Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Nina Mjøberg, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, og fra Kristelig
Folkeparti, Dagfinn Høybråten, mener nordområdepolitikken
handler om å styrke Norges posisjon i nord, både regionalt og internasjonalt gjennom
å trekke veksler på ressurser, erfaringer og kunnskap fra hele landet. Komiteen mener dette
best kan skje ved å legge grunnlag for arbeid og verdiskaping med
utgangspunkt i områdets naturressurser. Det handler også om å styrke Nord-Norges
posisjon i Norge.
Etter komiteens oppfatning har
nordområdene de siste tiårene gått fra å være en relativt marginalisert
geografisk region, til å oppnå geopolitisk betydning som følge av
en rekke faktorer som blant annet forekomst av naturressurser og
dertil egnet teknologi for å utvinne disse og klimaendringer. Komiteen mener
at Norges politikk med hensyn til nordområdene må være strategisk
og målrettet. Utviklingen av en diversifisert økonomisk aktivitet
både på fastlandet, Svalbard og øvrige territorier vil bidra til
å styrke suverenitet og territoriell integritet samt legge geopolitiske
premisser for andre staters tilstedeværelse i disse områdene.
Komiteen viser til at nordområdene
er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, noe som støttes
av et samlet storting. Dette forplikter til handling og iverksettelse
av konkrete tiltak for å realisere nordområdenes potensial.
Komiteen mener det er skapt et
godt grunnlag for å fremme utvikling og vekst i Nord-Norge. I den
sammenheng vil komiteen særlig peke på delelinjeavtalen
med Russland som har skapt forutsetninger for et tettere samarbeid
med Russland og en videre utvikling av Barentshavet.
Komiteen mener det er viktig
at nordområde-stragien og de muligheter som ligger der, må kommuniseres
aktivt inn mot både EU og relevante medlemsland, og ikke minst direkte
mot europeisk næringsliv.
Komiteen mener den aktive energidialogen med
EU og EUs medlemsstater må fortsette for å fremme attraktive løsninger
på Europas økende energibehov. Norge må også følge arbeidet med
energi og klima i EU tett, da dette vil kunne ha stor påvirkning
på norske interesser og forholdet mellom Norge og EU.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
tiden nå er kommet for å bringe en overordnet nordområdevisjon til
konkrete resultater.
Flertallet understreker betydningen
av at nordområdepolitikken fremstår som et samlet hele og at det
blir en tydeligere koordinering av politikken mellom ulike fagorganer
og departementer. Flertallet peker på at nordområdepolitikkens
viktigste dokumenterte resultater så langt har kommet på områder
hvor Utenriksdepartementet har ansvaret. Utfordringen for regjeringen,
og særlig for Utenriksdepartementet som koordinerende departement, er etter flertallets mening nå
å sikre at også andre departementer følger opp strategien.
Flertallet mener at meldingen
i liten grad forplikter regjeringen på nye tiltak og virkemidler utover
det som allerede er vedtatt, og at den slik sett mer har karakter
av en statusrapport enn en stortingsmelding om visjon og virkemidler
for den fremtidige nordområdepolitikken. I meldingens beskrivelse
av regjeringens 15 overordnede strategiske prioriteringer, brukes
nesten utelukkende ord som «videreut-vikle, legge til rette for, arbeide
for, videreføre, sikre, intensivere, være pådriver for, følge opp».
Nordområdemeldingen inneholder knapt nye, konkrete tiltak som ikke har
vært varslet tidligere, selv om mer enn 100 prioriteringer er listet
opp i meldingen. Flertallet mener regjeringens årlige
rapportering om nordområdepolitikken i statsbudsjettet bærer preg
av det samme. Store og små tiltak og bevilgninger på ulike departementers
område samles på en felles liste og gis betegnelsen nordområdesatsing,
selv om de ville hatt en naturlig plass også i statsbudsjetter uten
en uttalt nordområdesatsing.
Flertallet savner i meldingen
en tydeligere forpliktelse til satsing på infrastrukturtiltak i
nordområdene som grunnlag for fremtidig næringsutvikling. Dette
gjelder både nettinfrastruktur, veier, havnekapasitet og jernbane.
Utsiktene til næringsutvikling både innen olje- og gassutvinning
og utvikling av malm- og mineralressurser i nordområdene vil medføre
betydelig økt behov for infrastrukturkapasitet.
Flertallet vil påpeke at infrastrukturtiltak
tar lang tid fra planlegging til ferdigstilling. Med de funn som
allerede er gjort i Barentshavet, og de mineralressurser som er
kartlagt på land, har man nå et tidsvindu på 10–15 år for å få på
plass nødvendig infrastruktur som vil være en forutsetning for vellykket
næringsutvikling og ringvirkninger i nordområdene. Kraftig forsterking
og utbygging av kraftnettet i nord vil eksempelvis være en forutsetning
både for utbygging av ny fornybar energi, elektrifisering av olje-
og gassutbygginger i Barentshavet, og for at store internasjonal
selskaper skal kunne etablere seg i nord.
Flertallet mener regjeringens
strategi for å sikre lokale ringvirkninger av fremtidig økt olje- og
gassutvinning i nord er for diffus. Positive ringvirkninger vil
styrke legitimiteten i befolkningen for risiko knyttet til økt aktivitet
i sårbare havområder eller naturinngrep på land. Uten en konkret
politikk for ringvirkninger vil den offentlige debatten lett bli
fokusert på skadevirkninger, ulemper og risiko på kort og lang sikt,
enten det er snakk om olje- og gass- eller mineralutvinning.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil i denne sammenheng påpeke at regjeringens
svekkelse av petroleumslovens krav til oljeselskapenes organisasjon,
ledelse og lokalisering av baser i Norge, som ble vedtatt i Stortinget
våren 2011, var et steg i feil retning.
Komiteen mener det
særlig er med hensyn til en bred satsing på infrastruktur, utdanning,
forskning og internasjonalt samarbeid at offentlige myndigheter
har en viktig rolle å spille. Det handler om alt fra kunnskap og
grenseoverganger til jernbane, veier og beredskap. For å oppnå full
effekt mener komiteen at det er riktig og nødvendig
at tiltak på tvers av sektorer iverksettes med den nødvendige samordning
og i et tempo som gjør det mulig å hente ut positive gevinster og ikke
minst synliggjøre at nordområdesatsingen handler om mye mer enn
godt utenrikspolitisk diplomati og små grep på fastlandet.
Etter komiteens mening må de
tiltak som iverksettes, forventes å gi lokale ringvirkninger og
skape grunnlag for levedyktige lokalsamfunn.
Komiteen er av den oppfatning
at lokale ringvirkninger av for eksempel økt petroleumsaktivitet
skapes lettere hvis den nordlige landsdel får på plass en transportstruktur
som ivaretar næringens behov. Uten tilpasset infrastruktur vil aktiviteter
i landsdelen i altfor stor grad kunne bli «fjernstyrt» fra andre
lokasjoner. Til en viss grad vil pendling måtte forekomme, særlig
ved bygging av nye anlegg, men komiteen mener at permanent
pendling i stor utstrekning ikke bygger levedyktige lokalsamfunn
i Nord-Norge.
Komiteen vil peke på at kompetanse
i bred forstand er nødvendig for å få den ønskede satsing. Komiteen mener
det er riktig å ha et lokalt fokus på rekruttering. Dette vil gi
de beste ringvirkninger og være med på å bygge levedyktige lokalsamfunn.
Utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge må være drivkraften for å
utdanne den kompetanse som nå og fremover vil etterspørres.
Komiteen er klar over at det
ikke er mulig å vedta politisk etablering og drift av norsk og internasjonalt
næringsliv i Nord-Norge. Men komiteen mener det må
arbeides målrettet med å få realisert en slik landsdelsutvikling. Komiteen vil
peke på at både rammebetingelser og gevinster ved å drifte aktiviteter
i nord fra nord må være tydelige. Dette gjelder også for myndighetsfunksjoner,
særlig knyttet til petroleumssektoren.
Komiteen vil peke på at interessemotsetninger kan
skape både konflikt og forsinkelser. Komiteen vil
be offentlige myndigheter innta en offensiv holdning for å identifisere
slike konflikter og søke å involvere alle relevante parter i prosesser
for å skape løsninger. Komiteen mener det må vurderes
å støtte kapasitetsbygging hos berørte parter, i temaer som vil
være relevante å få løst. Komiteen vil særlig peke
på utfordringer ved elektrisitetsnettet – også i Nord Norge – og
viser til regjeringens nettmelding, hvor det foreslås en vesentlig
opprustning av nettet i hele Norge. Det er avgjørende for befolkningen
og næringslivet at strømforsyningen utbedres, samtidig vil fremføring
av nye kabler kunne skape interessekonflikter som må løses.
Komiteen mener nordområdesatsingen
må forankres på en slik måte at man klarer å få på plass den nødvendige
satsing. Det må være forståelse i alle departement for at nordområdene
vil kreve særlig prioritet. Komiteen mener det er
viktig å utnytte det tidsvindu som nå har åpnet seg i nordområdene
og bygge videre på det. Skal Norge makte å innta den ønskede posisjon
i nordområdene, mener komiteen at det krever et målrettet
arbeid og vilje til å satse.
Komiteen har merket seg at det
foreslås et samordningsforum mellom utenriksministeren, fylkesrådslederne
i de tre nordligste fylkene og sametingspresidenten for å utveksle
informasjon og styrke muligheten til gjennomføring av større prosjekter. Komiteen ser
at et slikt forum kan spille en positiv rolle, ikke minst når det
gjelder til å sikre nødvendig fremdrift i offentlige prosesser.
Men komiteen vil understreke at evnen til å gjennomføre
større prosjekter i stor grad vil avhenge av de politiske myndigheters
vilje til å prioritere innenfor budsjettrammer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at mangelfull satsing vil bli møtt med usikkerhet og frustrasjon
fra så vel lokalbefolkning, norsk industri og internasjonale aktører.
Den nødvendige industrielle og samfunnsmessige mobiliseringen i
Nord-Norge vil utebli.
Komiteen viser til
at regjeringen gjennom nordområdepolitikken vil følge opp nasjonale
og internasjonale forpliktelser på miljøområdet. Komiteen viser
videre til at utøvelsen av nordområdepolitikken vil foregå innenfor
vedtatt miljølovgivning.
Komiteen støtter også regjeringens
ambisjon om at Norge skal være et foregangsland når det gjelder
helhetlig, økosystembasert forvaltning av havområdene, og har merket
seg at regjeringen innenfor de relevante samarbeidsfora vil arbeide
for en helhetlig, økosystembasert forvaltning av miljøet i hele
den arktiske regionen. Komiteen vil i denne sammenheng
særlig understreke viktigheten av å styrke havmiljøsamarbeidet med
Russland med sikte på å etab-lere et helhetlig norsk-russisk overvåkingsprogram for
Barentshavet.
Raske klimaendringer i kombinasjon med økt aktivitet
understreker etter komiteens syn behovet for beskyttelse av særlig
sårbare områder og arter. Komiteen støtter på denne
bakgrunn regjeringens understrekning av behovet for et mer målrettet
regionalt samarbeid på dette området.
Komiteen er opptatt av at klimaendringene
vil bli størst og merkes først i nordområdene, og at mange samfunn
og naturbaserte næringer er sårbare for klimaendringer. Komiteen støtter
derfor regjeringens understrekning av at klimatilpasning må bli
et sentralt tema for Arktisk Råd og andre samarbeidsfora i nordområdene.
Komiteen har merket
seg estimater fra US Geological Survey (2008) om at så mye som 22 pst.
av verdens uoppdagede petroleumsressurser kan finnes i Arktis. Komiteen er
av den oppfatning at politiske beslutninger om utvinning av disse
ressursene, samt beslutninger knyttet til fremtidig infrastruktur
for gass og olje på norsk sokkel, har geopolitisk interesse.
Komiteen mener det er viktig
med en helhetlig og langsiktig lete- og utbyggingsstrategi i nord basert
på klare målsettinger for gasseksport og nasjonal industriell aktivitet.
Komiteen har merket seg at regjeringen
har som sitt utgangspunkt at det er et overordnet mål å legge til
rette for økt verdiskaping i nordområdene. Det er komiteens vurdering
at petroleumsvirksomheten i Barentshavet og Norskehavet er den enkeltfaktor
som i størst grad vil kunne bidra til ny verdiskaping og sysselsetting
i Nord-Norge. Komiteen mener det er viktig å sikre
stegvis utvikling av petroleumsvirksomheten, og at slik virksomhet
ikke innrettes på en måte som står i konflikt til andre sentrale
nærings- og miljøinteresser i regionen.
Komiteen har registrert at petroleumsvirksomheten
i Barentshavet tiltrekker kommersielle aktører fra hele verden.
Dette er selskaper som kan ha svært mye å tilføre Nord-Norge i form
av kapital, kunnskap og arbeidsplasser.
Etter komiteens vurdering er
det viktig at myndighetene bidrar til å gjøre det attraktivt for disse
selskapene å investere og etablere seg i Nord-Norge. Disse tiltakene
må gjennomføres i nær dialog med de aktuelle selskapene.
Komiteen viser til Norges strenge
miljøkrav til petroleumsutvinning, og mener at disse bør danne grunnlaget
for felles standarder for all petroleumsrelatert aktivitet i Arktis.
Det forutsettes at slike felles miljøstandarder ikke medfører mindre
strenge krav, men en miljøregulering som fullt ut tar høyde for
de spesifikke utfordringer og risiki som er knyttet til petroleumsvirksomhet
i slike nordlige farvann. Komiteen mener at Arktisk
Råd er et egnet forum for å utvikle slike standarder.
Komiteen mener det må være et
prioritert arbeid fra både næringens og myndighetenes side å jobbe
sammen med russiske aktører om alle sider ved petroleumsutvinning,
inkludert tekniske miljøkrav, varslingsrutiner, beredskapskrav og
øvelser knyttet til beredskap.
Så lenge det ikke er foretatt en investeringsbeslutning
knyttet til Sjtokmanfeltet og man heller ikke er kommet veldig langt
i å utvikle olje- og gassaktivitet i Barentshavet ligger alle muligheter
åpne, slik komiteen ser det, for at Norge kan legge
viktige premisser for utviklingen. Som en viktig gasseksportør til
Europa er det også viktig å gi signaler om langsiktighet og forutsigbarhet. Komiteen mener
at investeringer i nye LNG-anlegg eller gassrør fra Barentshavet
og ned til Nordsjøen er viktige strategiske beslutninger.
I denne forbindelse mener komiteen at
det må utredes og utvikles en norsk LNG-strategi, særlig i forbindelse
med gassutviklingen i Barentshavet.
Komiteen mener at et gassrør
fra Barentshavet som knyttes til eksisterende rør videre til Europa vil
kunne legge til rette for at fremtidige gassfunn kan kobles på og
at gassen dermed kan gjøres tilgjengelig for markedet. Slik komiteen ser
det bør det også legges til rette for at røret kan ha et eller flere
ilandføringspunkter i Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det i forbindelse med ilandføring av naturgass
må utredes tilknytning til det nordeuropeiske gassrørledningsnettverket.
Disse medlemmer mener at gassen
vil kunne benyttes til egnede industriprosjekter. I Narvik er det
konkrete planer knyttet til LKAB, og disse medlemmer mener
at gass og en satsing på mineralutvinning vil gi en god synergieffekt.
Komiteen er av den
oppfatning at dagens petroleumsskattesystem som medfører at petro-leumsselskapene
kan få refundert 78 pst. av leteutgiftene, har bidratt til mangfold
i selskapsstrukturen på norsk sokkel og bidratt til et diversifisert
kompetanse- og kunnskapsmiljø.
Komiteen er opptatt av at utvinning
av olje og gass skal generere næringsvirksomhet lokalt. Komiteen mener
at sentrale myndigheter må bidra til at det legges til rette for
leveranser fra lokalt næringsliv i utbygging og drift.
Komiteen peker på at nordnorske
bedrifter så langt har begrenset erfaring som leverandører til petroleumsnæringen
sammenlignet med bedrifter lenger sør. Skal bedrifter i Nord-Norge
være konkurransedyktige, slik at en få rmest mulige lokale og regionale
ringvirkninger av petroleumsvirksomheten utenfor Nord-Norge, vil
det være viktig å bygge opp kompetanse lokalt og styrke det lokale
og regionale næringslivet. Komiteen mener derfor
at staten bør bidra økonomisk til oppbygging av kompetanse og leverandørutvikling
i Nord-Norge.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres alternative statsbudsjett for 2012 der det som en start
ble foreslått å bevilge 200 mill. kroner til dette formålet. Bevilgningen
skal benyttes til å finansiere etablering av forskningsinstitusjoner
som gir kompetansetunge arbeidsplasser og penger lokalt.
Disse medlemmer mener at når
Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten
og Vesterålen skal revideres, så må det åpnes for konsekvensutredning
av Nordland VI, Nordland VII og Troms II. Konsekvensutredningen
vil avdekke behov for kunnskap om området som må på plass før områdene
kan åpnes for petroleumsvirksomhet. Disse medlemmer mener
at konsekvensutredningen skal gi svar på hvilke krav som skal stilles
til petroleumsvirksomhet i dette området og på hva som bør gjøres
for å styrke beredskapen og fremme positive ringvirkninger.
Disse medlemmer mener at lokalsamfunnene i
Lofoten og Vesterålen bør få en andel av petroleumsinntektene fra
storsamfunnet når det gjelder næringsinntektene fra havet lokalt. Disse
medlemmer mener derfor at det bør etableres et næringsfond
i størrelsesorden 5 mrd. kroner for de lokalsamfunn som blir berørt
i Lofoten og Vesterålen når det åpnes for petroleumsvirksomhet i
dette området.
Komiteen mener nordområdene
har et stort potensial for næringsutvikling både på land og til vanns
innenfor etablerte sektorer så vel som relatert til nye områder.
Dette er knyttet til, men ikke begrenset til fiskerinæringen, bioprospektering,
arktisk landbruk, reindrift, maritim sektor, turisme, mineralnæringen, petroleumsvirksomhet
m.m. Komiteen er av den oppfatning at det må legges
til rette for utnyttelse av naturressursene på en måte som bidrar til
økt verdiskaping og sysselsetting. Komiteen vil understreke
at en full utnyttelse av dette potensial vil kreve langsiktig strategisk
tenkning og et aktivt samarbeid mellom næringsliv og offentlige
myndigheter. Komiteen vil samtidig understreke viktigheten
av at rammevilkårene for næringslivet må være av en slik art at
det kan legges grunnlag for at nordområdene blir et aktivt knutepunkt
for handel, investeringer og FOU. Under rammevilkår ligger også
hensyn til urfolksproblematikk i nordområdene.
Komiteen viser til at klimaendringene
kan representere både utfordringer og muligheter for næringslivet
i nordområdene. Komiteen viser til Islands arktiske
strategi vedtatt av Alltinget i mars 2011 hvor det foreslås opprettet
et arktisk handelskammer. Komiteen er positiv til
et eventuelt initia-tiv til å opprette et slikt handelskammer i
forbindelse med formannskapet i Barentsrådet, under forutsetning
av at man unngår dupliserende virksomhet og styrker koordineringen
av virksomheten på området.
Komiteen viser til at Norge mangler
rundt 16 000 ingeniører, og at 62 pst. av arbeidsgiverne mener det
er «ganske vanskelig» eller «meget vanskelig» å få tak i ingeniører
i Nord-Norge ifølge en undersøkelse utført av Synovate på vegne
av Norges Ingeniør- og Teknologiorganisasjon. Komiteen er
av den mening at et bredt spekter av virkemidler må til for å løse denne
utfordringen. Man må øke interessen for realfag så tidlig som mulig
i utdanningsløpet, samt hindre frafall blant studenter som påbegynner
utdanning innen realfag. Videre må man, slik komiteen ser
det, styrke lokalt og regionalt samarbeid mellom videregående skoler,
høyere utdanningsinstitusjoner og næringsliv gjennom blant annet
hospitering, utveksling og praktikantstillinger. Det må satses aktivt
på å øke kapasiteten ved institusjoner som i dag tilbyr ingeniørfag,
og vurderes i samråd med andre utdanningsinstitusjoner å etablere
slike fag. Komiteen mener at økt satsing på lokal
og regional rekruttering bør finne sted, og samtidig bør man fra
norsk side og etter behov drive målrettet rekruttering av ingeniører
i utlandet.
Komiteen viser til at kun anslagsvis
14 pst. av arealet på Fastlands-Norge var kartlagt for mineralressurser
per 2011, og at dette økte til rundt 21 pst. innen utgangen av året. Komiteen er kjent
med at Sverige og Finland har kartlagt henholdsvis 90 og 100 pst.
av sitt areal for mineralressurser med høyoppløselige data. Komiteen viser
til at EU benytter seg av 20 pst. av produksjonen av metaller på
verdensbasis, men står selv for bare 3 pst. av produksjonen. Økt
tilgang på norske mineraler vil, slik komiteen ser
det, også kunne bidra positivt både til norsk og europeisk industriutvikling.
Det er derfor, etter komiteens mening, viktig at
kartleggingsvirksomheten av mineralressurser trappes opp, både i
de tre nordligste fylkene hvor denne utføres av Norges Geologiske
Undersøkelser (NGU), og på Svalbard hvor Norsk Polarinstitutt er
ansvarlig for den geologiske kartleggingen. Dataene fra NGU danner
grunnlaget for etableringer og virksomheter tilknyttet prospekteringsindustrien.
Komiteen mener videre at det
bør fremlegges konkrete forslag til et samarbeid innen mineralnæringen
med Nord-Sverige og Nord-Finland for å øke den samlede verdiskaping
i regionen.
Komiteen mener at avfallsdeponering
er en av de største utfordringene i gruveindustrien, og det er viktig
å få raske avklaringer når det gjelder deponering av slikt avfall. Komiteen mener sjødeponi
kan være en løsning ved etablering av ny gruveindustri i Nord-Norge,
men at valg av løsning må vurderes særskilt i det enkelte tilfelle. Mangel
på avklaringer med hensyn til deponi forsinker igangsetting av ny
virksomhet.
Komiteen viser til at mineralloven
som trådte i kraft 1. januar 2010 regulerer rammevilkårene for mineralnæringen,
og at regjeringen som en oppfølging av loven utarbeider en strategi
for næringen. Komiteen ser frem til fremleggelsen av
en slik strategi og hvordan den vil kunne stimulere til økt vekst
i næringen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at særbestemmelsene for Finnmark i mineralloven innebærer et parallelt saksbehandlingssystem
til plan- og bygningsloven. Flertallet mener dette
gir en svært tung saksbehandlingsprosess i Finnmark spesielt. Flertallet mener
det må være et mål å få til en mer effektiv behandling. Dette betinger
samtidig god dialog og tidlig involvering mellom industri- og urfolksaktører
når det gjelder utvikling av nye industriprosjekter.
Komiteen viser til
at satsing på romvirksomheten er spesielt viktig for nordområdene. En
vesentlig del av romforskningen og romvirksomheten foregår i de
tre nordligste fylkene og på Svalbard, blant annet ved rakettskytefeltene på
Andøya og Svalbard, radaranlegget EISCAT, laseranlegget ALOMAR på
Andøya og Nordlysstasjonen i Longyearbyen.
Komiteen understreker betydningen
av å videreføre utviklingen av rombasert infrastruktur i nordområdene,
noe som også utløser en rekke kontrakter for oppdrag for norske
bedrifter. Regjeringen slår fast at denne satsingen skal videreutvikles,
noe komiteen støtter. Dette skal blant annet gjøres
i regi av Andøya Rakettskytefelt og deltakelse i utbyggingsfasen
av det europeiske satellittnavigasjonsprogrammet Galileo.
Komiteen viser til rapporten
«Næringslivet og polarforskningen» utarbeidet av Forskningsrådet (2011)
om hvordan den strategiske satsingen på nordområdene kan bidra til
å styrke næringsgrunnlaget i nord så vel som i landet for øvrig. Komiteen mener
det er viktig å videreutvikle Svalbard og havområdene rundt som
en basis for diversifisert forsk-ning på og utvikling av ny næringsvirksomhet.
Komiteen viser til Dokument 8:180
(2009–2010) der det ble fremmet forslag om utvidet Skattefunn. Skattefunn
ble opprettet i 2002 av Bondevik II-regjeringen som et tiltak for
å øke norsk næringslivs forsknings- og utviklingsinnsats. Skattefunn-ordningen
er en skattefradragsordning hvor støtten til forsk-ning og utvikling
gis som fradrag i utlignet skatt. Komiteen peker
på at en utvidelse av ordningen vil oppmuntre til økt forskning
og utvikling også for virksomhet knyttet til marine råstoffer.
Flere av næringene i nordområdene legger selv ned
et betydelig arbeid i og setter av store ressurser til forskningsrettet
virksomhet i nord. Et tettere samarbeid mellom næringene og offentlige
institusjoner knyttet til FOU vil, slik komiteen ser
det, kunne gi synergieffekter og ringvirkninger på en rekke områder.
For å styrke mangfoldet innen FOU-miljøene mener komiteen det
er viktig at også private aktører får innpass i store nasjonale
forskningsprogrammer.
Komiteen viser til konklusjonene
i rapporten fra Forskningsrådet (2011) om at et viktig suksesskriterium
for at næringene skal nyttiggjøre seg FOU-institusjonene er aktiv
tilrettelegging og tilgjengeliggjøring av forskningsdata for industrien,
slik som, men ikke begrenset til seismikkdata som legger grunnlaget
for åpning av nye områder for petro-leumsvirksomhet.
Komiteen har registrert at både
oljeselskapene, rederiene og andre maritime aktører har pekt på nødvendigheten
av å styrke den maritime infrastrukturen i Nord-Norge. Uten en godt
utbygd verksteds-kapasitet med tilhørende infrastruktur i form av
havner, kaier og baseområder i de mest aktuelle områdene risikerer
bedriftene å måtte gjennomføre mange unødvendige seilinger til og fra
Vestlandet for å få gjennomført nødvendige reparasjoner og andre
serviceoppdrag. Komiteen vil understreke behovet
for at det i samarbeid med næringen snarest gjennomføres en kartlegging
og en plan for oppbygging av en nødvendig verkstedskapasitet med
tilhørende infrastruktur.
Komiteen er positiv til at satsingen
på reiseliv i Nord-Norge og på Svalbard skal videreføres. Komiteen mener
det er viktig å se på de rammebetingelser som eksisterer for næringen,
og særlig om det er erfaringer fra Sverige og Finland som det er
naturlig å lære av. Når det gjelder reiselivet på Svalbard, er komiteen opptatt
av at begrensningene som gjøres på ferdsel skjer på bakgrunn av
faglighet og med lokal forankring.
Komiteen mener at nordområdene
representerer enorme muligheter med tanke på utnyttelse av de marine
ressursene, blant annet når det gjelder havbruksnæringen og knyttet
til videreutvikling av sjømatsektoren. Komiteen mener
at forvaltningspolitikken knyttet til de marine ressursene må ha
som sitt primære mål å sikre norske andeler av ressursene og bidra
til bærekraftig utnyttelse av disse. Komiteen vil
understreke hvordan utviklingen i marin sektor henger nøye sammen
med utviklingen innen andre sektorer, og hvordan sistnevnte kan
legge både muligheter og begrensninger på utviklingen innenfor det
aktuelle området. I denne sammenheng vil komiteen blant
annet vise til at en god infrastruktur i alle ledd er forutsetning
for en konkurransedyktig norsk maritim og marin sektor.
Komiteen viser til at handelen
med sjømat mellom Norge og Russland er omfattende.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at norsk sjømat har tilgang til eksportmarkeder. Sjømatnæringen
er svært viktig for den økonomiske aktiviteten i området, og er
avhengig av å kunne omsette produktene sine i eksportmarkeder. I
2011 var den norske sjømateksporten på hele 53 mrd. kroner. Eksporten
av norsk fisk til EU-området økte med 320 pst. mellom 1991 og 2010.
I bransjen har den teknologiske utviklingen skutt fart og globaliseringen
har blant annet gjort fryst råstoff til en internasjonal handelsvare.
I Asia produseres filetprodukter av torsk for det internasjonale
markedet billigere enn hva vi kan produsere i Norge. For å sikre konkurransekraft
i sjømatnæringen er det viktig å legge til rette for gode og forutsigbare
rammebetingelser i nordområdene.
Komiteen vil understreke at også
norske politikere har et ansvar for å skaffe best mulig markedsadgang
for norsk sjømateksport. Komiteen vil vise til at
USA nylig ga fri adgang til norsk laks etter lang tids press fra
både laksenæring og norske myndigheter. Slike gode resultater oppnås
når politikere lytter til næringens ønsker og er løsningsorienterte.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, peker
på at lave tollsatser og smidig tollklarering er viktig for å gjøre
norsk sjømat mer attraktiv på det internasjonale markedet. Flertallet viser
til NUPI-rapporten «WTO eller EU-medlemskap? Norsk fiskerinæring
og EUs handelsregime» fra 2007. Den slår fast at tollsatser har
stor innvirkning på norsk fiskeeksport. Dersom Norge ikke hadde
hatt tollpreferanser, ville vår eksport til EU møtt toll på 1,3 mrd.
kroner i 2007. Flertallet legger til grunn at regjeringen
bruker kontaktmulighetene i EU/EØS og WTO til å sørge for mest mulig
effektive tollordninger.
Komiteen vil understreke
at en av de viktigste forutsetningene for økonomisk vekst og velstandsutvikling
i nordområdene som ellers er tilstedeværelsen av tilfredsstillende
infrastruktur både på land, til vanns og i luft.
Komiteen mener det må skapes
større oppmerksomhet internasjonalt om Norges strategiske plassering
som et sentralt knutepunkt for den økende trans-arktiske skipstrafikken
mellom Europa og Asia.
Komiteen viser til tall fra den
russiske atomflåten Rosatomflot om at 34 skip fraktet totalt over
820 000 tonn gods gjennom den nordlige sjørute i 2011, og at det
tilsvarende tallet for 2010 bare var fire skip og 111 000 tonn gods. Komiteen merker
seg uttalelser fra Rosatomflot om at den samlede vekten på gods
gjennom passasjen i 2012 sannsynligvis vil overstige 1 mill. tonn,
og at det i hovedsak er flytende gods, herunder gasskondensat, bulklast,
ballast og laks som transporteres på ruten. Komiteen er således
også kjent med at MV Nordic Barents i 2010 var det første ikke-russiskregistrerte
skipet som fikk seile gjennom den nordlige sjørute med jernmalmkonsentrat
til markeder i Asia, og at det norske rederiet Knutsen OAS Shipping
nylig har fått tillatelse fra russiske myndigheter til frakt av LNG
fra Snøhvitfeltet til Japan. Komiteen viser til anslag
fra Rosatomflot om at den totale godstransporten gjennom den nordlige
sjørute vil kunne øke til over 64 mill. tonn årlig innen 2020. Den
nye seilingsleden vil kunne spare tid og kostnader for skipsfarten
i fremtiden, og det er komiteens mening at Norge
aktivt må posisjonere seg med havner og nødvendig infrastruktur
i samarbeid med andre aktuelle stater for å legge til rette for
mer skipstrafikk langs sjøruten. Komiteen mener at
maritim sikkerhet og en forsterket polarkode er viktig i denne sammenheng.
Komiteen henstiller til Arktisk
råds medlemmer å engasjere seg aktivt og innta en felles posisjon
i Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen (IMO) for å få en
bindende polarkode. Når det gjelder fremtidig trafikk i den nordlige
sjørute mellom Europa og Asia, er det viktig at slik trafikk foregår
etter havrettens prinsipper, og komiteen legger til
grunn at russisk lovgivning er ikke-diskriminerende i sin utforming
når det gjelder skipstrafikk utenfor russisk territorium.
Komiteen mener det må vurderes
forsterkede krav til oljevernberedskap i arktiske farvann. Komiteen imøteser
det arbeid som gjøres i Arktisk råd når det gjelder oljevern med
sikte på en bindende avtale som setter standarder for beredskap
og sikrer samarbeid.
Komiteen er tydelig på at det
er et statlig ansvar å sikre en forsvarlig oljevernberedskap, samtidig
må næringen ta sin del av oppgaven med å få på plass nødvendig infrastruktur. Komiteen mener
det bør vurderes å se på et mer offensivt samarbeid om denne oppgaven
mellom næring og myndigheter, der næringen i enda større grad får
i oppgave å stille med utstyr og kompetanse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at oljevernberedskapen må økes langs kysten. Et av de beste bidrag
for å sikre god oljevernberedskap er petroleumsaktivitet, som vil
gi beredskap i alle de områder det letes etter og utvinnes gass
og olje.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
en av de største miljørisikoene i nordområdene er knyttet til skipstrafikken,
og er tilfreds med at det i forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet
ble lagt opp til en styrking av oljevernberedskapen i regionen.
Komiteen viser til
at det eksisterer flere konkrete forslag og initiativer for å forbedre
den landbaserte infrastrukturen i Barentsregionen fra norsk side.
Det gjelder ikke minst for å knytte Norge til eksisterende toglinjer
i flere av våre naboland samt utbedring av Ofotbanen mellom Narvik
og Kiruna.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at videre utbygging av Kirkenes som en havn for både russiske og
finske aktører kan bidra til å legge til rette for eksport av norske
produkter østover. En ny, fremtidig storhavn må blant annet ses
i sammenheng med en mulig påkobling til finsk og/eller russisk jernbanenett.
Flertallet registrerer at Nord-Lapland
Regionråd har gjennomført en forstudie med hensyn til om det er
grunnlag for en jernbaneforbindelse mellom Rovaniemi og Kirkenes. Flertallet mener
at denne studien og mulighetene for en slik forbindelse må ses i
sammenheng med gjennomføringen av en uavhengig, ekstern utredning om
jernbaneforbindelse mellom Sør-Varanger/Kirkenes og det russiske
jernbanenettet, jf. Innst. 304 S (2009–2010) fra transport- og kommunikasjonskomiteen.
Flertallet mener at utbygging
av dobbeltspor på Ofotbanen bør prioriteres ut fra næringslivets og
industriens presserende behov ettersom kapasiteten er sprengt og
det er interesse fra flere svenske og finske gruveselskaper om å
bruke Narvik havn som utskipningshavn. Flertallet vil
også vise til at Ofotbanen spiller en rolle når det gjelder godstransport
fra Europa og sørlige Norge. Oppgradering av Nordlandsbanen må også
vurderes fremover, slik flertallet ser det, med fokus
på næringslivets behov.
Flertallet viser til rapporten
«Finland’s Strategy for the Arctic Region» (2010) som skisserer opp
fem infrastrukturnettverk i nordlige Finland under vurdering av
finske myndigheter: Den botniske korridoren (jernbane og vei mellom Sør-Sverige
– Sør-Finland), Barents Link (transportkorridor mellom Nord-Finland
– Nord-Sverige – Nord-Norge – Russland og videre til Den transsibirske
jernbane), Murmansk Link (jernbane og vei Murmansk – Finland), Northern Lights
Route (vei- og jernbaneforbindelse mellom Norge, Sverige, Finland)
og Arctic Ocean Corridor (transportkorridor for energiforsyning og
industri mellom Finland til Norge og Russland). Flertallet merker
seg at Finland vil utarbeide en felles strategi for utvikling av
transport og logistikksystemer i nordlige Finland, og spesielt i
øst-vest- dimensjonen. Når implementert vil Northern Dimension Partnership
on Transportation and Logistics kunne danne grunnlaget for infrastrukturprosjekter
mellom EU, Nordvest-Russland og Norge. Finland vil i økende grad
kanalisere prosjekter i Arktis gjennom Den nordlige dimensjonen
(EU, Russland, Norge, Island), og slik flertallet ser
det vil dette kunne ha konsekvenser også for Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til at
Samferdselsdepartementet har gitt Jernbaneverket i oppdrag å vurdere
hvordan Ofotbanen kan videreutvikles. Disse medlemmer mener
næringslivets behov for effektive godstransporter må være styrende
for utviklingen av banen. Disse medlemmer ser en
raskest mulig utvikling av banen som ønskelig for å tilrettelegge
for økt næringsaktivitet i våre naboland og for å styrke Narvik
som utskipningshavn for mineraler og som logistikknutepunkt i nord.
En brukerbasert medfinansiering vil kunne bidra til en raskere utvikling
av Ofotbanen.
Komiteen viser til
Innst. 7 S (2010–2011) fra utenriks- og forsvarskomiteen om bevilgninger på
statsbudsjettet for 2011 om at «Norge burde ta initiativ til at
det utarbeides en enhetlig, holistisk plan for utvikling av den
regionale infrastrukturen i Barentsregionen». Komiteen mener
at et norsk eierskap til et slikt initiativ kan legge premissene
for videre utvikling i regionen, spesielt med tanke på at Norge
i oktober 2011 overtok formannskapet i Barentsrådet for en toårsperiode
og at næringsutvikling og utvikling av logistikk er prioriterte
satsingsområder i dette arbeidet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
luftfartsstrukturen i Nord-Norge må tilpasse seg ny aktivitet og
ikke være en begrensende faktor for mange lokalsamfunn, som ellers
har gode forutsetninger for mer næringsaktivitet. Polarsirkelen
lufthavn på Helgeland er et eksempel på et prosjekt som vil gi nye
muligheter for denne delen av landsdelen. Flertallet peker
videre på behovet for etablering av en øst-vest tverrflyforbindelse
i nord, mellom Russland, Finland, Sverige og Norge.
Flertallet påpeker at en forlengelse
av rullebanen på Kirkenes lufthavn Høybuktmoen må tilpasses den
økte næringsaktiviteten i grenseområdene mot Russland, økt petroleumsaktivitet
i de østlige delene av norsk sektor i Barentshavet og de muligheter
som ligger i norsk hub med havneutbygging for den Nordlige Sjørute.
Høybuktmoen spiller en viktig rolle for det russiske markedet ved
utbyggingen av felles infrastruktur i de norsk-russiske grenseområdene.
Flertallet vil understreke at
luftfart er en svært viktig del av dagens infrastruktur i Nord-Norge. Luftfarten
vil også være viktig i fremtiden. En forlengelse av rullebanen på
Kirkenes lufthavn vil kunne bli en driver for utvikling av næringsliv
i denne delen av Finnmark. Dessuten vil utvidelse av Tromsø lufthavn
ha stor betydning for regionen. Tromsø er aktuell som snuhavn for cruisetrafikk
og byen har et voksende behov for både internasjonale avganger og
innenriksruter.
Komiteen registrerer
at samarbeidet med Russland fremheves som et prioritert område i meldingen. Komiteen er
enig i dette, og er samtidig innforstått med at Norges forhold til Russland
involverer en rekke sektorer og samfunnsområder som næring, helse,
energi og miljø, samferdsel, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge
møter også Russland i en rekke politiske fora både regionalt og
internasjonalt.
Komiteen mener at Norges forhold
til Russland kan karakteriseres som godt, den økonomiske samhandelen
er voksende og signeringen av grenseboeravtalen og ratifiseringen
av delelinjeavtalen i begge lands parlamenter vil kunne føre til
mer samarbeid og utveksling. Komiteen mener Norge
må arbeide aktivt for å øke samhandelen med Russland.
Komiteen viser til den brede
folk-til-folk-kontakten som er etablert gjennom Barentssamarbeidet.
Denne kontakten stimulerer til bygging av sivilt samfunn i regionen,
og en folkelig deltakelse i samarbeidet med Russland. Barentssamarbeidets
rolle som kanal for dialog med Russland er viktig både i det bilaterale
norsk-russiske samarbeid og i en større europeisk kontekst.
Samtidig erkjenner komiteens
flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti, at uforutsigbare rammevilkår for næringslivet,
korrupsjon, mang-lende rettssikkerhet og manglende ivaretakelse
av grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og organisasjonsfrihet er
fundamentale utfordringer som det russiske samfunnet står overfor. Flertallet er
av den oppfatning at Norges forhold til Russland både bilateralt
og multilateralt må preges av forutsigbarhet og prinsippfasthet
når det gjelder disse og andre utfordringer.
Komiteen mener at
Norge i likhet med Finland bør bli en pådriver i Schengen-samarbeidet
for å liberalisere visumpraksis overfor Russland. Multivisumordningen
som i dag praktiseres overfor Murmansk og Arkhangelsk Oblasts (såkalte
pomorvisum) kan utvides til å gjelde hele Russland og med det bidra
til å støtte norsk reiselivs muligheter overfor det raskt voksende russiske
markedet.
Mindre ombygginger på Storskog gjennomføres nå,
men det er komiteens mening at det planlagte arbeidet
med en helt ny og moderne grensestasjon for å imøtekomme den sterke
økningen i trafikk over grensen må starte i 2013. Komiteen vil
be regjeringen om å prioritere biometriske løsninger med passautomater
og kjøretøykontroll for effektiv grensepassering og å bli enige
med russiske grensemyndigheter om en døgnåpen grense.
Komiteen viser til at antallet
russiske statsborgere registrert som studenter ved norske utdanningsinstitusjoner
ble nesten tredoblet i perioden 2003 til 2010, mens antallet norske
utvekslingsstudenter i Russland kun hadde en økning på om lag 30
pst. i samme periode. Kunnskapsdepartementet og det russiske Utdannings-
og vitenskapsministeriet har inngått avtale om samarbeid innen høyere
utdanning, og komiteen mener Norge må etterstrebe
tiltak som kan øke antallet norske studenter som enten drar på utveksling
til Russland eller tar hele gradsavhandlinger i landet.
Komiteen mener at en viktig forutsetning
for å kunne utnytte de mulighetene som ligger i Russland som et
stort nærmarked, er bedre språkkunnskaper og kulturforståelse. Komiteen mener
det må legges til rette for et russisk språkprogram i nord som kan
løfte russiskkunnskapene i landsdelen og stimulere til enda tettere kontakt
mellom folk og videreutvikle samhandelen mellom landene.
Komiteen viser til at den økonomiske
samhandelen mellom Russland og Norge i 2010 var på rundt 17 mrd.
kroner, noe som bare utgjorde 1,37 pst. av sistnevntes totale utenrikshandel. Komiteen registrerer
at Barentsregionen i 2011 var regnet som ett av de fem mest lovende
regioner i verden for næringsvirksomhet. Komiteen merker
seg at regjeringen vil legge frem en strategi for næringssamarbeidet
med Russland i 2012. Komiteen ser frem til dette,
og til tiltak som kan øke handelen med Russland.
Komiteen vil understreke betydningen
av grenseregionalt samarbeid i nordområdene, og viser i denne sammenheng
til at det norske Barentssekretariatet sammen med amerikanske Jefferson
Institute har utviklet en indeks over grenseregionalt samarbeid
som blant annet ser på utvikling innen økonomisk aktivitet, naturressursforvaltning,
infrastruktur og migrasjon. Komiteen viser til at
prosjektet også bidrar til informasjon om grenseoverskridende virksomheter
mellom Øst-Finmark og Nordvest-Russland. Komiteen vil
understreke behovet for å styrke kunnskapsnivået om Russland som en
viktig faktor i arbeidet med å styrke norske aktørers posisjon i
det grenseregionale samarbeidet med russisk del av Barentsregionen.
Det norske Barentssekretariatet, med kontorer i Kirkenes, Murmansk
og Arkhangelsk er i så måte en offentlig kunnskapsorganisasjon som gir
et viktig bidrag. Informasjonsarbeid gjennom Barents Observer og
journalistnettverk på kryss av grensene bidrar til kunnskap om grenseoverskridende
virksomheter mellom Nord-Norge og Nordvest-Russland.
Næringsstrukturen i Nord-Norge består i hovedsak
av små og mellomstore bedrifter spredt over store avstander. Samtidig
viser komiteen til at det stort sett er små og mellomstore
bedrifter som har etablert seg i Nordvest-Russland de senere år.
Det er etter komiteens mening særlig viktig at informasjonskravet
overfor små og mellomstore bedrifter, som ofte har begrensede administrative
kapasiteter, holdes på et nivå som ikke medfører konkurransevridende
effekter overfor næringsliv i nabolandene.
Komiteen forutsetter at regjeringen
løpende vurderer utfordringer og problemer for Norwegian and Russian
Education and Research Consortium for International Business Development in
the Energy Sector (NAREC) som ble etablert i 2010.
Komiteen viser til at den økonomiske
utviklingen i Russland i de senere år har medført økt kjøpekraft
for den russiske befolkning, noe som også medfører økning i antall
russiske turister i en rekke land. Komiteen merker
seg imidlertid at antallet russiske turister til Norge i 2009 og 2010
falt med henholdsvis 33 pst og 9 pst fra året før. Komiteen registrerer
i denne sammenheng russiske turistmyndigheters oppfatning av at promoteringen
av Norge og norske turistdestinasjoner i Nordvest-Russland fremdeles
er på et lavt nivå. Det er komiteens mening at regjeringen
i samråd med norsk turistnæring og Innovasjon Norge bør utarbeide
konkrete tiltak for å øke antallet russiske turister i Norge.
Komiteen viser til tidligere
behandling av Meld. St. 11 (2009–2010), hvor komiteen i Innst. 346
S (2009–2010) uttalte:
«Komiteen mener atomsikkerhetssamarbeidet er et godt
eksempel på hvordan Russland og Norge har utviklet et stadig bedre
samarbeid til gjensidig nytte for begge parter.
Komiteen
mener videre at så lenge det finnes atomaktivitet og potensielle
forurensingskilder i våre nærområder, er det i norsk interesse å
ha et nært samarbeid med Russland på atomsikkerhetsområdet. Komiteen
ser det likevel på sikt som naturlig å legge til grunn at Russland
selv må ta hovedansvaret for det videre arbeidet med atomsikkerhet.»
Komiteen registrerer at Russland
har startet vesentlig nybygging av atomdrevne ubåter som skal stasjoneres
ved basene på Kolahalvøya mellom Murmansk og grensen til Norge.
Samtidig planlegges det for flere atomdrevne overflatemarinefartøyer,
nye atomdrevne isbrytere og endog flytende atomkraftverk for bruk
i arktiske strøk. Dette stiller nye og økte krav til beredskapsarbeidet.
Brannen på atomubåten Jekaterinburg utenfor Murmansk i desember 2011
viser med all tydelighet viktigheten av en grenseoverskridende styrking
av atomberedskapen. Komiteen er svært lite tilfreds
med at det ikke fra russisk side ble iverksatt noen form for varsling
i forbindelse med brannen. Komiteen forventer at
regjeringen fortsetter å følge opp denne hendelsen med Russland,
og sørger for at de avtalesystemer som eksisterer mellom Norge og
Russland om varsling også følges opp.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ber
regjeringen omprioritere deler av midlene i atomhandlingsplanen
fra bistandsbaserte støtteprosjekter til en styrking av det norsk-russiske
atomberedskapssamarbeidet i nord.
Komiteen merker seg
at regjeringen legger et utvidet sikkerhetsbegrep til grunn i sikkerhetspolitikken
i nordområdene. Komiteen mener at fredelig sameksistens,
samhandling og økonomisk samarbeid bør prege sikkerhetsdialogen
i nordområdene, og at ingen av de arktiske statene er tjent med
et «militært kappløp mot nord». Komiteen er således
også enig med regjeringen i viktigheten av å unngå en militarisering
av nordområdene utover suverenitetshevdelse.
Komiteen vil understreke at tilstedeværelse
og stasjonering i hele nordområdene med luft-, sjø- og bakkekapasitet
må være en helt sentral del av nordområdepolitikken, og norsk suverenitetshevdelse
i områdene må sikres. Komiteen mener at Norges sikkerhetspolitiske
troverdighet, som forvalter av store naturressurser i det geografiske
ytterpunktet i Europa er viktig, og dette forutsetter et sterkt
og balansert nasjonalt forsvar.
Komitees flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener
imidlertid at det er en stor ubalanse mellom materiell, personell,
infrastruktur og øving i Forsvaret. For Hæren innebærer dette som
et minimum å besitte en komplett og troverdig brigadekapasitet,
med evne til å løse oppdrag i hele konfliktspekteret. Flertallet viser
til komiteens merknader om dette i Innst. S. nr. 318 (2007–2008),
jf. St.prp. nr. 48 (2007–2008) Et forsvar til vern om Norges sikkerhet, interesser
og verdier.
For å sikre suvereniteten, samt møte
økte krav til beredskap i nord, bør det etter komiteens oppfatning
vurderes hvordan man kan øke norsk isbryterkapasitet.
Komiteen vil videre understreke
at Norge aktivt må bygge allianser med allierte og likesinnede land
og ta i bruk et bredt arsenal av politiske og økonomiske virkemidler
for å styrke eksisterende samarbeid.
Komiteen mener at forsvarssamarbeidet
mellom Norge og Russland må videreutvikles, blant annet gjennom
Incidents at Sea-avtalen, felles pomorøvelser og samtrening. Andre
arktiske stater bør trekkes aktivt inn i dette samarbeidet der hvor
dette er naturlig.
I denne sammenheng er komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, av den mening
at det også burde vurderes å opprette en sirkumpolær sikkerhetspolitisk
dialog. En slik sikkerhetspolitisk dialog bør også kunne håndtere
andre spørsmål knyttet til sikkerhet utover det rent militære.
Et annet flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser
til rapporten «A New Security Architecture for the Arctic – An American Perspective»
(januar 2012) utarbeidet av Center for Strategic and International
Studies (CSIS) i samarbeid med Norges forskningsråd og Institutt for
forsvarsstudier. Flertallet registrerer at mens det
i noen fora har vært diskusjoner om sikkerhetssamarbeid i Arktis,
så har disse diskusjonene hatt preg av og vært mer fokusert på hva
man ikke kan diskutere enn hva man kan og bør diskutere.
Flertallet registrerer rapportens
henvisning til at Russland er i ferd med å bygge opp en egen arktisk
brigade for krigføring i arktiske strøk, og at den moto-riserte
infanteribrigaden i Pechenga er den første del av denne utviklingen.
Samtidig er det fra russisk side også kommet signaler om at man
vil utplassere fallskjermtropper fra den arktiske Spetsnaz-brigaden
i området.
Komiteen viser til
at delelinjeavtalen mellom Norge og Russland er et eksempel på en
fredelig løsning på en arktisk konflikt som har gått over mange
tiår. I denne sammenheng vil komiteen vise til at
ikke alle arktiske grensekonflikter er løst, herunder USAs konflikt
med Canada over territorier i Beau-forthavet og Nordvestpassasjens
status, samt den russiske Dumaens manglende ratifisering av den
maritime avtalen om Beringhavet med USA fra 1990. Komiteen er også
kjent med at det eksisterer flere motstridende nasjonale krav til
utvidelse av kontinentalsokkelen gjennom FNs Havrettkommisjon, UNCLOS.
Russland gjør krav på utvidelse av kontinentalsokkelen via Lomonosovryggen
helt til Nordpolen, og andre land mener også at Lomonosovryggen
er en forlengelse av deres kontinentalsokkel. Komiteen vil
understreke viktigheten av å unngå unilaterale krav om kontinentalsokkel
utenfor UNCLOS da dette vil undergrave det institusjonelle rammeverket
for konfliktløsning knyttet til maritim avgrensing i nordområdene.
Komiteen viser til at rundt 50
pst. av den sirkumpolare regionen er innenfor territoriet til medlemmer
av NATO. Komiteen mener at det ikke trenger å være
motstridende interesser mellom suverenitetshevdelse i Arktis gjennom
NATOs artikkel 5, og det å videreutvikle det sivile-militære samarbeidet
med Russland. NATOs Peace and Security Program kan blant annet bidra
til deling av informasjon knyttet til klimaendringer, søk og redning
samt kriseberedskap. Slik komiteen ser det er den
store variasjonen i de arktiske landenes kartdata en kilde til mulig
konflikt og konfrontasjon, og der hvor det ut fra etterretnings-
og fagmilitære hensyn er tilrådelig å nedgradere slik data om seilingsleder,
seismikk og geologi, vil dette kunne bidra til økt sikkerhet for
maritim trafikk i området.
Manglende satellittdekning i Arktis kan medføre utfordringer
knyttet til søk og redningsoperasjoner, og komiteen registrerer
CSIS-rapportens henvisning til at det russiske globale satellittnavigasjonssystemet
GLONASS kan bli den eneste formen for kommunikasjon i området.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til CSIS-rapportens konklusjoner
om å opprette et eget Kystvaktforum i Arktis etter modell av henholdsvis North
Atlantic Coast Guard Forum og North Pacific Coast Guard Forum. Et
slikt forum vil, slik flertallet ser det, kunne utvikle
et aktivt samarbeid mellom private selskaper, petro-leumsnæringen,
shippingindustrien og cruisefarten.
Komiteen viser til
at en rekke arktiske land har lansert egne nordområdestrategier
de senere årene, og at disse har ulike fokus og prioriteringer. Komiteen viser
videre til at det siden 2004 er etablert nordområdedialoger med
en rekke land, og at noen av de vanligste temaene som har blitt
tatt opp har involvert klima, skipsfart og naturressursforvaltning.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ber
regjeringen overfor Stortinget vurdere å legge frem en evaluering
av nordområdedialogene.
Komiteen mener at
det bør settes i gang et arbeid for å sikre koordinering av prosjekter
og mandater med hensyn til de ulike organisasjonene som er etablert
i nordområdene. Komiteen mener videre at arktiske
problemstillinger som krever internasjonale løsninger fortrinnsvis bør
løses innenfor rammen av Arktisk Råd. Komiteen er
positiv til å ta inn nye permanente observatører i Arktisk Råd,
under forutsetning av at det kun er de åtte arktiske statene som
har beslutningsrett.
I denne sammenheng vil komiteens
flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, påpeke at Kina
har en rekke interesser i Arktis, og faren ved å utelukke dem er
at landet vil ta opp sine problemstillinger i andre organisasjoner
eller gjennom bilaterale forhandlinger.
Komiteen er av den
oppfatning at Arktisk Råd i tiden fremover bør prioritere arbeidet
med maritim sikkerhet i arktiske farvann og oljevernberedskap. Komiteen vil
peke på at fravær av en internasjonal forpliktende klimaavtale har negative
konsekvenser for Arktis. Men samtidig er det forhold som de arktiske
statene selv kan gjøre noe med når det gjelder is-smelting og luftforurensning.
Et slikt forhold er avbrenning av gass i Russland som har svært
negative miljøkonsekvenser i arktiske strøk. Denne type forurensningsspørsmål
mener komiteen med fordel kan løftes opp på et høyt
politisk nivå i Arktisk Råd.
Komiteen mener Arktisk Råd må
bli en tydeligere organisasjon med tanke på aktuelle problemstillinger.
Det gjøres mye godt arbeid i de ulike deler av organisasjonen. Men komiteen mener
Arktisk Råds formannskap og dermed hele organisasjonen blir for
usynlig. Samtidig må det være mer fleksibilitet enn det som oppnås ved
kun å ha ministermøte hvert annet år. Komiteen er
tilfreds med at det på Arktisk Råds ministermøte i Nuuk i mai 2011
ble besluttet å opprette et permanent sekretariat i Tromsø. Likeledes
ble det undertegnet en avtale om søk og redning i Arktis. Denne
type avtale er den første i sitt slag, og komiteen ser
frem til at også andre utfordringer i Arktis kan løses med tilsvarende
avtaler. Komiteen vil særlig peke på oljevern som
et område der det er avgjørende at det er et fungerende samarbeid
mellom de arktiske land.
Komiteen er tilfreds med at regjeringen
ser verdien av å styrke den parlamentariske dimensjonen innen arktisk
samarbeid.
Komiteen mener at etablering
av et ressurs og kompetansesenter for sikkerhet og beredskap i nordområdene
(RKSN) vil kunne befeste Norge som verdensledende på SAR (Search
and Rescue). RKSN vil være et logistikk- og utdanningssenter for
sikkerhet, redning og beredskap i nordområdene.
Komiteen viser til at Norge gjennom
Schengen-avtalen siden 2010 har deltatt i EUs fond for de ytre grenser,
det såkalte Yttergrensefondet og at Politidirektoratet har ansvaret
for forvaltningen av fondet på norsk side. Komiteen mener at
Norge må være en aktiv partner i dette samarbeidet og utnytte de
midler og ressurser som stilles til rådighet gjennom fondet med
hensyn til grensekontroll og visumsamarbeid.
Komiteen støtter forslaget om
å utarbeide en ny politisk erklæring for Barentssamarbeidet. Det
er viktig at arbeidet her oppfattes som relevant av befolkningen
i regionen og at man klarer å engasjere innbyggere, næringsliv,
sivil sektor og regionale myndigheter i et praktisk arbeid for å
fremme samarbeid og utvikling. Komiteen viser til
at Norge finansierer 62,5 pst. av virksomheten til det Internasjonale
Barentssekretariatet, og at Russland, Sverige og Finland bidrar med
12,5 pst. hver.
Komiteen har allerede
pekt på behovet for målrettet arbeid med å skaffe kompetanse til
viktige vekstnæringer i Nord-Norge. Komiteen har
likeledes understreket viktigheten av utdanningssamarbeidet med
Russland.
Komiteen mener det er viktig
å ha et bredere arktisk perspektiv på utdannings- og forskningssamarbeid
enn bare det norsk-russiske. Komiteen har merket
seg det gode arbeidet som gjøres gjennom University of the Arctic
og mener det arbeidet som gjøres gjennom dette nettverket på en
kostnadseffektiv måte bidrar til mer kunnskap om viktige utfordringer
i Arktis og viktig nettverksbygging.
Komiteen har merket seg at i
meldingen slås det fast at kunnskap er navet i nordområdepolitikken
og støtter det arbeidet som gjøres for å bidra til systematisk bygging
av kunnskap og kunnskapsinfrastruktur ved universitetene, høyskolene
og andre kunnskapsmiljøer. Komiteen er enig i at
arbeidsdeling, samarbeid, kritisk masse og kvalitet er stikkord
for det videre arbeidet på dette området.
Komiteen mener at den manglende
tilgang på kvalifiserte ingeniører er et kritisk punkt både for
landet som helhet og for Nord-Norge spesielt. Fra bedriftenes side
pekes det på at selv om ingeniører kan rekrutteres fra hele verden,
er det ønskelig at en betydelig andel rekrutteres fra landsdelen.
Komiteen har merket seg at de
siste årene har kapasiteten ved ingeniørutdanningen ved Høgskolen
i Narvik og Universitetet i Tromsø vært større enn rekrutteringen
til ingeniørstudiene. Komiteen mener derfor at styrking
av rekrutteringsarbeidet fra videregående skole og oppover er viktig.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, mener
at sterk satsing på kompetanseheving og en god og kunnskapsfokusert utdanningssektor
er den viktigste prioriteringen for å sikre en bærekraftig vekst,
og derigjennom varig velferd i nord. Befolkningen i de tre nordligste
fylkene har lavere utdanningsnivå enn gjennomsnittet av befolkningen.
Flertallet vil videre vise til
behovet for å styrke russisk språk- og kulturkompetanse i nord som
døråpner for økt eksport og handel på tvers av landegrensen og som
et viktig tiltak for å styrke den mellomfolkelige kontakten.
Flertallet mener at tett samarbeid
mellom grunnskoler og videregående skoler, samt botilbud og velferdstilbud
for borteboende elever, kan være viktige tiltak i en landsdel med
høyere frafall i videregående skole enn landsgjennomsnittet.
Nordnorske utdanningsinstitusjoner må i rollen som
regional utviklingsaktør etter flertallets mening
bidra til å utvikle nye studietilbud i takt med arbeidslivets behov
og legge til rette for flere desentraliserte studietilbud slik at
flere kan ta utdanning og etterutdanne seg i kombinasjon med jobb
der man bor.
Flertallet etterspør utvikling
av en kunnskapsstrategi for Nord-Norge som kan gjøre landsdelen
bedre rustet til å gripe de mulighetene som økt aktivitet innen
olje-, gass- og mineralnæringen vil gi for økonomisk vekst, arbeidsplasser
og bosetting. Flertallet viser til at frafallet i
videregående skole for gutter i Finnmark i dag er på 70 pst., og
at kun 35 pst. av elever og lærlinger fullfører skolen på normert tid.
Den samlede fullføringsprosenten i Finnmark, inkludert dem som bruker
mer enn fem år på å fullføre, er på 50 pst. Dette er 20 pst. lavere enn
landsgjennomsnittet. For Nordland og Troms er situasjonen noe bedre,
men også her er fullføringsprosenten under landsgjennomsnittet. Flertallet viser
til at mangel på interessante læreplasser, lange avstander og det
at mange elever må flytte tidlig hjemmefra for å gå på skole, ofte
trekkes frem som forklaring på det høye frafallet spesielt i Finnmark.
Flertallet viser til at Nord-Norge
også scorer lavt på fylkesstatistikken over andel av befolkningen
som har høyere utdanning. Alle de tre nordligste fylkene ligger
under landsgjennomsnittet både for de med 1–4 års høyere utdanning og
for de med mer enn 4 års høyere utdanning. I Nordland har kun 3,4
pst. av befolkningen mer enn fire års høyere utdanning, noe som
er lavest i landet.
Flertallet ser det som en sentral
utfordring å motivere flere nordnorske ungdommer til å fullføre
videregående skole og skaffe seg videre utdanning som er relevant
for arbeid innen olje-, gass-, mineral-, fornybar energi-, fiskeri-
eller reiselivsnæringen. Nord-Norge har store muligheter, men også
betydelige utfordringer, i å sikre at lokal ungdom utdannes og rustes
til å bidra til og nyte godt av ringvirkningene som økt fremtidig
næringsaktivitet vil medføre. Flertallet viser til
at sentrale næringsorganisasjoner som OLF og NHO lenge har uttrykt
bekymring over mangel på lokal kompetent arbeidskraft i nord. Flertallet er
positiv til at regjeringen har satt i gang et nasjonalt 3-årig prosjekt
kalt «Ny GIV», som har som formål å få flere ungdommer til å fullføre
videregående skole. Flertallet håper prosjektet vil
gi merkbare resultater, men mener det trengs flere virkemidler for
å nå de ønskede resultater raskt nok, spesielt i Finnmark. Flertallet mener
det er behov for en egen kunnskapsstrategi for Nord-Norge som del
av nordområdesatsingen. Strategien bør ha som formål å heve fullføringsprosenten
i videregående skole til landsgjennomsnittet og øke det generelle
utdanningsnivået i landsdelen, for slik å kunne møte fremtidig behov
for kompetent arbeidskraft og sikre lokale ringvirkninger av økt
næringsaktivitet i landsdelen.
Den økte aktiviteten i Barentshavet
og de mange nye bedriftsetableringene i Nord-Norge har ført til
et stort og voksende behov for ingeniører. Dette kan gi et helt
annet perspektiv på sysselsettings- og utvik-lingsmuligheter for
ingeniørstillinger i Nord-Norge. Komiteen er blitt informert
om betydelig økt interesse for ingeniørstudiene ved lærestedene
i Narvik og Tromsø, noe som over tid vil kreve økte bevilgninger
til studieplasser, lærerstillinger og annen infrastruktur. Komiteen vil
be regjeringen om å følge denne utviklingen nøye og å bidra med målrettede
tiltak og nødvendige bevilgninger for å videreutvikle og styrke
de eksisterende kompetansemiljøene.
Komiteen vil fremheve fire områder
som bør prioriteres i det videre arbeidet: styrking av samarbeidet
mellom utdanningsinstitusjonene i Nord-Norge, styrking av de desentraliserte
utdanningstilbudene, utvikling av et tettere samarbeid mellom industrien,
de nasjonale forskningsinstitusjonene og kompetansemiljøene i Nord-Norge
og styrking av arbeidet med å skape et større tilfang av internasjonale
studenter.
Komiteen har merket seg at rekrutteringen
til den maritime utdanningen og antallet som har gjennomført maritim
fagutdanning innen yrker til sjøs og på land har vist en meget positiv
utvikling de senere årene. Petroleumsvirksomheten i Barentshavet
vil øke etterspørselen etter denne typen personell. Komiteen vil
derfor understreke betydningen av at dette arbeidet fortsettes og
styrkes.
Komiteen støtter anskaffelse
av nytt isgående forskningsfartøy. Komiteen mener
det er viktig at dette prosjektet realiseres så snart som mulig.
Svalbard har markert seg som et svært egnet
sted for forskning og høyere utdanning. Dette mener komiteen må
fortsette. Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) må sikres nødvendige
rammevilkår.
Komiteen mener det
er viktig at utviklingen i nord oppleves som positiv for hele befolkningen, inkludert
urfolk. Komiteen er opptatt av at de eventuelle konflikter
og interessemotsetninger som eksisterer og som vil oppstå, som en
følge av utbygging av ny infrastruktur eller iverksetting av ny
næringsaktivitet, må søkes løst gjennom dialog og forhandlinger.
Slik konfliktløsning må være inkluderende, og komiteen har
merket seg at meldingen legger opp til å sikre nødvendig deltakelse
fra ur-folks-organer i prosesser og beslutninger som berører urfolk. Komiteen er
opptatt av at mulige konflikter identifiseres og håndteres, og ikke
skaper unødig usikkerhet og manglende fremdrift.
Komiteen ser positivt på at det
internasjonale samarbeidet styrkes for å få kunnskap om hvordan
livsgrunnlaget til urfolk endres som følge av klimaendringene. Komiteen mener
det er viktig at økt næringsaktivitet i urfolksområder også vil
gi arbeidsplasser til urfolk.
Komiteen merker seg at det skal
startes et grenseoverskridende kunnskapsprogram for samisk tradisjonskunnskap
i de nordiske land og Russland.
Komiteen har merket seg at urfolk
er integrert i meldingen på en rekke områder, og slutter seg til
regjeringens mål om å legge til rette for at urfolk skal ha gode
vilkår for å delta i prosesser og medvirke til planlegging, beslutninger,
forvaltning, overvåking og forskning for å kunne nyttiggjøre seg
de muligheter den framtidige utvikling i nord kan gi. Sett i et
sirkumpolart perspektiv har alle de åtte arktiske statene og EU omtalt
urfolk i sine arktiske (nordområde-) strategier om enn i varierende
grad. Urfolkenes evne og muligheter til å kunne møte de utfordringer framtidige
klimaendringer, økt industrialisering og transport og geopolitiske
endringer vil medføre i Arktis, vil for en stor grad avhenge av
den beskyttelse og det handlingsrom for tilpasninger og utvikling
de respektive stater gir sine urfolk. Det omfatter også oppbygging
og utvikling av urfolkenes kapasitet og kompetanse til å møte slike
utfordringer.
Kunnskap er navet i Norges nordområdestrategi. Det
omfatter også urfolk. Komiteen viser til at det i
regjeringens nordområdestrategi av 2009 kapittel 7 er fremmet fem
tiltak for en positiv kunnskaps-, kapasitets- og kompetanseutvikling. Det
omfatter dokumentasjon av samisk tradisjonskunnskap, etablere et
program for kulturbasert næringsutvikling, utvikle etiske retningslinjer
for økonomisk virksomhet i nord, utvikle digital infrastruktur for
urfolks språk og styrke samiske institusjoners kapasitet og kompetanse,
herunder gi støtte til realisering av et samisk utrednings- og kompetansesenter
på Kola, Russland (jf. kap 3.5 i meldingen). Tiltakene etiske retningslinjer
og digital infrastruktur for urfolksspråk er ennå i en søknadsfase,
og det er viktig at også disse iverksettes snarest. Gjennom et forprosjekt
er Samisk kompetansesenter på Kola etablert og godkjent (registrert)
av regionale myndigheter i Murmansk fylke. Det har så langt ikke
oppnådd finansiering, og komiteen framhever betydningen
av at senteret sikres en framtidig finansiering av sin virksomhet.
For øvrig mener komiteen at det foreligger et framtidig
potensial for utvikling av både kunnskap og moderne arbeidsplasser
i et sterkere samarbeid mellom urfolk på tvers av landegrensene
i et sirkumpolart perspektiv. Innovasjon og entreprenørskap sett
i et grenseoverskridende urfolksperspektiv er viktige innfallsvinkler
i utviklingen av urfolkssamfunnene.