I proposisjonen foreslås det lovendringer for
å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles
standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med
ulovlig opphold (returdirektivet) i norsk rett.
Den 18. mai 1999 inngikk Norge avtale med EU om
tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutvikling
av Schengen-regelverket. Returdirektivet er en videreutvikling av
Schengen-regelverket, og rettsakten gjennomføres derfor i norsk
rett. Rettsakten medfører endringer i lov om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) av 2008. Etter
gjeldende rett suppleres utlendingsloven med forskrifter. Departementet
vil også fremme forslag til endringer i forskrift.
Et stort antall tredjelandsborgere har de siste årene
søkt asyl i EU. For eksempel kom det 246 200 asylsøkere til EU27
i 2009. Mange av disse oppfyller ikke vilkårene for å få innvilget asyl,
og må returnere til sine hjemland. Videre er det en rekke personer
som innvandrer ulovlig til Europa eller som blir værende når visumet
eller oppholdstillatelsen har løpt ut. Et estimat for 2005 anga
at det befant seg 4,5 millioner illegale innvandrere («unauthorized
immigrants») i EU-landene. Med dette som bakgrunn var det viktig å
få på plass en rettsakt som etablerte felles standarder og prosedyrer
for frivillig og tvungen retur av tredjelandsborgere uten lovlig
opphold. Innenfor et Schengen-territorium uten indre grenser, er
det nødvendig å etablere et felles sett med regler i forbindelse
med retur. Dette vil både styrke rettsvernet for utlendinger som
skal returneres og skape økt forståelse hos medlemsstatene for nødvendigheten
av en aktiv returpolitikk.
Dublin II-forordningen, som i utgangspunktet regulerer
hvilket land som har ansvar for å behandle en søknad om asyl, kan
også i visse tilfeller komme til anvendelse i forhold til utlendinger
som oppholder seg ulovlig i riket. Rent praktisk kan det oppstå
situasjoner hvor anvendelsen av den ene rettsakten vil kunne være
i strid med den andre rettsakten. Det må således avklares i hvilke
tilfeller returdirektivet skal anvendes og i hvilke tilfeller Dublin
II-forordningen kommer til anvendelse.
Justisdepartementet sendte et forslag om gjennomføring
av returdirektivet i norsk rett på høring den 3. februar 2010. Høringsuttalelsene er
omtalt under de enkelte kapitler i proposisjonen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo, Inga-lill
Olsen og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, fungerende
leder Gjermund Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland
og Michael Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, Mari Lund Arnem,
fra Senterpartiet, Ola Borten Moe, og fra Kristelig Folkeparti,
Geir Jørgen Bekkevold, viser til Prop. 2 S (2010–2011) og
komiteens innstilling om samtykke til godtakelse av direktiv 2008/1157EF
om felles standarder og prosedyrer for retur av tredjelandsborgere
med ulovlig opphold (videreutvikling av Schengenregelverket). Regjeringen foreslår
der at det såkalte returdirektivet gjøres gjeldende som nasjonal
rett i Norge, og komiteen slutter seg til dette.
I Prop. 3 L (2010–2011) endringer i utlendingsloven (gjennomføring
av returdirektivet) foreslår regjeringen nødvendige tilpasninger
i det norske lovverket.
Komiteen viser til at følgende
bestemmelser i returdirektivet anses å gjøre det enten nødvendig eller
hensiktsmessig med endringer i norsk lovgivning: En nærmere presisering
av begrepet unndragelsesfare (artikkel 3 og ny § 106 a), individuell
frist for frivilllig retur (artikkel 7 og § 90 nytt sjette ledd)
med unntak, hjemmel for politiets iverksetting av vedtak ved fare
for unndragelse (artikkel 8 og § 90 nytt første punktum i sjuende
ledd), unntak fra reglene om frist ved overføring til annet land
etter Dublin II-forordningen (§ 90 sjette ledd), bestemmelser om
kontroll ved tvangsretur (artikkel 8 i direktivet og § 90 nytt niende
ledd), tvungen retur av enslige mindre-årige (artikkel 10 i direktivet
og § 90 sjette ledd), strengere krav om innreiseforbud/utvisning
(artikkel 11 i direktivet og ny § 66 annet ledd), tidsbegrensninger
når det gjelder frihetsberøvelse (artikkel 15 og § 106 nytt tredje ledd
annet punktum,), en begrensning i reglene om frihetsberøvelse (artikkel
15 og nye bestemmelser i § 106) med unntak av selve forholdene under
fengsling.
Følgende bestemmelser i direktivet anses på
den annen side å være i overensstemmelse med gjeldende norsk lovgivning
og ikke gi behov for noen lovendringer: At det ved vedtak og gjennomføring
av vedtak om retur skal tas hensyn til barnets beste, familieliv
og helse, respekt for vernet mot retur, at kravet om vedtak om retur
er oppfylt ved avslag på søknad om opphold, at direktivets artikkel
8 om uttransportering er i samsvar med eksisterende lovgivning,
herunder tvungen retur, unntatt bestemmelser om kontroll, bestemmelsene
om rettssikkerhetsgarantier (artik-lene 12, 13 og 14), forholdene
under fengsling i de tilfellene frihetsberøvelse benyttes.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Fremskrittspartiets forslag til ny utlendingslov som ble fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 75 (2006–2007), jf.
Innst. O. nr. 42 (2007–2008). Disse medlemmer er
av den oppfatning at det er et langt større behov for å stramme
inn i utlendingsloven enn de forslag til lovendringer som regjeringen
har fremmet i Prop. 3 L (2010–2011), likevel representerer helheten
i de foreslåtte endringer et lite skritt i riktig retning. Disse
medlemmer vil derfor støtte innstillingen, men viser til
egne merknader på de enkelte kapitler i innstillingen.
Direktivet skal sikre rettssikkerhet og verdighet i
forbindelse med prosessen knyttet til retur av tredjelandsborgere.
Samtidig skal direktivet bidra til å løse utfordringen Europa står
overfor i forbindelse med ulovlig migrasjon og ulovlig opphold.
Systematikken i direktivet kan for overblikkets skyld skisseres
som følger: Når en medlemsstat oppdager en tredjelandsborger som oppholder
seg ulovlig, skal vedkommende stat utstede et returvedtak. Dette
vedtaket skal i utgangspunktet inneholde en periode på mellom sju
og tretti dager for frivillig utreise, da det skal tilstrebes at
tredjelandsborgere forlater EU eller Schengen-området frivillig.
Erfaring tilsier imidlertid at mange tredjelandsborgere ikke reiser frivillig,
og direktivet har tatt høyde for dette. Tredjelandsborgeren skal,
dersom han ikke reiser frivillig eller hvis han på grunn av fare
for unndragelse ikke får muligheten til å reise frivillig, uttransporteres
av medlemsstaten. Vedkommende skal samtidig utvises og det skal
settes et innreiseforbud som i utgangspunktet gjelder for hele Schengen-området.
Endelig regulerer direktivet fengsling av tredjelandsborgere i returøyemed.
Direktivet sikrer også prosessuelle rettigheter ved retur. Returvedtak
og vedtak om innreiseforbud skal være skriftlige, begrunnede og
inneholde informasjon om klageadgangen. Vedtakene kan påklages og
medlemsstatene skal sørge for nødvendig rettshjelp. Endelig etablerer direktivet
en plikt for medlemsstatene til å ha en nasjonal tilsynsordning
i forbindelse med tvangsreturer.
Returdirektivet består av 5 kapitler med totalt
23 artikler.
Direktivet gjelder i utgangspunktet enhver tredjelandsborger
som oppholder seg ulovlig i Norge. Det åpnes imidlertid for å unnlate
å anvende direktivet overfor tredjelandsborgere som blir stoppet
ved en Schengen-yttergrense og overfor personer som skal returneres
som følge av en ilagt strafferettslig sanksjon, samt overfor personer
som skal utleveres. Det foreslås at man fra norsk side benytter
denne muligheten slik at direktivets bestemmelser ikke kommer til
anvendelse i de nevnte tilfeller. Videre opererer direktivet med
begrepet unndragelsesfare i ulike sammenhenger. Det står sentralt
i vurderingen av frivillig retur, utvisning og fengsling. Begrepet
er ikke presisert nærmere i dagens utlendingslov. I proposisjonen
foreslås derfor en ny bestemmelse i utlendingsloven § 106 a som
presiserer begrepet nærmere.
Bestemmelsen må inneholde et krav om at unndragelsesfaren
må baseres på personlige og objektivt konstaterbare forhold hos
utlendingen i hver enkelt sak. Dette kan være at utlendingen ikke
har overholdt en frist for frivillig utreise, eller ikke forlatt
Schengen-territoriet etter et avslag i et annet land. Det kan videre
omfatte tilfeller hvor en utlending ikke har meldt adresseendring
til politiet eller hvor han selv uttrykker en motvilje mot å reise
frivillig.
Eksemplene på momenter i forslaget til ny § 106 a
er ikke uttømmende. Momentene kan alene, eller samlet, utgjøre en
fare for unndragelse, men også andre forhold kan ha betydning for
vurderingen. Det sentrale er om det foreligger forhold i det konkrete
tilfellet som samlet sett kan anses å utgjøre en fare for unndragelse.
Det presiseres derfor i lovbestemmelsen at det skal foretas en totalvurdering.
Ved gjennomføringen av direktivet skal medlemsstatene
ta behørig hensyn til barnets beste, familieliv og utlendingens
helse, samt respektere vernet mot retur (non-refoulement). Norge
har implementert barnekonvensjonen, EMK og returvernet som følger
av artikkel 33 i flyktningkonvensjonen.
Departementet kan ikke se at direktivets bestemmelse
nødvendiggjør endring i norsk lov, da disse rettighetene allerede
er tilfredsstillende ivaretatt.
Komiteen gir sin tilslutning
til regjeringens forslag om å benytte muligheten til å unnlate å anvende
direktivet overfor personer som stoppes ved en av Schengens yttergrenser,
som skal returneres på grunn av en ilagt strafferettslig sanksjon
eller som skal utleveres. Komiteen gir videre sin
tilslutning til forslaget til ny § 106 a som presiserer begrepet
unndragelsesfare.
Komiteen viser til regjeringens
vurdering av at norsk lovgivning allerede ivaretar direktivets krav
om at det ved gjennomføringen av direktivet skal tas hensyn til
barnets beste, familieliv og helse, og at vernet mot retur skal
respekteres. Komiteen støtter regjeringens vurdering
og understreker samtidig betydningen av at rettssikkerhet og verdighet
i forbindelse med retur sikres i alle land som omfattes av Schengenavtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at direktivet fører til en innstramming
i og med at det skal utvises raskere dersom en person ikke forlater
Norge innen en gitt utreisefrist. I tillegg skal en person utvises
med innreiseforbud i saker der det ikke gis periode for frivillig
retur. Samtidig vil direktivet også innebære en lemping, ved at
det nå vil bli gitt maksimum fem års innreiseforbud ved utvisning
etter brudd på utlendingsloven.
Disse medlemmer understreker
viktigheten av å prioritere arbeidet med å utarbeide returavtaler
slik at utsendelse av grunnløse søkere går raskere. Disse
medlemmer mener det bør vurderes å innføre et meldepliktssystem
for personer som søker om asyl og ikke bor på mottak, og for personer
som har fått avslag og som venter på utsendelse.
Disse medlemmer viser til sine
respektive fraksjoners forslag fra tidligere om å utrede muligheten
for å forvare asylsøkere som begår gjentatte kriminelle handlinger
inntil asylsøknaden er ferdigbehandlet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at departementet har hatt på høring et forslag til utvidede hjemler
for bruk av tvangsmidler i utlendingssaker, herunder utvidede hjemler
for bruk av meldeplikt, pålegg om bestemt oppholdssted og frihetsberøvelse.
Flere av forslagene var innrettet særskilt mot asylsøkere og personer
med ulovlig opphold som begår kriminalitet. Flertallet imøteser
departementets oppfølging av denne høringen.
Bestemmelsen er en av hovedbestemmelsene i direktivet
og fastslår at det skal fattes et returvedtak overfor tredjelandsborgere
som oppholder seg ulovlig på en medlemsstats territorium.
Det følger av utlendingsloven § 17 første ledd bokstav
d at en utlending kan bortvises når utlendingen mangler nødvendig
tillatelse etter loven. Utlendingsloven § 90 omtaler vedtak som innebærer
at en utlending må forlate riket. Vedtakene iverksettes ved at utlendingen
pålegges å reise med én gang, eller innen en fastsatt frist. Dersom
ikke annen frist er fastsatt, plikter utlendingen å forlate riket
innen tre uker etter at vedkommende har mottatt underretning om
vedtaket. Utlendingsloven § 90 sjette ledd omhandler iverksetting
av vedtak og det presiseres at beslutninger som gjelder iverksetting
ikke er enkeltvedtak.
Etter dagens norske praksis anses altså et returvedtak
å være fattet gjennom avslaget på en ordinær søknad om tillatelse
(asyl, opphold på humanitært grunnlag, arbeidstillatelse etc.),
som en stadfesting av at vedkommende ikke har en tillatelse og at
det foreligger en plikt til å forlate riket. Ut over dette vil et
returvedtak truffet av norske myndigheter etter dagens regelverk, komme
til uttrykk gjennom et bortvisnings- eller utvisningsvedtak.
Departementet vil ikke foreslå endringer i utlendingsloven
som følge av artikkel 6. Det fremheves likevel at artikkel 6 er
en sentral bestemmelse i direktivet, i den forstand at sentrale
deler av direktivet bygger direkte på et returvedtak. Perioden for
frivillig retur kan fremgå av returvedtaket. Dersom den ikke overholdes kan
utlendingen utvises, og i enkelte tilfeller også fengsles. Videre
er rettssikkerhetsgarantier og saksbehandlingsreglene knyttet opp
til returvedtaket.
Komiteen støtter regjeringens
vurdering av at direktivets krav om returvedtak anses oppfylt gjennom
eksisterende regler, som innebærer at retur er en logisk konsekvens
av et avslag på søknad om opphold.
En viktig del av rettighetsperspektivet i direktivet
sikres ved at utlendinger uten lovlig opphold skal innrømmes en
periode for frivillig retur. Retur av utlendinger basert på frivillighet
vil både være fordelaktig for utlendingen og mindre byrdefullt for
utlendingsmyndighetene. Departementet mener derfor at det er positivt
med det klare fokuset på frivillig retur i direktivet. Tall fra
2009 viser at 1 019 personer reiste frivillig fra Norge i samarbeid
med Den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM). De som returnerer
frivillig får reisen betalt, samtidig som IOM bistår med praktisk
hjelp før og etter hjemreise.
Direktivets ordning knyttet til frivillig retur
avviker noe fra norsk rett. Det er særlig utgangspunktet, at alle
skal få en frist for frivillig utreise, som skiller regelsettene.
Departementet foreslår på bakgrunn av dette
å endre § 90 sjette ledd, slik at direktivets hovedregel kommer
bedre til uttrykk. Det foreslås en bestemmelse hvor det slås fast
at vedtak som kan iverksettes skal pålegge utlendingen å reise innen
en fastsatt frist. Fristen skal være på mellom 7 og 30 dager.
I tråd med artikkel 7 (2) foreslår departementet
at fristen kan utvides når det er nødvendig.
Departementet mener at vurderingen av om det skal
gis en forlenget frist skal være streng. Bare dersom det foreligger
særlige grunner bør det gis en forlenget frist. De hensynene som
direktivet viser til, som lengden på oppholdet, barn i skole, eller
andre familie- eller sosiale bånd, vil være av sentral betydning
ved vurderingen av om forlenget frist skal gis. I denne sammenheng
kan det vises til artikkel 5 i direktivet som også fremhever barnets
beste og retten til familieliv. Bakgrunnen for at vurderingen bør
være streng er at departementet ønsker å fastholde et klart skille mellom
lovlig og ulovlig opphold. En utstrakt bruk av forlengelser vil
sende mange utlendinger inn i en uønsket mellomsituasjon, som heller ikke
er direktivets intensjon.
Lovforslaget åpner også for å unnlate å gi en
frist for frivillig retur dersom det er fare for unndragelse, eller
en søknad er avslått som åpenbar grunnløs, eller som følge av vesentlig
uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, eller hvor utlendingen
utgjør en fare for offentlig orden eller grunnleggende nasjonale
interesser, jf. artikkel 7 (4).
Departementet foreslår å ta inn unntakene i
utlendingsloven § 90 sjette ledd for å sørge for at vedtakene i
disse tilfellene kan iverksettes straks av politiet.
Departementet ønsker å videreføre dagens ordning
hvor politiet har en adgang til å føre utlendingen ut dersom det
er mest sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate riket innen utløpet
av fristen.
For å sikre det nødvendige rettslige grunnlaget for
politiets kompetanse til å iverksette vedtak ved fare for unndragelse,
er det grunn til å hjemle dette i lovs form. Det er her tale om
en inngripende handling og legalitetsprinsippet tilsier et krav
om en klar hjemmel for politiet i denne sammenheng. Departementet
viderefører gjeldende ordlyd i utlendingsloven § 90 sjette ledd tredje
punktum siste alternativ hvor politiet kan føre ut en utlending
når det er mest sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate riket.
Bestemmelsen er foreslått som nytt første punktum i sjuende ledd.
Departementet foreslår også i § 90 nytt niende ledd
at Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om fastsettelse av frist
for frivillig retur. Som følge av at ordningen med frivillig retur
nå endres, vil det være et behov for å gi utfyllende forskriftsbestemmelser
om utlendingsmyndighetenes praktisering av det nye regelverket.
I henhold til dagens praksis gis ikke utlendinger som
overføres til andre land i medhold av Dublin II-forordningen en
periode for frivillig retur. Det er ikke intensjonen i Dublin II-forordningen
at en slik periode skal gis. Returdirektivet vil heller ikke medføre
at Dublin-overføringer skal underlegges en periode for frivillig
retur. Departementet foreslår derfor å innta i ny § 90 sjette ledd
at det også kan unnlates å sette en periode for frivillig retur
når utlendingen omfattes av § 32 første ledd bokstav b. På denne
måten vil dagens ordning i forbindelse med overføring av utlendinger
i henhold til Dublin II-forordningen videreføres.
Direktivet oppstiller et klart krav til medlemsstatene
om å innvilge tredjelandsborgere en periode for frivillig retur.
Spørsmålet er om en nektelse av en periode for frivillig retur, eller
en kort periode for frivillig retur, eller en nektelse av en forlengelse
av en periode for frivillig retur, kan påklages. Det klare utgangspunktet
i utlendingsloven er at beslutninger om iverksettelse ikke kan påklages.
Dette regnes kun som prosessledende handlinger som ikke angår vedtaket
direkte. Departementet foreslår å videreføre den norske ordningen
med et klart skille mellom beslutninger og vedtak. Dette innebærer
at nektelse av en periode for frivillig retur, eller en kort periode
for frivillig retur, må anses å være en beslutning som er prosessledende,
som dermed ikke kan påklages.
Selv om en periode for frivillig retur er oversittet kan
ikke dette bety at utlendingen automatisk vil være avskåret fra
å returnere med det frivillige returprogrammet. Målgruppen for programmet er
alle utlendinger uten lovlig opphold eller som har en forvaltningssak
etter utlendingsloven til behandling. Av ulike årsaker har politiet
ikke muligheten til å tvangsreturnere alle med ulovlig opphold og
det er helt sentralt å stimulere til frivillig retur også etter
at perioden for frivillig retur er oversittet.
Komiteen viser til
at spørsmålet om en individuell frist for frivillig retur, etter
regjeringens vurdering, ikke er dekket godt nok i dagens norske
lovgivning, og gir sin tilslutning til at spørsmålet lovreguleres,
herunder at muligheten for forlenget frist utover sju til 30 dager
kun skal brukes unntaksvis, med de særlige begrunnelsene som foreslås
(lengde på opphold, barn i skole, familiære eller sosiale bånd). Komiteen støtter
regjeringens vurdering av at det bør være et klart skille mellom
lovlig og ulovlig opphold, og at dette konkretiseres gjennom å la
være å gi en frist i tilfeller der det er fare for unndragelse, der
søknaden er avslått som åpenbart grunnløs, der det er gitt uriktige
eller villedende opplysninger eller der utlendingen er en fare for
offentlig orden eller nasjonale interesser.
Komiteen tar til orientering
at det er nødvendig å hjemle dagens praksis med at politiet iverksetter
vedtak ved fare for unndragelse, men at dette bare innebærer justeringer
i forhold til dagens lovverk (§ 90 sjette ledd blir nytt første
punktum i § 90 sjuende ledd).
Komiteen tar også til orientering
at reglene om unntak fra frist for frivillig retur gjelder i situasjoner
der personer overføres til andre land i medhold av Dublin II-forordningen,
og at dette lovhjemles i ny § 90 sjette ledd. Videreføringen av
dagens praksis om at iverksettelse av vedtak ikke kan påklages,
støttes.
Programmet for frivillig retur omfatter alle
uten lovlig opphold. Komiteen støtter en videreføring
av dagens praksis med at programmet skal være åpent, også for dem
som har oversittet fristen for retur.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er viktig for en god og effektiv
returpolitikk at direktivet implementeres på en måte som ikke er
til hinder for en økning i frivillige returer. Frivillig retur er foretrukket
både av menneskelige og økonomiske hensyn, og den foretrukne måte
å reise hjem på for søkeren. Til enkelte land er frivillig retur
den eneste måten å kunne returnere på.
Disse medlemmer vil i tillegg
understreke at frivillig retur er kostnadseffektivt, og bidrar til
å regulere ulovlig migrasjon på en måte som frigjør ressurser for
politiet til gjennomføring av tvangsretur av prioriterte grupper.
Vurdering av frivillig retur må avveies mot reelle muligheter for
tvangsutsendelse. Det er i mange tilfeller lettere og raskere å
tilrettelegge frivillig enn tvungen retur.
Disse medlemmer mener det vil
være hensiktsmessig å forlenge perioden for frivillig retur i de
tilfeller hvor en person har søkt om frivillig retur med det frivillige
returprogrammet. Det må sikres gode rapporteringsrutiner i samarbeid med
leverandør av det frivillige returprogrammet, for å avdekke eventuell
trenering eller manglende samarbeidsvilje.
Et viktig element i direktivet er å sørge for
at medlemslandene faktisk uttransporterer tredjelandsborgere som
oppholder seg ulovlig på deres territorium. Schengen-landene har
i varierende grad prioritert en effektiv returpolitikk.
Direktivet artikkel 8 (1) er bestemmelsen som skal
bidra til at landene uttransporterer tredjelandsborgere som oppholder
seg ulovlig i Schengen-området. Bestemmelsen legger en føring på medlemsstatene
om å prioritere returer av tredjelandsborgere. Direktivet oppstiller
et mål som medlemsstatene skal søke å overholde. Den nærmere praktiseringen
i medlemslandene er imidlertid overlatt til hver enkelt stat. Bestemmelsens
ordlyd er i så måte relativt vag og det norske regelverket må anses
å være i samsvar med bestemmelsen.
Når det gjelder artikkel 8 (2) som innskrenker muligheten
til å uttransportere mens utlendingen har en periode for frivillig
retur, følger det allerede av utlendingsloven § 90 sjette ledd at politiets
generelle adgang til å uttransportere en utlending er begrenset.
Utreisefristen må være utløpt eller det må være en sannsynlighetsovervekt
for at vedkommende ikke vil forlate riket innen fristen.
Departementet mener bestemmelsen er i samsvar
med direktivet artikkel 8 (2).
Direktivets artikkel 8 (4) omtaler maktbruk
i forbindelse med uttransporteringen. Det oppstilles krav om proporsjonalitet
og rimelighet ved utøvelse av makt. I tillegg skal maktmidler kun
benyttes som en siste utvei. Bruk av makt skal utføres i samsvar
med nasjonal lovgivning, i tråd med fundamentale rettigheter og
med respekt for tredjelandsborgerens verdighet og fysiske integritet.
Politiets bruk av makt er godt regulert i norsk rett.
I både direktivet og politiloven § 6 reguleres kun prinsipper for
selve maktutøvelsen. De regulerer ikke grunnlaget for eller danner
et hjemmelsgrunnlag for maktbruk. Det er departementets vurdering
at politiloven § 6 er i samsvar med direktivet artikkel 8 (4), og
at det ikke kreves noen endring av norsk rett på bakgrunn av denne
bestemmelsen.
Direktivet artikkel 8 (5) viser til felles retningslinjer
om sikkerhet i forbindelse med felles flygninger, jf. tillegg til
Rådsbeslutning 2004/573/EC.
Bestemmelsen må anses å skulle bevisstgjøre medlemsstatene
om allerede eksisterende regelverk. Departementet ser av den grunn
ikke behov for endring av norsk regelverk på bakgrunn av artikkel
8 (5).
Artikkel 8 (6) i direktivet stiller krav om
at statene skal ha et effektivt kontrollsystem for tvangsreturer,
et såkalt «monitoring system». Selve ordlyden i direktivet er hentet
fra Europarådets 20 retningslinjer for tvungen retur.
I forbindelse med gjennomføringen av direktivet,
ønsker departementet å sikre at en eventuell fremtidig endring av
det norske system er gitt en lovmessig forankring.
Departementet foreslår derfor at det i utlendingsloven
§ 90 niende ledd inntas «Kongen kan gi nærmere regler i forskrift
om innføring av et system for kontroll av tvangsreturer». Departementet
vil komme tilbake til eventuell utforming av systemet på et senere
tidspunkt.
Direktivet artikkel 9 gjelder de tilfeller hvor
en stat må iverksette vedtak som følge av at utlendingen ikke har
reist frivillig. Medlemslandene skal utsette iverksettingen av et
vedtak når det vil være i strid med vernet mot retur (non-refoulement)
eller hvor oppsettende virkning er gitt i medhold av direktivet
artikkel 13 (2). Medlemslandene kan utsette iverksettingen i særlige
tilfeller. Det skal i disse tilfellene tas hensyn til tredjelandsborgerens
fysiske og psykiske tilstand, samt «tekniske» årsaker, som transportkapasitet
og identifiseringsproblemer.
Dersom en uttransport er utsatt, kan tiltakene
i artikkel 7 (3) (meldeplikt, depositum, bestemt oppholdssted, innlevering
av dokumenter) benyttes for å redusere unndragelsesfaren.
Direktivet regulerer ikke nærmere hvordan en eventuell
utsettelse skal utformes.
Skal-regelen i artikkel 9 (1) må anses å være
ivaretatt gjennom reglene om beskyttelse og vern i utlendingsloven
kapittel 4 og 9, samt utlendingsloven § 90. Hva angår direktivbestemmelsens kan-regel,
anser departementet det som uhensiktsmessig å endre norsk lov i
denne sammenheng.
Det vises også til den adgangen som forslaget
til ny utlendingslov § 90 sjette ledd åpner for. Her kan det gis
en lengre periode for frivillig retur, når det er nødvendig.
Komiteen tar til orientering
at norsk lovgiving anses å være i samsvar med artikkel 8 om uttransportering.
Likevel foreslås en bestemmelse om kontrollsystemer knyttet til
tvangsreturer for å sikre at en eventuell fremtidig endring av det norske
systemet gis en lovmessig forankring. Komiteen støtter
regjeringens syn på at det er ønskelig å skille klart mellom lovlig
og ulovlig opphold, men har merket seg behovet for unntak fra tvungen
retur, som anses dekket i eksisterende lovgivning.
Artikkel 10 (1) slår fast at før det fattes
et returvedtak overfor en enslig mindreårig, skal det gis bistand
fra kompetente organer, som ikke er de myndigheter som skal iverksette
returen, og det skal i denne forbindelse tas hensyn til barnets beste.
Artikkel 10 (2) foreskriver i hvilke tilfeller
uttransportering av mindreårige kan gjennomføres. Medlemsstaten
skal ha forvisset seg om at den enslige mindreårige vil bli returnert
til et familiemedlem, utnevnt verge eller til et tilfredsstillende
mottaksapparat.
Departementet anser det som nødvendig å nedfelle
i lovs form den rett enslige mindreårige har i medhold av direktivet
artikkel 10 (2). På denne måten vil vernet mot retur uten forsvarlig
omsorg være sikret i loven og ikke være overlatt til norsk forvaltningspraksis.
Den foreslåtte bestemmelse i utlendingsloven § 90 sjette ledd vil
sette en absolutt skranke for retur av mindreårige til andre enn
familiemedlemmer, utnevnt verge eller forsvarlig omsorgstilbud.
Bestemmelsen gjelder tvungen utsendelse og omfatter således ikke
frivillig hjemreise.
Departementet vil presisere at når man tar inn
en slik verneregel for enslige mindreårige i loven, betyr ikke det
at myndighetene skal returnere en enslig mindreårig uten beskyttelsesbehov
fordi det finnes familiemedlemmer, utnevnt verge eller et forsvarlig
omsorgstilbud i opprinnelseslandet. Det avgjørende i denne sammenheng
vil være myndighetenes til enhver tid gjeldende praksis, herunder
vurdering av barnets beste. Skjønnsvurderingen i forhold til utlendingsloven § 38
annet ledd bokstav a opprettholdes, men i de tilfellene man kommer
til at en enslig mindreårig skal returneres, gir den nye bestemmelsen i
§ 90 sjette ledd en ekstra rettssikkerhetsgaranti for denne persongruppen.
Den nye bestemmelsen tjener to formål. For det første
er det viktig av informasjonshensyn at det oppstilles en klar skranke
for retur av enslige mindre-årige. For det andre vil det være en
viktig rettssikkerhetsgaranti for denne persongruppen. Den nye bestemmelsen
i § 90 sjette ledd forholder seg således til § 38 som en rettssikkerhetsgaranti.
For øvrig foreslår departementet at Kongen kan gi
nærmere regler i forskrift. Begrepene familiemedlem, utnevnt verge
eller forsvarlig omsorgstilbud kan således defineres nærmere i forskrift ved
behov.
Komiteen viser til
at enslige mindreårige asylsøkere er blant de mest sårbare. Komiteen støtter
regjeringens ønske om en styrket rettsgaranti for denne gruppen
ved en lovfesting av at tvungen retur bare kan skje til et familiemedlem, utnevnt
verge eller et tilfredsstillende mottaksapparat. Selv om de foreslåtte
bestemmelsene kun gjelder tvungen retur, vil komiteen understreke
at norske myndigheter må forsikre seg om at frivillig retur også
skjer på en forsvarlig måte.
Direktivet artikkel 11 regulerer i hvilke tilfeller innreiseforbud
(utvisning) skal og kan ilegges, samt i hvilke tilfeller medlemslandene
skal vurdere å ikke ilegge et innreiseforbud, eller oppheve et innreiseforbud
som allerede er ilagt.
Direktivet åpner for flere unntak, bl.a. kan medlemsstatene
unnlate å utstede, trekke tilbake, eller oppheve innreiseforbudet
av humanitære grunner i individuelle saker.
En sentral forskjell mellom direktivet og norsk rett
er at direktivet oppstiller en skal-regel, mens det norske regelverket
er fakultativt og avgjørelsen om bruk av utvisning eller ikke tilligger
forvaltningens frie skjønn. Bruken av utvisningsinstituttet skal
stimulere til økt bruk av frivillig retur, som også er et bærende
hensyn i direktivet.
Departementet foreslår en lovbunden regel om utvisning
i tilfeller hvor det ikke gis en frivillig utreise og hvor utreisefristen
ikke er overholdt som direktivet forutsetter, se forslag til ny
§ 66 annet ledd. Det skal utvises når
utlendingen ikke har overholdt plikten til å forlate riket innen
utreisefristen gitt i medhold av forslag til ny § 90 sjette ledd.
En oversittelse, uansett varighet, skal i utgangspunktet føre til
at utvisning skal vurderes. I tillegg skal det
utvises når det ikke er gitt en utreisefrist i medhold av forslag
til ny § 90 sjette ledd bokstav a, b eller c. Det kan her unnlates
å gi en periode for frivillig retur på grunn av fare for unndragelse,
eller hvor en søknad er avslått som åpenbar grunnløs eller som følge
av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger, eller
hvor utlendingen utgjør en fare for offentlig orden eller grunnleggende
nasjonale interesser. Det kan presiseres at skal-bestemmelsen kun
gjelder hvor det ikke er gitt en utreisefrist i medhold av § 90
sjette ledd bokstav a, b eller c og ikke for de øvrige alternativene
(d, e og f) i sjette ledd. Samlet sett medfører forslaget uansett
en klart strengere utvisningsregel enn dagens.
Den nye bestemmelsen oppretter således en tvungen
utvisningsregel som pålegger forvaltningen å utvise når vilkårene
er til stede. Graden av tvang modifiseres riktignok av at det ved
utvisning må foretas en forholdsmessighetsvurdering. Dette følger
av utlendingsloven § 70, som også vil gjelde for utvisning etter
den nye bestemmelsen, jf. § 66 annet ledd.
Forholdsmessighetsvurderingen i norsk rett er
en innarbeidet rettssikkerhetsgaranti som oppstiller en vesentlig
skranke for utvisning. Hvorvidt utvisning er et uforholdsmessig
tiltak, beror på en sammensatt vurdering. Departementet fastholder
at humanitære grunner, som er direktivets benevnelse, er vel ivaretatt
gjennom den forholdsmessighetsvurderingen som foretas ved utvisning.
Departementet kan heller ikke se at direktivets unntaksbestemmelse
er ment å være videre enn den norske forholdsmessighetsvurderingen,
slik at en endring er nødvendig.
Domstolene kan også prøve forholdsmessighetsvurderingen.
Domstolenes alminnelige kontroll med forvaltningen er en legalitetskontroll
og ingen hensiktsmessighetskontroll. Når forvaltningen nå mister
hensiktsmessighetsskjønnet (kan-skjønnet) ved deler av utvisningsregelverket,
vil disse vedtakene samtidig underlegges en full domstolskontroll.
Departementet foreslo i høringsrunden å endre utlendingsloven
§ 71 annet ledd slik at direktivets hovedregel om innreiseforbudets
lengde fremgår av loven. Departementet har imidlertid kommet til
at begrensningen på fem år bør gjennomføres ved forskriftsendring
fremfor endring i lovs form. Endring av utlendingsforskriftens § 14-2,
som regulerer lengden på et innreiseforbud, vil således utarbeides
innen gjennomføringsfristen til direktivet.
Endelig ønsker departementet å åpne for utvisning
med bare ett års innreiseforbud. Departementet foreslår å endre
fra «to år» til «ett år» i utlendingsloven § 71 annet ledd annet
punktum, slik at innreiseforbud med ett års varighet kan ilegges.
Vedtakene om utvisning vil, som i dag, fattes
av UDI og ofte med politiet som forberedende organ. Utlendingen
kan videre søke om opphevelse av innreiseforbudet, i tråd med direktivet.
Departementet viser til artikkel 11 (5) som
eksplisitt viser til at direktivets bestemmelser om innreiseforbud
ikke påvirker retten til internasjonal beskyttelse. I tillegg vil
et ilagt innreiseforbud ikke avskjære en utlendings mulighet til
å søke asyl i Norge på et senere tidspunkt, selv innenfor innreiseforbudets
virketid.
Komiteen har merket
seg at direktivets artikkel 11 gjør det nødvendig med en strengere
lovgivning vedrørende innreiseforbud enn det som er gjeldende norsk
rett, men at det fortsatt er mulig å foreta en forholdsmessighetsvurdering
i det enkelte tilfellet, at nye regler innebærer full domstolskontroll,
og at innreiseforbud ikke er til hinder for å søke asyl. Samtidig
har komiteen også merket seg at regjeringen foreslår
å gjøre det mulig med bare ett års innreiseforbud, mot dagens to
år.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter regjeringens
forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
positive til de forskriftsendringer som er foreslått for å gjennomføre
prinsippet om at innreiseforbudet i forbindelse med utvisning også
kan settes til ett år. Det samme gjelder gjennomføringen av direktivets
artikkel 11 (2) om at innreiseforbud i hovedsak ikke kan overstige fem
år innenfor direktivets virkeområde.
Vedtakene som fattes i medhold av direktivet skal
være skriftlige og begrunnede med informasjon om klagemulighetene.
Videre skal hovedbestanddelen i beslutningene være oversatt, dersom
utlendingen ber om det.
Vedtakene skal kunne påklages til et uavhengig klageorgan.
Klageorganet skal ha kompetanse til å overprøve vedtaket, og det
skal ha kompetanse til å utsette iverksettingen av et vedtak.
Artikkel 13 innebærer forpliktelser med hensyn til
fri rettshjelp ved retur av utlendinger som oppholder seg ulovlig
i riket. Ordlyden angir imidlertid ikke konkret hvilke forpliktelser
som følger av direktivet.
Artikkel 14 oppstiller enkelte rettigheter under perioden
for frivillig retur og under perioden hvor retur utsettes i medhold
av artikkel 9.
Direktivet oppstiller minstestandarder for rettssikkerhetsgarantier
som skal gjelde for tredjelandsborgere i samtlige Schengen-land.
Dette vil innebære en betydelig styrking av rettighetene for tredjelandsborgere
i mange land.
Departementet mener at de rettssikkerhetsgarantiene
som er nedfelt i direktivet allerede er ivaretatt i norsk rett,
og at gjennomføring av direktivet ikke nødvendiggjør noen endringer
i norsk lov på dette punktet, herunder mht. klageadgang.
Komiteen har merket
seg at regjeringen vurderer at direktivets regler om rettssikkerhetsgarantier
allerede er dekket på en god måte i eksisterende lovgivning.
Ifølge direktivet artikkel 15 kan en tredjelandsborger
som skal returneres bare holdes i fengslig forvaring for å forberede
selve returen og/eller for å gjennomføre uttransporteringen, og
bare hvis andre men mindre inngripende tiltak ikke kan benyttes
effektivt i det aktuelle tilfellet. Det gjelder særlig når det er
en fare for unndragelse, når tredjelandsborgeren unnlater å samarbeide, eller
hindrer forberedelsen til en retur eller selve uttransporteringen.
Når det gjelder selve fengslingsperioden må
det innføres en tidsbegrensning som følge av direktivet. Fengsling
skal i utgangspunktet ikke overstige 6 måneder.
Departementet forslår derfor å presisere i nytt annet
punktum i § 106 tredje ledd at fengsling for å forberede eller gjennomføre
en utsendelse bare kan overstige 12 uker dersom utlendingen ikke
samarbeider om utsendelsen eller det er forsinkelser med å fremskaffe
nødvendige dokumenter fra et annet lands myndigheter.
Videre må det innføres en absolutt grense for fengsling
som følge av direktivet artikkel 15 (6). Departementet foreslår
å sette denne til 18 måneder, i tråd med direktivets bestemmelse. Det
foreslås derfor å tilføye i § 106 tredje ledd at fengsling uansett
ikke kan overstige 18 måneder. Flere av høringsinstansene har uttalt
at 18 måneder er lang tid. Til dette vil departementet bemerke at
fengsling av en slik varighet må høre til de sjeldne unntakstilfellene.
Det er i dag ingen absolutt tidsbegrensning i norsk rett og direktivet
vil således stramme inn muligheten for langvarige fengslinger i
det norske regleverket.
Departementet anser det som hensiktsmessig å benytte
muligheten til utvidet fengsling for utlendinger som er ilagt straff.
Slike tilfeller faller utenfor direktivets anvendelsesområde. Det foreslås
derfor en presisering i lovbestemmelsen om at fengsling ikke kan
overstige 18 måneder, med mindre utlendingen er utvist som følge
av ilagt straff eller særreaksjon. Utlendingen må således være utvist
for det straffbare forholdet for at unntaket kommer til anvendelse.
I rene unntakstilfeller vil det oppstå et behov for fengsling utover
18 måneder og forslaget legger til rette for en slik adgang når
returdirektivet ikke kommer til anvendelse.
Departementet ønsker å fremheve at utgangspunktet
fremdeles vil være at fengsling som hovedregel ikke kan overstige
12 uker, med visse unntak. Det videre utgangspunkt vil være en absolutt
begrensning på 18 måneder, men igjen med visse unntak.
Departementet har sendt på høring et separat forslag
om fengsling av utlendinger som er i en utsendelsesprosess og som
utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser, og fengslingstidens
lengde for denne persongruppen vil bli behandlet i dette forslaget.
Fengsling i medhold av utlendingsloven § 106 første
ledd bokstav a er et viktig virkemiddel for å bringe klarhet i en
utlendings identitet.
Spørsmålet som melder seg er således om fengsling
i medhold av utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a må anses
å ligge innenfor direktivets anvendelsesområde. Departementet drøfter
dette i proposisjonen og konkluderer med at identitetsfengslinger,
både kan falle innenfor og utenfor direktivets anvendelsesområde, avhengig
av motivet for fengsling.
I høringsnotatet ba departementet høringsinstansene
om å belyse et eventuelt behov for å sondre mellom «rene» identitetsfengslinger
og identitetsfengslinger som ledd i forberedelsen av en retur. Høringsinstansene
har imidlertid ikke uttrykt et behov for en slik sondring.
Departementet foreslår på denne bakgrunn å innføre
en absolutt tidsbegrensning på 18 måneder for fengsling ved identitetstvil.
Det vil imidlertid være adgang for fengsling utover 18 måneder når
utlendingen er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon.
Departementet anser for øvrig at det foreligger rettsharmoni
mellom hjemmelsgrunnlaget for å fengsle utlendinger uten lovlig
opphold i Norge og direktivets bestemmelser.
Fengsling etter direktivet skal som hovedregel skje
i egne fengslingsfasiliteter. Dersom dette ikke lar seg gjøre, og
forvaringen er i et ordinært fengsel, skal tredjelandsborgeren være
adskilt fra vanlige innsatte.
Forholdene ved fengsling er nærmere omtalt i direktivet
artikkel 16 og 17. Artikkel 16 sikrer sentrale rettigheter under
selve fengslingsoppholdet. Artikkel 17 omhandler fengsling og forholdene
ved fengsling av mindreårige.
Det er i senere år foretatt en vesentlig endring
av det norske regelverket knyttet til selve forholdene under fengsling.
I forbindelse med utarbeidelsen av utlendingsloven § 37 d ble det
også utarbeidet en egen forskrift for utlendingsinternatet, forskrift
om Politiets utlendingsinternat (utlendingsinternatforskriften).
Det følger av utlendingsinternatforskriften § 2 at det skal tas særskilt
hensyn til spesielle behov hos barn og barnefamilier. I tillegg
er det nedfelt at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn
ved alle beslutninger og handlinger som berører barn som oppholder
seg på internatet. Det er således en egen avdeling for barn og barnefamilier
ved Politiets utlendingsinternat.
Departementet anser at dagens norske regler
er i samsvar med direktivet.
Komiteen har merket
seg at fengsling bare kan benyttes dersom andre, mindre inngripende
tiltak ikke anses effektive nok for å sikre retur og uttransportering.
Etter direktivet kan fengsling dessuten bare skje for en lengre
periode enn 6 måneder dersom utlendingen ikke samarbeider om utsendelsen
eller det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige dokumenter
fra et annet lands myndigheter. Regelen etter utlendingsloven i
dag, er at fengsling ikke skal skje for lenger enn 12 uker med mindre
det foreligger særlige grunner, og departementet har påpekt i proposisjonen
at det nettopp er slike forhold som mang-lende samarbeid fra utlendingen
eller hjemlandets myndigheter som vil være sentrale når det unntaksvis
vurderes fengsling utover 12 uker. Komiteen har merket
seg at departementet derfor har foreslått å fastholde hovedregelen om
at fengsling ikke skal skje for mer enn 12 uker til sammen, og at
det samtidig foreslås å lovfeste at fengsling for å forberede eller
gjennomføre en utsendelse, bare skal kunne skje for lenger enn 12
uker dersom utlendingen ikke samarbeider om utsendelsen eller dersom
det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige dokumenter fra et
annet lands myndigheter.
Komiteen har videre merket seg
at det i tillegg innføres en absolutt grense på 18 måneder, i tråd med
direktivet, som bare kan benyttes unntaksvis, men som også kan overskrides
i helt spesielle tilfeller. Komiteen har merket seg
de spesielle bestemmelsene som gjelder forholdene under fengsling,
særlig for barn og barnefamilier. Samtidig viser regjeringen til
at egne regler for utlendinger som truer nasjonale interesser, er under
forberedelse som egen sak. Komiteen viser til at
forslagene samlet sett innebærer en begrensning i dagens regler
og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at returdirektivet åpner for fengsling og forvaring dersom andre,
mindre inngripende tiltak ikke anses effektive nok for å sikre retur
og uttransportering. Disse medlemmer er opptatt av
at norske myndigheter skal ha gode nok verktøy for å beskytte samfunnet
mot personer som utgjør en unndragelsesrisiko. Disse medlemmer er
av den oppfatning at hovedregelen om at fengsling ikke skal overstige
12 uker med mindre det foreligger særlige grunner, ikke fremstår
som et tilstrekkelig virkningsfullt tiltak. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
Ǥ 106 tredje ledd skal lyde:
Fengsling kan ikke overstige 18 måneder, med mindre
utlendingen er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener at frihetsberøvelse, internering og fengsling
av barn og barnefamilier bør unngås. Dette medlem viser
til Barnekonvensjonens artikkel 37, som sier at frihetsberøvelse
skal benyttes overfor barn bare som en siste utvei. Dette
medlem viser til at svensk lovgivning ved å tilføye ordene
«over 18 år» i lovteksten bedre ivaretar barns rettssikkerhet enn
det forslaget som foreligger fra regjeringen. Dette medlem mener
at regjeringen må ta opp denne problemstillingen i den varslede
meldingen om barn på flukt.
Artikkel 18 åpner for å lage unntaksbestemmelser
i forbindelse med fengsling hvor uvanlig mange utlendinger skal
returneres. Det foreligger ingen adgang til å fravike viktige rettssikkerhetsgarantier
ved fengsling i norsk rett under noen omstendigheter.
Høringsinstansene har ikke påpekt et slikt ønske og
departementets vurdering er at det heller ikke er et behov for å
opprette en slik unntaksbestemmelse.
Gjennomføringsfristen for direktivet er 24. desember
2010.
Komiteen støtter regjeringens
vurdering om at samme regler for fengsling må gjelde enten det er
få eller mange som skal returneres.
Departementet anfører at det vil måtte påregnes en
årlig merutgift på 12,2 mill. kroner til økt saksbehandling for
UDI og UNE, 5,7 mill. kroner til fri rettshjelp og tolk, 2,2 mill.
kroner til politiet som saksforberedende organ, samt kr 400 000
til et kontrollsystem. Til sammen 20,5 mill. kroner. Alle merutgifter
som følger av gjennomføringen av returdirektivet vil bli dekket innenfor
Justisdepartementets gjeldende bevilginger.
Komiteen har merket
seg at merutgiftene foreslås dekket innenfor Justisdepartementets rammer
og har ingen merknader til dette.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 1
§ 106 tredje ledd skal lyde:
Fengsling kan ikke overstige 18 måneder, med mindre
utlendingen er utvist som følge av ilagt straff eller særreaksjon.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven (gjennomføring av returdirektivet)
I
I lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her gjøres følgende endringer:
§ 66 nytt annet ledd skal lyde:
Med mindre det vil være et uforholdsmessig tiltak,
jf. § 70, skal en utlending uten oppholdstillatelse utvises
a. når utlendingen ikke har overholdt plikten
til å forlate riket innen utreisefristen gitt i medhold av § 90
sjette ledd,
b. når utlendingen ikke er gitt en frist for frivillig
retur
fordi det er fare for unndragelse, jf. § 90 sjette ledd
bokstav a og § 106 a, fordi en søknad er avslått som åpenbart grunnløs
eller som følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende
opplysninger, jf. § 90 sjette ledd bokstav b, eller fordi utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot
offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, jf. §
90 sjette ledd bokstav c.§ 71 annet ledd annet punktum skal lyde:
Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset,
men ikke for kortere tidsrom enn ett år.
§ 90 sjette til niende ledd skal lyde:
Vedtak som innebærer at en utlending må forlate riket,
iverksettes ved at utlendingen pålegges å reise innen en
fastsatt frist. Fristen skal settes til mellom sju og tretti dager.
Dersom det anses nødvendig, kan det settes en lengre frist. Det
kan settes en kortere frist enn sju dager eller unnlates å gi en
frist for frivillig retur når
a. det er fare for unndragelse, jf. § 106
a,
b. en søknad er avslått som åpenbart grunnløs eller som
følge av vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger,
c. utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot
offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser,
d. utlendingen omfattes av § 32 første ledd bokstav b,
e. utlendingen bortvises eller utvises ved Schengenyttergrensen,
eller
f. utlendingen utvises etter § 66 første ledd bokstav b,
c, e eller annet ledd eller §§ 67 eller 68.
Dersom slikt pålegg som nevnt i sjette ledd ikke blir
fulgt, utreisefrist ikke er gitt, eller politiet anser det som mest
sannsynlig at utlendingen ikke vil forlate riket innen utløpet av
fristen, kan politiet føre utlendingen ut. Når
særlige grunner taler for det, kan utlendingen bli ført til et annet
land enn det vedkommende kom fra. Utlendinger som ikke har gyldig
reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette. Beslutninger som
gjelder iverksetting, regnes ikke som enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven
§ 2 første ledd bokstav b.
Tvungen utsendelse av en enslig mindreårig skal bare
skje til et familiemedlem, utnevnt verge eller til et annet forsvarlig
omsorgstilbud. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.
Kongen kan gi nærmere regler i forskrift om fastsettelse
av frist for frivillig retur og om innføring av et system for kontroll
av tvangsreturer.
§ 90 nåværende sjuende og åttende ledd blir nytt
tiende og ellevte ledd.
§ 92 første ledd annet punktum skal lyde:
Det gjelder likevel ikke i utvisningssaker i henhold til
§§ 66 første ledd bokstav b og c, 67 første ledd
bokstav a, b og c og 68 første ledd bokstav a og b.
§ 103 første ledd bokstav c skal lyde:
c) har reisedokument, billetter eller annet materiale som
kan sikre iverksetting av vedtaket, og det er mest sannsynlig at
utlendingen vil unndra seg iverksettingen, jf. § 106 a.
§ 104 annet ledd første punktum skal lyde:
Når det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksetting av et vedtak, jf. § 106 a, kan det foretas
beslag av reisedokumenter og annet materiale som kan dokumentere
utlendingens identitet.
§ 105 første ledd bokstav b skal lyde:
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksetting av et vedtak, jf. § 106 a,
§ 106 første ledd bokstav b skal lyde:
b) det er mest sannsynlig at utlendingen vil unndra seg
iverksettingen av vedtak som innebærer at utlendingen plikter å
forlate riket, jf. § 106 a,
§ 106 tredje ledd annet og tredje punktum skal lyde:
Fengsling for å forberede eller gjennomføre en utsendelse
kan bare overstige 12 uker dersom utlendingen ikke samarbeider om
utsendelsen eller det er forsinkelser med å fremskaffe nødvendige
dokumenter fra et annet lands myndigheter. Fengsling kan ikke overstige
18 måneder, med mindre utlendingen er utvist som følge av ilagt
straff eller særreaksjon.
Ny § 106 a skal lyde:
§ 106 a Fare for unndragelse
Fare for unndragelse skal vurderes konkret i det enkelte
tilfelle. For å avgjøre om det foreligger unndragelsesfare skal
det foretas en totalvurdering hvor det blant annet kan legges vekt
på om
a. utlendingen har unndratt seg iverksetting
av et vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, herunder
ikke overholdt en utreisefrist,
b. utlendingen uttrykkelig har motsatt seg å forlate riket
frivillig,
c. utlendingen er utvist fra riket,
d. utlendingen er ilagt straff eller særreaksjon
i riket,
e. utlendingen har vist manglende samarbeid ved identitetstvil,
f. utlendingen unngår eller vanskeliggjør forberedelsen
til en utsendelse,
g. utlendingen har gitt uriktige opplysninger til norske-
myndigheter ved søknad om tillatelse,
h. utlendingen har unnlatt å gi melding om endring av
bopel, jf. § 19 annet ledd,
i. utlendingen er ansvarlig for alvorlige ordensforstyrrelser
ved innkvarteringssted for asylsøkere mv., jf. § 95 første og annet
ledd, eller
j. utlendingen er funnet å utgjøre en trussel mot grunnleggende
nasjonale interesser.
II
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i kommunal- og forvaltningskomiteen, den 7. desember 2010
Gjermund Hagesæter |
Lise Christoffersen |
fung. leder |
ordfører |