Det felles reisefrihetsområdet innen Schengen medfører
at også kriminaliteten i stigende omfang er grenseoverskridende.
Det er derfor et økende behov for å fjerne rettslige og faktiske hindringer
for etterforskning og strafforfølgning på tvers av landegrensene.
Internasjonalt rettslig samarbeid på det strafferettslige området
er nødvendig. Det er viktig at flest mulig land deltar i et slikt
samarbeid, slik at ingen stater får karakter av fristed for forbrytere.
Også Norge må følge med på den utviklingen som skjer på området, særlig
innen Europa, og bør slutte seg til nye internasjonale avtaler om
strafferettslig samarbeid som kan bidra til en effektiv kriminalitetsbekjempelse.
Det har den senere tid vært et utstrakt arbeid
innen EU for å bedre det internasjonale samarbeidet innen strafferetten.
Som et ledd i dette arbeidet vedtok EU konvensjon av 29. mai 2000 om
gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater.
En tilleggsprotokoll til denne konvensjonen ble vedtatt 16. oktober
2001. Også i Europarådet har det blitt vedtatt en ny tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen, som innebærer en videreutvikling av det strafferettslige
samarbeidet innen Europarådet. Dette er Annen tilleggsprotokoll
til 1959-konvensjonen som er utformet etter inspirasjon av 2000-konvensjonen.
Enkelte av bestemmelsene i 2000-konvensjonen om
gjensidig hjelp i straffesaker er Schengen-relevante, og således
allerede bindende også for Norge. For at de øvrige bestemmelsene
i denne konvensjonen og tilleggsprotokollen av 2001 skulle kunne
gjøres gjeldende, inngikk Norge og Island en avtale med EU i 2003
om anvendelsen av visse bestemmelser i konvensjonen av 29. mai 2000
om gjensidig hjelp i straffesaker mellom Den europeiske unions medlemsstater og
protokollen av 2001 til denne konvensjonen.
Formålet med 2000-konvensjonen, 2001-protokollen
og Annen tilleggsprotokoll er å fremme et tettere internasjonalt
samarbeid i kampen mot kriminalitet, for å effektivt kunne straffeforfølge og
forebygge kriminalitet på tvers av landegrenser. Det rettslige samarbeidet
gjøres enklere og mer fleksibelt, eksempelvis ved regler om direkte
oversendelse av dokumenter til forkynning og anmodninger om bevisopptak
mv. Avtalene regulerer videre enkelte former for rettslig samarbeid
som ikke tidligere er konvensjonsregulert, som for eksempel avhør
ved video- og telefonkonferanse, avlytting av telekommunikasjon
og overvåkning av banktransaksjoner. De har også enkelte bestemmelser om
politisamarbeid i form av bl.a. felles etterforskningsteam og hemmelig
etterforskning mv.
I proposisjonen legger departementet frem forslag
til endringer i ulike lover for å gjennomføre de nevnte avtalene.
I proposisjonen bes det også om Stortingets samtykke til å ratifisere avtalen
og tilleggsprotokollen. I denne innstillingen behandles kun vedtak
om samtykke. Det vises til egen innstilling om lovforslagene.