Jeg viser til brev av 28. februar 2012 der helse- og
omsorgskomiteen ber om min uttalelse til representantforslag nr.
8:54 fra stortingsrepresentantene Laila Dåvøy, Hans Olav Syversen, Knut
Arild Hareide og Geir Jørgen Bekkevold. I dokumentet fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber regjeringen
utarbeide en plan for satsing på livshjelp med følgende innhold:
1. Investering
og drift for flere enheter for lindrende behandling i sykehusene.
2. Minst 600 nye kommunale
plasser (senger) for lindrende behandling de neste fire årene, og
tilskudd til drift av disse.
3. Vurdere å fjerne
stykkprisfinansiering for døende pasienter i sykehus, og dermed
fullfinansiering over rammebevilgningene til de regionale helseforetakene.
4. Opprettelse av
ambulante team for lindrende behandling som dekker alle kommuner.
5. Kompetanseheving
av helsepersonell.
6. Opprettelse av
kreftkoordinatorstillinger i alle kommuner og bydeler.
Lindrende behandling utføres i dag ved kliniske sykehusavdelinger
og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Om lag 95 prosent
av pasientene i palliative enheter på sykehus er kreftpasienter.
Også i de kommunale helse- og omsorgstjenestene utgjør kreftpasientene
den største gruppen blant de palliative pasientene. Helsedirektoratet
har utarbeidet faglige retningslinjer for palliativ behandling i
kreftomsorgen. Retningslinjene inneholder en rekke faglige anbefalinger
for god og enhetlig praksis i helsetjenesten.
Helse- og omsorgsdepartementet vil i løpet av året
legge fram en ny kreftstrategi som vil sikre at vi møter fremtidens
utfordringer på kreftområdet på en helhetlig måte. I strategien
vil det blant annet bli lagt vekt på lindrende behandling og støtte
og omsorg ved livets slutt.
Finansieringen av tjenestene som de regionale helseforetakene
har ansvar for, foregår i flere trinn. Staten overfører penger til
regionale helseforetak som har et selvstendig ansvar for å benytte
midlene som stilles til disposisjon til å finansiere egne helseforetak
og private virksomheter i samsvar med sørge-for-ansvaret.
De regionale helseforetakene har et helhetlig ansvar
for både drift og investeringer. Dette innebærer at de har ansvar
for å prioritere og planlegge de ulike investeringsprosjektene i regionen,
samt igangsette enkeltprosjekter. En viktig forutsetning for beslutninger
om nye investeringer er at prosjektene er innarbeidet i de regionale
helseforetakenes overordnede planer og budsjetter. På denne måten
bekreftes og dokumenteres at prosjektene er vurdert og prioritert
innenfor helhetlige faglige og økonomiske rammer, slik at framtidige
kostnader kan håndteres når investeringene er ferdigstilt.
Regjeringen innførte i 2008 et nytt tilskudd
til bygging og modernisering av heldøgns omsorgsplasser. Tilskuddet
skal stimulere kommunene til å fornye og øke tilbudet av sykehjemsplasser og
omsorgsboliger for personer med behov for heldøgns helse- og sosialtjenester,
uavhengig av alder, diagnose eller funksjonshemming. Regjeringen
har som mål å gi tilsagn om tilskudd til 12 000 heldøgns omsorgsplasser
i perioden 2008-2015 og vil utvide rammene ytterligere dersom søknadsinngangen
fra kommunene tilsier det.
Modernisering og utbygging skal være utformet slik
at det spesielt er tilrettelagt og tilpasset beboere med demens
og kognitiv svikt, i tråd med det som er lagt til grunn i Regjeringens
Demensplan 2015. Det er i tillegg understreket i tilskuddets retningslinjer
at støtte også gis til heldøgns omsorgsplasser for palliativt tilbud
i kommunene.
Investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser
kan bare gis til kommuner.
Kommunen kan imidlertid samarbeide med andre
aktører, herunder frivillige organisasjoner og andre, om fremskaffelse
av heldøgns omsorgsplasser, dersom kommunen ønsker det. Det forutsettes
at tilskuddets regelverk oppfylles, og at kommunen inngår avtaler
på ordinære forretningsmessige vilkår.
Investeringstilskuddsordningen ble i 2011 styrket
(jf. Prop. 65 S, 2010/2011), slik at kommunene nå kan få innvilget
tilskudd tilsvarende i gjennomsnitt 35 pst. per enhet av godkjent
maksimal anleggskostnad.
Det er kommunene som har ansvaret for å finansiere
drift av eventuelle nye heldøgns omsorgsplasser. Kommunene har siden
2005 fått en betydelig vekst i frie inntekter, som har lagt grunnlaget
for vekst innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Palliativ behandling finansieres, på lik linje
med annen somatisk behandling, med ramme- og aktivitetsbaserte tilskudd.
Hensikten med den todelte finansieringen er å kombinere stykkprisfinansieringens
insentiver til aktivitet og effektivitet med rammefinansieringens
insentiver til kostnadskontroll og kvalitet.
For å gjøre palliativ behandling mer synlig
og målrettet i den innsatsstyrte finansieringen, ble det i 2003
opprettet en egen tilleggsrefusjon for palliativ behandling i tillegg
til DRG-refusjonen for selve grunnsykdommen (for eksempel kreftsykdommen).
Ordningen med økt stykkprisfinansiering av palliativ behandling
ble etablert under Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Ordningen
avløste tidligere ordning med fordeling av øremerkede midler etter
søknad. For at koden kan benyttes, skal det foreligge et spesifikt,
organisert palliativt tilbud i form av et palliativt senter. Senteret
skal ha et behandlingsopplegg for pasienten, og dette skal være
beskrevet i pasientens journal. Behandlingen skal gjelde innleggelse
eller dagbehandling. Det palliative senteret skal inneholde et palliativt team,
eventuelt en palliativ enhet. I 2011 tilsier foreløpige tall tilleggsutbetalinger
på om lag 78 mill. kroner for palliativ behandling over den innsatsstyrte
finansieringen for om lag 15 100 opphold. Tilsvarende tall for 2007
var om lag 49 mill. kroner for om lag 12 400 opphold.
I den nye kommunale helse- og omsorgstjenesteloven
forankres en plikt for kommunene til å oppnevne en koordinator for
pasienter og bru-kere med behov for langvarige og koordinerte tje-nester.
Koordinator skal være kontaktperson og ha hovedansvar for å følge
opp innspill fra pasien-ter og brukere. Koordinator skal ha en viktig
rolle i samhandlingen med spesialisthelsetjenesten, og bidra til
at pasient og bruker får et ”sømløst” tilbud. I tillegg skal koordinator sikre
framdrift i arbeidet med individuell plan. Regulering av habilitering
og rehabilitering, individuell plan og koordinator er samlet i en
felles forskrift. Den nye forskriften erstatter forskrift om habilitering
og rehabilitering og forskrift om individuell plan.
Samhandlingsreformen legger opp til et større kommunalt
ansvar for helse- og omsorgstjenestene. Samtidig skal spesialisthelsetjenesten
omstille seg ved å desentralisere de tjenester som er mulige, satse
mer på ambulant virksomhet som understøtter de kommunale tilbudene,
samt sentralisere høyspesialiserte funksjoner der dette gir best
kvalitet. Samhandlingsreformen skal bidra til et bedre og mer helhetlig
forløp for pasienter som har behov for palliasjon og gode kvalitative tilbud
nærmere der folk bor Reformen dreier seg om å skape en sammenheng
i pasientforløp, ikke bare mellom kommuner og sykehus, men også innad
i kommunen og mellom fagområder i spesialisthelsetjenesten. Mange
mennesker, som lever med en kreftdiagnose, og får behandling for denne,
vil trenge ytelser fra flere instanser på begge nivåer, ikke bare
knyttet til helse, men også NAV, hjelpemidler med mer. Reformens virkemidler
legger opp til endringer som skal komme denne pasientgruppen til
gode.
Gjennom forskrift om en verdig eldreomsorg, som
regjeringen innførte i samarbeid med KrF og V, er betydningen av
et godt palliativt tilbud i kommunene ytterligere understreket.
Det fremgår av denne forskriften at kommunene skal legge til rette
for at den enkelte tilbys samtale om eksistensielle spørsmål, samt
at det skal legges til rette for lindrende behandling og en verdig død.
Rammebetingelsene for spesialisthelsetjenesten må
i størst mulig grad legge til rette for å nå pasientene også utenfor
sykehus av kvalifisert personell, for eksempel i form av ambulante team.
Fra 2009 ble ISF-regelverket endret til i større grad å omfatte
helse-hjelp utført av flere helsepersonellgrupper enn leger (i hovedsak sykepleiere).
En slik omlegging fører til større fleksibilitet i bruk av personellressursene
i sykehus, og vil blant annet komme pasienter med kroniske sykdommer
til gode. Regelverket åpner også for i større grad å inkludere ambulant
virksomhet i innsatsstyrt finansiering. Det vil si polikliniske
kontakter som gjennomføres av en virksomhet innen spesialisthelse-tjenesten,
utenfor virksomhetens fysiske lokaler, men med bruk av virksomhetens
personell. Polikliniske kontakter som gjennomføres i pasientens
hjem, eller i sykehjem, er eksempler på aktivitet som regnes som
ambulant behandling. Det er viktig å se dette i sammenheng med at
man i større grad åpner for at helsehjelp utført av ulike helse-personellgrupper
kan utløse ISF-refusjon, fordi de ambulante tjenestene i hovedsak
utføres av annet helsepersonell enn lege.
Endringene har rettet opp svakheter i systemet, og
ISF avspeiler nå i større grad etablert praksis i sykehusene. Endringene
legger til rette for et bedre tilbud til pasientene, og for at tilbudet
kan organiseres på en fleksibel og mer kostnadseffektiv måte.
Konkret innebar endringen i helsepersonellkravet
i 2009 at krav om lege som utførende helsepersonell ble fjernet
eller utvidet til å omfatte i hovedsak sykepleiekonsultasjoner for bestemte
typer helsehjelp. Utvidelsen omfatter i hovedsak oppfølging av pasienter
med kroniske sykdommer, for eksempel kols og diabetes. I 2012 er
det gjort en mindre utvidelse ved at tre nye typer polikliniske
konsultasjoner eller DRGer er inkludert i beregningsgrunnlaget for
sykepleiekonsultasjoner. Foreløpige tall for 2011 viser at det ble
utført om lag 300 000 sykepleiekonsultasjoner i ISF. Dette utgjør
mer enn 5 pst. av alle polikliniske ISF-konsultasjoner. Helsedirektoratet
vil arbeide videre med ISF-ordningen.
Det er regionale kompetansesentra for lindrende behandling
i alle helseregionene. Sentrene har en utstrakt utadrettet virksomhet,
også mot kommuner, når det gjelder kompetansebygging og rådgivning
vedrørende enkeltpasienter. Nær alle helseforetak har etablert ambulante
team for palliativ behandling. Teamene har som oppgave å koordinere
palliativ behandling til pasienter både i helseforetak og i kommuner.
I noen kommuner er det egne palliative team som særlig tar seg av
pasienter med behov for lindrende omsorg, også pasienter som ikke
er i sykehjem.
Regjeringen har i oppfølgingen av St.meld. nr. 25
(2005-2006) om fremtidens omsorgsutfordringer etablert en egen kompetanse-
og rekrutteringsplan for den kommunale omsorgssektoren, Kompetanseløftet
2015, som inngår i handlingsplanen Omsorgsplan 2015. Kompetanseløftet
2015 følger også opp forliket på Stortinget mellom regjeringspartiene,
KrF og Venstre om Omsorgsplan 2015.
Kompetanseløftet 2015 inneholder strategier
og tiltak som skal bidra til å sikre den kommunale omsorgssektoren
tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning. Det bevilges årlig
om lag 300 mill. kroner til kompetansetiltak. Blant tiltakene inngår
blant annet utviklingssentre for sykehjem og hjemmetjenester, og
kompetanseheving innen omsorg ved livets slutt og lindrende behandling.
Denne kompetansesatsingen ble styrket med 8 mill. kroner i 2011,
og utgjør 16 mill. kroner i 2012. Økt kompetanse bidrar til å styrke kvaliteten
i tilbudet til pasienter med behov for lindrende behandling og omsorg
ved livets slutt.
Det har i om lag 10 år vært gitt tilskudd til prosjekter
i kommunene for å øke kompetanse når det gjelder lindrende behandling
og omsorg ved livets slutt. Tilskudds-ordningen er under evaluering,
og resultatet vil foreligge senere i år. Dette må ses i sammenheng
med at det er etablert utviklingssentre for sykehjem og hjemmesykepleie
i alle fylker. Palliativ behandling i kommune eller i hjemmet vil
også være et sentralt element i samhandlingsreformen, der bruk av
ambulante team bør være nedfelt i de lokale samhandlingsavtalene
mellom kommune og helseforetak.
For å styrke den etiske kompetansen i de kommunale
helse- og omsorgstjenestene, har Regjeringen i samarbeid med KS
og yrkesorganisasjonene iverksatt prosjektet ”Samarbeid om etisk
kompetanseheving”. Satsingen er en del av Omsorgsplan 2015, og skal
stimulere kommunene til å etablere møteplasser for etisk refleksjon
og utvikle metoder og verktøy for å drive systematisk etisk refleksjon
i det daglige arbeidet. Nærmere 200 kommuner deltar i prosjektet
i dag.
For å bedre det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget
for de kommunale helse- og omsorgstjenestene, har Regjeringen, som
del av Omsorgsplan 2015, styrket omsorgsforskningen. Satsingen utgjør
37 mill. kroner i 2012. Regjeringen mener det er viktig å styrke
den praksisnære forskningen, og har på denne bakgrunn etablert fem
nye sentra for omsorgsforskning som skal bidra til mer forskningsformidling og
kompetanseheving i sektoren, styrke fag- og metodeutvikling i utdanningene,
samt sikre nærhet til tjenesteutøverne i kommunene.
Som oppfølging av Omsorgsplan 2015 er det, som
nevnt over, etablert utviklingssenter for sykehjem og utviklingssenter
for hjemmetjenester i hvert fylke, med ansvar for fag- og kompetanseutvikling
i omsorgstjenesten. Dette vil bidra til ny og økt kunnskap, blant
annet om utforming av tjenestetilbudet, framtidig kompetansebehov
og hensiktsmessig og effektiv organisering og ressursfordeling.
Mange sentre jobber med kompetanseheving innen lindrende behandling
og omsorg ved livets slutt.
Legetjenesten i sykehjem er også styrket med nærmere
48 prosent i perioden 2006-2011. Dette bidrar til bedre medisinsk
oppfølging av beboere i sykehjem.
Det er etablert palliative tilbud ved de fleste helseforetak
og i en del kommuner. Derfor har det også blitt opprettet en rekke
legestillinger i palliativ medisin, uten at disse har hatt en felles utdanning
til denne type arbeid. Stillingene er i dag besatt av leger med
ulike kliniske spesialiteter, og med varierende arbeidserfaring
på området. Dette er et viktig fagfelt, og vi har sett at det kan
være hensiktsmessig at spesialistene får en felles påbygging av
formell kompetanse, som kan bidra til at pasientene får best mulig
behandling. Kompetanseområdet palliasjon skal gi en kompetanse som
kan brukes like mye i sykehus, som av leger i primærhelsetjenesten.
Det er derfor besluttet at Helsedirektoratet skal prøve ut en utdanning
som vi kaller ”kompetanseområde i palliativ medisin”. Forsøket skal
evalueres. Dersom utprøvingen viser at det er hensiktsmessig å opprette
”formelle kompetanseområder”, vil en vurdere om dette kan etableres
innenfor flere områder.
Legenes spesialistutdanning går over fire til
seks år, og et kompetanseområde vil komme ”på toppen” av relevante
spesialistutdanninger. Et ”kompetanseområde” skal karakteriseres
ved at leger med en særlig interesse og kompetanse arbeider innenfor
et område som griper inn i tre eller flere spesialiteter.
Meld. S. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd
– samspill i praksis, har som mål at tjenestenes behov for kompetanse
skal legges til grunn for hva utdanningene skal inneholde. Hver
enkelt grunnutdanning skal gjennomgås med henblikk på både generelle
og mer spesifikke krav til kompetanse. Helse- og omsorgssektoren
blir sentrale bidragsytere i dette arbeidet.
Kommunen har en lovestet plikt til å tilby koordinator
til pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte
tjenester. Denne plikten er tydeliggjort ved at den er tatt inn
i ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester som trådte i kraft
1. januar 2012. Behovet må være av en viss varighet, men det er
ikke et krav at behovet skal være varig eller strekke seg over et bestemt
antall måneder eller år. Med behov for koordinerte tjenester menes
at behovet må gjelde to eller flere helse- og/eller sosiale tjenester.
Det vil si tjenester fra forskjellige tjenesteytere, og at tjenestene
må eller bør ses i sammenheng. Koordinatoren skal sørge for nødvendig
oppfølging av den enkelte pasient eller bruker, og sikre samordning
av tjenestetilbudet. Mange kreftpasienter vil kunne dra nytte av
en som kan bistå familie og pa-sient i å koordinere forløp, herunder bistå
i forhold rundt økonomi, økonomisk bistand, hjelpemidler med mer.
Kommunen må videre sørge for rammebetingelser som gjør det mulig
å fylle en koordinatorrolle, herunder at den som oppnevnes som koordinator
har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta oppgaven. Det er en lovfestet
plikt for kommunen å ha en koordinerende enhet som blant annet skal
sørge for opplæring og veiledning av koordinator. Jeg vil i denne
sammenheng også berømme Kreftforeningen som har vært raskt ute med
å etablere en tilskuddsordning på 30 mill. kroner, som kommunene
kan søke på for å ansette kreftkoordinator. Koordinatoren blir en
viktig samarbeidspart for fastlegen, og gir fastlegen økt mulighet
til å gi sine pasienter med en kreftdiagnose et helhetlig opplegg.