Jeg viser til representantforslag Dokument 8:17 S
(2010-2011) fra stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Christian
Tybring-Gjedde og Anders Anundsen om å bedre rettssikkerheten for
skattyter, som ble oversendt meg til uttalelse ved brev 15. november
2010.
Innledningsvis vil jeg bemerke at skatteetaten har
fokus på kvaliteteten på alle sider av etatens arbeid. Dette gjelder
også saksbehandlingen i den enkelte sak, herunder avklaring av faktiske og
rettslige spørsmål. Sentralt i dette bildet står borgernes rettssikkerhet.
Resultater fra brukerundersøkelser viser at
de aller fleste skattytere i sitt møte med etaten er godt fornøyd
med skatteetaten servicenivå. Det arbeides likevel kontinuerlig
med tiltak for å forbedre etatens servicenivå overfor skattyterne. Jeg
vil også peke på at det kontinuerlig arbeides med tiltak for å gjøre
det enklere for skattyterne og andre å oppfylle sine plikter overfor
skatteetaten.
Skatteetaten gjennomfører årlig ligning og kontroll
av mer enn fire millioner personer og selskaper. Selv om møtet med
skatteetaten for det store flertall av befolkningen er uten problemer, vil
det alltid forekomme enkelttilfeller hvor dette ikke er situasjonen.
Normalt vil problemer oppstå fordi kontroller avdekker at enkelte
skattytere ikke har overholdt sine plikter etter gjeldende regelverk,
og det er da viktig å få avdekket slike forhold slik at riktig skatt
kan fastsettes. Jeg vil imidlertid bemerke at det overfor skatt-ytere
som av ulike grunner ikke er i stand til å etterleve sine plikter
etter det gjeldende regelverk (vanskeligstilte skattytere), er satt
i gang ulike tiltak. I skatteregionene er det opprettet egne grupper/enheter
som samarbeider målrettet med vanskeligstilte skattytere. Retningslinjene
knyttet til endring av fastsatt skjønn, og retningslinjene for ettergivelse
av fastsatte krav, er også endret.
Representantforslaget er svært omfattende, og det
har ikke vært anledning til å foreta en fullstendig utredning av
alle forslagene, men hovedpunktene i forslagene vil i det følgende
bli kommentert.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
sette ned et bredt sammensatt utvalg som får i oppgave å vurdere
forholdet mellom skatteetaten og borgerne i et videre perspektiv.
Jeg kan ikke se at det i dag er behov for å
nedsette et slikt utvalg. Gjennom årlige brukerundersøkelser og
en rekke andre tiltak har skatteetaten fokus på arbeidet med å tilrettelegge for
et godt samspill mellom skatteetaten og borgerne. Det er gitt en
nærmere omtale av dette arbeidet nedenfor under punkt 9. Jeg vil
her trekke frem at brukerundersøkelsene viser at de aller fleste
skattyterne i sitt møte med etaten er godt fornøyd med skatteetatens
servicenivå og at de opplever at skattemyndighetene utøver myndighet
på en måte som gir tillit og respekt.
Når det gjelder skattekontorets saksbehandling og
saksforberedelse for skatteklagenemndene, har representantene for
det første foreslått at Stortinget ber regjeringen i forskrift fastsette
at skattyter automatisk får tilsendt utkast til vedtak fra skattekontoret
ved klagebehandling i skatteklagenemnda, slik at skattyter gis rimelig
anledning til å uttale seg skriftlig om skattekontorets utkast.
For det andre foreslås det at Stortinget ber regjeringen vurdere
ulike modeller for å sikre at skatteklagenemnda gis reell uavhengighet
fra skatteetaten, eventuelt vurdere et eget fagsekretariat for nemndsarbeidet.
For det tredje foreslås det at Stortinget ber regjeringen endre
praksis slik at skattekontoret skriver egen saksutredning for egen
regning, og at skatteklagenemnda selv skriver egne merknader og
eventuelt avvikende forslag til vedtak på den enkelte skattesak,
uten ytterligere føringer fra skattekontoret.
Når det gjelder skatteklagenemndas reelle uavhengighet
vil jeg først få bemerke at nemnda er et folkevalgt organ og at
nemndas medlemmer oppnevnes av fylkestingene. Selv om skattekontoret
forbereder sak som skal avgjøres av skatteklagenemnda, har ikke
skatteetaten instruksjonsmyndighet overfor skatteklagenemnda. Det
har heller ikke Finansdepartementet. Det er videre stilt krav til
kompetansen til medlemmene i skatteklagenemndene bl.a. for å sikre
at de skal ha tilstrekkelige faglige kvalifikasjoner til å utgjøre
en reell rettssikkerhetsgaranti. To tredjedeler av nemndas medlemmer skal
ha formell utdanning innen fagområdene regnskap, økonomi eller jus
og yrkeserfaring som omfatter minst ett av disse områdene, og nemndas
leder og nestleder må oppfylle kravene til å være tingrettsdommer
i domstolloven § 54. Nemndenes organisering og de kvalifikasjonskrav
som stilles til nemndsmedlemmene medfører at skatteklagenemndene
har en reell uavhengighet i dag, selv om sekretariatsfunksjonen
for skatteklagenemnda ivaretas av skattekontoret.
Av ligningsloven § 3-9 nr. 1 fremgår det at
skattekontoret skal forberede saker som skal avgjøres av skatteklagenemnda.
Det er i dag praksis for at skattekontoret som ledd i saksforberedelsen
utarbeider et skriftlig forslag til vedtak til skatteklagenemnda.
Skattyters rett til å bli gjort kjent med vedtaksutkastet reguleres
av ligningsloven § 3-4 nr. 1 og nr. 2 bokstav c. Bestemmelsen gir
ikke skattyter noe ubetinget krav om å få tilsendt utkast til vedtak,
men jeg vil presisere at når skattyter ber om innsyn i skattekontorets
forslag til vedtak for skatteklagenemnda, er praksis i dag at slikt
innsyn normalt skal gis. Skattyter gis i den forbindelse en frist
for å komme med eventuelle merknader som deretter innarbeides i
utkastet. Blir vedtaksutkastet som følge av dette vesentlig endret,
er det lagt til grunn at skattyter bør gis innsyn også i det nye utkastet.
I noen saker kan det bli mange runder med nye argumenter og utkast
som sendes frem og tilbake før saken kommer for nemnda. Antall krav
om innsyn i vedtaksutkast øker jevnt og nemndsbehandling av saker
der skattyter har merknader til utkastet, blir ofte forsinket.
En automatisk utsendelse av alle vedtaksutkast fra
skattekontoret ved klagebehandling i skatteklagenemnda vil derfor
føre til at saksbehandlingstiden generelt blir lenger enn den ellers ville
ha blitt, ettersom det må settes tilstrekkelig frist for eventuelle
svar og bemerkninger fra skattyter. Det viktigste er selvsagt å
få en mest mulig korrekt avgjørelse, men for de skattyterne hvor
det innstilles på helt eller delvis medhold er det ofte like interessant
å få avgjørelsen og det nye skatteoppgjøret raskest mulig. Det må
derfor være tilstrekkelig at skattyter får innsyn i vedtaksutkast
når hun eller han ber om det.
Når det gjelder skattekontorets saksforberedelse, vil
jeg generelt bemerke at skattekontorets saksforberedelse må innrettes
slik at skatteklagenemnda kan foreta en reell overprøving av skattekontorets
tidligere konkrete rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Skattekontorets
rolle som saksforbereder for skatteklagenemnda gjelder gjennom hele
prosessen, det vil si fra klagen kommer inn til nemndas vedtak er
sendt skattyter. Der nemndas vedtak avviker fra skattekontorets
utkast til vedtak, skal nemnda grunngi sitt avvikende standpunkt
og skattekontoret må være behjelpelig med utforming av nemndas vedtak.
Jeg kan ikke se at det i dag foreligger noe stort behov for å endre
gjeldende praksis.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
endre reglene slik at skattekrav ikke kan inndrives før vedtak om
skatt er rettskraftig.
Av skattebetalingsloven § 10-1 følger det at
det gjelder en ubetinget betalingsplikt for krav på skatt, selv
om fastsettelsen er påklaget eller brakt inn for domstolen. Formålet
med bestemmelsen er at skattyter ikke skal kunne oppnå betalingsutsettelser
ved å klage eller bringe saken inn for retten.
At skattyteren er uenig i den utlignede skatt
og derfor påklager fastsettelsen eller bringer vedtaket inn for
domstolen, bør derfor ikke i seg selv begrunne at skattekrav ikke
inndrives. Dette vil føre til at omfanget av urealistiske klager
vil øke. Fra et innkrevingsperspektiv vil dette være svært uheldig.
Jeg vil derfor sterkt fraråde at det innføres en regel om at skattekrav
ikke skal kunne inndrives før vedtak om skatt er rettskraftig.
Jeg vil likevel bemerke at selv om det er en
ubetinget betalingsplikt, kan det i noen tilfelle være grunn for
begrensninger i plikten, slik at skattebetalingsloven § 10-1 tolkes
innskrenkende. Et eksempel på dette er når det er åpenbare feil
i ligningsbehandlingen. Hvis det har skjedd åpenbare feil i den
elektroniske ligningsbehandlingen, vil ikke skattyter være forpliktet
til å innbetale en åpenbart uriktig fastsatt restskatt. Tilsvarende
vil gjelde dersom det er en åpenbar og vesentlig feil i skatteoppgjøret,
for eksempel en summeringsfeil som medfører at kravet fremkommer
som vesentlig mye større enn det som er korrekt.
Skattedirektoratet opplyser at de er kjent med
at det i enkelte tilfeller ikke har vært tilfredsstillende kommunikasjon
mellom skatteetatens fastsettingsmiljø, og skatteoppkreverne som
står for innkrevingen av skatten. Dette gjelder blant annet saker
der ligningsmyndighetene gir melding til skattyter om at vedkommende
kan se bort fra ligningen, og at det vil komme en korrigert ligning.
Dersom det ikke samtidig blir gitt melding til skatteoppkreveren, kan
det føre til at skatteoppkreveren iverksetter innfordring på grunnlag
av den uriktige ligningen. Dette er uheldig og uønsket.
Skattedirektoratet har opplyst at det for tiden
arbeider med å utarbeide nye retningslinjer for samhandlingen mellom
skatteetaten og skatteoppkreverne for å sikre at slike uheldige
situasjoner ikke oppstår. Direktoratet har også tatt opp problemstillingen
i den løpende styringsdialogen med de regionale skattekontorene.
Skattedirektoratet arbeider i tillegg med å få på plass systemløsninger
slik at det kan gå melding fra systemet som brukes ved ligningen
(SL) til systemet som brukes ved innfordringen (SOFIE)i denne type
saker. Denne systemstøtten skal etter planen være på plass i 2012.
I representantforslag 6 foreslås det at Stortinget ber
regjeringen endre reglene slik at skatt tilbakebetales til skattyter
med forsinkelsesrente, ikke særskilte lavere satser.
Det antas at det her er rentegodtgjørelsen ved tilbakebetaling
etter skattebetalingsloven § 11-4 første ledd, det vil si «som følge
av vedtak om endring mv.» til den skatte- eller avgiftspliktiges gunst
som det her siktes til.
Ved tilbakebetaling av skatt og avgift etter
skattebetalingsloven § 11-4 første ledd skal det ytes rentegodtgjørelse
fra betaling fant sted og frem til forfallstidspunktet i skattebetalingsloven § 10-60.
Renter i denne perioden skal være en kompensasjon for den likviditetsulempen
skattyter har hatt som følge av at det i en periode er betalt for
mye skatt og avgift. Rentesatsen skal tilsvare den pengepolitiske
styringsrenten slik denne er fastsatt av Norges Bank per 1 januar det
aktuelle året.
Når skatte- og avgiftsmyndighetene ikke overholder
forfallsfristen i skattebetalingsloven § 10-60 skal rente ved tilbakebetaling
ytes som forsinkelsesrente. Dette innebærer at skatte- og avgiftsmyndighetene
må betale forsinkelsesrente, dersom for mye innbetalt skatt eller
avgift ikke er utbetalt skattyter senest tre uker etter at vedtaket
som medførte tilbakebetaling ble truffet.
Rentesatsen ved forsinkelsesrente er satt høyt blant
annet for å bidra til å fremtvinge betaling. Det er ikke naturlig
eller vanlig å ha et slikt fremtvingende element innebygd i renten
før forfall. Det er ingen grunn til at rentereglene bør være annerledes
der skattyter får tilbakebetalt for mye innbetalt skatt. Jeg vil
i den sammenheng peke på at også der skattyter har betalt for lite
skatt og avgift, vil forsinkelsesrenter først bli beregnet dersom
skatte- og avgiftskravet ikke betales innen forfall, det vil si
tre uker etter at melding om vedtak om endring mv. som medfører
økning av skatte- og avgiftsplikten er sendt. Det bør derfor ikke
innføres en slik ordning som foreslås av representantene.
Representantene forslår at Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om endring av reglene slik at skattyter som lider
forretningsmessig tap som følge av skattemyndighetenes feil, får
erstatning for lidt tap.
Det offentlige er omfattet av det alminnelige
arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven. I skadeserstatningsloven
§ 2–1 nr. 1 heter det:
”Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig
eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv
for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet
kan stille til virksomheten eller tjenesten er tilsidesatt. Ansvaret
omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som
er rimelig og regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet
og karakteren av arbeidet eller vervet.”
Skattyter som lider økonomisk tap som følge
av ligningsmyndighetenes uaktsomme feil har altså etter gjeldede
rett krav på erstatning. Jeg kan ikke se at det er behov for å innføre
en særskilt regel om dette i skattesaker.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
vurdere skjerpede beviskrav for skattekontorets påstand ved skjønnsligning.
Det er en grunnleggende forutsetning for en
riktig ligning og et velfungerende ligningssystem at skattyter oppfyller
sin plikt til i rett tid å gi ligningsmyndighetene korrekte opplysninger
om egne inntekts- og formuesforhold. Denne plikten kommer til uttrykk
i ligningsloven § 4-1 som bestemmer at enhver som har opplysningsplikt etter
en bestemmelse i lovens kapittel 4, skal bidra til at hans eller
hennes skatteplikt i rett tid blir klarlagt og oppfylt. Den enkelte
er også pålagt å underrette vedkommende myndighet om feil han eller
hun er klar over ved ligningen eller skatteoppgjøret. Det norske
skattesystemet er således basert på tillit til at alle som er opplysningspliktige
gir korrekte opplysninger til ligningsmyndighetene i rett tid.
Har skattyter ikke levert pliktig selvangivelse eller
næringsoppgave, skal ligningsmyndighetene fastsette ligningsgrunnlaget
ved skjønn. Ligningsmyndighetene kan også fastsette ligningsgrunnlaget
ved skjønn selv om slik oppgave er levert, når de finner at oppgaven
ikke gir et forsvarlig grunnlag å bygge fastsettingen på. Utgangspunktet
for ligningsmyndighetenes skjønnsligning er således at skattyter
ikke har oppfylt sin opplysningsplikt.
Det følger av ligningsloven § 8-2 nr. 3 at dersom skattyter
ikke har levert selvangivelsen, kan ligningsmyndighetene ikke sette
formuen og inntekten lavere enn ved foregående ligning, med mindre
de finner det sannsynlig at beløpene har vært lavere. Ligningsmyndighetene
står således ikke fritt ved skjønnsligningen. Ligningsmyndighetene
må legge til grunn de faktiske forhold som de etter en samlet vurdering
anser som det mest sannsynlig. Målet er å komme så nær det faktisk
riktige beløp som mulig, og resultatet skal ikke fremstå som vilkårlig
eller åpenbart urimelig. Skjønnet skal være forsvarlig, og ligningsmyndighetene
har bevisbyrden for at så er tilfelle.
Det er dermed det alminnelige sivilprosessuelle krav
til bevis, alminnelig sannsynlighetsovervekt, som gjelder for ligningsmyndighetenes
fastsetting av inntekt ved skjønnsligning. Alminnelig sannsynlighetsovervekt
er det alminnelige beviskravet i forvaltningen, og jeg kan ikke
se at det er noen grunn til å skjerpe beviskravet i saker om skjønnsligning.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om lovfesting av gjennomskjæringsregelen med klare
vilkår for når gjennomskjæring kan benyttes og i hvilke tilfeller
gjennomskjæring kan skje.
Departementet har tidligere foreslått for Stortinget
at det i skatteloven inntas en generell bestemmelse om fastleggelse
og bedømmelse av saksforhold i relasjon til skatteloven. Forslaget var
i hovedsak ment som en lovfesting av uskrevne regler om ”omgåelse”
og ”gjennomskjæring”, slik disse er utvik-let gjennom bl.a. retts-
og ligningspraksis. Det vises til Ot.prp. nr. 16 (1991-92) Oppfølging
av skattereformen 1992 kapittel 4.
Forslaget må ses i sammenheng med at en enstemmig
finanskomité i Innst. S. nr. 5 (1990-91) uttalte at det bør utformes
en generalklausul i skattelovgivningen rettet mot omgåelsesforsøk. Komiteen
ba om at forslag til slik lovregel ble fremmet med sikte på gjennomføring
senest fra 1. januar 1992.
Departementet ga på denne bakgrunn dr.juris Magnus
Aarbakke i oppdrag å utrede en slik omgåelsesklausul. Lovforslaget
bygget direkte på forslaget fra Aarbakke.
Bestemmelsen ble foreslått som ny § 88 i skatteloven
av 18. august 1911 nr. 8. Den foreslåtte bestemmelsen hadde følgende
overskrift og ordlyd:
1. Når bestemmelser
i skattelovgivningen skal anvendes på et forhold
eller en transaksjon, skal eksistensen og innholdet av forholdet
eller transaksjonen fastlegges etter alminnelige prinsipper for
stiftelse og tolkning av slike forhold eller transaksjoner, men
med særlig vekt på forholdets eller transaksjonens økonomiske virkninger for
den eller dem som forholdet eller transaksjonen angår.
2. Når det er en innbyrdes
sammenheng mellom flere forhold eller transaksjoner, skal disse
behandles som en enhet i forhold til skattelovgivningen.
3. Et forhold eller
en transaksjon skal i forhold til skattelovgivningen karakteriseres
og klassifiseres etter sine reelle virkninger for den eller dem
som forholdet eller transaksjonen angår.
4. Hvis den hovedsakelige
virkningen av et forhold eller en transaksjon vil være en reduksjon
i formuen eller inntekten til den eller dem som forholdet eller
transaksjonen angår, kan denne reduksjon ikke kreves når dette ville
være urimelig ut fra det grunnlag som skattelovgivningen bygger
på.
I merknadene til bestemmelsen er det presisert
at den var ment som en kodifikasjon av den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.
Hensyn som taler for en
slik lovfestet omgåelsesklausul, og som ble trukket fram i proposisjonen
er blant annet:
I de fleste tilfellene
vil det være enklere for ligningsmyndighetene å holde seg til en
lovbestemmelse enn en uskrevet regel.
En lovbestemmelse vil være mer informativ overfor
skattyterne enn en uskrevet regel. Regelen vil således kunne virke
preventivt i forhold til illojale skattedisposisjoner.
En lovfesting av omgåelsesregelen vil gi
lovgivende myndigheter større innflytelse på gjennomskjæringspraksis.
Men det er også hensyn som kan tale mot en slik lovfestet generell omgåelsesklausul.
Et viktig mothensyn er manglende treffsikkerhet. En slik bestemmelse
må ikke få et så vidt anvendelsesområde at den rammer disposisjoner
som er lojale mot skattesystemet. Samtidig tilsier formålet at den
ikke kun rammer angitte typetilfeller, men også transaksjoner som
er av ny og uventet karakter. Den foreslåtte lovbestemmelsen var
ikke ment å ha så høy grad av treffsikkerhet at den kunne avløse
den ulovfestede gjennomskjæringsregelen fullt ut. I proposisjonen
ble det vist til at gjennomskjæring fortsatt måtte kunne finne sted
på ulovfestet grunnlag, men med mindre anvendelsesbehov fordi den nye
bestemmelsen kunne tre i stedet som hjemmelsgrunnlag.
At bestemmelsen må suppleres med ulovfestet gjennomskjæring,
bidrar også i noen grad til å redusere de fordelene ved lovfesting
som er trukket fram foran.
Forslaget til lovfestet omgåelsesklausul ble
ikke vedtatt av Stortinget. I Innst. O. nr. 33 (1991-92) ble det
vist til at Finanskomiteen i samråd med Finansdepartementet var
kommet til at forslaget om lovfestet omgåelsesklausul skulle sendes
på høring før saken ble fremlagt på ny for Stortinget. Komiteen
anmodet videre Regjeringen om å vurdere en ordning med bindende
forhåndsuttalelser om skattemessige konsekvenser av en planlagt
disposisjon.
Forslaget til lovfestet omgåelsesklausul ble sendt
på høring våren 1992. En del av høringsinstansene ga positive tilbakemeldinger.
Men det var også en stor del av høringsinstansene som stilte seg
negative til deler av eller hele forslaget. Innvendinger som ble
anført var blant annet at bestemmelsen kunne medføre utvidet adgang
til gjennomskjæring, svekke rettsikkerheten og forutberegneligheten,
samt innebære inntrengning i sivilrettslige disposisjoner.
De negative reaksjonene ved høringen, bidro
til at det ikke ble fremmet nytt forslag om en slik lovfesting for
Stortinget. I stedet ble arbeidet med etablering av et system med
bindende forhåndsuttalelser prioritert, for å bedre forutberegneligheten
av ulike disposisjoner for skattyterne. Ordningen med bindende forhåndsuttalelser
ble vedtatt ved endringslov av 15. desember 2000 nr. 92, og satt
i kraft 1. november 2001. I 2004 ble ordningen utvidet, slik at
ikke bare Skattedirektoratet men også det enkelte ligningskontor,
kunne avgi bindende forhåndsuttalelse.
På et viktig område ble det også utviklet en
mer spesifikk og lovfestet lojalitetsklausul. Ved lovfesting av
regler om skattefri fusjon og fisjon i 1996, ble det i tilknytning
til disse bestemmelsene vedtatt en egen lojalitetsklausul, for å hindre
at reglene ble utnyttet til illojale disposisjoner. Det vises til
den tidligere bestemmelsen i selskapsskatteloven § 8-7 nr. 4, senere
skatteloven av 1999 § 11-7 fjerde ledd. Som ledd i gjennomføring
av skattereformen 2006 og innføring av fritaksmetoden, fikk denne
bestemmelsen et utvidet anvendelsesområde, og ble flyttet til skatteloven
§ 14-90. Skatteloven § 14-90 gjelder når et ”selskap
eller sammenslutning [---] som har skatteposisjon uten tilknytning
til eiendel eller gjeldspost, [---] er part i fusjon eller fisjon
eller får endret eierforhold som følge av fusjon, fisjon eller annen
transaksjon, og det er sannsynlig at den generelle skatteposisjonen er
det overveiende motiv for transaksjonen”. I slike tilfeller
skal de aktuelle skatteposisjonene avskjæres eller inntektsføres.
Bestemmelsen har slik sett mindre inngripende konsekvenser enn ulovfestet
gjennomskjæring, ved at transaksjonen fortsatt kan gjennomføres,
men med avskjæring av visse skattemessige konsekvenser. Ulovfestet
gjennomskjæring vil derimot innebære full skattemessig tilsidesettelse
av disposisjonen. Terskelen for bruk av § 14-90 ligger lavere enn
for ulovfestet gjennomskjæring, noe som må ses i sammenheng med
de mindre omfattende konsekvensene. Skatteloven § 14-90 utgjør nå
et viktig lovfestet supplement til den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.
Redegjørelsen ovenfor viser at det innebærer særlige
utfordringer å lovfeste en generell lojalitetsklausul.Som påpekt
foran, finnes det isolert sett grunner som taler for å lovfeste
en generell lojalitetsklausul. Men historikken her viser også at
det kan være viktige hensyn som taler mot en lovfesting, jf. de
innvendingene som fremkom mot lovfesting ved høringen.
Etter en samlet vurdering vil jeg derfor tilrå
at det nå ikke fremmes forslag om en lovfestet generell lojalitetsklausul.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
intensivere arbeidet med å få skatteetaten til å fremstå som en
serviceetat ovenfor skattyter.
Jeg vil påpeke at skatteetaten jobber på mange fronter
med å bedre servicenivået overfor den enkelte skatteyter. Skatteetaten
er avhengig av et godt omdømme - ikke minst med tanke på å opprettholde
brukernes tillit til skattesystemet.
For å kartlegge forholdet mellom skatteetaten
og brukerne gjennomfører etaten årlige brukerundersøkelser. Disse
brukerundersøkelsene viser at de aller fleste når de har vært i
kontakt med skatteetaten opplever at det har vært enkelt å få de
opplysningene de har vært ute etter, at skattemyndighetene håndterer
henvendelsene på en korrekt og profesjonell måte, at skattemyndighetene
utøver myndighet på en måte som gir tillit og respekt, at skattemyndighetene
har profesjonelle og imøtekommende medarbeidere og at skattemyndighetene
gjør det enkelt å følge regelverket.
I en brukerundersøkelse rettet mot Skatteopplysningens
arbeid er videre hovedtendensen at brukerne blir stadig mer fornøyd
med veiledningstjenesten og at gjennomsnittlig ventetid har gått
ned.
Service er imidlertid mer enn den direkte servicen
som ytes på telefon eller i skranke. Service er også å kunne tilby
brukervennlige tjenester og informasjon, og en videreutvikling av
skatteetaten.no, samt flere og bedre elektroniske tjenester er viktige
bidrag til etatens servicenivå.
Andre direkte servicerelaterte tiltak er;
SUA, Servicesenter
for utenlandske arbeidstakere, i samarbeid med Politiet, Arbeidstilsynet
og UDI
Servicetelefon for revisorar, rekneskapsførarar, advokatar
og oppgavegiverer
Skattehjelpen, tilbud til skatteytere med
betalingsproblemer
Jeg vil avslutningsvis bemerke at skatteetaten
er opptatt av og innstilt på å fortsette arbeidet med ytterligere
å forbedre servicen overfor skattyter.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om at skattytere som vinner sin klagesak mot skatteetaten,
automatisk tilkjennes rett til dekning av nødvendig saksomkostninger,
uten å måtte søke skatteetaten om dette i ettertid.
Etter ligningsloven § 9–11 har skattyter på nærmere
vilkår krav på dekning av sakskostnader når skatteklagenemnda endrer
en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. Utgangspunktet
er at skattyteren skal tilkjennes hel eller delvis dekning for sakskostnader
når skatteklagenemnda eller Riksskattenemnda endrer en ligningsavgjørelse
til gunst for skattyteren. Vilkårene for dekning av sakskostnader
er at kostnadene er vesentlige, at de er pådratt med god grunn,
og at det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv.
Skattyteren kan som hovedregel ikke kreve å
få dekket sakskostnader som er påløpt ved klage på ordinær ligning
til skattekontoret. Bakgrunnen for dette er at ligningsforvaltningen
er et masseforvaltningssystem med stramme tidsrammer for forberedelsen
av vedtakene. Kvaliteten på vedtakene er i meget stor grad avhengig
av de opplysninger som skattytere og tredjeparter gir ligningsmyndighetene.
En stor del av klagene på ordinær ligning er basert på tilleggsinformasjon som
kunne og burde ha vært gitt tidligere. Det vil i slike tilfeller
være rimelig at skattyteren til slutt blir lignet på grunnlag av
de nye opplysningene, men det ville ikke være rimelig å dekke skattyterens
saksomkostninger ved klagebehandlingen.
Ordningen med dekning av saksomkostninger er med
enkelte justeringer stort sett videreført etter at skatteetaten
ble omorganisert fra 1. januar 2008. Det systemet vi har i dag har
fungert godt over lang tid og jeg ser ikke at det foreligger tungtveiende
hensyn for å innføre automatisk tilkjenning av saksomkostninger.
Representantene foreslår at Stortinget ber regjeringen
avskjære skattekontorets mulighet til å anke skatteklagenemndas
avgjørelse inn for Riksskattenemnda i saker der skattyter får medhold
i skatteklagenemnda.
Det er Skattedirektoratet som har kompetanse
til å bringe saker inn for Riksskattenemnda, men både skattekontoret
og skattyter kan ta initiativ til å bringe en sak inn for overprøving.
Jeg vil imidlertid bemerke at adgangen til å
overprøve skatteklagenemndas vedtak er svært begrenset i dag. Rettslig
uenighet mellom skattyter og ligningsmyndighetene vil ikke være
tilstrekkelig til at en sak skal bringes inn for Riksskattenemnda
for overprøving. Det må komme noe i tillegg, som for eksempel at
spørsmålet, dersom det bringes inn for Riksskattenemnda, vil ha
betydning utover den enkelte sak.
Overprøvingsbehovet vil særlig oppstå ved forskjellsbehandling
av skattytere, i saker av stor prinsipiell betydning eller når det
er av allmenn interesse å få avklart en spesiell problemstilling. Videre
vil adgangen til å overprøve til skattyters ugunst være snevrere
enn til skattyters gunst. De nærmere vilkår for når en sak kan bringes
inn for Riksskattenemnda er nedfelt i forskrift 23. november 2007
om når skatteklagenemndas vedtak kan bringes inn for overprøving
i Riksskattenemnda § 1.
Adgangen til å bringe en sak inn for Riksskattenemnda
er ment å skulle fungere som en sikkerhetsventil for saker som ikke
bør bli stående uendret. Det er blant annet ut fra likebehandling og
rettssikkerhetshensyn viktig å opprettholde den ordningen vi har
med overprøving i Riksskattenemnda, og jeg vil derfor fraråde en endring
som foreslått ovenfor.