De aller fleste adopsjonene i Norge gjelder
internasjonal adopsjon gjennom adopsjonsformidling. Hovedvekten
av barna kommer fra Kina, Nepal, India og Etiopia. For å kunne adoptere
et barn fra utlandet må man være godkjent av norske myndigheter.
En slik godkjenning kalles forhåndssamtykke.
Forslagsstillerne mener det er viktig med en grundig
vurdering av adopsjonssøkerne. Forslagsstillerne mener likevel at
prosessen kan gjøres mer forutsigbar og fleksibel. Forslagsstillerne
mener det må stå tydeligere i lovteksten hvilke grunnkrav som stilles
til søknaden og saksbehandlingen.
Forslagsstillerne ønsker et mindre rigid regelverk
for potensielle adoptivforeldre.
Forslagsstillerne mener også at det bør være
mulig å søke om adopsjon på generelt grunnlag, uten å knytte søknaden
til enkeltland på forhånd.
Forslagsstillerne mener foreldre som velger
å ta seg av barn som allerede er satt til verden, må få bedre økonomisk
støtte enn i dag. Forslagsstillerne ønsker derfor å øke adopsjonsstøtten
til 1 G.
Forslagsstillerne mener Norge fortsatt skal
stille strenge krav for å inngå adopsjonsavtaler, men viser til
at det ved usikkerhet er mulig å foreta noen prøveadopsjoner og
evaluere om praksisen er tilfredsstillende. Forslagsstillerne mener
derfor norske myndigheter bør legge til rette for prøveadopsjon
før det gis formidlingstillatelse til adopsjonsforeninger, det vil
si at adopsjonsforeningene bør kunne forsøke adopsjon fra ulike
land og gjøre seg erfaringer fra disse, før det settes i gang ordinær
adopsjonsformidling.
Forslagsstillerne fremmer følgende forslag:
«I
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at prosessen rundt adopsjon skal bli mindre byråkratisk og mer forutsigbar.
II
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler med flere land og at
staten skal ha en mer aktiv rolle i forberedelse av nye avtaler.
III
Stortinget ber regjeringen legge til rette for prøveadopsjon
før det gis formidlingstillatelse til adopsjonsforeninger.
IV
Stortinget ber regjeringen øke adopsjonsstøtten til
1 G.»
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet,
Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til Dokument 8:6 S (2010–2011) representantforslag fra stortingsrepresentantene
Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om mer forutsigbarhet og mindre
byråkrati i adopsjonsprosessen, samt statsrådens svarbrev datert
9. november 2010 (vedlagt).
Komiteen deler forslagsstillernes
syn på adopsjon som en prosess med formål om å gi et godt og varig
hjem til et barn som ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske
foreldre. Komiteen vil understreke at barnets beste
er utgangspunktet for adopsjon, og at det er barnets beste som er formålet
med adopsjon. Barns behov for en familie og for trygghet er viktigst.
Det er ikke voksnes behov for et barn som er adopsjonsprosessens
begrunnelse, utgangspunkt og formål. Det er avgjørende at all adopsjon
vurderes ut fra hva som tjener barnet, og at omsorgsovertakelse
gjennom adopsjon bare brukes dersom dette er til barnets beste.
Det er derfor antall barn som trenger et hjem og hensynet til barnets
ventetid som må være styrende, ikke antall voksne som ønsker å adoptere
eller hensynet til de voksnes ventetid. Komiteen vil
i denne sammenheng vise til at adopsjonsforeningene på komiteens
høring om representantforslaget understreket at norsk adopsjonsdebatt mangler
et tydelig barneperspektiv, jf. videoopptak fra 20. januar 2011.
Det vises til høringsuttalelsen fra Adopsjonsforum i forbindelse
med NOU 2009:21:
«Debatten om adopsjon i Norge er for ofte preget av
et perspektiv der det kun fokuseres på ønsker eller krav fra voksne.
Dette kan enten gjelde barnets opprinnelige foreldre, eller grupper
av søkere som påberoper seg «rettigheter» til å kunne adoptere.
Det er viktig at all adopsjon må vurderes ut fra hva som tjener
barnet, og at omsorgsovertakelse gjennom adopsjon bare skal brukes dersom
dette er til barnets beste.»
Komiteen vil videre understreke
alvoret i et vedtak om adopsjon. Adopsjon er et av de mest fundamentale
inngrep staten kan foreta overfor individet. Ved adopsjon dannes
et nytt og livslangt forhold mellom barnet og adoptivforeldrene
og øvrig familie og slekt. Med adopsjonen kuttes også barnets bånd
til biologiske foreldre, familie, oppvekstmiljø og kanskje opprinnelsesland. Komiteen vil
understreke at det er nettopp alvoret i denne prosessen som gjør
at det må stilles store krav til saksbehandling, samt krav til vandel,
omsorgsevne, helse, alder, økonomi, bolig osv. i retningslinjene
for godkjenning av adoptivforeldre. Komiteen er derfor
enig med forslagsstillerne i at det er viktig med en grundig vurdering
av adopsjonssøkerne. Komiteen er enig med forslagsstillerne
i at det bør være et mål for norske myndigheter å inngå nye avtaler
med land der det er behov. Det er viktig at norske myndigheter stiller
høye krav og gjør en grundig jobb når nye adopsjonsland skal godkjennes.
Komiteens medlemmer fra Høyre er
enig med forslagsstillerne i at adoptivforeldre må få bedre økonomisk
støtte enn i dag og slutter seg til forslaget om å øke adopsjonsstøtten
til 1 G.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke adopsjonsstøtten til
1 G.»
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke at adopsjonsstøtten må økes,
og viser til forslag fra Kristelig Folkeparti i statsbudsjettet
for 2011 (Innst. 14 S (2010–2011)), der en ber regjeringen trappe
opp adopsjonsstøtten til 2 G i løpet av stortingsperioden.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen trappe opp adopsjonsstøtten
til 2 G i løpet av stortingsperioden.»
Komiteen viser videre
til at statsråden i sin vurdering av representantforslaget viser
til NOU 2009:21 Adopsjon – til barnets beste. Forslagene i Dokument
8:6 S (2010–2011) gjelder etter statsrådens vurdering problemstillinger
som er berørt og drøftet i NOU 2009:21. Departementet er i ferd
med å gjennomgå rapporten og høringsuttalelsene, og det er derfor
for tidlig for statsråden å si noe om hvilke av forslagene fra utvalget
som vil bli fulgt opp og på hvilken måte. Komiteen er
enig med statsråden i at forslagene i dette representantforslaget
må sees i sammenheng med den helhetlige gjennomgangen av adopsjonsfeltet. Komiteen forutsetter
at regjeringen kommer til Stortinget med en bred gjennomgang av
adopsjonsfeltet i en egen sak, og avventer derfor departementets
videre arbeid. Komiteen foreslår på denne bakgrunn
at Dokument 8:6 (2010–2011) vedlegges protokollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det i dag er store forskjeller i behandlingstiden
og forskjeller i hvordan kriteriene for å bli godkjent som adoptiv-forelder
praktiseres i mange kommuner. Ofte kan dette skyldes at kommunene
er for små, har høy utskifting av sosialarbeidere eller at det ikke
finnes tilstrekkelig kompetanse. Disse medlemmer er
klar over at ingen har krav på å bli godkjent som adoptivforeldre,
men det må sikres god og lik behandling over hele landet. Disse
medlemmer mener at kompetansen bør heves, og at det kan
være gevinster ved utstrakt interkommunalt samarbeid på dette feltet.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det er uakseptabelt at det i noen kommuner er eksempler på ventetid
på over 1 år før man har kunnet starte utredningen av om familien
kan godkjennes. I tillegg kommer selve utredningstiden (ofte 3–6
måneder) og behandlingen hos Bufetat (3–6 måneder). Ofte har søkerne
brukt mange år på å forsøke å få et etterlengtet barn, for så å
være for gamle når søknadsprosessen må gjentas. For disse søkerne
er en slik lang saksbehandling en ekstra påkjenning, og dermed ikke akseptabel. Disse
medlemmer mener det bør legges til grunn en maksimal behandlingstid
for utredning av adoptivsøkere. Erfaringsmessig har barnevernet
mange steder stor belastning, og utredning av adoptivsøkere er ett
av de få områdene der det ikke er noe krav til maksimal behandlingstid. Disse
medlemmer har stor forståelse for at andre saker innen barnevernet prioriteres,
men mener likevel at de nevnte behandlingstidene er for lange.
Disse medlemmer mener det bør
legges til grunn at den normale saksbehandlingstiden bør være 9
måneder og at den ikke skal kunne overstige 12 måneder fra saken
er sendt inn til man har et klart svar.
Disse medlemmer foreslår at det
legges til grunn en maksimal utredning av adoptivsøkere og fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for en maksimal behandlingstid på 9 måneder for adopsjonssøkere.»
«Stortinget ber regjeringen legge til rette
for at det blir mulig å søke om adopsjon uavhengig av land som er
godkjent.»
Disse medlemmer ser det som
viktig at norske myndigheter legger til rette for at adopsjonsforeningene
skal kunne starte et samarbeid med nye land. Disse medlemmer har
her merket seg adopsjonsforeningenes ønsker om at det blir enklere
for foreningene å gjennomføre prøvesaker før formidlingstillatelse
gis. Disse medlemmer mener at Norge skal søke å inngå samarbeidsavtaler
med flere land. Disse medlemmer mener også at de
økonomiske rammene for adopsjon bør bli mer forutsigbare, og ber
regjeringen i den forbindelse vurdere om adopsjonsstøtten kan knyttes
til folketrygdens grunnbeløp.
Disse medlemmer er bekymret for
at regelverk for potensielle adoptivforeldre ser ut til å bli stadig
mer rigid. Disse medlemmer mener at et par for eksempel
kan bli utmerkede adoptivforeldre, selv om den ene av foreldrene ikke
er i en ideell alder eller har en sykdom. Disse medlemmer ber
om at regelverket på dette felt gjennomgås med sikte på å se paret som
helhet, og at man ikke utelukker paret fordi den ene ikke fullt
ut oppfyller dagens forutsetninger.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener adopsjonsprosessen må forenkles
og ta kortere tid. Som det vises til i representantforslaget, tar
prosessen for å bli godkjent som adoptivforelder ofte svært lang tid,
og det er vanskelig å få oversikt over reglene og retningslinjene
for om en godtas eller ikke. Disse medlemmer vil
spesielt peke på behovet for å vurdere dagens aldersbestemmelser og
praktisering av disse bestemmelsene. Dagens praksis oppleves av
mange som urettferdig, mange klager fordi de opplever at dagens
system rundt aldersgodkjenning ikke fungerer etter hensikten. Det
har blant annet vært fremmet forslag om at en progressiv behandling
med hensyn til alder bør innføres.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
en maksimal behandlingstid på 9 måneder for adopsjonssøkere.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen legge til rette for
at det blir mulig å søke om adopsjon uavhengig av land som er godkjent.
Forslag fra Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen øke adopsjonsstøtten til
1 G.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen trappe opp adopsjonsstøtten
til 2 G i løpet av stortingsperioden.
Tilrådingen fremmes av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.
Komiteen viser til
representantforslaget og til sine merknader og rår Stortinget til
å gjøre slikt
vedtak:
Dokument 8:6 S (2010–2011) – representantforslag
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om
mer forutsigbarhet og mindre byråkratisk adopsjonsprosess – vedlegges
protokollen.
Jeg viser til Dokument nr. 8:6 S (2010–2011)
fra stortingsrepresentantene Trine Skei Grande og Abid Q. Raja om
mer forutsigbar og mindre byråkratisk adopsjonsprosess. I forslaget
vises det til at adopsjonsprosessen ved adopsjon av barn fra utlandet
bør gjøres mer forutsigbar og fleksibel.
Forslagstillerne viser til at prosessen for
å bli godkjent som adoptivforelder ofte tar svært lang tid og at
reglene og retningslinjene for godkjennelse, er vanskelig å få oversikt
over. De mener det må fremgå tydeligere i adopsjonsloven hvilke
grunnkrav som stilles til søknaden om adopsjon og saksbehandlingen.
De ønsker et mindre rigid regelverk for potensielle adoptivforeldre. De
viser til at man opplever at reglene blir stadig strengere og at
muligheter for adopsjon kobles sammen med ulike faktorer som i fremtiden
kan gi helserisiko. Forslagsstillerne mener også at det bør være
mulig å søke om adopsjon på generelt grunnlag, uten å knytte søknaden
til enkeltland på forhånd. Videre foreslås det å øke adopsjonsstøtten
til adoptivforeldre til 1G. Forslagsstillerne mener også at norske
myndigheter bruker lang tid på å godkjenne nye adopsjonsland og
stiller langt strengere krav overfor adopsjonsorganisasjonene enn
mange andre land.
Slik jeg vurderer forslaget reiser det spørsmål om
det er behov for å foreta endringer i behandlingen av søknad om
adopsjon av barn fra utlandet og ved søknad fra adopsjonsorganisasjonene
om formidlingstillatelse til adopsjonsformidling av barn fra utlandet.
Forslaget tar også opp spørsmålet knyttet til adoptivforeldres økonomiske
rettigheter.
Som kjent har det vært nedsatt et offentlig
utredningsutvalg som skulle foreta en bred gjennomgang av adopsjonsfeltet.
Forslaget i Dokument nr. 8:6 (2010–2011) om en mer forutsigbar og mindre
byråkratisk adopsjonsprosess gjelder, slik jeg ser det, problemstillinger
som er berørt og drøftet av dette offentlige utvalget. Utvalget har
lagt frem sin utredning i NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste
og har kommet med en rekke forslag som tar sikte på å forenkle,
effektivisere og å styrke kvaliteten på adopsjonsarbeidet.
NOU 2009: 21 Adopsjon – til barnets beste har vært
ute på bred høring, og jeg er i ferd med å vurdere hvordan utredningen
skal følges opp i lys av høringsuttalelsene. Det er for tidlig for meg
å si noe om hvilke av forslagene fra utvalget som vil bli fulgt
opp, og eventuelt på hvilken måte. Men flere av forslagene som fremmes
her vil være sentrale i det videre arbeidet.
Oslo, i familie- og kulturkomiteen, den 17. februar 2011
Gunn Karin Gjul |
Øyvind Håbrekke |
leder |
ordfører |