Departementet legg fram forslag til ei ny felles ordning
for arbeidsgivarar si innrapportering av tilsetjings- og inntektstilhøve
m.m. til Skatteetaten, arbeids- og velferdsetaten (Nav) og statistisk sentralbyrå
(SSB). Forslaget er i andre samanhengar omtalt som EDAG (Elektronisk
dialog med arbeidsgivarar). Føremålet med forslaget er i første
rekkje å forenkle arbeidsgivar si innrapportering av opplysningar
om tilsetjings- og inntektstilhøve ved at arbeidsgivar ikkje skal vere
nøydd til å gjenta rapportering av opplysningar som allereie er
gitt. Forslaget vil òg medverke til auka effektivitet og betre oppgåveløysing
i etatane og betre tenester frå det offentlege. Det blir foreslått
at ordninga skal regulerast ved ei særskild lov som vil gjere regelverket
lett tilgjengeleg for arbeidsgivarar og inntektsmottakarar.
I dag rapporterer arbeidsgivarar til dels dei
same opplysningane om tilsetjingar, løn og skattetrekk til skatteetaten,
Nav og Statistisk sentralbyrå. Denne rapporteringa skjer til fleire
ulike tidspunkt. Forslag til ny ordning inneber at fleire av dei
oppgåver og skjema som i dag blir levert, erstattast av ei ny felles
innrapporteringsordning der arbeidsgivar minst ein gong per månad
rapporterer lønsopplysningar osb. om kvar einskild tilsett. Dagens
betalingsfristar for forskotstrekk og arbeidsgivaravgift vil bli
vidareført.
Den same krinsen som i dag er pliktig til å
rapportere eller gi oppgåver til ein eller fleire av etatane, skal
vere pliktig til å innrapportere etter ny ordning. Opplysningane
som skal leverast inn, er søkt harmonisert mellom etatane utan at
det i prinsippet blir gjort endringar i kva for opplysningar som
skal rapporterast. Departementet gjer likevel merksam på at det
samla omfanget av rapporteringsplikta vil bli noko større enn i
dag. Dette kjem dels av at opplysningane i nokre tilfelle skal rapporterast
oftare enn i dag. Dette gjeld til dømes opplysningar om forskotstrekk og
arbeidsgivaravgift. Vidare skal nokre opplysningar gis om fleire
personar eller av fleire arbeidsgivarar enn i dag. Dette gjeld opplysningar
til Nav og SSB, der forslaget inneber at alle arbeidsgivarar samanhangande
skal rapportere opplysningar for alle tilsette. I dag er rapporteringsplikta
til Nav avgrensa til behov i samband med dei tilsette sine krav
til ytingar, og for SSB blir det i dag innhenta opplysningar frå
eit avgrensa utval på om lag 17 000 respondentar.
For å unngå at denne utvidinga av rapporteringsplikta
blir ei auka belastning for arbeidsgivarane, føreset ordninga at
opplysningane i all hovudsak blir levert elektronisk, og at dei
produserast av lønssystem eller andre IT-system som arbeidsgivarane
nyttar. For arbeidsgivarar som ikkje nyttar slike system, blir det
foreslått å gjere ein Internett-portal tilgjengeleg for rapportering,
men det vil òg vere mogeleg å levere på papir i ein overgangsperiode.
Felles innhenting av opplysningar frå arbeidsgivarar
til dei tre etatane føreset etablering av fellestenester for å vareta
heilskapen i ordninga. Skattedirektoratet vil bli ansvarleg for
informasjon og rettleiing overfor arbeidsgivarar, og for forvalting
av ordninga.
Forslaget inneber ei felles innsamling av innrapporterte
opplysningar og vedkjem difor forholdet til personvernet og personvernlovgivinga. Departementet
har søkt å vareta dette på best mogeleg vis. Det blir foreslått
å utvikle ei Internett-teneste som skal gi kvar inntektsmottakar oversyn
over dei opplysningane som er innrapportert om inntektsmottakaren.
Omsynet til personvernet tilseier òg at det blir regulert og avgrensa
kven som skal ha tilgang til dei innsamla opplysningane. Departementet
foreslår at skatteetaten, Nav og SSB får tilgang. Opplysningane
skal berre brukast i samband med desse etatane sine lovpålagte oppgåver,
og etatane må ha heimel i lov for vidare handsaming av opplysningane.
Departementet foreslår at lova trer i kraft
frå den tid Kongen bestemmer. Lova bør tre i kraft frå eit årsskifte,
og tidlegaste tidspunkt for ikraftsetjing vil vere 1. januar 2015.
Ordninga vil ha konsekvensar for arbeidsgivarar,
for dei berørde etatane og for mottakarar av lønn, pensjon mv. Ordninga
blir venta å gi vesentleg samfunnsøkonomisk gevinst i form av redusert
belastning for arbeidsgivarar ved at fleire rapporteringsordningar
blir samordna og standardisert, auka effektivitet og betre oppgåveløysing
i etatane og betre tenester frå det offentlege. Ansvaret for systemutvikling,
forvaltning og for fellestenestene for ordninga er lagde til skatteetaten.
Gjennomførte analysar anslår ei årleg innsparing for
arbeidsgivarane på om lag 500 mill. kroner når ordninga er etablert
og utprøvd. Den endelege utforminga av systemet vil kunne påverke den
reelle innsparinga, men ordninga vil uansett gi store gevinstar
for arbeidsgivarar. Arbeidsgivarar vil i innføringsåret ha ein ekstra
kostnad ved å tilpasse seg den nye ordninga (tileigne seg kunnskap
om nytt regelverk, tilpassing av eigne rutinar og tilpassing av
system til den nye ordninga). Det leggjast derfor til grunn at arbeidsgivarane
ikkje kan forvente ein netto gevinst av ordninga første driftsår.
For mottakarar av lønn, pensjon mv. vil ordninga innebere
betre kontroll med at opplysningar om dei er korrekte, og behovet
for å skaffe opplysningar til bruk overfor til dømes Nav blir redusert fordi
oppdatert informasjon finst hos etatane. Vidare vil ordninga leggje
grunnlag for auka omfang av «sjølvbetjeningsløysingar» og auka bruk av
«digitalt førsteval» i lønnsmottakarane sin kommunikasjon med etatane.
På arbeids- og velferdsområdet vil gevinstane særleg
liggje i betre kvalitet på Aa-registeret og inntektsopplysningane
som dannar grunnlaget for fastsetjing av storleiken på sjukepengar,
foreldrepengar m.m. Oppdaterte inntektsopplysningar er ein viktig
føresetnad for å sikre rett yting til rett person og unngå feilutbetalingar.
Nav utbetaler store korttids-ytingar i løpet av eit år (91,3 mrd.
kroner i 2011), og ein liten reduksjon av feilutbetalinga vil gi
store utslag. Ordninga er også viktig for Nav for å sikre ei god
og formålstenleg innføring av nye reglar for avkorting av uføretrygda,
jf. den planlagde innføringa av uførereforma i 2015. Vidare er ordninga
eit viktig element i samband med automatisering av saksbehandlinga.
For SSB blir ordninga forventa å gi rimelegare, hurtigare
og meir presis datafangst. Dette vil gi moglegheiter for betre statistikk
om lønn, sysselsetjing og nasjonalrekneskap, samt nye statistikkprodukt
og betre analysar over kortidsutviklinga i norsk økonomi.
På skatteområdet (skatteetaten og dei kommunale
skatteoppkrevjarane) blir ordninga forventa å gi betre grunnlag
for arbeidsgivaravgift, forskotstrekk, likning og kontrollverksemd.
Hyppigare rapportering vil gi meir oppdatert informasjon, betre
kontrollgrunnlag og auka kvalitet på opplysningane. Dette vil bidra
til eit riktigare skatteproveny.
Ordninga vil i hovudsak vidareføre dagens oppgåvefordeling
på skatteområdet. Skatteoppkrevjarane står for rettleiing og kontroll
av arbeidsgivarane på skatteområdet. Det året ordninga blir innført
vil det vere behov for auka innsats til rettleiing av arbeidsgivarar
og til handtering av avvik i samband med overgangen. Oppgåvene til
skatteoppkrevjarane knytte til dagens mottak og behandling av terminoppgåver kvar
annan månad og dei årlege lønns- og trekkoppgåver vil bortfalle.
Etter innføringsperioden er det forventa eit årleg ressursbehov
på arbeidsgivarområdet hos skatteoppkrevjar på omtrent same nivå
som i dag, men med ein ressursbruk som blir fordelt jamnare over
året enn i dag. Dette føreset eit høgt omfang av maskinell innlevering
frå arbeidsgivar, og at planlagde rutinar og systemstønad fungerer
godt.
Den nye ordninga inneber utviklingskostnader vurdert
til ei samla kostnadsramme på 580 mill. kroner i perioden 2012–2015,
inkludert ei usikkerhetsavsetning på 132 mill. kroner. Utviklinga vil
i hovudsak skje i Skattedirektoratet, og kostnadene fordeler seg
med 376 mill. kroner til skatteetaten, 60 mill. kroner til Nav og
12 mill. kroner til SSB I tillegg kjem usikkerhetsavsetninga. Dei
samla årlege drifts- og forvaltningskostnadene for etaten ved ordninga
vil frå og med 2016 vere på om lag 55 mill. kroner.
Lovforslaget inneber behov for vesentlege endringar
i andre lover. Departementet understrekar at dei endringane som
blir foreslått ikkje er ei uttømmande liste over dei endringane
som er nødvendige, og det vil bli føreteke ein grundig gjennomgang
av behov for lovendringar i anna lovgiving på eit seinare tidspunkt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre,
slutter seg til regjeringens forslag til ny lov om arbeidsgivers
innrapportering av ansettelses- og inntektsforhold med mer (a-opplysningsloven).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre støtter arbeidet med en felles ordning
for arbeidsgiveres innrapportering av tilsettings- og inntektsforhold.
Det er viktig at formålsparagrafen setter effektivitet for arbeidsgiver
i fokus. Disse medlemmer tar derfor for gitt at man
involverer arbeidsgiversiden aktivt i det videre arbeid og at man
også vurderer endringer og justeringer i krav til hva som skal rapporteres
slik at man får effekt av forenklingene på arbeidsgiversiden, ikke
minst for de små bedriftene. Disse medlemmer vil også
påpeke at erfaringene fra andre elektroniske rapporteringsprosjekter
i offentlig regi, viser at dette ofte er langt mer komplisert enn
man hadde regnet med. Det er viktig at systemene er godt utprøvd
før de iverksettes i full skala.
Disse medlemmer ser behovet for
å ha sanksjonsmuligheter ved brudd på, eller også for å framtvinge,
etterlevelse av rapporteringsplikt. Samtidig har regjeringen selv
vist hvor vanskelig disse spørsmålene er ved at Justisdepartementet
etter snart ti års saksbehandlingstid ikke har klart å fremme en
sak for Stortinget der de følger opp NOU 2003:15 Fra bot til bedring
med en helhetlig gjennomgang av området administrative sanksjoner.
Stortinget avviste ved behandlingen av Ot.prp. nr. 80 (2000–2001)
et ønske om innføring av administrative sanksjoner med den begrunnelse
at forholdet til Grunnloven § 96 ikke var avklart.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at når Justisdepartementet ikke har klart å konkludere saken i løpet
av snart 10 års saksbehandling, er dette et så uryddig og uklart
farvann å bevege seg inn i at en beslutning om å innføre sanksjonsmuligheter
må skje i tråd med signalene i NOU 2003:15 Fra bot til bedring og
bør egentlig komme sammen med at Justisdepartementet har konkludert
og de prinsipielle sidene ved saken er debattert og vedtatt av Stortinget.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen avvente innføring
av sanksjonsordninger til etter at Stortinget har diskutert de overordnede
problemstillingar knyttet til administrative sanksjoner som virkemiddel.»