Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud
om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i
alle landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre.»
Forslagsstillerne viser innledningsvis til bestemmelsen
om tvungent psykisk helsevern § 3-1 i psykisk helsevernloven og
til at politiet ifølge politiloven § 12 skal hjelpe eller sørge
for hjelp til syke personer som ikke er i stand til å ta vare på
seg selv når ingen pårørende eller andre ansvarlige er til stede
og kan ta seg av dem.
Det framholdes at dette medfører at politiet
i realiteten ikke har noe valg når det gjelder transport av psykiatriske
pasienter, hvor det ikke er etablert noe alternativt og forsvarlig
tilbud. Det påpekes at når politiet henter psykiatriske pasienter,
oppleves det som stigmatiserende både for pasienten og de pårørende,
og at politiet mener at dette er en oppgave som er helsevesenets
ansvar, som beslaglegger mye av politiets ressurser. Det er forslagsstillernes
syn at helsevesenet er ansvarlig for å etablere et forsvarlig tilbud
til transport av psykiatriske pasienter.
Det vises til at § 14 i forskrift om krav til
akuttmedisinsk tjeneste utenfor sykehus hjemler at de regionale
helseforetakene skal sørge for at personer som oppholder seg innen
helseregionen, tilbys nødvendige ambulansetjenester, og at psykiatriske
pasien-ter skal likestilles med somatiske pasienter.
Det vises til at Helse Bergen har innført en
spesiell transporttjeneste for psykiatriske pasienter, og det redegjøres
i dokumentet for hvordan denne tjenesten er bygd opp, organisert
og finansiert. Det vises til at en evaluering av ordningen fra 2009
viser at bruk av makt er betydelig redusert etter at denne tjenesten
kom på plass. Politiet i Bergen har blitt avlastet med om lag 100 utrykninger
per måned, og politiet uttrykker stor tilfredshet med ordningen.
Det framholdes at psykiatriambulansen har et utmerket samarbeid med
politiet i de oppdragene der det er nødvendig å samarbeide.
Forslagsstillerne mener erfaringene viser at
tjenesten i Bergen har fungert og utviklet seg, og at den har medført
et stort pluss for ambulansetjenesten, psykiatrien og ikke minst
for pasientene. De mener at pasienter som omfattes av § 3.1. i lov
om psykisk helsevern, gjennom dette opplegget får tettere oppfølging,
da avdelingene som har ansvar for disse, kontakter og bruker psykiatrisk
ambulanse effektivt når det gjelder innhenting for medisinering.
Forslagsstillerne mener at dette fører til bedre stabilitet hos
pasienten og sannsynligvis til en reduksjon av opphold i psykiatrisk
institusjon.
Forslagsstillerne mener derfor at det bør gis tilbud
om psykiatrisk ambulanse i alle fylker etter modell fra Helse Vest.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jorodd Asphjell, Tore Hagebakken, Are Helseth, Tove Karoline Knutsen,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil
Hansen, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig Folkeparti,
Laila Dåvøy, viser til vedlagte brev av 2. november 2010
fra helse- og omsorgsministeren til helse- og omsorgskomiteen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter de synspunkt som fremkommer der.
Komiteen er opptatt
av at tvang i psykiatrien skal reduseres og kvalitetssikres. Komiteen ser frem
til vurderingen fra lovutvalget som ble nedsatt i mai 2010 med mandat
til å vurdere ulike etiske, faglige og rettslige sider ved dagens regelverk
og praksis knyttet til tvang i psykisk helsevern.
Komiteen vil påpeke at psykisk
syke pasienter har like stort behov for og krav på akutte tjenester
inkludert ambulansetransport som somatisk syke pasienter. Det er
helseforetakenes ansvar å gi et likeverdig tilbud. Komiteen påpeker
at det er helse-fore-takenes ansvar at de har kompetanse i sine
ambulanser som dekker både akutte psykiske og somatiske lidelser.
Komiteen påpeker at psykiatriambulanser
ikke kan erstatte bruk av politiet i farlige og ustabile situasjoner,
da det kun er politiet som har myndighet til å utøve maktbruk utenfor
institusjoner. Komiteen mener det er særdeles viktig
at det kun ved helt nødvendige tilfeller brukes politi til transport
av syke, og at politiet da opptrer i sivilt.
Komiteen mener at akutt psykisk
syke pasienter må få det samme tilbudet i dagens ambulanser som
akutt somatisk syke får.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at dette ikke ser
ut til å være virkeligheten. En rekke instanser og artikler viser
til at politi i altfor stor grad blir brukt de fleste steder i landet. Disse
medlemmer viser til Den norske legeforening som på høring
2. desember 2010 uttalte følgende:
«Psykiatrisk ambulanse er et godt og likeverdig tilbud
for psykiatriske pasienter og hindrer stigma og kan trolig redusere
bruk av tvang både fra politi og innleggende lege i kommunen og psykisk
helsevern. Ordningen vil bidra til å likestille somatiske og psykiske
sykdommer. I følge informasjon fra pasienter og pårørende benyttes
ofte uniformert politi og håndjern både ved avhenting i hjemmet
og fra legevakten. Dette skjer også i situasjoner hvor det i utgangspunktet
verken foreligger fare for pasienten selv eller andre. Bruken av
politi i forbindelse med innleggelser bidrar til en unødvendig eskalering
av situasjonen og kan også gjøre det vanskelig å etablere en tillitsfull
relasjon mellom pasient og behandler. Å benytte politiet i forbindelse
med innleggelser i situasjoner hvor det strengt tatt ikke er nødvendig,
bidrar også til økt stigmatisering og kriminalisering av personer med
en psykisk lidelse. En undersøkelse som intervjuet pasienter som
hadde vært tvangsinnlagt viser at det å bli brakt til en psykiatrisk
institusjon i håndjern var en av de opplevelsene som hadde vært
mest traumatisk. Legeforeningen støtter hovedpremisset i forslaget
i likhet med flere pasientorganisasjoner. Ordningen bør i størst
mulig grad gjøre landsomfattende der geografiske forhold gjør ordningen
hensiktsmessig.»
Disse medlemmer viser videre
til høringsuttalelse fra Mental Helse som blant annet skriver:
«Mental Helse er positiv til ordningen med psykebil
som er innført i Bergen og Stavanger, og som det nå foreslås å innføre
i alle fylker. Psykisk syke har krav på transport på lik linje med
andre pasienter, og det bør bli samme praksis tilknyttet det å hente
psykisk syke pasienter som innenfor helsetjenesten for øvrig. Det
handler om verdighet. Mental Helse støtter forslaget om å ha psykebil
i alle landets fylker.»
Disse medlemmer viser til brev
fra en facebookgruppe sendt helse- og omsorgsministeren, med kopi
til komiteens medlemmer, den 30. august 2010, der det blant annet
står:
«Allmennheten, i form av over 13 400 medlemmer i
vår facebookgruppe, krever nå at alle helseforetak oppretter en
psykebilordning. For dem det virkelig gjelder, pasientene, er dette
unødvendige sommelet med å få til en verdig syketransport nok et
bevis på at de som pasientgruppe er nedprioritert og diskriminert
i forhold til andre pasientgrupper. Hva ville skjedd hvis et trafikkoffer
eller en hjertepasient hadde blitt så lite skånsomt og uverdig behandlet
på vei til sykehus?»
Til slutt vil disse medlemmer vise
til Politiforum av 18. juni 2010 hvor man kan lese en artikkel med
overskriften: «Helsevesenet har hovedansvaret for psykisk syke,
men det skyves altfor ofte over på politiet»: I denne artikkelen vises
det til at politiet håndterer tre fjerdedeler av alle tvangsinnleggelser
i Vestfold uten bistand fra helsepersonell, og at dette strider
mot regelverket. Det er ingen grunn til å tro at Vestfold politidistrikt
skiller seg markant fra andre politidistrikt, og enkelte politidistrikt
føler seg brukt som en ren transporttjeneste, står det videre. Videre
slås det fast at dette er ekstra alvorlig fordi politiet mangler
både kompetanse og utstyr til å håndtere psykisk syke. Dette synet støttes
i 10 av 27 politidistrikt i en spørreundersøkelse gjennomført i
forbindelse med Olsen-utvalgets arbeid. Samtidig viser den samme undersøkelsen
at 17 av 27 politidistrikt mener psykiatrioppdrag binder opp politiressurser
unødvendig, at det spiser av den akutte politiberedskapen, og at
dette stresser politiet. Disse medlemmer viser til
at det samme tidsskriftet kaller psykiatriambulansen i Bergen en
suksess. Der slås følgende fast:
«Selv om det er vanskelig å tallfeste konkret, er det
ikke tvil om at psykiatriambulansen har ført til at det nå brukes
langt mindre politiressurser på psykiatri. Nå er det slik det skal
være.»
Disse medlemmer viser til at
i løpet av fem år med drift har psykiatriambulanse i Bergen utført hele
5 215 oppdrag. Oppdragene gjelder frivillig innlegging, men også
tvangsinnlegging, tvungen legeundersøking og tvangsmedisinering.
Ifølge Lege-foreningen er det fra pasienter og pårørende blitt fremhevet
at det er spesielt gunstig å bli møtt av helsepersonell og ikke
politi.
Disse medlemmer viser til de
positive signaler som kommer fra både Bergen og Stavanger som har
innført ordningen; signaler som er gitt både fra helsevesenet selv,
politi, pasienter og pårørende. Innsparinger i politiet ser ut til
å finansiere helsevesenets ekstrakostnad, og disse medlemmer ser
derfor ingen grunn til at dette gode tilbudet ikke skal være et
gode for pasienter også i resten av landet.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud
om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i
alle landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre.»
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud
om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i
alle landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre.
Komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen viser til
representantforslaget og merknadene og rår Stortinget til å gjøre
følgende
vedtak:
Dokument 8:163 S (2009–2010) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og
Jon Jæger Gåsvatn om innføring av en ordning med psykiatriambulanser
i alle landets fylker – vedlegges protokollen.
Det vises til brev av 14. oktober 2010 fra helse- og
omsorgskomiteen vedrørende dokument nr. 8:163S (2009–2010). I dokumentet
foreslår stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos
og Jon Jæger Gåsvatn at Stortinget ber regjeringen innføre et tilbud
om psykiatrisk ambulansetjeneste etter modell fra Helse Vest, i alle
landets fylker, så snart det praktisk lar seg gjennomføre. Helse-
og omsorgskomiteen har bedt statsråden om en uttalelse til forslaget.
Det er forslagsstillernes syn at helsevesenet
er ansvarlig for å etablere et forsvarlig tilbud når det gjelder
transport av psykiatriske pasienter, med henvisning til forskrift
om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Forslagsstillerne mener erfaringene med en egen ambulansetjeneste
for mennesker med psykisk lidelse viser at tjenesten har fungert
og utviklet seg. Det vises her bl.a. til Helse Bergens evalueringsrapport
av tjenesten datert desember 2008.
Forslagsstillerne mener at på steder der det finnes
psykiatrisk ambulansetjeneste, får pasienter omfattet av psykisk
helsevernloven tettere oppfølging. Årsaken er, ifølge forslagsstillerne,
at sykehusavdelingene som har ansvaret for oppfølgingen av pasientene,
bruker ambulansetjenesten effektivt mht. innhenting for medisinering.
Videre mener forslagsstillerne at dette medfører en jevnere oppfølging
og medisinering, som igjen fører til en bedre stabilitet hos pasienten.
Dette antas å føre til en reduksjon av opphold i psykiatrisk institusjon.
Derfor mener forslagsstillerne at det bør gis tilbud
om psykiatrisk ambulanse i alle fylker etter modell fra Helse Vest.
Jeg har forståelse for at dette er en problemstilling
som engasjerer og skaper debatt. For det første vil jeg understreke
at bistand fra politi overfor mennesker som trenger hjelp i en vanskelig
og sårbar situasjon, kun skal benyttes når sikkerhets- og risikomessige
hensyn tilsier dette. Politiet skal ikke benyttes som transportør
for å avlaste helsetjenesten. Det er derfor viktig at de to etatene
har et nært og løpende samarbeid om hvilke saker og situasjoner
som krever politibistand og hvilke som helsetjenesten kan og må
ta hånd om selv. Helsefaglige, sikkerhetsmessige og etiske vurderinger
må legges til grunn for hvilken løsning som velges i hvert tilfelle,
og gjennomføringen må skje mest mulig skånsomt og verdig for pasienten.
Generelt er det en uttalt politisk målsetting
at bruk av tvang overfor personer med psykisk lidelse skal reduseres
og kvalitetssikres. Dette går klart frem av regjeringserklæringen
(Soria Moria II), og er blitt fulgt opp av Helse- og omsorgsdepartementet.
bl.a. i ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang
i psykiske helsetjenester jf. Prop. 1 S (2009–2010).
Når det gjelder gjennomføring av transport/henting
av personer med psykisk lidelse, er det gitt retningslinjer for
dette i rundskriv (2006/11) ”Helsetjenestens og politiets ansvar
for psykisk syke – oppgaver og samarbeid” utgitt av Politidirektoratet
og Helsedirektoratet. Her vises det bl.a. til bestemmelser i psykisk
helsevernloven som forplikter helsetjenesten til konkret å vurdere
nødvendigheten av politibistand i den enkelte situasjon. Siden det
kun er politiet som har myndighet til å utøve fysisk makt utenfor
institusjon, er det noen ganger nødvendig med bistand fra politi
for å avverge fare for liv og helse eller for å kunne få tilgang
til hus, rom o.l. Rundskrivet presiserer imidlertid at helsepersonell som
hovedregel skal være tilstede under bistandsoppdraget. Det fremheves
også at politiets håndtering av psykisk syke skal skje på en mest mulig
skånsom måte, og i den grad det er praktisk mulig bør oppdragene
utføres i sivilt antrekk og med bil uten politimerking. Rundskrivet
regulerer også kostnadsdekningen mellom politi og helsemyndigheter.
Jeg kan ellers opplyse om at Politidirektoratet
og Helsedirektoratet har etablert et fast samarbeid for håndtering
av problemstillinger i grenseflaten mellom politi og psykisk helsevern.
Som del av den nye nasjonale strategien for
redusert og riktig bruk av tvang i psykiske helsetjenester, er det
gitt et eget spesifisert oppdrag til de regionale helseforetakene
om å utarbeide regionale og lokale, forpliktende handlingsplaner
jf. brev av 19.03.10 fra departementet. På listen over minimumskrav
til områder/innhold som skal inngå i disse planene er bl.a. nevnt
”verdige og skånsomme transportordninger”. De regionale helseforetakene
er for øvrig pålagt å rapportere tilbake til departementet i årlig
melding for 2010 og 2011 om måloppnåelsen og hvordan planarbeidet
følges opp.
Jeg vil ellers vise til at det i Oppdragsdokument 2009
til de regionale helseforetakene ble gitt følgende styringssignal:
”Helse X RHF skal sørge for gode og verdige transportordninger for psykisk
syke, som bidrar til at bruken av tvang og av politi reduseres til
et minimum.”
Et antatt sentralt virkemiddel for bl.a. å få
redusert bruken av tvang, inkludert behovet for politibistand for
mennesker i krise, er å fullføre omstillingen av psykisk helsevern
og sørge for bedre tilgjengelighet til de psykiske helsetjenestene.
Dette er tydeliggjort bl.a. i Stortingsmelding 47 (2008–2009) om
samhandlingsreformen, høringsbrev om ny nasjonal helse- og omsorgsplan
og i forslaget til neste års statsbudsjett, Prop. 1 S (2010–2011).
En viktig del av satsningen er å stimulere til flere og bedre lokalbaserte og
ambulante/oppsøkende tjenestetilbud, som gjør det lettere både å
få og be om hjelp ved behov. I Oppdragsdokument for 2010 til de
regionale helseforetakene ble det i tråd med dette overordnede målet
stilt som krav at den ambulante behandlingsaktiviteten skulle øke
med 10 %. Det meldes om at antallet ambulante akutteam i spesialisthelsetjenesten
har økt de siste årene, og omfatter nå rundt 55 stykker på landsbasis.
Som det fremgår av Prop. 1 S (2010–2011) skal satsningen
på ambulante og oppsøkende tjenester videreføres, herunder fortsatt
utvikling av ACT-team og andre lokale samarbeidsmodeller. For øvrig
viser jeg til at det i nevnte budsjettforslag foreslås en aktivitetsvekst
innenfor spesialisthelsetjenesten på 1,4 % dvs. tilsvarende 930 mill.
kroner, som også skal komme psykisk helsevern til gode, herunder
polikliniske tjenester.
Jeg vil også vise til lovutvalget som ble oppnevnt i
mai d.å. med mandat til å vurdere ulike etiske, faglige og rettslige
sider ved dagens regelverk og praksis tilknyttet tvang i psykisk
helsevern bl.a. sett i forhold til den øvrige helselovgivningen
og menneskerettighetsforpliktelsene.
Etter en samlet vurdering kan jeg ikke se at
det på det nåværende tidspunkt er ønskelig å stille nye krav til
de regionale helseforetakene om hvordan transporttilbudet overfor
mennesker med psykisk lidelse skal legges opp, utover det som allerede
er ivaretatt av lovverk, rundskriv og styringssignaler til tjenesten.
Jeg tror dessuten at det er viktig å gå igjennom resultatene av
bl.a. ambulant- og ACT-satsningen og den nye nasjonale strategien
for redusert og riktig bruk av tvang, før det gjøres en ny vurdering
av hvorvidt styringskravene på dette området bør endres.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 3. februar 2011
Bent Høie |
Wenche Olsen |
leder |
ordfører |