Jeg viser til brev av 9. mars 2012 fra Kommunal- og
forvaltningskomiteen med representantforslag 63 S (2011-2012) fra
stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter, Morten Ørsal Johansen
og Åge Starheim om insentiv for å få fortgang i arbeidet med en
mer effektiv og robust kommunestruktur.
Utgangspunktet for forslaget er det som representantene
fra Fremskrittspartiet mener er et påtrengende behov for å redusere
antall kommuner i Norge. Jeg er uenig i en slik virkelighetsforståelse.
Jeg støtter kommuner som på frivillig basis ønsker å slå seg sammen,
men jeg ser ikke behovet for en storstilt sammenslåingsreform. Kommunesektoren
står overfor flere utfordringer i årene framover, som demografi
og kompetanse i kommunesektoren, men det er usikkert i hvilken grad
endring av kommunestruktur kan bidra til å løse disse utfordringene.
I den grad kommunestrukturen er en utfordring for
norske kommuner, vil utfordringene kunne møtes gjennom interkommunalt
samarbeid eller frivillige sammenslåinger. På den måten kan man
beholde styrken ved det lokale nærdemokratiet, og samtidig oppnå
ønskede fordeler ved samarbeid i større enheter på enkeltområder.
Denne regjeringen har lagt til rette for oversiktlige
og stabile rammevilkår for kommuner som ønsker å slå seg sammen.
I perioden mellom vedtak om sammenslåing og iverksetting av vedtaket
dekker vi nå alle nødvendige ekstrakostnader. Tidligere dekket staten
mellom 40 og 60 prosent av slike kostnader. Vi har også utvidet
og tilpasset inndelingstilsuddet. Nå kompenserer inndelingstilskuddet
for bortfall av basistilskudd og eventuell reduksjon i samlede regionalpolitiske
tilskudd. I tillegg kompenserer inndelingstilskuddet for merkostnader
som følge av økt arbeidsgiveravgift. Den nye kommunen får inndelingstilskudd
fullt ut i 15 år, før det trappes ned de påfølgende fem årene.
Representantforslaget består av to konkrete forslag,
som jeg vil vurdere hver for seg.
Det overordnede formålet med inntektssystemet er
å utjevne kommunenes forutsetninger for å gi et likeverdig tjenestetilbud
til sine innbyggere. Inntektssystemet består av to deler – en objektiv del
som tar hensyn til strukturelle ulikheter i kommunenes kostnader,
og en del som er begrunnet ut fra ulike politiske målsetninger.
Småkommunetilskuddet er et ekstra tilskudd til kommuner
med færre enn 3200 innbyggere. Tilskuddet er gitt ut fra regionalpolitiske
hensyn, og hensikten er å sikre inntektsnivået til mindre kommuner.
Å fjerne dette tilskuddet vil ramme mange kommuner, og vil kunne
gi deres innbyggere et dårligere tjenestetilbud.
Basistilskuddet er en del av utgiftsutjevningen
i inntektssystemet, og kompenserer kommunene for utgifter knyttet
til det å være en kommune. På sikt er det grunn til å tro at disse
utgiftene vil reduseres, og en sammenslått kommune vil derfor få
de samme rammebetingelsene som andre sammenlignbare kommuner. Med
dagens inndelingstilskudd har en sammenslått kommune 15 (20) år
på seg til å tilpasse seg nye rammebetingelser.
Jeg mener at dagens system hvor vi har en langsiktig
overgangsperiode med inndelingstilskudd er en bedre løsning enn
forslaget fra representantene Hagesæter, Ørsal Johansen og Starheim
om en stor engangskompensasjon. En stor utbetaling vil påvirke rammetilskuddet
til de øvrige kommunene det året kompensasjonen utbetales, ved at
rammen til de øvrige kommunene går ned. En slik uforutsigbar ordning
mener jeg vil være uheldig.
Uten inndelingstilskudd vil en sammenslått kommune
få lavere inntekt enn før sammenslåingen. Denne gevinsten ville
blitt fordelt på de øvrige kommunene. Inndelingstilskuddets innretning
gjør at man utsetter inntektsøkningen for de øvrige kommunene i
landet. Men inndelingstilskuddet påvirker ikke andre kommuner på samme
måte som en stor engangsutbetaling kan gjøre. Det mener jeg gir
et bedre og mer forutsigbart system for alle landets kommuner.
Ved hjelp av dagens ordning med inndelingstilskudd
bidrar vi til å legge til rette for gode rammevilkår for etableringen
av den nye selvstendige kommunen.