Det felles reisefrihetsområdet innen Schengen medfører
at også kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende.
Det er derfor et økende behov for å fjerne rettslige og faktiske hindringer
for etterforskning og strafforfølgning på tvers av landegrensene.
Internasjonalt rettslig samarbeid på det strafferettslige området
er nødvendig. Det er viktig at flest mulig land deltar i et slikt
samarbeid, slik at ingen stater får karakter av fristed for forbrytere.
Også Norge må følge med på den utviklingen som skjer på området, særlig
innen Europa, og bør slutte seg til nye internasjonale avtaler om
strafferettslig samarbeid som kan bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det har den senere tid vært et utstrakt arbeid
innen EU for å bedre det internasjonale samarbeidet innen strafferetten.
Som et ledd i dette arbeidet vedtok EU Konvensjon av 29. mai 2000 om
gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater.
En tilleggsprotokoll til denne konvensjonen ble vedtatt 16. oktober
2001. Også i Europarådet har det blitt vedtatt en ny tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen, som innebærer en videreutvikling av det strafferettslige
samarbeidet innen Europarådet. Dette er Annen tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen som er utformet etter inspirasjon av 2000-konvensjonen.
Enkelte av bestemmelsene i 2000-konvensjonen om
gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater
er Schengen-relevante, og således allerede bindende også for Norge.
For at de øvrige bestemmelsene i denne konvensjonen og tilleggsprotokollen
av 2001 skulle kunne gjøres gjeldende, inngikk Norge og Island en
avtale med EU i 2003 om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen
av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske
unions medlemsstater og protokollen av 2001 til denne konvensjonen.
Formålet med 2000-konvensjonen, 2001-protokollen
og Annen tilleggsprotokoll er å fremme et tettere internasjonalt
samarbeid i kampen mot kriminalitet, for å effektivt kunne straffeforfølge og
forebygge kriminalitet på tvers av landegrenser. Det rettslige samarbeidet
gjøres enklere og mer fleksibelt, eksempelvis ved regler om direkte
oversendelse av dokumenter til forkynning og anmodninger om bevisopptak
mv. Avtalene regulerer videre enkelte former for rettslig samarbeid
som ikke tidligere er konvensjonsregulert, som for eksempel avhør
ved video- og telefonkonferanse, avlytting av telekommunikasjon
og overvåkning av banktransaksjoner. De har også enkelte bestemmelser om
politisamarbeid i form av bl.a. felles etterforskningsteam og hemmelig
etterforskning mv.
I proposisjonen foreslås lovendringer som departementet
mener er nødvendige for at Norge skal kunne ratifisere Tilknytningsavtalen
og Annen tilleggsprotokoll. Det foreslås i tillegg enkelte lovendringer
som ikke strengt tatt anses påkrevd for å kunne ratifisere avtalene,
men som Justisdepartementet mener er ønskelige for å gjøre lovverket
på området mer tilgjengelig og for at det skal gi et mer dekkende
uttrykk for rettstilstanden.
I proposisjonen bes det også om Stortingets
samtykke til å ratifisere nevnte avtaler. I denne innstillingen
blir bare lovforslagene behandlet. Det vises til egen innstilling
om vedtak om samtykke til avtalene.
I proposisjonen legger departementet frem forslag
til endringer i domstolloven, utleveringsloven, straffeprosessloven,
ekomloven og politiloven.
Departementet foreslår å endre domstolloven slik
at denne vil åpne for elektronisk oversendelse av anmodninger om
forkynning.
Departementet går imidlertid inn for at Norge
tar forbehold mot Annen tilleggsprotokoll artikkel 16 om postforkynning.
Departementet bemerker at vi i medhold av 2000-konvensjonen vil
ha mulighet for postforkynning til alle EU-statene.
Departementet går også inn for å endre straffeprosessloven
samt utleveringsloven slik at det tilrettelegges for at kravene
i 2000-konvensjonen artikkel 18 om kommunikasjonskontroll samt innhenting
av data om elektronisk kommunikasjon, kan imøtekommes. Det er i
dag teknisk mulig å gjennomføre direkte overføring av kommunikasjon
samt innhenting av data om elektronisk kommunikasjon til fremmed
stat. Metoden benyttes imidlertid ikke innenfor det rettslige samarbeidet.
Konvensjonsforpliktelsen og forslagene imøtekommer således den teknologiske
utviklingen på området. Ved å legge til rette for umiddelbar overføring
vil kontroll kunne skje mer effektivt idet den anmodede staten ikke
involveres i den praktiske og tekniske gjennomføringen. Forslaget
vil således også virke ressursbesparende.
Ifølge departementet vil endringene føre til
en forenkling og effektivisering av det internasjonale samarbeidet
i straffesaker, for eksempel ved at rettsanmodninger i større grad
sendes direkte og elektronisk. Det må antas at dette vil medføre
mindre bruk av ressurser. Samtidig kan det muligens forventes at
implementeringen av konvensjonsbestemmelsene kan føre til at det
oftere enn før vil bli anmodet om bistand fra norske myndigheter.
Totalt sett antas det at lovendringene ikke vil medføre vesentlige
økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jan Bøhler, Tore Hagebakken, Sigvald Oppebøen Hansen, Anna Ljunggren
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Ulf Leirstein, Åse Michael-sen og lederen Per Sandberg, fra
Høyre, André Oktay Dahl og Anders B. Werp, fra Sosialistisk Venstreparti,
Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge, viser
til Prop. 97 LS (2011–2012).
Komiteen viser til at de foreslåtte
endringene i domstolloven, utleveringsloven, straffeprosessloven,
ekomloven og politiloven er nødvendige for å gjennomføre Avtale
19. desember 2003 mellom Den europeiske union og Republikken Island
og Kongeriket Norge om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen
av 29. mai 2000 om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske
unions medlemsstater og i protokollen av 2001 til denne konvensjon,
samt Annen tilleggsprotokoll 8. november 2001 til Den europeiske
konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker.
Komiteen viser videre til at
det også bes om Stortingets samtykke til å ratifisere nevnte avtaler.
Komiteen har merket seg at ingen
av høringsinstansene går imot norsk ratifikasjon av avtalene.
Riksadvokaten uttaler:
«I en situasjon hvor kriminaliteten i økende grad er
grenseoverskridende og organisert, er det åpenbart behov for at
Norge slutter seg til nye internasjonale avtaler om strafferettslig
samarbeid som kan bidra til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse.»
ØKOKRIM utdyper fordelene slik:
«ØKOKRIM er generelt svært positiv til de internrettslige
endringene som foreslås i høringsnotatet. Flere av dem har klar
og praktisk betydning for vårt arbeid med straffesaker hvor det
etterforskes i andre europeiske land. Særlig gjelder dette kommunikasjonskanaler
og elektronisk fremsendelse (høringsnotatet pkt 4 og 5), avhør ved
video- og telefonkonferanse (pkt 10) og informasjon om bankkonti,
transaksjoner mv (pkt 12). Utenlandsetter-forsking og bevisopptak er
svært tid- og ressurskrevende, og det er viktig å forbedre det rettslige
rammeverket.»
Komiteen viser til at enkelte
av høringsinstansene er usikre på om personvernet vil kunne ivaretas
ved elektronisk fremsendelse av personsensitive opplysninger i rettsanmodninger. Komiteen forutsetter
at det i forskrift fastsettes bestemmelser som i tilstrekkelig grad
vil ivareta personvernhensyn ved mottak og oversendelse av anmodninger.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å
gjøre slikt
vedtak til lov
om endringer i utleveringsloven m.m.
I
I lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene gjøres følgende
endringer:
§ 46 første ledd skal lyde:
Rettsanmodninger fra utenlandske domstoler eller andre
utenlandske myndigheter skal bare efterkommes naar de blir sendt
gjennom vedkommende norske regjeringsdepartement, hvis ikke andet
er bestemt av Kongen, eller følger av overenskomst med fremmed
stat.
§ 46 fjerde ledd annet punktum oppheves.
§ 47 nytt siste ledd skal lyde:
For bevisopptak i straffesak ved utenlandsk myndighet
gjelder også lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. § 23 b.
§ 48 første ledd annet punktum skal lyde:
Anmodningen sendes gjennom vedkommende regjeringsdepartement,
hvis ikke andet er bestemt av Kongen eller følger av overenskomst
med fremmed stat
§ 164 skal lyde:
Kongen kan bestemme at det som skal forkynnes kan
meddeles per telefaks eller ved andre kommunikasjonsmidler til den
som skal utføre forkynnelsen, og fastsette nærmere regler om dette.
Det kan også bestemmes at meddelelsen kan sendes via annen myndighet.
Første og annet punktum gjelder også for dokumenter som meddeles
fra utenlandsk myndighet og som skal forkynnes i Norge.
II
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. gjøres følgende endringer i kapittel V:
Ny § 23 a skal lyde:
1. En begjæring om rettslig bistand fra
utenlandsk myndighet i forbindelse med straffesak i fremmed stat
som er fremsatt overfor departementet eller i samsvar med overenskomst
med vedkommende stat, skal så vidt mulig etterkommes.
2. Begjæringen skal avslås dersom gjennomføringen
ville krenke Norges suverenitet, medføre fare for rikets sikkerhet
eller stride mot rettsordenen eller andre vesentlige interesser.
3. Begjæringen kan også avslås dersom
a) den gjelder en handling som etter
bestemmelsene i §§ 4 og 5 ikke kan begrunne utlevering,
b) den fullbyrdende myndighet har kjennskap til
at det i Norge eller i en stat som er tilknyttet Schengen-samarbeidet
eller Den europeiske union er avsagt dom eller foreligger annen
avgjørelse som avskjærer videre strafforfølgning for det forhold
begjæringen gjelder,
c) det foreligger tungtveiende grunner for at
begjæringen ikke bør etterkommes,
4. Tredje ledd bokstav a gjelder ikke anmodning
fra en stat som er tilsluttet Schengen-samarbeidet eller Den europeiske
union.
5. Det er ikke til hinder for gjennomføringen
av anmodningen at handlingen som anmodningen gjelder, ikke er straffbar
etter norsk rett. Dette gjelder likevel ikke anmodninger som involverer bruk
av tvangsmidler, jf. § 24 tredje ledd.
Ny § 23 b skal lyde:
1. Påtalemyndigheten kan beslutte å fremme
anmodning til utenlandsk myndighet om bistand til bevisopptak. Slik
anmodning sendes via Justisdepartementet, hvis ikke annet er bestemt
ved overenskomst med fremmed stat.
2. Kongen kan gi nærmere forskrifter om rettsanmodninger
etter denne bestemmelsen.
§ 24 nr. 1 nytt annet og tredje punktum skal lyde:
Det kan også ellers bestemmes at ting som kan beslaglegges
eller inndras i medhold av straffeprosessloven kapittel 16, skal
overføres til fremmed stat for det formål at tingen skal tilbakeleveres
til rette eier. Tilsvarende kan det bestemmes at det skal gis avkall
på ting som er midlertidig overlevert fremmed stat.
§ 24 nr. 3 annet punktum skal lyde:
Første punktum, andre alternativ gjelder ikke for stater
tilsluttet Schengensamarbeidet eller Den europeiske union.
§ 24 nr. 4 fjerde punktum skal lyde:
Reglene i § 17 tredje ledd
gjelder tilsvarende.
Ny § 24 a skal lyde:
1. Til bruk for straffesak i fremmed stat
kan utenlandsk domstol eller annen myndighet som er kompetent etter
vedkommende lands lovgivning, på begjæring avhøre vitner og sakkyndige
som befinner seg i Norge ved fjernavhør. Begjæringen fremsettes
overfor departementet, med mind-re annet er fastsatt ved overenskomst
med fremmed stat.
2. Fjernavhør etter denne bestemmelsen gjennomføres
ved norsk domstol. Innkallelse av den som skal avgi forklaring skjer
etter reglene i straffeprosessloven. For plikten til å møte som
vitne eller sakkyndig gjelder straffeprosessloven §§ 108, 109 og
143 tredje ledd tilsvarende. Tredje punktum gjelder ikke for fjernavhør
ved hjelp av telefon.
3. Avhøret kan gjennomføres i henhold til lovgivningen
i den stat som har fremsatt begjæringen, så lenge en slik fremgangsmåte
ikke er forbudt etter norsk rett. En dommer skal være til stede
under hele avhøret og føre kontroll med utspørringen.
4. For vitnet og den sakkyndiges adgang og plikt
til å forklare seg mv. gjelder bestemmelsene i straffeprosessloven
kapittel 10 og 11 tilsvarende så langt de passer. Den som avhøres
kan også nekte å avgi forklaring i den utstrekning dette følger
av den anmodende stats lovgivning. Fjernavhør ved hjelp av telefon
kan bare skje dersom vitnet eller den sakkyndige samtykker.
5. For straffansvar for falsk forklaring gjelder straffeloven
§§ 163 til 167 tilsvarende.
6. Kongen kan gi forskrifter om fjernavhør etter denne
bestemmelsen, herunder regler om blant annet føring av referat,
bruk av tolk og dommerens kontroll med avhøret mv.
§ 25 nr. 1 og 2 skal lyde:
1. Til bruk for straffesak her i landet
eller i fremmed stat kan det bestemmes at en person
som her i landet er frihetsberøvet på
grunn av straffbar handling, skal midlertidig
overføres til en fremmed stat for å
avhøres som vitne eller fremstilles til konfrontasjon. Overføring
som nevnt i første punktum, kan også skje med vedkommendes samtykke
for å bistå ved andre etterforskningsskritt, eller skje
i forbindelse med fornyet prøving av dom.
2. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsendes via departementet
med mindre annet er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat.
Begjæringen skal inneholde opplysninger om arten av den straffbare
handling.
§ 25 nr. 3 første og annet punktum skal lyde:
Begjæring om midlertidig overføring til bruk for straffesak
i fremmed stat skal ikke etterkommes dersom den handling
forfølgningen gjelder eller en tilsvarende handling, ikke er straffbar
etter norsk lov, eller dersom den etter bestemmelsene i §§ 4 til
6 ikke kan begrunne utlevering. Overføring til fremmed
stat skal ikke skje dersom vedkommendes nærvær er nødvendig
her i riket av hensyn til en straffesak, eller dersom andre sterke
grunner taler mot overføring.
§ 25 nr. 4 skal lyde:
4. Dersom vedkommende ikke samtykker i overføring
etter nr. 1 første punktum, avgjør retten ved kjennelse om det er
lovlig adgang til overføring. Er vedkommende under strafforfølgning
her i riket, hører saken inn under den domstol som behandler straffesaken.
Reglene i § 17 tredje ledd gjelder tilsvarende. Dersom
vedkommende overfor påtalemyndigheten eller kriminalomsorgen skriftlig
samtykker til midlertidig overføring, avgjør den stedlige statsadvokat
om overføring skal skje. Før det treffes avgjørelse
om overføring til utlandet, skal det innhentes uttalelse
fra fengsels- eller anstaltmyndigheten såframt vedkommende soner
straff eller er anbrakt i anstalt.
Ny § 25 a skal lyde:
1. En person som i utlandet er berøvet
friheten på grunn av straffbar handling, kan overføres midlertidig
til Norge for å avhøres som vitne eller bistå ved andre etterforskningsskritt.
Det samme gjelder ved fornyet prøving av dom.
2. Begjæring om overføring etter nr. 1 fremsettes
av påtalemyndigheten og sendes via departementet med mindre annet
er fastsatt ved overenskomst med fremmed stat.
3. Personen som overføres skal holdes i fengslig forvaring,
med mindre vedkommende uten-landske myndighet anmoder om at fengslingen skal
opphøre. Det er et vilkår for fengsling at det godtgjøres å foreligge
beslutning om bruk av fengslig forvaring i samsvar med vedkommende stats
lovgivning. Lov 20. januar 2012 nr. 4 om pågriping og overlevering
til og frå Noreg for straffbare forhold på grunnlag av ein arrestordre §
13 tredje ledd første og annet punktum gjelder tilsvarende.
4. Personen som er overført skal under oppholdet her
i riket ikke bli satt under rettsforfølgning, straffet eller utlevert
for handling han har begått før overføringen. Vedkommende skal tilbakeføres til
den fremmede stat så snart som mulig eller innen en nærmere fastsatt
frist.
III
I lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker
gjøres følgende endringer:
§ 203 nytt annet ledd skal lyde:
Ved anmodning fra fremmed stat om rettslig hjelp
til utlevering av elektronisk lagrede data gjelder § 216 a fjerde
til sjette ledd tilsvarende.
§ 210 første ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Ved anmodning fra fremmed stat om rettslig hjelp
til utlevering av elektronisk lagrede data gjelder § 216 a fjerde
til sjette ledd tilsvarende.
§ 216 a fjerde ledd nytt tredje og fjerde punktum
skal lyde:
Dersom kommunikasjonsavlytting er besluttet som
ledd i rettslig bistand til fremmed stat etter lov 13. juni 1975
nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. § 24, kan politiet pålegge
eier eller tilbyder av nett eller tjeneste å bistå slik at kontrollen
kan skje ved umiddelbar overføring til den fremmede staten. Tredje
punktum gjelder likevel bare i den utstrekning slik bistand er nødvendig
for å oppfylle forpliktelser i henhold til overenskomst med fremmed
stat som Norge er part i.
§ 216 a nytt femte og sjette ledd skal lyde:
Påtalemyndigheten kan i den utstrekning det er nødvendig
for å oppfylle forpliktelser i henhold til overenskomst som Norge
er part i, treffe beslutning om at det skal gis teknisk bistand
til gjennomføring av beslutning fra kompetent rettslig myndighet
i fremmed stat om kommunikasjonsavlytting, som skal foretas som
ledd i etterforskning av en straffesak i denne stat. Dette gjelder
bare dersom kontrollen retter seg mot personer som ikke oppholder
seg i Norge og kontrollen kan skje ved umiddelbar overføring. Tredje
og fjerde ledd gjelder tilsvarende. Utfyllende vilkår for å etterkomme
anmodning fra fremmed stat om teknisk bistand til kommunikasjonskontroll
etter denne bestemmelse og krav til beslutningens innhold fastslås
av Kongen.
Kongen kan gi nærmere regler om varslingsplikt ved
kommunikasjonskontroll som ikke krever rettslig eller teknisk bistand
i en fremmed stat og som er i samsvar med overenskomst med vedkommende
stat. Kongen kan også gi nærmere regler om behandling av varsel
fra fremmed stat om slik kommunikasjonskontroll i Norge.
§ 216 b annet ledd bokstav b og c skal lyde:
b) å stenge anlegg som nevnt i bokstav a for
kommunikasjon, eller
c) å identifisere anlegg som nevnt i bokstav a
ved hjelp av teknisk utstyr.
§ 216 b annet ledd bokstav d oppheves.
§ 216 b nytt fjerde ledd skal lyde:
Ved anmodning fra fremmed stat om rettslig hjelp
til kommunikasjonskontroll som nevnt i annet ledd bokstav a gjelder
§ 216 a fjerde og femte ledd tilsvarende.
IV
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet skal § 20
a lyde:
§ 20 a Utenlandsk
polititjenestemann
Utenlandsk tjenestemann kan delta i felles etterforskningsgrupper,
felles politioperasjoner, eller på annen måte utføre tjenestehandlinger
i Norge i den grad det følger av overenskomst med fremmed stat. Tilsvarende
gjelder for adgangen til å fortsette observasjon og forfølgelse
på norsk territorium.
Det kan unntaksvis gis politimyndighet til utenlandsk
tjenestemann. § 20 tredje ledd gjelder tilsvarende.
Utenlandsk tjenestemann som nevnt i første ledd, er
å anse som offentlig tjenestemann i forhold til straffelovens bestemmelser.
Kongen kan gi nærmere regler om vilkår for og gjennomføringen
av internasjonalt samarbeid som nevnt i første ledd, herunder særlig
om vilkårene for adgangen til å fortsette observasjon og forfølgelse som
nevnt i første ledd annet punktum.
V
I lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon
skal § 2-8 tredje ledd nytt annet punktum lyde:
Myndigheten kan også
gi forskrifter om tilbyders krav på dekning av kostnader som følge
av bistand til fremmede stater for å oppfylle forpliktelser i henhold til
overenskomst som Norge er part i.
VI
I lov 15. april 2011 nr. 11 om endringer i ekomloven
og straffeprosessloven mv. (gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv
i norsk rett) gjøres følgende endringer i avsnitt I om endringer
i lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker:
§ 203 annet ledd oppheves.
§ 210 første ledd tredje punktum oppheves.
I endringen av § 210 b skal nytt sjette ledd lyde:
Ved anmodning fra fremmed stat om rettslig hjelp
til utlevering av trafikkdata som nevnt i første ledd, gjelder §
216 a fjerde til sjette ledd tilsvarende.
I endringen av § 210 c skal annet ledd lyde:
§ 210 b annet til sjette ledd gjelder
tilsvarende.
VII
1. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan
sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.
2. Kongen kan gi nærmere overgangsregler.
Oslo, i justiskomiteen, den 29. mai 2012
Per Sandberg |
Anders B. Werp |
leder |
ordfører |