Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Knut Gravråk, Laila Gustavsen, Svein Roald Hansen, Tore Nordtun,
Anita Orlund og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Bård Vegar Solhjell, fra
Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, merker seg at regjeringen ønsker å styrke koblingen
mellom miljø- og utviklingspolitikken, og viser til at formålet
med Meld. St. 14 (2010–2011) er å forankre miljø- og utviklingspolitiske
virkemidler som kan fremme grønne utviklingsstrategier, i tillegg
til å drøfte hvordan norsk bistand kan bidra til å gjøre disse virkemidlene
mer attraktive.
Komiteen viser til at regjeringen
vil bygge sin sammenhengende miljø- og utviklingspolitikk på følgende
4 pilarer: Pådriver og brobygger, Økonomisk vekst med lave utslipp,
Økosystemtjenester og Klimatilpasning.
Komiteen vil også vise til at
det er gjennomført åpen høring den 8. juni 2011 hvor ulike interessenter
ble invitert til å komme med sine synspunkter på meldingen. Komiteen registrerer
at flere av høringsinstansene påpeker at klimafinansieringen må
være nye midler, og ikke bistandsmidler som ellers kunne og ville
vært brukt på andre utviklingsformål. Komiteen vil i
den anledning vise til klimaforliket som ble inngått i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 34 (2006–2007), jf. Innst. S. nr.
145 (2007–2008).
Komiteen deler for øvrig regjeringens
syn om å koble miljø- og utviklingspolitikken tettere sammen, og
fokusere på «grønn økonomi innenfor rammen av bærekraftig utvikling
og fattigdomsbekjempelse» slik det er formulert som tema for FNs
konferanse om bærekraftig utvikling i 2012.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har merket seg at
meldingen legger opp til en økt satsing på tre områder i veien mot
en grønnere utvikling: Skogsatsingen, fornybar energi og klimatilpasning,
i hovedsak landbruk og forebygging av naturkatastrofer.
Flertallet vil presisere at det
er rom for stor synergi mellom de tre. Økt tilgang til moderne energitjenester
fører til mindre press på skogen og styrker dermed arbeidet gjennom
REDD+ for bevaring av skog. Det samme gjelder landbrukssatsingen.
Den største trusselen mot skogbevaring er behovet for mer jord til
landbruket. Et mer effektivt og klimatilpasset landbruk vil sikre
en økt matproduksjon uten å øke landbruksarealene tilsvarende, og
kan således bygge opp under skogsatsingen.
Flertallet viser til at meldingen
tematiserer viktige sammenhenger mellom klima, miljø og utvikling.
Meldingen peker både på behovet for å ivareta fellesinteresser med
hensyn til det globale klima og behovet for å styrke de minst utviklede
landenes evne til å bekjempe fattigdom under krevende klimatiske
forhold.
Flertallet slutter seg derfor
til de beskrevne tiltak i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
at utviklingsland i fremtiden vil kreve og har rett til å få den
samme levestandard som vi har i vår del av verden. Dette vil kreve
en dobling i energibehovet i de nærmeste ti årene. Ett av de viktigste
virkemidlene for å få mennesker ut av fattigdommen i dag er å gi
dem tilgang til energi, og disse medlemmer ser derfor
positivt på at dette slås fast i meldingen. Dette vil imidlertid
føre til store utfordringer med hensyn til klimautfordringen. Disse
medlemmer mener derfor at Norge bør øke produksjonen av
ren energi. Dette kan blant annet gjøres ved å satse på fortsatt
utbygging av ny vannkraft. Det ligger også store potensialer i modernisering
og utvidelse av eksisterende kraftverk og økt utbygging av små-,
mini-, og mikrokraftverk. Utbygging av alternative energikilder
slik som vindkraft, bølgekraft, solenergi o.l. bør også prioriteres.
Disse medlemmer ser positivt
på kvotekjøp som mekanisme for å innfri kyotoforpliktelsene. Samtidig
er økt bruk av nye fornybare energikilder et viktig bidrag for å
gjøre energibruken mer klimanøytral. Utvikling og produksjon av
alternative energikilder har også et stort potensial når det gjelder
å skape nye arbeidsplasser.
Disse medlemmer vil legge stor
vekt på teknologiutvikling, for å sikre en bærekraftig utvikling
når det gjelder energiproduksjon. Norge bør derfor satse på forskning
på alternative energikilder. Det er også viktig at Norge ikke pålegger
egen industri strengere krav enn resten av EU, for å unngå karbonlekkasje
til andre land fordi industrien flytter ut.
Disse medlemmer mener, som OECD's
utviklingskomité, at klimaendringer kan medføre ulemper, men også
skape nye muligheter. Det er ikke noe nytt at klimaet forandrer
seg. Ingen ser for seg en situasjon der klimaet går inn i en tilstand
av stabilitet. Tilpasningstiltak for klimatiske forhold vil derfor
aldri kunne være permanente tiltak, tilpasning må være en kontinuerlig
prosess.
Disse medlemmer mener petroleumsnæringen
er svært viktig for norsk økonomi og for å kunne takle den globale
klimautfordringen. Næringen står for betydelig sysselsetting i mange
regioner, og bidrar til både industriell og teknologisk utvikling
av stor betydning. Det er behov for stadig kompetanse og teknologiutvikling
dersom man skal opprettholde aktivitetsnivået på norsk sokkel. Det
er nødvendig at petroleumssektoren har langsiktige, forutsigbare og
konkurransedyktige rammebetingelser.
Disse medlemmer merker seg at
begrepet «bærekraftig utvikling» er viet stor oppmerksomhet i meldingen.
I så måte viser disse medlemmer til konklusjonene
i boken «A poverty of reason – Sustainable development and economic
Growth» av Wilfred Beckerman ved Universitetet i Oxford som understreker
at konseptet bærekraftig utvikling ofte brukes for å forsvare statlige
intervensjoner i markedet, herunder mer byråkrati, reguleringer,
kartellisering og proteksjonisme.
Disse medlemmer vil understreke
at konseptet bærekraftig utvikling er blitt kritisert fra flere
hold for med hensikt å være vagt samt vanskelig å definere. Disse
medlemmer vil samtidig ta avstand fra de som hevder at økonomisk vekst
er et nullsumspill, både når det gjelder u-landene og fremtidige
generasjoner. Økonomisk vekst står ikke i motsetning til bærekraftig
utvikling. Det er dens forutsetning. Disse medlemmer viser
i så måte til følgende uttalelse fra Indira Gandhi på FNs miljøkonferanse
i Stockholm i 1972: «poverty is the greatest polluter and the struggle
against poverty is also a struggle for a better environment».
Bærekraftig utvikling må ikke bli et hinder
for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon ved å frata u-landene
mulighetene til utvikling. Disse medlemmer vil understreke
at de verste miljøtruslene mot menneskeheten er ikke et resultat
av teknikk og velstand, men en konsekvens av fraværet av disse.
Disse medlemmer vil understreke
sammenhengen mellom eiendomsrettigheter og bærekraftig utvikling.
Rapporten «International Property Rights Index 2011» viser til at
fravær av eiendomsrettigheter gjør at mange fattige mennesker ikke
kan ekspandere og dermed komme seg ut av fattigdom. Disse
medlemmer registrerer at tidligere IPRI-rapporter har slått fast
at det er i Afrika og Latin-Amerika at eiendomsrettighetene står
svakest. I artikkelen «The property rights path to sustainable development» (2003)
fremhever forskerne Anderson og Huggins at bærekraftig utvikling
bare er mulig i samfunn preget av rettssikkerhet og hvor eiendomsrettighetene
er beskyttet av loven.
Disse medlemmer er positive til
at meldingen trekker frem sammenhengen mellom vann og matproduksjon. Disse
medlemmer viser til konseptet virtuelt vann som refererer
til det volum vann som behøves for å produsere en bestemt vare eller
tjeneste. Disse medlemmer vil i så måte peke på artikkelen
«Beyond the Watershed: Avoiding the Dangers of Hydro-Centricity
and informing Water Policy» av professor Tony Allan ved School of
Oriental and African Studies, om hvordan handel med virtuelt vann
i form av landbruksprodukter har avhjulpet vann- og matkriser og
bidratt til bærekraftig utvikling i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika.
Disse medlemmer er fornøyd med
at meldingen tar for seg betydningen av god vannressursforvaltning,
men mener at positive erfaringer fra land hvor det private næringsliv
har blitt gitt en fremskutt rolle i slik forvaltning, kunne vært trukket
frem.
Disse medlemmer mener at meldingen
underkommuniserer at matkrisen i hovedsak er menneskeskapt og skyldes
blant annet dårlig styresett, krig, konflikt og korrupsjon, samt
høye eksportsubsidier og importvern i vestlige land som Norge.
Disse medlemmer merker seg at
regjeringen vil samarbeide med andre land om en mulig valutaavgift
til inntekt for globale fellesgoder, en såkalt tobinskatt. Disse
medlemmer er på prinsipielt grunnlag motstandere av en slik
skatt og mener at den sår tvil om legitimiteten til det systemet
som har løftet milliarder av mennesker ut av fattigdom i løpet av
de siste tiårene. En skatt på finanstransaksjoner vil kunne bidra
til færre investeringer i utviklingsland samt bidra til mer byråkrati
og på den måten være en byrde for bedrifter og næringsliv.
Disse medlemmer mener at rammevilkårene for
privat næringsliv er av avgjørende betydning for fattigdomsreduksjon,
økonomisk vekst og ivaretakelse av miljøet. I så måte viser disse medlemmer til
anbefalingene i Verdensbankens årlige «Doing Business»-rapport hvor
land kan spare betydelige midler og fremme økonomisk vekst gjennom
mindre byråkrati og reguleringer.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen forsøker å minimere faren for mislighold av norske midler
gjennom å kanalisere en betydelig andel av bistanden gjennom for
eksempel klima- og skogsatsingen gjennom multilaterale kanaler. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke at sannsynligheten
for mislighold absolutt også er til stede gjennom disse kanalene.
Regjeringen lanserer i meldingen 55 punkter
for konkrete tiltak, og disse medlemmer etterlyser
en vurdering og problematisering av hvordan man skal prioritere
mellom alle disse tiltakene. Disse medlemmer forventer
at det i oppfølgingen av meldingen foretas en gjennomgang der det
blir gjort en slik prioritering av tiltak. Disse medlemmer legger
samtidig til grunn at nødvendige budsjettmessige konsekvenser belyses
i kommende budsjettdokumenter.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 9 (2007–2008) Norsk politikk for forebygging av
humanitære katastrofer, St.meld. nr. 13 (2008–2009) Klima, konflikt og
kapital: Norsk politikk i et endret handlingsrom, St.meld. nr. 15
(2008–2009) Interesser, ansvar og muligheter: Hovedlinjer i norsk
utenrikspolitikk, samt merknader i forbindelse med den årlige behandlingen
av budsjettet.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil understreke behovet for å utvikle egnede
finansieringsformer for tiltak som har klodens fellesinteresse som
hovedsiktemål. I det internasjonale samarbeid er det til nå ikke
utviklet tilfredsstillende internasjonale regler og finansieringskilder
for å ivareta viktige globale fellesgoder. Dette medlem anser
det som en viktig og framtidsrettet oppgave å sikre at det økende
behovet for finansiering av slike globale fellesgoder ikke skjer
ved å beslaglegge en økende andel av de midler industrilandene avsetter til
offentlig utviklingsbistand.
Offentlig utviklingsbistand skal
ifølge OECD/DACs definisjon forbeholdes tiltak som har som hovedformål
å fremme sosial og økonomisk utvikling spesielt i utviklingsland. Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
meldingens framheving av behovet for mer bistand til klimatilpasning,
det vil si tiltak for spesifikt å styrke utviklingslandenes kapasitet
til å mestre de faktiske klimabetingelser de utsettes for, slik at
de bedre kan lykkes i arbeidet for sosial og økonomisk utvikling. Flertallet forutsetter
at dette følges opp innen gjeldende rammer for bistandsbudsjettene
i årene framover.
Flertallet viser til at i klimaforliket
av 17. januar 2008 forpliktet regjeringspartiene og Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre seg til å trappe opp innsatsen for tiltak
mot avskoging i utviklingsland til om lag 3 milliarder årlig. Partiene
understreket at den økte innsatsen mot avskoging og klimatiltak
i utviklingsland ikke skal gå på bekostning av dagens norske innsats mot
internasjonal fattigdom.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringspartiene
i klimaforliket presiserte denne forutsetningen til at
«Nivået for innsatsen mot internasjonal fattigdom
skal holdes på minst samme reelle nivå som i 2008 i årene framover.
Tiltak mot avskoging i utviklingsland skal komme i tillegg til dette
og blir en del av en økende samlet norsk bistandsramme».
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at opptrappingsmålsettingen for norsk
bistand gjennom årtier er relatert til bistandens andel av Norges
verdiskaping, nærmere bestemt som prosentandel av brutto nasjonalinntekt
(BNI). Dette er også sammenligningsgrunnlaget i internasjonal statistikk
om offentlig bistand (ODA).
Dette medlem har notert seg at
regjeringen i sine to siste forslag til statsbudsjett har foreslått en
reduksjon av bistandsbudsjettet, målt som andel av BNI. Dette er
en ny trend og dette medlem konstaterer at nedgangen
reiser utfordringer med hensyn til forutsetningen om at tiltak mot avskoging
skal komme i tillegg til en økende samlet norsk bistandsramme.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Høyre, Kristelig Folkeparti
og Venstre i klimaforliket fra 2008 ga uttrykk for at de ville foretrukket
en annen finansieringsmodell: «Midlene til innsats mot avskoging
og klimatiltak i utviklingsland skal derfor i sin helhet bevilges
utenom den samlede norske bistandsrammen og regjeringens varslede
opptrapping av denne».
Utenriks- og forsvarskomiteen arrangerte 8. juni 2011
en åpen høring om Meld. St. 14 (2010--–2011) Mot en grønnere utvikling. Disse
medlemmer viser til at det har kommet inn mange høringskommentarer
i forbindelse med høringen. Både Kirkens Nødhjelp, Forum for Utvikling
og Miljø, Regnskogfondet, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Unicef Norge,
SAIH, LNU, Plan Norge, Care Norge og Flyktninghjelpen er blant de
som har tatt til orde for at norske klimatiltak bør finansieres
i tillegg til den ordinære bistandsrammen og ikke innenfor denne. Disse medlemmer har
merket seg disse innspillene og mener at et slikt prinsippspørsmål
i tilfelle må bli vurdert i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettene
eller en eventuell revisjon av klimaforliket.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til signalene
i meldingen om at regjeringen vil jobbe for bedre og sikrere finansiering
på lang sikt av skog- og klimatiltak, og støtter dette arbeidet.
Flertallet mener at Norge løpende
må evaluere om de avtaleformer og finansieringsmekanismer som brukes
i klima- og skogsatsingen kan forbedres slik at de gir best mulig
resultatoppnåelse.
Flertallet støtter meldingens
fokus på viktigheten av at urfolk og lokalsamfunn som lever i eller
ved regnskogen blir hørt og får ta del i tiltakene for å bevare
regnskogen. Flertallet har registrert at Regnskogsfondet
i sine høringsinnspill til komiteen savner en vektlegging av slike
hensyn med hensyn til vannkraft- og oljeutvinningsprosjekter, og
understreker at lokalsamfunns interesser og miljøhensyn må ivaretas
ved norsk bistand og norske investeringer også innen disse områdene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti understreker at REDD-satsingen i
større grad skal rettes inn mot å bevare naturskog og naturressurser
samt lokal utvikling enn det som er tilfellet i dag. Skogsatsingen
må måles samlet på CO2-effekt, innvirkning på biologisk mangfold
og utviklingseffekt for urfolk og lokalsamfunn.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener dessuten at
det må stilles krav til land som mottar norske klima- og skogpenger
om at rettighetene til urfolk og lokalsamfunn skal respekteres og beskyttes,
og at inntekter fra bevaring av skog også skal komme disse gruppene
til gode.
Flertallet vil også vise til
at de har møte med Sametinget om urfolks rettigheter i samband med
behandlingen av Meld. St. 14 (2010–2011).
Flertallet viser til at tilgang
til energi er en viktig forutsetning for at de fattigste landene
kan oppnå økonomisk vekst og bli løftet ut av fattigdom. Energi
er ikke bare nødvendig for å kunne drive industri og kommersiell
handel, men også for den alminnelige befolkningen for å kunne få tilgang
til telefoni, Internett og kommunikasjonskanaler. Flertallet støtter
regjeringens fokus på ren energi i utviklingspolitikken, og understreker
at forskning på nye og klimavennlige energiløsninger er essensielt
for å kunne sørge for en bærekraftig utvikling for fremtiden. Da
det kan ventes en økonomisk vekst og et spesielt økt energibehov
i utviklingslandene i årene fremover, må forskningen også rettes
spesielt inn mot energiløsninger som lett kan kommersialiseres og
benyttes i utviklingslandene. Norge bør derfor bidra til å utvikle
et formelt rammeverk under FNs klimapanel som gir utviklingslandene tilgang
til ny bærekraftig klimavennlig teknologi. Dessuten kan Norge bidra
til å finansiere teknologioverføring innen områdene fornybar energiproduksjon
og effektiv energibruk, med sikte på å utløse private investeringer
i stor skala. Rammeverket som utvikles bør bidra til kompetansebygging,
teknologisamarbeid og tilrettelegging for private investeringer.
Flertallet har merket seg at
regjeringen i meldingen har fremhevet fordelene med utviklingstiltak
innen områder der Norge hevder å ha spesiell kompetanse, eksempelvis
innen energiområder som vannkraft og olje. Flertallet mener
det kan være relevant å benytte seg av norsk særkompetanse i utvik-lingsarbeidet,
men peker på viktigheten av at utviklingen mot en større grad av
mottakerstyring av ut-vik-lingspolitikken ikke reverseres. En overdreven vektlegging
av områder hvor norske firmaer har kompetanse kan føre til at skillet
mot norske egeninteresser blir uklart. Norge må unngå å gjenta tidligere
tiders feilgrep med å la norske næringsinteresser bli førende for
utviklingspolitikken. Det må være helt grunnleggende at utviklingspolitikken
bygger på lokalt eierskap. Det er utviklingslandenes egne myndigheter
og befolkning som vet best hvilke behov som er viktigst for dem.
Det er derfor avgjørende viktig at man styrker befolkningens evne
til å uttrykke disse behovene og sørge for at myndighetene først
og fremst stilles til ansvar overfor sin egen befolkning, og ikke
overfor donorene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har også merket
seg at det er områder der Norge har særlig kompetanse, som forvaltning
av store naturressurser og energi, som er mest etterspurt fra mottakerlandenes
side.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at programmet
for ren energi må videreutvikles og styrkes. Grundige behovs- og
konsekvensanalyser og utredning av ulike alternativer og måling av
miljø-, klima- og menneskerettighetskonsekvenser for energitiltak
som planlegges, er viktige forutsetninger. Flertallet mener
små og mellomstore prosjekter innen fornybar energi også bør forsøkes
prioritert, da disse bidrar sterkt til redusert fattigdom. Flertallet mener
videre at det ved bistandsstøttede energiprosjekter i utviklingsland
bør forventes de samme krav til konsekvensutredninger som ved tilsvarende prosjekter
i Norge.
Flertallet støtter også en videreutvikling
av «Olje for utvikling»-programmet rettet mot nye land og hvor åpenhet
om finanstransaksjoner og tiltak mot korrupsjon blir fremhevet.
Det bør stimuleres til at utviklingsland som deltar i «Olje-for-Utvikling»-samarbeid
implementerer EITI-standarden.
Flertallet har registrert at
Kirkens Nødhjelp i sitt høringsinnspill til komiteen har tatt til
orde for et tydeligere mandat og retningslinjer for investeringene
og virksomheten til Norfund og SN Power, som eies av Norfund sammen
med Statkraft. Disse selskapene driver sin virksomhet med bl.a.
midler fra bistandsbudsjettet. I gjeldende retningslinjer er det
slått fast at investeringene skal bidra til fattigdomsreduksjon
og utvikling. Selskapene er forpliktet til å ivareta miljømessige
og sosiale hensyn.
Flertallet støtter regjeringens
fokus på matsikkerhet, herunder særlig fokuset på å styrke kvinners
stilling i dette arbeidet. Flertallet mener videre
at Norge bør jobbe internasjonalt for opprettelsen av en finansieringsordning
rettet mot de minst utviklede landene (MUL-landene) med målsetting
å stimulere til innovative tiltak for å øke matsikkerhet og lokal
sysselsetning og støtte pionertiltak for utvikling og overføring
av bærekraftig teknologi.
Ved bistandsfinansiering av kraftproduksjon mener komiteens
medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti at det bør det
legges føringer for at denne virksomheten skal komme landets fattige
til gode. Det må være et mål at bistandsfinansierte investeringer
i ren energi i langt større grad gjøres i de minst utviklede landene,
slik at den økende vektleggingen av energi innen bistanden ikke
fører til en dreining bort fra de fattigste landene og over mot
bedrestilte utviklingsland og mellominntektsland.
Disse medlemmer har registrert
at Kirkens Nødhjelp i sitt høringsinnspill til komiteen har gitt
uttrykk for at klimatilpasningstiltakene foreslått av regjeringen
er «altfor tynne, for lite forpliktende og med et for snevert fokus
på jordbrukssektoren», og foreslår en bredere tilnærming til klimatilpasning
med økt støtte særlig innen katastrofeforebyggende tiltak som flomsikring,
varslingssystemer, meteorologiske institusjoner og ulike vannhøstingstiltak/irrigasjonsprogrammer. Disse
medlemmer støtter forslaget fra Kirkens Nødhjelp om et bredere
fokus på slike klimatilpasningstiltak.
Disse medlemmer viser til et
initiativ fra WWF Norge om at det i større grad bør satses på bedre
fiskeriforvaltning i utviklingsland. Disse medlemmer peker
på at Norge er verdensledende i bærekraftig forvaltning av kommersielle fiskerier
og kan bidra med kapasitetsbygging når det gjelder bedre fiskeriforvaltning
i utviklingslandene. Kjerneelementer i en god fiskeriforvaltning
er at den bygger på gode rettighetssystemer, utviklet i nært samarbeid med
lokalbefolkningen og med hensyn til lokal matsikkerhet. Disse
medlemmer ber regjeringen vurdere etableringen av et nytt
utviklingsprogram, «Fisk for utvikling» etter modell av «Olje for
utvikling».
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, viser
til at et viktig og positivt aspekt ved de siste års vekst i verdensøkonomien
er at en rekke utviklingsland har gjennomgått storstilt modernisering
og industrialisering. Flere hundre millioner mennesker er løftet
ut av fattigdom. Det foregår omfattende verdiskaping i områder som
tidligere var økonomisk nærmest stillestående. Sikker tilgang på
energi er imidlertid en forutsetning for fortsatt økonomisk vekst,
og for å løfte ytterligere flere millioner ut av fattigdom og nå
FNs Millenium-mål for fattigdomsbekjempelse.
Etterspørselen etter energi vil øke betydelig
de kommende tiårene. Det henger både sammen med befolkningsutviklingen
og med høy økonomisk vekst og økende levestandard i særlig utviklingslandene
og de nyindustrialiserte landene. Selv om evnen til å utnytte fossile
energikilder har vært den viktigste faktoren til velstandsutviklingen
siden den indu-strielle revolusjon, er i dag samtidig bruken av
fossil energi den største utfordringen for menneskenes livsbetingelser
i fremtiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at nøkkelen til å løse miljøproblemene ikke
først og fremst ligger i å produsere mindre – men i å produsere
annerledes. Dette har moderne teknologi gjort det mulig å gjøre
i industrilandene. Og det gjør den i økende grad også i utviklingslandene. Disse medlemmer anser
derfor at selv om det i enkeltsaker fortsatt kan være motsetninger
mellom produksjon og økonomisk utvikling og miljøvern, så er det
i et større perspektiv mulig å forene næringsliv og økonomisk vekst
med miljøvern. Produksjon og forbruk er viktig for økonomisk utvikling
og varig fattigdomsreduksjon. Bærekraftig produksjon og forbruk
er enda viktigere. Verden trenger fortsatt økonomisk vekst – men
den må være bærekraftig.