Jeg viser til brev av 19.09.2012, fra Kommunal- og
forvaltningskomiteen med vedlagt representantforslag 8:130 S (2011-2012)
fra stortingsrepresentantene Geir Jørgen Bekkevold, Knut Arild Hareide, Line
Henriette Hjemdal og Hans Olav Syversen.
Kommunal- og forvaltningskomiteen ber om vurdering
av flere forslag som berører ulike departementers ansvarsområde.
Forslagene er derfor forelagt ansvarlig statsråd som i stor grad
har utarbeidet svar innenfor sitt ansvarsområde.
Forslag nr I:
”Stortinget ber regjeringen
sikre at det av hensyn til jordvern, miljø og sosial kapital stilles
krav til mer fortetting og høyere bebyggelse, særlig rundt sentrale
kollektivknutepunkt, og at staten inngår forpliktende partnerskap
med kommunene om utbygging av kollektivtransport. Kommunenes bolig-
og byutviklingspolitikk må gis tydeligere rammer, men også bedre
statlig støtte til kollektivtransport.”
Dette forslaget berører både miljøvernministerens
og samferdselsministerens fagansvar. Jeg har derfor forelagt forslaget
for dem. Basert på deres innspill har jeg følgende vurdering:
Problembeskrivelsen til forslagsstillerne samsvarer
i hovedtrekk med grunnlaget for regjeringens arbeid med spørsmålet.
Denne tenkningen ligger allerede i all hovedsak til grunn for regjeringens
pågående arbeid med stortingsmeldingen om Nasjonal transportplan
(NTP) for perioden 2014-2023, som etter planen skal legges frem
på nyåret i 2013.
Ved all boligpolitikk skal de innarbeidede prinsippene
for bærekraftig by-, tettsted, og stedsutvikling ligge til grunn.
Det går blant annet frem av Nasjonale forventninger til regional
og fylkeskommunal planlegging som ble vedtatt i kongelig resolusjon 24.
juni 2011. De Nasjonale forventningene presiserer at regjeringen
forventer at nye bygninger, boliger, næringslokaler og arbeidsplasser
lokaliseres i allerede eksisterende bebygde områder og langs kollektivtransport
og nær kollektivknutepunkt.
Mer konsentrert boligbygging, økt transformasjon
av næringslokaler og næringsområder med bedre tilrettelegging for
syklende og gående er nødvendig for å oppnå en ønsket utvikling.
Framtidig økning i persontransporter skal dekkes gjennom økte offentlig
transportløsninger. Dette går frem av regjeringens klimamelding.
For at kollektivtilbudet skal bli attraktivt må kommunen gjennom
sin planlegging prioritere utbygging av både servicetilbud, boliger
og næringsområder langs kollektivaksene, og i knutepunkter.
Fortettingspotensialet er fortsatt stort i de
fleste byer og tettsteder. Samtidig påpeker de Nasjonale forventningene
at fortetting og omforming skal skje med kvalitet. Det betyr at
grønnstruktur, offentlige uterom og kulturmiljø skal tas vare på
og videreutvikles. Det skal legges vekt på at det blir klare grenser mellom
bebygde områder og landbruks-, natur- og friluftsområder.
I regjeringens forslag til budsjett for 2013
er de innarbeidede prinsippene for bærekraftig by- og tettstedutvikling
lagt til grunn. Det er foreslått en ny satsing fra 2013 til 2017
som er rettet mot de største byområdene med den sterkest veksten,
som aktivt vil følge opp målene for by- og boligpolitikken.
Økt satsing på kollektivtransport alene vil
trolig ikke være tilstrekkelig for å nå målene i klimaforliket.
Gjennom en styrking av belønningsordningen ønsker regjeringen å
stimulere lokale myndigheter til å ta i bruk effektive tiltak som
gir økt kollektivtransport på bekostning av personbiltransport.
Samferdselsdepartementets arbeider også med å utvikle et rammeverk
for forpliktende avtaler på tvers av forvaltningsnivåene. Et viktig
poeng i den forbindelse vil være å få til en mer reell samordnet
areal- og transportplanlegging der lokale myndigheter legger til
rette for økt fortetting m.m. rundt knutepunktene.
Regjeringen foreslo i Klimameldingen å øke statens
tilskudd til investering og drift av fylkeskommunal kollektivtransport
og andre miljøvennlige transportformer. I forbindelse med Stortingets
behandling av meldingen understreket i tillegg flertallet i komiteen
at et slikt økt statlig engasjement skal skje ved at byområder og
staten inngår forpliktende avtaler. Dette vil regjeringen komme
tilbake til i Nasjonal transportplan 2014-2013.
Forslag nr II:
”Stortinget ber regjeringen
etablere statlige planretningslinjer for tilstrekkelig regional
boligbygging i områder med vekstpress.”
I samråd med miljøvernministeren har jeg følgende
vurdering:
Spørsmålet om å utarbeide en statlig planretningslinje
etter plan- og bygningsloven for å fremme tilstrekkelig boligbygging
i områder med vekstpress, vil bli vurdert i tilknytning til arbeidet
med den varslede stortingsmelding om boligpolitikken.
Miljøvernministeren har nylig sendt brev til
fylkesmennene om deres rolle i arbeidet med å sikre en tilstrekkelig
boligutbygging. Fylkesmannen skal vurdere om kommunenes arealdisponering
ivaretar målene for lokalisering og utnyttelse av områder for boligbebyggelse.
Fylkesmannen kan fremme innsigelse til kommunale planer der lav
arealutnyttelse innebærer for få boliger eller et utbyggingsmønster som
ikke er i tråd med nasjonale retningslinjer.
Forslag nr III:
”Stortinget ber regjeringen
sikre at det i Nasjonal transportplan prioriteres utbygging av transportsystemer
som er nødvendige for å dreie utbyggingsmønsteret mot sentrale kollektivknutepunkt
i byer og tettsteder og mot sentrumsnære områder med muligheter
for utbygging med mindre arealkonflikter.”
Dette forslaget ligger under samferdselsministerens
ansvarsområde. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Hun
har gitt følgende vurdering:
Regjeringen har helt siden den overtok i 2005 prioritert
utbyggingen og moderniseringen av jernbanen høyt. Nytt dobbeltspor
i korridoren vest for Oslo er ferdigstilt. På Vestfoldbanen har
strekningen Barkåker-Tønsberg fått dobbeltspor, byggingen av Holm-Nykirke
pågår og Farriseidet-Porsgrunn er nettopp startet opp. Langs Mjøsa
bygges det nå vei og jernbane samtidig og planleggingen av nytt
dobbeltspor mellom Oslo og Ski pågår for fullt. Regjeringen har
som bestilt fått overlevert en konseptvalg- utredning (KVU) for
hele det såkalt IC-området (Oslo-Halden, Skien og Lillehammer).
Utredningen gjennomgår nå ekstern kvalitetssikring (KS1), og vil være
et svært viktig grunnlag for regjeringens prioriteringer i neste
NTP.
Det er en klar sammenheng mellom arealplanlegging
og transportplanlegging. Samfunnetsnytte av store samferdselsinvesteringer
henger nøye sammen med hvordan disse blir brukt. En riktig arealbruk
i knutepunktene gir flere reisende og dermed høyere nytte for samfunnet.
Samtidig er det slik at tunge samferdselsinvesteringer er en pådriver
for høyere utnyttelse av arealer i knutepunktene fordi etterspørselen
etter boliger og næringslokaler normalt sett øker i slike områder.
Utbyggingen av jernbanen i Østlandsområdet vil derfor kunne bidra
til en desentralisering og lette presset på Oslo og være et viktig virkemiddel
for at flere pendlere kan reise kollektivt og mer miljøvennlig.
Et moderne togtilbud med reduserte reisetider og økt driftsstabilitet
vil binde byer og tettsteder sammen, og vil gi grunnlag for at befolkningsveksten
på Østlandet også kan skje i tettsteder og i de mellomstore byene.
Dette vil bidra til vekst og utvikling også utenfor Oslo og i de
mest sentrale områdene i Akershus, og vil kunne bidra til mer fortetting
i og rundt knutepunktene og dermed gjøre større tettsteder og de
mellomstore byene mindre bilavhengige.
Samferdselsdepartementet har inngått rammeavtale
med NSB AS om togtilbudet de neste seks årene. Når ny grunnrutemodell
for Østlandet er faset inn i 2014, vil de største stasjonene i Oslo-området
betjenes med tog minst hvert tiende minutt. En slik markant tilbudsforbedring
vil øke disse knutepunktenes attraktivitet betraktelig, noe som
vil kunne gi grunnlag for en mer effektiv arealutnyttelse.
Forslag nr IV
”Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om en kollektivstrategi med oppmerksomhet rettet
mot de store byene, i nært samarbeid med disse byene.”
Dette forslaget ligger under samferdselsministerens
ansvarsområde. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Hun
har gitt følgende vurdering:
Regjeringen har gjennom klimaforliket gått inn for
at veksten i transportbehovene i de største byene skal tas med miljøvennlig
transport. For å nå dette målet må det satses mer på bl.a. kollektivtransport. Samferdselsdepartementet
har etablert et eget kollektivtransportprosjekt som skal utarbeide
forslag til nasjonal politikk for det statlige arbeidet med kollektivtrafikk.
Gjennom dette arbeidet skal Samferdselsdepartementet kartlegge og
systematisere utfordringene innenfor kollektivtransportområdet og
vurdere hvilke tiltak og virkemidler som er best egnet til å møte
disse utfordringene.
Vurderinger og anbefalinger fra det pågående prosjektet
vil være et viktig grunnlag for prioriteringer i neste NTP, og vil
dessuten gi et godt utgangspunkt for å utarbeide en kollektivtransportstrategi
for de største byene.
Regjeringen har våren 2012 bedt Jernbaneverket, Statens
vegvesen og Ruter AS å sette i gang forberedende arbeider for en
konseptvalgutredning (KVU) som skal se både på ny jernbane- og t-banetunell gjennom
Oslo. Arbeidene som er gjort så langt i å vurdere fremtidens kollektivtilbud
i Oslo-området, indikerer at en riktig arealbruk er helt sentralt
for å kunne hente ut gevinstene av de store investeringsprosjektene,
og for å nå målet om at veksten i transportbehovene skal tas med
mer miljøvennlig transport som gange, sykkel og kollektivtransport.
Forslag nr V:
”Stortinget ber regjeringen
innskjerpe den rikspolitiske bestemmelsen om kjøpesenterstopp slik
at det bare kan planlegges for nye kjøpesentra i bysentra, bydelssentra
og avlastningsområder ved kollektivknutepunkter.”
Dette forslaget ligger under miljøvernministerens
ansvarsområde. Jeg har derfor forelagt forslaget for ham. Han har
gitt følgende vurdering:
Rikspolitisk bestemmelse for kjøpesentre fastsatt i
2008 har som formål å styrke eksisterende by og tettsteder, unngå
unødvendig byspredning og redusere bilbruk og klimagassutslipp.
Bestemmelsen slår fast at det ikke er tillatt å etablere kjøpesentre
i strid med godkjente regionale planer. Den rikspolitiske bestemmelsen
for kjøpesentre fra 2008 gjorde daværende fylkesplaner juridisk
bindende, samtidig som at den legger til grunn at det må utarbeides
nye regionale planer for å erstatte den nasjonale bestemmelsen og
sikre en samordnet regional utvikling.
Regjeringens erfaring er at den nasjonale kjøpesenterbestemmelsen
og de regionale kjøpesenterplanene fungerer som et godt styringsverktøy
for å sikre at kjøpesentre lokaliseres i tilknytning til eksiterende by-
og tettstedssentre og kollektivknutepunkt.
Likevel er det knyttet utfordringer til at mange fylker
ikke er kommet i gang med å lage nye regionale planer. De regionale
planene er dermed flere steder ikke lenger i tråd med det faktiske
virkelighetsbildet i fylkene og har uklare og lite presis retningslinjer.
Kjøpesenterpolitikken har fokus i nasjonale
forventninger til regional og kommunal planlegging. Regjeringen
har her fastsatt som forventninger til fylkeskommunene og kommunene
at:
fylkeskommunene utarbeider
regionale planer som avklarer den overordnete senterstrukturen og
gir retningslinjer for etablering av handel i tråd med rikspolitisk
bestemmelse om kjøpesentre.
kommunene følger opp de regionale planene
slik at handelsvirksomhet og andre private og offentlige tjeneste-
og servicefunksjoner lokaliseres sentralt og i tilknytning til knutepunkter
for kollektivtransport.
Forslag nr VI:
”Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om bygging av minst 2 000 nye studentboliger årlig,
og at regjeringen vurderer å øke den statlige kostnadsandelen.”
Dette forslaget ligger under kunnskapsministerens
ansvarsområde. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Hun
har gitt følgende vurdering:
Det er nedfelt i Soria Moria II at det er et
mål for regjeringen om å bygge 1 000 studentboliger i året. Regjeringen
er inneforstått med at behovet for studentboliger er stort flere
steder i landet, og rammen på posten vurderes opp mot den helhetlige
studiehverdagen for landets studenter. Regjeringen følger utviklingen
med oppføring av studentboliger tett og vil inn mot 2014 vurdere
regelverket for tilskuddsordningen inkludert nivået på kostnadsrammen
og tilskuddet.
Forslag nr VII:
”Stortinget ber regjeringen
overføre ansvaret for utbygging av studentboliger til Husbanken
for å sikre mer effektiv utbygging. Det legges til grunn at studentenes
interesseorganisasjoner opprettholder sin innflytelse over studentboligpolitikken.”
Dette forslaget ligger under kunnskapsministerens
ansvarsområde. Jeg har derfor forelagt forslaget for henne. Hun
har gitt følgende vurdering:
Utbygging av studentboliger er et utdanningspolitisk
virkemiddel som bygger opp under prinsippet om lik rett til høyere
utdanning uavhengig av økonomisk situasjon. Regjeringen mener derfor
at det er viktig at man har en finansieringsmodell for studentboliger
som sikrer at husleien holdes på et så lavt nivå som mulig samtidig
som byggene holder en akseptabel standard. Studentsamskipnadene
som i første rekke er de som mottar tilskudd til bygging av studentboliger,
er opprettet av Kunnskapsdepartementet og departementet har også
myndighet til å nedlegge og slå sammen studentsamskipnader. Driftssituasjonen
til studentsamskipnadene følges av Kunnskapsdepartementet og det
gis også tilskudd fra samme departement til drift av studentsamskipnadene.
Husbanken forvalter studentboligtilskuddsordningen på vegne av Kunnskapsdepartementet,
og gir Kunnskapsdepartementet veiledende råd i forbindelse med fordeling
av tilsagn om tilskudd. I tillegg til rådene fra Husbanken vurderer
Kunnskapsdepartementet søknadene om tilskudd opp mot utdanningsinstitusjonens
planer, antall internasjonale studenter ved studiestedet, studentsamskipnadens
økonomi mm. Videre gir Husbanken studentsamskipnadene råd, og veileder
studentsamskipnadene (studentboligstiftelsene) i byggeprosjektene.
Til grunn for tilskuddsordningen ligger Husbankens retningslinjer
og forskrift om tilskudd til studentboliger. Det er Husbanken som i
dag godkjenner trinnene i byggeprosessen og utbetaler tilskuddet
til studentsamskipnadene (studentboligstiftelsene). Kunnskapsdepartementet
har en tett dialog med Husbanken og studentsamskipnadene. Videre
har Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet,
Husbanken og studentsamskipnadene faste arbeidsmøter om studentboligbygging
to ganger i året. Studentenes interesseorganisasjoner har en tydelig
stemme inn mot regjeringen gjennom faste møter, deltagelse i styrer
og råd, referansegrupper med mer, men også gjennom møter knyttet
til konkrete saker.
Forslag nr VIII:
”Stortinget ber regjeringen
fremme forslag om å øke Husbankens låneramme til 20 mrd. kroner
for å sikre tilstrekkelig boligfinansiering til førstegangsetablerere
og personer med lave inntekter.”
Som i 2011 har det vært en stor etterspørsel
etter lån fra Husbanken i 2012. Regjeringen ønsker at alle de som
har behov fra lån fra Husbanken skal få dette. På denne bakgrunn
la regjeringen frem Prop. 8 S den 12.10.2012. I proposisjonen foreslår
regjeringen å øke lånerammen i Husbanken med 5 mrd. kroner, fra 15
mrd. kroner til 20 mrd. kroner i 2012.
Med en ramme på 20 mrd. kroner i 2012 vil lånerammen
i Husbanken hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet samtidig
som den bidrar til økt boligforsyning i Norge. I Prop. 1 S (2012-2013)
er Husbankens låneramme foreslått satt til 20 mrd. kroner også i
2013.
Forslag nr IX:
”Stortinget ber regjeringen
sikre at egenkapitalkravet ved kjøp av bolig reduseres fra 15 til
10 pst. for å bidra til at førstegangsetablerere har mulighet til
å kjøpe bolig.”
Dette forslaget ligger under finansministerens ansvarsområde.
Jeg har derfor forelagt forslaget for ham. Han har gitt følgende
tilbakemelding:
Boligprisene har økt markant over flere år,
og de stiger fortsatt. Høye boligpriser hever terskelen for å komme
inn i boligmarkedet. Det kan derfor være nærliggende å anta at boligprisveksten
de senere år også har ført til at mange unge utsetter sitt første
boligkjøp. Undersøkelser kan imidlertid tyde på at dette ikke har
vært tilfelle i Norge, men at det motsatte faktisk har skjedd. Analyser
fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring
(NOVA) (basert på Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse fra
2007), tyder f.eks. på at andelen selveiere i aldersgruppen 25 til
29 år økte fra 35 pst. i 1997 til 43 pst. i 2007. I samme 10 års-periode
steg boligprisene reelt (justert for inflasjon) med 126 pst. I NOVA-rapport
nr. 2/2010 forklares den økte andelen boligeiere med at mange unge
typisk etablerer seg som boligeiere i høykonjunkturer, og det vises
til at dette kan ha sammenheng med liberal utlånspraksis hos bankene og
større vilje til å ta risiko blant unge boligkjøpere.
Finanstilsynets årlige boliglånsundersøkelse
gir et innblikk i hvordan bankene praktiserer utlån med pant i bolig
overfor unge låntakere. Den seneste undersøkelsen, som tok for seg
et utvalg lån gitt høsten 2011, viste at unge låntakere tok opp
boliglån som må anses som store både vurdert opp mot boligverdi og
inntekt. Av lånene som ble gitt til låntakere under 35 år til kjøp
av bolig, hadde om lag halvparten av lånene en belåningsgrad over
90 pst., det vil si at låntakeren stilte med mindre enn 10 pst.
egenkapital. De låntakerne under 35 år som tok opp slike store lån, fikk
med låneopptaket en gjennomsnittlig gjeld på 354 pst. av disponibel
inntekt. Boliglånsundersøkelsen viser også at andelen boliglån med
belåningsgrad over 90 pst. til unge låntakere har ligget nokså høyt (mellom
40 og 60 pst.) de senere årene.
Det er langt fra bare unge husholdninger som
har tatt opp store boliglån de senere årene. For husholdningssektoren
totalt utgjør gjennomsnittlig gjeld nå mer enn to ganger disponibel
inntekt. Det er høyere enn noen gang, og også høyt sammenliknet
med andre land. Selv ikke i forkant av den norske bankkrisen på
slutten av 1980- og begynnelsen 1990-tallet nådde husholdningenes
gjeld det nivået vi ser i dag. Erfaringer fra Norge og andre land
viser at høy opplåning knyttet til boligetterspørsel kan gi opphav
til finansielle ubalanser, finanskriser og etterfølgende perioder
med lav økonomisk vekst og høy arbeidsledighet.
IMF og OECD har framhevet det høye gjeldsnivået
i husholdningene og utviklingen på boligmarkedet som risikofaktorer
i Norge og anbefalt myndighetene å fastsette retningslinjer for
bankenes boliglånspraksis.
Finanstilsynet ga i mars 2010 retningslinjer
for forsvarlig utlånspraksis for lån til boligformål. Retningslinjene
gjelder for banker og andre finansinstitusjoner under tilsyn fra
Finanstilsynet, og er ment å bidra til soliditet i finansinstitusjonene,
finansiell stabilitet, og ivareta forbrukerhensyn. Finanstilsynet strammet
i desember i fjor inn retningslinjene, bl.a. slik at bankene normalt
bør kreve at låntakere har minst 15 pst. egenkapital ved boligkjøp
(tidligere 10 pst.), og at lån som overstiger 70 pst. av boligverdien normalt
bør etableres med betaling av avdrag fra første termin. Bankene
kan avvike fra Finanstilsynets normer dersom det foreligger formell
tilleggsikkerhet eller banken har gjort en særskilt forsvarlighetsvurdering.
Ved brudd på retningslinjene kan Finanstilsynet pålegge enkeltbanker
å styrke sin soliditet.
Det følger både av det ovenstående, og av hensynet
til Finanstilsynets alminnelige tilsynsutøvelse, at Stortinget ikke
bør fatte vedtak i tråd med forslag IX i representantforslag 130
S (2011–2012).
Forslag nr X:
”Stortinget ber regjeringen
sikre at «Leie før eie»- ordningen gjøres til en nasjonal ordning
for å sikre vanskeligstilte personer en mulighet til å komme inn
på boligmarkedet.”
Det er kommunene som har ansvar for å bistå vanskeligstilte
på boligmarkedet. Kommunene står fritt til å velge de virkemidler
de anser som best for å løse denne oppgaven. Staten stiller via
Husbanken en rekke virkemidler til rådighet for kommunene i dette arbeidet,
herunder flere tilskudds- og låneordninger.
Denne saken dreier seg derfor om hvorvidt kommuner
som ønsker å bruke ”leie før eie” ordninger som strategi for å hjelpe
vanskeligstilte inn i egen eid bolig, kan få statlige tilskudd til
å finansiere dette.
”Leie før eie” prosjekter kan være en god metode for
bosetting av vanskeligstilte, og et godt supplement til det øvrige
virkemiddelapparatet. Rent økonomisk er det liten forskjell mellom
en ”leie til eie”- ordning og det å få kjøpt den samme boligen det
første året, med et individuelt boligtilskudd som er like stort
som utleietilskuddet fra Husbanken. Dette er dokumentert i NIBR
notat 115/2009.
Likevel har konseptet noen fortrinn som for
eksempel:
Leietaker gjennomgår
en modningsprosess i forhold til å bli huseier
Potensialet til å bli boligeier kan virke
motiverende og bidra til forbedring på andre velferdsområder som
utdanning, helse og arbeid
Det kan oppleves som mindre stigmatiserende
å bo i en leiebolig man kan komme til å eie
Ikke alle i de aktuelle målgruppene ønsker
eller ser seg i stand til å være boligeier fra dag 1
Ordningen kan bidra til stabilitet i boforholdene
i turbulente livsfaser
Kommunene får anledning til å følge leietaker tettere,
for på denne måten å kunne gi mer helhetlig hjelp
Kommunen og leietaker inngår en gjensidig
forpliktende avtale som kan bidra til ansvarliggjøring av leietakeren
Leietakerne, de fremtidige boligeierne,
kan integreres i ”vanlige” nabolag
Leie før eie konsepter kan være en god og langsiktig
måte å bosette vanskeligstilte som befinner seg i en livssituasjon
som gjør at de er i grenseland med tanke på om de bør eie eller
leie. Kommunene vil også ha anledning til å reinvestere salgssummene
i nye kommunale boliger, slik at konseptet ikke nødvendigvis vil
gå ut over omfanget av den kommunale boligmassen.
”Leie til eie” prosjekter kan realiseres innenfor rammene
av dagens låne- og tilskuddsordninger:
Kommunen kjøper boligen
i år 1 ved hjelp av grunnlån og boligtilskudd til utleieboliger
Når leietaker skal kjøpe boligen får husholdet startlån
og boligtilskudd til etablering
Kjøpesummen kan fastsettes etter samme
prinsippene som Fræna kommune har benyttet i sitt prosjekt. Det
vil si at man tar utgangspunkt i den prisen kommunen opprinnelig
betalte for boligen, samtidig som differansen mellom den husleien
som er betalt i de fem årene og boligens driftsutgifter regnes som
nedbetaling på lånet og gir et fradrag i prisen husholdningen skal
betale
Dersom kommunen velger å reinvestere det
resterende boligtilskuddet gitt til kjøp av boligen i en ny bolig,
kan kommunen beholde tilskuddet.
Regjeringen er opptatt av at kommunene skal
ha et bredt spekter av virkemidler til disposisjon i sitt arbeid
for å bistå vanskeligstilte på boligmarkedet. Boligutvalget peker
i NOU 2011:15 på at leasing og andre ”leie til eie”- modeller bør
settes i system og få et betydelig større omfang enn i dag. Utvalget
trekker videre frem at Husbankens låne- og tilskuddsordninger må
innrettes slik at eieretablering blir mulig. Utvalgets innstilling
skal følges opp i den kommende stortingsmelding om boligpolitikken.