Dokument 8: 126 S (2010-2011) Representantforslag
fra stortingsrepresentantene Gunnar Gundersen, Jan Tore Sanner,
Arve Kambe, Svein Flåtten og Ingjerd Schou om eiendomsskatt
Jeg viser til forslaget fra representantene
Gunnar Gundersen, Jan Tore Sanner, Arve Kambe, Svein Flåtten og
Ingjerd Schou om eiendomsskatt.
Representantforslaget inneholder i alt tre konkrete
forslag. For det første foreslår representantene at Stortinget ber
regjeringen sørge for at verdsettelse av eiendom begrenses oppad
til 30 pst. av omsetningsverdi ved beregning av grunnlaget for eiendomsskatt.
For det andre foreslås det at Stortinget ber regjeringen foreta
en klarere avgrensning mot eiendomsskatt på maskiner og utstyr med
sikte på å redusere omfanget av skatt på maskiner og utstyr og få
et klarere regelverk. Endelig foreslås det at Stortinget ber regjeringen sørge
for at kommuner som ikke krever inn eiendomsskatt, ikke straffes
økonomisk for dette ved tildeling av skjønnsmidler.
Som bakgrunn for forslaget viser representantene
til at det i lys av en rekke rettssaker den siste tiden er behov
for å sette en maksgrense for hva verdiene kan fastsettes til, som
grunnlag for eiendomsskatt. Uten andel i selskapsskatten har kommunene
ikke lenger insentiver til å fremme næringsutvikling, og opplever
derfor ikke direkte skadevirkningene av å innføre eiendomsskatt. Dette
gir grunn til å begrense kommunenes mulighet til å sette altfor
høye verdier som grunnlag for eiendomsskatt.
Videre medfører bruken av substansverdi ved taksering
for eiendomskatteformål at skattegrunnlaget kan bli høyere enn omsetningsverdien. Også
dette tilsier at det innføres en sikkerhetsventil ved verdsettelse
for eiendomsskatt.
Jeg har følgende kommentarer til forslagene:
Det er riktig som påpekt i begrunnelsen for forslagene
at eiendomsskatt i byene opprinnelig var ment som en refusjon av
kostnader kommunene hadde til ulike typer offentlige oppgaver. I dag
har eiendomsskatten mer fiskal karakter. Skatten gir kommunene inntekter
som kan brukes til å tilpasse tjenestetilbudet til ønsket nivå,
og er således blitt en viktig del av lokaldemokratiet. Ved valget
mht. om det skal skrives ut eiendomsskatt, og eventuelt i hvilket
omfang, må kommunene vurdere hensynet til både boligeiere og næringslivet
i lys av at eiendomskatten er en objektskatt. I Norge er eiendomsskatten lav
i forhold til det som er vanlig i OECD-land.
Departementet har mottatt flere innspill på
bakgrunn av Høyesteretts dom, samt dommen fra Romsdal Tingrett vedrørende
bedriften IP Huse. På bakgrunn av denne saken og dommen fra Høyesterett
vil jeg se nærmere på de problemstillingene som er reist.
Når det gjelder tildeling av skjønnsmidler viser jeg
til at det er lokale myndigheter som har ansvaret for egen økonomi,
noe som gjenspeiles i retningslinjene til fylkesmennene for skjønnstildelingen.
Kommunene må selv bestemme hvilke virkemidler de vil benytte seg
av for å oppnå en økonomi i balanse og en god drift av kommunen. Eiendomsskatt
er en mulighet som kan vurderes på linje med andre tiltak.
I retningslinjene for 2010 til fylkesmennene
står det:
”Foruten rammetilskudd og skatt på inntekt og formue
fra personer, har kommuner også andre typer inntekter. Fylkesmennene
kan ta hensyn til andre typer inntekter i forbindelse med en totalvurdering
av kommunens økonomi. Fylkesmennene bør være varsomme med å tildele skjønnsmidler
til kommuner som ikke utnytter sitt eget inntektsgrunnlag eller
som motsetter seg gjennomføring av forsvarlige utgiftsreduserende tiltak.
Fylkesmennene skal legge til grunn at det er opp til det enkelte
kommunestyre selv å prioritere økte inntekter eller reduserte utgifter,
samt hvilke inntektskilder som bør økes, eller hvilke utgiftsområder
som bør reduseres.”
Det er altså ikke spesifisert nærmere hva slags typer
inntekter det er snakk om. Kommunene har også andre inntektsmuligheter
utenom eiendomsskatt. Det er også en utgiftsside ved kommunal virksomhet,
og derfor bes fylkesmennene se inntektssiden og utgiftssiden i sammenheng. Avsnittet
er uendret i retningslinjene for 2011. Eiendomsskatt er heller ikke
nevnt noe annet sted i retningslinjene.