St.meld. nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og
matproduksjon ble behandlet i Stortinget 9. mai 2000. I Innst. S.
nr. 167 (1999–2000) slutter flertallet i næringskomiteen seg til
hovedpunktene i meldingen. Det legges til grunn at jordbruksoppgjøret
skal baseres på de mål og retningslinjer som er trukket opp for
landbrukspolitikken gjennom Stortingets behandling av St.meld. nr.
19 (1999–2000). Meldingen legger vekt på landbrukets samlede bidrag
til samfunnsnytte på kort og lang sikt. Det er lagt vekt på en helhetlig
politikk som omfatter hele verdikjeden og betydningen av økt forbrukerorientering
av mat- og landbrukspolitikken.
I Politisk plattform for flertallsregjeringen 2009–2013
heter det om landbruksområdet:
«En variert landbruks- og matproduksjon over hele
landet.
Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og
sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste
rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning. De siste
års matkriser viser betydningen av dette. Landbruks- og matpolitikken
legger grunnlaget for næringer og opplevelser innen utmark, reiseliv,
næringsmiddelindustri, åpne kulturlandskap og biologisk mangfold.
Matjord er en begrenset ressurs som det er et nasjonalt ansvar å
ta vare på for våre etterkommere. Målet er å opprettholde et levende og
mangfoldig landbruk og et bærekraftig skogbruk over hele landet
som gir attraktive arbeidsplasser og sikrer rekruttering. ...»
Ved behandlingen av jordbruksoppgjøret i 2010 (Innst.
364 S (2009–2010)), uttalte næringskomiteen blant annet:
«Komiteen er opptatt av at landbruket skal produsere
trygg mat av høy kvalitet, med bakgrunn i forbrukernes preferanser
og samfunnets behov. Landbruket skal produsere varer og tjenester med
utgangspunkt i næringens samlede ressurser, og sikre langsiktig
matforsyning.
... Komiteens flertall, alle unntatt
Fremskrittspartiet, er opptatt av å sikre lønnsomheten i landbruket
ved å stimulere til at landbrukseiendommenes totale ressurser blir
utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra til et aktivt landbruk med
en variert bruksstruktur over hele landet.
Et annet
flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at jordbruksavtalen bidrar til denne utviklingen gjennom
en markert satsing på det grasbaserte husdyrholdet, og med en klar
distriktsprofil i virkemiddelbruken. Mangfoldet i bruksstørrelse
og produksjon over hele landet er et viktig fundament for landbrukets
legitimitet i befolkningen. Budsjettoverføringene i jordbruksavtalen
kan bare forsvares gjennom at distriktslandbruket blir opprettholdt
og at landbruket også i årene framover i stor grad skal dekke innenlands
etterspørsel etter de produkter det er naturlig å produsere her
i landet. ...
... Dette flertallet viser til at jordbruket
de siste 10 årene har hatt en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang
på 4,8 pst. per år, noe som er betydelig høyere enn andre fastlandsnæringer.
Dette
flertallet viser til at det har vært en sterk strukturendring i
norsk landbruk ved at mange bruk er lagt ned og/eller innlemmet
i nabobruk. Selv om denne tendensen har flatet noe ut i senere år,
mener dette flertallet at det er viktig å ha fokus på denne problemstillingen
for å hindre at denne utviklingen går for langt.
Komiteen
er opptatt av å sikre landbruket lønnsomhet og langsiktige og stabile
rammevilkår. ...»
Norge klarte seg bedre enn de fleste andre land gjennom
den internasjonale finanskrisen. Etter en nedgang på 1,3 pst. i
2009, økte BNP for Fastlands-Norge med 2,2 pst. i fjor. Veksten
i aktiviteten i norsk økonomi gjennom fjoråret var relativt bredt
basert, med særlig oppgang i industrien, bygg og anlegg og forretningsmessig
tjenesteyting. Ny statistikk for utviklingen inn i 1. kvartal 2011
tyder på at aktivitetsveksten fortsetter, og forutsetningene for
videre vekst i fastlandsøkonomien framover ser ut til å være gode.
Den økonomiske oppgangen gjenspeiles i en bedring
i arbeidsmarkedet. Fallet i sysselsettingen snudde til oppgang ved
inngangen til 2010, og sysselsettingen økte med 13 000 personer
fra 1. til 4. kvartal 2010. Tall fra arbeidskraftsundersøkelsen
tyder på at sysselsettingen tok seg videre opp i 1. kvartal i år.
De store utfordringene for konkurranseutsatt sektor
har stått sentralt i årets inntektsoppgjør. Det er oppnådd enighet
sentralt i flere viktige oppgjør i privat sektor innenfor økonomiske
rammer på anslagsvis 3 1/2 – 3 3/4 pst. Oppgjørene i staten kom
til enighet innenfor en ramme for årslønnsveksten på 3,9 pst., og
kommunene på 4 1/4 pst. Regjeringen har i sin politiske plattform
understreket behovet for å støtte opp om frontfagsmodellen for å
understøtte en lønnsvekst i Norge som er bærekraftig for konkurranseutsatt
sektor over tid.
Regjeringen legger handlingsregelen til grunn for
budsjettpolitikken. Veksten i norsk økonomi har nå fått godt fotfeste.
Av hensyn til rente, kronekurs og konkurranseutsatt sektor er det
i denne situasjonen viktig å holde igjen i finanspolitikken, i tråd
med handlingsregelen. Også hensynet til generasjonskontrakten og
langsiktig bærekraft i budsjettpolitikken tilsier tilbakeholdenhet
i bruken av oljeinntekter i årene framover. Regjeringen vil legge
til rette for økt verdiskaping og for utvikling over hele landet
innenfor rammer som sikrer at kommende generasjoners muligheter
for å dekke sine behov ikke undergraves.
Jordbrukets krav ble lagt fram 28. april 2011. Statens
tilbud ble lagt fram 11. mai 2011. Den 16. mai ble staten og Norges
Bondelag enige om ny jordbruksavtale for 2011–2012.
Jordbrukets forhandlingsutvalg la den 28. april 2011
fram et krav med ramme på 2 600 mill. kroner, som iflg. Jordbrukets
forhandlingsutvalg ville legge til rette for lik kronemessig utvikling som
andre grupper, pluss et lavinntektstillegg på 17 500 kroner per
årsverk. Det inkluderte en kompensasjon på 470 mill. kroner for
sviktende forutsetninger for inneværende avtale. Kravet var 580
mill. kroner i økte målpriser, 1 875 mill. kroner i økt bevilgning
på kap. 1150 i 2012, pluss disponering av ledige midler og økt verdi av
jordbruksfradraget. Kravet hadde tre hovedprioriteringer:
Å sikre matproduksjonsevnen, et inntektsløft,
og et jordbruk som i større grad er tilpasset ressursgrunnlaget.
Jordbrukets forhandlingsutvalg ønsket å prioritere
korn og de grovfôrbaserte produksjonene, først og fremst melk. De
la vekt på at kornøkonomien må styrkes gjennom produksjonsrettede tiltak
for å sikre økt matproduksjon basert på norske ressurser, samt at
husdyrholdet måtte kompenseres for økningen i fôrkostnadene.
Statens tilbud ble lagt fram den 11. mai 2011. Tilbudet
hadde en ramme på 1 000 mill. kroner. Tilbudet var finansiert med
535 mill. kroner i økte målpriser, med virkning fra 1. juli 2011,
315 mill. kroner i netto bevilgningsøkning til gjennomføring av
jordbruksavtalen, 60 mill. kroner i ledige midler fra 2010 og økt
utnytting av jordbruksfradraget, som var beregnet å utgjøre 90 mill.
kroner.
Tilbudet skulle gi grunnlag for en inntektsvekst på
om lag 7 pst., eller knapt 17 000 kroner per årsverk i 2012, i forhold
til 2011 før oppgjør, når det var tatt hensyn til økt verdi av jordbruksfradraget,
og til at inntektsveksten fra 2006 til 2011, iflg. grunnlagsmaterialet,
var vel 6 pst. svakere enn det som ble lagt til grunn for avtalen i
2010.
Statens tilbud prioriterte direkte tilskudd
til det grasbaserte husdyrholdet i fordelingen av budsjettmidlene.
Det ble foreslått en moderat prisøkning på korn, og styrking av
investeringstilskuddene og miljøtiltakene på avtalen.
Ved framleggingen av tilbudet ble det overlevert et
brev fra finansministeren, med orientering om heving av trygdeavgift
og jordbruksfradrag ifm. statsbudsjettet for 2012. Bakgrunnen for
brevet var at post 78.13 på jordbruksavtalen, Medlemsavgift til
folketrygden, skal dekke differansen mellom mellomsatsen som betales
av næringsinntekt i jord- og skogbruk (7,8 pst.) og ordinær sats
på 11,0 pst. En nærmere gjennomgang hadde vist at bevilgningen var
75,2 mill. kroner lavere enn beste anslag for hva denne differansen
faktisk utgjør.
Statens forhandlingsutvalg forutsatte i tilbudet
at avtalepartene la brevet til grunn for forhandlingene. Bevilgningen
på post 78.13, Medlemsavgift til folketrygden, var omfordelt til inntektsgivende
tiltak.
Den 13. mai 2011 mottok Statens forhandlingsutvalg
et arbeidsdokument med følgende innhold:
«Jordbrukets forhandlingsutvalg viser til jordbrukets
krav av 28. april og statens tilbud av 11. mai 2011. Jordbrukets
forhandlingsutvalg konstaterer at avstanden mellom krav og tilbud er
meget stor knyttet til den økonomiske rammen. Dette er et svært
krevende utgangspunkt for å kunne nå fram til en forhandlingsløsning.
Hovedprioriteringen til Jordbrukets forhandlingsutvalg
i dette jordbruksoppgjøret er reduksjon av inntektsforskjellene
til andre grupper, ...
... Tilstrekkelige avklaringer
knyttet til den økonomiske rammen og finansiering av den, er helt
avgjørende før det er formålstjenelig å diskutere andre tema. Jordbrukets
forhandlingsutvalg ønsker derfor å gå inn i en prosess med staten
der det foretas avklaringer knyttet til den økonomiske rammen og
finansiering av denne. Utfallet av avklaringene vil avgjøre om det
er grunnlag for å gå inn i ordinære forhandlinger.»
Jordbrukets forhandlingsutvalg ble gitt fullverdig
informasjon for å kunne bedømme om det var grunnlag for å gå inn
i ordinære forhandlinger.
I plenumsmøte den 16. mai 2011 meddelte Norsk
Bonde- og Småbrukarlag at de valgte å bryte forhandlingene. De overleverte
en ensidig dagsprotokoll som følger proposisjonen som del av vedlegg
2. Norges Bondelag meddelte at de ønsket å gå inn i reelle forhandlinger
om ny jordbruksavtale.
Etter at Norsk Bonde- og Småbrukarlag hadde forlatt
møtet, viste statens forhandlingsleder til informasjonen som var
gitt begge organisasjonene i den uformelle kontakten. Det ble overlevert
et nytt brev fra finansministeren, med følgende innhold:
«Forslag om fjerning av avgiftene i matforvaltningen
ifm. statsbudsjettet for 2012
Avgiftene i matforvaltningen
som bidrar til å finansiere Mattilsynet, inngår i rammebetingelsene
for matsektoren. Jeg tar sikte på å foreslå å fjerne avgiftene i
matforvaltningen i skatte- og avgiftsopplegget i statsbudsjettet
for 2012. Inntekten fra avgiftene i matforvaltningen er budsjettert
til 613,8 mill. kroner i 2011. Jeg legger til grunn at konsekvensene
for jordbruket følges opp i jordbruksforhandlingene.»
Partene var enige om å legge brevet til grunn som
en del av premissgrunnlaget for forhandlingene.
I plenumsmøte senere samme dag gjennomgikk Statens
forhandlingsutvalg og Norges Bondelag sluttprotokoll fra forhandlingene,
og statens forhandlingsleder kunne konstatere at det var inngått
ny jordbruksavtale mellom staten og Norges Bondelag.
Sluttprotokollen fra forhandlingene følger proposisjonen
som vedlegg 1. Norges Bondelag meddelte 20. mai 2011 at organisasjonens
styre har godkjent avtalen.
Dette kapitlet i proposisjonen belyser utviklingen
i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har
fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det
mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene
og den løpende tilpasningen det enkelte år. Derfor vil det ofte
kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer
i politikk og virkemidler.
Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til
kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien.
Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.
Utviklingen av en god og helhetlig landbrukspolitikk må skje ut
fra en samlet forståelse av utfordringer og muligheter.
Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave
å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret.
Materialet består av følgende tre rapporter: Totalkalkylen for jordbruket, referansebruksberegninger
for jordbruket og resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.
Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes
i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i
Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen
omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter,
kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer
er normalt ikke med i Totalkalkylen, Totalkalkylen gir derfor ikke
et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede
næringsinntekter.
Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige
næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk.
Totalkalkylen er videre et sektorregnskap for alle produksjoner. Data
på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet,
også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og
forutsetninger.
Departementets rapportering til Stortinget om resultater
av jordbruksavtalen har i stor grad vært lagt opp som en samlet
vurdering av måloppnåelsen. I dette kapitlet er resultatindikatorene nå
i større grad søkt koblet til de mest relevante mål.
Innenfor den gjeldende jordbrukspolitikken har Stortinget
utformet sentrale mål på følgende områder: Aktivt jordbruk over
hele landet, nasjonal matproduksjon og miljø og klima.
I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt
sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Politikken
skal motvirke betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige
trender, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget
om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En
sammenligning med f.eks. Sverige kan likevel i noen grad illustrere
positive resultater av politikken i Norge på dette området.
Produktivitetsutviklingen i landbruket har i mange
år vært større enn i andre næringer. Når markedet i hovedsak er
avgrenset til innenlandsk forbruk, betyr det at samlet sysselsetting
går ned. Disse utviklingstrekkene gjør at det er viktig å legge
til rette for alternativ sysselsetting. Derfor legger regjeringen
stor vekt på å stimulere til å utvikle nisjeproduksjoner og tilleggsnæringer.
Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden
av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå
et aktivt og variert landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet
er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke
minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass
for framtida.
Departementet har valgt å belyse måloppnåelsen for
et aktivt og variert jordbruk over hele landet gjennom følgende
parametere: arealutvikling og -fordeling, geografisk fordeling og
nærings- og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering.
I perioden 1999–2010 er det estimert en reduksjon
i totalt jordbruksareal på ca. 3 pst., jf. nedgangen i jordbruksareal
skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åker og hage.
Fordelingen av antall jordbruksbedrifter mellom landsdelene
har endret seg noe siden 1989. Fra 1999 til 2010 har den årlige
prosentvise reduksjonen vært størst i Agder og Telemark (-4,6 pst.),
Vestlandet (-4,5 pst.) og i Nord-Norge (-4,3 pst.). Reduksjonen
har vært minst i Rogaland.
Når det gjelder produksjonsfordelingen det siste tiåret,
er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer
sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er mer stabil på regionnivå.
Den sterke produksjonsøkningen for kylling har kommet i Trøndelag,
i Rogaland og på Østlandet.
For de grasbaserte produksjonene har produksjonen
vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer
i den geografiske produksjonsfordelingen etter disse inndelingene. Kvoteordningen
sikrer geografisk stabilitet i melkeproduksjonen.
Når det gjelder den geografiske fordelingen
av arbeidsforbruket i jordbruket, viser den om lag det samme bildet
som endringene i arealbruk og produksjon på landsdelsnivå.
Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler
som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige
for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over
hele landet.
I tillegg til den nasjonale strategien Ta landet
i bruk fra Landbruks- og matdepartementet, har alle fylker utarbeidet
en regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken
til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene
er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av fylkesmannen,
Innovasjon Norge, fylkeskommunen, landbrukets organisasjoner, kommunene
med flere.
Etterspørselen etter investeringsvirkemidler
i landbruket er stor i forhold til disponibel ramme. Mange av søknadene
gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for
å imøtekomme nye krav til driftsbygninger og dyrevelferd, men det
er også stor interesse for midler til utvikling av nye næringer.
Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for
likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig
representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse
i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for mer entreprenørskap
blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder
Landbruks- og matdepartementet. Det har vært en positiv utvikling
i andelen etablerertilskudd og BU-midler til kvinner de siste årene.
I 2010 var kvinneandelen på 46,2 pst. for BU-midlene og hele 76
pst. for etablererstipendene.
I jordbruksforhandlingene 2010 ble avtalepartene
enige om en satsing for å rekruttere ungdom inn i næringen. Som
en del av denne satsingen ble det satt av 4,5 mill. kroner til et
treårig nasjonalt prosjekt for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning
på alle nivå.
Matindustriens kompetanseprosjekt er et samarbeid
mellom NHO Mat og Bio, NHO Mat og Drikke, Landbrukets Arbeidsgiverforening
(LA) og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN) for
å styrke kompetanse- og rekrutteringsgrunnlaget i matindustrien.
Prosjektet har en total ramme på 16 mill. kroner over tre år. Landbruks-
og matdepartementet støtter prosjektet med 1,5 mill. kroner over
sentrale BU-midler inneværende år, og tar sikte på å videreføre
støtten gjennom hele prosjektperioden.
Fylkeskommunene har fra 2010 fått ansvar for 20
mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving
i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet
til rekruttering, likestilling og kompetanseheving innen både tradisjonelt
landbruk og nye næringer.
I jordbruksoppgjøret 2010 ble partene enige
om å følge opp forslagene i arbeidsgrupperapporten Helse, miljø
og sikkerhet i landbruket -organisering og arbeidsformer. Nasjonalt
samarbeidsforum for HMS i landbruket ble opprettet i 2010, og to
møter er avholdt. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen
har innvilget 5,6 mill. kroner over fire år til forskningsprosjektet
Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse
og framtidige utfordringer. Det er totalt innvilget 12,2 mill. kroner
til prosjektet som starter i 2011.
VSP mat har som hovedmål å bidra til økt verdiskaping
gjennom innovasjon og produktmangfold. Totalt disponerte Innovasjon
Norge og Landbruks- og matdepartementet i underkant av 88,2 mill.
kroner til VSP mat i 2010. VSP Mat ble avsluttet som program i 2010.
Med utgangspunkt i de positive resultatene og effektene av programmet,
ble Jordbruksavtalepartene enige om å videreføre arbeidet i et nytt
utvik-lingsprogram fra 2011: «Utviklingsprogrammet for matspesialiteter
fra norsk landbruk».
BU-midlene skal legge til rette for langsiktig verdiskaping,
samt desentralisert bosetting med utgangspunkt i landbrukets ressurser
generelt og landbrukseiendommen spesielt. De fylkesvise BU-midlene
har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet
på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det
tradisjonelle landbruket. Forvaltningsansvaret deles mellom Innovasjon Norge
og Fylkesmannen på regio-nalt nivå.
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsk-ning
(NILF) leverte i samarbeid med Norsk senter for Bygdeforskning en
evaluering av de fylkesvise, bedriftsrettede bygdeutviklingsmidlene
i februar 2010. Evalueringen konkluderte med at BU-ordningen er
et treffsikkert virkemiddel for å sikre tilstrekkelige investeringer
i landbruket. BU-midlene ble også vurdert i tilknytning til Econ
Pöyry m.fl. sin evaluering av Innovasjon Norge, som ble levert i
august 2010. Evalueringene og eventuelle konsekvenser for forvaltningen
og innretningen av de fylkesvise BU-midlene vil bli sett i sammenheng
med arbeidet med ny melding til Stortinget om landbruks- og matpolitikken
og oppfølgingen av evalueringen av Innovasjon Norge.
I 2010 ble det innvilget 847 søknader om tilskudd
til investeringer for tradisjonelt dyrehold. Ved investering i tradisjonelt
landbruk foretas det ofte en betydelig modernisering av driften
på eiendommene.
I tilknytning til etablering av ny næringsvirksomhet
i landbruket er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal
bidra til økt sysselsetting og etablering av nye arbeidsplasser.
Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler
i 2010 anslår en sysselsettingsvekst på om lag 600 årsverk.
I 2010 gikk 68 pst. av BU-midlene til tiltak
innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Av midlene til tradisjonelt
jord- og hagebruk er tildelingen til kommuner med distriktspolitisk
status 70 pst.
Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv skal bidra
til å videreutvikle det natur- og kulturbaserte reiselivet i tilknytning
til landbruket. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanse,
markedsføring og samarbeid. Med overførte midler hadde programmet
en disponibel ramme på 21 mill. kroner for 2010.
Under jordbruksforhandlingene i 2007 ble det vedtatt
å gjennomføre et femårig utviklingsprogram for innlandsfiske, fra
og med 2008. Interessen for programmet har vært stor. For 2010 kom det
inn over 30 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 11 mill.
kroner.
I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å
igangsette et treårig prosjekt kalt Mat langs Nasjonale turistveger
med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert
næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger
i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv.
Førstehåndsverdien av tømmeret som blir hogd og
omsatt har de siste ti årene ligget på mellom 2 og 3 mrd. kroner
årlig. Den samlede brutto produksjonsverdien i skogsektoren har
i samme periode ligget på mellom 40 og 50 mrd. kroner, og utgjorde
i 2009 5,3 pst. av den totale omsetningen i norsk industri. Skogsektoren
bidrar dermed til betydelig verdiskaping og ringvirkninger i samfunnet.
Skogens positive rolle i klimasammenheng vil også bidra til å styrke grunnlaget
for næringsutvikling og verdiskaping.
Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere
i moderne tid, og det er et stort potensial for å øke avvirkningen.
Mulighetene for økt hogst er først og fremst på skogarealer med
furu og lauv, som ligger langt fra vei og/eller har vanskelig tilgjengelighet
av andre årsaker.
Bevilgningene til skogbrukstiltak og bioenergi over
Landbrukets utviklingsfond i 2010 utgjorde 218 mill. kroner. Gjennom
ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket
ble det i 2010 gitt tilskudd til skogkultur, førstegangstynning,
miljøtiltak i skog, veibygging, drift med taubane og med hest. Midlene
til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av
Fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene.
Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer.
Skogbruket i kyststrøkene har derfor over tid fått tildelt større
andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi.
Bioenergiprogrammet hadde et ordinært budsjett på
39 mill. kroner for 2010. Med bruk av overførte midler i tillegg,
ble det innvilget støtte til prosjekter for over 70 mill. kroner
i 2010, mot 64,3 mill. kroner i 2009. Det var sterkest vekst i støtten
til større gårds-varmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift,
med nesten en dobling av antall prosjekter.
Målet med prosjektet Friskere geiter er å få
kontroll med sjukdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos
geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter.
I Jordbruksavtalen 2010 ble det bestemt å videreføre saneringsprosjektet
i en fase III og gjennomføring i hele geitepopulasjonen. Det ble
ikke fastsatt sluttidspunkt for prosjektet.
Det gjenstår nå sanering i godt under halvparten av
geitepopulasjonen. Prosjektet vurderes å ha en avgjørende betydning
for fremtidig geitemelkproduksjon i Norge.
Beiteprosjektet skal bidra til bedre sauehold
med mindre tap av dyr på beite samt utvikle en bedre organisering
av beitebruken.
Det har blitt prioritert å finansiere prosjekter knyttet
til videre utprøving av elektronisk overvåkingsutstyr med ca. 4
mill. kroner, organisering/planlegging og samarbeid med ca. 1 mill. kroner,
samt forskning på flått og alveld som tapsårsak med ca. 1 mill.
kroner.
Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes
av et eget styre bestående av avtalepartene. Midlene disponeres
i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning og konkurranse. Ved
behov nyttes det også midler til utredninger. I 2010 var det satt
av 44 mill. kroner til forskningsmidler over Jordbruksavtalen. Av
dette ble det innvilget 41,4 mill. kroner til diverse prosjekter
for 2010. Av hensyn til fremtidig ansvar ble ikke hele rammen for
2010 anvendt.
Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning
til en verdi av 70 mill. kroner. Av dette bidrar Avtalestyret med
til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010–2013.
Målet med eSporingsprosjektet er å etablere
en nasjonal, elektronisk infrastruktur for effektiv utveksling av
informasjon i matproduksjonskjeden. I 2010 ble det bevilget 2 mill.
kroner til eSporing fagpiloter. Bransjepiloter for frukt og grønt,
meieriprodukter og kjøtt fikk tildelt midler i 2010.
I eSporingsprosjektet i 2011 skal arbeidet med utvikling
av en IKT-infrastruktur ferdigstilles.
Et robust system som bidrar til å sikre god
sporing gjennom hele verdikjeden vil være et viktig bidrag for å
bygge opp under opprinnelsesmerkeordningen «Nyt Norge». eSporingsprosjektet
er planlagt avsluttet i løpet av 2011. Statens engasjement vil da
fases ut, og det legges opp til at den utviklede løsningen skal
forvaltes, driftes og videreutvikles av brukerne gjennom et foretak
opprettet av aktørene i matnæringa.
Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres
av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 4,7 mill. kroner til jordbruksformål
i 2010. Alle tilskudd ble innvilget til investeringer i bygg.
Det ble avsatt 1 mill. kroner til konfliktforebyggende
tiltak mellom jordbruk og reindrift over sentrale BU-midler i 2010.
Midlene er forvaltet av Innovasjon Norge.
Det 5-årige seterprosjektet i Hedmark, Oppland og
Møre og Romsdal hadde en ramme på 10 mill. kroner og ble avsluttet
i 2010. Prosjektet har hatt en rekke aktiviteter for å øke interessen for
seterdrift.
Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap
og utviklingsprogrammet for frukt og grønt videreføres i ett år
til med en støtte på 2 mill. kroner per år for hvert av programmene.
Det siste tiåret har produksjonsvolumet i jordbruket
økt med ca. 5 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om
lag 8 pst. Det er særlig svin, fjørfe og egg som øker. For det grovfôrbaserte
husdyrholdet er produksjonen forholdsvis stabil. Disse trendene
er i tråd med endret etterspørsel.
Produksjonen har falt det siste tiåret for korn,
poteter og særlig for blomster, mens den har økt for grønnsaker
og hagebær. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile
både pga. nasjonale forhold og importpress. Målprisene oppnås i
varierende grad. Produksjonen av blomster har falt med om lag 23
pst. de siste ti årene. Det er særlig produksjonen av snittblomster
som mister markedsandeler til import.
De siste årene har markedene for norske jordbruksvarer
vært i noenlunde balanse. For storfe og sau tenderer markedet igjen
i retning av underskudd med norskprodusert vare, slik det har vært
i en del år. For de kraftfôrkrevende produksjonene budsjetteres
det med overskudd for egg og svinekjøtt. Tilbuds-overskudd gir økt
omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen
gir grunnlag for. Det er iht. Jordbruksavtalen jordbrukets økonomiske
ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Budsjettnemnda har beregnet
at brutto pristap som følge av tilbudsoverskudd vil øke med om lag
100 mill. kroner fra 2010 til 2011.
I kap. 3.3 i proposisjonen beskrives miljøstatus
i jordbruket, med hovedvekt på resultater av jordbruksavtalens virkemidler.
Det er vanskelig å måle effekter av tiltak i naturen. Dette skyldes
at det er mange ulike faktorer som spiller inn. Flere av resultatene
er derfor presentert i form av aktivitetstall, mer enn kvantifisert
miljøeffekt. Det arbeides med å videreutvikle rapporteringen på miljøresultater
i landbruket, inkl. utvikling av indikatorer som måler effekten
av tiltak og virkemidler.
Å redusere vannforurensning er en viktig del
av miljøarbeidet i jordbruket. Aktiviteten har de siste årene vært
rettet mot å følge opp vannforskriften. Vannforskriften ble fastsatt
i 2006 som en gjennomføring i norsk rett av EUs rammedirektiv for
vann fra 2000. Hovedmålet med direktivet og forskriften er å beskytte,
og om nødvendig forbedre tilstanden i ferskvann, grunnvann og kystnære
områder. Det er et mål at alle vannforekomster innen 2015 og 2021
skal oppnå god økologisk tilstand. I juni 2010 ble de første forvaltningsplanene
godkjent. Disse forvaltningsplanene omfatter ca. 20 pst. av alle
vannområder.
For øvrige vannområder har arbeidet nå startet opp,
og forvaltningsplaner skal foreligge i 2015. Flere av vannforekomstene
i de større jordbruksområdene er blitt klassifisert med dårlig vannkvalitet.
Resultater fra JOVA (program for jord- og vannovervåking i landbruket)
viser at tap av næringsstoffer til dels har økt i flere av JOVA-feltene
i den perioden overvåkingen har pågått. Dette har skjedd til tross
for omfattende tiltaksgjennomføring. Ifølge Bioforsk skyldes dette
at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning.
Omsetningen av mineralgjødsel har endret seg mye
over tid. Gjødslingsnormene er de siste årene gjennomgått og anbefalt
fosforgjødsling er betydelig redusert for mange vekster. Det er
også en betydelig reduksjon i nitrogenbruken.
Jordbruket sto for et utslipp av klimagasser
på om lag 4,7 mill. tonn CO2-ekvivalenter i 2009. Dette utgjør ca.
9 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt
redusert med 8 pst. siden 1990. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon
i lystgassutslippene som følge av lavere bruk av nitrogengjødsel
(i form av handelsgjødsel), samt en liten reduksjon i utslipp av metan
som i hovedsak skyldes nedgang i antall melkekuer.
St.meld. nr. 39 (2008–2009) synliggjør tiltak
innenfor jordbruket som kan redusere klimagassutslippene fra sektoren
med 1,1 mill. tonn CO2-ekvivalenter. De viktigste tiltakene er produksjon
av biogass, økt effektivitet i melkeproduksjonen, bruk av halm til
bioenergi, økt effektivitet i saueholdet og mer effektiv bruk av nitrogen.
Klima- og forurensningsdirektoratet offentliggjorde i mars 2010
en rapportserie (Klimakur) om mulige tiltak og virkemidler for å
redusere klimagassutslipp i Norge. Sektorrapporten Jordbruk gir
en meny av mulige klimatiltak i jordbruket. Rapporten har videreutviklet
og fornyet flere av beregningene fra St.meld. nr. 39 (2008–2009).
I dag er det noen få gårdsbaserte biogassanlegg
i Norge som er i drift. Dette tilsvarer bruk av 1 pst. av gjødsla.
I St.meld. nr. 39 (2008–2009) fremgår det at det bør være et mål
at 30 pst. av husdyrgjødsla skal gjennom en behandling i biogassanlegg.
Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til
å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for handelsgjødsel
og bedrer vannmiljøet. Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor
viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. I 2008 ble
det igangsatt en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel.
Det har vært en betydelig reduksjon i bruken
av nitrogen fra handelsgjødsel, men det er noe usikkert om hvor
varig denne effekten er. Dersom forbruksnivået stabiliserer seg,
vil denne reduksjon utgjøre om lag halvparten av reduksjonsmålsettingene
for 2020 i St. meld. nr. 39 (2008–2009).
Evalueringen av «Handlingsplan for redusert risiko
ved bruk av plantevernmidler (2004–2008)», viser at målsettingene
i forrige planperiode ikke ble nådd. Omsetningen er ikke redusert, men
det har vært en dreining mot midler med lavere helse- og miljørisiko.
For å nå målsettingene vektlegges økt kunnskap om riktig bruk av plantevernmidler,
alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere, en videreføring
av et godt godkjenningssystem for plantevernmidler, samt et differensiert
avgiftssystem som stimulerer til valg av preparater med lav risiko for
helse og miljø.
Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre
et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at
et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper
og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at
jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensning og tap
av næringsstoffer.
De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral
del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over jordbruksavtalen.
Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP.
I tillegg er det flere tiltak for å redusere forurensning til vann.
I 2010 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 400 mill. kroner.
Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike
fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en stor andel
av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens
de andre fylkene i vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar
verdifulle kulturlandskap og naturtyper.
Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL)
skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets
kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket, utover
det som kan forventes gjennom vanlig jordbruksdrift. Ordningen forvaltes
av kommunene og var for 2010 på 120 mill. kroner. På nasjonalt nivå
går ca. 80 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme
kulturlandskap og kulturmiljøer, og nær 20 pst. til tiltak for å
redusere forurensning. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker
er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens fredede og
verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene
for bevaring av kulturlandskap.
Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet
samfinansierer en satsing på 22 utvalgte kulturlandskap som er valgt
ut på bakgrunn av store biologiske, jordbruks- og kulturhistoriske
verdier. I 2010 og 2011 er det bevilget 14 mill. kroner til satsingen,
hvorav 8 mill. kroner fra jordbruksavtalen.
Over jordbruksavtalen bevilges det 3 mill. kroner
til verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan. Jordbruk
og jordbrukets kulturlandskap er en viktig del av verdiene som ligger
til grunn for verdensarvstatusen.
Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området
skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan
Økonomisk, agronomisk – økologisk!
Samlet for alle produktgrupper utgjorde omsetningen
av økologiske produkter i dagligvarehandelen 1,0 pst. av total omsetning
innen sammenlignbare varegrupper i 2010. Etter flere år med økning
i markedet for økologiske varer (i verdi), har det vært en liten
nedgang i omsetningen i 2010. Totalt ble det omsatt økologiske matvarer
for nær 1,2 mrd. kroner i 2010.
Det er store regionale variasjoner i andelen
av jordbruksarealer som er i økologisk drift. Sør-Trøndelag (8,2
pst.) og Buskerud (7,6 pst.) hadde de høyeste andelene økologiske
arealer i 2010, mens Rogaland hadde lavest andel (0,7 pst.). Den
kraftigste veksten i areal har Aust-Agder og Vestfold med over 30
pst. De økologiske husdyrene utgjør foreløpig en liten andel av
det totale antall husdyr i Norge. Antallet økologiske dyr økte imidlertid
for nesten alle husdyrslag i 2010.
Som det framgår av tabell 3.8 i proposisjonen
er Norge på nivå med sentrale land i vest-Europa når det gjelder
andel økologisk jordbruksareal.
Det ble for 2010 satt av 43 mill. kroner til prosjekter
som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen.
I 2009 ble Buskerud, Nord- og Sør-Trøndelag, Hordaland og Sogn og
Fjordane, Oslo og Akershus og Østfold og Vestfold tildelt status
som økologiske foregangsfylker. Fylkesmannen har det administrative
ansvaret for aktivitetene.
Tabell 3.9 i proposisjonen viser utviklingen
i veder-lag til arbeid og egenkapital fra 2009 til budsjetterte
tall for 2011 iflg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen
viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl.
verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.
Årets beregninger viser en inntektsøkning fra 2009
til 2010 på 16,1 pst., eller 34 500 kroner per årsverk. Det er 2 000
kroner mer enn lagt til grunn av avtalepartene i fjor. Fra 2010
til 2011 budsjetteres det med en inntektsreduksjon på 2,5 pst.,
tilsvarende 6 100 kroner per årsverk. Det er 12 500 kroner svakere
enn partene la til grunn for avtalen i fjor. Foruten den høye melkeprisen i
2010 er hovedårsakene:
Budsjettnemnda budsjetterer
med en reduksjon i produksjonen på 0,7 pst.,
økt brutto pristap på 100 mill. kroner
fra 2010 til 2011 som følge av manglende målprisoppnåelse og økt
omsetningsavgift
sterkere økning i driftskostnadene, spesielt
for mineralgjødsel og energi
For perioden 2006 til 2011 er inntektsøkningen per
årsverk beregnet til 53,8 pst., eller 84 900 kroner. Økningen for
andre grupper har vært henholdsvis 25,3 pst., eller 91 200 kroner.
Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger,
som gir data på foretaksnivå, og beregningsprinsippene er forskjellige
fra totalkalkylen på noen områder. Alle referansebrukene viser en økning
i inntekter fra 2009 til 2010. Økningen var sterkest på referansebrukene
med melk og med fjørfekjøtt/planteprodukter. Egg og planteprodukter
hadde den minste økningen. Fra 2010 til 2011 er utviklingen svakere,
med klart best utvikling for det grasbaserte husdyrholdet. Bruk med
korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon har den svakeste utviklingen.
Fra 2010 til 2011 regner Budsjettnemnda med
en total kostnadsvekst på 1 115 mill. kroner. Driftskostnadene er
budsjettert å øke med 2,9 pst., eller om lag 470 mill. kroner. Kostnadsveksten er
størst for mineralgjødsel, som budsjetteres å øke med vel 21 pst.,
eller 245 mill. kroner. Energikostnadene er budsjettert opp med
4,2 pst.
Kapitalkostnadene er budsjettert å øke med 8,9 pst.
eller 644 mill. kroner fra 2010 til 2011. Det er særlig den normaliserte
realrentekostnaden som øker, med 424 mill. kroner. Kapitalslit og leasing
øker også, med henholdsvis 2,7 og 7,0 pst.
Jordbruket stod for 2,5 pst. av samlet sysselsetting
i 2009, mot 5,5 pst. i 1990. På 90-tallet var den gjennomsnittlige
årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige
nedgangen vært klart høyere. Fra 2011 til 2012 anslår Budsjettnemnda
en reduksjon i antall årsverk på om lag 3,2 pst.
Siden 1999 er antall jordbruksbedrifter redusert med
nesten 35 pst., eller om lag 24 400 bedrifter. Gjennomsnittlig antall
dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 218
dekar i 2010.
Det har vært en vesentlig strukturendring i
alle produksjoner. I 2010 var det 11 414 jordbruksforetak med melkeproduksjon,
når samdrifter regnes som ett foretak. Antall eiendommer med aktiv
melkekvote var 14 990. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter
med melkeproduksjon på 51 pst. i perioden 1999 til 2010. Gjennomsnittlig
antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til vel 21 melkekyr
i 2010. Gjennomsnittlig kvotestørrelse har økt fra 73 200 til 132 300
liter.
Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt
fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak
innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 ble det på det
meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start
i 2011 ble registrert 1510 samdrifter. Per 1. mars 2011 utgjorde
samdrifter 14 pst. av alle foretak med melkeproduksjon.
Årets beregninger fra Budsjettnemnda, med oppdatert
tallgrunnlag, viser at jordbrukssektoren de siste 10 årene har hatt
en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 6 pst. per år og en økning
i multifaktorproduktivitet på 2,2 pst. per år. Iflg. Nasjonalregnskapet
var økningen i arbeidskraftproduktiviteten for private fastlandsnæringer
i perioden 1991–2009 2,4 pst. per år, mens total faktorproduktivitet
økte med 1,9 pst. per år.
OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate)
viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt.
Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen,
dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene
skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. Norge
har, sammen med Sveits, Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten
blant OECD-landene.
Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten
har i gjennomsnitt vært 61 de siste årene. Prosenten har variert
en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser
på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for
OECD-land var 22 i 2008.
CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for
den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken.
Norges prosentvise CSE var i 2008 på -40 pst. I gjennomsnitt for
OECD-land var CSE på -10 pst.
Riksrevisjonen har i sin forvaltningsrevisjon
stilt spørsmål ved om behovet for forenkling kan ivaretas og forsterkes
innenfor dagens virkemiddelsystem. De rettighetsbaserte generelle tilskuddene
som måles ut på grunnlag av areal og dyr, samt pristilskuddene per
kg/l har generelt lave transaksjonskostnader. De målrettede og spesifikke
tilskuddene har både et mer komplisert regelverk, og krever større
forvaltningskostnader. Det er derfor i de fleste tilfeller vanskelig å
oppnå både målretting og forenkling samtidig.
Riksrevisjonen mener i sin gjennomgang at det kan
stilles spørsmål ved om Landbruks- og matdepartementet har tilstrekkelig
oppmerksomhet på målretting av de rettighetsbaserte tilskuddene.
Generelt blir lovverket brukt i større grad for å sikre viktige
miljøhensyn enn for de andre målene i landbrukspolitikken. Mange
av tilskuddene for å nå de øvrige målene har også en miljøeffekt
eller en kopling til miljøkrav.
Departementet har de seneste årene lagt vekt
på enkelt regelverk og enkel forvaltning av de store tilskuddsordningene,
som har formål som inntekt, produksjon og vanlig jordbruksdrift.
I styringsdialogen med de underliggende forvaltningsorgan legger
departementet særlig vekt på å gi klare og gode styringssignaler.
Riksrevisjonen reiser spørsmål ved om det i
lys av tilskuddenes omfang og kompleksitet på jordbruksområdet,
er etablert et tilstrekkelig robust kontrollsystem. Departementet
og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å få et så robust kontrollsystem
som mulig. LMD er godt kjent med ressurssituasjonen i landbruksforvaltningen
i kommunene, og har derfor iverksatt flere tiltak for å bedre denne
situasjonen.
Departementet legger til grunn at det er et
kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser
viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett
er begrenset.
Foredling og omsetning av jordbruksvarer ligger i
hovedsak utenfor jordbruksavtalens virkeområde. Handelspolitiske
forhold, markedsordninger, annet regelverk og prisutvikling på råvarer
har likevel stor betydning både for næringsmiddelindustri og omsetning.
Produksjonsverdien i nærings- og nytelsesmiddelindustrien var iflg.
SSB, om lag 165 mrd. kroner i 2010.
Betydelige deler av næringsmiddelindustrien foredler
norskproduserte råvarer, samtidig som den i økende grad er eksponert
for internasjonal konkurranse. Importen av næringsmidler øker, men
det gjør også den totale omsetningen av matvarer i Norge. Norsk
næringsmiddelindustri har fått redusert sin hjemmemarkedsandel de siste
13 årene. Hjemmemarkedsandelen (ekskl. bearbeidet fisk og fiskevarer)
er for 2009 anslått til 85 pst., mens den i 1995 utgjorde 89 pst. Landbrukspolitikken,
og utformingen av virkemidlene i jordbruksavtalen, må på denne bakgrunn
ha alle ledd i kjeden fra jord til bord som perspektiv.
De internasjonale råvaremarkedene har vært turbulente
de siste årene.
Siden sommeren 2010 har internasjonale råvarepriser
steget kraftig og både IMFs og FAOs prisindekser nådde nye rekordnivåer
i februar 2011. FAOs prisindeks har steget med 57 pst. de siste 24
mnd. og med 36 pst. de siste 12 mnd. Det er forventet at prisene
vil svinge mye også i 2011. FAO venter høyere kornproduksjon i 2011
enn i 2010. Imidlertid har dårlige avlinger hos store eksporterende
land i 2010 ført til rekordlave kornlagre. FAO venter det laveste
nivået i lagrene på 30 år.
Små endringer i tilbud og etterspørsel kan skape store
prissvingninger når lagerbeholdningen av korn er lav. Internasjonale
kornpriser er viktige fordi de er sentrale drivere i etterspørselen
etter, og dermed prisene på, gjødsel. Dersom prisene på importerte
råvarer til fôr overstiger norsk nivå, påvirkes fôrkostnadene. Budsjettnemnda for
jordbruket har ikke lagt til grunn at prisnivået på importerte råvarer
vil være høyere enn norske råvarer i 2011, men understreker usikkerheten om
den internasjonale prisutviklingen på råvarer til kraftfôr.
På grunn av importvernet for sentrale produkter fra
det norske jordbruket påvirkes forbrukerprisene i Norge mindre enn
i mange andre land. De siste tolv månedene er forbrukerprisene redusert
med 0,3 pst. i Norge, mens de har økt med 1,3 pst. i Sverige og
med 2,8 pst. i Danmark, jf. figur 4.4 i proposisjonen. Siden starten
på den internasjonale råvarekrisen i 2007 har prisveksten i Sverige
og Danmark vært nesten dobbelt så høy som i Norge, målt i nasjonal
valuta.
Husholdningenes andel utgifter til mat og alkoholfrie
drikkevarer har vært fallende over lang tid. Forbrukerundersøkelsene
lå til grunn for vektingen av de ulike konsumgruppene i konsumprisindeksen
frem til februar 2011. Da skiftet SSB til nasjonalregnskapstall
som vektgrunnlag. Som følge av det tekniske skiftet økte mat- og
alkoholfrie drikkevarer sin beregnede andel av konsumet fra 11,4
pst. til 13,3 pst.
Til tross for lav konsumandel er det likevel
et relativt høyt prisnivå for matvarer i Norge, sammenlignet med
andre europeiske land og våre naboland. Iflg. Eurostats prisnivåindekser
lå prisnivået på matvarer i Norge 54 pst. over gjennomsnittet for
EU27. Prisnivået på alle varer og tjenester til personlig konsum
i Norge var 43 pst. høyere enn gjennomsnittet i EU27.
SSBs grensehandelsundersøkelse viser at nordmenn
handlet for 10,5 mrd. kroner i forbindelse med dagsturer til utlandet
i 2010. Det var en økning på 4,5 pst. fra året før.
Produksjonen i norsk jordbruks- og næringsmiddelindustri
har aldri vært så høy som nå. Til tross for dette har importen av
landbruksvarer vært jevnt økende. I underkant av 70 pst. av importen kommer
fra EU med Danmark og Sverige som de to største eksportlandene.
Rundt 20 pst. av importen kommer fra GSP-land (u-land), der Brasil
er dominerende. Spesielt utsatt for økt importkonkurranse er bearbeidede
landbruksprodukter som omfattes av ordningen med råvarepriskompensasjon
(RÅK). Verdien av RÅK-importen har økt jevnt de siste årene fra 2,6
mrd. kroner i 1995 til i underkant av 7,4 mrd. kroner i 2009. Bakervarer,
sukkervarer og sjokolade er eksempler på viktige importvarer. For norsk
næringsmiddelindustri er det en utfordring å beholde eller øke sin
markedsandel innenfor det voksende markedet for bearbeidede landbruksvarer.
Dette er også viktig for underleverandørene til RÅK-industrien,
både primærprodusenter og foredlingsindustri. Rundt 80 pst. av matkornet,
22 pst. av bær- og fruktproduksjonen og 14 pst. av melkeproduksjonen går
til RÅK-varer.
For de råvarene og ferdigvarene som er omfattet av
RÅK-ordningen blir råvareprisforskjeller kompensert med utbetaling
av tilskudd. Prisutjevning skjer i form av prisnedskriving av innenlandske
jordbruksvarer som nyttes til fremstilling av ferdigvarer og som
tilskudd ved eksport av ferdigvarer (eksport-restitusjon). Store prisvariasjoner
på landbruksvarer internasjonalt har ført til at det er behov for
å følge konkurransesituasjonen tett, og å åpne for hyppigere justeringer
av prisnedskrivingssatsene for råvarer innenfor RÅK-ordningen. Utviklingen
i råvareprisene i Norge sammenlignet med EU er således et sentralt
element i konkurransevilkårene for industrien og for avsetning av norske
jordbruksprodukter.
Matkjedeutvalget avleverte sin utredning NOU 2011:4
Mat, makt og avmakt 13. april 2011. Matkjedeutvalget vurderer styrkeforholdene
i verdikjeden til å være varig endret og peker på at en videre utvikling
i favør av handelsleddet vil gi et ubalansert maktforhold i verdikjeden
for mat. Utvalget mener dette vil være til skade for en sunn konkurranse
til beste for forbrukerne. Utvalget legger fram en rekke anbefalinger
til tiltak.
Utvalgets rapport vil bli sendt på bred høring, med
høringsfrist i november 2011, og vil legge grunnlag for regjeringens
videre oppfølging på området.
Regjeringen legger til grunn at importvernet
er – og fortsatt kommer til å være – en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk.
Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av
norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen
og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget
for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.
Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet
er avgjørende for muligheten for norsk matproduksjon. Derfor må
ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser
som berører importvernet ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlingene
og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA,
samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel med
u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser bør være
på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken.
Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om
handel med landbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom
for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål
for landbruket. I forhandlinger har Norge i første rekke åpnet for
import av landbruksvarer der det er liten eller ingen norsk produksjon,
og der import vil være fordelaktig for norsk næringsmiddelindustri
gjennom rimeligere innsatsvarer og for forbrukere gjennom økt matmangfold.
De samme prinsippene om et sterkt, men fleksibelt importvern, er
lagt til grunn for den løpende forvaltningen av tollvernet.
Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden
som ble vedtatt på WTOs minis-terkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004
ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene
for landbruksvarer, industrivarer inkl. fisk, tjenester og forenkling
av handelsprosedyrer.
Forhandlingsformannen på landbruk la i juli 2007
fram et utkast til modaliteter som medlemslandene aksepterte som
grunnlag for videre forhandlinger. I slutten av juli 2008 ble det avholdt
et ministermøte i Genève med sikte på å ferdigstille modaliteter
for landbruk og industrivarer, inkl. fisk. Forhandlingene stoppet
opp, da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene på
sentrale punkter var for stor. Forsøkene på å få til et nytt ministermøte
i desember 2008 basert på enda en ny revisjon av modalitetspapirene,
førte ikke fram. Forhandlingsprosessen i løpet av 2009 og 2010 lyktes
heller ikke i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene i
forhandlingstekstene fra 2008. Det er ikke sannsynlig med en sluttføring
av runden i 2011.
Toll- og kvotefri adgang til det norske markedet for
alle produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste, ble
iverksatt fra 1. juli 2002 med hjemmel i Norges generelle tollpreferanseordning
(GSP) for import fra utviklingsland. Det er nå 64 land som kan eksportere
alle sine jordbruksprodukter til Norge uten toll. Importen fra disse
landene til Norge har vært svakt økende de siste årene.
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen,
men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for
norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene
i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til
i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på
hjemmemarkedet og eksportmarkedet. Utformingen av EUs landbrukspolitikk
har også betydning for graden av sammenfall i interesser mellom
EU og Norge i multilaterale forhandlinger som i WTO.
Den siste omfattende reformen av EUs landbrukspolitikk
ble gjennomført fra 2005–2006, hvor en hovedmodell var landbruksstøtte
utbetalt på grunnlag av historisk produksjon. Som et alternativ
til en historisk støttemodell kan medlemsland velge en regional
modell for støtte.
Ved den såkalte «helsesjekken», en minireform som
ble vedtatt i januar 2009, gikk EU et nytt skritt i retning av mindre
regulering. Markedsordningen for svin ble besluttet avviklet, og
totalkvotene for melk skal økes med 1 pst. per år, til sammen med
5 pst., før kvoteordningen avvikles i 2015.
Som følge av finanskrisen og matkrisen de siste årene
har prisene på jordbruksråvarer internasjonalt og i EU fluktuert
mer enn vanlig. Fluktuasjonene i markedet har medført at EU vurderer nye
typer virkemidler for regulering av markedet i krisesituasjoner.
I løpet av 2010 ble det f.eks. gjennomført salg fra lagrene som
var bygget opp etter støttekjøp for meie-rimarkedet i 2009.
Situasjonen i matmarkedet de siste årene har
ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og
handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser
faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for
en bedre fungerende matvarekjede.
Bygdeutvikling er fortsatt en viktig del av
EUs politikk på landbruksområdet. Ved «helsesjekken» i 2009 ble
bygdeutviklingsbegrepet utvidet til å omfatte nye områder som grønn
energi (biodrivstoff), klimautslipp, vannressurser, artsmangfold
og innovasjon knyttet til disse områdene.
EU forbereder nå en videre gjennomgang av sin landbrukspolitikk
fram mot 2013, da gjeldende mandater og budsjettfullmakter utløper.
De økonomiske rammene for landbrukspolitikken etter 2013 og fordelingen
av midlene vil bli sentrale spørsmål. EU har også gjort matsikkerhet
til et sentralt premiss i reformen av sin landbrukspolitikk.
I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal
EU og Norge søke å fremme handelen med landbruksvarer innenfor rammen
av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte.
Etter å ha forhandlet siden 2008 ble Norge og EU 28. januar 2010
enige om en ny artikkel 19 avtale. Det gjenstår formell godkjenning
av avtalen fra begge parter.
Norge har i avtalen i stor grad gitt konsesjoner for
landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll eller
der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Økningen
av importen for disse varene som følge av avtalen vil derfor være
begrenset. Det er også åpnet opp for mer import av enkelte matspesialiteter.
Stortinget ga 5. april 2011 enstemmig samtykke til
å inngå avtalen. Avtalen vil tidligst tre i kraft 1. juli 2011.
Det legges til grunn at nye tollkvoter som følger av avtalen skal
fordeles på pro rata basis fra ikrafttredelsestidspunktet til 31. desember
2011.
I de siste års jordbruksavtaler har det vært
lagt til rette for et inntektsløft for jordbruksbedriftene. Avtalene
har prioritert det grasbaserte husdyrholdet, beiting med husdyr,
og forbedring av velferdsordningene. Distrikts- og strukturprofilen
i budsjettstøtten og investeringsvirkemidlene er styrket for å bidra
til å nå målet om et landbruk over hele landet. Miljøtiltakene er
ytterligere målrettet, og det er startet et arbeid med å følge opp
klimautfordringene i sektoren.
Mange av de jordbrukspolitiske virkemidlene har
sterk strukturprofil, til fordel for mindre gårdsbruk. Det gjelder
både i lover og forskrifter og i utformingen av viktige direkte
tilskudd og investeringsstøtten. Jordbrukspolitikken bremser strukturendringene
i jordbruket.
Til tross for politikkens innretning bidrar
bl.a. den teknologiske utviklingen, avlsframgang, høy verdi på arbeidskraften,
behovet for fornying av driftsapparatet og skalafordeler til at
jordbruket fortsatt er i rask endring. Reduksjonen i antall foretak
med melkeproduksjoner har økt mye i områder hvor sysselsetting i
jordbruket utgjør en stor andel av samlet sysselsetting. Avtalepartene
har i flere år vært opptatt av utviklingen i en del områder i Nord-Norge,
på Vestlandet og i Agder/Telemark. Det er gjort tilpasninger i virkemiddelbruken
for å sikre måloppnåelse. Dette arbeidet må fortsette for å kunne
opprettholde produksjonen og drift av de minst produktive/mest tungdrevne
arealene. Mange i jordbruket står overfor viktige investeringsbeslutninger
etter de store investeringene som ble gjennomført etter opptrappingen
på 70-tallet, og for å følge opp offentlige pålegg gitt av dyrevelferdshensyn.
Det er sannsynlig at fornying av driftsapparatet fortsatt vil redusere
arbeidsforbruket og produksjonskostnadene per enhet i sektoren.
Regnskapsmessig resultat varierer imidlertid mellom enkeltbruk og
samdrifter med samme driftsomfang, og avhenger bl.a. av investeringstidspunkt.
Gjennomgangen viser for eksempel at totalkostnaden per ku på referansebruk
nr. 14 med 47 årskyr, er nesten 30 pst. lavere enn på referansebruk
nr. 12 som har 13 årskyr.
Regjeringen legger til grunn at det skal legges
til rette for lønnsomhet i ulik skala. Det er nødvendig for et fortsatt
aktivt jordbruk over hele landet.
Jordbruksavtalen påvirker direkte bare en del
av bøndenes inntektsdannelse. Hovedsakelig påvirker jordbruksavtalen
bruttoinntektene, gjennom bud-sjett-overføringer og inntektsmuligheter fra
markedet gjennom målpriser og adgang til markedsregulering. På kostnadssiden
påvirkes først og fremst kraftfôrkostnadene, gjennom prisene på
fôrkorn. I noen grad påvirker virkemidlene i avtalen også kapitalkostnadene.
Jordbruksoppgjøret skiller seg fra lønnsoppgjør ved
at det i jordbruksoppgjøret forhandles om inntektsmuligheter for
de næringsdrivende. Det er dokumentert betydelige inntektsforskjeller mellom
noenlunde like gårdsbruk. Et jordbruksoppgjør kan videre ikke bedømmes
ut fra rammens størrelse isolert. Den underliggende kostnads- og
produksjonsutviklingen har også vesentlig betydning for hvilken
inntektsutvikling rammen kan legge til rette for. Fordi storfekjøtt
og kylling er tatt ut av målprissystemet, er også innholdet i rammen
annerledes enn tidligere. Det brukes også midler over avtalen til
infrastruktur- og utviklingstiltak m.v., som ikke inntektsføres
direkte i totalregnskapet. Midlene har likevel stor betydning for
utviklingen over tid, og for måloppnåelsen i landbrukspolitikken.
Viktige deler av det formelle grunnlaget for forhandlingene
er gjengitt i kapittel 2 i proposisjonen. Statens tilbud er basert
på premissene i regjeringens politiske plattform, St.meld. nr. 19 (1999–2000)
Om norsk landbruk og matproduksjon og Stortingets behandling av
denne, jf. Innst. S. nr. 167 (1999–2000), og Stortingets behandling
av inneværende jordbruksavtale, Innst. 364 S (2009–2010). Både regjeringens
politiske plattform og et bredt flertall i næringskomiteen legger
vekt på betydningen av en variert bedriftsstruktur og at jordbruket
skal opprettholdes over hele landet.
Totalkalkylen er et sektorregnskap som skal
vise totalverdiene som skapes i norsk jordbruk ved utnyttelse av
jordbrukets produksjonsressurser. I disse ressursene inngår de ikke-avskrivbare driftsmidlene
jord og melkekvoter. Beregningene er avgrenset til økonomiske transaksjoner mellom
jordbrukssektoren og andre sektorer. Driftsoverskuddet skal gi avkastning
til alt utført arbeid i sektoren og til kapitalen som regnes å tilhøre
sektoren, herunder jord og melkekvoter. På foretaksnivå, som i Referansebrukene,
føres jordleie, leie/kjøp av melkekvote, fôr og maskintjenester
som kostnader. Det samme gjelder eventuelt inntekt i de foretakene
som har slik kostnad/inntekt. Ulike føringsprinsipper følger av
at slike kostnader/inntekter påvirker den enkelte næringsut-øvers
økonomiske resultat, men ikke nettoresultatet i sektoren som helhet.
Budsjettnemnda har beregnet en inntektsøkning fra
2009 til 2010 på vel 16 pst., eller 34 500 kroner per årsverk. Det
er noe mer enn lagt til grunn i fjor. Når det gjelder inntektsutviklingen
fra 2009 til 2011, skyldes avviket fra det partene la til grunn
i fjor, særlig en reduksjon på 0,7 pst. i samlet produksjonsvolum
fra 2010 til 2011. Produksjonen prognoseres imidlertid opp for kraftfôrkrevende
produksjoner, men et visst markedsoverskudd og økning i omsetningsavgiftene
medfører pristap for produsentene. Prisvekst på energi og gjødsel
bidrar til større kostnadsvekst enn forutsatt.
Investeringene nådde i 2002 sitt laveste nivå
etter opptrappingen på 70-tallet, og har siden økt. De siste årene
har investeringsvolumet vært noenlunde stabilt. SSBs fullstendige
jordbrukstelling for 2010, viser en noe større reduksjon i arbeidsforbruket
enn det nemnda har regnet med de siste årene. Arbeidsforbruket i
jordbruket anslås redusert med 3,3 pst. i 2011. Det ble i fjor regnet
med en reduksjon på 2,5 pst. i 2011.
Referansebrukene bygger på regnskapstall fra 2009
i NILFs Driftsgranskinger som regnes fram til 2011. For å belyse
problemstillinger omkring økonomien på større melkeproduksjonsforetak, som
har hovedinvesteringen nærmere i tid, har Budsjettnemnda i årets
referansebruksberegninger bl.a. delt inn melkeproduksjonen med større
spenn i bedriftsstørrelse enn tidligere. I tillegg er det tatt inn
et nytt referansebruk nr. 28, som er et fellesforetak (samdrift)
med 41 årskyr.
I utredning nr. 2 peker Budsjettnemnda på betydningen
av å kjenne investeringstidspunktet ved tolkningen av regnskapsmessig
resultat og sammenligningen mellom bruksgrupper. Budsjettnemnda
viser bl.a. at to identiske driftsbygninger til 40 kyr, bygd med
10 års mellomrom, vil ha om lag 80 000 kroner i forskjell i avskrivninger
i år 10 ved lineære avskrivninger, og om lag 145 000 kroner ved
saldoavskrivninger.
Avtalepartene er enige om å inkludere verdien av
det særskilte jordbruksfradraget ved ligningen ved vurdering av
inntektsutviklingen i jordbruket.
Post 78.13 på jordbruksavtalen, Medlemsavgift til
folketrygden, skal dekke differansen mellom mellomsatsen som betales
av næringsinntekt i jord- og skogbruk (7,8 pst.) og ordinær sats
på 11,0 pst. En nærmere gjennomgang viser at bevilgningen er 75,2
mill. kroner lavere enn beste anslag for hva denne differansen faktisk
utgjør. Brevet fra finansministeren, datert 11. mai 2011, (gjengitt
i kapittel 2 i proposisjonen) med henvisning til forslag om heving
av trygdeavgift og jordbruksfradrag i forbindelse med statsbudsjettet
for 2012, er lagt til grunn som en del av premissgrunnlaget for
avtalen.
I brevet sier finansministeren at det tas sikte
på å heve trygdeavgiften fra 7,8 pst. til 11,0 pst. for næringsinntekt
i jord- og skogbruk fra 2012. Som kompensasjon legger finansministeren
til grunn at bevilgningen til medlemsavgift til folketrygden innenfor
jordbruksavtalen, omdisponeres til inntektsgivende tiltak innenfor avtalerammen.
I tillegg vil det bli foreslått å øke jordbruksfradraget innenfor
en provenyramme på om lag 120 mill. kroner i 2012. Det tas sikte på
å foreslå prosentvis lik økning av såkalt inntektsuavhengig fradrag
(54 000 kroner), sats ut over inntektsuavhengig fradrag (32 pst.)
og av maksimalt samlet fradrag. I avtalen er bevilgningen på underpost
78.13 Medlemsavgift til folketrygden, på 130,8 mill. kroner, omdisponert
til andre formål på avtalen. I grunnlagsmaterialet som Budsjettnemnda
legger fram i 2012, skal det gjøres en særskilt gjennomgang som
på en konsistent måte gir et riktig bilde av inntektsutviklingen
som følger av denne system-omleggingen.
Økt trygdeavgift vil også omfatte skogbruket, herunder
private næringsdrivende innenfor skogbruket som ikke driver jordbruk.
Basert på beregninger fra Statistisk sentralbyrå kan samlet økning
i trygdeavgift for denne gruppen anslås til om lag 11 mill. kroner,
basert på regnskapsåret 2009. Dette var samtidig et år preget av
lavkonjunktur og lav avvirkning. Differansen mellom 7,8 og 11 pst.
har vært dekket over jordbruksavtalen, mens skogbruket selv ikke
har bidratt til finansieringen av trygdeavgift med lav sats. Ut
fra en samlet vurdering av disse forholdene er avtalepartene enige
om å øke avsetningen til skogbruk og bioenergi over Landbrukets
utviklingsfond med totalt 15 mill. kroner.
Jordbrukets brutto inntekter består av egeninntjening
fra markedet og overføringer fra staten. Oppbyggingen av rammen
er basert på anslag for utviklingen i jordbrukets produksjon, kostnadsutvikling,
samt arbeidsforbruk og anslag på lønnsvekst for andre grupper, jf.
tabell 6.3 i proposisjonen. For de makroøkonomiske størrelsene har
avtalepartene lagt til grunn SSBs prognoser i Økonomiske analyser
nr. 1/2011.
Brev fra finansministeren, datert 16. mai 2011 (gjengitt
i kapittel 2 i proposisjonen), der det informeres om at regjeringen
vil foreslå å avvikle avgifter i matforvaltningen i statsbudsjettet
for 2012, utgjør et viktig premissgrunnlag for finansiering av avtalerammen.
Avvikling av avgiften vil gi en avgiftslettelse tilsvarende 280
mill. kroner for norskproduserte jordbruksvarer, med virkning fra
1. januar 2012. Det er grunnlaget for at partene er enige om prisøkninger
fra samme tidspunkt.
Partene er enige om en finansiering av rammen som
vist i tabellen nedenfor. Det gjennomføres målprisøkninger fra 1. juli
2011 med en årsvirkning på 580 mill. kroner. Det legges til grunn prisøkninger
tilsvarende 280 mill. kroner på årsbasis, med grunnlag i bortfall
av avgifter i matforvaltningen, med virkning fra 1. januar 2012. Partene
forutsetter at avgiftsbortfallet vil gi tilsvarende priseffekt for
storfe- og kyllingkjøtt som for kjøttslag med målpris. Bevilgningene
til gjennomføring av jordbruksavtalen økes med 365 mill. kroner
i 2012. Utnyttingen av jordbruksfradraget vil øke med om lag 135
mill. kroner.
| | Mill. kr |
Endring i målpriser fra 01.07.11 | 580 |
Økte priser fra 01.01.12 | | 280 |
Endret bevilgning på kap. 1150 i 2012 | 365 |
Overførte midler fra 2010 | | 60 |
Endret verdi av jordbruksfradraget | 135 |
SUM | | 1 420 |
Avtalen kompenserer næringen for en prognosert
kostnadsøkning på om lag 3 pst.
Rammen gir grunnlag for en netto inntektsvekst på
10 1/4 pst., eller om lag 25 000 kroner per årsverk i 2012, i forhold
til 2011 før oppgjør, når verdien av jordbruksfradraget, med eksisterende regelverk,
er inkludert.
Deler av rammen får inntektseffekt allerede
i 2011. Inkludert verdien av jordbruksfradraget økes inntektsnivået
i 2011 med om lag 3 1/2 pst., eller om lag 9 000 kroner per årsverk,
dersom økningene i målpriser realiseres fullt ut fra 1. juli.
Fra 2010 er det vel 60 mill. kroner i overførte midler,
som ikke ligger inne i grunnlagsmaterialet fra Budsjettnemnda. Disse
midlene inngår i finansieringen av rammen. I tillegg kan udisponerte
budsjettmidler med gjeldende regelverk i 2011, på 76,8 mill. kroner
omdisponeres. Avtalen innebærer dermed at det omdisponeres 137,1 mill.
kroner av overførte og ledige midler i 2011 som økt bevilgning til
Landbrukets utviklingsfond, kap. 1150 post 50.12. Videre tilføres
post 78.15 Øvrige velferdstiltak 1 mill. kroner for gjennomføring
av en HMS-kampanje i regi av Landbrukets HMS-tjeneste.
Endringene i målprisene er vist i tabell 6.5
i proposisjonen.
Målprisene økes innenfor en samlet ramme på 810
mill. kroner. Målprisen på mathvete økes med 15 øre per kg fra 1. juli
2011, bygg med 11 øre per kg og havre med 8 øre per kg. Målprisen for
oljevekster økes med 17 øre per kg fra 1. juli 2011. Målprisene
på korn økes med ytterligere 2 øre per kr fra 1. januar 2012, parallelt
med at avgifter i matforvaltningen bortfaller.
Bevilgningen på post 70.12 Tilskudd til råvareprisutjevning
skal ta hensyn til svingninger i volumer, endringer i målpriser
og tilskuddsendringer som påvirker råvareprisene til industrien,
samt virkninger som følge av mulige svingninger i valutakurser.
Høyere priser internasjonalt gjør at bevilgningen til råvareprisutjevning
kan reduseres med 9 mill. kroner.
Bevilgningspostene over kap. 1150 Til gjennomføring
av jordbruksavtalen, endres som vist i tabell 6.6 i proposisjonen.
Avtalepartene har prioritert økning i direkte tilskudd høyt. Bevilgningen
på post 74 Direkte tilskudd økes med vel 537 mill. kroner som følge
av avtalen. Det må ses i sammenheng med omdisponering av bevilgningen
til Folketrygden, som er hovedårsaken til bevilgningsreduksjonen
på post 78 Velferdsordninger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Else-May Botten, Lillian Hansen, Arne L. Haugen, Ingrid Heggø og lederen
Terje Aasland, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold, Harald
T. Nesvik og Torgeir Trældal, fra Høyre, Frank Bakke-Jensen, Svein
Flåtten og Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti,
Alf Egil Holmelid, fra Senterpartiet, Irene Lange Nordahl, og fra
Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide, viser til den
framforhandlede jordbruksavtalen som er lagt fram for Stortinget i
Prop. 126 S (2010–2011) og til Stortingets behandling av St. meld.
nr. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon, jf. Innst.
S. nr. 167 (1999–2000). Komiteen viser også til brev
av 7. juni 2011 (vedlagt) fra landbruks- og matminister Lars Peder
Brekk.
Komiteen har merket
seg at Norsk Bonde - og Småbrukarlag valgte å bryte forhandlingene
om en ny jordbruksavtale, og at avtalen er inngått mellom staten
og Norges Bondelag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil fremheve betydningen av at det ble fremforhandlet en jordbruksavtale.
Komiteen viser til
at jordbruksavtalen er en næringsavtale som angir inntektsmuligheter
for bøndene som selvstendig næringsdrivende.
Komiteen er opptatt av at landbruket
skal produsere trygg mat av høy kvalitet, med bakgrunn i forbrukernes
preferanser og samfunnets behov. Landbruket skal produsere varer
og tjenester med utgangspunkt i næringens samlede ressurser, og
sikre langsiktig matforsyning.
Komiteen viser til at landbruket
og ressursene knyttet til landbrukseiendommene spiller en viktig
rolle for sysselsetting og bosetting i store deler av landet, og
vil legge til rette for at næringen kan utvik-le seg på en god måte
framover.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til det gjensidige
avhengighetsforholdet en har mellom landbruket og næringsmiddelindustrien,
og understreker betydningen av at rammevilkårene for hele verdikjeden
blir sett i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at de sterke eiendomsreguleringene
som hviler på norske landbrukseiendommer ikke har vært vellykkede som
virkemidler, og at de virker mot sin hensikt. Disse medlemmer mener
hensyn til blant annet økt omsetning, bedre hold av bygninger og kulturminner
tilsier at boplikt og priskontroll bør oppheves. Disse medlemmer viser
til at delingsforbudet gjør kjøp av jord svært dyrt, fordi denne
ikke kan skilles fra bygningsmassen. At det fra bondehold er tatt
til orde for å innføre et delingspåbud, illustrerer dette godt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at et viktig formål med jordbruksstøtten
er å bevare bosettingsmønsteret. Dette medlem viser
til proposisjonen der det fremgår at områdene med spredt bosetting
har en nedgang i sysselsettingen på i overkant av 40 prosent. Dette
viser at målet om å opprettholde distriktsjordbruket ikke er nådd. Dette
medlem mener at det er behov for en bedre innretning av
virkemidlene slik at denne utviklingen dempes.
Dette medlem viser til at næringens
lønnsomhet også påvirkes av internasjonale forhold, og vil særlig
peke på WTO-avtalen. Dette medlem vil understerke
viktigheten av at regjeringen arbeider aktivt for en WTO-avtale på
landbruksområdet som vil sikre norsk landbruksproduksjon og opprettholde
handlingsrom for en aktiv nasjonal landbrukspolitikk.
Komiteen viser til
at landbruket, i tillegg til å produsere mat og viktige skogsprodukter,
også medvirker til å produsere fellesgoder som livskraftige og levende
bygder, og et bredt spekter av miljø- og kulturgoder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er opptatt av å
sikre lønnsomheten i landbruket ved å stimulere til at landbrukseiendommenes
totale ressurser blir utnyttet på en optimal måte. Det vil bidra
til et aktivt og robust landbruk med en variert bruksstruktur over
hele landet.
Flertallet viser også til Stortingets
behandling av St. meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringen – landbruket
en del av løsningen, jf. Innst. S. nr. 100 (2009–2010) om landbrukets
rolle og tilpasninger til klimautfordringene, og hvor betydningen
av et aktivt og bærekraftig skogbruk som tar hensyn til det biologiske
mangfoldet, ble understreket sterkt både i næringssammenheng og ikke
minst med hensyn til skogbrukets betydning i klimasammenheng.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at skogens rolle i klimasammenheng vektlegges også i
årets jordbruksoppgjør, og at den totale avsetningen til skogbruk
og bioenergi økes med 15 mill. kroner fra 229 mill. til 244 mill.
i 2012. Dette flertallet merker seg at denne økningen
må ses i sammenheng med økningen i trygdeavgiften, som også omfatter
skogbruket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre
til at klimaendringene gjør matproduksjonen i verden mer ustabil,
og at denne situasjonen, sammen med matvarekrisen og finanskrisen,
bygger opp under verdien av det norske landbruket.
Flertallet viser til at jordbruksavtalen
har en klar distriktsprofil med satsing på det grasbaserte husdyrholdet
og beitebruk. Den sterke satsingen på kornproduksjon i de mer sentrale
og beste jordbruksområdene er en viktig del av kanaliseringspolitikken,
som sikrer et aktivt landbruk og en variert bruksstruktur over hele
landet, og som også er viktig for å opprettholde innenlands produksjon
av korn. Mangfoldet i bruksstørrelse og produksjon over hele landet
er et viktig fundament for landbrukets legitimitet i befolkningen.
Budsjettoverføringene i jordbruksavtalen kan bare forsvares gjennom
at distriktslandbruket blir opprettholdt og at landbruket også i
årene framover i stor grad skal dekke innenlands etterspørsel etter
de produkter det er naturlig å produsere her i landet.
Komiteen viser videre
til at landbruket de siste 10 årene har hatt en gjennomsnittlig
arbeidsproduktivitetsfremgang på 6 pst. per år, noe som er betydelig
høyere enn andre fastlandsnæringer. Komiteen viser
til at dette har sammenheng med den sterke strukturendringen i norsk
landbruk ved at mange bruk er lagt ned og/eller innlemmet i nabobruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener at
selv om tendensen har flatet noe ut i senere år, er det viktig å
ha fokus på denne problemstillingen for å hindre at denne utviklingen går
for langt. Flertallet forutsetter at den annonserte
stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikken vil drøfte disse
problemstillingene inngående.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er uheldig at strukturering
skjer ukontrollert, slik tilfellet nå er i deler av landet. Disse
medlemmer registrerer at de rød-grønne partiene nok en gang
peker på den kommende landbruksmeldingen, som svaret på vanskelige spørsmål. Disse
medlemmer viser til at meldingen er utsatt ved flere korsveier,
og at det etter landbruks- og matminister Brekks tale på Bondetinget
2011 ble kjent at den kommer til Stortinget tidligst høsten 2011.
Dette betyr at landbruksnæringen fortsatt må sveve i uvisse om sine
rammevilkår. Disse medlemmer mener regjeringen nå
må vise ansvar, legge den uverdige kjeklingen til side og levere
saken de har lovet Stortinget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at de siste 10 årene har jordbruket hatt
en gjennomsnittlig arbeidsproduktivitetsframgang på 6 pst. per år.
Til sammenligning var den generelle økningen i arbeidsproduktiviteten på
2,4 pst. per år. Dette medlem har merket seg at produktivitetsveksten
i jordbruket er svært høy, og denne må komme næringa til gode inntektsmessig. Dette
medlem vil påpeke at gevinstene som er oppnådd ved effektivisering, også
har ført til harde belastninger på de aktive bøndene. Dette
medlem viser til at jordbruket ligger inntektsmessig betydelig
under andre yrkesgrupper. Dette medlem vil understreke betydningen
av å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i jordbruket
for å sikre rekruttering og et grunnlag for optimisme i næringen. Dette
medlem viser til at jordbruksavtalen er en næringsavtale,
og dette medlem forutsetter at avskrivningsmuligheten
bedres, samt at andre ordninger som gir inntektseffekt for næringsutøverne
på kort og lang sikt, prioriteres.
Komiteen viser videre
til at den kommende landbruksmeldingen skal omfatte hele verdikjeden
og forutsetter at den vil belyse den gjensidige avhengigheten som
hersker mellom landbruket og næringsmiddelindustrien, og understreker
betydningen av forutsigbare rammevilkår både for landbruk og industri. Komiteen forutsetter
at meldingen vil gi et godt grunnlag for utmeisling av framtidas
landbrukspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at skuffelsen hos
bondeorganisasjonene over årets jordbruksoppgjør er betydelig, og
at Norsk Bonde- og Småbrukarlag valgte å bryte forhandlingene om
en ny jordbruksavtale. Forventningene til årets jordbruksoppgjør
var høye som følge av de rød-grønne partienes landsmøter, og regjeringen
skuffet landbruket. Disse medlemmer mener debatten
knyttet til årets jordbruksoppgjør må ses i lys av landbruksmeldingen
som er på trappene. Disse medlemmer viser til at
landbruksmeldingen har vært under utarbeidelse siden 2009, og vil
understreke betydningen av at landbruksmeldingen gir et godt faglig
og analytisk grunnlag for den politiske debatt Stortinget skal ta
om norsk landbruks fremtid. Disse medlemmer forutsetter at
Stortinget får se en ærlig landbruksmelding, som belyser ulike sider
ved virkemidler som for eksempel kanalisering, tollvern, kvoter,
målpriser og markedsordninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at bare 3 pst. av Norges landareal er dyrka jord, og at dette er
under konstant press grunnet behov for arealer til veier og andre utbyggingsformål. Flertallet viser
videre til at befolkningen i Norge kommer til å øke betydelig, samtidig
som en globalt får en befolkningsvekst i størrelsesorden 3 milliarder
de neste 40 årene. Dette tilsier at det bør stimuleres til økt matproduksjon
på de områder der Norge har naturgitte forutsetninger, noe som er
viktig sett i relasjon også til de globale utfordringene. Norsk matjord
er en begrenset ressurs, og flertallet vektlegger
betydningen av et sterkt jordvern, slik at en også i framtida skal
ha mulighet til å produsere tilstrekkelig med mat her i landet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det er bred enighet om at en også
i fremtiden må sikre landets langsiktige matforsyning. Disse
medlemmer viser imidlertid til at det totalet omfanget av
jordbruksareal er relativt stabilt.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at det dyrkede arealet er kraftig redusert
de siste ti årene. Selv om takten i omdisponeringen av dyrket mark
er redusert, så er det et stykke igjen til regjeringens egen målsetting
om en halvering av omdisponering av dyrket mark til andre formål.
Derfor er det fremdeles nødvendig med fokus på jordvern. Dette medlem mener
derfor at jordvernet må styrkes gjennom sterkere virkemidler enn
i dag.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
er opptatt av å sikre landbruket lønnsomhet og langsiktige stabile rammevilkår,
og har merket seg at jordbruksoppgjøret viderefører den kursendringen
i landbrukspolitikken som regjeringen startet gjennom avtalen i
2006, bl.a. ved at det ble lagt til rette for en nivåhevning av
inntektsmulighetene. Flertallet viser til Soria Moria
II som slår fast at regjeringen vil «videreutvikle inntekts- og
velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at årets
avtale har en ramme på 1 420 mill. kroner, og at dette finansieres
med 860 mill. kroner i økte målpriser, 365 mill. kroner i tilskudd
over statsbudsjettet og at resten er 60 mill. kroner i overførte
midler fra 2010 og 135 mill. kroner i økt verdi av jordbruksfradraget.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at bøndenes organisasjoner har uttrykt
sterk skuffelse over årets oppgjør. Dette bildet forsterkes også
ved at Norsk Bonde- og Småbrukarlag valgte å bryte årets jordbruksforhandlinger.
Dette medlem viser til at å legge
til rette for samme kronemessige utvikling som andre grupper i 2012
isolert i forhold til 2010, vil kreve nærmere 300 mill. kroner i
tillegg til rammen på 1 420 mill. kroner som ligger i den inngåtte avtalen. Dette
medlem mener en slik økning ville gitt bøndene et rimelig
oppgjør som ville bidratt til rekruttering til yrket og bevaring
av en variert bruksstruktur over hele landet. Dette medlem fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjennom jordbruksoppgjøret
legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling
som andre grupper i samfunnet.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at regjeringen
er opptatt av at virkemidlene skal gjøres så enkle og effektive
som mulig, og at den har fokus på å sikre at de virker i tråd med
formålet, noe flertallet støtter. Det vises i denne forbindelse
til at det også er viktig å holde transaksjonskostnadene knyttet
til virkemidlene så lave som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti mener det er positivt at regjeringen
er opptatt av at virkemidlene skal være enkle og effektive, og at
de virker i tråd med formålet. Disse medlemmer etterlyser hvilke
konsekvenser dette målet skal få for den praktiske politikken, på
et område som er gjennomregulert.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, viser til at importvernet er en forutsetning for
å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte
priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene Norge har til matproduksjon.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
regjeringen i internasjonale forhandlinger om handel med landbruksvarer
har lagt vekt på å sikre handlingsrom for fortsatt å kunne føre
en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål for landbruket,
noe dette flertallet støtter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at ett av formålene med Doha-runden i
WTO er å sikre bedre handel med u-land, blant annet handel med matvarer. Disse
medlemmer deler denne målsettingen og mener dette er en
viktig og riktig strategi for å hjelpe mennesker ut av fattigdom.
Disse medlemmer viser til at
internasjonale endringer krever en omstilling av den norske landbrukspolitikken.
Eksportsubsidier og importbarrierer i industriland hindrer utviklingsland
i å produsere mat til eget marked og eksportere sine varer til industriland.
WTO-forhandlingene og en mulig global matkrise, med underskudd på
mat og betydelig økte priser på verdensmarkedet, nødvendiggjør en
mer solidarisk landbrukspolitikk.
Disse medlemmer regner selvstendig næringsdrivende
bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange
steder i landet. Disse medlemmer vil arbeide for
at bonden skal få utviklingsmuligheter fremover. En robust landbruksnæring
bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon,
en differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Disse
medlemmer mener at landbruket, i likhet med for eksempel
reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre
en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Disse medlemmer mener
derfor at det er viktig å opprettholde grunnlaget for et aktivt jordbruk
over hele landet. Disse medlemmer registrerer at
omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at over 34 000
gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Disse medlemmer mener
at omstilling til større og mer effektive enheter er nødvendig for
å sikre at jordbruksnæringen blir mer fremtidsrettet og mindre avhengig
av overføringer, og mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre
til rette for dette.
Disse medlemmer mener det er
prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår
direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser
utenom den ordinære budsjettbehandlingen. Disse medlemmer mener
at de årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser ikke er et lønnsoppgjør,
men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige
avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte
oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som
legges til grunn for oppgjørene, er heller tynt. Disse medlemmer mener
at bøndene, som andre næringsdrivende, har ansvar for egen verdiskaping
ut fra de rammebetingelser samfunnet setter. Disse medlemmer mener
det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og
redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av
oppgjøret skal kunne sees i sammenheng med andre politiske prioriteringer,
er det ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet
og følger kalenderåret. Disse medlemmer mener at
staten fortsatt skal gi økonomisk tilskudd til landbruket, men at
slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn
i dag.
Disse medlemmer ser det som sentralt
å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk. Disse medlemmer fremmet
i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 44 (2008–2009) Om lov
om endring av lov om odelsretten og åsetesretten, lov om konsesjon
og ved erverv av fast eiendom mv., blant annet forslag om å oppheve boplikten.
Boplikten er til hindrer for en fremtidsrettet utvikling av jord-
og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til
bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser,
er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer
på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper
også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlag holdes
skjult for myndighetene.
Disse medlemmer mener det er
et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil
selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til
å betale.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves.»
Komiteens medlemmer fra Høyre forventer
at virkemidler som bo- og driveplikt og priskontroll vil bli tema
for den kommende landbruksmeldingen. Samtidig registrerer disse medlemmer at
meldingen tidligst vil komme til høsten 2011. På denne bakgrunn
foreslår disse medlemmer følgende:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som kan gi bønder større muligheter for å eie arealer de leier,
samt fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikt og
prisregulering av landbrukseiendommer kan opphøre.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg sterkt kritiske til den landbrukspolitikken som har vært ført
i etterkrigstiden og som fortsatt videreføres av den sittende regjeringen. Disse
medlemmer kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den fremforhandlede
jordbruksavtalen fordi den ikke bærer bud om noen ny retning i landbrukspolitikken,
dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging
av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen
varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til
makten, har dette ikke skjedd. Også i år var det et stort sprik
mellom det kravet som ble fremlagt av bondeorganisasjonene og det
tilbudet som kom fra staten. Den fremforhandlede avtalen ligger
også på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra organisasjonene.
Det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter
som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet
vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge
andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene
på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være
markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor
forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil
et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert
system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe
som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv
produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter
som er dyktige, innovative og gode forretningsmenn. Disse
medlemmer vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer
i alle andre markeder og at det derfor ikke er noe grunn til å unnta
landbruket fra dette.
Den kraftige nedgangen i antall bønder og bruk vil
fortsette i de kommende årene, og antakeligvis med økt kraft. Aktørene
i landbruket har liten fremtidstro, og tilliten til regjeringens
landbrukspolitikk er på et lavmål. Den politikken som har vært ført
mot landbruket gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment
som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et
«nett» og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av.
Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere
næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater
og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan
utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde
skal ha over sin egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte. Bøndene
er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig
politikk enn selvstendig næringsdrivende innenfor matproduksjonsbransjen,
slik som de burde ha vært. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne
og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler
av landbruket. Disse medlemmer finner det merkelig
at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp
om en slik politikk som stadig fører til færre bønder og stor misnøye
rundt inntektssituasjonen og utviklingsmuligheter blant aktørene
i næringen. Disse medlemmer vil også påpeke at jordbruksavtalesystemet
er blitt så innviklet og komplisert at få utenom det sentrale byråkratiet
i Landbruks- og matdepartementet har mulighet til å sette seg inn
alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke
noen andre land innen OECD-området som har funnet det formålstjenlig
å praktisere et system med jordbruksavtale.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Jordbruksoppgjøret for 2011 bifalles ikke.»
«Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag om
overføringer til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes
i statsbudsjettet.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få ned de høye avgiftene på mat i Norge og ber regjeringen
om å intensivere arbeidet med å redusere disse betraktelig. Det
er ingen god grunn til at Norge skal ha avgifter på dette området
som er vesentlig høyere enn i våre naboland. Disse medlemmer viser
til sine merknader i innstillingen til St.prp. nr. 59 (2007–2008)
– jf. Innst.S. nr. 270 (2007–2008)
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er av den oppfatning at det er prinsipielt betenkelig
at en enkelt næring forhandler sine egne rammevilkår direkte med staten,
uten at dette skjer i forbindelse med de ordinære budsjettprosesser. Disse
medlemmer mener at rammevilkårene til næringen må sees i sammenheng
med de øvrige budsjettprioriteringer i forbindelse med de årlige
budsjetter. Disse medlemmer mener rammevilkårene
så langt som mulig bør være forutsigbare over flere år, slik at
næringsaktørene kan innrette investeringer og produksjonsplaner
mer langsiktig. Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at
de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn
som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2010 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2011 med de endringer som
gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2011.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil verne om jordbruksavtalen
som institutt, slik at organisasjonene også i framtiden skal kunne
forhandle med staten om rammebetingelser som er viktige for næringen
i tråd med bestemmelsene i hovedavtalen.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er opptatt
av rekruttering til norsk landbruk, og støtter at det også i årets
oppgjør er satt av virkemidler som stimulerer til dette. Tiltak
for å gjøre landbruket mer attraktivt også for kvinner, støttes
også, og dette flertallet har merket seg at det over årets
jordbruksavtale er satt av midler til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, viser også til at velferdsordningene styrkes, og understreker
at det må satses på både økonomiske og sosiale virkemidler for å
stimulere flere unge til å satse på norsk landbruk.
Komiteen understreker
at det er et stort investeringsetterslep i norsk landbruk, noe som henger
sammen med at en generasjon driftsbygninger nå fases ut eller må
gjennomgå restaureringstiltak, bl.a. på grunn av nye krav til dyrevelferd. Komiteen forventer
at det i forbindelse med stortingsmeldingen om landbruks- og matpolitikk
ses videre på hvordan det kan legges til rette for ordninger som
kan stimulere til økte investeringer i norsk landbruk i årene som kommer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti,
er kjent med at behovet for investeringer er stort innen norsk landbruk,
og spesielt innenfor melkeproduksjonen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at årets avtale gir bedre investeringsmuligheter
for landbruket, ved at den samlede rammen for investeringsstøtte
økes med 28,5 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at norsk jordbruk opplever det mange
betegner som en full investeringstørke. Disse medlemmer vil
vise til at dersom driftsapparatet skal opprettholdes, og ikke driftes
mot nedleggelse, og viktige kulturminner ivaretas, må det andre
og mer dyptgripende endringer til for å få fart på investeringene i
næringen.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett har lagt stor
vekt på bedre avskrivningsordninger, et såkalt investeringsfond
(en skattekredittordning for investeringer foretatt av enkeltpersonsforetak)
og senking av formuesskatten for arbeidende kapital, noe som kan
bedre investeringsevnen i norsk landbruk med 12–14 mrd. kroner over
en 10-års periode. En politikk for lavere inntektsskatt, bedre samferdsel
og alternativ kraftpolitikk vil åpenbart også ha betydning for investeringsviljen.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at velferdsordningene er en viktig bærebjelke
for å sikre et levende landbruk. Dette medlem vil
også påpeke at Jordbrukets forhandlingsutvalg mente at det var behov
for 7 pst. økning i tilskuddssatser til velferdsordninger, blant
annet ferie. I den endelige avtalen ble økningen på 4 prosent. Det
innebærer at det blir enda vanskeligere for bønder å ta ut ferie. Dette
medlem viser til en undersøkelse fra 2008 der det fremgikk
at halvparten av de spurte tar ut mindre enn tre ukers ferie. Dette
medlem ser med bekymring på utviklingen, og mener at mangel
på fritid er en viktig årsak til at flere forlater næringen. Dette
medlem mener derfor at velferdsordningene må videreutvikles
og styrkes.
Dette medlem viser videre til
at det i jordbruksoppgjøret er satt av midler til stimulering av
rekrutteringen til norsk landbruk. Dette medlem mener
at virkemidler som styrker investeringsmulighetene, har stor effekt
på rekrutteringen til landbruket. Dette medlem vil
også peke på at bedrede avskrivningsregler og fjerning av formuesskatt
på arbeidende kapital vil bedre økonomien til den enkelte bonde,
og at det også vil gi en positiv rekrutteringseffekt.
Dette medlem viser til at gjeldssituasjonen
i landbruket er blitt forverret i de senere årene, og at det er
stor bekymring for økningen i gjelden i landbruksnæringen som følge
av store investeringer på enkeltbruk og høyt kostnadsnivå. Dette
medlem mener at rentestøtteordningen gir noe mer forutsigbarhet
med hensyn til framtidig renteutvikling, gir realistiske investeringer
basert på lånekapital, og gjør at ordningene kan styrkes.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er positivt
at partene er enige om å følge forslagene fra flertallet i arbeidsgruppen
som har evaluert mottaksplikten knyttet til markedsreguleringen
i jordbruket, noe som skal innebære at markedsregulatoren innen
de enkelte sektorene skal framlegge sine prisbetingelser rettet
mot produsent for avtalepartene i forkant av jordbruksforhandlingene,
jf. Prop. 126 S (2010–2011).
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil vise til at arbeidsgruppen blant
annet har påpekt at Omsetningsrådet skjerper seg når det gjelder
at deres regelverk blir etterlevd av markedsregulatorene, at den store
prisdifferensiering med tillegg etc. er et problem og at det er
indikasjoner på at kalkylene ikke er oppdatert og tar tilstrekkelig
hensyn til de effektiviseringer som er foretatt i industrileddet. Dette
bør rettes opp. Arbeidsgruppen har også tatt til orde for at bransjen
bør etablere mer transparente betingelser for bønder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det sannsynligvis vil bli et redusert
importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom
WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om en gradvis økt konkurranse
for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har
ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket
skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet
kan bli at det norske landbruket får seg en «blåmandag» når resultatet
fra WTO-forhandlingene blir kjent. Disse medlemmer mener
utviklingen av en robust produksjon basert på markedsøkonomiske
kriterier må ha topp-prioritet og må utvikles før importvernet faller. Disse medlemmer vil
vise til at den norske næringsmiddelindustrien er under press fra
utlandet og at det er viktig at den norske landbrukspolitikken sikrer
at industrien får råvarer til en konkurransedyktig pris. For å oppnå
dette er det nødvendig med en strukturrasjonalisering av landbruket
slik at enhetskostnadene går ned. Industrien er konkurransedyktig
i forhold til utenlandske aktører på foredling og industriell produksjon,
men råvarekostnadene er for høye i forhold til våre naboland og
kan ved økt import true viktige arbeidsplasser og verdiskaping i
industrien.
Næringsmiddelindustrien står for om lag 20 pst. av
sysselsettingen og verdiskapingen i industrien. Et fellestrekk er
at produksjonen gjennomgående er relativt arbeidsintensiv, til tross for
at bedriftene har tatt i bruk svært moderne teknologi. Norge må
derfor benytte den tiden som ennå er igjen til å tilpasse primærproduksjonsleddet
til den nye hverdagen som alle ser vil komme i forholdsvis nær fremtid. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at regjeringen må
ha en aktiv holdning til dette, og ikke som i dag forholde seg helt
passivt til den utvikling som gradvis skjer. Resultatet av en slik politikk
vil gjøre stor skade i næringsmiddelindustrien.
Disse medlemmer viser til at
flertallet i det regjeringsoppnevnte Industriutvalget, i NOU 2005:4
uttalte følgende om næringsmiddelindustriens rammevilkår:
«Utvalgets flertall mener det må utvikles et mer effektivt
jordbruk som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. Utfallet av WTO-forhandlingene er usikkert. Det er ikke
mulig å forutsi konsekvensene, fordi forslagene ennå ikke er tallfestet.
Retningen er likevel klar, og vi må forvente at en endelig avtale
vil få reell og betydelig effekt på norsk jordbruk og tilhørende
næringsmiddelproduksjon. Utvalgets flertall mener at myndighetene også
av hensyn til næringsmiddelindustrien, allerede nå bør begynne tilpasningen
av jordbrukspolitikken til endrede internasjonale rammebetingelser.
Jordbrukspolitikken bør i større grad fremme mer effektiv produksjon
som kan levere råvarer til industrien på mer konkurransedyktige
vilkår. En helhetlig verdikjedetenkning bør ligge til grunn for
reguleringer og tiltak. Dette er en forutsetning for at industriselskapene
skal kunne ha grunnlag for å legge sine investeringer til Norge.»
Disse medlemmer er av den oppfatning
at en så klar uttalelse fra et regjeringsoppnevnt utvalg som hadde
i oppdrag å utrede tiltak å beholde norsk industris konkurransedyktighet,
må følges opp i konkret politikk. Regjeringen har her mulighet til
å føre en aktiv næringspolitikk rettet direkte mot næringsmiddelindustrien.
En aktiv industripolitikk er en viktig del av en nyorientert landbrukspolitikk.
Disse medlemmer mener at den
internasjonale situasjonen med økt konkurranse og et svakere tollvern
tilsier at norsk landbruk må legges om og at en må begynne med tiltak
før det er for sent. En vil i enkelte produksjoner få et volumproduserende
landbruk, mens mindre bruk vil konsentrere seg om å produsere kvalitetsprodukter
som kan ta ut en høyere pris i markedet. Mange nisjeprodusenter
har kommet langt og produserer svært gode varer av høy kvalitet,
men fortsatt kan mye gjøres, bl.a. ved å profesjonalisere markedsarbeid
og produktutvikling.
Disse medlemmer mener at dette
blir avgjørende for at deler av norsk landbruk skal kunne overleve,
for eksempel i Sogn og Fjordane. Det er også nødvendig å knytte
reiselivsnæringen og landbruket tettere sammen ved at reiselivsbedrifter
har et økt fokus på å servere lokalt produsert mat. På den måten
kan lokale bønder forsyne lokale reiselivsbedrifter med lokalt produsert
mat, noe som vil gi bonden en høyere inntekt enn om produksjonen
skal gå gjennom tunge mellomledd som tar store deler av gevinsten.
Det er viktig at offentlige verdiskapingsprogrammer og en økt del
av midlene over jordbruksoppgjøret går til å utvikle dette.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen om å intensivere
arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
skuffet over at regjeringen ikke tar et oppgjør med det landbrukspolitiske
styringssystemet og det juridiske grunnlaget for landbrukspolitikken,
som i stor grad ble utformet i mellomkrigstiden under helt andre
forhold. Disse medlemmer mener resultatet av mer enn
70 år med en gjennomregulert landbruksnæring beviser at den førte
politikken har vært mislykket fordi den ikke har nådd målene knyttet til
bosetting, sysselsetting og inntektsnivå. Antallet bruk i drift
og antall aktive bønder synker raskt, og det er påregnet at den
samme avgangen vil fortsette også med årets jordbruksavtale.
Nye tall viser at bosettingsutviklingen i distriktene
er sterkt synkende. Dette må være et stort nederlag for regjeringen,
som har bebudet en ny kurs i landbrukspolitikken. Videre har landbrukspolitikken
medført betydelige kostnader i form av offentlige utgifter, høye
priser på matvarer og innskrenket næringsfrihet for bøndene. Disse medlemmer vil
peke på at alle begrensninger og hindringer som er satt gjennom
konsesjonsbegrensninger, målpriser, produksjonskvoter og selektive
støtteordninger, har vært ødeleggende for bøndene. Disse
medlemmer vil derfor prioritere en kraftfull omlegging der
deregulering, avbyråkratisering og konkurranse settes i høysetet. Disse
medlemmer mener denne prosessen må innledes snarest for
å unngå at en senere kan risikere å få en næring i full oppløsning. Disse
medlemmer viser til at analyseselskapet Econ i 2004 utarbeidet
en rapport på vegne av landbruks- og matdepartementet som konkluderer
med at de mange reguleringene i landbruket med fordel kan oppheves
da de først og fremst legger en begrensning på utviklingen av næringen
og virker negativt med hensyn til verdiskapingen i landbruket. Disse
medlemmer er av den oppfatning at de konklusjoner som fremkommer
i Econ-rapporten, snarest må gjennomføres slik at ny vekst og optimisme
i landbruket kan sikres.
Disse medlemmer mener et ledd
i en modernisering vil være at landbrukspolitikken ikke lenger skal
være et ledd i distriktspolitikken. Disse medlemmer registrerer
at landbrukets ansvar for bosetting i distriktene har vært mislykket. Disse
medlemmer mener landbrukspolitikken har bidratt til å utarme
distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig
næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringseffekten. Disse
medlemmer viser til at konkurranseutsatt virksomhet i distriktene
kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen.
I den kampen må den, i tillegg til egne kostnader, bære en andel
av kostnadene til en landbrukspolitikk som er en av verdens dyreste. Disse medlemmer registrerer
at den førte politikk har gitt en skjev fordeling av ressurser i
distriktene, med det resultat at lokalsamfunnene har fått for få
alternativer gjennom et lite variert arbeidstilbud. Disse
medlemmer mener det derfor er behov for en ny landbrukspolitikk
som radikalt endrer betingelsene for jordbrukets og bygdenes samlede
næringsliv gjennom å skille landbrukspolitikken og distriktspolitikken.
Disse medlemmer har stor tro
på det norske landbruket og på norske bønder. Det er flertallet i
Stortinget som har vist en mistillit til den norske bondestanden
ved å begrense næringens frihet sterkt. Det er betenkelig at Senterpartiet
har vært hærfører for en slik politikk. Disse medlemmer er
av den oppfatning at det norske landbruket har store muligheter
til å utvikle seg til en konkurransedyktig næring som også kan konkurrere
på et internasjonalt marked med spesielle produkter. Norske klimaforhold,
genressurser, økologi og kompetanse hos bøndene er særskilte fortrinn
som kan utnyttes til Norges fordel i et internasjonalt marked. Betalingsvillige
forbrukere i EU og på andre markeder leter etter trygge og sunne
matvarer som også har kvalitet og god smak. Disse medlemmer mener
at vi har alle forutsetninger for å kunne levere slike produkter
her i landet, men at det forutsetter en målrettet satsing og dyrking
av gründerkultur, slik man har erfaring fra i andre næringer. Norsk
industri og mange andre næringer er blitt internasjonalt ledende
innenfor sine segmenter.
Dette har gjort at Norge på mange områder har høy
kompetanse på internasjonalisering, markedsføring, produktutvikling, kvalitetssikring
og andre elementer som er viktige for å kunne lykkes internasjonalt.
Disse medlemmer mener at regjeringen burde
legge en strategi for hvordan landbruket kan trekke veksler på den
kompetansen som allerede finnes i landet og i mange bransjer. Ved å
koble slik kompetanse med de fordeler norsk landbruk allerede har,
vil man kunne skape en vinnernæring som kan lykkes internasjonalt. Disse
medlemmer er derfor av den oppfatning at en større del av
de offentlige midler som blir avsatt til landbruksformål, bør benyttes
til å utvikle nisjeproduksjon som kan ta økte markedsandeler både
i Norge og internasjonalt. Flere mindre nisjeprodusenter har allerede
lyktes med dette, men har behov for å være knyttet til et apparat
som kan bidra med denne formen for kompetanse. Økt internasjonal
deltakelse på matmesser og kontakt med internasjonale kokkemiljøer,
som for eksempel på Internationale Grüne Woche som årlig går av
stabelen i Berlin, vil bidra til økt interesse for og bedre markedsføring
av norsk mat.
Disse medlemmer mener at det
må foretas en særskilt gjennomgang av hvilke skatter og avgifter
som landbruket er ilagt, slik at det kan foretas en reduksjon av
disse. Det er nødvendig at den verdiskaping som skapes i næringen
forblir hos aktørene i næringen, og ikke slik som i dag hvor staten
tar inn store summer i skatter og avgifter for så å fordele noe
tilbake i form av overføringer. Disse medlemmer ønsker
ikke et system med særskilte skattefradrag, som for eksempel jordbruksfradraget,
fordi dette er å begynne i feil ende. Det er kun et fåtall bønder som
kan utnytte jordbruksfradraget fullt ut. Fokuset må være å innføre
skattelettelse som kommer alle til gode, også små bruk. Dersom staten
skal bidra til økte inntekter hos bøndene, må direkte skattelettelser
og fjerning av særskilte skatter gjennomføres før man innfører særskilte
fradrag. Oppheving av reguleringer og konsesjonsbestemmelser er
også tiltak som vil kunne bidra til å øke inntektene hos de bønder som
tenker moderne og som ønsker å satse på landbruket som fremtidig
levemåte.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 konkretisere hvilke skatter og avgifter
landbruket blir ilagt som næring.»
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.»
Disse medlemmer er bekymret for
at den norske landbrukspolitikken bidrar til økt grensehandel ved
at handel som kunne ha bidratt til verdiskaping og sysselsetting
i Norge, havner i våre naboland. Tall fra Statistisk sentralbyrå
viser at grensehandelen nå utgjør i overkant av 10 mrd. kroner per
år og er stigende. Disse medlemmer er av den oppfatning
at regjeringen må ha en aktiv holdning til dette og bør gjøre endringer
i landbrukspolitikken som bidrar til at nordmenn finner det formålstjenlig
å handle i Norge. Det er beklagelig at regjeringen ikke har noen
aktiv politikk på dette området.
Komiteen merker seg
at årets jordbruksavtale baserer seg på at regjeringen vil fremme
forslag om å avvikle matproduksjonsavgiften i statsbudsjettet for
2012, og at den totale avgiftsletten for norskproduserte landbaserte
varer vil bli på 280 mill. kroner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at avgiftsbortfallet ikke innebærer at finansieringen
av Mattilsynet svekkes.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er kjent
med at avgiftslettelsen vil ha stor betydning for alle i matproduksjonskjeden,
fra bonden til næringsmiddelindustrien. Dette flertallet ser dette
som et viktig grep for å sikre en bedre økonomi i hele verdikjeden
for mat, og viser til at målprisene på råvarene da kan økes tilsvarende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti forutsetter at regjeringens
løfte om å av-vikle matproduksjonsavgiften i statsbudsjettet for 2012
vil få betydning for regjeringens bevilgninger til Mattilsynet. Disse
medlemmer vil vise til at dersom Mattilsynet ikke reduserer
sitt budsjett tilsvarende, må «friske» midler fra statsbudsjettet
tilføres Mattilsynet. Disse medlemmer forutsetter
at avviklingen av matproduksjonsavgiften ikke erstattes av en ny avgift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
positive til at matproduksjonsavgiften fjernes, da konsekvensen
av et risikobasert tilsyn er at ansvaret og kostnadene for å sikre
at produktene er trygge, allerede er overført bedriftene. Mattilsynets
tilsynsfunksjon er derfor utøvelse av kontroll på etterlevelse av regelverk
og dekkes naturlig over statsbudsjettet. Disse medlemmer mener
at innføring av nye gebyrer på industrien, eller forhøying av satser
på eksisterende gebyrer, ikke kan aksepteres for å sikre Mattilsynet
nødvendig finan-siering.
Disse medlemmer mener at fjerningen
av matproduksjonsavgiften burde vært benyttet til å styrke konkurransekraften
til hele verdikjeden av norsk produksjon i stedet for å øremerkes
som inntektsvekst i et ledd av verdikjeden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
merker seg at regjeringen legger opp til å øke trygdeavgiften på
næringsinntekt i jord- og skogbruk til ordinær sats fra 2012, og
at det samtidig foreslås å øke jordbruksfradraget, og at bevilgningene
til folketrygden fra jordbruksavtalen omdisponeres til inntektsgivende
tiltak, slik at jordbruket ikke taper på omlegging av systemet. Flertallet støtter
dette, og merker seg at også skogbruket delvis kompenseres gjennom
økte avsetninger til skogbruk og bioenergi over jordbruksavtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen hever
trygdeavgiften på næringsinntekt i jord- og skogbruk med 3,2 pst. fra
2012, med en samlet skatteøkning på ca. 200 mill. kroner. Jordbruket
kompenseres gjennom jordbruksavtalen og økt jordbruksfradrag, mens skogbruket
kun får en ren skatteøkning.
Komiteen er enig med
partene om behovet for å styrke økonomien i melkeproduksjonen, blant annet
ut fra det store behovet for investeringer i driftsbygninger som
følge av nye krav til dyrevelferd, modernisering i forbindelse med
rekruttering til næringen og nye driftsformer.
Komiteen er opptatt av å styrke
lønnsomheten i melkeproduksjonen for alle typer bruk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at partene er enige om å øke målprisen på melk, og at melkeproduksjon
og øvrig grasbasert husdyrhold er prioritert gjennom en styrking
av de direkte inntektsgivende tilskuddsordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre ønsker å etablere likeverdige konkurransevilkår
mellom markedsregulatoren og monopolisten Tine SA og andre aktører
i meierisektoren.
Disse medlemmer minner i den
forbindelse om forslag i Dokument nr. 8:53 (2004–2005) og Innst.
S. nr. 191 (2004–2005), samt Dokument nr. 8:17 (2006–2007) og Innst.
S. nr. 135 (2006–2007) om å etablere et juridisk og eiermessig skille
mellom markedsregulator og Tine ved at oppgavene som markedsregulator
legges til eget offentlig eiet selskap eller Statens landbruksforvaltning. Disse
medlemmer viser til at ovennevnte forslag, hvis det ble
vedtatt, ville fjerne mye av behovet for etterkontroll fordi Tine-konsernets
incentiver til kryssubsidiering ikke lenger ville foreligge. Disse
medlemmer mener det innenfor det bestående system, med Tine som
markedsregulator, er viktig å styrke og videreføre etterkontrollen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Stortingets flertall i forbindelse med Stortingets behandling
av jordbruksoppgjøret for 2010 omgjorde melketollen fra kronetoll
til prosenttoll, noe som har gitt seg utslag i melketoll fra 388
pst. og opp til 436 pst. på meieriprodukt.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen velger å prioritere proteksjonisme fremfor handel. Disse
medlemmer viser til at Norge har en åpen økonomi og er avhengig
av handel med andre land. Disse medlemmer viser også til
at Norge har hatt stor interesse av å bygge ned handelshindringer
og fremforhandle frihandelsavtaler på en rekke områder. Fiskeri-
og havbruksnæringen uttalte til NRK 7. juni 2010 at markedsadgangen
for norsk fisk til EU vil bli vesentlig dårligere etter at jordbruksorganisasjonene
i jordbruksoppgjøret fikk hevet tollen for melk. Disse medlemmer mener
at større handelshindringer på melk også vil skape problemer for
jordbruksnæringen som fremover vil være avhengig av gode eksportmuligheter. Disse medlemmer viser
til at fiskerinæringen er en av de største og mest ekspansive næringene
i Norge. Skal denne næringen få videre vekstmuligheter og bidra
til å sikre arbeidsplasser i distriktene, så må handelshindringer
fjernes og tollsatser reduseres.
Disse medlemmer ønsker primært
at produksjon og omsetning av melk skal foregå i et marked med reell
konkurranse uten offentlig fastsatte kvotebegrensninger. Disse
medlemmer vil likevel, som en subsidiær holdning innenfor
den eksisterende landbrukspolitikken, støtte ordningen med omsettelige
produksjonskvoter for melk. Det bør da vektlegges at produksjonssystemet
praktiseres på en måte som fører til en ønsket strukturutvikling
og kostnadssenkning i norsk melkeproduksjon. En melkeproduksjon
som overføres til bruk der mulighetene for større og mer rasjonell
drift foreligger, vil kunne bedre konkurranseevnen. Disse medlemmer vil
hevde at med en ordning med omsettelige produksjonskvoter for melk
som gjøres landsomfattende, bedres muligheten ytterligere for en
ønskelig strukturutvikling og kostnadseffektiv melkeproduksjon. Disse medlemmer mener
videreføring av ordningen med kvoteleie vil virke strukturrasjonaliserende og
bidra til å bygge opp større enheter. Det er imidlertid negativt
at dagens ordning er begrenset i omfang.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer,
som for eksempel melkekvoter, dersom foredlingen skjer på egen gård.»
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en
ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke begrenses
til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti understreker at samdrifter
er viktig for norsk landbruk og for rekruttering til næringen, ikke minst
for melkeproduksjonen. Samdrift er positivt både for å gi bønder
mulighet til mer organisert arbeidstid og fritid, og for å medvirke
til oppfyllelse av målet om en variert og allsidig bruksstruktur
i hele landet.
Disse medlemmer mener at man
bør stimulere til samdrift, da samdrift for mange er et godt alternativ
i forhold til nedleggelse av gårdsdriften, og har kommet for å bli.
For å gjøre samdrift mer lønnsomt og mindre byråkratisk vil disse medlemmer fjerne
de geografiske begrensninger og antallsbegrensningene som i dag virker
negativt for samdriftsformen.
Disse medlemmer vil også ta til
orde for at samdrifter skal kunne leie kvoter og mener at samdrifter
skal få leie kvote opp til kvotetaket.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at samdrifter
er viktige for utviklingen av et mer rasjonelt norsk landbruk og for
rekrutteringen til næringen, særlig til melkeproduksjonen. Driftsformen
gir bønder mulighet til mer organisert arbeidstid og medvirker til
å oppfylle målet om en variert og allsidig bruksstruktur i næringen. Disse medlemmer mener
at dagens jordbruksavtale diskriminerer samdrifter og større bruk
ved at støtte per produsert liter melk reduseres kraftig ved høy
produksjon og at det derfor er behov for å lage et flatere system
for støttesatser per produsert liter. Disse medlemmer mener
også at vekst i kvotene må kunne skje ved kjøp av konsesjoner slik
at totalproduksjonen ikke blir påvirket.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sette søkelyset på samdriftenes situasjon, og forutsetter
at samdrifter omtales i full bredde i den kommende landbruksmeldingen.
Disse medlemmer viser til Samdriftenes Kontaktorgan
BA som på åpen høring i Stortingets næringskomité uttalte at:
«Dette fungerer ikke lenger! Vi ser at denne politikken
nå fører til nedleggelser i stort tempo, men den største utfordringen
er imidlertid at de store og rasjonelle utbyggingene ved aktiv bruk av
tilskuddsordningene gjøres ulønnsomme.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er realistisk og nødvendig gradvis å
redusere overføringsnivået til jordbruket, men at det er viktig
at dette skjer samtidig som man fjerner reguleringer som legger
hindringer i veien for de som ønsker å satse, samt for de som eier
landbrukseiendom. Disse medlemmer mener at for eksempel
bedre vilkår for samdrifter vil kunne øke grunnlaget for nye investeringer
i jordbruket og redusere behovet for overføringer. Disse
medlemmer merker seg at deltagere i samdrifter ikke får
delta i ordningen med leie av melkekvote innenfor gjeldende tak
på 750 tonn. Disse medlemmer viser også til at da
det ble vedtatt et fritak for overproduksjonsavgift for produksjon
på inntil 10 pst. utover tildelte kvoter for å øke melkeproduksjonen,
gjaldt ikke dette for enkeltbruk som passerte et volum på 408 000
liter eller samdrifter som passerte 750 000 liter. Disse medlemmer mener
dette er nok et eksempel på diskriminering av samdrifter og større
bruk i Norge.
Disse medlemmer mener at maksimalkvoten for
enkeltbruk og samdrifter bør heves og at det bør være en friere
omsetning av melkekvoter innenfor dagens geografiske rammer. Videre
er det viktig å lette på de politiske restriksjoner som gjelder
for samdriftsbruk, en bremsekloss for videre utvikling av landets
mest fremtidsrettede melkeprodusenter.
Disse medlemmer mener at det
er behov for modernisering av politikken for sauehold, og viser
til at mangelen på lammekjøtt her i landet er godt dokumentert.
Et eksempel på at kjøttproduksjonen går ned, finner
en i Valle kommune i Setesdal. Der er antallet vinterfôret sau halvert,
fra 6 000 til 3 000 de siste 10 årene. En konsekvens er blant annet at
kulturlandskapet gror igjen, og generasjonsskifter uteblir. Disse
medlemmer mener at det å legge forholdene bedre til rette
for samdrift er en måte å få opp produksjonen av lammekjøtt på.
Samdrifter har bidratt til en positiv utvikling innen melkeproduksjon. Disse
medlemmer mener at tilsvarende er mulig også for sauehold.
Disse medlemmer viser til at
sauebønder er avhengige av ulike typer tilskudd. Tilskuddet per dyr
er delt opp i fem ulike intervaller. Har bonden over 300 dyr, faller
støtten helt bort. Konsekvensen av dette er at bønder som ønsker
å slå sammen besetningene, eller enkeltbønder som ønsker å vokse,
mister tilskuddet for besetninger som overstiger 300 sau.
Disse medlemmer finner det underlig
at støttesystemene er innrettet slik at det ikke er lagt til rette
for besetninger over 300 sau. Disse medlemmer mener
at enkeltbønder og samdrifter med over 300 sau også bør være omfattet
av tilskuddsordningene. Når bøndene får stordriftsfordeler og samler
besetningen under samme tak, vil de samlet motta mindre i tilskudd
per sau, men likevel kunne komme bedre ut av det økonomisk på grunn
av stordriftsfordelene.
Disse medlemmer mener forslaget
vil sørge for at både bønder som ønsker å drive i mindre skala,
og de som ønsker å samle driften ved større fjøs, vil kunne ha gode
rammevilkår.
Komiteen merker seg
at det i henhold til prognosene vil bli en underdekning av storfe-
og lammekjøtt i 2011, og at det er et potensial for å øke disse
produksjonene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
at partene er enige om å styrke det grovfôrbaserte husdyrholdet
gjennom økt produksjonstilskudd, og at målprisen til sau og lam
økes i to omganger i avtaleperioden.
Flertallet registrerer videre
at det er fastsatt nye offentlige krav om omlegging av konsumeggproduksjonen
til nye driftssystemer fra 2012, som medfører store investeringer
og høyere produksjonskostnader. For å gjenspeile kostnadene knyttet
til denne omleggingen av driftssystemer i produksjonen, økes målprisen
på egg, noe flertallet støtter.
Komiteen merker seg
at korn har blitt prioritert i årets oppgjør, ved at det stimuleres
til økt produksjon, og arealtilskuddet for korn økes for alle bruk
opp til 800 da.
Komiteen viser til at partene
er enige om å nedsette en partssammensatt arbeidsgruppe med mandat
å gå igjennom frakttilskuddsordningene for korn og kraftfôr.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser videre
til at det kompenseres for økning i gjødselprisene, målprisen for
matkorn og fôrkorn er økt, prisnedskrivingstilskuddet er økt, og bevilgningen
til stedsfrakttilskudd for kraftfôr er styrket. Flertallet har
videre merket seg at det også er enighet om å innføre et tilskudd
for beredskapslagring av såkorn, noe flertallet støtter.
Komiteen ser det som
viktig å stimulere til mer beiting for å ta i bruk norske ressurser
til matproduksjon, og viser til at dette bidrar til å vedlikeholde
kulturlandskapet ved å holde det åpent. Beitebruk er også positivt
for en rekke plantearter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at investeringsstøtte til organisert beitebruk har økt med 5
mill. kroner til 11 mill. kroner i 2011.
Komiteen viser til
at storfekjøttproduksjon basert på ammeku er viktig for å opprettholde
et tilstrekkelig volum i kjøttproduksjonen, og er kjent med at ammeku
nå utgjør om lag 23 pst. av totalt antall kyr i Norge. Komiteen mener
at ammeku er viktig for å opprettholde et åpent kulturlandskap,
og at den også kan være et alternativ til sau i områder der det
er stor fare for tap av beitedyr til rovdyr. Komiteen er
opptatt av at det fortsatt må stimuleres til hold av ammeku her i
landet.
Komiteen har merket
seg at det ble omsatt økologiske matvarer for nær 1,2 mrd. kroner
i 2010. Videre vises det til at det fra 2009 til 2010 var en økning
i antall dyr for alle dyreslag, og at det forventes at både omlagt
areal og dyretall for økologisk produksjon vil øke også i 2012.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at målene for økologisk
produksjon langt fra er nådd. Dersom en målsetting om 15 pst. økologisk
forbruk innen 2020 skal oppnås, vil det medføre en total avlingsnedgang
på ca. 10 pst. Disse medlemmer viser til at en slik
avlingsnedgang ytterligere vil hindre oppnåelse av målene om en
økt totalproduksjon i Norge. Disse medlemmer forutsetter
at regjeringen i den nye landbruksmeldingen, som vil vise retning
for norsk landbruk frem mot 2020, vil beskrive og drøfte økologisk
jordbruk i et helhetlig perspektiv. Det er viktig at de virkemidler
og mål som settes, er realistiske.
Disse medlemmer mener tallene
tyder på at de målsettinger og de virkemidler som i dag er valgt,
ikke er realistiske.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at målet om at 15 pst. av matproduksjon
skal være økologisk, langt fra er nådd. Dette medlem mener
at det ikke er realistisk å nå denne målsettingen uten sterke og
mer målrettede virkemidler.
På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av virkemidlene til økologisk landbruk. Gjennomgangen skal være
ferdig innen neste års jordbruksoppgjør.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslag om å oppheve det generelle forbudet
mot å dele landbrukseiendom, jf. Innst. O. nr. 43 (2005–2006). Ett
mål med å oppheve delingsforbudet er å gi bonden større mulighet
til å skape verdier og inntekter på eget bruk.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovens bestemmelser om delingsforbud.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er et betydelig potensial for forenkling
og avbyråkratisering i jordbrukspolitikken, og viser til Stortingets
behandling av Dokument nr. 8:43 (2007–2008) om tiltak for å redusere
landbruksbyråkratiet.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen fortsatt ikke har gitt en helhetlig oppstilling over landbruksbyråkratiet
slik næringskomiteen i flere runder etterlyste i sin behandling
av Dokument nr. 8:43 (2007–2008). Disse medlemmer viser
til at antall byråkrater øker mens antall bønder går ned, og til
at enkelte anslag peker på totale byråkratikostnader på nærmere
4 mrd. kroner. Disse medlemmer mener det er sentralt
at ressurser avsatt til jordbrukspolitiske formål blir brukt effektivt.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at å sikre
trygg mat, god dyrevelferd og å fremme helse, kvalitet, miljø- og
forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, står sentralt i norsk landbrukspolitikk.
Et aktivt landbruk i hele landet skaper muligheter for utvikling
av matspesialiteter, noe som er viktig også for andre næringer,
som næringsmiddelindustrien og reiselivet. Flertallet ser
det som viktig at nasjonale og regionale konkurransefortrinn skaper nye
muligheter til næringsutvikling med utgangspunkt i landbrukets ressurser.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, ser det derfor som positivt at det også
i årets jordbruksavtale settes av midler til lokalmatprogrammet,
som har som mål å bidra til økt verdiskaping i primærproduksjonen
gjennom å bidra til utvikling, produksjon, kommersialisering og
salg av norske matspesialiteter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at satsing på lokal produksjon av mat og
drikke vil være avgjørende for fremtidens landbruk, reiselivsnæringen
og ikke minst for levende og aktive bygdesamfunn i hele landet.
Regelverket knyttet til produksjon, distribusjon og servering er
ofte en hemsko for at produsenter skal lykkes. Disse medlemmer vil
stimulere til en renessanse for norsk matkultur, blant annet ved
å øke satsingen på geografisk opprinnelsesmerking og liberalisering
av regelverket for foredling av mat på egen gård, uten at det går
ut over mattryggheten.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.»
«Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det er grunn til å utvise forsiktighet med
å velte en for stor del av kostnadene ved jordbruksoppgjørene over
på forbruker. Økte priser rammer sosialt ulikt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at siden regjeringen Stoltenberg tok over i 2005 og har fremforhandlet jordbruksoppgjørene
for årene 2006–2011, har målprisene økt med over 3 600 kroner. Disse medlemmer ser
med bekymring at det nok en gang er forbrukeren som må ta regningen
for regjeringens mislykkede landbrukspolitikk.
Disse medlemmer stiller seg kritiske
til at resultatet av jordbruksoppgjøret foreligger etter at årets
lønnsforhandlinger er avklart. Dette medfører at årets lønnsvekst
for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser på mat. Disse medlemmer stiller
seg kritiske til den manglende forutsigbarhet dette medfører for
forbruker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dagens produksjonsbegrensninger er et hinder for å nå regjeringens
mål for større nasjonal matproduksjon. Dagens landbrukspolitikk
legger opp til en bruksstruktur som landbruks- og matminister Lars
Peder Brekk betegnet i Stortingets spørretime 6. april 2011 som
alt fra «hobbypreget produksjon til bedrifter med millionomsetning».
Regjeringens mål om høyere matproduksjon er etter disse
medlemmers oppfatning ikke reell, da støtte- og tilskuddssystemet
er bygd opp slik at man ikke likebehandler store og små bruk.
Disse medlemmer viser til oppslag
i Nationen 6. juni 2011 hvor det fremgår at Danone-gruppens norske
avdeling ønsket å produsere egen melk. Danone-gruppen hadde planer
om ett melkebruk med en kapasitet på årlig produksjon med rundt
1 000 til 1 200 kyr som i første omgang ville kunne gi 8 mil-lioner
liter melk årlig. Dette fikk de ikke gjøre da det ikke er anledning til
å bygge opp en slik produksjon innenfor dagens regelverk. Disse
medlemmer registrerer at det er skattebetalerne og forbrukerne
som må ta regningen for den mislykkete landbrukspolitikken til regjeringen
Stoltenberg II.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at det ikke er gjort endringer for innfrakttilskuddet
for kjøtt, og posten blir stående med ca 130 mill. kroner. Omleggingen
av ordningen for innfrakttilskudd for kjøtt medfører at gjennomsnittlig
frakttilskudd pr kilo som omfattes av ordningen, vil bli mellom
1,25 -1,50 kr/kg.
Disse medlemmer mener tallene
fremstår som urimelig høye som refusjon for deler av transportkostnadene
og ber staten i forbindelse med fremleggelsen av neste års statsbudsjett finne
en løsning som medfører at hele eller deler av dette beløpet kan
utbetales aktuelle bønder direkte.
Disse medlemmer mener det bør
tilstrebes en mer ubyråkratisk måte å utligne fraktutgifter på.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen endre regelverket
for samdrifter, slik at fleksibiliteten blir større og at mulighetene
for en variert og allsidig bruksstruktur blir bedre.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen oppheve de geografiske
begrensningene og antall deltakere for deltakelse i samdrifter,
samt kvotetaket.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen om å intensivere
arbeidet med utvikling av nisje- og spesialprodukter i landbruket.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget
om endring av jordlovens bestemmelser om delingsforbud.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen ved fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 komme med en strategi for avbyråkratisering
av landbruket.
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen tillate demonstrasjonssalg
og servering ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning
til disse.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer
(som for eksempel melkekvoter) dersom foredlingen skjer på egen
gård.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om nødvendige
lovendringer slik at bo- og driveplikten og prisreguleringen av
landbrukseiendom kan oppheves.
Forslag 9
Jordbruksoppgjøret for 2011 bifalles ikke.
Forslag 10
Stortinget ber regjeringen om å fremme forslag om
overføringer til landbruket på linje med andre utgifter som fremmes
i statsbudsjettet.
Forslag 11
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 konkretisere hvilke skatter og avgifter
landbruket blir ilagt som næring.
Forslag 12
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med fremleggelsen
av statsbudsjettet for 2012 fremme konkrete tiltak for skatte- og avgiftsreduksjoner
for landbruket.
Forslag 13
Stortinget ber regjeringen oppheve alle produksjonsreguleringer,
som for eksempel melkekvoter, dersom foredlingen skjer på egen gård.
Forslag 14
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om
en ordning med omsettelige produksjonskvoter for kumelk som ikke
begrenses til fylkes- eller regionnivå, men gjøres landsomfattende.
Forslag fra Høyre:
Forslag 15
Stortinget ber regjeringen justere periodiseringen
av jordbruksoppgjøret til å følge kalenderåret, og sørge for at
de rammevilkårene som ikke kan fastlegges for lengre perioder, kommer inn
som en del av den årlige budsjettprosessen. Oppgjøret for 2010 videreføres
som en overgangsordning ut budsjettåret 2011 med de endringer som
gjøres i revidert nasjonalbudsjett for 2011.
Forslag 16
Stortinget ber regjeringen fremme forslag om tiltak
som kan gi bønder større muligheter for å eie area-ler de leier,
samt fremme forslag om nødvendige lovendringer slik at boplikt og
prisregulering av landbrukseiendommer kan opphøre.
Forslag fra Kristelig Folkeparti:
Forslag 17
Stortinget ber regjeringen gjennom jordbruksoppgjøret
legge til rette for at bøndenes inntekt får samme kronemessige utvikling
som andre grupper i samfunnet.
Forslag 18
Stortinget ber regjeringen foreta en gjennomgang
av virkemidlene til økologisk landbruk. Gjennomgangen skal være
ferdig innen neste års jordbruksoppgjør.
Komiteens tilråding fremmes av komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet
og Kristelig Folkeparti.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre følgende
vedtak:
I
I statsbudsjettet for 2011 gjøres følgende endringer:
Kap. | Post | Formål | Kroner | |
Utgifter | |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | | |
| | fra kr 1 083 153 000 til kr 1 197 209 000 | 114 056 000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan overføres, reduseres med | | |
| | fra kr 197 900 000 til kr 178 877 000 | 19 023 000 | |
| 71 (Ny) | Tilskudd til erstatninger m.m., overslagsbevilgning, bevilges med | 33 000 000 | |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,reduseres med | | |
| | fra kr 7 810 119 000 til kr 7 794 242 000 | 15 877 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,reduseres med | | |
| | fra kr 211 230 000 til kr 206 501 000 | 4 729 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres, reduseres med | | |
| | fra kr 1 751 704 000 til kr 1 654 277 | 97 427 000 | |
| | | | |
Inntekter |
4150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 (Ny) | Tilbakeføring fra skadefondet for landbruksproduksjon, bevilges med | 10 000 000 |
| 70 | Tilbakebetalte tilskudd til reguleringsanlegg, bevilges med | 2 025 000 |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte jordbruksavtalen,
herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger i 2012.
Jeg viser til Prop. 126 S fra Landbruks- og
matdepartementet om Jordbruksoppgjøret 2011 – endringer i statsbudsjettet
2011 m.m.
I tabell 8.3 Omdisponeringer
og endringer i 2011 er det ved en inkurie falt ut et tall
på 15,0 mill. kroner i justert budsjett 2011 på post 50.12. Dette
får konsekvenser for bevilgningsbehovet på post 50 i 2011 i samme
tabell, og dermed også for forslag til vedtak i Romertall I for
Kap. 1150 post 50. Riktig forslag til vedtak skal være:
I
I statsbudsjettet for 2011 gjøres følgende endringer:
Utgifter:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | |
| | fra kr 1 083 153 000 til kr 1 197 209 000 | 114 056 000 |
Vedlagt følger opprettet versjon av tabell
8.3 samt hele forslaget til vedtak.
Tabell 8.3 Omdisponeringer
og endringer i 2011, mill. kroner
Kapittel 1150
Post | | Budsjett 2011 | Omdisp. 2011 | Justert
budsjett 2011 | Disp. av
overførte
midler i 2011 |
Benevning |
50.11 | Tilskudd til LUF | 1 045,153 | 137,056 | 1 182,209 | |
50.12 | Tilskudd til skadefondet for landbruket | 38,000 | -23,000 | 15,000 | |
50 | Fondsavsetninger | 1 083,153 | 114,056 | 1 197,209 | |
70.11 | Avsetningstiltak | 18,900 | 0,000 | 18,900 | |
70.12 | Tilskudd til råvareprisutjevningsordningen m.v. | 179,000 | -19,023 | 159,977 | 3,823 |
70 | Markedsregulering, kan overføres | 197,900 | -19,023 | 178,877 | 3,823 |
71 | Tilskudd til erstatninger m.m. (overslagsbevilgning
- ny) | 33,000 | 33,000 | |
73.11 | Tilskudd til norsk ull | 138,000 | | 138,000 | |
73.13 | Pristilskudd melk | 564,000 | | 564,000 | |
73.15 | Pristilskudd kjøtt | 654,500 | | 654,500 | |
73.16 | Distriktstilskudd egg | 8,500 | | 8,500 | |
73.17 | Distrikts- og kvalitetstilsk. på frukt, bær og gr.sak. | 74,300 | | 74,300 | |
73.18 | Frakttilskudd | 314,200 | | 314,200 | |
73.19 | Tilskudd til prisnedskriving av korn | 407,700 | | 407,700 | |
73.20 | Tilskudd til matkorn | 86,300 | | 86,300 | |
73.21 | Tilskudd til potetsprit og potetstivelse | 36,000 | | 36,000 | |
73 | Pristilskudd (overslagsbevilgning) | 2 283,500 | 0,000 | 2 283,500 | |
74.11 | Driftstilskudd, melkeprod.og spes.kjøttprod. | 1 188,300 | -3,300 | 1 185,000 | |
74.14 | Produksjonstilskudd, husdyr | 2 229,200 | -4,014 | 2 225,186 | 19,388 |
74.16 | Beitetilskudd | 698,600 | -2,600 | 696,000 | |
74.17 | Areal- og kulturlandskapstilskudd | 3 133,019 | 4,546 | 3 137,565 | |
74.19 | Tilskudd til regionale miljøprogram | 410,000 | 3,051 | 413,051 | |
74.20 | Tilskudd til økologisk landbruk | 137,000 | -12,700 | 124,300 | |
74.22 | Tilskudd til miljøv. spredemåter husdyrgjødsel | 14,000 | -0,860 | 13,140 | |
74 | Direkte tilskudd, kan overføres | 7 810,119 | -15,877 | 7 794,242 | 19,388 |
77.11 | Tilskudd til dyreavl m.m. | 87,270 | 0,000 | 87,270 | |
77.12 | Tilskudd til planteavl m.m. | 7,520 | 1,400 | 8,920 | |
77.13 | Tilskudd til forsøksringer og forskning | 47,500 | -5,829 | 41,671 | 5,529 |
77.14 | Tilskudd til pelsdyrforlag | 23,200 | 0,000 | 23,200 | |
77.15 | Tilskudd til kvalitets- og salgsfremmende tiltak | 35,740 | -0,300 | 35,440 | |
77.17 | Tilskudd til fruktlager | 10,000 | 0,000 | 10,000 | |
77 | Utviklingstiltak, kan overføres | 211,230 | -4,729 | 206,501 | 5,529 |
78.11 | Tilskudd til avløsning for ferie/fritid | 1 165,569 | -67,092 | 1 098,477 | 32,523 |
78.12 | Tilskudd til avløsning ved sykdom m.v. | 186,300 | -15,300 | 171,000 | |
78.13 | Medlemsavgift til folketrygden | 130,800 | 0,000 | 130,800 | |
78.14 | Tilskudd til sykepengeordningen i jordbruket | 88,000 | 0,000 | 88,000 | |
78.15 | Tilskudd til øvrige velferdstiltak | 79,000 | -9,000 | 70,000 | |
78.16 | Tilskudd til tidligpensjonsordning | 102,035 | -6,035 | 96,000 | |
78 | Velferdsordninger, kan overføres | 1 751,704 | -97,427 | 1 654,277 | 32,523 |
SUM KAPITTEL 1150 | 13 337,606 | 10,000 | 13 347,606 | 61,263 |
Kapittel 4150: | | | | |
50 | Tilbakeføring fra skadefondet for landbruksproduksjon
(ny) | 10,000 | 10,000 | |
70 | Tilbakebetalt tilskudd reguleringsanlegg | | 2,025 | 2,025 | |
85 | Markedsordningen for korn | 53,150 | | 53,150 | |
SUM KAPITTEL 4150 | 53,150 | 12,025 | 65,175 | |
SUM KAPITTEL 1150 OG KAPITTEL 4150 | 13 284,456 | -2,025 | 13 282,431 | |
I
I statsbudsjettet for 2011 gjøres følgende endringer:
Utgifter:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 | Fondsavsetninger, økes med | 114 056 000 |
| | fra kr 1 083 153 000 til kr 1 197 209 000 | |
| 70 | Markedsregulering, kan overføres,
reduseres med | 19 023 000 |
| | fra kr 197 900 000 til kr 178 877 000 | |
| 71 (ny) | Tilskudd til erstatninger m.m., overslagsbevilgning,
bevilges med | 33 000 000 |
| 74 | Direkte tilskudd, kan overføres,
reduseres med | 15 877 000 |
| | fra kr 7 810 119 000 til kr 7 794 242 000 | |
| 77 | Utviklingstiltak, kan overføres,
reduseres med 4 729 000 | 4 729 000 |
| | fra kr 211 230 000 til kr 206 501 000 | |
| 78 | Velferdsordninger, kan overføres,
reduseres med | 97 427 000 |
| | fra kr 1 751 704 000 til kr 1 654 277 | |
Inntekter:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
4150 | | Til gjennomføring av jordbruksavtalen m.m. | |
| 50 (ny) | Tilbakeføring fra skadefondet for landbruksproduksjon,
bevilges med | 10 000 000 |
| 70 | Tilbakebetalte tilskudd til reguleringsanlegg, bevilges
med | 2 025 000 |
II
Stortinget gir Landbruks- og matdepartementet fullmakt
til å iverksette tiltak i henhold til den inngåtte jordbruksavtalen,
herunder tiltak som er knyttet til bevilgninger i 2012.
Oslo, i næringskomiteen, den 14. juni 2011
Terje Aasland |
Arne L. Haugen |
leder |
ordfører |