en adopsjon med kontakt vil
medføre at adopsjonen vil få en annen karakter enn det den har i
dag. Adopsjon med besøkskontakt innebærer at adopsjon ikke vil medføre
et absolutt brudd mellom barnet og biologisk familie.
Flertallet vil understreke hvor viktig det er
at forslaget sikrer barnet alle de fordeler en adopsjon innebærer
og at kontakt med biologiske foreldre kommer som et tillegg.
Flertallet er enig med regjeringen i at en rett til
kontakt etter adopsjon ikke skal nedfelles i selve adopsjonsbevillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
i denne saken vise til Fremskrittspartiets merknader under behandlingen
av Ot.prp. nr. 69 (2008–2009), jf. Innst. O. nr. 121 (2008–2009):
«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke
enig i denne vurderingen. Når staten har overtatt omsorgen for et
barn, bør man alltid ha som intensjon å tilbakeføre barnet til sine
biologiske foreldre. Det finnes selvsagt unntak fra dette, men det
ivaretar den allerede gjeldende rett.
Disse medlemmer
er svært kritisk til at man likevel ikke velger å følge minste inngreps
prinsipp. Adopsjon er en ikke-reversibel handling og bør derfor
brukes svært forsiktig. Disse medlemmer er av den oppfatning at
dette kan bidra til at man tar omsorgen for yngre barn, og at man
ikke forsøker å finne en mulighet for at barnet kan tilbakeføres
til sine biologiske foreldre. Disse medlemmer mener dette er i strid
med Barnekonvensjonen art. 7, 8, 9 og 16.
Disse medlemmer
er også svært skeptisk til den måten statsråden velger å definere
det offentliges rolle på når det gjelder hva staten kan tillate
seg med barn som er under offentlig omsorg. Det er viktig å understreke
at de biologiske foreldrene alltid vil forbli de biologiske foreldrene.
Barn som blir adoptert bort mens de er under offentlig omsorg, kan
oppleve dette svært traumatisk senere i livet.»
Disse medlemmer vil presisere at tvangsadopsjon
etter barneloven § 4-20 som et barnevernstiltak er et meget inngripende
tvangstiltak, og kan være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(EMK). Disse medlemmer viser til FNs barnekonvensjon
artikkel 7 som gir barnet, så langt det er mulig, rett til å kjenne
og få omsorg fra sine foreldre, samt til artikkel 9 som gir beskyttelse mot
at barnet blir skilt fra sine biologiske foreldre. Disse
medlemmer mener at forholdet mellom barnet og de biologiske
foreldrene er viktig for barnets beste, også når staten har overtatt
omsorgen for barnet. Disse medlemmer mener en bør
ha som intensjon å tilbakeføre barnet til sine biologiske foreldre
der dette er mulig. Disse medlemmer er derfor imot
bruk av tvangsadopsjon etter barnevernloven § 4-20 som barnevernstiltak,
siden dette fratar barnet muligheten til en full tilbakeføring til
de biologiske foreldrene.
Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:
«I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endring:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Adopsjon skjer ved bevilling fra departementet
Kongen kan gi forskrift om at lovens offentligrettslige bestemmelser
skal gis anvendelse på Svalbard og fastsette særskilte regler under
hensyn til de stedlige forhold.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. gjøres
følgende endring:
§ 4-20 skal lyde:
§ 4-20 Fratakelse av foreldreansvar
Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda
også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene.
Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten
verge, skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny
verge for barnet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at § 4-20 gir hjemmel for fylkesnemnda
for barn og sosiale saker til å frata foreldre foreldreansvaret,
og for å gi samtykke til adopsjon mot foreldrenes vilje. Dette kan først
skje dersom foreldreansvaret er fratatt foreldrene. Disse
medlemmer vil peke på at FNs barnekonvensjon artikkel 7
gir barnet «så langt det er mulig» rett til å kjenne og få omsorg
fra sine foreldre. Artikkel 9 gir beskyttelse mot at barnet blir
skilt fra foreldrene, uten at dette skjer etter prosessuelle regler og
med hensyn til barnets beste.
Disse medlemmer vil vise til at adopsjon uten
foreldres samtykke praktiseres i flere land, og i langt større grad
i for eksempel Storbritannia og USA enn i Norge. Disse medlemmer vil
understreke at en adopsjon etter barnevernloven § 4-20 og hvor det
treffes vedtak om rett til kontakt med biologiske foreldre etter
adopsjonen, fortsatt vil være et meget inngripende tvangstiltak. Disse
medlemmer viser til erfaringer fra Storbritannia der foreløpige
tall viser at i rundt 20 prosent av adopsjonene av barn mellom 5
og 11 år, har barnevernet igjen tatt tilbake omsorgen for barnet. Disse
medlemmer vil på denne bakgrunn advare mot en for liberal
praksis av barnelovens § 4-20, men samtidig understreke at Kristelig
Folkeparti støtter adopsjon der dette gir en tryggere oppvekst for
barnet. Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti
tidligere har støttet forslag om økt adopsjon som mulig barnevernstiltak, og
vil understreke at samtykke til adopsjon først kan skje etter en
omfattende vurdering hvor nettopp barnets beste skal veie tungt.
Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne
gi barnet forsvarlig omsorg eller at barnet har fått slik tilknytning til
mennesker og miljø der det befinner seg, at det etter en samlet
vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir
flyttet. Aktuelle adoptivforeldre må ha vist seg skikket til å
oppdra barnet som sitt eget, og øvrige vilkår for adopsjon må være oppfylt. Disse
medlemmer viser også til forskning som viser at for enkelte
barn kan adopsjon gi tryggere og bedre oppvekstvilkår enn langvarige
fosterhjemsplasseringer.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, mener det er
viktig at det kun skal være mulig å fastsette rett til kontakt mellom
barnet og biologiske foreldre, og er enig med regjeringen i at et
sentralt poeng er å begrense personkretsen av hensyn til sakens
omfang, lengde og risiko for nye prøvinger. Flertallet mener
dette bare vil være en belastning for barnet. Flertallet viser til
at det er i barnets interesse å begrense vurderingstemaet for fylkesnemnda
og antallet personer som kommer i posisjon til å anke en avgjørelse
eller kreve ny prøving i fylkesnemnda.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti viser til at både Fellesorganisasjonen og Norsk
Psykologforening på Stortingets høring om saken understreket at
en eventuell besøkskontakt ikke bør begrenses til biologiske foreldre. Disse
medlemmer er enig i at tilknytning til søsken, besteforeldre
eller andre slektninger i ulike sammenhenger kan være like viktig
eller viktigere enn tilknytningen til biologiske foreldre. Disse medlemmer mener
det bør gjøres en reell individuell vurdering av hva som er barnets
beste når det kommer til å foreslå/bestemme hvem barnet skal ha besøkskontakt
med dersom besøkskontakt vurderes som aktuelt etter adopsjonen.
Disse medlemmer viser til at regjeringen av forenklingshensyn
ønsker at fylkesnemnda bare skal forholde seg til biologiske foreldre. Disse
medlemmer forstår behovet for å begrense antallet aktører,
og disse medlemmer er enig i at ikke alle medlemmer
av biologisk familie, men kun biologiske foreldre (i tillegg til
kommunen, adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter)
skal ha rett til å bringe inn for tingretten et nytt vedtak etter
tredje ledd. Disse medlemmer mener imidlertid barneverntjenesten
i den konkrete sak bør utrede aktuelle personer der kontakt er mulig
og ønskelig ut fra premissene for denne ordningen.
Disse medlemmer mener også at fosterforeldre og
mulige adoptivforeldre ikke skal kunne hindre at barnet får ha besøkskontakt
med biologisk familie etter en adopsjon, dersom slik kontakt er
til barnets beste.
Disse medlemmer vil videre understreke at det
bør tilbys oppfølging til adopsjonsfamilien også etter adopsjonen.
Barnets behov og forutsetninger, samt overgangen fra status som
fosterhjem til å ha foreldreansvar, kan gjøre det nødvendig med
bistand og støtte til adopsjonsfamilien. Disse medlemmer viser
til at Fellesorganisasjonen på Stortingets høring påpekte at det
generelt bør være lav terskel for adoptivforeldre for å få hjelp
og støtte videre i barnets oppvekst. Disse medlemmer er
enig i dette.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende
forslag:
«I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endring:
Ny § 14 a skal lyde:
§ 14 a Besøkskontakt etter gjennomført adopsjon
For adopsjoner som er gjennomført som følge av vedtak etter barnevernloven
§ 4-20, gjelder virkningene av adopsjonen som følger av § 13 i loven
her, med de begrensninger som det eventuelt er truffet vedtak om
i medhold av barnevernloven § 4-20 a om besøkskontakt mellom barnet
og dets biologiske familie.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnverntjenester mv. gjøres følgende
endring:
Ny § 4-20 a skal lyde:
§ 4-20a Besøkskontakt mellom barnet og dets
biologiske familie etter adopsjon
Når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 4-20, skal
den, dersom noen av partene har krevd det, samtidig vurdere om det
skal være besøkskontakt mellom barnet og biologisk familie etter
at adopsjonen er gjennomført. Dersom en begrenset besøkskontakt
etter adopsjonen er til barnets beste skal fylkesnemnda treffe vedtak
om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget
av kontakten. Blivende adoptivforeldres vurdering skal vektlegges.
Barneverntjenesten i den kommune som har reist saken skal bistå
med gjennomføringen av besøkskontakten. Ved avtale mellom barneverntjenesten
i de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune
som barnet har tilknytning til.
Et vedtak om besøkskontakt kan kun prøves på nytt dersom særlige
grunner tilsier det. Særlige grunner kan blant annet være at barnet
motsetter seg kontakt, eller at biologisk familie ikke følger opp
vedtaket om kontakt.
Barneverntjenesten kan av eget tiltak bringe et vedtak om besøkskontakt
inn for fylkesnemnda for ny prøving etter tredje ledd. Adoptivforeldrene
og barnet selv, dersom det har partsrettigheter, kan kreve at barneverntjenesten
bringer saken inn for nemnda på nytt.
Fylkesnemndas vedtak om besøkskontakt etter første ledd kan bringes
inn for tingretten, jf. § 7-24, av kommunen, den biologiske familien
og barnet selv, dersom det har partsrettigheter. Et nytt vedtak etter
tredje ledd kan bringes inn for tingretten av kommunen, de biologiske
foreldrene, adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter vurderingen
om at en rett til kontakt kun gjelder besøkskontakt. En utvidet
kontakt med telefon og brevkontakt vil lett skape diskusjoner om
hyppighet, omfang, innhold osv. og vil etter flertallets vurdering
bli vanskelig å ha kontroll på.
Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig
Folkeparti mener at også annen form for kontakt enn besøkskontakt
kan tenkes å være til barnets beste i enkelte tilfeller. Disse medlemmer vil
derfor be regjeringen vurdere muligheten for at også annen kontakt,
for eksempel telefon- eller postkontakt, kan åpnes for i tilfeller
der det vurderes som klokt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil understreke at barnets syn på spørsmålet
om kontakt etter adopsjon, alltid må innhentes og vektlegges i samsvar
med de alminnelige regler om dette. Flertallet er
enig med regjeringen i at det forutsettes at dette følges opp av barnevernstjenesten,
fylkesnemnda og domstolene.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens forslag om at ansvaret
bør legges til den kommunen som har reist saken, og viser til at
det nå er presisert i lovforslaget.
Flertallet har merket seg at Utlendingsdirektoratet
har vist til at det kan bli vanskelig for utenlandske foreldre å
gjennomføre besøkskontakten dersom de utvises fra riket enten midlertidig
eller for alltid. Flertallet mener det må være opp
til fylkesnemnda å ta stilling til om kontakten bør opphøre, etter
en konkret vurdering av forholdene. Flertallet er
enig i vurderingen om at barnet og adoptivforeldrene uansett ikke
kan reise utenlands for å opprettholde besøkskontakten.
Flertallet mener fylkesnemnda, i de tilfeller der
biologiske foreldre over tid ikke følger opp vedtaket om kontakt,
bør foreta en ny konkret vurdering av hvilken betydning denne manglende
oppfølgingen får for barnet. Flertallet vil igjen
understreke betydningen av hensynet til hva som er best for barnet.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, vil igjen understreke at ett av formålene
med adopsjon er å skape ro rundt situasjonen for barnet og at det
derfor er svært uheldig å åpne for ordninger som kan være prosessdrivende. Flertallet slutter
seg derfor til regjeringens vurdering om at en av fordelene ved
adopsjon nettopp er at alle sakene og prosessene avsluttes, slik
at barnet får ro rundt sin situasjon og oppvekst. Flertallet mener
også videre at muligheten for å ta opp igjen spørsmålet om det skal
være kontakt og eventuell omfanget av kontakt, vil lede til at det
fortsatt kan bli nye saker selv etter adopsjon. Flertallet mener
dette ikke er i barnets interesse.
Flertallet mener samtidig at det ikke nødvendigvis
er slik at en beslutning om kontakt, truffet år tilbake i tid, fortsatt
er i barnets interesse og skal bli stående for alltid. Flertallet er
derfor enig med regjeringen i at det vurderes å utforme en regel
som gir mulighet, men av meget begrenset art, til ny behandling
for å endre eller oppheve retten til kontakt. Og at vedtak om kontakt
bare kan prøves på nytt i særlige tilfeller. Flertallet vil
understreke at de forhold som regjeringen peker på, nemlig biologiske
foreldres manglende oppfølging eller barnets egne ønsker og behov,
vil kunne være en slik særlig grunn. Flertallet støtter
regjeringens vurdering av at å gi åpning for at de biologiske foreldrene
skal kunne få prøvet omfanget av den fastsatte besøkskontakten gjentatte
ganger, vil medføre en for stor risiko for uro og ustabile forhold
rundt barnet.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil
påpeke at forholdene for barnet og den biologiske familien kan endre
seg over tid. Dette medlem mener derfor en slik beslutning
ikke nødvendigvis bør bli stående for alltid. Dette medlem vil
også peke på at det finnes ulike former for kontakt, jf. postbokskontakt
i Storbritannia. Dette medlem mener regjeringen derfor
bør arbeide videre med å se på om det kan legges til rette at flere
adopterte barn kan ha en eller annen form for kontakt med biologisk
familie. Dette medlem vil understreke at hensynet
til barnets beste må være overordnet, og all kontakt må skje innenfor
trygge og stabile rammer. Dette medlem støtter at
det er gitt en mulighet, men av meget begrenset art, til ny behandling
for å endre eller oppheve retten til kontakt. Dette medlem støtter
også at det ikke skal åpnes for at de biologiske foreldre skal kunne
få prøvet omfanget av den fastsatte besøkskontakten gjentatte ganger,
da dette vil medføre en for stor risiko for uro og ustabilitet for
barnet.
Komiteen er enig i at det er svært
viktig å unngå gjentatte prøvinger i fylkesnemnda og stadige saksframlegg
for tingretten.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til at åpningen for vedtak om kontakt med biologisk familie etter
adopsjon er et nytt prinsipp og innebærer en ny praksis. Det vil
ligge mange krevende avveininger i den enkelte sak for å anvende
dette på en måte som oppfyller intensjonene bak lovendringen. Dette
medlem ber derfor om at regjeringen tar initiativ til en
gjennomgang av ordningen og måten den praktiseres på, når loven
har fått virke noen år.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endring:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Adopsjon skjer ved bevilling fra departementet
Kongen kan gi forskrift om at lovens offentligrettslige bestemmelser
skal gis anvendelse på Svalbard og fastsette særskilte regler under
hensyn til de stedlige forhold.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester mv. gjøres
følgende endring:
§ 4-20 skal lyde:
§ 4-20 Fratakelse av foreldreansvar
Har fylkesnemnda vedtatt å overta omsorgen for et barn, kan fylkesnemnda
også vedta at foreldreansvaret i sin helhet skal fratas foreldrene.
Blir foreldreansvaret fratatt foreldrene slik at barnet blir uten
verge, skal fylkesnemnda snarest ta skritt til å få oppnevnt ny
verge for barnet.
Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:
Forslag 2
I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende endring:
Ny § 14 a skal lyde:
§ 14 a Besøkskontakt etter gjennomført adopsjon
For adopsjoner som er gjennomført som følge av vedtak etter barnevernloven
§ 4-20, gjelder virkningene av adopsjonen som følger av § 13 i loven
her, med de begrensninger som det eventuelt er truffet vedtak om
i medhold av barnevernloven § 4-20 a om besøkskontakt mellom barnet
og dets biologiske familie.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnverntjenester mv. gjøres følgende
endring:
Ny § 4-20 a skal lyde:
§ 4-20 a Besøkskontakt mellom barnet og dets
biologiske familie etter adopsjon
Når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 4-20, skal
den, dersom noen av partene har krevd det, samtidig vurdere om det
skal være besøkskontakt mellom barnet og biologisk familie etter
at adopsjonen er gjennomført. Dersom en begrenset besøkskontakt
etter adopsjonen er til barnets beste skal fylkesnemnda treffe vedtak
om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget
av kontakten. Blivende adoptivforeldres vurdering skal vektlegges.
Barneverntjenesten i den kommune som har reist saken skal bistå
med gjennomføringen av besøkskontakten. Ved avtale mellom barneverntjenesten
i de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune
som barnet har tilknytning til.
Et vedtak om besøkskontakt kan kun prøves på nytt dersom særlige
grunner tilsier det. Særlige grunner kan blant annet være at barnet
motsetter seg kontakt, eller at biologisk familie ikke følger opp
vedtaket om kontakt.
Barneverntjenesten kan av eget tiltak bringe et vedtak om besøkskontakt
inn for fylkesnemnda for ny prøving etter tredje ledd. Adoptivforeldrene
og barnet selv, dersom det har partsrettigheter, kan kreve at barneverntjenesten
bringer saken inn for nemnda på nytt.
Fylkesnemndas vedtak om besøkskontakt etter første ledd kan bringes
inn for tingretten, jf. § 7-24, av kommunen, den biologiske familien
og barnet selv, dersom det har partsrettigheter. Et nytt vedtak etter
tredje ledd kan bringes inn for tingretten av kommunen, de biologiske
foreldrene, adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter.
Komiteens tilråding fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet og med vekslende tilslutning
fra de øvrige partier.
Komiteen viser til sine merknader og
til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i adopsjonsloven og barnevernloven
I
I lov 28. februar 1986 nr. 8 om adopsjon gjøres følgende
endringer:
Ny § 14 a skal lyde:
§ 14 a Besøkskontakt etter gjennomført adopsjon
For adopsjoner som er gjennomført som følge av vedtak
etter barnevernloven § 4-20, gjelder virkningene av adopsjonen som
følger av § 13 i loven her, med de begrensninger som det eventuelt
er truffet vedtak om i medhold av barnevernloven § 4-20 a om besøkskontakt
mellom barnet og dets biologiske foreldre.
§ 19 første ledd første punktum skal lyde:
En adopsjon som er gitt og er gyldig i fremmed stat (utenlandsk
adopsjon), gjelder her i riket, såframt adoptanten(e) da adopsjonen
ble gitt hadde sin bopel i den fremmede stat
hvor adopsjonen er gitt.
II
I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnverntjenester mv.
gjøres følgende endring:
Ny § 4-20 a skal lyde:
§ 4-20 a Besøkskontakt mellom barnet og
de
biologiske foreldre etter adopsjon
Når fylkesnemnda treffer vedtak om adopsjon etter
§ 4-20, skal den, dersom noen av partene har krevd det, samtidig
vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og biologiske
foreldre etter at adopsjonen er gjennomført. Dersom en begrenset
besøkskontakt etter adopsjonen er til barnets beste, og adoptivsøkernes
samtykke til slik kontakt foreligger, skal fylkesnemnda treffe vedtak
om det. Fylkesnemnda må i et slikt tilfelle samtidig fastsette omfanget
av kontakten.
Barneverntjenesten i den kommune som har reist saken
skal bistå med gjennomføringen av besøkskontakten. Ved avtale mellom
barneverntjenesten i de berørte kommuner kan ansvaret overføres
til en annen kommune som barnet har tilknytning til.
Et vedtak om besøkskontakt kan kun prøves på nytt
dersom særlige grunner tilsier det. Særlige grunner kan blant annet
være at barnet motsetter seg kontakt, eller at de biologiske foreldrene
ikke følger opp vedtaket om kontakt.
Barneverntjenesten kan av eget tiltak bringe et
vedtak om besøkskontakt inn for fylkesnemnda for ny prøving etter
tredje ledd. Adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter,
kan kreve at barneverntjenesten bringer saken inn for nemnda på nytt.
Fylkesnemndas vedtak om besøkskontakt etter første
ledd kan bringes inn for tingretten, jf. § 7-24, av kommunen, de
biologiske foreldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter.
Et nytt vedtak etter tredje ledd kan bringes inn for tingretten
av kommunen, de biologiske foreldrene, adoptivforeldrene og barnet
selv, dersom det har partsrettigheter.
III
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan gi nærmere
overgangsregler i forskrift.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 15. april 2010
Gunn Karin Gjul |
Gunn Olsen |
leder |
ordfører |