Jeg viser til oversendelse fra Stortingets næringskomite
av 11. november 2010, der komiteen ber om Landbruks- og matdepartementets
vurdering av representantforslaget.
Representantforslaget lyder: ”Stortinget
ber regjeringen fremme sak for Stortinget om de bruksberettigedes
rettigheter i statsallmenningene, med sikte på å styrke privates
rettigheter og å fjerne den rettslige uklarheten på området”.
Som forslagsstillerne påpeker i sin utredning
av bakgrunnen for forslaget, har bruksretten i allmenningene lange
tradisjoner. Allmenningsretten som rettsområde strekker seg mange hundre
år bakover i tid, og er sammen med odelsretten ett av våre eldste
kjente rettsinstitutter.
Utøvelsen av bruksrettene og forvaltningen av allmenningene,
er i dag regulert i lov 6. juni 1975 nr. 31 om utnytting av rettar
og lunnende m.m. i statsallmenningane (fjellova), lov 19 juni 1992
nr. 60 om skogsdrift m.v. i statsallmenningene og lov 19. juni 1992
nr. 59 om bygdeallmenninger. Lovene kalles i det følgende henholdsvis
fjelloven, statsallmenningsloven og bygdeallmenningsloven.
Allmenningslovene tar utgangspunkt i at bruksrettene
ligger til jordsbrukseiendommer innen de bygdelag som har utøvet
rettighetene fra gammel tid, se for eksempel fjellovens § 2 første
ledd og bygdeallmenningsloven § 2-1 første ledd. Rettighetene skal
kunne utøves ”i samsvar med rasjonell bruk”
og hva som er ”naturlig etter tida og tilhøva”, som det heter
i fjelloven. Lovverket regulerer i dag beiteretten, seterretten
og retten til trevirke.
Lovens utgangspunkt for rettighetsutøvelsen
er det såkalte ”husbehovsprinsippet” som i fjellovens § 2 er uttrykt
slik: ”Rett som er knytta til jordbrukseigedom
kan berre utnyttast så langt det skjer i tilknyting til drifta av
eigedomen som jordbruk, og så lenge eigedomen vert driven som jordbruk”.
Tilsvarende formulering finnes også bygdeallmenningsloven § 2-2.
For virkesretten er prinsippet uttrykt slik i bygdeallmenningsloven
§ 5-1: ”Eiendom med tilliggende bruksrett i bygdeallmenning,
jfr. § 2-1, har rett til trevirke (virkesrett) til dekning av eiendommens
jordbruksmessige behov”. Statsallmenningsloven har en tilsvarende
formulering i § 2-2.
Bygdeallmenningsloven og fjelloven regulerer også
rettighetene til jakt og fiske. Disse rettighetene er imidlertid
ikke på samme måte knyttet til den jordsbruksmessige driften på eiendommene
i bygdelaget. I bygdeallmenningene ligger jakt og fiskeretten til
den som utøver bruksretten for vedkommende eiendom, og dennes familie.
I statsallmenningene er retten til jakt og fiske lagt til dem som
siste året har vært og som fremdeles er fast bosatt i Norge, men med
visse fortrinnsretter for innenbygdsboende.
Innholdet i de jordbrukstilknyttede bruksrettene er
stort sett sammenfallende i statsallmenning og bygdeallmenning.
Men det forhold at statsallmenningene eies av staten, mens bygdeallmenningene
eies av de bruksberettigede i fellesskap, innebærer en nokså ulik
forvaltning. Statsallmenningene forvaltes av fjellstyrene, som velges av
kommunene, og allmenningsstyret som velges av virkesberettigede,
samt Statskog SF som representerer staten som grunneier. Bygdeallmenningene
forvaltes av allmenningsstyrer som velges av de bruksberettigede
selv, på årsmøtet.
Både fjelloven og bygdeallmenningsloven har regler
om utvisning (tildeling) av tilleggsjord. Fjellovens § 19 første
ledd lyder: ”Jordbrukar med beiterett i statsallmenning
kan – anten åleine eller saman med andre beiterettshavarar – få
utvist grunn som er skikka til dyrking eller til kulturbeite som
tilleggsjord”. En tilsvarende bestemmelse er gitt i bygdeallmenningsloven § 6-10
første ledd.
Ut i fra de lovforarbeider som foreligger, og
den praksis som er fulgt gjennom mange år, har departementet lagt
til grunn at utvisning av tilleggsjord ikke er noen bruksrett, men
at dette er noe de bruksberettigede (og eventuelt andre) kan søke
om å få utvist, på nærmere bestemte vilkår. Dette gjelder både for
bygdeallmenningene og statsallmenningene. I lovforarbeidene er dette
standpunktet kommet klarest til uttrykk i forhold til bygdeallmenningene,
se Ot. prp. nr. 37 (1991–92), der det heter i kommentarene til lovutkastet
§ 6-10: ”Som det fremgår av ordlyden i første
og annet ledd er utvisning av dyrkingsjord og kulturbeite noe som
ikke kan kreves i kraft av bruksrett i allmenningen, men som det kan
søkes om og hvor de nærmere vilkår fastsettes i avtale”.
For statsallmenningenes del er spørsmålet om utvisning
av tilleggsjord også regulert i forskrift om seter og tilleggsjord
m.m. i statsallmenningane, som sist ble endret i 2009. Forskriftens kapittel
7 etablerer et system med utarbeidelse av planer for større sammenhengende
områder, og individuell prøving av søknader gjennom behandling i
fjellstyret, som nå er vedtaksorgan. Statskog, kommunen, allmenningsstyret
(der det er virkesrett) og områdestyret i reinbeiteområdene, får
søknadene til uttalelse. På denne måten får en belyst eventuelle
problemer tiltaket kan innebære for andre rettigheter og interesser, og
søkerens behov for tilleggsjorden. Kommunene forutsettes også å
behandle søknadene i forhold til forskriften om nydyrking, som bl.a. krever
at nydyrkingstiltak skal vurderes i forhold til miljøhensynene.
Alt i alt har departementet vurdert det slik
at det etablerte systemet, med planer, søknadsbehandling og høring
av ulike berørte interesser, har skapt et ryddig system for utvisingen
av tilleggsjord. Jeg tror også det er dekning for å si at de bruksberettigede
i allmenningene som opp gjennom årene har søkt om tilleggsjord,
har fått dette dersom det har vært behov for det, allmenningene
har hatt passende jordressurser til det, og det ikke har skapt ulemper
i forhold til andre bruksrettsinteresser eller miljøhensyn. Jeg
har ikke inntrykk av at rettighetsspørsmålet i seg selv har skapt
noe problem for søkerne. Praksis i bygdeallmenningene har vi pr
i dag mindre oversikt over.
Når det gjelder vannkraften i statsallmenningene har
departementet hatt som utgangspunkt at heller ikke dette er noen
bruksrett. Vannkraften tilhører fellesskapet gjennom statens eierskap
til grunneieren Statskog SF. Denne rettsoppfatningen er forankret
i rettspraksis. I forbindelse med den siste gjennomgangen av seterforskriften
og utarbeidelse av nytt rundskriv, la departementet likevel til
grunn at det i enkelte tilfelle kunne være rasjonelt at en seter
får utnytte nærliggende vannfall til produksjon av elektrisk kraft
til seterens behov. For vassdrag som ligger slik til at det kan
benyttes til å dekke en bruksberettiget eiendoms behov, kan Statskog
også vurdere å gi tillatelse til en småskala utnyttelse, men altså
under forutsetning av at kraften går til driften av eiendommen som
jordsbrukseiendom. Eventuell overskuddskraft fra slike anlegg må
den som leier fallet betale vederlag for. Dette vederlaget tilfaller
grunneierfondet, som består av statens inntekter fra statsallmenningene
og som fordeles bl.a. til dekning av administrative kostnader, lokal
næringsutvikling og rettighetssikring.
Departementets rettsoppfatning når det gjelder tilleggsjord
og utnyttelsen av vannkraften har vært omdiskutert i deler av landbruksmiljøet. Norges
Fjellstyresamband og Norges Bondelag har tatt disse spørsmålene
opp ved flere anledninger, og har hatt en annen oppfatning enn departementet.
Slik jeg ser det, har imidlertid departementet ved de siste forskriftsendringene gått
så langt i å imøtekomme de ulike syn, som det er dekning for innenfor
gjeldende lovverk. Jeg viser til endringene i 2007 der departementet bl.a.
la opp til en ny praksis når det gjelder utvisning av seter, slik
at det blir enklere å satse på småskala turisme i forbindelse med
seterdriften. Endringene i 2009 legger som nevnt opp til en ny praksis
når det gjelder utnyttelsen av vannkraften, og legger dessuten beslutningsmyndigheten til
fjellstyrene når det gjelder utvisning av tilleggsjord.
Etter min oppfatning bør vi nå la de nye bestemmelsene
og departementets rundskriv fra 2009 få virke, og se hvordan tingene
utvikler seg, før vi eventuelt vurderer ytterligere endringer i regelverk
eller praksis.