Komiteen viser til
at natur i balanse er et mål i seg selv, og en nødvendig forutsetning
for all landbruksnæring. Bærekraftig bruk og forvaltning av naturen
skal ligge til grunn for all norsk landbruks- og matpolitikk.
For å sikre fremtidige generasjoners tilgang
på god og trygg mat, energi og virke fra skogen må landbruket drives
på en miljømessig bærekraftig måte. Komiteen understreker
at ressursene må utnyttes i tråd med deres tåleevne og i et positivt samspill
med naturen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser positivt på at regjeringen vil legge vekt på å ivareta naturmangfoldet,
legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense
miljøbelastningene fra jordbruket, blant annet ved å videreutvikle
dagens økonomiske virkemidler og forvaltningen av disse.
Komiteen mener at
landbruket skal være en del av løsningen på klimautfordringene.
Samtidig understrekes betydningen av at landbruket
tar sin del av ansvaret for å redusere egen forurensning og klimagassutslipp,
og stanse tap av naturmangfold, i tråd med St.meld. nr. 39 (2008–2009)
Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen og Stortingets
behandling av denne.
Komiteen er opptatt av at lønnsom
grasbasert matproduksjon og beiting fortsatt skal være hovedvirkemidlet
for å bruke grasarealene og hindre gjengroing. Komiteen viser
til at regjeringen i meldingen varsler at produksjonskravet i kulturlandskapstilskuddet
skal avvikles, for å kunne sikre at utsatte area-ler holdes i hevd. Komiteen merker
seg intensjonen med forslaget om å hindre marginale jordbruksarealer
fra gjengroing, men med et mål om økt matproduksjon mener komiteen det
ikke bør stimuleres tilskuddsmessig til bruk av landskapspleie uten at
ressursene benyttes til matproduksjon for en stadig voksende befolkning. Komiteen mener derfor
at det fortsatt skal ligge et produksjonskrav knyttet til kulturlandskapstilskuddet,
noe som også forhindrer økte jordleiekostnader og styrker den aktive
bonden.
Komiteen er opptatt av å øke
utmarkressursene til beite, slik at målet om økt matproduksjon kan nås. Komiteen viser
i denne forbindelse til rovdyrforliket som ble inngått i Stortinget
i 2011, som legger til rette for at forvaltningen raskt skal kunne
ta ut skadedyr, noe som er av stor betydning for å kunne redusere
konfliktnivået.
Komiteen understreker at norsk
mat oppfyller høye kvalitetskrav og produseres på en trygg måte
for forbrukerne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, har merket
seg at regjeringen har som mål at 15 prosent av matproduksjonen
og matforbruket skal være økologisk innen 2020. Flertallet slutter
seg til dette, og vil spesielt peke på offentlige innkjøp som et
virkemiddel for å nå dette målet.
Flertallet vil påpeke at økologisk
produksjon av frukt for det norske konsummarkedet bør være en vekstnæring.
Det er viktig at forskning og utvikling av nye arter som er resistente
eller sterke med tanke på skadegjørere fortsetter, og stimuleres
gjennom tilskuddsordninger og godt samarbeid mellom produsenter
og myndigheter. Et bredt sortsmangfold sikrer produksjon også i vanskelige
år. Matkjedenes ønske om å konsentrere produksjonen om få sorter
er dermed ikke fremtidsrettet med tanke på tilfang av økologisk frukt
og et mangfold av sorter til forbrukerne.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at målet om 15 prosent bruk av norske
arealer og 15 prosent av omsetningen totalt i økologisk produksjon
om 8 år ikke lar seg forene med målet om en bærekraftig matproduksjon
i jordbruket. Dette er et godt eksempel på urealistiske målsettinger uten
konkrete virkemidler. Disse medlemmer viser til at
økologisk produksjon legger beslag på mer areal, – det har vært
hevdet 20–25 prosent mer enn konvensjonell produksjon. Status for
økologisk produksjon er nå 5 prosent areal og 1 prosent omsetning,
noe som klart viser at målene er urealistiske og i klar konflikt
med målene i denne meldingen om økt selvforsyning og økt samlet
produksjon. Disse medlemmer har tillit til konvensjonell
matproduksjon. Økologisk landbruk er et nisjeprodukt, som selvfølgelig
skal være tilgjengelig for de forbrukere som ønsker dette, men ressursbruken
av både arealer og økonomiske tilskudd må sees i et totalt landbruksmessig
perspektiv.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen arbeider med å bruke offentlige innkjøp som et virkemiddel
til å oppnå målene om økologisk produksjon ved at det skal stilles
krav i offentlige anbudsinnbydelser. Disse medlemmer vil
advare mot en slik praksis som vil sende et signal til befolkningen
om at vanlig norsk landbruksproduksjon nærmest mangler myndighetenes godkjenning
som sunn og sikker mat.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at målene for økologisk produksjon
langt fra er nådd. Regjeringen har som mål at 15 prosent av produksjon
og forbruk skal være økologisk innen 2020. Tall fra SLF viser at
i 2010 var 4,7 prosent av jordbruksarealet godkjent økologisk. Ytterligere
1 prosent av arealet var under omlegging. Det ble omsatt økologiske varer
for 1,2 mrd. kroner. Dette tilsvarer om lag 1,5 prosent av matvareomsetningen.
Dette medlem vil påpeke at Norge ligger langt etter Danmark og Sverige
hva angår satsing på økologisk mat, ettersom forbruket av økologisk
mat er tre ganger så stort i Sverige og seks ganger så stort i Danmark.
Dette medlem viser til at erfaringene
fra disse landene har vist at det er behov for en aktiv politikk
og støtte til konkrete tiltak for å lykkes med målsettinger knyttet
til økologisk produksjon og forbruk av mat. Dette medlem vil
påpeke at det er få eksempler på langvarige norske satsinger på
slike tiltak. Tingvoll Økopark, som er knyttet til det nasjonale
kompetansesentret Bioforsk Økologisk, er ett av få eksempler. Dette
medlem mener det ikke er realistisk å nå en målsetting om
15 prosent uten sterke og mer målrettede virkemidler.
Dette medlem mener det er selvforsyningsgradsmålene
som viser intensjonene med norsk landbruk. Dette medlem peker
på at økt kornproduksjon er utelukkende den mest effektive måten
å øke selvforsyningsgraden på. Dette medlem er bekymret
for at kornarealet er blitt redusert med 640 000 dekar på 20 år,
og at tallene viser at vi kan anta en ytterligere arealnedgang på
300 000 dekar fram til 2020. Dette medlem peker på
at dette er stikk i strid med meldingens mål om økt norsk matproduksjon.
Dette medlem mener det må være
et mål at norsk matproduksjon i større grad er basert på norske
ressurser. For at dette skal la seg gjøre er det behov for mer areal
til kornproduksjon, ikke mindre. Dette medlem mener
en bør ha som mål å øke kornarealet til 1991-nivå, da kornarealet
var 3,6 millioner dekar, innen 2025. Dette ville innebære en økning
på omtrent 40 000 dekar i året. Dette medlem peker
på at et slikt mål om økning i areal krever både en bevissthet og
et målrettet fokus på økt norsk kornproduksjon.
Dette medlem mener derfor det
er på høy tid at det utarbeides en strategi for økt kornproduksjon,
med klare måleparametere, knyttet til areal per innbygger, og konkrete
tiltak som skal iverksettes dersom målene ikke nås.
Dette medlem mener det, sett
i lys av den globale matsituasjonen og befolkningsvekst både globalt
og nasjonalt, er rett å øke den norske matproduksjonen. Dette
medlem peker på at hver dag dør mellom 20 000 og 35 000
mennesker av sult eller sultrelaterte lidelser, og omtrent én milliard
mennesker sulter. Dette medlem viser til at det er
oppgitt at verdens matproduksjon nesten må dobles i løpet av 35
år for å gi befolkningen nok mat. Dette medlem mener
at Norge ut ifra disse perspektivene har en moralsk plikt til å
bruke landbruksarealer til matproduksjon i en situasjon hvor store
deler av verden lider på grunn av global matvarekrise.
Dette medlem mener det også er
viktig at DEBIO fortsetter som eget kontrollorgan for økologisk
og biodynamisk matproduksjon. Regelverket for godkjenning av økologisk produksjon
må ikke lempes på i forhold til bruk av kobber (Cu), selv om dette
vil løse mye av skurvproblematikken i fruktproduksjonen. Kobber
er svært flyktig og har betydelig giftighet, blant annet i forhold
til vannlevende insekter. Dessuten vil tilliten til økologisk frukt
som miljøvennlig produksjon svekkes og markedsmulighetene også reduseres.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti registrerer at norsk kjøttproduksjon med unntak
for storfekjøtt har utviklet seg i takt med endringer i etterspørselen.
De lyse kjøttslag har hatt en stor salgsøkning, mens det for de
mørke kjøttslag har vært en stabil eller fallende utvikling i salget.
Den innenlandske forsyningen av storfekjøtt har ikke dekket etterspørselen
det siste tiåret, og det har resultert i et varig og økende behov
for import. Dette medlem mener at utviklingen av
kjøttproduksjonen fortsatt skal være etterspørselsdrevet.
Grovfôrbasert husdyrhold utgjør den viktigste delen
av matproduksjonen i distriktene, og de fornybare gras- og beiteressursene
er helt sentrale for landets matforsyningsevne. Storfekjøtt utgjør
den største verdiskapingen i kjøttsektoren, og er en viktig del
av grunnlaget for norsk kjøttindustri. Dette medlem mener
det betydelige og økende underskuddet av storfekjøtt er uheldig,
og at det er viktig for hele varekjeden at det settes inn målrettede
tiltak for å snu denne utviklingen allerede ved årets jordbruksoppgjør.
Dette medlem ser behovet for
at det utarbeides en nasjonal strategi for økt kjøttproduksjon fra
grovfôrbasert husdyrhold. Strategien må omfatte alle relevante sider
for denne produksjonskjeden, herunder økonomisk bærekraft, investeringsbehov
og -virkemidler, driftsmessige forhold i inn- og utmark, avl og
dyremateriale, klima- og miljøutfordringer etc. Strategien må munne
ut i et flerårig handlingsprogram med konkrete forslag til tiltak.
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en strategi for
økt kjøttproduksjon fra grovfôrbasert husdyrhold.»
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en kornstrategi
for å sikre økt kornproduksjon og økning i kornareal.»