Følgende forslag fremmes i dokumentet:
«I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer
i kapittel 11 i plan- og bygningsloven om byggeforbud i strandsonen
med den hensikt å overføre mer makt og råderett over arealer tilbake
til kommunene.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag der adgangen
til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset
til lovlighetskontroll.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein
Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Sosialistisk
Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, fra Senterpartiet, lederen
Erling Sande, og fra Kristelig Folkeparti, Line Henriette Hjemdal,
viser til at lignende forslag om å begrense innsigelses- og klageretten
i forvaltningen av byggeforbudet i strandsonen er fremmet flere ganger,
men ikke fulgt opp ved Stortingets behandling.
Regjeringen har en klar politikk om å unngå uheldig
bygging i strandsonen. I St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens
miljøpolitikk og rikets miljøtilstand fremheves det som en viktig arealpolitisk
føring at strandsonen skal bevares som et natur- og friluftsområde
tilgjengelig for alle.
Strandsonen er ikke bare av lokal interesse,
men også av nasjonal betydning. Dette er bakgrunnen for at det har
vært et lovfestet byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen helt
siden 1965. Forbudet er videreført i gjeldende plan- og bygningslov
§ 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge i strandsonen
mange steder.
Flertallet viser til brev fra
miljø- og utviklingsministeren av 28. april 2010, som er vedlagt.
Der framkommer det at Miljøverndepartementet har hatt på høring
et forslag til statlige planretningslinjer for en differensiert
forvaltning av strandsonen langs sjøen. I høringsprosessen er det
spesielt bedt om synspunkter på den geografiske avgrensningen. Forslaget
bearbeides nå videre på grunnlag av høringen. De statlige retningslinjene
skal danne grunnlaget for planleggingen i kommunene.
Flertallet støtter arbeidet for
å få til en god håndheving av byggeforbudet i strandsonen, samtidig
som behovet for differensiert forvaltning mellom ulike deler av
landet, samt differensiering innad i kommunene, ivaretas.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, og fra
Høyre, Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling,
ønsker å overføre mer reell makt og råderett i arealpolitikken tilbake
til kommunene. Det lokale selvstyre over egne arealer er blitt mer
og mer begrenset under den rød-grønne regjeringen. Disse
medlemmer forstår frustrasjonen i mangt et rådhus når lokale
myndigheter behandler arealsaker, ofte med enstemmig vedtak om å
innvilge den forelagte søknaden, for deretter å få den påklaget eller
anket av Fylkesmannen. Disse medlemmer vil peke på
at både Fylkesmannens og Miljøverndepartementets beslutninger til
slutt er gjort av byråkrater som sitter geografisk langt unna de
områder som det søkes om tiltak i. Ingen kjenner områdene i sin
egen kommune så godt som de lokale politikerne.
Disse medlemmer er svært skeptisk
til regjeringens stadig mer aggressive inngripen i kommunenes arealstyring.
Den grunnleggende holdningen fra statsråd Erik Solheim oppfattes lokalt
som at all styring og råderett med kystsonen er tatt fra lokalpolitikerne,
og at sentrale myndigheter med loven i hånd skal kunne hindre ethvert
tiltak i strandsonen. Disse medlemmer viser til en
serie oppslag i Dagbladet i begynnelsen av mai 2010, hvor selv kommunale dispensasjoner
fra regelverket overfor eksisterende bygninger omtales i negative
ordelag fra statsråden.
Disse medlemmer mener at en slik
politikk er med på nærmest å stoppe utvikling i svært mange kommuner
med strandsone. I tillegg gjelder dette også arealer ved innlandssjøer
og bekker og elver. Disse medlemmer er bekymret for
at slik overstyring bidrar til å redusere ønsket om å være lokalpolitikere,
da lokale vedtak ikke hensyntas.
Disse medlemmer har nå med glede
registrert at sentrale rød-grønne politikere endelig ser at den
innførte politikken ikke kan gjennomføres uten at det får betydelige
negative konsekvenser. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansens
uttaler til Bergens Tidende 7. mars 2010 at særlig lovdelen om strandsoner
er et problem:
«Forslaget til ny strandsonelov er lett å forsvare i
forhold til Oslofjorden og sørlandskysten, der det er byggepress.
Men det blir absurd at det samme regelverket skal gjelde for store
deler av Vestlandet».
Disse medlemmer er av samme oppfatning som
Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen – at spørsmål om
bygging i strandsonen må områdereguleres. Oslofjorden og områdene på
østsiden ned mot svenskegrensen samt området til Lindesnes i sør
bør ha strengeste krav til utbygging. Resten av den langstrakte
kystlinje – med unntak av de største byene – må kunne få mindre
strenge krav til utbygging.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at lokalpolitikerne må få langt større råderett over sine områder
inkludert strandsoner til sjø, innsjøer og bekker og elver. Fylkesmannen
og fylkeskommunen må fratas innsigelsesretten. Fylkesmannens myndighet
må begrenses til lovelighetskontroll.
På den bakgrunn tar disse medlemmer opp forslaget
fremsatt i dokumentet.
Desse medlemene meinar at ei
endring i plan- og bygningslova må slå fast at kommunane skal ha
tilgang til å gje dispensasjon i høve til byggeforbodet i 100-metersbeltet
i strandsona ut frå lokalt skjønn. Statlege myndigheiter skal berre kunne
overprøve dispensasjonen der det kan dokumenterast at dispensasjon
frå byggeforbodet klart vil gå utover allemannsretten i området.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
I
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer
i kapittel 11 i plan og bygningsloven om byggeforbud i strandsonen
med den hensikt å overføre mer makt og råderett over arealer til kommunene.
II
Stortinget ber regjeringen fremme forslag der adgangen
til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset
til lovelighetskontroll.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til representantforslaget og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:98 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll,
Oskar Jarle Grimstad og Torkil Åmland om å styrke lokal forvaltning
av arealer i strandsonen – bifalles ikke.
Jeg viser til forslag fra stortingsrepresentantene Ketil
Solvik-Olsen, Henning Skumsvoll, Oskar Jarle Grimstad og Torkil
Åmland om å styrke lokal forvaltning av arealer i strandsonen. Det foreslås
endringer i plan- og bygningsloven med hensikt å overføre mer makt
og råderett over strandsonen til kommunene. Det foreslås også at adgangen
til innsigelse og klage fra statlige myndigheter blir begrenset
til lovlighetskontroll.
Liknende forslag om å begrense innsigelses-
og klageretten er fremmet 3 ganger tidligere, men ble ikke fulgt
opp ved Stortingets behandling.
Regjeringen har en klar politikk om å unngå uheldig
bygging i strandsonen. Strandsonen som nasjonal interesse er tydeliggjort
ved det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen.
Forbudet har eksistert siden 1965 og er videreført i gjeldende plan-
og bygningslov § 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge
i strandsonen mange steder.
I St.meld. nr. 26 (2006-2007) Regjeringens miljøpolitikk
og rikets miljøtilstand fremheves det som en viktig arealpolitisk
føring at strandsonen skal bevares som et natur- og friluftsområde tilgjengelig
for alle. Kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn oppfordres til
en streng praksis ved behandlingen av plansaker og dispensasjoner
i 100-metersbeltet langs sjøen.
Plansystemet er bygget opp slik at det som utgangpunkt
er kommunene som avgjør arealbruken innen sitt geografiske område,
forutsatt at dette skjer innenfor de rammer og retningslinjer som
er gitt fra nasjonale og regionale myndigheter. Dette gjelder også
i 100-metersbeltet langs sjøen, der bygging som utgangspunkt er forbudt.
Statlige og regionale myndigheter skal medvirke i
kommunens planarbeid, slik at nasjonale og regionale interesser
blir tilfredsstillende ivaretatt. Fylkesmannen og fylkeskommunen
har myndighet til å fremme innsigelse til planer som ikke i tilstrekkelig
grad ivaretar nasjonale og regionale natur- og friluftsinteresser,
herunder hensynet til strandsonen. De har også rett til å klage
på dispensasjoner som gis av kommunene, også dispensasjoner fra
det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet.
Innsigelsesordningen skal sikre at nasjonale
og viktige regionale interesser ivaretas og følges tilstrekkelig
opp i kommunale planer, og at plansaker løftes opp til sentral avgjørelse
når det er uenighet mellom myndigheter om viktige spørsmål. For
å øke forutsigbarheten og effektiviteten i plansystemet, er klageretten
til berørte statlige organer, regionale organer og kommunene avskåret
i plansaker der de er gitt anledning til å fremme innsigelse. Miljøverndepartementet får
ca. 2 % av alle plansaker til endelig avgjørelse på grunn av innsigelser
som ikke er løst gjennom den ordinære planprosessen eller ved mekling.
Dette tallet viser at de fleste plansaker blir løst lokalt.
Som øverste planmyndighet har staten, ved behandlingen
av en innsigelse eller klage, full anledning til å overprøve kommunestyrets vurdering
og vektlegging av nasjonale og viktige regionale interesser i den
kommunale planleggingen. Derimot skal staten vise stor varsomhet med
å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.
Jeg mener at bestemmelsene om innsigelse og klage
er nødvendige for å sikre at nasjonale og viktige regionale hensyn,
herunder strandsonevernet, blir tilstrekkelig ivaretatt i den kommunale planleggingen.
Ansvars- og oppgavefordelingen mellom myndighetene i arealplanleggingen
er videreført i plandelen i plan- og bygningsloven av 27.06.2008.
I denne sammenheng ble bestemmelsene om innsigelse og klage grundig
gjennomgått og vurdert. Jeg viser til dette lovarbeidet.
For øvrig viser jeg til at forslag til statlige
planretningslinjer for en differensiert forvaltning av strandsonen
langs sjøen har vært på høring. Forslaget bearbeides nå videre på
grunnlag av høringen. Retningslinjene skal danne grunnlag for planleggingen
i kommunene og ta hensyn til at det er ulike forhold langs kysten.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 27. mai 2010
Erling Sande |
Snorre Serigstad Valen |
leder |
ordfører |