Jeg viser til brev fra Stortingets president
av 1. februar i år med skriftlig spørsmål nummer 792 fra stortingsrepresentant
Solveig Horne:
«Undertegnede viser til
Stortingets vedtak som sier at familie og slekt i større grad skal
brukes som fosterfamilier der dette er mulig. Hvilke tiltak vil
Statsråden iverksette i forhold til barnevernet slik at vedtak Stortinget
har fattet knyttet til nærhetsprinsippet blir fulgt opp av kommunene?»
Innledningsvis tillater jeg meg å vise til mitt skriftlige
svar på spørsmål nr 786 fra stortingsrepresentant Horne som også
var knyttet til regelverket for fosterhjemsplassering i familie og
nært nettverk. For ordens skyld gjentar jeg som følger:
Det står uttrykkelig i fosterhjemsforskriften
§ 4 at barneverntjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets
familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Hva som ligger
i dette har departementet utdypet i «Retningslinjer for fosterhjem»,
som er fra 2004, og som burde være vel kjent for alle landets barneverntjenester.
Der står det blant annet dette:
«Vurderingsplikten innebærer at barneverntjenesten
alltid må kartlegge mulighetene for en slik plassering. I utgangspunktet
gjelder dette både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk
selv ber om å bli vurdert som mulig fosterhjem, og der det ikke
blir fatt fram noe slikt ønske. Det er imidlertid ikke meningen
at barneverntjenesten skal bruke mye tid på å kartlegge barnets
familie eller nære nettverk der det er åpenbart at disse av faglige
grunner og/eller av hensyn til barnets beste ikke vil kunne godkjennes
som fosterforeldre.
Anser barneverntjenesten at det
er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne
bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet
gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også
barnets familie eller nære nettverk må i utgangspunktet oppfylle
de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i forhold til
for eksempel helse, økonomi og bolig, men disse kravene må kunne
fravikes noe dersom det utvilsomt er til barnets beste å bli plassert
nettopp i familien eller nettverket.
Barneverntjenesten
bør også, så langt det er mulig, forsikre seg om at familien vil
kunne takle dobbeltrollen og den mulige lojalitetskonflikten som
ligger i å være både familie eller nært nettverk og fosterhjem».
Det er fylkesmannen som fører tilsyn med at
den kommunale barneverntjenesten utfører sine oppgaver etter loven,
jf. barnevernloven § 2-3 fjerde ledd, bokstav a). Jeg vil be landets
fylkesmenn om å minne kommunene om plikten de har til alltid å vurdere
om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.