Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg, fra Høyre,
André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar
Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser til
at det er et felles politisk mål at barn som den hele klare hovedregel ikke
skal settes i fengsel, men at det i stedet er ønskelig å øke bruken
av alternative reaksjoner overfor barn som begår kriminalitet. Komiteen viser
til at det fremlagte lovforslag vil bidra til å bedre unges rettsstilling
ved pågripelse, varetektsfengsling, fastsettelse av straff og under
gjennomføring av straffen. Komiteen understreker samtidig
betydningen av at forslagene kan bidra til å forebygge en videre
kriminell løpebane. Komiteen har som sin viktigste
målsetting at man får barn og ungdom ut av kriminalitet. Komiteen oppfatter
forslagene som en helhetlig tilnærming og oppfølging av Stortingets
og regjeringens felles ønske om mer målrettede tiltak overfor barn
og unge som begår kriminalitet, blant annet knyttet til forebygging,
økt bruk av konfliktråd og straffereaksjoner med rehabiliterende
innhold. Komiteen viser til at forslagene gjennomgående
har fått positiv tilbakemelding i høringsrunden.
Komiteen viser til at man før
dom foreslår en lang rekke konkrete forslag:
kortere frist for
overføring fra politiarrest for barn
kortere fremstillingsfrist for barn – barnet
skal fremstilles for retten snarest mulig og senest dagen etter
pågripelsen
plikt for politiet til å varsle kommunens
barneverntjeneste dersom det er aktuelt å begjære fengsling av en
person under 18 år
plikt for barnevernstjenesten til å møte
i fengslingsmøter og informere om behovet for, og arbeidet med,
tiltak for barnet
utvidet rett til offentlig oppnevnt forsvarer
at adgangen til varetektsfengsling av barn
begrenses til tilfeller der det er «tvingende nødvendig»
at vilkårene for varetektsfengsling av
barn skal prøves ikke sjeldnere enn hver annen uke
forbud mot fullstendig isolasjon under
varetekt
at adgangen til brev- og besøksforbud overfor barnets
nære familie skal begrenses
utvidet plikt til å foreta personundersøkelse
av mindreårig lovbrytere
Komiteen viser til at ved mer
alvorlig kriminalitet kan pågripelse og varetekt være aktuelt også
for barn. Komiteen viser til at et slikt tvangsmiddel
etter norsk rett kun kan benyttes når det er tilstrekkelig grunnlag,
og det ikke innebærer et uforholdsmessig inngrep. Barn skal ikke
pågripes med mindre det er «særlig påkrevd». Den pågrepne skal overføres
fra politiarrest til varetektscelle innen ett døgn etter pågripelsen.
Den pågrepne skal fremstilles for varetektsfengsling snarest mulig,
og senest dagen etter pågripelsen. Unntak skal kun skje hvis fristen
ender på en helgedag eller dag som er likestilt med helgedag. I
slike tilfeller forlenges fristen med én dag. Komiteen viser
til at politiet i dag ikke har tilpasset arrest for barn. De såkalte
glattcellene er kun små rom utstyrt med madrass og toalett. Komiteen viser
i denne sammenheng til blant annet Advokatforeningens påpekninger
under åpen høring med komiteen (8. november 2011) og forutsetter
at regjeringen fremover legger til rette for at politiarrestfasilitetene
for barn og ungdom bedres betraktelig. Komiteen viser
til at man i løpet av 2010 plasserte omlag 1 600 barn i politiarrest.
Plassering skjedde på to ulike lovgrunnlag for henholdsvis innbringelse
og pågripelse. Komiteen viser til at tall fra Politidirektoratet
viser at over halvparten av arrestantene var over 17 år ved innsettelse. Komiteen viser
videre til at det ikke finnes sikre data på hvor mange av disse
som ble fremstilt for varetektsfengsling, men i løpet av 2010 ble
62 barn varetektsfengslet. Komiteen understreker
at oppholdstiden i arrest på alle typer lovgrunnlag for barn, skal
være kortest mulig. Komiteen viser i denne sammenheng
til at Norge gjennom en årrekke har fått kritikk fra internasjonale
organer for bruken av politiarrest, både hva gjelder omfanget og
forholdene i cellene. Komiteen viser til at barnekonvensjonen artikkel
37 slår fast at frihetsberøvelse overfor barn kun skal brukes som
en siste utvei og da for kortest mulig tid. Komiteen viser
i denne sammenheng til påpekninger gjort av så vel Advokatforeningen
og Barneombudet i den nevnte åpne høringen med komiteen. Komiteen viser
imidlertid til at enkelte barn utgjør en fare for seg selv og andre,
og at politiet fortsatt må ha plikt til å ta hånd om dem. Komiteen viser
til at barn er særlig sårbare og at barnets beste også skal ivaretas
i en arrestsituasjon. Tiltak som kan redusere de negative konsekvensene,
samtidig som hensynene bak innsettelsen blir ivaretatt, er derfor
et viktig mål for komiteen.Komiteen er
av den oppfatning at barn ikke skal utsettes for den belastning
politiarrest kan medføre med mindre det ikke finnes alternativer
i en situasjon som, etter en konkret vurdering, krever at barnet pågripes
eller innbringes. Komiteen understreker at gode og
kvalitetssikrede rutiner må være knyttet til plasseringen. Dette
gjelder særlig registreringsrutiner som gjør det mulig å holde god
oversikt. Voksenkontakt må hele tiden være tilgjengelig. Komiteen viser
til at arbeidet med å iverksette sentrale og tydelige føringer for
oppfølging av mindreårige i politiarrest, er under planlegging.
Særregler vil bli implementert i forskrift om bruk av politiarrest eller
i rundskrivs form. Det legges også til rette for å høyne datakvaliteten
i registreringen av mindreårige i arrest. Komiteen viser
ellers til proposisjonen og begrunnelsen gitt for de respektive
forslagene.
Komiteen viser til at regjeringen
i lovforslaget foreslår en lang rekke endringer knyttet til måten straff
skal fastsettes på, herunder:
en ny straffereaksjon
– ungdomsstraff – som alternativ til ubetinget fengsel og strengere
samfunnsstraffer for lovbrytere mellom 15 og 18 år
at prøvetiden ved påtaleunnlatelse skal
fastsettes individuelt til 6, 12, 18 eller 24 måneder
forbud mot bøtesoning for mindreårige
at lege, sykepleier og bioingeniør, etter
anmodning, skal ta blodprøve eller lignende rusprøver der det er
satt vilkår om dette ved påtaleunnlatelse, betinget dom eller i
ungdomsstraffen
at samfunnsstraff skal kunne benyttes for
unge under 18 år, også når det ellers ville vært idømt fengsel over
ett år
å tydeliggjøre at lav alder skal være et
formildende moment ved straffeutmålingen
at ubetinget fengsel bare kan idømmes mindreårige
når det er «særlig påkrevd»
å lovfeste en maksimumsstraff på 15 år
i gjeldende straffelov, tilsvarende bestemmelsen som er vedtatt
i straffeloven 2005
at forvaring bare kan idømmes lovbrytere
som var mindreårige på handlingstidspunktet når det foreligger «helt
ekstraordinære omstendigheter»
Komiteen støtter de fremlagte
forslagene og begrunnelsen gitt for disse. Komiteen viser
til at sosial kontroll i større grad skal sikre at ungdom avholdes
fra å begå kriminalitet. Komiteen er opptatt av at
det ikke virker rehabiliterende på ungdommer å være sperret inne
sammen med tunge voksne kriminelle og at det derimot kan virke som
en «forbryterskole». Det viktigste for unge lovbrytere er etter komiteens mening
at det kommer en rask, resolutt og riktig reaksjon. Komiteen viser
til at denne form for reaksjon er krevende, med lang oppfølgingstid
og strenge kontrolltiltak. Den unge lovbryteren må jobbe aktivt
for å komme ut av en kriminell løpebane. Ungdomsstraffen krever
også involvering av lovbryters private nettverk, justissektorens
ulike ledd, og andre offentlige instanser, som alle skal bidra til
individuelt tilpasset oppfølging. Også fornærmede skal kunne involveres
etter eget ønske. Komiteen viser til at hensikten
er å øke domfeltes forståelse for konsekvensene av handlingen for
alle som er berørt. Komiteen viser videre til at
dette er viktig for at norsk praksis for barn og fengsel skal kunne
sies å være i tråd med kravene i barnekonvensjonen om at fengsel
for barn kun skal brukes i helt spesielle saker når alle andre alternativer
er vurdert og funnet utilstrekkelige. Komiteen viser
til at barnevernet får plikt til å møte i fengslingsmøter. Barnevernet
gis også en viktig rolle ved gjennomføringen av ungdomsstraff, og
under soning i ungdomsenhetene. Komiteen understreker
at loven forutsetter et styrket samarbeid mellom barnevernet og
kriminalomsorgen, slik at barnet får en bedre oppfølging. Komiteen påpeker
i denne sammenheng de betydelige utfordringene barnevernet har og
ikke minst at en del barn og ungdom har et svært anstrengt forhold
til barnevernet fra før. Komiteen viser i denne sammenheng
til «Justisproffenes» tilbakemelding både under åpen høring med
komiteen og i tidligere møter med justiskomiteens medlemmer. Komiteen understreker
behovet for at man i møte med de utfordringene disse peker på, ser
på både dimensjoneringen av barnevernet, lovgrunnlag, kommunestruktur,
bedre turnusordninger, holdninger i hjelpeapparatet mv.
Komiteen viser til at de egne
ungdomsplanene vil kunne inneholde ulike former for kriminalitetsforebyggende
tiltak (rus/alkoholprogram, behandling, sinnemestring), tiltak som
vil innebære restriksjoner for og kontroll av den domfelte (ruskontroll,
innetid) og tiltak som setter rammer rundt den domfeltes daglige
liv og fremmer integrering i samfunnet (skoledeltagelse, arbeid). Komiteen påpeker
at det enkelte barn og ungdom ved å delta frivillig og aktivt i prosessen,
vil kunne bli mer bevisst konsekvensene av sine handlinger. Dette
vil kunne virke konfliktdempende og kriminalitetsforebyggende. I
tillegg vil dette etter komiteens mening kunne mobilisere
den enkelte ungdoms ressurser og vilje til å ta et oppgjør med egen kriminalitet. Komiteen påpeker
også at møte mellom lovbryter og fornærmede bidrar til at den fornærmede
kan bli hørt og får bearbeidet sine negative opplevelser. Komiteen er
av den oppfatning at en gjennomtenkt bruk av «restorative justice»
således kan bidra til en bedre offeromsorg og redusert kriminalitet
samtidig. Komiteen understreker at det vil være frivillig
for den fornærmede om han/hun ønsker å delta i ungdomsstormøtet. Komiteen viser
til at det i unntakstilfeller vil kunne være nødvendig å sette mindreårige
i fengsel, ut fra et behov for å skjerme samfunnet. Komiteen understreker
at kriminalitet skal møtes med reaksjon, også dersom lovbryteren
er under 18 år. Samtidig som reaksjonen er tilpasset de unges livssituasjon,
må samfunnets behov for trygghet vektlegges. Komiteen har
merket seg påpekningene av at det ikke enda er på plass et tilfredsstillende
tilbud i form av ungdomsenheter og at enkelte barn sitter på soningstilbud
som ikke er tilpasset. Komiteen viser i denne sammenheng
til at det trengs ca. 10 plasser, og at 6 av disse ikke er opprettet
enda. Komiteen anmoder regjeringen om å intensivere
arbeidet med å få dette på plass. Komiteen understreker
betydningen av arbeidet med å etablere tverretatlig team knyttet
til enhetene hvor deltakerne har sitt arbeidssted i enheten, men
vil være ansatt i henholdsvis, barnevern, helse og utdanningsetaten. Komiteen viser
også til barneombudets påpekning av at dagens finansieringsordninger
i forhold til etablering av såkalt § 12-soning skaper manglende
helthetstenking og at ulike departementer skyver ansvaret over på
andre. Komiteen forutsetter at regjeringen utreder
finansieringsordninger som gir incentiver for å velge den beste
løsningen for det enkelte barn og ungdom.
Komiteen viser videre til at
det vil kunne tenkes situasjoner der det ikke er mulig eller ønskelig at
barnet plasseres i ungdomsenhet. For eksempel kan dette være tilfelle
hvor en større gjeng begår en rekke alvorlige lovbrudd, og der kapasiteten
i ungdomsenhetene sprenges. Barnets særlige behov skal ivaretas
også i disse tilfellene, og komiteen anmoder regjeringen
om på egnet måte gi Stortinget informasjon om dette i forbindelse
med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2012. Komiteen viser
for øvrig til proposisjonen og begrunnelsen gitt i denne.
Komiteen har kommet til at tilsvarende
som ved brudd på samfunnsstraff, må kriminalomsorgens møterett i
rettsmøtet ved brudd på vilkårene for ungdomsstraff, reguleres.
En slik lovendring vil gi ansatte i kriminalomsorgen adgang til
å møte ved rettsmøter i tingretten og lagmannsretten om fullbyrding
av subsidiær fengselsstraff ved brudd på vilkår for ungdomsstraff
etter straffeloven § 28 c fjerde ledd bokstav a. Begjæring om slik
fullbyrding fremmes av kriminalomsorgen, jf. straffeloven § 28 c
syvende ledd første punktum. Komiteen fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Straffeprosessloven § 76 femte ledd skal lyde:
Ved rettsmøter i tingretten og lagmannsretten om
fullbyrding av subsidiær fengselsstraff etter straffeloven § 28
b første ledd bokstav a eller straffeloven
§ 28 c fjerde ledd bokstav a, eller av reststraff etter prøveløslatelse
etter straffegjennomføringsloven § 44 annet ledd, kan tilsatte
i kriminalomsorgen møte. Møteretten gjelder også rettsmøter om fullbyrding
av frihetsstraff skal utsettes etter § 459 første ledd, og saker
som kriminalomsorgen har brakt inn for retten etter straffeloven
§ 54 nr. 1 og 2. Bestemmelser om påtalemyndighetens rettigheter
og plikter gjelder tilsvarende.»
Komiteen viser til at det, både
ved valg av ungdomsstraff som straffereaksjon og ved fastsettelsen
av innholdet i ungdomsplanen, etter lovforslaget fortsatt vil være
muligheter til å differensiere straffeutmålingen og innholdet i
ungdomsplanen, eksempelvis for en 15-årig og en 17-årig lovbryter.
Etter komiteens oppfatning vil høyere alder tale
for at lovbryteren har bedre forutsetning for å sette seg inn i
offerets situasjon, og bedre evne til å reflektere over egne handlingsalternativer.
Tilsvarende gjelder for «offerløse» lovbrudd.
Komiteen viser videre til at
ungdomsstraffen skal være strengere reaksjonsform fra samfunnet enn
påtaleunnlatelse/samfunnsstraff/betinget fengsel, og den vil etter komiteens oppfatning være
langt mer treffsikker når det gjelder forebygging av kriminalitet. Komiteen vil fremheve
at et vellykket resultat ved bruk av ungdomsstraff forutsetter tettere
oppfølging enn det som blir praktisert ved samfunnsstraff, og bedre
bruk av sanksjoner ved brudd på avtaler.
Komiteen understreker behovet
for at departementet parallelt med innføringen av ungdomsstraff
igangsetter et forskningsprosjekt som evaluerer effekten av straffereaksjonen,
både for offeret og gjerningspersonen. Herunder må gjentatt kriminalitet,
antallet brudd på bestemmelser om gjennomføring av ungdomsstraffen,
fullføring av skolegang og utdannelse, forholdet til arbeidsgiver
og offerets opplevelse av ungdomsstormøte og oppfølgingen senere
registreres og evalueres.