Jeg viser til brev datert 21. oktober 2010 hvor Energi-
og miljøkomiteen ber om utredning mv. av Representantforslag 3LS
(2010-2011).
Hovedtrekkene i lovforslaget går ut på å redusere
statlige og regionale myndigheters mulighet til å gripe inn overfor
kommunalt vedtatte planer gjennom å:
redusere adgangen
til innsigelse
fjerne nasjonale planbestemmelser
gjøre det lettere for kommunen å gi dispensasjon i
strandsonen
I tillegg foreslås det en rekke tiltak som også
har virkning for forvaltningen av verneinteressene.
Den nye plan- og bygningsloven ble behandlet og
vedtatt av Stortinget våren 2008 og satt i kraft fra 1. juli 2009.
De problemstillingene som er bakgrunn for representantforslaget
var en del av debatten den gang, og ble tatt stilling til ved lovbehandlingen.
Loven bygger på det prinsipp at planleggingen skal
skje desentralt og nærmest mulig de som berøres av beslutningene.
Kommunen er den primære myndigheten i arealforvaltningen, og har
hovedansvaret for å bestemme bruken av arealene innenfor eget område.
Det er bare i de tilfeller kommunenes planer ikke tar tilstrekkelig hensyn
til at arealbruken også har betydning for interesser eller hensyn
utover kommunen, at planvedtak kan overprøves. Forutsetningen for bruk
av innsigelse til kommunale planer er at planforslaget innebærer
vesentlige konflikter i forhold til nasjonale eller regionale interesser også
etter dialog med regionale myndigheter.
Departementet kan ikke se at det har kommet
inn nye momenter av betydning etter at loven ble vedtatt som skulle
tilsi at den endres som foreslått.
Begrunnelsen for å fjerne denne bestemmelsen framgår
ikke direkte av forslaget. Som det framgår av Ot.prp. nr. 32 (2007-2008)
er det ikke noe generelt forbud mot å bygge i strandsonen langs
vassdrag, men kommunene vil etter bestemmelsen ha en plikt til å
vurdere om det skal fastsettes en byggegrense i kommuneplanens arealdel,
for på den måten å ivareta viktige natur-, kulturmiljø- og friluftsinteresser
langs vassdragene.
Vassdragene er viktige elementer i norsk natur. Få
andre nasjoner i Europa kan vise til lignende variasjon i vassdragsnaturen.
Samtidig har vann og vassdrag til alle tider vært viktig lokaliseringsfaktor
for bosetting, ferdsel og for friluftsliv. Store deler av landets
kulturminner og kulturmiljøer finnes derfor i vassdragsnære områder. Eksempler
på inngrep som kan skade verneverdier i vassdrag er vegbygging,
masseuttak, bygg og anlegg. Det er derfor viktig at kommunene har
en forpliktelse til å vurdere behovet for å fastsette byggegrense
langs vassdragene.
Når det gjelder byggeforbudet langs sjøen (1-8 annet
ledd) arbeides det med statlig planretningslinjer for en geografisk
differensiert strandsoneforvaltning som tar hensyn til ulikhetene
langs kysten.
Forslaget tar sikte på å begrense statens mulighet til
å fremme innsigelse til kommunale arealplaner. Samtidig er regionale
organs rett til å fremme innsigelse ut fra regionale planer og hensyn
fjernet. Forslaget er identisk med det Høyres og Fremskrittspartiets
medlemmer i Energi- og miljøkomiteen fremmet ved behandlingen av loven
i 2008.
Spørsmålet om å redusere eller fjerne fylkesmannens
og fylkeskommunens rett til innsigelse til kommunale planer har
også tidligere vært behandlet i Stortinget på grunnlag av representantforslag.
Det vises her bl.a. til et representantforslag fra Fremskrittspartiet
om å begrense fylkeskommunens/fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale
plan- og arealsaker (Dokument nr. 8:112 (2006-2007), Innst. S. nr. 87
(2007-2008)). Dette ble ved behandling i desember 2007 avvist av
et flertall i Stortinget - bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.
Innsigelsesordningen er et nødvendig element
i det samlede plansystemet. Den skal sikre at overordnede interesser
ivaretas og følges opp tilstrekkelig i kommunale planer, og at plansaker løftes
opp til sentral avgjørelse når det er konflikt mellom myndigheter
om viktige spørsmål. Fylkeskommunen ivaretar viktige nasjonale og
regionale interesser både som fagmyndighet innen bl.a. samferdsel
og kulturminner og som regional planmyndighet. Den bør derfor fortsatt
ha innsigelsesmyndighet. Forutsetningen for bruk av innsigelse er
at det ikke har latt seg gjøre å finne fram til en løsning av et
planspørsmål gjennom den ordinære prosessen ved utarbeidingen av
et planforslag. Det er uklart hva forslagsstillerne sikter til med overordnet plan eller nasjonale mål vedtatt
av Stortinget. Grunnlag for innsigelse fra statlige organer
skal i dag framgå av statlige styringsdokumenter.
Det kan bli fremmet mange innvendinger fra myndigheter
med rett til å fremme innsigelse mot planforslag som er under arbeid.
De aller fleste av slike uoverensstemmelser blir løst i løpet av
planprosessen. Av de over 2000 kommunale planer som ble vedtatt
av kommunestyrene i 2009 ble 51 sendt Miljøverndepartementet for avgjørelse.
De fleste innsigelsene er knyttet til natur og friluftsliv, jordvern,
strandsonen og samferdselstiltak. I nesten halvparten av disse sakene
ble kommunens plan helt eller delvis godkjent av Miljøverndepartementet.
Ved behandlingen av loven i 2008 fremmet Høyres
og Fremskrittspartiets medlemmer i Energi- og miljøkomiteen tilsvarende
forslag.
Plan- og bygningsloven bygger på det prinsippet at
planleggingen skal skje mest mulig desentralisert og nærmest mulig
de som berøres av beslutningene. Bestemmelsene om planprosessene skal
sikre åpenhet, informasjon og deltaking fra direkte berørte og andre
interesserte. Planvedtak som binder arealdisponeringen er i utgangspunktet
lagt til kommunene som også skal ivareta nasjonale og regionale
interesser gjennom sine planer. Som planleggingsmyndighet sentralt
har regjeringen det administrative hovedansvaret for at vedtak som
treffes sentralt blir fulgt opp av planmyndighetene i den fylkeskommunale
og kommunale planleggingen. De bestemmelsene som foreslås fjernet
har alle som formål å klargjøre statlige interesser overfor kommunene før
kommuner og fylkeskommuner starter opp sitt planarbeid og derved
bidra til større forutsigbarhet i planleggingen.
Når det gjelder endringen i § 19-2 framgår det ikke
av forslaget, men departementet antar at det betyr at de øvrige
leddene i bestemmelsen skal utgå, siden den setningen som foreslås
tatt inn i første ledd allerede står i nåværende femte ledd.
Et av formålene med endringene i dispensasjonsbestemmelsene
som ble vedtatt i 2008 var å klargjøre når det var adgang til å
gi dispensasjon fra planer og stramme inn vilkårene noe. Dersom forslaget
innebærer å fjerne de leddene i bestemmelsen som klargjør dette,
innebærer det at det ikke legges noen begrensninger på hvilke endringer
kommunen gjennom behandling av enkeltsaker kan gjøre i planer som
er vedtatt av et kommunestyre etter en bred medvirkningsprosess.
§ 19-4 er en ”sikkerhetsventil” som så langt
ikke har vært brukt. Forutsetningen er at den bare skal brukes der
kommuner fører en dispensasjonspraksis som uthuler nasjonale eller
regionale planer eller retningslinjer, eller der særlige nasjonale
interesser gjør seg gjeldende. En flytting av dispensasjonsmyndigheten
skal være midlertidig. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Høyre, hadde ingen merknader til bestemmelsen og sluttet seg
til Regjeringens forslag.
I Prop. 1S (2010-2011) er det gitt en redegjørelse for
INON-begrepet (s. 61-63). Det går der fram at Regjeringen vil legge
vekt på hensynet til inngrepsfrie områder og en målsetting om å
sikre gjenværende inngrepsfrie områder i størst mulig grad. Det
er ikke aktuelt å se bort fra dette hensynet ved behandling av arealsaker
i statlige forvaltningsorganer. Regjeringen vil på egnet måte komme
til Stortinget med en sak om hvordan man ivaretar hensynet til inngrepsfri
natur i norsk naturforvaltning.
Oppgavefordelingen på fylkesnivå, herunder fylkesmannens
rolle, har vært gjenstand for en omfattende behandlingsprosess de
senere år, senest ved Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 10 (2008-2009)
Om lov om endringer i forvaltningslovgivningen mv. (gjennomføring
av forvaltningsreformen). Det anses ikke hensiktsmessig å legge
fram forslag om endringer på dette feltet nå.
Regjeringen har vedtatt og er nå i ferd med
å iverksette en ny modell for lokal forvaltning av nasjonalparker
og andre store verneområder. Modellen er omtalt i Prop. 1S (2009-2010)
s. 218-226. Modellen legger opp til at forvaltningen skal ivaretas
av et nasjonalparkstyre bestående av representanter for berørte
kommuner og fylkeskommuner. Der samiske interesser er berørt skal
også Sametinget være representert. Myndigheten delegeres til styret
etter § 62 i naturmangfoldloven. Det er ikke aktuelt å legge fram
forslag om endringer i denne modellen nå.
Regjeringen har i flere sammenhenger tatt initiativ
for å stimulere til næringsutvikling i tilknytning til verneområder.
Det kan her vises til regjeringens nasjonale reiselivsstrategi,
verdiskapingsprogram for kulturarven og for naturarven, ordningen
med nasjonalparkkommuner og nasjonalparklandsbyer osv. Disse initiativene/programmene
bør gjennomføres og evalueres før det evt. vurderes om det er behov
for å fremme nye strategier på dette feltet.
I takt med at kommunene får nye oppgaver, ikke minst
på naturforvaltningsområdet, vil Miljøverndepartementet ved neste
revisjon av kommunenes inntektssystem foreta en ny vurdering av
statistikkbaserte kriterier som bedre gjenspeiler kommunenes objektive
utgiftsbehov på miljøvernområdet.
I arbeidet med skogvern har man på privateid grunn
etablert frivillig skogvern som en viktig arbeidsmåte. I tillegg
benyttes makeskifteløsninger aktivt i forbindelse med skogvern.
Under denne regjeringen er det hittil vernet 76 skogområder med
til sammen 168 kvadratkilometer produktiv skog gjennom arbeidet
med frivillig skogvern. Ordningen er nå under evaluering.
Gjennomføring av vern innenfor andre temaer enn
skog ligger ikke så godt til rette for frivillig vern. Vernetemaene
er til dels mer kompliserte og eierforholdene mer sammensatte enn
for vern av skog. Det er ingen åpenbar partner/organisasjon på eiersiden
som er egnet til å kunne spille en tilsvarende rolle som skogeierorganisasjonene
i gjennomføring av vernesakene. Det vil derfor ikke være hensiktsmessig
å redusere muligheten for å fremme vernesaker gjennom ordinære verneprosesser
etter naturmangfoldloven.
Det følger av naturmangfoldloven at restriksjonene
ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet
med vernet. Dette er fulgt opp i verneforskrifter og forvaltningsplaner
for verneområdene. Det er derfor ikke behov for endringer på dette
området.