Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre Myrli,
Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen,
Morten Høglund, Siv Jensen, Peter N. Myhre og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell
Arvid Svendsen, viser til at EØS-avtalen og Norges øvrige
avtaler med EU er grunnlaget for regjeringens politikk overfor EU. Stortingsmeldingen
redegjør for, og legger gjeldende avtaleverk, til grunn.
Komiteen viser til at finanskrisen
setter preg på utviklingen i Europa og stiller det europeiske samarbeidet
overfor store utfordringer med massearbeidsløshet og innstramning
i velferdsordninger som følge av landenes behov for å balansere
budsjettene. Komiteen deler regjeringens oppfatning
av at krisen omfatter så vel målbare størrelser som statsgjeld og rentenivå
som redusert tillit og legitimitet til det politiske system. I en
periode med økonomiske utfordringer som EU-landene står overfor
i dag, har likevel det indre marked vist seg å være en robust ramme
for handel og samkvem mellom landene. Finanskrisen viser at hvis
utfordringene i Europa skal løses, vil den økonomiske politikken
og finansinstitusjonenes rolle være avgjørende.
Komiteen viser til at EØS-avtalen
har vært i kraft i 19 år og har virket i en periode som har vært
preget av stabilitet og økonomisk vekst for Norge. Den har vært
og er viktig for utviklingen i norsk økonomi, næringsliv og utenrikshandel.
Komiteen viser til at krisen
også har synliggjort behovet for strukturelle reformer som kan bidra
til økt konkurransedyktighet. Komiteen viser til
at krisen i flere EU-land har direkte innvirkning for norsk eksportrettet
industri ved at den reduserer eksportmulighetene for norske bedrifter. Komiteen mener
at regjeringen må jobbe for å sikre at denne delen av norsk næringsliv
har gode rammebetingelser.
Komiteen viser til at EU er betydelig
utvidet de siste årene, fra 15 til 25 medlemsland i 2004 og til
27 i 2007. Etter planen kommer Kroatia med fra 1. juli 2013. Komiteen registrerer
at utvidelsen har hatt en positiv effekt, men har også skapt utfordringer
blant annet når det gjelder å komme fram til felles løsninger.
Komiteen viser til at EU gjennom
de siste årene har gjennomført betydelige endringer i traktatverket,
blant annet ved inngåelsen av Lisboa-traktaten som trådte i kraft
den 1. desember 2009. Ønske om forenkling og en styrking av Europaparlamentets
rolle og de nasjonale parlamentenes påvirkning i beslutningsprosessen,
har vært utgangspunktet for reformene.
Komiteen registrerer at EUs byråer
spiller en stadig viktigere rolle i regelverksutviklingen og i gjennomføringen
av regelverk på nasjonal nivå. Det er pr. i dag etablert 35 byråer
innen EU og i tillegg seks såkalte forvaltningsbyråer under Kommisjonens
myndighet, som forvalter ulike EU-programmer.
Komiteen har merket seg at selv
om byråene i utgangspunktet er tenkt å ha en begrenset formell myndighet,
ser man en utvikling hvor de i økende grad gis kompetanse til å
fatte beslutninger som er bindende for myndigheter og bedrifter
i medlemslandene. Byråene representerer en viktig mulighet for Norge
for deltakelse i samarbeidet. Samtidig stiller den økte rollen til EU-byråer
EØS-samarbeidet overfor noen prinsipielle utfordringer. Komiteen merker
seg at regjeringen vil vurdere hvilke konsekvenser EU-byråer og
tilsyn har for deltakelse, prosesser og politikkutforming i Norge,
og hvilken tilnærming som best kan ivareta norske interesser i arbeidet
opp mot disse organene.
Komiteen ber regjeringen vurdere
om det kan være grunnlag for en institusjonell løsning i tråd med
to-pilar-systemet i EØS-avtalen.
Komiteen vil legge særlig vekt
på en nær dialog om europeiske samarbeidsspørsmål med våre nordiske
naboer, og har med tilfredshet merket seg at Nordisk Råd nylig har
vedtatt en egen strategi for samarbeid på dette feltet. Det nordiske
samarbeidet utgjør en viktig ramme for samordning overfor EU, samtidig
som Norden-politikk er blitt en stadig viktigere del av europapolitikken.
Det nordiske samarbeidet er på den måten blitt en viktigere del
av det europeiske samarbeidet.
Komiteen har også merket seg
styrkingen av det nordiske samarbeidet på utenriks- og forsvarssektoren
og vil spesielt peke på den såkalte Stoltenberg-rapporten som danner
grunnlaget for en rekke initiativ på dette området.
Komiteen vil understreke behovet
for økt informasjon og kunnskap om europapolitikken og deler regjeringens
syn på nødvendigheten av å styrke undervisningen i skolen på dette
området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at kompetansen om EU og Norges avtaler med
EU må styrkes også i lærerutdanningen, herunder i etter- og videreutdanning
av lærere innenfor relevante fagområder.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at NOU 2012:2 «Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU» peker
på viktigheten av mer informasjon også til befolkningen generelt
og ber regjeringen se på mulighetene for å utvikle en mer robust
informasjonsplattform, herunder bruk av informasjonskampanjer, for
å nå bredere ut til befolkningen om europapolitikk generelt og aktuelle
saker spesielt.
Komiteen mener det
er viktig at Stortinget med jevne mellomrom får seg forelagt en
melding om sentrale virkemidler og mål for norsk europapolitikk. Komiteen viser
til sine merknader til St. meld. 23 (2005–2006) Om gjennomføring
av europa-politikken, om å sende en årlig delegasjon av stortingsrepresentanter
til Brussel for å styrke deres kjennskap til organene og arbeidsmåtene,
samt for å etablere et kontaktnett i partigruppene i Europaparlamentet. Komiteen mener
tiden for å gjennomføre dette nå bør være inne, etter at Stortinget
har fått på plass en medarbeider fra internasjonal avdeling i Brussel.
Komiteen vil understreke at Norge
og EU har felles verdier og mål på sentrale områder som klima, menneskerettigheter,
demokratiutvikling og miljø, og at det er i Norges interesse med
et tett samarbeid på disse områdene.
Komiteen deler regjeringens syn
på betydningen av å bruke de muligheter og det handlingsrom som
EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU gir, for å fremme norske
interesser på best mulig måte, og for å medvirke tidlig og tydelig
i EUs beslutningsprosesser. Handlingsrommet må brukes for å ivareta
nasjonale interesser gjennom tilpasninger til regelverket. Komiteen vil
understreke at Norge er tjent med et felles regelverk i det indre
marked, fordi det innebærer sikkerhet for likebehandling og forutsigbarhet
for norsk næringsliv og andre som opererer i det indre marked.
Komiteen ber regjeringen se på
mulighetene for å utvikle et indre markeds-senter med en portal
der norske bedrifter kan innhente oppdatert informasjon og kunnskap
om EØS-regelverk.
Komiteen vil også understreke
betydningen av å komme tidlig inn i prosessen når EU behandler forslag
til nye regelverk. Komiteen deler regjeringens syn
om at en eventuell bruk av reservasjonsretten må bygge på en avveining mellom
norske interesser i den aktuelle saken, og risikoen for og mulige
konsekvenser av eventuelle motreaksjoner fra EU. Komiteen vil
understreke at det er viktig at regjeringen vurderer bruk av reservasjonsretten
hvis særlige norske interesser trues av rettsakter som planlegges
innlemmet i EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker at bruk av reservasjonsretten bør
være i samsvar med det øvrige EFTA-land som er tilknyttet til EØS-avtalen
foretar seg, og at eventuell bruk av reservasjonsretten veies opp
mot øvrige hensyn.
Komiteen er enig i
at norsk syn aktivt skal fremmes og forsvares i saker overfor ESA
og EFTA-domstolen, og ber regjeringen prioritere dette.
Komiteen deler regjeringens syn
på interessen av å bygge videre på Schengen-samarbeidet og medvirke
aktivt i utviklingen av nye rettsakter på dette området som ivaretar
norske interesser.
Komiteen vil særlig understreke
betydningen av samarbeid i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet.
Komiteen stiller seg positiv
til et tettere samarbeid med EU om utenriks- og sikkerhetspolitiske saker.
Dette vil kunne gi positive bidrag på områder av strategisk betydning
for Norge som nordområdene, internasjonal bistand og i arbeidet for
fred og forsoning.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av økt norsk deltakelse i de kanaler der Norge har særskilte interesser. Komiteenmener videre at man må styrke deltakelsen
fra regjeringshold på uformelle ministermøter og gjennom andre viktige
kanaler for innflytelse, herunder norske stillinger i Europakommisjonen
og Europaparlamentet.
Komiteen mener også at regjeringen
bør se på muligheten for å strukturere koordineringen av EU-saker
slik at det sikres bedre samordning mellom departementene i viktige
europasaker.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til oversikten i NOU 2012:2 og flere mediesaker
som viser at den norske regjerings deltakelse i uformelle ministermøter
i perioden 2007–2011 primært har bestått av tjenestemenn eller statssekretærer
og mener at regjeringen således ikke har benyttet seg av det eksisterende
handlingsrommet for medvirkning av EUs politikkutforming.
Komiteen viser til
regjeringens prioritering av innsatsområder i europapolitikken og
slutter seg til disse. Gode rammebetingelser for norsk næringsliv,
et velfungerende indre marked og ivaretakelse av den norske arbeidslivsmodellen er
viktige områder. Likeledes samarbeid med EU om blant annet helsesikkerhet
og samfunnssikkerhet, om energi og miljø, samt forskning og innovasjon.
Komiteen deler regjeringens syn
på viktigheten av å styrke det demokratiske grunnlaget for utformingen
av norsk europapolitikk gjennom økt engasjement og debatt om EU
og EØS. Videre er satsing på forskning om Europa-spørsmål og formidling
av resultater et viktig bidrag til å styrke kunnskapen i befolkningen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at denne satsingen må følges opp med økte
bevilgninger til forsk-ningsprosjekter som omhandler Norges forhold til
EU.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at
bevilgningene må danne langsiktige, stabile rammer for forskningen
på Europa-spørsmål slik at denne forskningen i sterkere grad kan
bidra til å øke kunnskapen om europasaker i befolkningen.
Komiteen vil også
understreke betydningen av å sikre solid EU/EØS-kompetanse i forvaltningen.
Utplassering av nasjonale eksperter i Europaparlamentet er et viktig
bidrag i den sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre understreker samtidig viktigheten av å holde løpende
kontakt med de nasjonale ekspertene slik at deres ressurser blir utnyttet
best mulig. Disse medlemmer mener det er uheldig
at den eneste nasjonale ekspertstillingen i Europaparlamentet har
stått ledig siden 2009 og ber om at denne fylles som snart som mulig.
Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker også
en konkret plan for regjeringens styrking og systematisering av
opplæringstilbudet i EU/EØS-rett i forvaltningen. Disse medlemmer ser
også positivt på regjeringens forslag om å vurdere en ordning der
norske organisasjoner kan tilbys hospiterings- og praksisopphold
ved den norske EU-delegasjonen, men savner en strategi om hvordan
en slik ordning skal fungere i praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at meldingen ikke i stor nok grad tar
inn over seg funnene og konklusjonene i NOU 2012:2, og at viktige
aspekter ved vårt forhold til EU således ikke i tilstrekkelig grad
belyses i meldingen. Disse medlemmer viser til at
utredningen konkluderer med at Norge, gjennom våre avtaler med EU,
er mer integrert i det europeiske samarbeidet enn mange av EUs medlemsland.
Blant annet viser utredningen at Norge er det land i Europa som
i forhold til folketall tar imot flest arbeidsinnvandrere under
EU/EØS-reglene og det er kun tre EU-stater som er økonomisk tettere integrert
enn oss. Utredningen synliggjør at norsk europapolitikk i like
stor grad er innenrikspolitikk som utenrikspolitikk. Dette må få
konsekvenser for hvordan vi forholder oss til beslutningene som
fattes i EU.
Disse medlemmer mener erkjennelsen
av at Norge er tett integrert i EU må gjenspeiles i en europapolitisk
strategi som er mer offensiv og siktet inn mot reell norsk medvirkning
i EUs beslutningsprosesser.
Disse medlemmer viser til at
en slik strategi innebærer at norske posisjoner må fremmes så tidlig
som mulig, gjerne når EU-kommisjonen fremmer høringsnotater. Norge
bør også benytte mulighetene som finnes til å sette nye saker på dagsordenen.
Det gjelder særlig innenfor de områdene der Norge har viktige strategiske
interesser i EUs utvikling. Norsk europastrategi må i større grad
baseres på hvilken utvikling vi ønsker i Europa i fremtiden.
Disse medlemmer viser til at
et sentralt punkt i NOU 2012:2 er det betydelige etterslepet i implementering
av rettsakter fra EU og tidsspennet mellom vedtak i EU og implementering
i Norge. Disse medlemmer savner en strategi for å
få bukt med dette etterslepet og de negative konsekvensene det har
for norske aktører som opererer i konkurranse med andre lands aktører
i det indre marked.
Disse medlemmer viser til at
gjennomføringen og håndhevelsen av EU/EØS-relaterte saker utgjør
en stadig større del av hverdagen til statsforvaltningen, men at
regjeringen, til tross for den økte tilknytningen til EU, ikke har
gjort større organisasjonsmessige endringer i saker som angår europasaker. Disse
medlemmer viser videre til at endringene i Lisboa-traktaten medfører
at EU stadig oftere vedtar sektorovergripende rammedirektiv fremfor
enkeltdirektiv. Dette gjør det nødvendig å styrke koordineringen
mellom departementene og avklare rettsaktenes EØS-relevans på et
tidlig stadium.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet merker
seg at utviklingen i EU reiser flere spørsmål av stor betydning
for Norge. Hvordan gjeldskrisen vil påvirke EU og dermed Norge på
lengre sikt er usikkert. Både den politiske og den økonomiske integrasjonen
i EU har fått et sterkt tilbakeslag som rokker ved EUs grunnvoller.
Det er bred enighet om EØS-avtalen, men hvordan man skal beholde
dynamikken i denne over tid er en utfordring. Schengen-avtalen,
som har fjernet grensekontroll i det enkelte land, og erstattet
dette med en ytre grensekontroll til hele området, har vist seg
å ha sine svakheter.
Disse medlemmer merker seg også
den debatt som har vært rundt ulike lands tilknytning til EU og
det indre marked. Spesielt har vurderinger av de avtaler Sveits
har med EU vært interessante. Det er tydelig at EU synes at EØS-avtalen er
et langt bedre rammeverk for samarbeid enn stadige reforhandlinger
av bilaterale avtaler. Det er også verdt å merke seg at med EØS-avtalen har
man fastsatte prosedyrer for konfliktløsning og rettslig prøving
av uenigheter (med ESA og i EFTA-domstolen).
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet gikk inn for Schengen-avtalen i 1997. Etter hvert
har det vist seg at avtalen kan sies å bidra til enkelte uheldige
utslag av grenseoverskridende organisert kriminalitet. Det er i
dag 26 medlemsland i Schengensamarbeidet. Storbritannia og Irland
står utenfor avtalen, mens Sveits ble med i 2008. I 2007 ble Romania
og Bulgaria medlem i EU. Deres medlemskap har skapt en viss debatt
i EU av frykt for at kontrollen av de ytre grensene er for dårlig,
og de to landene er ennå ikke med i Schengensamarbeidet. Det kan derfor
være grunn til å vurdere en reforhandling av avtalen der kravene
til ytre grensekontroll strammes inn. Samtidig er det viktig å påpeke
at mange av de problemer som øker i Norge, kan stoppes mer effektivt
med økt politiinnsats enn med grensekontroll.
Disse medlemmer merker seg at
som en mindre stat i utkanten av Europa er Norge i stor grad henvist
til å ha et pragmatisk og reaktivt forhold til utviklingen i EU.
Både den økonomiske utviklingen i EU, utviklingen i det forsvars-
og sikkerhetspolitiske samarbeidet og til dels Schengen-avtalen,
kan få stor innvirkning på vitale norske interesser. Nylig har vi
sett hvor problematisk det blir når norske landbruksinteresser presser
frem handelsbarrierer for ost og blomster. Det er mulig for Norge
å jobbe aktivt for egne interesser, på en langt bedre måte. F.eks.
kan Norge søke å inkludere landbruk i EØS-avtalen. På den måten
vil norsk landbruk effektiviseres, og norske forbrukere vil dra
nytte av et felles europeisk marked for matvarer. Disse medlemmer mener
det er viktig å se på muligheten for å få til en åpen handel med
både fisk og landbruksprodukter mellom Norge og EU, gjennom utvidelse
av avtaleverket mellom partene. Disse medlemmer vil
understreke at dette ikke må være en tilslutning til EUs felles landbrukspolitikk
eller fiskeripolitikk.
Disse medlemmer ønsker å påpeke
de prob-lemer som er tilknyttet eksport av norske velferdsgoder.
Det er en sterk vekst i andelen EØS-borgere utenfor Norge som nyter
godt av ulike velferdsordninger som opprinnelig var tiltenkt arbeidstakere
bosatt i landet. Norske velferdsordninger må endres slik at de oppnår
sin hensikt, samtidig som de ikke kan misbrukes.
Disse medlemmer anbefaler at
Norge i relevante fora setter søkelys på de problemer som er knyttet
til grenseoverskridende kriminalitet i Schengen-området, både organisert
og uorganisert. Våre avtalepartnere bør i større grad gjøres oppmerksomme
på de problemer vi opplever, og anspores til å finne felles løsninger.
Samtidig bør det på norsk side undersøkes i hvilken grad en mulig
gjeninnføring av grensekontroll vil bidra til å kontrollere den
grenseoverskridende kriminaliteten, spesielt vurdert opp mot andre
mulige tiltak (f.eks. økt satsing på politiinnsats, raskere behandling
i rettsvesenet, strengere straffer, osv.). Det bør også undersøkes
hvilke ulemper en eventuell gjeninnføring av grensekontroll vil ha
for all lovlig og ønskelig trafikk. Det bør være et mål å trekke
landbrukssektoren inn i et sterkere formalisert avtaleverk med EU,
som samtidig bør ha som formål å liberalisere sektoren både hos
oss og hos våre handelspartnere.
Disse medlemmer merker seg også
at en del EU-regler, som blir gjort gjeldende også for EØS-området,
ikke alltid passer norske forhold like godt som særnorske regler
ville gjort. Dette er oftest en følge av at norske myndigheter ikke har
brukt handlingsrommet som ligger i EØS-samarbeidet, godt nok. Disse
medlemmer vil derfor nok en gang understreke hvor viktig
det er at norske politikere, embedsmenn og andre interesserte er
bevisst på og kjent med de påvirkningsmuligheter som finnes.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at det er stor grad av enighet i de aller fleste rettsakter
som Stortinget tar opp til vurdering. Dette viser at integreringen
og samhandlingen med EU er preget av liten politisk uenighet, men
en bred tverrpolitisk tilslutning. Et interessant trekk ved meldingen
er at den svært omfattende EU-tilpasningen vies lite plass, noe
som også gjelder den generelle debatten.Videre
mener disse medlemmer at Norge er blant de landene
som har størst nytte av det indre markedet i Europa, fordi mesteparten
av vår handel er med andre europeiske land. Disse medlemmer fremhever
videre at det er et tverrpolitisk ønske å samarbeide så tett som
mulig med EU, da norske utfordringer i stadig større grad er grenseoverskridende.
Disse medlemmer viser til at
NOU 2012:2 avdekker at regjeringens mål i handlingsplanen skissert
i St.meld. nr. 23 (2005–2006) «Om gjennomføring av europapolitikken»
ikke er oppnådd. Målene i handlingsplanen var «tydelige og tidlige
politiske prioriteringer, god samordning og utnytting av mulighetene,
god gjennomføring og forvaltning av forpliktelsene, kompetanseløft,
økt åpenhet og dialog». Disse medlemmer viser til
at selv om tiltak har blitt iverksatt, kan ikke disse målene sies
å være innfridd, noe også funnene i NOU 2012:2 synliggjør.
Disse medlemmer ønsker en fremtidsrettet analyse
av Norges tilknytningsform i en periode der EU endrer seg i retning
av tettere integrering og en mulig forskyvning av makt internt i
EU. Blant annet forhandler EU med de såkalte «mikrostatene», og
flere land ønsker å knytte seg opp mot EU gjennom frihandelsavtaler
med henblikk på et mulig medlemskap. Disse medlemmer etterspør
derfor en offensiv og fremtidsrettet strategi som tar høyde for
denne utviklingen og mulige konsekvenser av den.
Disse medlemmer har merket seg
de endringer som finner sted i EUs felles fiskeripolitikk. Disse
medlemmer ser positivt på at fiskeripolitikken i EU nå blir
langt mer lik den norske og mener at endringene kan danne grunnlaget
for tettere samarbeid i fiskeripolitikken.