I stortingsmeldingen presenteres regjeringens politikk
for å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten i helse- og omsorgstjenesten.
Regjeringens mål er et mer brukerorientert helse- og omsorgstilbud,
økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring, bedre pasientsikkerhet
og færre uønskede hendelser.
For å nå de overordnede målene for kvalitets-
og pasientsikkerhetsarbeidet skal det gjennomføres tiltak på følgende
områder:
Mer aktiv pasient-
og brukerrolle
Strukturer som støtter kvalitetsarbeidet
Kvalitetsforbedring i tjenestene
Større åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet
Mer systematisk utprøving av nye behandlingsmetoder
Bedre kvalitet gjennom kunnskap og innovasjon
I meldingen beskrives utviklingen i kvalitetsarbeidet
de siste årene og hvilke utfordringer helse- og omsorgstjenesten
står overfor i dag. Det framholdes at det har vært en utvikling
i retning av økende oppmerksomheten på kvalitet og pasientsikkerhet
som er reflektert i sentrale politiske dokumenter. Det vises til
at regjeringen i Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan
(2011–2015) framholder at sentrale rammebetingelser langt på vei
er på plass, men at det er et behov for en overordnet drøfting av
hvordan virkemidlene innvirker på kvalitet og pasientsikkerhet.
Det har vært flere prosjekter rettet mot tjenesteutvikling
og kvalitetsutvikling både i den kommunale helse- og omsorgssektoren
og i spesialisthelsetjenesten. I de senere årene har kvalitets-
og pasientsikkerhetsarbeidet fått en sterkere organisatorisk forankring
på nasjonalt nivå.
Til grunn for dagens arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet
ligger veilederen Nasjonal strategi for kvalitetsforbedring i sosial-
og helsetjenesten «Og bedre skal det bli!» fra 2005. Veilederen
inneholder et overordnet rammeverk som skal støtte tjenesten i arbeidet
med å utøve tjenester med god kvalitet.
Det redegjøres for utviklingen av kvalitetsindikatorer
og registre.
Det vises til at Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
ble opprettet i 2004, og at det ble det etablert en nasjonal enhet
for pasientsikkerhet ved Kunnskapssenteret i 2007. Samme år ble Gruppe
for kvalitetsutvikling i sosial- og helsetjenesten innlemmet i Kunnskapssenteret. Nasjonalt
råd for kvalitet og prioritering ble etablert i 2007 for å tydeliggjøre
aktørenes roller og ansvar i kvalitets- og prioriteringsarbeidet, bedre
samhandlingen mellom nivåene og skape mer helhet i og åpenhet om
kvalitets- og prioriteringsarbeidet.
Det redegjøres for den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen
«I trygge hender» som startet i 2011.
Videre blir det redegjort for arbeidet med uønskede
hendelser, og det vises til at det i 2010 ble etablert en utrykningsgruppe
i Helsetilsynet for å bedre oppfølgingen av særlig alvorlige hendelser.
I 2011 trådte et nytt styringssystem for organisering
av nasjonale tjenester i spesialisthelsetjenesten i kraft.
Fra 2012 ble det etablert et nytt system for
innføring av nye metoder og ny teknologi i spesialisthelsetjenesten.
Alle norske sykehus har i 2010 og 2011 kartlagt omfang
av pasientskader. Kartleggingen viser at rundt 16 prosent av pasientoppholdene
både i 2010 og 2011 var forbundet med minst én skade. I 9 prosent
av pasientoppholdene oppsto det skade som førte til forlenget sykehusopphold eller
alvorligere konsekvenser. Det presiseres at det ikke er grunnlag
for å si at Norge verken har flere eller færre pasientskader enn
andre land det er naturlig å sammenlikne med.
Det uttales at selv om norske helse- og omsorgstjenester
er blant de beste i verden og sentrale rammebetingelser for å sikre
systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid er på plass, er
det fortsatt et betydelig rom for forbedringer. De viktigste utfordringene
blir oppsummert i følgende punkter:
Kartleggingene av
omfang av pasientskader viser at det er utfordringer knyttet til
pasientsikkerhet.
Helsetjenesteassosierte infeksjoner og
uheldig legemiddelbruk er de vanligste årsakene til pasientskader.
De nasjonale pasientundersøkelsene viser
at pasientene gir dårlig skår på områder som ventetider, informasjon
og koordinering mellom tjenestene.
Tilsyn tyder på at det er mangelfull kvalitetsstyring
og kontroll og at arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet er for
dårlig forankret i ledelsen.
Det er behov for å utvikle systemer og
kulturer for å lære av feil.
Det er til dels store variasjoner i tilbudet,
i diagnostikk og behandlingen av like tilstander.
Det er behov for mer kunnskap om kvalitet
og sikkerhet i tjenesten.
Det redegjøres for kvalitetsarbeid i andre land (Danmark,
Sverige, Skottland, England og Nederland) og i internasjonale organisasjoner
(EU, Verdens helseorganisasjon, OECD og Nordisk ministerråd,), og
dette omtales som en viktig kilde til kunnskap og informasjon for
å videreutvikle arbeidet i Norge. Det framholdes at selv om utfordringene
varierer og helsesystemene og prioriteringene er forskjellige, står
landene overfor mange av de samme problemstillingene og kan ha nytte
av å lære av hverandres erfaringer.
Regjeringen er opptatt av at Norge skal videreføre
engasjementet i internasjonalt samarbeid om kvalitet og pasientsikkerhet.
Det framholdes at norsk helse- og omsorgstjeneste skal bygge på
nasjonal og internasjonal kunnskap, og at det skal legges vekt på
internasjonale anbefalinger.
Regjeringen har som mål å utvikle en mer brukerorientert
helse- og omsorgstjeneste. Det betyr at behov og forventninger hos
pasienter, brukere og pårørende skal være utgangspunkt for beslutninger
og tiltak, og at pasient og bruker skal oppleve at de blir ivaretatt,
sett og hørt. Begrepet «brukerorientering» innebærer også en mer likeverdig
vekting av brukerkunnskap og erfaringer på den ene siden, og fagkunnskap
på den andre.
Pasienter og brukere skal få informasjon og støtte
slik at de kan delta aktivt i beslutninger som angår dem. De skal
bli møtt med empati og bli behandlet med verdighet og respekt, og
deres verdier og preferanser skal vektlegges i utforming av tilbudet.
Pasienter og brukere skal få informasjon og støtte til egenomsorg
og mestring.
Som de viktigste virkemidlene for å bidra til
en mer aktiv pasient- og brukerrolle framholdes å utvikle selvbetjeningsløsninger,
brukervennlig informasjon og beslutningsstøtteverktøy, å styrke
pasienters og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker og å oppheve
skillet mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter. Videre
handler det om å styrke helsepersonellets kompetanse i kommunikasjon,
opprette koordineringsfunksjoner til støtte for pasienter og brukere,
samarbeide med pasient- og brukerorganisasjonene om å styrke pasient-
og brukeropplæringstilbudene, og gjennomføre brukererfaringsundersøkelser
som legges til grunn for videreutvikling av tjenestene.
Regjeringen vil
videreutvikle nettstedet
helsenorge.no slik at informasjon om forhold som påvirker helse
og sykdom, tilgjengelige behandlings- og omsorgtilbud, kvalitet
på tilbudene og pasient- og brukerrettigheter blir lettere tilgjengelig,
utvikle selvbetjeningsløsninger i regi
av helsenorge.no som gjør det enklere for pasienter og brukere å
bestille eller endre timeavtaler, få tilgang til egne helseopplysninger
og komme i kontakt med helsepersonell,
legge fram et forslag om endringer i pasient-
og brukerrettighetsloven for å styrke pasientenes rettigheter,
foreslå endringer i helselovgivningen for
å styrke pasienters og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker,
sørge for at brukerperspektivet får en
sentral plass i Helsedirektoratets arbeid med å utvikle faglige
retningslinjer og veiledere,
utvikle og implementere beslutningsstøtteverktøy
for å hjelpe pasienter og brukere til aktiv medbestemmelse,
videreutvikle og implementere tiltak for
å bedre kommunikasjonen mellom pasienter og brukere og helse- og
omsorgspersonell,
videreutvikle brukererfaringsundersøkelsene
og utvikle flere pasient- og brukerrapporterte effektmål,
samarbeide med pasient- og brukerorganisasjonene
for å styrke pasient- og brukeropplæringstilbudene,
stimulere til økt brukermedvirkning i forskning og
innovasjon.
Regjeringen har som mål å etablere strukturer som
støtter kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet. Det handler om
hvordan organiseringen av kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet,
gjeldende regelverk, finansieringen av helse- og omsorgstjenesten
og andre tilgjengelige styringsvirkemidler i større grad kan bidra
til kvalitet og pasientsikkerhet.
Helse- og omsorgsdepartementet vil utrede muligheten
for ikke å gi DRG-poeng for skader sykehuset har påført pasienten.
Regjeringen vil vurdere om flere selvadministrerte
legemiddelbehandlinger som styres av spesialisthelsetjenesten, men
som i dag finansieres av folketrygden, bør overføres til helseforetaksfinansiering.
Regjeringen vil også vurdere om det skal gjennomføres helseøkonomiske
vurderinger for visse kostbare legemidler som finansieres av folketrygden
etter ordningen med individuell refusjon.
Det redegjøres for ordninger med akkreditering og
sertifisering i Norge og i andre land. Det uttales at det foreløpig
ikke er aktuelt å stille et generelt krav om akkreditering og/eller sertifisering
av virksomheter i helse- og omsorgstjenesten, men at virksomhetene
står fritt til å velge akkreditering og/eller sertifisering som verktøy
for systematisk kvalitetsforbedring dersom de anser dette som hensiktsmessig.
På enkelte områder hvor det i dag er krav om offentlig godkjenning
av virksomheter eller deler av virksomheter, kan det være aktuelt
å vurdere om akkreditering kan være en hensiktsmessig løsning, og
det kan være aktuelt å stille krav om personellsertifisering på
områder som stiller særlige krav til kompetanse og ferdigheter.
Regjeringen vil
systematisere og
videreutvikle virkemidler og tiltak for å støtte kommunene i kvalitets-
og pasientsikkerhetsarbeidet,
sette kvalitet og pasientsikkerhet på dagsordenen i
styringsdialogen med de regionale helseforetakene,
videreutvikle partnerskapet med KS gjennom kvalitetsavtalen
og samhandlingsavtalen,
sette i verk et nasjonalt forsøk med kvalitetsbasert
finansiering av spesialisthelsetjenesten,
sende på høring forslag om en felles forskrift
for internkontroll, kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet,
vurdere endringer i tannhelseloven for
å styrke kvalitet og pasientsikkerhet,
endre utrykningsgruppen i Statens helsetilsyn
til en undersøkelsessenhet for behandling av varsel om alvorlige
hendelser,
gjennomføre en bred utredning om hvordan samfunnet
bør følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse-
og omsorgstjenesten,
sende på høring forslag til endringer i
helselovgivningen for å styrke pasienters og pårørendes rettsstilling
i tilsynssaker.
Regjeringen har som mål at kvalitetsarbeidet
i større grad enn i dag skal være integrert i ordinær virksomhet.
Det handler om å utvikle kultur for kvalitetsforbedring og læring
ved å styrke kompetanse hos ledere og ansatte, forbedre og iverksette
rutiner for å forebygge og lære av feil, og systematisk ta i bruk
ny kunnskap, faglige retningslinjer, og annen kompetansestøtte.
Resultater på kvalitet skal måles og etterspørres av ledere på alle
nivåer.
Regjeringen vil
etablere et femårig
nasjonalt program for pasientsikkerhet,
forbedre systemet for utvikling og implementering
av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere,
stimulere til utvikling av nettverk og
arenaer for læring og kvalitetsforbedring,
videreutvikle kompetansesentrene som kunnskapsstøtte
for helse- og omsorgstjenesten i kommunene,
videreutvikle lederopplæring i helse- og
omsorgstjenesten i samarbeid med KS,
implementere nasjonal lederplattform for
helseforetakene og styrke arbeidet med nasjonalt lederutviklingsprogram,
videreutvikle og forenkle meldeordningen
for uønskede hendelser.
Regjeringen har som mål at det skal være større åpenhet
om kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Det
understrekes at åpenhet er viktig som grunnlag for pasienter og
brukeres valg av tjenester og nødvendig for å gi befolkningen informasjon
om hva helse- og omsorgstjenestene yter, og om det er samsvar mellom
ressursinnsats og resultat. Det er nødvendig å skaffe data på områder
hvor dette mangler, gjøre dataene tilgjengelig for alle som har
interesser knyttet til dem, og sørge for at dataene tas i bruk i
praktisk evaluerings- og forbedringsarbeid.
Det framholdes at for å nå målet om større åpenhet
må det satses langt sterkere på utvikling av kvalitetsindikatorer
i årene framover.
Regjeringen vil
legge en plan for
hvilke områder som skal prioriteres og legge føringer for framdriften
i arbeidet med å utvikle nye kvalitetsindikatorer,
forbedre og effektivisere prosessen med
å utvikle nye indikatorer og se utviklingsarbeidet i sammenheng
med nasjonale faglige retningslinjer,
gjennomføre et prosjekt om måling og rapportering
for å kartlegge hva som rapporteres i dag og vurdere forenkling
og opprydding i rutinene,
bruke kvalitetsindikatorer mer aktivt i
styringsdialogen med regionale helseforetak,
gjennom nasjonalt helseregisterprosjekt,
sørge for at sentrale helse- og kvalitetsregistre utnyttes bedre
som datakilde,
utrede etablering av et sentralt helseregister
med personentydige data fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
bygge opp og samordne kompetansen på indikatorområdet,
publisere flere resultatindikatorer for
spesialisthelsetjenesten og oppfordre kommuner til å publisere kvalitetsinformasjon
på nettsidene,
videreutvikle pasient- og brukerundersøkelser og
utvikle pasientrapporterte effektmål.
Regjeringen har som mål å legge til rette for
utvikling av nye virkningsfulle og effektive behandlingsmetoder
på en trygg måte for pasientene. Det skal legges klarere rammer
for utprøving og innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten
for å sikre faglig forsvarlighet og riktig prioritering av ressursene.
Regjeringen vil
innføre og videreutvikle
systemet for bruk av metodevurdering før nye metoder tas i bruk
i spesialisthelsetjenesten,
etablere retningslinjer for hurtig metodevurdering
for ny teknologi i spesialisthelsetjenesten,
gjennomføre hurtig metodevurdering for legemidler
som finansieres av spesialisthelsetjenesten,
endre prioriteringsforskriften for å få
på plass en klarere begrepsbruk knyttet til utprøvende behandling,
etablere nasjonale prinsipper for bruk
av utprøvende behandling i spesialisthelsetjenesten,
sørge for at prinsippene for utprøvende
behandling formidles i styringsdialogen med de regionale helseforetakene
og legges til grunn for arbeidet med nasjonale faglige retningslinjer
og handlingsprogrammer,
videreutvikle det nasjonale nettverket
for klinisk forskning (NorCRIN) og etablere et nordisk samarbeid
om kliniske multisenterstudier.
Regjeringens mål er at forskning, innovasjon
og utdanning i større grad enn i dag skal bidra til kvalitet og
pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Det handler om å
stimulere til forskning som er relevant for tjenesten, ta i bruk
ny kunnskap, bruke forskning som redskap i planlegging og kvalitetssikring,
og utnytte praksisnær forskning i kontinuerlig kvalitetsforbedring.
Det understrekes at godt samarbeid mellom universitets-
og høyskolesektoren og helse- og omsorgssektoren er av stor betydning.
Videre framholdes det at det er nødvendig med godt samarbeid mellom
klinisk forskning, translasjonsforskning og grunnforskning for å
utnytte forskningen effektivt. Innovasjon i helse- og omsorgstjenesten
skal bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet gjennom nye arbeidsrutiner
og måter å levere tjenester på.
Tjenestenes behov for kompetanse skal være grunnlaget
for innholdet i utdanningene. Målet er å utdanne kandidater som
kan reflektere over egen yrkespraksis og bidra til systematisk kvalitetsutvikling
innenfor eget fagområde. Kunnskaps- og kompetanseheving skal være
en kontinuerlig prosess for å sikre forsvarlighet i pasientbehandlingen.
Regjeringen vil
videreføre satsingen
på helse- og omsorgstjenesteforskning og innovasjon og utvikle en
overordnet strategi for helse- og omsorgstjenesteforskning,
stille krav om mer systematisk bruk av kunnskapsoppsummeringer
og data om forskning og kvalitet som grunnlag for å avdekke forskningsbehov
og prioritere forskningsprosjekter,
gjennomgå kompetansekravene i grunnutdanningene
og vurdere kvaliteten på praksisutdanningene,
bidra til at metoder for kvalitetsforbedringsarbeid
inngår som en del av videre- og etterutdanninger for helse- og omsorgspersonell,
vurdere nye krav til spesialistkompetanse
som følge av medisinskfaglig utvikling og andre endringer i helsetjenesten,
foreslå en ny autorisasjonsordning for
helsepersonell som har utdanning fra land utenfor EØS-området.
Det framholdes at i utgangspunktet skal arbeidet for
å bedre kvalitet og pasientsikkerhet skje innenfor gjeldende økonomiske
rammer og administrative systemer, men at det på enkelte områder kan
være aktuelt å vurdere omdisponering av ressurser. Eventuelle nye
tiltak for å styrke arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet vil
bli fremmet i ordinære budsjettframlegg.
Arbeidet med å legge til rette for selvbetjeningsløsninger
og videreutvikle nettsteder og informasjonstjenester vil kreve investeringer
og midler til drift. Det samme gjelder utvikling av beslutningsstøtteverktøy
for brukere og pasienter. Samtidig vil slike løsninger i noen tilfeller
også kunne bidra til reduserte kostnader. Regjeringen har foreslått
midler til videreutvikling av tjenestene i regi av helseportalen
i statsbudsjettet for 2013.
Regjeringen foreslår å etablere en permanent
enhet i Statens helsetilsyn for oppfølging av særlig alvorlige hendelser
i spesialisthelsetjenesten. I budsjettet for 2013 er det foreslått
at Statens helsetilsyn skal styrkes med midler til etablering av
enheten. Ut over dette inneholder ikke stortingsmeldingen forslag
til organisatoriske endringer.
Arbeidet med å forbedre faglige retningslinjer og
veiledere, videreutvikling og forenkling av meldesystemet for uønskede
hendelser og videreutvikling av nettverk og arenaer for læring skal
i utgangspunktet gjennomføres innenfor eksisterende administrative
og økonomiske rammer.
I statsbudsjettet for 2013 er det bevilget midler til
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Statens legemiddelverk
til gjennomføring av metodevurderinger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Jorodd Asphjell, Thomas Breen, Tove Karoline
Knutsen, Sonja Mandt, Wenche Olsen og Anita Orlund, fra Sosialistisk
Venstreparti, Audun Lysbakken, og fra Senterpartiet, Kjersti Toppe,
mener Norge har gode helse- og omsorgstjenester takket være sterke fellesskapsløsninger. Flertallet mener
at regjeringen ved å legge fram denne stortingsmeldingen igjen viser
at den har høye mål for helse- og omsorgstjenesten i Norge, og prioriterer
pasientsikkerhet og kvalitetsarbeid ved å sette pasienten i sentrum. Flertallet understreker
at den rød-grønne regjeringen med dette er den første norske regjering
som har lagt fram en helhetlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet
for hele helse- og omsorgstjenesten. Flertalletviser til at denne regjeringen de siste årene
har tatt et solid tak i pasientsikkerhet gjennom en egen kampanje
som vil bidra med økt åpenhet, oppmerksomhet og kunnskap om pasientsikkerhet
i helse- og omsorgstjenestene. Pasientsikkerhetskampanjen « I trygge
hender» ble lansert i 2008 og lagt til Nasjonalt kunnskapssenter
for helsetjenesten. Kampanjen har gitt et viktig bidrag til å få
ned tallet for pasientskader i sykehusene. Til tross for at Peter F.
Hjorts rapport om pasientskader kom i 2003, mener flertallet at
lite ble foretatt av den daværende borgerlige regjeringen på området kvalitet
og pasientsikkerhet.
Flertallet har som mål at tjenestene
skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innenfor forsvarlig ventetid,
og tilbudene skal nå ut til alle uavhengig av sosial bakgrunn og
bosted. Norge har lyktes med mye på disse områdene. Den norske helse-
og omsorgstjenesten kommer godt ut i internasjonale sammenlikninger
om behandlingskvalitet. På flere områder er vi blant de beste i
verden. Norge er også bedre rustet til å møte utfordringene med
en aldrende befolkning enn de fleste andre land. En viktig årsak
til dette er den nordiske velferdsmodellen som er basert på likestilling
og høy yrkesaktivitet blant kvinner. Økonomisk styring og god kontroll
med helheten i økonomien er en annen forutsetning for å styrke velferden
og utvikle en offentlig helse- og omsorgstjeneste for framtiden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn, Kari Kjønaas Kjos og Morten
Stordalen, fra Høyre, lederen Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg,
fra Sosialistisk Venstreparti, fra Senterpartiet og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, vil påpeke at det fortsatt
er utfordringer på en del områder. Pasientskader fører til unødig
lidelse og er en viktig årsak til forlenget sykehusopphold. Infeksjoner
og feil bruk av legemidler er de to vanligste årsakene til pasientskader.
Sett fra pasienter og brukeres ståsted er det også rom for forbedring.
Det gjelder pasientenes syn på helsetjenesten, informasjonsflyt,
kommunikasjon og koordinering mellom ulike deler av tjenesten. Her
kommer Norge dårligere ut enn flere andre land. Det kommer fram
i rapporter og internasjonale sammenlikninger. Helsetilsynet melder
at manglende kvalitetsstyring og kontroll påvirker pasientsikkerheten. Komiteen mener det
er behov for å utvikle systemer og kulturer for å lære av feil.
Det er også behov for mer kunnskap om kvaliteten i tjenesten.
Komiteen setter pris på at regjeringen
i meldingen legger stor vekt på å utvikle en mer brukerorientert
helse- og omsorgstjeneste med økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring, bedre
pasientsikkerhet og færre uønskede hendelser.
Komiteen merker seg følgende
hovedtiltak:
Etablere et femårig
nasjonalt program for pasientsikkerhet, der målet er færre pasientskader,
bedre kultur i arbeidet med pasientens sikkerhet, sterkere involvering
av kommunene og tydeligere involvering av pasienter, pårørende og
brukere.
Etablere permanent undersøkelsesenhet i
Statens helsetilsyn, som rykker ut ved varsler om alvorlige hendelser.
Gjennomføre en bred utredning om samfunnets oppfølging
av alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Pårørende
skal involveres i dette arbeidet.
Forslag om lovendring for å styrke pasienter
og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker.
Gjennomføre et nasjonalt forsøk med kvalitetsbasert
finansiering i spesialisthelsetjenesten, der en andel av bevilgningen
gjøres avhengig av måloppnåelse for bedre kvalitet og bedre sikkerhet.
Utvikle og publisere flere kvalitetsindikatorer
og utrede etablering av et nasjonalt register for den kommunale
helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen er opptatt av at pasienter
og brukere opplever å bli ivaretatt, sett og hørt når de er i kontakt
med helse- og omsorgstjenestene – på alle nivåer. Aktiv medbestemmelse
kan bidra til bedre resultater for pasienten og bedre utnyttelse av
ressursene. Komiteen viser til at det handler om
å trekke pasienter, brukere og pårørende mer aktivt inn i beslutninger
om eget omsorgstilbud eller behandlingsopplegg. Komiteen mener dette
også gjelder barn og unge, og ber derfor regjeringen vurdere behovet
for en nasjonal strategi for ungdomshelse, slik at ungdom i fremtiden
vil bli mer helhetlig ivaretatt i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen understreker betydningen
av læring for nødvendig endring og forbedring på alle nivåer i helse-
og omsorgstjenestene. Derfor viser komiteen til bedring
av kvaliteten på tjenestene ved å lære av uønskede hendelser og
feil. Kunnskap om kvaliteten og pasientsikkerheten og åpenhet om
resultatene er derfor nødvendig. Komiteen mener at
måling av kvalitet og åpenhet om resultatene av målingen er nødvendig
for videreutvikling av helsetjenestene. Komiteen er
opptatt av at systemene for å avdekke og lære av uønskede hendelser
og feil må bli bedre. Dette er samtidig avhengig av en generell
åpenhetskultur i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kapittelet «Status og utfordringer», der
disse medlemmer tar til orde for en rekke forslag som vil bidra
til bedre kvalitet i helsetjenesten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at takket være sterke fellesskapsløsninger har Norge gode helse-
og omsorgstjenester. Hver dag får tusener av nordmenn god behandling
gjennom den norske offentlige helsetjenesten – og antallet behandlinger
har økt betydelig de siste sju år. Flertallet viser
til at tjenestene skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innenfor
forsvarlig ventetid, og tilbudene skal nå ut til alle uavhengig
av sosial bakgrunn og bosted. Flertallet mener man
i stor grad har lyktes med mye på disse områdene. Med økt oppmerksomhet
på kvalitet og pasientsikkerhet bør befolkningen motta stadig bedre
og likeverdige velferdstjenester. Flertallet mener
ambisjonene bør være fortsatt å videreutvikle helse- og omsorgstjenestene
fra å være blant de beste til å bli de beste.
Komiteen mener at
man må løse utfordringer på en del områder: blant annet pasientskader,
infeksjoner og feil bruk av legemidler. Tjenesten må bli flinkere
til å implementere kjent kunnskap, og det kan ikke være opp til
den enkelte ledelse eller behandlende lege å la være å bruke standarder
man setter. Mange undersøkelser viser at det tar for lang tid å
ta i bruk kjent kunnskap og gjennomføre endringer man vet virker.
Ofte kan man ved enkle grep forebygge skader. Et eksempel er forsøk
med sjekklister for kirurgi, noe som har vist at man i stor grad kan
forebygge skader ved inngrep. Komiteen mener det
må være en selvfølge å ta i bruk slike kvalitetsverktøy når effekten
er bevist å være stor. Skal man klare å få tjenesten til å endre
kultur for implementering av kjent kunnskap, må man starte med å
etterspørre dette fra alle nivåer i tjenesten, fra styrene og ned
til den enkelte behandlende lege, men ansvaret for å få dette til ligger
åpenbart i god ledelse.
Komiteen viser til meldinger
fra Helsetilsynet om at manglende kvalitetsstyring og kontroll påvirker
pasientsikkerheten, og at det er behov for å utvikle systemer og
kulturer for å lære av feil. Det er også behov for mer kunnskap
om kvaliteten i tjenesten.
Komiteen viser til at helsetjenesten
bidrar til å opprettholde folks helse eller gjenopprette folks helse
og folks evne til å fungere. Komiteener imidlertid
opptatt av at altfor mange mennesker opplever å ikke få så gode
tjenester som de burde. Komiteen understreker at
kvalitetsproblemer i helse- og omsorgstjenestene ofte gjenspeiles
i følgende faktorer:
stor variasjon i
bruk av helse- og omsorgstjenester,
underforbruk av enkelte tjenester,
overforbruk av andre tjenester,
feil bruk av tjenester, inkludert et uakseptabelt antall
feilbehandlinger.
Komiteen mener at et sentralt
mål for å oppnå kvalitetsforbedring i helse- og omsorgtjenestene er
å ta vare på det som er bra i de eksisterende tjenestene, og samtidig
rette oppmerksomheten mot de områdene som må forbedres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til det faktum at overforbruk av helsetjenester – eller overbehandling
– er en av de store utfordringene knyttet til kvalitetsforbedring.
Flertallet viser til undersøkelser
i USA (jf. Agency for Healthcare Research and Quality, Facts Sheet
no 02–P032/2002, U.S. Department of Health and Human Services Public
Health Service) som tyder på at 30 prosent av alle helseutgifter
i USA skyldes overbehandling/overforbruk. Overforbruk av helsetjenester
er unødvendig, øker helseutgiftene og kan i verste fall være helseskadelig.
Basert på kunnskapen fra USA mener flertallet det
er grunn til å anta at overbehandling er et større problem jo større innslag
man får av profittdrevne helsesystemer, og at overbehandling også
må få større plass i vår egen debatt. I denne debatten blir utviklingen av
nye og hensiktsmessige registre et sentralt punkt. Skal vi i framtiden
kunne vite mer om hva som virker og ikke virker, må man ha gode
muligheter til å måle effekten av behandling og samtidig kunne sammenlikne
mellom sykehus og de forskjellige behandlingsmetodene de benytter.
Flertallet understreker at god
kvalitet i den norske offentlige helse- og omsorgstjenesten først
og fremst er et mål til beste for pasienten. Samtidig viser flertallet til
at god kvalitet ofte også kan være kostnadseffektivt. Dette gjelder også
i helse- og omsorgstjenesten, selv om det er åpenbart at det å satse
på kvalitet krever ressurser på forskjellige plan. Flertallet viser
til betydningen av en offentlig helse- og omsorgstjeneste som tar
på alvor utfordringene knyttet til medisinske skader, feilaktige
diagnoser, sykehusinfeksjoner, unødvendige komplikasjoner, reoperasjoner,
dårlige arbeidsprosesser – fordi dette dreier seg om pasienter og
samtidig kan være store kostnadsdrivere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at internasjonale
undersøkelser viser at det skjer en uheldig hendelse hos omtrent
10 prosent av alle pasienter som blir lagt inn i somatiske sykehus,
inkludert både store og små hendelser. Dette betyr at den totale
risikoen er stor.
En rapport utarbeidet av professor Peter F.
Hjort for Sosial- og helsedirektoratet i 2003 viser at det er et
betydelig omfang feil og uheldige hendelser i den norske helsetjenesten.
Internasjonale tall overført til norske forhold skulle tilsi at
såkalte «uheldige hendelser» i helsevesenet årlig fører til 2 000
dødsfall og 15 000 varig skadede pasienter.
Norsk pasientskadeerstatning betalte ut cirka 800
mill. kroner i 2010, og dette tallet har økt hvert eneste år, selv
om grunnlaget for å få erstatning er strengt og har utviklet seg
lite. Basert på internasjonal forskning kan en anslå de årlige kostnadene
ved uheldige hendelser i somatiske sykehus til cirka to mrd. kroner,
slik det er redegjort for i Peter F. Hjorts bok «Uheldige hendelser
i helsevesenet» (2007, Gyldendal).
Disse medlemmer mener helse-
og omsorgssektoren er spesiell fordi risikoen for en uheldig hendelse
er stor på grunn av at aktiviteten i seg selv er risikofull. Dette
forsterkes av at det er så mange mennesker som eksponeres for risikoen,
og at konsekvensene av feil også ofte er svært store. På tross av
denne profilen er det systematiske arbeidet med å sikre kvalitet
og redusere risiko mangelfull. Hvis en ser til andre områder i samfunnet,
for eksempel transportsektoren og petroleumsindustrien, vil en finne
et helt annet systematisk arbeid som ligger til grunn for å høyne
sikkerheten og redusere faren for feil. Dette gjelder både fra myndighetenes side
og fra aktørene, selv om det på disse områdene er lavere risiko
for skade og færre personer som er utsatt for risiko.
Professor Peter F. Hjort ga i 2010, sammen med Den
norske legeforeningen, igjen ut en bok om samme tema, men da med
en samling av pasientfortellinger. I boken skriver forfatteren om
hensikten med den siste oppfølgeren:
«Jeg føler at denne boken (boken fra 2007) dessverre
ikke har klart å skape et gjennombrudd for dette feltet i vårt land
og i vår helsetjeneste. Etter mitt skjønn ligger Norge langt bak
land som det er naturlig å sammenlikne seg med på dette området,
særlig Danmark, Sverige og England. Jeg har selvfølgelig gremmet
meg over dette, og derfor bestemte jeg meg for å skrive en ny bok
som ikke bare skulle henvende seg til tanken og hjernen, men også
til følelsene og hjertet.»
Disse medlemmer vil vise til
at Peter F. Hjort i 2004 overleverte til daværende helseminister Dagfinn
Høybråten forslag til nasjonalt program for forebygging og håndtering
av uheldige hendelser i helsetjenesten. I statsbudsjettet for 2005 ble
Sosial- og helsedirektoratet bedt om å starte implementeringen av
et system for registrering, analyse og forebygging av uheldige hendelser
i helsetjenesten med den hensikt å opprette meldesystem som har
kvalitetsforbedring og ikke straffereaksjon som formål.
I februar 2007 ble Nasjonal enhet for pasientsikkerhet
etablert, men uten eget meldesystem. Dette skulle være noe annet
enn de tilsynsfunksjoner knyttet til alvorlige feil og mangler som Statens
helsetilsyn må ha. Dagfinn Høybråten tok opp dette med helse- og
omsorgsminister Sylvia Brustad i en interpellasjon 29. mai 2007.
Disse medlemmer viser til behandlingen
av Prop. 91 L (2010–2011). Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti gikk imot endringen med å flytte meldeordningen etter
spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Statens helsetilsyn til Kunnskapssenteret
ved Nasjonal enhet for pasientsikkerhet.
Disse medlemmer er glad for at
regjeringen har lagt frem den første helhetlige stortingsmeldingen
om kvalitet og pasientsikkerhet. Bakgrunnen for dette er den økte
oppmerksomheten temaet har fått. Disse medlemmer mener
at det i den sammenheng er grunn til å trekke frem innsatsen til
Pårørendegruppen – unaturlige dødsfall i norske sykehus. I januar
2010 organiserte pårørende som hadde opplevd at en av deres nærmeste
hadde dødd som følge av feil i helsetjenesten, seg. De startet et
systematisk arbeid med både å fortelle sine historier til mediene
og ha møter med politikere og myndigheter. Dette arbeidet har gitt
resultater. Denne gruppen har klart det samme som Peter F. Hjort
ønsket, berøre følelser og hjerte med sine historier, men også komme
med konkrete forslag og politiske løsninger for å hindre at andre
skal bli rammet på samme måte som deres familier.
Disse medlemmer viser til at
alle norske sykehus i 2010 og 2011 har kartlagt omfanget av pasientskader.
Disse kartleggingene bekrefter at størrelsesordenen på antallet
skader er slik at rundt 16 prosent av alle opphold er forbundet med
minst én skade, og at 9 prosent av oppholdene førte til skade som
forlenget sykehusoppholdet eller hadde alvorlige konsekvenser.
Disse medlemmer slutter seg til
de viktigste utfordringene som blir beskrevet i meldingen. Disse
utfordringene kan etter disse medlemmers oppfatning
grupperes inn i tre hovedområder som må endres i helse- og omsorgstjenesten:
Disse medlemmer viser til at
med bakgrunn i Peter F. Hjorts bok fra 2007 fremmet stortingsrepresentantene
Erna Solberg, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli 20. januar 2009
Representantforslag 29 S (2008–2009) om bedre kvalitet i sykehus.
Der ble det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen utarbeide en ny, helhetlig
kvalitetsstrategi for sykehusene, herunder
1. Innføre en ordning
med kvalitetssertifisering av alle norske sykehus og helseforetak.
2. Utarbeide og publisere flere kvalitetsindikatorer
for sykehus, herunder indikatorer for dødelighet og pasientens funksjon
før og etter behandling.
3. Utarbeide og offentliggjøre rapporter
som sammenlikner kvalitet mellom ulike sykehus, helseforetak og
helseregioner.
4. Informasjon om kvalitet må danne grunnlag for
oppgavefordeling mellom sykehus for å gi pasientene trygghet for
at de får best mulig behandling.
5. Det må utarbeides flere faglige retningslinjer for
å sikre behandling av best mulig kvalitet.»
Disse medlemmer viser til at
Stortingets flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ved behandlingen av Innst. 204 S (2008–2009) valgte
å vedlegge representantforslaget protokollen.
På bakgrunn av informasjon om pårørendes erfaringer
med kontakt med Statens helsetilsyn fremmet stortingsrepresentantene
Bent Høie og Sonja Irene Sjøli Representantforslag 106 S (2009–2010)
om bedre rettssikkerhet for pasienter. Der ble følgende forslag
fremmet:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til lovendring
som sikrer at pasienten, eller den han/hun gir fullmakt, anses som
part i saker der vedkommende har anmodet Helsetilsynet om en vurdering
av brudd på helsepersonellovens bestemmelser. Lovendringen må sikre
at pasienten eller vedkommendes representant har rett til innsyn
i sakens dokumenter, samt adgang til å påklage vedtaket fra Helsetilsynet.
Det må samtidig innføres regler som beskytter taushetsbelagt informasjon
og ivaretar alle parters krav på personvern.»
På bakgrunn av ytterligere kontakt med Pårørendegruppen
– unaturlige dødsfall i norske sykehus fremmet stortingsrepresentantene
Bente Høie, Sonja Irene Sjøli og Laila Dåvøy Representantforslag
146 S (2009–2010) om opprettelse av en «havarikommisjon» for helsetjenesten.
Der ble det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en prøveordning
med en ‹havarikommisjon› for helsesektoren etter modell fra havarikommisjonen
for transportsektoren.
Stortinget ber regjeringen
om å bygge opp spesialkompetanse i politiet i forhold til etterforskning
av saker i helsesektoren.»
Forslaget ble nedstemt av Arbeiderpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Senterpartiet. Dagen før Stortinget skulle behandle
forslaget 9. februar 2011, holdt Pårørendegruppen en markering utenfor
Stortinget til støtte for forslaget. Samme kveld uttalte statsministeren og
helse- og omsorgsministeren at regjeringen skulle sette i gang arbeid
med en egen stortingsmelding om kvalitet i helsetjenesten.
Åpenhet om kvalitet i helsetjenesten er avgjørende
for å bedre kvaliteten. Det er også viktig å vektlegge den pasientopplevde kvaliteten.
Derfor fremmet stortingsrepresentantene Erna Solberg, Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Svein Harberg Representantforslag 9 S (2010–2011)
om bedre helsetjenester på nett. Der ble det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide en handlingsplan
for å etablere en offentlig nettbasert helseportal med følgende
elementer:
kvalitetssikret og
oppdatert informasjon om helse, samt ulike sykdommer og lidelser
god informasjon om helsetjenesten og ulike helsetilbud
informasjon om kvalitet og ventetider
informasjon om pasientrettigheter og instanser som
kan bistå med å ivareta disse rettighetene
mulighet for elektronisk kommunikasjon
med helsetjenesten, eksempelvis timebestilling
gi pasienten innsyn i sin egen journal,
og mulighet for å få informasjon om prøvesvar, henvisninger osv.»
Høsten 2011 fremmet stortingsrepresentantene Erna
Solberg, Bent Høie og Sonja Irene Sjøli et nytt helhetlig representantforslag
om bedre kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Der ble
det fremmet følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen etablere en mer balansert
ledelse av helsetjenesten gjennom
at oppdragsdokumentene
og styringsdialogen skal legge like stor vekt på konkrete målsettinger om
pasientsikkerhet og kvalitet som på økonomiske og andre styringsmessige
parametre
at den årlige tilsynsmeldingen fra Statens helsetilsyn
og Pasient- og brukerombudenes landsomfattende årsrapporter omgjøres
til en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, etter modell
fra Datatilsynets og Personvernnemndas årsmeldinger som behandles
som stortingsmelding årlig
at Statens helsetilsyns landsomfattende
tilsynsmeldinger om ulike tema i primærhelsetjenesten skal behandles
i kommunestyrene
at kvalitet, pasientsikkerhet og arbeidsmiljø
skal være faste tema i foretaksmøter og på styremøter i helseforetakene.
Sykehusenes kvalitetsutvalg skal få en tydeligere og mer aktiv rolle
Stortinget ber regjeringen etablere tydelige og nasjonale
kvalitetssystemer i helsetjenesten gjennom
at det må utvikles
et nasjonalt system for dokumentasjon og synliggjøring av kvalitet,
læring og kvalitetsforbedring med gode nasjonale kvalitetsindikatorer
som kan brukes til styringen av virksomheten, etter modell fra Danmark
at pasientopplevd kvalitet skal tillegges
like stor vekt som andre kvalitetsindikatorer. Det skal stilles
krav til at spesialisthelsetjenesten og fastlegene skal innhente
kunnskap om pasienter og pårørendes erfaringer og bruke dette i kvalitetsforbedringsarbeidet
at et utvalg av indikatorer på pasientopplevd kvalitet
skal offentliggjøres som grunnlag for pasientenes valg av tjenester
at det må etableres standard internkontrollsystemer
i helsetjenesten. Disse må bygge på erfaringer fra andre risikoområder,
slik som luftfart, petroleumsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet.
at det må etableres flere medisinske kvalitetsregistre
og satses mer på bedre teknologiske løsninger som hever kvaliteten
på registrene
at alle helseforetakene skal være ISO-sertifiserte innen
2013.
Stortinget ber regjeringen arbeide for at det etableres
en sikkerhetsfokusert og lærende kultur i helsetjenesten gjennom
at helsetjenesten
må utvikle retningslinjer for hvordan pasienter og pårørende skal
møtes etter uheldige hendelser. Det må også være retningslinjer
for hvordan helsepersonell som er involvert, skal ivaretas.
at pasienter/pårørende må gis status som
part i tilsynssaker som behandles av Helsetilsynet og dermed ha
klagerett på Helsetilsynets avgjørelser.
at anmodning om vurdering av pliktbrudd
også skal gjelde systemfeil. Helsetjenesten må pålegges en plikt
til tidlig etter at en uheldig hendelse har skjedd, å informere
pasienter/pårørende om hva som har skjedd, hvorfor det skjedde og
hva som gjøres for å hindre at noe lignende skjer igjen.
at meldingene underlagt meldeplikt etter
spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 skal gå til Statens helsetilsyn,
før de går videre til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester
i anonymisert form.
at det skal etableres en meldeordning for
avvik for kommunehelsetjenesten.
at det etableres en havarikommisjon for helsetjenesten.»
Disse medlemmer viser til at
i Innst. 185 S (2010–2011) fremmet Fremskrittspartiet, Høyre og
Kristelig Folkeparti forslag om å etablere en prøveordning med havarikommisjon
for helsetjenesten. Videre sto de samme partiene i forbindelse med
Innst. 177 S (2011–2012) sammen om forslag på tre hovedstrategier
for bedre kvalitet og pasientsikkerhet, med til sammen 18 konkrete
tiltak. Dette er forslag som disse medlemmer vil
følge opp videre i denne innstillingen.
Disse medlemmer registrerer at
det i dag er store variasjoner med hensyn til ventetider for konsultasjoner,
diagnostikk og behandlinger. Mange pasienter opplever i dag at de
går altfor lenge uten å vite sitt planlagte behandlingsforløp. Det
er nødvendig at pasientene i større grad får vite når det kan forventes
diagnostisering og behandling ved de enkelte sykdomsforløp. Dersom
pasienter fikk klare frister å forholde seg til, ville dette i seg
selv oppleves som en tryggere behandling og et bedre pasientforløp.
Noe av det som stadig nevnes fra pasienter, er retten til selv å
kunne kjenne til fremdrift for sin sykdomsbehandling. Lange ventetider
vil i en del sykdomstilfeller kunne gå ut over pasientsikkerheten. Dette
skaper utrygghet for den enkelte pasient. I mange tilfeller vil
en rask igangsatt behandling kunne bety langt større overlevelsesevne
for den enkelte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
derfor det bør innføres en behandlingsgaranti med individuelt fastsatt
tidsfrist.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å få etablert
en havarikommisjon for helsesektoren. Mediene har de siste år vist
flere tilfeller av uheldige hendelser, og mange av disse dessverre
med dødelig utfall. Noen uheldige hendelser med dødelig utfall skyldes
teknisk svikt av utstyr som ikke fungerer. Andre uheldige hendelser
med dødelig utfall skyldes feil behandling; dette kan eksempelvis være
feil legemiddelbruk. Flere av sakene som har vært i mediene de siste
år, har vært uheldige hendelser med tragiske utfall etter relativt
ukomplisert behandling. Felles for pårørende er at de sitter igjen
med et inntrykk av at det er store mangler og utfordringer innenfor
dagens helsevesen. Disse medlemmer er særlig opptatt
av å sikre pårørende partsrettigheter i slike saker. Det ville gitt
pårørende løpende oppdatering ved etterforskning eller ved at Helsetilsynet
åpner tilsynssak, noe pårørende ofte påpeker er for dårlig i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det også er behov for en grundigere gjennomgang av rutinene i helseforetakene knyttet
til å melde avvik. Disse medlemmer har tidligere
tatt til orde for en ordning der også pasienter og pårørende kan
melde avvik i samme system som ansatte. Dette vil bidra til at flere
avvik blir meldt, og dermed øker muligheten for å lære av egne og
andres feil samtidig som en unngår at det blir ulike, parallelle
meldingssystemer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er et ledelsesansvar
å legge til rette for gode rutiner i kvalitetsutvalg. Det er også
nødvendig at helseforetakenes styrer i større grad involveres både
med tanke på avviksrutiner og ikke minst ved uheldige hendelser.
Disse medlemmer mener at det
er grunnlag for en gjennomgang av praksis knyttet til håndteringen
av uheldige hendelser. Det er avgjørende at systemet bidrar til
at man lærer av egne og andres feil. Disse medlemmer mener videre
det er viktig at det også foretas eksterne gjennomganger av sykehusenes
rutiner. Disse medlemmer viser i den sammenheng til
tidligere forslag om denne typen gjennomgang foretatt av selskaper
som eksempelvis Det Norske Veritas. Disse medlemmer er
overbevist om at en nasjonal standard på rutiner knyttet til internkontroll
og avviksrapportering supplert med eksterne gjennomganger ville
bidratt til å bedre rutinene i helseforetakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. 185 S (2010–2011) hvor de fremmet følgende forslag.
«Stortinget ber regjeringen sikre at pårørende får partsrettigheter
ved alvorlige uheldige hendelser i helsevesenet.»
«Stortinget
ber regjeringen sikre at helseforetakene endrer avvikssystemer slik
at også pårørende og pasienter kan melde avvik i behandlingen gjennom
samme system som ansatte.»
«Stortinget ber regjeringen
vurdere å gi rett til bistandsadvokat til pårørende ved alvorlige
uheldige hendelser i helsevesenet.»
«Stortinget ber
regjeringen sørge for at det stilles krav til design av legemiddelforpakninger
slik at feilmedisinering og feildosering i størst mulig grad kan
unngås.»
«Stortinget ber regjeringen endre praksis
for påtale der mulig straffbare handlinger skjer i helsesektoren,
slik at politiet i langt større grad etterforsker saker på selvstendig
grunnlag og ikke nødvendigvis etter rådførsel med Helsetilsynet.»
Disse medlemmer mener disse forslagene
er like aktuelle i dag.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å ha en
gjennomgang av dagens legemiddelpolitikk. Det skjer i dag mange skader
som følge av feil bruk av legemidler; hele 14 prosent av skader
som påføres pasienter, skyldes feil bruk av legemidler. I tillegg
er det i Norge slik det i dag fungerer, store utfordringer med å
få innovative kreftlegemidler raskt ut til pasientene. Det er store
utfordringer og svakheter ved finansieringsordninger, retningslinjer
og prioriteringer ved innføring av nye legemidler i helseforetakene. Disse
medlemmer viser til Innst. 208 S (2012–2013) til Representantforslag
21 S (2012–2013) fra stortingsrepresentantene Per Arne Olsen, Kari Kjønnas
Kjos og Tord Lien.
Disse medlemmer viser til Innst.
418 S (2010–2011) der følgende forslag som ville økt både trygghet
og kvalitet på tjenesten, ble nedstemt av Stortingets flertall bestående
av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeid for å
innføre et ‹pakkeforløp› innen kreftomsorgen og deler av iskemisk
hjertesykdom etter dansk modell.»
«Stortinget ber
regjeringen sørge for at det utarbeides prognoser for forventet
ventetid på behandling av de ulike kreftformene, slik at kreftpasienter
kan velge sykehus også ut fra forventet ventetid, på lik linje med
andre pasienter.»
Disse medlemmer mener at Norge
her kunne lært mye av pakkeforløpene som Danmark har når det gjelder
behandling av denne type pasienter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
en viktig faktor for å lykkes med god pasientbehandling er å sette
behandlingsinstitusjoner i økonomisk stand til å gjøre en god og
kvalitativ behandling. Disse medlemmer mener det
også må legges til rette for å utnytte ledig kapasitet i de private
behandlingsinstitusjonene. Dette krever at det bevilges mer penger enn
dagens budsjettrammer legger opp til. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett
for 2013 der Fremskrittspartiet foreslo en betydelig økning av helseforetakenes
budsjetter, noe som ville bidratt til større mulighet til å øke
både egenproduksjon og kjøp av private plasser. Dette ville etter disse
medlemmers syn også bidratt til økonomisk handlingsrom til
å arbeide målrettet med kvalitetsutvikling både gjennom systematisk
arbeid og gjennom økte investeringer i utstyr og bygg.
Disse medlemmer mener det er
viktig å få på plass et nasjonalt IKT-system som sikrer at det blir
et felles system for sykehusene. Til dette må det avsettes egne
investeringsmidler slik at det ikke vil gå ut over driften ved sykehusene.
Dagens system legger opp til at hvert enkelt sykehus må bruke av
sine driftsmidler til investeringer i sitt eget IKT-system. Dette
er ikke noen heldig ordning da det rammer driften av primæroppgavene
ved landets sykehus. I tillegg vil det ikke være noen optimal løsning
at det enkelte sykehus investerer i IKT-systemer som ikke kommuniserer
med andre sykehus. Disse medlemmer mener derfor det
er avgjørende at det avsettes egne investeringsmidler for et nasjonalt
IKT-system i de kommende budsjetter. Ved en slik satsing vil det
kunne igangsettes en felles nasjonal IKT-løsning der viktig pasientinformasjon
kan utveksles mellom landets sykehus. En slik ordning bør også på
sikt utvides til å omfatte primærhelsetjenesten. En felles løsning
vil kunne være med på å styrke pasientsikkerheten betydelig. Det
har vært enkeltepisoder der journaler ikke har vært tilgjengelige
ved viktig pasientbehandling fordi journalen kun har ligget i papirformat
på et sykehus eller hos en fastlege. Disse medlemmer viser
til budsjettbehandlingen for 2013, jf. Innst. 11 S (2012–2013) der
Fremskrittspartiet tar til orde for egne investeringsmidler til
et nasjonalt IKT-system. Disse medlemmer viser også
til at Fremskrittspartiet har fremmet flere forslag for å styrke
IKT-systemene i offentlig sektor generelt og i helsetjenesten spesielt. Disse
medlemmer viser i den sammenheng til Dokument 8:94 S (2011–2012)
og Innst. 341 S (2011–2012) der Fremskrittspartiet foreslår en IKT-havarikommisjon.
Det vises videre til Dokument 8:24 S (2011–2012) der en samlet opposisjon står
bak et forslag om en nasjonal plan for investeringer i IKT.
Disse medlemmer mener det er
et stort paradoks at helsetjenesten som de siste ti årene har hatt
en formidabel medisinsk utvikling, har så dårlige betingelser på
utstyrssiden, både hva gjelder medisinsk-teknisk utstyr, og spesielt
på IKT. Mangelfulle systemer gjør at informasjonsflyten stopper
opp og øker risikoen for at sensitiv pasientinformasjon kan komme
på avveie.
Disse medlemmer mener derfor
at en ny, nasjonal IKT-strategi for helsetjenesten er avgjørende
for å kunne bidra til kvalitetsutvikling i helsetjenesten.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2013 legge frem en forpliktende plan
for innføring av et nasjonalt IKT-system for helsesektoren som bidrar
til å bedre intern kommunikasjon, informasjonsflyt mellom sykehusene
og bedret pasientsikkerhet.»
Komiteen viser til
blant annet Danmark og Sverige som begge årlig offentliggjør resultater og
kvalitetsregister. Disse deles mellom sykehusene og offentliggjøres
slik at pasienter kan gå inn og vurdere sykehus ut fra de resultater
og kvaliteter det enkelte sykehus har. Sykehus som skårer lavt på
enkelte behandlinger, kan lære av dem som skårer høyt. Dette har
bidratt til at kvaliteten har økt. Komiteen mener
derfor at det er viktig å offentliggjøre resultater for det enkelte
sykehus som et ledd i fokus på økt kvalitet.
Komiteen vil påpeke
at pasienter og brukere som har behov for tjenester fra flere forskjellige tjenesteytere,
eller som skal igjennom et omfattende utrednings- og behandlingsforløp,
vil ha stort behov for at tilbudet framstår helhetlig og sammenhengende.
Helseforetakene bør vurdere å etablere standardiserte planer for
pasientgrupper som skal gjennom utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten.
Ved å lage skriftlige planer med antatte tidspunkter for utredning
og behandling kan situasjonen gjøres mer forutsigbar for pasientene.
Utrednings- og behandlingsplanen vil også bidra til bedre planlegging
og utnyttelse av ressursene i tjenesten.
Komiteen vil særlig framheve
de utfordringer mennesker med kroniske lidelser og nedsatt funksjonsevne
har. Her er det spesielt viktig å få støtte til mestring og egenomsorg,
til å kunne klare seg selv i egen bolig og til å leve et aktivt liv.
Målet for disse menneskene er ofte å opprettholde eller bedre funksjonsnivå
og livskvalitet, ikke helbredelse. Behandleren vil ha en rolle som
partner og pedagog, og den tradisjonelle konsultasjonsmodellen er
ofte uegnet. For at mennesker med kroniske lidelser skal kunne ta
en mer aktiv rolle i egen behandling og omsorg, må det satses betydelig
på pasient- og brukeropplæring. Egnede verktøy tilpasset ulike pasient-
og brukergrupper må videreutvikles.
Komiteen slutter seg til meldingens
påpeking av at de viktigste virkemidlene for å bidra til en mer
aktiv pasient- og brukerrolle er å utvikle selvbetjeningsløsninger,
brukervennlig informasjon og beslutningsstøtteverktøy, å styrke pasienters
og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker og å oppheve skillet
mellom rettighetspasienter og ikke-rettighetspasienter. Videre handler
det om å styrke helsepersonellets kompetanse i kommunikasjon, opprette
koordineringsfunksjoner til støtte for pasienter og brukere, samarbeide
med pasient- og brukerorganisasjonene om å styrke pasient- og brukeropplæringstilbudene
og gjennomføre brukererfaringsundersøkelser som legges til grunn
for videreutvikling av tjenestene.
Komiteen deler regjeringens mål
om å utvikle en mer brukerorientert helse- og omsorgstjeneste. Dette
betyr at behov og forventninger hos pasienter, brukere og pårørende
skal være utgangspunkt for beslutninger og tiltak. Begrepet «brukerorientering»
innebærer også en mer likeverdig vekting av brukerkunnskap og erfaringer
på den ene siden og fagkunnskap på den andre siden.
Komiteen vil understreke at barn
og unge også skal involveres i egen helse gjennom brukermedvirkning,
og at dette perspektivet må vektlegges i arbeidet med en mer brukerorientert helse-
og omsorgstjeneste. Komiteen mener det er nødvendig
at ungdom med kroniske lidelser og/eller funksjonshemning involveres
i arbeidet med å skape en mer brukerorientert tjeneste – også for
barn og unge.
Komiteen mener det er avgjørende
at pasienter og pårørende skal få informasjon og støtte slik at de
kan delta aktivt i beslutninger som angår dem. Pasienter og brukere
skal få informasjon og støtte til egenomsorg og mestring. Pasient-
og brukerorientering har stor betydning for pasientsikkerhet. Feil
kan forebygges gjennom pasientmedvirkning og bedre kommunikasjon
mellom pasienter og helse- og omsorgspersonell.
Komiteen slutter seg til de ti
tiltak som foreslås i meldingen for en mer aktiv pasient- og brukerrolle.
Disse tiltakene er:
videreutvikle nettstedet
helsenorge.no slik at informasjon om forhold som påvirker helse
og sykdom, tilgjengelige behandlings- og omsorgtilbud, kvalitet
på tilbudene og pasient- og brukerrettigheter blir lettere tilgjengelig,
utvikle selvbetjeningsløsninger i regi
av helsenorge.no som gjør det enklere for pasienter og brukere å
bestille eller endre timeavtaler, få tilgang til egne helseopplysninger
og komme i kontakt med helsepersonell,
legge fram et forslag om endringer i pasient-
og brukerrettighetsloven for å styrke pasientenes rettigheter,
foreslå endringer i helselovgivningen for
å styrke pasienters og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker,
sørge for at brukerperspektivet får en
sentral plass i Helsedirektoratets arbeid med å utvikle faglige
retningslinjer og veiledere,
utvikle og implementere beslutningsstøtteverktøy
for å hjelpe pasienter og brukere til aktiv medbestemmelse,
videreutvikle og implementere tiltak for
å bedre kommunikasjonen mellom pasienter og brukere og helse- og
omsorgspersonell,
videreutvikle brukererfaringsundersøkelsene
og utvikle flere pasient- og brukerrapporterte effektmål,
samarbeide med pasient- og brukerorganisasjonene
for å styrke pasient- og brukeropplæringstilbudene.
stimulere til økt brukermedvirkning i forskning og
innovasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti slutter seg til målet om å
utvikle en mer brukerorientert helse- og omsorgstjeneste, der behov og
forventninger hos pasienter, brukere og pårørende skal være utgangspunkt
for beslutninger om pasienten og behandlingen. Brukerne av helse-
og omsorgstjenesten skal bli ivaretatt, sett og hørt. Pasienten,
brukeren og dennes pårørende kjenner kroppen, helsen og uttrykksformen
til seg eller sine nærmeste best. Det er derfor avgjørende at helsepersonell
vektlegger denne kunnskapen og erfaringen på er mer likeverdig måte.
I flere av historiene til Pårørendegruppen – unaturlige dødsfall
i helsetjenesten, har pasient eller pårørende gitt beskjed om at
de opplevde at noe var galt, uten å oppleve at de ble tatt på alvor.
En mer aktiv pasient- og brukerrolle krever derfor også en kulturendring
i tjenesten.
Disse medlemmer viser til en
undersøkelse presentert i det medisinske tidsskriftet The Lancet
(1994 juni 25;343(8913):1609-13) som viser hvorfor pasienter saksøkte
helsetjenesten i forbindelse med skader:
Pasientforventninger
Derfor saksøker jeg | Enig % |
Så det aldri skulle skje igjen | 91,4 |
Jeg ønsket en forklaring | 90,7 |
Jeg ville at legene skulle forstå hva de hadde gjort | 90,4 |
For at de skulle innrømme at det var skjedd en feil | 86,7 |
For at legen skulle forstå hvordan jeg følte det | 68,4 |
Jeg ønsket økonomisk erstatning | 65,6 |
Fordi jeg var sint | 65,4 |
Så legen ikke skulle komme unna med det | 54,7 |
Det var den eneste måten jeg kunne takle følelsene mine
på | 45,8 |
Pga. holdningene til helsepersonellet etterpå | 42,5 |
For å hevne meg på legen | 23,2 |
Disse medlemmer mener dette
viser at pasientenes ønske er en lærende og åpen helsetjeneste.
Det er ikke hevn eller økonomi som er hovedbegrunnelsen når en reagerer
på det som en oppfatter som feil eller mangler i tjenesten.
Disse medlemmer kommer tilbake
til sine merknader og forslag for å styrke pasienters og pårørende
rettsstilling i tilsynssaker i neste kapittel. Disse medlemmer viser
til at pårørende vil få en viktigere rolle i helse- og omsorgstjenesten
i fremtiden. I meldingen trekker en frem de positive erfaringene
som blant annet er fra pårørendenettverk. Disse medlemmer viser
til forslaget fremmet ved behandlingen av lov om kommunale helse-
og omsorgstjenester, jf. Innst. 424 L (2010–2011), om å gi kommunene
plikt til å gi pårørende opplæring.
Komiteen viser til at meldingen
fremhever hvordan organisering av kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet,
gjeldende regelverk, finansiering og styringsvirkemidlene kan bidra
til å understøtte og sikre kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet.
Komiteen slutter seg til at regjeringen
vurderer å flytte over flere selvadministrerte legemiddelbehandlinger
som styres av spesialisthelsetjenesten, til helseforetaksfinansieringen,
for bedre å sikre at det er medisinske vurderinger som legges til
grunn for valg av behandlingsmetode. Komiteen viser
videre til at regjeringen også vil vurdere om det skal gjennomføres
helseøkonomiske vurderinger for visse kostbare legemidler som finansieres
over folketrygden etter ordningen med individuell refusjon.
Komiteen er fornøyd med at regjeringen
vil sette kvalitet og pasientsikkerhet i enda større grad på dagsordenen
i styringsdialogen med de regionale helseforetakene og gjennom partnerskap
med KS. Komiteen støtter at det skal settes i verk
et nasjonalt forsøk med kvalitetsbasert finansiering av spesialisthelsetjenesten.
Det er behov for å systematisere og videreutvikle virkemidler og
tiltak for å støtte kommunene i kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Komiteen viser
til at Helse- og omsorgsdepartementet har foreslått endringer i
helselovgivningen for å styrke pasienters og pårørendes rettsstilling
i tilsynssaker, og at Utrykningsgruppen for særlig alvorlige hendelser
i Statens helsetilsyn vil bli omgjort til en permanent undersøkelsesenhet med
mer tverrfaglighet og sterkere oppfølging av pårørende.
Komiteen slutter seg til de ni
tiltakene for bedre strukturer som støtter kvalitetsarbeidet som fremmes
i meldingen. Disse er:
systematisere og
videreutvikle virkemidler og tiltak for å støtte kommunene i kvalitets-
og pasientsikkerhetsarbeidet,
sette kvalitet og pasientsikkerhet på dagsordenen i
styringsdialogen med de regionale helseforetakene,
videreutvikle partnerskapet med KS gjennom kvalitetsavtalen
og samhandlingsavtalen,
sette i verk et nasjonalt forsøk ned kvalitetsbasert
finansiering av spesialisthelsetjenesten,
sende på høring forslag om en felles forskrift
for internkontroll, kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet,
vurdere endringer i tannhelseloven for
å styrke kvalitet og pasientsikkerhet,
endre utrykningsgruppen i Statens helsetilsyn
til en undersøkelsessenhet for behandling av varsel om alvorlige
hendelser,
gjennomføre en bred utredning om hvordan samfunnet
bør følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse-
og omsorgstjenesten,
sende på høring forslag til endringer i
helselovgivningen for å styrke pasienters og pårørendes rettsstilling
i tilsynssaker.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at man i de siste årene har gjennomført en rekke tiltak
for å styrke kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet på nasjonalt
nivå. Helse- og omsorgstjenestens ansvar for systematisk kvalitets-
og pasientsikkerhetsarbeid har fått en sterkere forankring i regelverket
gjennom helse- og omsorgstjenesteloven for kommunene og endringer
i spesialisthelsetjenesteloven. Helsedirektoratet har fått et lovfestet
ansvar for det nasjonale kvalitetsindikatorsystemet og for å utgi
nasjonale, faglige retningslinjer og veiledere. Det er opprettet
en avdeling for kvalitetsmåling og pasientsikkerhet i Nasjonalt
kunnskapssenter for helsetjenesten, og Kunnskapssenteret har fått ansvar
for å forvalte meldeordningen for uønskede hendelser.
Flertallet mener at Høyres og
Fremskrittspartiets forslag om «fritt behandlingsvalg» i helsesektoren
i realiteten betyr «fri etableringsrett» for private, kommersielle
sykehus. Det er en faktisk privatisering og kommersialisering betalt over
de offentlige budsjetter.
Flertallet peker på at regjeringen
i meldingen benytter begrepet etterspørselsdrevet finansiering av
helsetjenester når den omtaler Høyres og Fremskrittspartiets forslag
om «fritt behandlingsvalg» i den offentlig finansierte helsetjenesten.
Flertallet mener at det i realiteten
er snakk om en tilbudsdrevet finansiering. Når Høyre og Fremskrittspartiet
går inn for at staten automatisk skal finansiere utførte sykehustjenester
i en kommersiell helsesektor, vil dette understøtte etablering av
kommersielle helseaktører og legge til rette for at de store, private
og kommersielle driverne kan bygge opp tilbudene akkurat der man
selv vil og innenfor de behandlingene man måtte ønske og som man
eventuelt vil ha best fortjeneste på.
Flertallet vil understreke at
vi da får det vi kan kalle «tilbudsdrevne tjenester». Når tunge
tilbud innen et utvalgt medisinsk område rulles ut, følger etterspørselen
etter. Det blir de kommersielle tilbudene med fri rett til etablering
på det offentliges regning som i realiteten vil bestemme ressursbruken.
Dette driver opp etterspørselen med press på de samme ressursene,
først og fremst i de områdene hvor tilbudene finnes. Flertallet viser
til at flere helseforskere, blant andre professor i folkehelse ved
Universitetet i Tromsø, Olav Helge Førde, har pekt på en slik sammenheng med
å vise til hvordan økte tilbud gir økt etterspørsel etter tjenester
på helsefeltet. Det understrekes også fra forskerhold at en slik
politikk ikke sjelden medfører uheldig og til og med skadelig overbehandling.
Og sterkest er denne effekten nær der tilbudene etableres.
Flertallet mener denne tendensen
blir ytterligere forsterket når private, kommersielle aktører får
fritt leide og kan handle uten hensyn til politiske prioriteringer. Flertallet mener
at høyresidens løsning langt på vei betyr en kundegaranti for de
private kommersielle helseaktørene. Aktører som er på tilbudssiden,
og som har fri rett til å sende regning til staten og fellesskapet,
vil, etter flertallets mening, alltid ha tilgang
til kunder. Flertallet peker på at erfaringer fra
andre land viser at fortjenestemarginene er enorme innenfor de kommersielle, store
helsekonsernene, og at disse vil være de absolutte vinnerne i et
slikt system. I Sverige har man erfart at det er langt større fortjeneste
innen den kommersielle, private helse- og omsorgsindustrien enn
det som er normen i private virksomheter for øvrig. Svenske Statistiska Centralbyråns
statistikk over avkastning på kapital viser avkastning på opp mot
28 prosent (jf. SCB, 2012, «Finansierer och utførare inom vård, skola
och omsorg 2010»). Og risikoen er minimal siden dette må regnes
som en skjermet sektor fordi rettighetene styrer, og staten gjennom skattebetalerne
finansierer.
Flertallet viser til at Høyres
modell innebærer at alle private aktører som ønsker å drive sykehustjenester,
og som oppfyller bestemte kvalitetskrav, kan tilby slike tjenester
betalt av det offentlige. Flertallet vil peke på
vinnerne i et slikt helsevesen er de store, internasjonale kommersielle
aktørene – ikke pasientene. De som nødvendigvis kommer først i køen
for behandling under et slikt system, er lønnsomme pasienter i de
mest folkerike områdene, og gjerne relativt friske, oppgående pasienter
som har kraft og energi til å shoppe rundt i et helsemarked. Siden
også andre partier tar til orde for en slik modell, vil flertallet peke
på at denne typen «tilbudsdrevet finansiering» vil måtte føre til
økt bruk av stykkpris i helsetjenesten.
Flertallet mener at forskning
og erfaring fra andre land med liknende modeller for «fritt behandlingsvalg»
viser at er det tilbudet og den derav oppdrevne etterspørselen som
bestemmer pengebruken, og ikke faglige og regionale behov eller
rammer og prioriteringer vedtatt av et folkevalgt parlament. Flertallet mener
det da blir umulig å styre sykehusene, ha kontroll på helseutgiftene
og prioritere på riktig måte.
Flertallet peker på at regjeringen
gjennom denne stortingsmeldingen ønsker å legge større vekt på at
finansieringsordningene skal stimulere til beste praksis og høy
kvalitet. Tilsvarende utvikling skjer i en rekke andre land. Flertallet mener
at en ordning med tilbudsdrevet finansiering vil føre til at en
større del av helsebudsjettet vil måtte brukes på administrasjon
istedenfor pasientbehandling, både for å godkjenne enkeltinstitusjoner
for ulike behandlinger, og for å godkjenne og vurdere hvert enkelt
oppgjør, slik man ser i land som har innført slike systemer, og i
siste instans for å kontrollere virksomhetene.
Flertallet mener en modell med
tilbudsdrevet finansiering innebærer at det ikke lenger vil være noen
kontroll av den samlede kapasiteten og kvaliteten. Det legges til
grunn at etterspørselen etter helsetjenester vil øke kraftig dersom
en slik ordning kombineres med fortsatt gratis helsetjenester. Det
vil være svært vanskelig å gi gode kostnadsanslag, men vi snakker
nok om store beløp, og flertallet er bekymret for
konsekvensene av en slik ordning, både på kort og lang sikt.
Flertallet vil også peke på at
et slikt system vil frata sykehusene mulighetene til å drive etter prinsippene
man har laget i de nasjonale prioriteringsveilederne, siden man
fra opposisjonens side mener at en diagnose gir en automatisk rett til
behandling der det er kapasitet, på det offentliges regning. Dette
vil åpenbart føre til at man enten får et urettferdig system fordi
de enkle lidelsene vil bli prioritert i ny kapasitetsutvidelse og
slik sett føre til at de med kompliserte lidelser får mindre kapasitet,
eller at man må pøse så mye ressurser inn i systemet at man til
enhver tid har stor overkapasitet. Begge deler er svært uheldig.
Flertallet er derfor opptatt
av å bruke og organisere sykehusene og de ansatte i helsetjenesten
på en klok måte. Sykehusene er fellesskapets eiendom. Derfor har
vi ansvar for å sikre en drift som gir mest og best helse for satsingen.
Vi har lang tradisjon for samspill med private, frivillige og ideelle
aktører innen helse. Flertallet er for slikt samarbeid,
men mener at det offentlige må ha ansvaret for prioritering, ha
ansvar for å sikre at de med størst behov blir godt ivaretatt, og
for å sikre samfunnsoppgaver som forskning, utdanning og akuttberedskap.
Flertallet stiller seg bak de
ti nødvendige grepene helse- og omsorgsministeren har varslet for
å gi bedre tilbud til pasientene og bedre kvalitet på tjenestene
i en fremtidsrettet sykehussektor:
Lengre åpningstid
ved sykehusene for bedre å utnytte bygninger, utstyr og personell
til det beste for pasienten.
Etablere en heltidskultur og redusere bruken
av deltid blant helsepersonell.
Bedre og smartere oppgavedeling mellom ansatte
i sykehusene. Det betyr at arbeidsoppgaver som tidligere har vært
tilknyttet en særskilt profesjon, også skal kunne utføres av andre yrkesgrupper
for bedre utnyttelse av samlet kompetanse og ressurser.
Avvikle systemet med kvotefordeling av
legestillinger i sykehusene, for å sikre mer fleksibelt tilpassede
tjenester på riktig sted og med riktig kapasitet. I stedet innføres
andre, mer tidsriktige styringssystemer for å sørge for at legeressurser kommer
hele landet til gode, og at det blir opprettet utdanningsstillinger
i områder der det er vanskelig å rekruttere spesialister.
Fjerne unødvendig rapportering. Omfang
og tidsbruk på dokumentasjon, detaljeringsgrad, registrering og
rapportering i spesialisthelsetjenesten skal kartlegges, for å redusere
unødvendig rapportering som tar oppmerksomhet og tid bort fra pasientene.
Raskere diagnostisering ved alvorlig sykdom. Helse
Nord og Helse Sør-Øst etablerer nå hver sin pilot med diagnosesenter.
Erfaringene fra disse skal brukes til å vurdere om det skal etableres
flere diagnosesentre i landet for øvrig.
Etablere nytt forum for forskning, utvikling
og innovasjon i helse – HelseOmsorg21 – som en viktig møteplass
for samordning.
Nye metoder for prioritering i sykehusene.
Det skal bidra til trygge tjenester for pasientene, og som skal
være til støtte i de vanskelige valgene mellom kostbar teknologi
og legemidler og økonomiske ressurser og tilgang til personell.
Sterkere samordning på tvers av regionene. Helseforetaksloven
er endret. Det åpner for at regionene kan eie ett eller flere helseforetak
sammen, og at et helseforetak kan ha andre primæroppgaver enn å
drive sykehus. Dette gjør det lettere å organisere noen oppgaver
på nasjonalt nivå, som IKT, planlegging av nye sykehusbygg eller
store innkjøp.
God ledelse ved norske sykehus. Helseregionene skal
foreta en gjennomgang av nærvær av ledelse. Regionene og sykehusene
skal tilrettelegge for opplæring og oppfølging, slik at ledere på alle
nivåer har nødvendig kompetanse og støtte til å ivareta sitt lederansvar.
Flertallet peker videre på betydningen
av at det tas hensyn til ungdomsperspektivet i utviklingen av kommunenes
kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Flertallet ber
regjeringen ta opp behovene til ungdom som pasientgruppe i styringsdialogen
med de regionale helseforetak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at dagens ordning og utnyttelse av kapasitet
innen helsesektoren ikke bidrar i tilstrekkelig grad til å gi pasientene
rask og effektiv behandling. Derfor vil det være bra å kunne utnytte
ledig, privat kapasitet finansiert av det offentlige, noe som betyr
at det fortsatt skal være det offentliges ansvar at mennesker får nødvendig
behandling. Pasienten bør selv fritt kunne velge hvor behandlingen
skal finne sted. Dette er ikke en privatisering av helsesektoren, men
kun en fornuftig utnyttelse av den kapasiteten som finnes.
Disse medlemmer har i motsetning
til regjeringspartiene tillit til dem som jobber med pasientbehandling
ved private behandlingsinstitusjoner. Disse medlemmer mener
at det er grunn til å slå fast at medisinsk personell har den samme
genuine interessen av å kunne utføre sitt arbeid på et høyt og faglig
godt nivå for å kunne hjelpe syke mennesker slik at de blir friske, uavhengig
av om man er ansatt i privat eller offentlig sektor. Dette inntrykket
forsterkes gjennom at man vet at det ofte er leger som er ansatt ved
offentlige sykehus, som tar ekstravakter ved de private institusjonene.
Disse medlemmer registrerer at
regjeringspartiene uttaler at de private kun tar de mest lønnsomme
pasientene, og at det offentlige sitter igjen med de komplekse og
ulønnsomme pasientbehandlingene. Disse medlemmer viser
i den sammenheng til at en samlet opposisjon i forbindelse med behandlingen
av Samhandlingsreformen, jf. Innst. 212 S (2009–2010), foreslo en
gjennomgang av DRG-systemet for å hindre skjevheter som kunne medføre
feil prioritering av enkelte operasjoner. Disse medlemmer viser
til at regjeringen ikke har ønsket å foreta en slik gjennomgang. Disse
medlemmer er derfor forundret over at regjeringspartiene
fremmer en slik kritikk. Dette blir etter disse medlemmers syn
enda mer bekymringsfullt all den tid de offentlige sykehusene i dag
kjøper kapasitet fra private aktører for i overkant av 10 mrd. kroner.
Disse medlemmer mener påstandene
som kommer fra regjeringspartiene, er alvorlige og bør få konsekvenser. Disse
medlemmer ber derfor om en gjennomgang av DRG-systemet med
sikte på å rette opp eventuelle svakheter som måtte ha oppstått
i systemet. Det er etter disse medlemmers syn svært
viktig at dette skjer så raskt som praktisk mulig all den tid regjeringspartiene
mer enn antyder at de private tilbyderne som helseforetakene kjøper
kapasitet fra, i praksis tapper de offentlige sykehusene for midler
gjennom bare å prioritere pasienter som betraktes som lønnsomme. Disse
medlemmer mener en evaluering av DRG-systemer deretter bør
foretas hvert annet år. På denne måten vil man til enhver tid ha
en mer treffsikker ordning som kan justere eventuell skjevheter
som oppstår. Disse medlemmer mener intensjonen i
DRG-systemet er at prisfastsettingen skal være slik at alle pasienter
er like lønnsomme for det enkelte sykehus, og at prioriteringer
av pasienter skal skje på faglig og ikke økonomisk bakgrunn.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak om
en grundig gjennomgang av dagens DRG-system for å rette opp eventuelle
skjevheter.»
Disse medlemmer erkjenner at
økt pasientbehandling isolert sett vil medføre økte kostnader over
helsebudsjettet. Disse medlemmer mener imidlertid
at man ved å øke budsjettene for pasientbehandling flytter utgiftene
fra sykmeldinger til helsetjenesten. Dette bidrar til at pasientene
kommer raskere tilbake i arbeid. Disse medlemmer peker
i den sammenheng på at kostnaden ved behandlingen er den samme om
det skjer så snart det er behov, som den er dersom pasienten må
vente på behandling. I mange tilfeller vil imidlertid risikoen for tilleggsskader
reduseres ved rask behandling. Derfor mener disse medlemmer at
det er nødvendig å se alle kostnader i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
påpeke at dette er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet bevilger
mer penger i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for 2013.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil ha en sterk og trygg offentlig helsetjeneste.
Vi skal ha en grunnleggende trygghet for å få det helsetilbudet
vi trenger når vi trenger det. Det er ikke ønskelig å bygge opp
en parallell kommersiell helsetjeneste til det offentlige tilbudet. Dette
medlem viser til at Kristelig Folkeparti vil ha ideelle
institusjoner som et viktig tillegg til den offentlige helsetjenesten.
Dette vil være et viktig tiltak for å redusere ventetidene til behandling.
Det er også behov for en rekke andre tiltak, bl.a. IKT-løsninger,
organisering og ledelse, samt innovasjon både når det gjelder teknologi
og tjenester. Dette er tiltak som må skje uavhengig av om tjenestene
er private, ideelle eller offentlige.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det ikke kommer frem
en god kvalitets- og pasientsikkerhetsbegrunnelse for å gjennomføre
helseøkonomiske vurderinger for visse kostbare legemidler som finansieres
over folketrygden etter ordningen med individuell refusjon. Disse
medlemmer vil avvente begrunnelsen som fremkommer i høringen
som skal komme om dette i forbindelse med endringen i blåreseptforskriften. Disse
medlemmer er skeptisk til at det gjennomføres mange små
og større endringer i legemiddelpolitikken uten at området ses i
en større sammenheng. I den forbindelse vil disse medlemmer vise
til Innst. 208 S (2012–2013) der disse medlemmer fremmet
forslag om en ny legemiddelmelding, som blant annet skal inneholde
tiltak for bedre og riktig bruk av legemidler.
Disse medlemmer slutter seg til
at regjeringen utreder mulighet for ikke å gi DRG-poeng for skader
sykehus har påført pasienten. Disse medlemmer mener
det likevel er viktig at disse pasientene ikke nedprioriteres til
tross for at sykehusene ikke får refusjon for kostnader. Disse
medlemmer forutsetter at dette hensynet blir ivaretatt gjennom
utredningen.
Disse medlemmer mener det ikke
lenger er tilstrekkelig å la virksomhetene selv velge om de skal
bruke akkreditering og/eller sertifisering som virkemiddel i forbindelse
med det systematiske kvalitetsforbedringsarbeidet. Disse medlemmer viser
til at internkontrollforskriften for helsetjenesten kun inneholder
hvilke funksjoner internkontrollen skal ivareta, og den inneholder
ingen standardmal. Virksomhetene i helsetjenesten står derfor svært
fritt til selv å velge hvilke prosedyrer og administrative systemer som
skal iverksettes for å sørge for god internkontroll. En rekke tilsyn
viser at egenkontrollen i helsetjenesten er for dårlig.
Disse medlemmer mener det må
etableres standard internkontrollsystemer i helsetjenesten. Disse
må bygge på erfaringer fra andre risikoområder, slik som luftfart,
petroleumsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet. Prosedyrer, sjekklister
og metoder for risikoanalyser bør inngå som elementer i kvalitetssikringssystemet.
Det må være rutiner for når det skal gjennomføres sikkerhets- og
sårbarhetsanalyser (ROS). Hensikten er å etablere rutiner for å
unngå feil og redusere konsekvensene av feil. Det må også etableres
sikkerhetsrutiner når ROS-analysen viser at det utføres handlinger
med en ikke-akseptabel risiko.
Disse medlemmer viser til at
meldingen trekker frem at noen virksomheter i helsetjenesten nå er
sertifisert etter ISO 9001-standarden. Dette gjelder i hovedsak
private sykehus og enkeltavdelinger i den offentlige helsetjenesten.
Dette kan føre til økt bevissthet om innhold og hvilke krav som
skal følges opp.
Disse medlemmer mener det må
innføres en tidsfrist for at helseforetak skal være ISO-sertifisert.
Det understrekes at sertifiseringen i seg selv ikke er en garanti
for kvalitet. Det er prosessen frem til sertifiseringen som er nyttig,
samt måten det følges opp på i etterkant.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen innføre en tidsfrist for
når helseforetakene skal være ISO-sertifisert og stille krav til
at det skal være rutiner for når det skal gjennomføres sikkerhets-
og sårbarhetsanalyser.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at regjeringen har sendt på høring et
lovforslag som avskaffer den statlige godkjenningsordningen for
private sykehus. Disse medlemmer er uenig i dette
og mener at det vil svekke pasientsikkerheten og kvaliteten. Det
er etter disse medlemmers syn behov for å styrke
innholdet og kravene i godkjenningsordningen. På denne bakgrunn fremmer disse
medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med
å utvikle en ny godkjenningsordning for private institusjoner og
tilbud i spesialisthelsetjenesten som bedre sikrer kvalitet og pasientsikkerhet.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til Innst. 185 S (2010–2011)
der disse medlemmer foreslo å etablere en prøveordning
med havarikommisjon for helsetjenesten parallelt med Helsetilsynets
utrykningsenhet. Dette ville ha gitt Stortinget en mulighet til
å få vurdert erfaringene fra begge modellene når en skulle etablere
en permanent ordning. Disse medlemmer viser til komiteens
høring i saken og innledningen fra tidligere direktør for Statens havarikommisjon
for transportsektoren, dr. philos Grete Myhre, om forskjellen mellom
tilsynets og havarikommisjonens arbeid. Formålet med havarikommisjonens
undersøkelser er å utrede forhold som antas å ha betydning for å kunne
forebygge ulykker. Havarikommisjonen skal ikke ta stilling til sivilrettslig
eller strafferettslig skyld og ansvar. Havarikommisjonens hovedmål
er at det skal være en læringseffekt av undersøkelsen. Disse
medlemmer viser til Myhres uttalelse i høringen:
«Helsevesenet vil profittere på å bygge opp en nøytral
undersøkelseskommisjon som presenterer sine rapporter med sikkerhetstilrådinger
som kan brukes i undervisning og forebygging.»
Disse medlemmer mener at det
er behov for en permanent undersøkelseskommisjon også i helsetjenesten
i tillegg til Helsetilsynet. Formålet med undersøkelseskommisjonen
er i forbindelse med alvorlige hendelser å utrede forhold som antas
å ha betydning for å kunne forebygge alvorlig skade og dødsfall
som følge av feil og mangler. Undersøkelseskommisjonen skal ikke ta
stilling til enkeltpersonells ansvar, i motsetning til Helsetilsynet
som også kommer med og tar stilling til reaksjoner mot helsepersonell.
Undersøkelseskommisjonen kan også vurdere Helsetilsynets arbeid
og rolle i sikkerhetsarbeidet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en sak om opprettelse
av en permanent undersøkelseskommisjon for helsetjenesten, etter
modell fra Statens havarikommisjonen for transportsektoren.»
Disse medlemmer viser til Innst.
332 S (2009–2010) og Dokument 8:106 S (2009–2010) om bedre rettssikkerhet
for pasienter og pårørende. Forslaget innebar å gi pasienter status som
part i forbindelse med alvorlige hendelser i helsetjenesten. Regjeringen
valgte som oppfølging av Stortingets behandling av saken å opprette et
utvalg som skulle gjennomgå lovverket og komme med anbefalinger.
Det har nå vært en høring i saken, og regjeringen vil komme tilbake med
et lovforslag som styrker pasientet og pårørendes rettssikkerhet.
Disse medlemmer mener at forslaget
må gi pasienter og eventuelt pårørende klageadgang både hos Fylkesmannen
og Statens helsetilsyn. Pasienten og eventuelt pårørende må også
ha tilgang til dokumentene i saken – unntak fra dette må eventuelt
begrunnes – samt ha rett til å bli informert om alvorlige hendelser
eller nesten-hendelser der avvik blir meldt internt.
Disse medlemmer viser til at
legevakten har en sentral plass i primærhelsetjenesten, der allmennlegene
spiller en viktig rolle. I Nasjonalt kunnskapssenter for legevaktmedisin
(NKLM) sitt forslag til «Nasjonal handlingsplan for legevakt» heter
det at legevakttjenesten «i dag er ein naudetat i bakleksa», som
«ikkje har utvikla seg i takt med den medisinske og organisatoriske
utviklinga» i resten av helsetjenesten det siste tiåret, og trenger
en betydelig opprustning for å ivareta oppgavene sine. Disse
medlemmer vil vise til at denne handlingsplanen inneholder en
rekke tiltak som ikke er fulgt opp, men som kan bidra til økt kvalitet
i legevakttjenesten. Det vises også til NKLMs høringsuttalelse i
forbindelse med behandlingen av Prop. 91 L (2010–2011) ny lov om
kommunale helse- og omsorgstjenester, som var sterkt kritisk til
den manglende oppfølgingen og utviklingen av legevakttjenesten.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak om
styrking av legevaktordningen, herunder nye nasjonale føringer om
innhold og kvalitet.»
Disse medlemmer viser til at
Helsetilsynet årlig lager en oppsummering av landsomfattende tilsyn,
og Pasient- og brukerombudet lager en omfattende årsrapport om sin
virksomhet. Disse medlemmer mener Stortinget skal
behandle en sak om kvalitets- og pasientsikkerhetssituasjonen ved
at den årlige tilsynsmeldingen fra Statens helsetilsyn og Pasient-
og brukerombudenes landsomfattende årsrapporter omgjøres til en
stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, etter modell fra Datatilsynets
og Personvernnemndas årsmeldinger som behandles som stortingsmelding hvert
år.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen på bakgrunn av Helsetilsynets
landsomfattende tilsyn og Pasient- og brukerombudets årsrapporter
utarbeide en årlig melding til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet.»
Disse medlemmer mener også at
Statens helsetilsyns landsomfattende tilsynsmeldinger om ulike tema
i primærhelsetjenesten skal behandles i kommunestyrene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stiller
seg spørrende til om kunnskapsgrunnlaget vi har nå i Norge, er godt
nok til å skulle tillate bytte av biologiske legemidler. Samtidig
med at dette nå er et foreslått tiltak i meldingen, har vi kunnet
lese i mediene at et forslag om bytte av biologiske legemidler i
apotek har skapt stor diskusjon og bekymring rundt pasientsikkerhet.
Det er ennå ingen andre land som har gått til et slikt skritt, og
Frankrikes nasjonalforsamling satte så sent som 3. desember 2012
en stopper for bytte av biologiske legemidler i apotek. Det er derfor
grunn til å sette spørsmålstegn ved om Norge som første land skal
åpne for bytte av denne typen legemidler. Disse medlemmer ser
ikke bort fra at bytte av biologiske legemidler på sikt kan la seg
gjøre, men mener definitivt at kunnskapsgrunnlaget for å fatte en
slik beslutning på nåværende tidspunkt er altfor svakt.
Disse medlemmer mener økt bruk
av ledig kapasitet hos private tilbydere der det offentlige i dag
har lang ventetid, ville bidratt til økt kvalitet og trygge tjenester.
Dette vil bidra til at pasienter får raskere behandling, og faren
for at enkelte sykdomsforløp skal utvikle seg, hindres ved at man
får rett behandling til rett tid. Disse medlemmer ønsker
derfor at kjøp av ledig kapasitet hos private tilbydere av helsetjenester økes,
og fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen øke bevilgninger
til kjøp av ledig kapasitet hos private tilbydere av helsetjenester
for å få ned dagens helsekøer.»
Komiteen slutter seg
til regjeringens mål om at kvalitetsarbeidet i større grad enn i
dag skal være integrert i ordinær virksomhet. Komiteen er enig
i at dette handler om å utvikle kultur for kvalitetsforbedring og
læring ved å styrke kompetanse hos ledere og ansatte, forbedre og
iverksette rutiner for å forebygge og lære av feil, og systematisk
ta i bruk ny kunnskap, faglige retningslinjer, og annen kompetansestøtte. Komiteen vil
derfor peke på at resultater på kvalitet skal måles og etterspørres
av ledere på alle nivåer.
Komiteen understreker betydningen
av systematisk å legge til rette for kvalitetsarbeid i alle deler
av helse- og omsorgstjenestene. Komiteen mener det
foregår svært mye arbeid av høy kvalitet av kompetente fagfolk i
helse- og omsorgstjenesten. Likevel ønsker komiteen å
understreke betydningen av på alle nivåer i helse- og omsorgtjenesten
å skape kultur og høyde under taket for kvalitetsarbeid, forbedringsprosesser,
for kontinuerlig og konstruktiv endring. Videre mener komiteen at
alle deler av helse- og omsorgstjenestene må lage implementeringsplaner
for egen virksomhet – en lokal, praktisk oppfølging og gjennomføring
av stortingsmeldingen – helt ut til den enkelte avdeling og legekontor,
den enkelte seng, det enkelte pasientmøtet. Komiteen er
enig i at det er behov for å støtte kommunenes arbeid med løpende
og systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid ved utvikling
av nettverk og arenaer for læring og kvalitetsforbedring, verktøy
for pasientforløp i kommunene og å bidra med kunnskapsstøtte via
kompetansesentrene.
Komiteen mener det er helt nødvendig
å gjøre det man kan for å begrense variasjonen i behandlingsmetoder
mellom forskjellige deler av helse- og omsorgstjenesten. Ledelse
på alle nivåer må legge til rette for likebehandling, like rutiner
og bruk av nødvendig sjekklister for å sikre at behandling foregår
med lavest mulig variasjon fra sted til sted og fra tidspunkt til
tidspunkt.
Komiteen vil i denne sammenhengen
visetil det velkjente britiske medisinske
tidsskriftet The Lancet som i en artikkel omtaler utfordringer ved
å endre klinisk praksis i helsetjenesten og der løfter fram begrepet
forbedringsvitenskap. Komiteen viser til de strategiske
grepene artikkelen nevner for best mulig endring i tjeneste, og ber
regjeringen vurdere disse. Viktige elementer her er at politiske
miljøer, tjenestemiljøer og fagmiljøer må lære om forbedringsvitenskap
– såkalt «improvement science». Man må se synergien mellom denne
vitenskapen, den mer etablerte biomedisinske vitenskapen og de kliniske
fag for å se hvordan vitenskapen kan brukes til å gjøre en forskjell
for den faktiske pasientbehandlingen.
Videre vil komiteen peke på behovet
for å utvikle både kapasitet og evne til å drive med kontinuerlig
forbedringsarbeid på alle nivåer i helse- og omsorgssektoren. Det
er nødvendig i enda større grad å utnytte praksisnær forskning i
kontinuerlig kvalitetsforbedringsarbeid. Derfor er det nødvendig
at man er åpen for og legger til rette for nye metoder i alle miljøer.
Det vil si at man innen akademia i større grad kan se på forskningens
praktiske betydning, og at man innen tjenestene i større grad kan
ta i bruk vitenskapelig metode og kunnskap. Komiteen vil
også påpeke nødvendigheten av læringsnettverk, gjerne internasjonalt.
Her kan modellen av Cochrane Collaboration som har bidratt til å
sikre grunnlaget for evidensbasert medisin, være en modell.
Komiteen mener det konkrete arbeidet
med kvalitet og pasientsikkerhet i all hovedsak må skje i virksomhetene.
Det er behov for å ha konkrete og forståelige implementeringsplaner
for ny kunnskap og nye metoder.
Komiteen viser til behovet for
at ledelse på alle nivåer tar og har et ansvar for kontinuerlig forbedrings-
og kvalitetsarbeid. Derfor er det av betydning å tydeliggjøre forventninger
og stille krav til de ulike nivåer i tjenestene om den enkeltes
bidrag til å implementere de foreslåtte endringene. Disse forventningene
må være konkrete og forståelige, samt rettet til de ulike ledernivåene
(RHF-styrene, HF-styrene, foretaksledelsen). I denne sammenhengen
vil komiteen understreke betydningen av stedlig ledelses
rolle for kvalitetsarbeidet.
Komiteen peker på betydningen
av at ledelsen og styrene etterspør resultater når det gjelder kvalitet
og pasientsikkerhet. Styrene må være seg sitt ansvar bevisst og
samtidig ha kompetanse innen kvalitet og pasientsikkerhet. Som et
eksempel viser komiteen til Helse Sør-Øst RHF sitt
arbeid rettet mot styrene på dette området (jf. kvalitetsdirektør
Ole Tjomslands presentasjon i komiteens åpne høring om meldingen).
Komiteen er også opptatt av tydelighet
på hvilke type endring som må til for at de kommunale helse- og
omsorgstjenestene skal lykkes. I tillegg til regjeringens ambisjon
i meldingen om økt brukermedvirkning vil komiteen understreke behovet
for gode planer og tydelige forventinger for hvordan brukerne aktivt
kan bidra i prosessen. Komiteen mener man bør vurdere
å sette opp konkrete mål for denne implementeringsprosessen og følge
med på måloppnåelse for de ulike målgruppene.
Komiteen slutter seg til de syv
tiltakene som foreslås i meldingen for å sikre kvalitetsforbedring
i tjenesten. Disse er:
etablere et femårig
nasjonalt program for pasientsikkerhet,
forbedre systemet for utvikling og implementering
av nasjonale faglige retningslinjer og veiledere,
stimulere til utvikling av nettverk og
arenaer for læring og kvalitetsforbedring,
videreutvikle kompetansesentrene som kunnskapsstøtte
for helse- og omsorgstjenesten i kommunene,
videreutvikle lederopplæring i helse- og
omsorgstjenesten i samarbeid med KS,
implementere nasjonal lederplattform for
helseforetakene og styrke arbeidet med nasjonalt lederutviklingsprogram,
videreutvikle og forenkle meldeordningen
for uønskede hendelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at kvalitetsforbedring
i tjenesten handler om å utvikle kultur for kvalitetsforbedring
og læring ved å styrke kompetanse hos ledere og ansatte, forbedre
og iverksette rutiner for å forebygge og lære av feil, og jobbe
systematisk med ny kunnskap som grunnlag for tjenesten. Disse medlemmer mener
at en forutsetning for å lykkes med dette er en mer balansert ledelse,
der kvalitet og pasientsikkerhet får minst like mye oppmerksomhet
som økonomiske resultater og styring hos ledere på alle nivåer i
tjenesten.
Disse medlemmer mener det å sikre
en god og trygg pasientbehandling utgjør kjernen i styrets og ledelsens
overordnede ansvar. Dette gjelder styret i helseforetakene og kommunestyrene.
Lederne på alle nivåer og ansatte må sammen identifisere forbedringsområder
for kvalitet og pasientsikkerhet og utvikle en kultur for læring.
Disse medlemmer mener at for
å lykkes med kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeidet er det viktig
at styrene i helseforetakene og kommunestyrene formulerer og følger
opp mål på kvalitet og pasientsikkerhet for tjenesten. Det krever
også at det rapporteres på disse målene, og at måloppnåelse på disse
områdene vektlegges like sterkt som økonomiske resultatmål.
Disse medlemmer støtter at det
etableres et femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet, og
at dette programmet skal bygge på tiltak og erfaringer fra pasientsikkerhetskampanjen
og internasjonale erfaringer. Disse medlemmer viser
til at pasientsikkerhetskampanjen har gitt resultater i form av
økt oppmerksomhet og engasjement i helsetjenesten om kvalitet og
sikkerhet. Dette er et arbeid som må fortsette med forsterket styrke,
og disse medlemmer slutter seg til den foreslåtte
organiseringen.
Disse medlemmer slutter seg til
at det tas i bruk et bedre system for utvikling av faglige retningslinjer,
og at en sikrer at disse implementeres i tjenesten. Videre må det
måles om retningslinjene fører til forbedring av tjenesten, og sikres
at ny kunnskap og erfaringer implementeres raskt i oppdaterte retningslinjer. Disse
medlemmer er opptatt av at retningslinjene skal være dynamiske
i hele tjenesten. Disse medlemmer mener det er viktig
at ikke psykiatri- og rusfeltet blir hengende etter når det gjelder
utvikling av faglige retningslinjer og implementering av disse.
Disse medlemmer viser til at
Legeforeningen har jobbet med opprettelsen av et nasjonalt senter
for allmennmedisinsk kvalitetsutvikling. Et slikt senter kan understøtte
lokalt kvalitetsarbeid og sørge for bedre utvikling i fastlegetjenesten.
I Forskningsrådets evaluering av fastlegereformen
fra 2006 heter det at forskning og fagutvikling anbefales forbedret
i allmennlegetjenesten. Også i Helsedirektoratet (2008c) påpekes
behovet for at:
«Omfanget av forskning og fagutvikling i primærhelsetjenesten
må styrkes slik at den er mer i balanse med tilsvarende aktivitet
i spesialisthelsetjenesten.»
De totale forskningsmidlene til spesialisthelsetjenesten
og tilknyttede fagområder lå på ca. 3 mrd. kroner i 2008, mens det
for samme år kun var bevilget ca. 30 mill. kroner til forskning
i allmennmedisin (Legeforeningen 2010:15). Det er nødvendig å se
på hvordan forskning innen allmennmedisin kan styrkes, og hvordan
det kan rekrutteres flere forskere innenfor allmennmedisin gjennom
bruk av insentivordninger og faglig tilrettelegging.
Disse medlemmer viser til at
det i Danmark er etablert en «Forskningsenhet for allmenn praksis». Disse
medlemmer mener at det er behov for tilsvarende kompetansemiljø
nasjonalt i Norge.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti stemte mot endringene
i meldeordningen som innebar at meldingene går til Kunnskapssenteret
istedenfor til Helsetilsynet. Disse medlemmer mener
at erfaringen så langt gir grunnlag for å stille spørsmål om kvaliteten
på meldingene og kvaliteten på oppfølgingen har sunket, slik disse
medlemmer advarte mot. I den forbindelse viser disse
medlemmer til henvendelse til Helse- og omsorgsdepartementet
fra Helse Østfold HF.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at en bør endre meldeordningen slik at meldingene
i første omgang går til Helsetilsynet for så i anonymisert form
gå videre til Kunnskapssenteret. Dermed blir meldingene et grunnlag
for Helsetilsynets arbeid, samtidig som kunnskapsinnhentingen også
kan brukes i Kunnskapssenterets mer generelle kvalitetsarbeid.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti viser til at Kristelig Folkeparti ved behandlingen
av Prop. 91 L (2010–2011) foreslo at det bør opprettes en meldeordning
direkte fra helsepersonell til Kunnskapssenteret.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at komiteens medlemmer
fra disse partier i Innst. 424 L (2010–2011) mente følgende:
«…det er viktig at avdekking av uønskede hendelser
blir gjenstand for analysering og forbedring internt i virksomheten,
som en del av internkontrollen. Disse medlemmer mener derfor det
er riktig at meldeplikten er pålagt virksomheten. Disse medlemmer
mener det er viktig at ledere er informert om at det er sendt avviksmeldinger
slik at de har mulighet til å ta ansvar for og lede kvalitetsforbedringsarbeidet.
Disse medlemmer mener det er viktig at Helsetilsynet i fylkene,
som ansvarlig tilsynsinstans, har innsikt i risikoforhold og kvalitetsarbeid
som utføres i de virksomheter de fører tilsyn med. Disse medlemmer
ser viktigheten i at tilsynsmyndigheten har tilgang på en samlet
oversikt over samtlige varsler, forløp og utfall fra de virksomheter
de har tilsynsansvar for.»
Disse medlemmer mener det også
er behov for å etablere regler og system for en meldeordning i kommunehelsetjenesten.
En større del av pasientbehandlingen vil skje i primærhelsetjenesten,
og behandlingen vil skje i samhandling mellom nivåene. På denne
bakgrunnen fremmer disse medlemmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utrede en meldeordning
for avvik for kommunehelsetjenesten.»
Disse medlemmer mener en god,
felles IKT-struktur vil bidra til en god kvalitet og økt pasientsikkerhet.
Derfor bør et felles nasjonalt IKT-system på plass, som letter helsepersonellets
tilgang til og utveksling av pasientopplysninger. Dette er avgjørende
for å lykkes med god samhandling mellom sykehusene og mellom sykehus
og primærhelsetjenesten. I tillegg vil en satsing på et nytt, moderne
IKT-system også legge til rette for en fortsatt god forskning der
informasjon lettere kan deles innenfor fagmiljøene. Disse
medlemmer mener det nå må på plass en satsing på et felles
nasjonalt IKT-system innenfor helsevesenet, og at dette må finansieres gjennom
egne investeringsmidler og styres nasjonalt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til dagens store variasjon med hensyn til
bemanning i primærhelsetjenesten. Spesielt krevende er situasjonen
ved mange sykehjem. Dette kan i visse tilfeller være avgjørende
for om det oppstår uheldige hendelser eller ikke, og uansett vil kvaliteten
og tryggheten i mange tilfeller økes ved at det er en minimumsbemanning
per pasient i sykehjem. Disse medlemmer viser også
til Legeforeningen som har uttalt at det avgjørende for å utvikle
gode kvalitetsmål er at de forankres i fagmiljøene gjennom gode
og involverende prosesser. I tillegg mener disse medlemmer i likhet
med Legeforeningen at kvalitetsforbedringsarbeidet ikke må gå på
bekostning av pasientmøtene. Økt kvalitet må også sikre at det er
et tilstrekkelig antall fastleger. Disse medlemmer viser
til at beboere ved norske sykehjem har komplekse sykdomsutfordringer.
Til tross for dette viser statistikk fra Statistisk sentralbyrå
at beboerne i snitt har tilgang på legeressurs bare 24 minutter
per uke. Disse medlemmer mener det følger klart av
Samhandlingsreformen som ga kommunene større ansvar for helsetilbudet,
at bemanningen på viktig personell er tilstrekkelig. Disse
medlemmer mener derfor det bør innføres en bemanningsnorm
på sykehjem.
Disse medlemmer mener en viktig
faktor for levering av gode og kvalitative tjenester innenfor helsevesenet
er at bygningsstandard og kvalitet på medisinsk-teknisk utstyr på
sykehus er god. Det er fortsatt store mangler ved enkelte sykehus
hva bygningsstandard og kvalitet på utstyr angår. I tillegg er det
til dels store kapasitetsutfordringer med hensyn til antall sengeposter. Dette
er faktorer som alle er med på å redusere trygghet og kvalitet på
tjenestene innenfor helsetjenesten. Disse medlemmer viser
til forslag om investeringsmidler ved behandlingen av statsbudsjettet
for 2013.
Komiteen vil peke
på at Norge gjør det bra i målinger av kvalitet og pasientsikkerhet
når vi sammenlikner oss med andre land. Vi skal ikke slutte å framheve
dette, fordi pasientene skal vite det og fordi de ansatte i sektoren
fortjener å høre det. Men dette er likevel en fattig trøst for den som
opplever at sikkerheten svikter. Derfor er det viktig å sette dette
på dagsordenen for å sørge for at så få personer som mulig i framtiden
vil oppleve at sikkerheten svikter i helsetjenesten vår.
Komiteen vil peke på at vi er
inne i det tredje og siste året for pasientsikkerhetskampanjen «I trygge
hender». Kampanjen er ambisiøs. Målet, som styringsgruppen har satt,
er å redusere skader i sykehus, som kan forebygges, med 20 prosent
innen utgangen av dette året. Det skal man gjøre ved å ta i bruk
og spre kampanjens konkrete forbedringstiltak på de 11 utvalgte innsatsområdene. Komiteen vil
nevne at man har valgt ut områder etter visse kriterier. Det ene er
at vi må vite at det er forbedringsmuligheter. Det andre er at det
må finnes effektive tiltak å sette inn, og at vi har gode metoder
for å måle om vi faktisk blir bedre.
Komiteen viser til at pasientsikkerhetskampanjen
bygger på erfaringer fra andre land. Det man gjør nytt i Norge er
å inkludere den kommunale helse- og omsorgstjenesten i kampanjen
og gjøre psykisk helsevern og rus til et eget innsatsområde. Målet
er at 25 prosent av kommunene skal ha gjennomført ett eller flere
tiltak innen utgangen av året. Det vil si drøyt 100 kommuner. Per
i dag er 52 kommuner aktivt med i kampanjen – og de jobber særlig
med legemiddelbruk i sykehjemmene.
Komiteen vil peke på et viktig
tiltak i stortingsmeldingen som er at man skal etablere et femårig program
for pasientsikkerhet fra 2014. Programmet skal bygge på tiltak og
erfaringer fra kampanjen. Vi vet alle at implementering tar tid.
Det femårige programmet skal videreføre innsatsområdene fra kampanjen
og bidra til at tiltakene gjennomføres og forankres i hele tjenesten
– i sykehus og i kommuner. Det er videre behov for en enda større
innsats i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
Komiteen er enig med regjeringen
i at for å nå målet om større åpenhet må det satses langt sterkere
på utvikling av kvalitetsindikatorer i årene framover.
Komiteen støtter regjeringen
i at man må ha en plan for hvilke områder som skal prioriteres,
og legge føringer for framdriften i arbeidet med å utvikle nye indikatorer.
Kvalitetsindikatorene skal brukes mer aktivt i styringsdialogen
med de regionale helseforetakene. Nasjonalt helseregisterprosjekt
skal bidra til at sentrale helse- og kvalitetsregistre utnyttes
bedre som datakilde.
Komiteen slutter seg til at det
må utvikles hensiktsmessige metoder for innhenting av data. Økt oppmerksomhet
på kvalitetsmåling må ikke føre til at de ansatte opplever rapporteringen
som byråkratisk kontrollvirksomhet som ikke gir resultat i form
av bedre pasienttilbud. Data må gjøres tilgjengelig lokalt og kunne
brukes til lokalt forbedringsarbeid.
Komiteen støtter regjeringen
i at hvis kvalitetsmåling skal oppleves som viktig og relevant,
må ansatte involveres i å definere hva som skal måles, og i innsamling,
tolking og bruk av data. Ansatte må være trygge på at utgangspunktet
for kvalitetsmåling er ledelsens tillit til at ansatte ønsker å
gjøre en best mulig jobb. Ansatte og brukere må oppleve at aktiv
bruk av data fører til bedre resultater.
Komiteen vil understreke behovet
for at også kommunene i enda større grad er åpne om kvaliteten på
sine tjenester. Det er derfor viktig å oppfordre kommunene til å
publisere kvalitetsinformasjon på sine nettsider.
Komiteen slutter seg til de ni
tiltakene for bedre kunnskap og større åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet
som er foreslått i meldingen, disse er:
legge en plan for
hvilke områder som skal prioriteres og legge føringer for framdriften
i arbeidet med å utvikle nye kvalitetsindikatorer,
forbedre og effektivisere prosessen med
å utvikle nye indikatorer og se utviklingsarbeidet i sammenheng
med nasjonale faglige retningslinjer,
gjennomføre et prosjekt om måling og rapportering
for å kartlegge hva som rapporteres i dag og vurdere forenkling
og opprydding i rutinene,
bruke kvalitetsindikatorer mer aktivt i
styringsdialogen med regionale helseforetak,
gjennom nasjonalt helseregisterprosjekt,
sørge for at sentrale helse- og kvalitetsregistre utnyttes bedre
som datakilde,
utrede etablering av et sentralt helseregister
med personentydige data fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten,
bygge opp og samordne kompetansen på indikatorområdet,
publisere flere resultatindikatorer for
spesialisthelsetjenesten og oppfordre kommuner til å publisere kvalitetsinformasjon
på nettsidene,
videreutvikle pasient- og brukerundersøkelser og
utvikle pasientrapporterte effektmål.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener åpenhet er grunnlaget
for at forbedringsarbeid skal være mulig i tjenesten. Det gjelder både
åpenhet mot samfunnet om resultatene av de ressursene som brukes
på området, åpenhet mot pasientene om risiko, kvalitet og resultater og
åpenhet mellom helsepersonell om erfaringer, kvalitet og resultater. Disse
medlemmer anser mangel på kulturell endring i tjenesten
når det gjelder åpenhet internt og mot omverdenen som den største
barrieren for kvalitets- og sikkerhetsarbeidet.
Disse medlemmer viser til at
en kvalitetsindikator kan defineres som en målbar variabel som skal
si noe om kvaliteten på et komplekst fenomen, som i seg selv er
vanskelig å måle. Indikatorene skal deles inn i tre grupper; struktur-,
prosess- og resultatindikatorer. Helsetjenestens rammer, ressurser,
kompetanse og utstyr måles i strukturindikatorer. Pasientforløp
og om pasientene mottar de helsetjenestene som er beskrevet i prosedyrer
og retningslinjer og innenfor vedtatte ventetider og garantier, måles
i prosessindikatorer. Overlevelse, pasientopplevd kvalitet, fysisk
og psykisk tilstand og infeksjoner er resultatindikatorer.
Disse medlemmer mener at større
åpenhet også er viktig som grunnlag for pasientens valg og medbestemmelse.
Disse medlemmer mener kvalitetsindikatorene
er nødvendige for å forbedre kvaliteten, som helsepolitisk beslutningsgrunnlag
og virksomhetsstyring og informasjon som grunnlag for pasientenes
valg. Kvalitetsindikatorer kan være grunnlag for «benchmarking»
av helsetjenesten, både nasjonalt og internasjonalt.
Disse medlemmer viser til at
Danmark i 2000 etablerte «Det nationale Indikatorprosjekt» for å overvåke
og forbedre de helsefaglige kjerneytelsene ved hjelp av indikatorer.
Fra 2004 er resultatene gjort offentlig tilgjengelige på helseportalen
www.sundhed.dk. Prosjektet har følgende
overordnede mål: dokumentere og utvikle den helsefaglige kvalitet
ved hjelp av sykdomsspesifikke indikatorer og standarder for helsetjenestens
kjerneytelser, skape et kunnskapsgrunnlag for dialog med tanke på
faglig, ledelsesmessig og politisk prioritering og gi befolkningen
innsikt i helsetjenestens kvalitet.
Disse medlemmer viser til at
indikatorer på kvalitet i dag publiseres på ulike nivåer; nasjonalt,
regionalt og på institusjonsnivå. Skal dette gi mening for pasientene
og fungere som informasjon til samfunnet om kvalitet på tjenestene,
må det publiseres på institusjonsnivå. Disse medlemmer slutter
seg derfor til at skal denne informasjonen brukes som grunnlag for
valg av behandlingssted, er det avgjørende at indikatorene publiseres
på institusjonsnivå. Disse medlemmer viser til at
dette ofte fører til diskusjoner om kvaliteten på informasjonen, men disse
medlemmer er av den oppfatning at slike åpne diskusjoner
er et viktig verktøy for kontinuerlig forbedring av datagrunnlaget
og kvaliteten på indikatorene, og ikke et argument for å utsette
publisering.
Komiteen viser til
at den teknologiske og medisinske utviklingen går raskt, og i mange
sammenhenger gir den positiv helsegevinst for pasienter. Utfordringen
for myndighetene er allikevel at man for ofte tar i bruk nye metoder
og medisiner uten at man i tilstrekkelig grad har foretatt en systematisk
vurdering av metodene, eller om medisinene er sikre og effektive.
Man bør i framtiden etterstrebe kliniske studier for å sikre at
man kan måle effekten opp mot kjente metoder, og for at den enkelte
klinikk kan kvalitetssikre nye metoder. Komiteen vil
understreke at legemidler også blir brukt utenfor de bruksområder
de er godkjent for, noe som kan skape uheldige resultater for pasientene.
Skal pasientene få mulighet til å være med på å ta gode beslutninger,
må den behandlende lege være tydelig om usikkerhet knyttet til effekt
og bivirkninger.
Komiteen mener det er uheldig
at det er ulik praksis når det gjelder innføring av nye metoder og
utfasing av eksisterende metoder i spesialisthelsetjenesten. Det
er ulik praksis mellom helseforetak i samme region og mellom regioner,
mellom legemidler og annen medisinsk teknologi, og mellom legemidler
som benyttes i sykehus, og annen legemiddelbruk. Miljøer som Kunnskapssenteret
og Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering, SKDE, vil være
sentrale for å sikre bedre implementering av kjent kunnskap, samt
i å måle effekt av nye metoder og medisiner. Komiteen mener
det er for liten bevissthet om hva som bør håndteres som utprøvende
behandling. Uklare grenser mellom ordinær behandling og utviklingsarbeid
er uheldig. Samlet sett er dette en utfordring for faglig forsvarlighet
og pasientens rett til medvirkning og krav om informert samtykke.
Manglende dokumentasjon av effekt og bivirkning kan også føre til
at viktig informasjon om den nye metoden går tapt. Økt fokus på
dette må være en selvfølgelig del av klinikkledelsens ansvar. Det
er etter komiteens syn viktig at man følger de nasjonale prinsippene
for utprøvende behandling, som beskrevet i meldingen.
Komiteen slutter seg til de syv
tiltakene for en mer systematisk utprøving av nye behandlingsmetoder
som er foreslått i meldingen. Disse er:
innføre og videreutvikle
systemet for bruk av metodevurdering før nye metoder tas i bruk
i spesialisthelsetjenesten,
etablere retningslinjer for hurtig metodevurdering
for ny teknologi i spesialisthelsetjenesten,
gjennomføre hurtig metodevurdering for legemidler
som finansieres av spesialisthelsetjenesten,
endre prioriteringsforskriften for å få
på plass en klarere begrepsbruk knyttet til utprøvende behandling,
etablere nasjonale prinsipper for bruk
av utprøvende behandling i spesialisthelsetjenesten,
sørge for at prinsippene for utprøvende
behandling formidles i styringsdialogen med de regionale helseforetakene
og legges til grunn for arbeidet med nasjonale faglige retningslinjer
og handlingsprogrammer,
videreutvikle det nasjonale nettverket
for klinisk forskning (NorCRIN) og etablere et nordisk samarbeid
om kliniske multisenterstudier.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener det er behov for å legge
klare rammer for utprøving og innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten
for å sikre faglig forsvarlig og riktig prioritering av ressursene. Disse
medlemmer mener det også er en målsetting at nye behandlingsmetoder
og legemidler tas raskere i bruk i Norge, og at nye systemer for
utprøving og innføring ikke bare må bygge på målsettinger om ressursbruk,
men også på hva som er til gode for pasientene. I den forbindelse
mener disse medlemmer at Norge må etablere sterkere
nordisk og europeisk samarbeid for utprøving og innføring av nye
behandlingsmetoder, men også at landene i Norden i større grad må
anerkjenne arbeid som er gjort i ett eller flere av de andre landene.
Komiteen støtter regjeringens
mål om at forskning, innovasjon og utdanning i enda større grad
enn i dag skal bidra til kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og
omsorgstjenesten. Det handler om å stimulere til forskning som er
relevant for tjenesten, ta i bruk ny kunnskap, bruke forskning som
redskap i planlegging og kvalitetssikring, og utnytte praksisnær
forskning i kontinuerlig kvalitetsforbedring. Det er nødvendig med
godt samarbeid mellom klinisk forskning, translasjonsforskning og
grunnforskning for å utnytte forskningen effektivt. Innovasjon i helse-
og omsorgstjenesten skal bidra til bedre kvalitet og pasientsikkerhet
gjennom nye arbeidsrutiner og måter å levere tjenester på. Godt
samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og helse- og
omsorgssektoren er av stor betydning.
Komiteen vil påpeke det særlige
behovet og ansvaret helse- omsorgstjenesten har for kontinuerlig
å legge til rette for implementering av kjent kunnskap. Dette er
en utfordring alle land har, men her kan vi lære av land som for
eksempel Skottland, som har jobbet systematisk med dette.
Komiteen slutter seg til de seks
tiltakene som er foreslått i meldingen for bedre kvalitet gjennom
kunnskap og innovasjon. Disse er:
videreføre satsingen
på helse- og omsorgstjenesteforskning og innovasjon og utvikle en
overordnet strategi for helse- og omsorgstjenesteforskning,
stille krav om mer systematisk bruk av kunnskapsoppsummeringer
og data om forskning og kvalitet som grunnlag for å avdekke forskningsbehov
og prioritere forskningsprosjekter,
gjennomgå kompetansekravene i grunnutdanningene
og vurdere kvaliteten på praksisutdanningene,
bidra til at metoder for kvalitetsforbedringsarbeid
inngår som en del av videre- og etterutdanninger for helse- og omsorgspersonell,
vurdere nye krav til spesialistkompetanse
som følge av medisinskfaglig utvikling og andre endringer i helsetjenesten,
foreslå en ny autorisasjonsordning for
helsepersonell som har utdanning fra land utenfor EØS-området.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti mener utvikling av ny kunnskap
og innovasjon er en forutsetning for stadig å forbedre kvalitet og
pasientsikkerhet. Det handler om ny medisinsk kunnskap, men også
ny kunnskap og innovasjon i pasientbehandlingen, kvalitetsarbeid
og utvikling av gode pasientforløp.
Disse medlemmer mener at en forutsetning for
dette er nærhet mellom klinikk, omsorgstjenesten, helsetjenesten
og forskningsmiljøene. Innovasjon og utvikling av nye behandlingsmetoder
fordrer også i Norge et nært offentlig og privat samarbeid. Disse
medlemmer mener at mye av forskningen knyttet til omsorgs-
og primærhelsetjenesten skjer påtjenesten,
og ikke ihelse- og omsorgstjenesten. Disse
medlemmer mener at det er bred enighet om at en større del
av helseutfordringene i fremtiden skal løses i primærhelsetjenesten. Det
vil kreve at også en større andel av forskningsinnsatsen gjøres
der.
Disse medlemmer viser til at
innovasjon i tjenesten i mange tilfeller må skje i nært samarbeid
med private aktører. Det krever en bedre innkjøpskompetanse enn
den som eksisterer i dag, og at en i større grad etablerer offentlig-private
utviklingsavtaler.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig
Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber regjeringen innføre en tidsfrist
for når helseforetakene skal være ISO-sertifisert og stille krav
til at det skal være rutiner for når det skal gjennomføres sikkerhets-
og sårbarhetsanalyser.
Forslag 2
Stortinget ber regjeringen fremme en sak om
opprettelse av en permanent undersøkelseskommisjon for helsetjenesten,
etter modell fra Statens havarikommisjonen for transportsektoren.
Forslag 3
Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak om
styrking av legevaktordningen, herunder nye nasjonale føringer om
innhold og kvalitet.
Forslag 4
Stortinget ber regjeringen på bakgrunn av Helsetilsynets
landsomfattende tilsyn og Pasient- og brukerombudets årsrapporter
utarbeide en årlig melding til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet.
Forslag 5
Stortinget ber regjeringen utrede en meldeordning
for avvik for kommunehelsetjenesten.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 6
Stortinget ber regjeringen fremme en sak om
en grundig gjennomgang av dagens DRG-system for å rette opp eventuelle
skjevheter.
Forslag 7
Stortinget ber regjeringen igangsette arbeidet med
å utvikle en ny godkjenningsordning for private institusjoner og
tilbud i spesialisthelsetjenesten som bedre sikrer kvalitet og pasientsikkerhet.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 8
Stortinget ber regjeringen i forbindelse med
revidert nasjonalbudsjett for 2013 legge frem en forpliktende plan
for innføring av et nasjonalt IKT-system for helsesektoren som bidrar
til å bedre intern kommunikasjon, informasjonsflyt mellom sykehusene
og bedret pasientsikkerhet.
Forslag 9
Stortinget ber regjeringen øke bevilgninger
til kjøp av ledig kapasitet hos private tilbydere av helsetjenester
for å få ned dagens helsekøer.
Komiteen viser til
meldingen og merknadene og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Meld. St. 10 (2012–2013) – god kvalitet
– trygge tjenester – Kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten
– vedlegges protokollen.
Oslo, i helse- og omsorgskomiteen, den 21. mars 2013
Bent Høie |
leder og ordfører |