Hovedmålet for regjeringens økonomiske politikk
er arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og byrder.
Med utgangspunkt i den norske samfunnsmodellen vil regjeringen fornye
og utvikle de offentlige velferdsordningene, bidra til en mer rettferdig
fordeling og til et arbeidsliv basert på samarbeid og forhandlinger,
der alle kan delta. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping
og utvikling i hele landet, innenfor rammer som bidrar til at vi
ikke undergraver kommende generasjoners muligheter for å dekke sine
behov. En slik bærekraftig utvikling krever en ansvarlig politikk
med vekt på miljø- og klimahensyn, en langsiktig forvaltning av
nasjonalformuen, et opprettholdbart pensjonssystem, et produktivt
næringsliv og en velfungerende offentlig sektor.
Norge er et godt land å leve i. Vi har et høyt inntektsnivå,
og vi kommer godt ut på internasjonale målinger av livskvalitet.
Velstanden er jevnere fordelt enn i de fleste andre land, og inntektsforskjeller
går i mindre grad i arv. Omfattende offentlige velferdsordninger
understøttes av solide statsfinanser. Kombinasjonen av god vekstevne,
jevn fordeling og gode offentlige ordninger er sentrale kjennetegn
ved den norske samfunnsmodellen. Dette må vi ta vare på.
Vårt høye inntektsnivå er et resultat av mer
enn 150 år med økonomisk vekst. Veksten i velstand skyldes først
og fremst at vi bruker arbeidskraft og produksjonsmidler på en mer
effektiv måte. Vi har en omstillingsdyktig og produktiv økonomi.
Arbeidsstyrken er godt kvalifisert, og yrkesdeltakelsen er høy.
Effektive nasjonale markeder og åpenhet mot internasjonale markeder
bidrar til gode rammebetingelser for næringslivet.
Våre omfattende velferdsordninger krever et
relativt høyt skattenivå. Vi har erfart at et slikt skattenivå kan
kombineres med god økonomisk vekst når vi har et effektivt skattesystem
med brede skattebaser og gode vilkår for næringsvirksomhet.
Det makroøkonomiske rammeverket legger til rette
for en stabil utvikling i norsk økonomi. Med Statens pensjonsfond
utland trekkes et skille mellom opptjeningen av inntektene fra petroleumsvirksomheten
og bruken av dem. Handlingsregelen for finanspolitikken håndterer deretter
petroleumsinntektene slik at kortsiktige svingninger jevnes ut,
samtidig som inntektene også kommer framtidige generasjoner til
gode. Pengepolitikken bidrar til lav og stabil inflasjon og motvirker
svingninger i produksjon og sysselsetting. I arbeidet med finansiell
stabilitet legges det stor vekt på å fremme soliditet, likviditet og
god adferd gjennom regulering og tilsyn.
Vår felles arbeidsinnsats er grunnlaget for
velferdssamfunnet. Norge har høy sysselsetting og lav ledighet.
Fra 1970 til i dag er yrkesaktiviteten steget betydelig som følge
av kvinners økte deltakelse i det betalte arbeidslivet. Å delta
i arbeidslivet gir den enkelte økonomisk selvstendighet. Ingenting
betyr mer for å bekjempe fattigdom, heve folks levestandard og bedre
livskvaliteten enn arbeid. Høy sysselsetting gjør oss også bedre
rustet til å møte velferdsutfordringer i framtiden.
Sysselsettings- og inntektspolitikken skal bidra til
høy yrkesdeltaking, lav arbeidsledighet og god utnyttelse av arbeidskraften.
Det inntektspolitiske samarbeidet mellom regjeringen og partene
i arbeidslivet spiller en sentral rolle. Norge har høy organisasjonsgrad,
en relativt koordinert lønnsdannelse, et velregulert arbeidsliv
og et trepartssamarbeid med sterk medvirkning fra arbeidstakerne
både på bedrifts- og samfunnsnivå. Det legger til rette for at næringslivet
og organisasjonene tar et medansvar for samfunnsutviklingen, særlig
for at arbeidsledigheten kan holdes lav. Det inntektspolitiske samarbeidet
har bidratt til utjevning og tillit mellom folk. Slik sosial kapital
er viktig for velferdssamfunnets økonomiske og sosiale bæreevne.
Vi har et velferdssamfunn med gode ordninger for
inntektssikring og et godt offentlig tilbud av tjenester. Det omfatter
en betydelig offentlig satsing på helse- og omsorgstjenester, barnehager,
utdanning og forskning. Velferdsordningene er søkt utformet slik
at de kan bidra til velferd for den enkelte, jevn fordeling og god
økonomisk vekst. Et omfattende sosialt sikkerhetsnett gir økonomisk
trygghet for arbeidstakere og bedrer omstillingsevnen i økonomien.
Norge ville aldri nådd dagens velstandsnivå
uten handel og annet økonomisk samkvem med andre land. Særlig sentralt
står EØS-samarbeidet med fri bevegelse av arbeid, kapital, varer
og tjenester. Teknologiske nyvinninger ute skaper nye muligheter
dersom vi selv evner å ta dem i bruk. Det krever god omstillings-
og konkurranseevne. Samtidig vil endringer i produksjon og etterspørsel
i andre land i stor grad bestemme utviklingen i prisene på vår eksport
og import.
En tettere sammenvevd verden har også brakt med
seg økt innvandring. Mange innvandrere får opphold i Norge av humanitære
eller familiære årsaker, men de siste årene har arbeid vært den viktigste
årsaken til innvandring. Et mer mangfoldig samfunn innebærer både
muligheter og utfordringer. Det er særlig viktig at innvandrerne deltar
i arbeidslivet og at vi unngår sosial dumping.
De siste 40 årene har petroleumsvirksomheten satt
sitt preg på utviklingen i norsk økonomi. Den særlig høye lønnsomheten
i næringen gir både en betydelig etterspørsel etter varer og tjenester
fra fastlandsøkonomien og store inntekter til staten. Det siste
tiåret har oppgang i prisene på olje og gass gitt Norges disponible
realinntekt et solid løft.
Den samlede produksjonen av olje og gass på norsk
sokkel ser ut til å ha passert toppen. Etterspørselen fra petroleumsnæringen
vil etter hvert gå ned, men det er usikkert når og hvor raskt det vil
skje. Det ligger an til at staten i lang tid framover fortsatt vil
få betydelige inntekter fra petroleumsvirksomheten, og pensjonsfondet
kan vokse i flere tiår. Om 15–20 år vil likevel fondet trolig gradvis
bidra mindre til finansieringen av offentlige utgifter målt i forhold
til verdiskapingen i fastlandsøkonomien.
Stigende levealder fører til at befolkningen
vil eldes både i Norge og i de fleste andre tradisjonelle industriland.
Stigende levealder er et tegn på et godt samfunn. Samtidig kan det
bli en utfordring for arbeidsinnsats og statsfinanser hvis avgangsalderen
fra arbeidslivet ikke endrer seg tilsvarende. Selv om avkastningen
av pensjonsfondet gir et viktig bidrag til å finansiere offentlig
sektors utgifter, er fondet langt fra stort nok til å løse utfordringene
ved en aldrende befolkning.
Langvarig økonomisk vekst har gitt store deler av
verden høyere inntekter og økt velferd, men den økte produksjonen
har også skapt miljøproblemer. Uten omfattende internasjonale tiltak
for å redusere utslippene av klimagasser vil klimaendringene kunne
bli vidtrekkende. Havnivåstigning vil gjøre lavtliggende områder sårbare
for oversvømmelser. I tillegg vil faren for ekstreme værhendelser
øke. Utviklingslandene er særlig sårbare for en slik utvikling.
Klimaproblemet kan bare løses gjennom bred internasjonal
samhandling. Det enkelte land har likevel et ansvar for å føre en
aktiv nasjonal politikk for å redusere utslippene av klimagasser.
En omstilling av Norge til et lavutslippsamfunn vil legge føringer
på vår økonomiske utvikling.
Valgene vi tar i dag har konsekvenser på kort sikt,
men påvirker også rommet for framtidige handlinger. Derfor må den
løpende politikken vurderes i et langsiktig perspektiv. Det krever analyser
av drivkreftene bak utviklingen og innsikt i konsekvensene av ulike
valg. Perspektivmeldingen 2013 skal bidra til dette. Den omhandler
rammer og utfordringer for en bærekraftig politikk, og hvilke valgmuligheter
vi har i møte med utfordringene. Langsiktige utviklingstrekk, herunder
aldring av befolkningen og utfasing av petroleumsvirksomheten, står sentralt.
Norge har et høyere inntektsnivå enn de aller fleste
andre land. Medregnet petroleumsvirksomheten er BNP per innbygger
om lag 20 pst. høyere enn i USA. Også hvis vi bare ser på Fastlands-BNP
ligger vi høyt. Figur 1.1 i meldingen viser BNP per innbygger splittet
opp i arbeidsinnsats per innbygger og BNP per timeverk. Det framgår
at arbeidsinnsatsen er lavere i Norge enn i USA og EU. Vi får imidlertid
mer igjen for hver arbeidet time. Avstanden til EU er særlig stor.
Det er dels fordi vår produktivitet er høy, og dels fordi vi får
gode priser på det vi selger til andre land.
Et lite land som Norge har spesielt stort utbytte av
den arbeidsdelingen internasjonal handel gir mulighet for. De senere
årene har Norge blitt knyttet enda tettere sammen med andre land gjennom
handel, arbeidsinnvandring og kapitalstrømmer. Åpning av grenser
og lavere kostnader ved handel endrer tilbud av og etterspørsel etter
varer og tjenester på verdensmarkedet. Folkerike land som Kina,
India og Brasil er blitt sterkere integrert i verdensøkonomien.
Det har økt antallet mennesker som deltar i det internasjonale varebyttet.
Markedene blir større. Dette øker spesialiseringsgevinstene ved
internasjonal handel. Den kraftige veksten i asiatiske land forskyver
samtidig det økonomiske tyngdepunktet i verden.
Vårt ressursgrunnlag og vår næringsstruktur
gjør at vi påvirkes annerledes av utviklingen i framvoksende økonomier
enn andre land i OECD-området. Siden slutten av 1990-tallet har
raskt økende etterspørsel, særlig fra land i Asia, gitt prisoppgang
på viktige norske eksportprodukter. Samtidig er vår import vridd
i retning av billigere forbruksvarer fra de samme landene. Dette har
gitt en betydelig forbedring av vårt bytteforhold overfor utlandet,
samtidig som denne importen i liten grad konkurrerer med varer vi
selv produserer. Kjøpekraften for husholdningene har økt, samtidig
som lønnsomheten i næringslivet har holdt seg oppe.
Den videre utviklingen i prisene på vår import
og eksport er usikker, ikke minst gjelder dette oljeprisen. Dersom
veksten i verdensøkonomien bremser kraftig opp, kan olje- og gassprisene falle
mye. Teknologiutvikling, nye energikilder og mer omfattende prising
av utslipp av klimagasser kan også påvirke olje- og gassprisene
framover. Utviklingen i disse prisene har stor betydning både for
aktiviteten i petroleumsvirksomheten og for landets og statens inntekter.
Samtidig får avkastningen i internasjonale kapitalmarkeder
økende betydning for vårt inntektsnivå etter hvert som pensjonsfondet
vokser. For å redusere samlet risiko er fondets investeringer spredt
på ulike aktivaklasser og et bredt utvalg av land, sektorer og selskaper.
Vi må likevel være forberedt på at avkastningen av investeringene
vil kunne svinge mye også framover.
Sentrale utviklingstrekk i internasjonal økonomi drøftes
nærmere i kapittel 2.
Selv om verdien av pensjonsfondet og de gjenværende
petroleumsreservene er stor, er disse to størrelsene beskjedne sammenliknet
med inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Virksomheten i fastlandsøkonomien
er hovedgrunnlaget for produksjon, sysselsetting og inntekt. Vår
nasjonalformue består først og fremst av verdien av det arbeidet
vi utfører – i dag og i framtiden.
Yrkesdeltakelsen er høy i Norge sammenliknet med
andre land, særlig blant kvinner og eldre arbeidstakere. Samtidig
står mange utenfor arbeidslivet som følge av nedsatt arbeidsevne.
Flere av disse kan ha evne og vilje til fortsatt arbeidsinnsats,
dersom det blir lagt til rette for det. Også god integrering av
innvandrere i arbeidsmarkedet er viktig for å oppnå høy yrkesdeltakelse
framover.
I tiårene som kommer vil befolkningen eldes. Regnet
per innbygger vil arbeidstilbudet kunne falle med mindre avgangsalderen
fra arbeidslivet øker i tråd med økt levealder. Lavere arbeidsinnsats
vil svekke produksjonen av varer og tjenester både i offentlig og
privat sektor.
Stigende levealder og bedre helse innebærer
at flere kan stå lenger i arbeid. Pensjonsreformen gir insentiver
til økt arbeidsinnsats gjennom hele yrkeslivet ved tettere og mer
oversiktlig sammenheng mellom alderspensjon og inntekten som yrkesaktiv.
Fleksibel pensjonsalder, muligheten for å kombinere arbeid og pensjon
og levealdersjustering av pensjonsutbetalingene stimulerer til å
stå i arbeid lenger. Også uførereformen og arbeidet for et inkluderende
arbeidsliv (IA-avtalen) har som mål å legge til rette for økt arbeidsinnsats
bl.a. ved å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd. Fleksibel
pensjonsalder og høyere inntektsnivå gir imidlertid også større
mulighet til å prioritere fritid framfor jobb. Hvis de styrkede
insentivene til arbeid slår ut i økt arbeidstilbud, vil det gi et
betydelig løft i disponibel realinntekt. Arbeidsinnsatsen kan også bli
trukket opp ved at flere trekkes inn i arbeidsstyrken.
Arbeidsgivere har en nøkkelrolle i arbeidet
for et arbeidsliv der alle kan delta. Utformingen av skattesystemet,
trygdeordninger og annet regelverk som berører arbeidsforhold, påvirker også
arbeidsgiveres insentiver til å sysselsette og tilrettelegge på
arbeidsplassen. Insentivene som arbeidstakere og arbeidsgivere står
overfor må ses i sammenheng.
Til tross for høy sysselsetting er arbeidsinnsatsen
mindre i Norge enn i gjennomsnitt for OECD-landene når innsatsen
regnes i timer per innbygger i arbeidsdyktig alder. Årsaken er kort
gjennomsnittlig arbeidstid sammenliknet med andre land. Det kan
dermed være et potensial for større arbeidsinnsats framover i form
av økt gjennomsnittlig arbeidstid. I noen år framover vil nye kohorter
av kvinner ha høyere utdanning og sterkere tilknytning til arbeidslivet
enn de eldre generasjonene de erstatter. Det trekker i retning av
lengre gjennomsnittlig arbeidstid. Samtidig kan økonomisk velstandsvekst
også framover i noen grad bli tatt ut i form av mer fritid, slik
vi har sett både i Norge og andre OECD-land de siste tiårene. Hvis
denne effekten er størst, slik at gjennomsnittlig arbeidstid fortsetter
å falle, vil det trekke veksten i produksjon og inntekt ned. Motsvarende
vil lengre gjennomsnittlig arbeidstid øke veksten i produksjon og
inntekt.
Etter utvidelsen av EU i 2004 har arbeidsinnvandringen
til Norge gått kraftig opp. Om lag 60 pst. av oppgangen i antall
sysselsatte i denne perioden har vært innvandrere. Dette tilskuddet
til arbeidsstyrken bidro til å forlenge den sterke oppgangskonjunkturen
i norsk økonomi i forkant av finanskrisen. De to siste årene har
vi igjen sett at arbeidsinnvandringen kan bidra til å øke produksjonskapasiteten
og evnen til omstilling i norsk økonomi. Samtidig gir høy arbeidsinnvandring
økt etterspørsel etter boliger og høyere utnyttelse av veier og
annen infrastruktur. Arbeidsinnvandringen kan dermed ha bidratt
til å dempe veksten i lønningene, men øke veksten i boligprisene.
Arbeidsinnvandringen vil også kunne gi større forskjeller i lønn
og andre arbeidsvilkår. Det gjør arbeidet mot sosial dumping viktig.
Framover vil arbeidsinnvandringen avhenge av den økonomiske situasjonen
her hjemme og i de nye EU-landene, herunder forskjeller i konjunktursituasjon
og inntektsnivå. Befolkningsutviklingen er dermed blitt mer avhengig
av økonomiske forhold enn vi har vært vant til. Usikkerheten om
befolkningens framtidige størrelse og sammensetning har økt. Erfaring
fra andre land viser at arbeidsinnvandring kan variere kraftig over
tid, og også snu ved økonomiske tilbakeslag.
Tilgang på realkapital i form av maskiner, transportmidler,
bygninger og infrastruktur er viktig for produksjonsmulighetene
i en moderne økonomi. Realkapitalen forringes ved bruk. For å opprettholde
eller øke beholdningen av realkapital må husholdninger, bedrifter
og offentlig forvaltning investere. Siden Norge deltar i internasjonale
vare- og kapitalmarkeder kan vi frikoble løpende investeringer fra
løpende sparing, både i privat og offentlig sektor. Et velfungerende
kapitalmarked gir derfor viktige bidrag til en fornuftig tilpasning
av kapitalbruken og en effektiv økonomi.
Velstandsutviklingen avhenger av hvor godt vi bruker
ressursene våre. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge er særlig
drevet av vekst i produktiviteten. Produktiviteten er høy i Norge sammenliknet
med nivået i andre land. Høy vekst i produktiviteten krever evne
til omstilling fra mindre lønnsomme til mer lønnsomme bedrifter
og næringer. Også framover vil en effektiv og omstillingsdyktig
økonomi være en forutsetning for høy verdiskaping.
Et makroøkonomisk rammeverk som legger til rette
for forutsigbare rammebetingelser og en stabil økonomisk utvikling
gir et viktig bidrag til god produktivitetsvekst. Perioder med høy
ledighet kan svekke kunnskap og ferdigheter hos arbeidstakerne.
Svingninger i økonomien skaper usikkerhet, som kan gi lavere investeringer
og svekke bedriftens evne til å skape verdier over tid.
Skal arbeidsstyrken være omstillingsdyktig,
må den ha riktig kompetanse. Utdanningssystemet må holde høy kvalitet
fra barnehage til universitetet. Et godt utdanningssystem vil støtte
Norges forsknings- og utviklingsarbeid og vår evne til å tilegne
oss innsikt fra tilsvarende arbeid i andre land. Gode helse- og
omsorgstjenester vil kunne bidra til å mobilisere den enkeltes ressurser
og styrke deltakelsen i arbeidslivet. Velfungerende offentlige tjenester
kan dermed bidra til høy deltakelse i arbeidslivet og et produktivt
næringsliv.
Effektive nasjonale markeder bidrar til gode rammebetingelser
for næringslivet og til at arbeidskraft og kapital kanaliseres dit
hvor de kaster mest av seg. Virksom konkurranse er et virkemiddel
for å oppnå dette. For å understøtte en effektiv ressursbruk må
alle bedrifter og næringer stilles overfor like rammebetingelser,
herunder skatter og avgifter. Et velfungerende rettssystem, godt
forankrede eiendomsrettigheter og lite korrupsjon er også grunnleggende
forutsetninger for økonomisk vekst.
Verdensbanken rangerer 183 land etter hvor godt
forholdene ligger til rette for næringsvirksomhet («Doing business»-indikatoren).
Norge var nummer seks i siste utgave av denne rangeringen.
Langsiktige drivkrefter for økonomisk vekst drøftes
nærmere i kapittel 3.
Økonomien vokser ikke jevnt over tid. Store
svingninger i produksjon og sysselsetting rundt den langsiktige
vekstbanen koster. Økonomiske nedgangskonjunkturer reduserer velferden,
både for de som rammes av arbeidsledighet og for samfunnet som helhet.
Hensynet til en stabil økonomisk utvikling er derfor viktig i den
økonomiske politikken. Mange land har erfart at arbeidsledighet
kan bite seg fast på et høyt nivå. Det kan gi store og langvarige
tap av produksjonsevne.
En velfungerende finanssektor har stor betydning
for økonomiens vekstevne. Den kan bidra til å kanalisere sparemidler
til de mest lønnsomme investeringsprosjektene og til å omfordele
risiko mellom aktører. Samtidig har vi både i Norge og andre land
flere eksempler på økonomiske tilbakeslag med bakgrunn i finansmarkedene
og finansielle ubalanser. Disse har også ofte vært dypere og mer
langvarige enn andre tilbakeslag. Reguleringen av finansmarkedene
må sette banker og andre finansinstitusjoner i stand til å formidle
kreditt også når uforutsette hendelser setter likviditet eller lønnsomhet
under press. Den kraftige oppgangen i boligpriser og husholdningers
gjeld i Norge etter første halvdel av 1990-tallet kan gi utfordringer
både for den finansielle stabiliteten og for stabiliteten i norsk økonomi.
Finanskrisen illustrerer den økte sårbarheten som
følger av at økonomiene veves tettere sammen, slik at økonomisk
uro og tilbakeslag kan spre seg raskere og med større kraft enn
før. For å øke fordelene ved globalisering og redusere risikoen
for økonomiske kriser kreves internasjonalt samarbeid. Særlig er
det behov for å regulere finanssektoren bedre.
I tillegg må vår egen økonomiske politikk bidra til
å gjøre økonomien mest mulig robust mot uforutsette hendelser. Vi
må søke å forebygge ubalanser som har sin rot i innenlandske forhold, samtidig
som husholdninger, bedrifter og offentlig forvaltning må være rustet
til å møte de forstyrrelser som kommer utenfra. Finanspolitikken
må unngå å gi ekstra fart i gode tider og å stramme inn i dårlige
tider. Det siste fordrer tilstrekkelige reserver. Organiseringen
av arbeidsmarkedet må legge til rette for omstillinger. Det inntektspolitiske
samarbeidet er en sentral del av den økonomiske politikken i Norge.
Den norske modellen for lønnsforhandlinger bygger på at lønnsveksten
over tid skal holdes innenfor rammer konkurranseutsatt virksomhet
kan leve med. Det understøtter en utvikling med høy sysselsetting,
lav ledighet og solid utenriksøkonomi.
Gjennom de siste førti årene har petroleumsvirksomheten
hatt stor betydning for utviklingen i produksjon og sysselsetting.
Oppbyggingen av petroleumsvirksomheten har gitt Norge en stor og
lønnsom næring, med ringvirkninger i form av aktivitet og næringsutvikling
i fastlandsøkonomien. I tillegg har næringen bidratt til store inntekter
for fellesskapet. Etter hvert som petroleumsressursene tømmes, vil
også næringen avta i betydning. Når og hvor raskt er usikkert. Over tid
vil imidlertid lavere aktivitet i petroleumsvirksomheten gradvis
bidra til å trekke veksten i innenlandsk etterspørsel ned, etter
at næringen har gitt betydelige vekstimpulser i mer enn førti år.
Når petroleumsnæringen etter hvert avtar i betydning,
vil vi trenge andre konkurransedyktige næringer. Norsk leverandørindustri
leverer i dag varer og tjenester også til petroleumsvirksomhet i
andre land. Dersom bortfall av etterspørsel fra norsk sokkel erstattes
av leveranser til utlandet, vil det dempe omstillingskostnadene.
Det kan likevel bli krevende å få til den nødvendige omstillingen
av arbeidskraft og kapital, uten å gå gjennom en periode med redusert
ressursutnyttelse og økt arbeidsledighet. Omstillingen kan bli ekstra
krevende dersom bakgrunnen er et kraftig fall i oljeprisen. Et slikt
fall vil ikke bare redusere aktiviteten på norsk sokkel, men også
gi lavere aktivitet i tilsvarende virksomhet i andre land.
En stabil økonomisk utvikling er tema for kapittel
4 i denne meldingen.
Gode fellesskapsløsninger legger til rette for
at innbyggerne kan leve gode liv. Sammen med veksten i velstand
har utviklingen av et felles, offentlig sikkerhetsnett betydd mye
for å bekjempe fattigdom og utrygghet som var utbredt i Norge noen
generasjoner tilbake.
I Norge er inntektene jevnere fordelt enn i
mange andre land. I tillegg går forskjellene i mindre grad i arv.
Det må ses i sammenheng med relativt små lønnsforskjeller, høy sysselsetting
og lav ledighet, samt skatte- og overføringssystemer som omfordeler
inntekter. Like muligheter for innbyggerne fremmes ved betydelig
offentlig satsing på bl.a. barnehager, skole og høyere utdanning.
Gratis eller offentlig subsidierte tjenester bidrar også til å jevne
ut konsummuligheter. Universelle ordninger for å sikre inntekter
og et bredt tilbud av offentlige tjenester reduserer risiko ved
sykdom, uførhet og tap av arbeid.
Et godt skattesystem gir grunnlag for å finansiere
velferdstjenester og overføringsordninger samtidig som økonomiens
vekstevne opprettholdes. I seg selv er dette et viktig bidrag til omfordeling,
fordi vi da kan ha brede og gode velferdstjenester og ordninger
for inntektssikring. I tillegg er den direkte omfordelingen gjennom
skattesystemet blitt styrket etter skattereformen i 2006.
Samspillet mellom jevn fordeling, høy økonomisk
vekst og lav arbeidsledighet har fått økende oppmerksomhet i OECD-landene,
bl.a. med utgangspunkt i erfaringene fra de nordiske landene. Mens
gjelds- og finanskrisen trolig har bidratt til å øke forskjellene
i mange land, har inntektsfordelingen i Norge vært ganske stabil. En
viktig forklaring er at ledigheten i Norge har holdt seg lav. Det
viser hvor viktig bred deltakelse i arbeidslivet er for å redusere
inntektsforskjeller. Skatte- og trygdeordningene må derfor utformes
slik at det lønner seg å jobbe. Arbeid er ikke bare viktig for økonomisk
vekst og bærekraftige offentlige finanser. Arbeid er også det viktigste
for å unngå fattigdom og sosial ekskludering.
Selv om Norge ikke har fattigdom i verdensmålestokk,
kan det være vanskelig å ha klart mindre enn den rundt seg. Inntektsnivå
og helse, levealder, utdanning og familiesituasjon ser ut til å
påvirke hverandre gjensidig. Også det lille mindretallet som faller
utenfor, må løftes. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert
i gruppen med vedvarende lav inntekt, og høy innvandring har holdt
antallet husholdninger med lav inntekt oppe. Det viser hvor viktig
det er at alle får godt fotfeste i arbeidslivet.
Store forskjeller kan redusere oppslutningen
om en samfunnsmodell med brede, skattefinansierte velferdsordninger.
Brede fellesskapsløsninger må bygge på at alle innbyggerne har glede
av skattene som betales inn.
Materiell levestandard er ikke alene tilstrekkelig for
god livskvalitet. Helse, tilknytning til arbeidslivet, utdanning,
miljø, familie og sosiale relasjoner, kultur, trygghet og demokratiske
rettigheter er også viktige faktorer. Samtidig er det stor samvariasjon
mellom inntektsnivå og ulike mål for livskvalitet, både innenfor
hvert enkelt land og mellom land. Enkelte av faktorene kan være
vanskelige å måle. Både i Norge og i andre land samles det inn omfattende
statistikk for å belyse ulike sider ved livskvalitet, og Norge kommer
jevnt over godt ut.
Inntektsfordeling og livskvalitet behandles nærmere
i kapittel 5.
Produksjon og forbruk legger beslag på naturressurser
og energi. I tillegg kan økonomisk aktivitet belaste miljøet og
redusere naturmangfoldet. Utslipp av klimagasser bidrar til global
oppvarming. Andre utslipp til luft, vann og jord kan gi store lokale
eller regionale kostnader. Noen kostnader kan reduseres ved å øke
investeringene i produksjonskapital og kunnskap. I andre tilfeller
er det nødvendig å begrense den skadelige aktiviteten.
De fleste industrilandene har kommet langt i
å løse nasjonale og regionale miljøproblemer. Derimot har verdenssamfunnet
ikke løst de globale miljøproblemene. Plante- og dyrearter utryddes langt
raskere enn det som har vært normalt i jordens historie. Miljøgifter
tas opp i økosystemene også andre steder enn der utslippene finner sted.
Både nasjonalt og internasjonalt arbeides det med å begrense spredning
av miljøgifter og stanse tapet av naturmangfold. Innhenting av kunnskap
og verdsetting av tjenester fra naturen er viktige verktøy i denne
sammenhengen.
Klimautfordringen står i en særstilling. Utslipp av
klimagasser er tett knyttet til økonomisk aktivitet, og konsekvensene
av klimaendringer er både uoversiktlige og alvorlige. Gjennom klimaforhandlingene
i regi av FN er nesten alle land blitt enige om at målet er å begrense
den globale oppvarmingen til under to grader. Landene har så langt
likevel ikke samlet seg om forpliktende og vidtrekkende avtaler
som gir tilstrekkelig reduksjon i utslipp av klimagasser. Framover ventes
veksten i utslipp å komme i framvoksende økonomier og utviklingsland.
Skal klimautfordringen løses, må utslipp over tid reduseres i alle
deler av verden.
Norsk klimapolitikk er basert på klimaforliket
i Stortinget i 2012 og bygger på at vi fører en aktiv nasjonal klimapolitikk
der vi bruker et bredt sett av virkemidler for å redusere de nasjonale
utslippene. Målet er en langsiktig omstilling av Norge til et lavutslippsamfunn.
Regjeringen vil forsterke den nasjonale virkemiddelbruken for å oppnå
dette målet. Samtidig vil det være nødvendig å tilpasse oss de klimaendringene
som uansett vil komme.
Skal verden lykkes med å nå togradersmålet,
må store deler av verdens utslipp prises. Prising bidrar til å omstille
forbruk og produksjon i bærekraftig retning og er vårt viktigste
virkemiddel i arbeidet mot de globale klimaendringene. Prising er
også vårt viktigste nasjonale virkemiddel for lavere utslipp. For
å utløse de nødvendige omstillingene for å nå togradersmålet må CO2-prisene bli høye i løpet av de neste
tiårene.
Fra 2013 er rundt 80 pst. av alle utslipp i
Norge underlagt kvoteplikt eller avgift. Norge bidrar også til betydelige
utslippsreduksjoner i utviklingsland. Ny teknologi er en nødvendig
del av løsningen på klimautfordringen, og priser på utslipp er spesielt
viktig for at ny teknologi skal bli tatt i bruk. Ettersom det ikke
har betydning for klimaet hvor utslippene finner sted, bør utslippene
reduseres der det koster minst. Kostnadene ved å investere i energieffektivisering, fornybar
energiproduksjon og teknologiutvikling kan bli store. Kostnadene
ved ikke å foreta seg noe, kan bli enda større.
Bærekraftig utvikling drøftes nærmere i kapittel 6.
Utgiftene over offentlige budsjetter utgjør
i dag grovt regnet halvparten av verdiskapingen i økonomien, dobbelt
så mye som for femti år siden. For hundre år siden var nivået bare
10 pst. av BNP. Sammensetningen har også endret seg over tid. Nye
offentlige tjenester har kommet til, og overføringene til husholdningene
har gått markert opp.
I alle moderne samfunn finansieres fellesgoder som
forsvar, politi, rettsvesen og offentlig administrasjon med skatter
og avgifter. I Norge gjelder det samme i stor grad også for individrettede
tjenester som utdanning, helse og omsorg. I tillegg sikrer pensjons-
og stønadsordningene i folketrygden mot inntektsbortfall ved arbeidsledighet,
sykdom, uførhet og høy alder.
Ambisjonen om å gi alle lik tilgang til grunnleggende
velferdsordninger står sentralt i den norske velferdsmodellen. Fellesfinansierte
offentlige tjenester og stønadsordninger innebærer overføringer
både mellom mennesker og over livet. I gjennomsnitt mottar barn,
ungdom og eldre mer fra fellesskapet enn de betaler inn, mens velferdsordningene
i all hovedsak finansieres av befolkningen i yrkesaktiv alder. Denne
avhengigheten utgjør en uskreven kontrakt mellom generasjonene.
I vår samfunnsmodell gjelder dette for hele samfunnet, ikke bare
innen hver enkelt familie.
Siden utgifter og inntekter varierer så sterkt
med alder, får endringer i alderssammensetningen i befolkningen
stor betydning for utviklingen i offentlige finanser. De siste hundre
årene har forventet levealder ved fødsel steget med mer enn to år
per tiår. Levealderen ventes fortsatt å øke fram til neste århundreskifte.
Befolkningen eldes dermed over tid, selv om fødselstallene er høyere i
Norge enn i mange andre vestlige land. De siste tjue årene har dette
bidraget til aldring blitt overskygget av at store etterkrigskull
og små kull før krigen har gitt flere yrkesaktive per pensjonist. Nå
står etterkrigskullene på terskelen til pensjonsalderen, og de neste
femti årene kan antall personer 67 år og over bli nesten doblet
sammenliknet med antall personer i yrkesaktiv alder.
Hvis en mindre andel av befolkningen deltar
i arbeidslivet, blir det tyngre å videreføre vår velferdsmodell.
Utgiftene til pensjoner vil øke kraftig i årene framover, og det
samme vil etter hvert utgiftene til omsorg og helse. Dessuten blir det
behov for flere ansatte til å utføre helse- og omsorgstjenestene.
Dette skaper utfordringer for offentlige finanser. Handlingsregelen
for bruk av oljeinntekter sikrer at avkastningen av Statens pensjonsfond
utland gir et varig bidrag til finansieringen av de offentlige velferdsordningene.
Størrelsen på fondet vil etter hvert stabiliseres, samtidig som
økonomien forventes å vokse videre. I forhold til økonomiens størrelse
vil derfor dette finansieringsbidraget avta på lengre sikt.
Utfordringene for offentlige finanser kan forsterkes
av forventninger og ønsker om å bygge tjenestetilbudet videre ut.
For mange offentlige tjenester øker etterspørselen med inntektsnivået i
samfunnet. For eksempel ser det ut til at forventningene til utdanning
og helse- og omsorgstjenester øker med inntektsnivået. Når prisen for
brukerne av tjenestene er null eller lav, er det lite som begrenser
etterspørselen.
I denne meldingen er det gjort anslag for hva som
skal til for å kunne videreføre dagens velferdsordninger de neste
femti årene. Disse beregningene indikerer at en slik videreføring innebærer
en betydelig økning i aldersrelaterte utgifter som ikke dekkes av
vekst i skatteinntekter eller avkastning av pensjonsfondet. Behovet for
inndekning stiger til om lag 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien
fram mot 2060 dersom arbeidstilbudet ikke øker når levealderen øker.
For å finansiere de økte utgiftene knyttet til aldringen må vi enten
øke inntektene i offentlig sektor eller finne fram til innsparinger
som ikke undergraver de viktigste velferdsordningene.
Anslagene er usikre. De avhenger av forutsetningene
som er gjort, og forhold utenfor vår kontroll betyr mye for utviklingen.
Normale variasjoner i de sentrale forutsetningene rokker ikke ved
dette bildet.
På samme måte som høye petroleumspriser og høy
avkastning i internasjonale kapitalmarkeder bidrar til økt disponibel
inntekt for Norge, bedrer det situasjonen for våre offentlige finanser.
Petroleumsprisene slår direkte inn i statens netto kontantstrøm
som avleires i pensjonsfondet. Avkastningen i internasjonale kapitalmarkeder styrer
avkastningen av fondet. Den høye olje- og gassutvinningen vi har
nå og størrelsen på fondet innebærer at disse faktorene betyr mye
for utviklingen i finansieringsbidraget fra fondet og dermed for
offentlige finanser framover. Figur 1.5 i meldingen illustrerer
betydningen av at oljeprisen øker eller faller med 125 kroner per
fat og av at avkastningen av pensjonsfondet blir ett prosentpoeng
høyere eller lavere enn i referansebanen.
Større vekst i produktiviteten i privat sektor
gir høyere samlet velstand og styrker grunnlaget for finansiering
av offentlige velferdsordninger. Det løser likevel ikke i seg selv
utfordringene for offentlige finanser. Høyere produktivitet gir
høyere lønnsnivå. Det gir høyere skatteinntekter, men også større
utgifter til lønn, pensjoner og andre overføringer. Høyere vekst
i produktiviteten i offentlig sektor gir derimot et handlingsrom
som kan brukes til å styrke offentlige finanser. Hvis vi lykkes
med å effektivisere ressursbruken i offentlig sektor med 1/4 pst.
per år, vil det redusere finansieringsbehovet tilsvarende om lag
3 3/4 pst. av Fastlands-Norges BNP i 2060. Det er imidlertid vanskelig
å måle produktiviteten i offentlig virksomhet, og dermed også mer
krevende å styre den.
Økt levealder vil forhåpentligvis føre til en
friskere alderdom, men kan også gi lengre perioder med varige lidelser
som demens og muskelsvekkelser. Friskere eldre kan føre til at behovet
for omsorgstjenester reduseres for gitt alder, og i så fall lettes
utfordringene for offentlige finanser. I figuren vises en beregning
der helsetilstanden til de eldre gradvis bedres etter hvert som
levealderen øker. Dekningsgradene for omsorgstjenester for alderstrinnene
74–89 år er dermed justert ned.
Utviklingen i arbeidstilbudet framstår som særlig
viktig. Skatt på arbeid er en helt sentral inntektskilde for offentlige
budsjetter. Lykkes vi med å øke sysselsettingen, vil det gi en markert bedring
i offentlige finanser. I figuren vises virkningen av at arbeidstilbudet
øker i tråd med Statistisk sentralbyrås beregninger av hvordan pensjonsreformen
kan slå ut. Gitt de øvrige forutsetningene i referansebanen, vil
det langt på vei dekke finansieringsbehovet fram mot 2060. Hvis
flere kommer i arbeid framfor på trygd, vil bidraget øke ytterligere,
fordi vi da ikke bare får større inntekter, men også mindre utgifter.
I beregningen er det ikke tatt hensyn til en eventuell nedgang i
trygdeutgiftene.
Fallende gjennomsnittlig arbeidstid har samme virkning
på offentlige finanser som nedgang i sysselsettingen. I figuren
vises betydningen av at den trendmessige nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid
fra de siste tjue årene fortsetter. Arbeidsinnsatsen i 2060 blir
da over 10 pst. lavere enn i referansebanen. Finansieringsbehovet
vil nesten dobles. Motsatt vil høyere gjennomsnittlig arbeidstid
styrke offentlige finanser på samme måte som økt sysselsetting.
Vi kan ikke basere bærekraften i offentlige
finanser på et håp om høye petroleumspriser og høy avkastning av
pensjonsfondet, eller på at økt levealder også skal gi friskere
alderdom. Vår arbeidsinnsats er imidlertid opp til oss selv. Dette
er bakgrunnen for at arbeidslinjen må være hovedstrategien for å
møte utfordringene framover. Et høyt arbeidstilbud er en avgjørende
forutsetning for å kunne videreføre og videreutvikle godt utbygde
velferdsordninger.
Langsiktige utviklingstrekk i offentlige finanser drøftes
nærmere i kapittel 7.
Finanspolitikken skal håndtere inntektene fra
petroleumsvirksomheten på en måte som gir varig økning i vår velferd,
og i tillegg bidra til å møte kortsiktige svingninger i økonomien.
Da må vi unngå at store svingninger i disse inntektene får forstyrre
fastlandsøkonomien. Både spare- og stabiliseringshensyn tilsier
at vi trekker et skille mellom opptjening og bruk av oljeinntektene. Statens
pensjonsfond utland og handlingsregelen for bruken av oljeinntekter
sørger for dette. Ved å veksle inn store, men midlertidige inntekter
fra petroleumsutvinningen i en permanent fondsavkastning sikrer
vi at oljeformuen også kommer framtidige generasjoner til gode.
Ved å følge handlingsregelen håndterer vi derfor langt på vei utfordringene
som følger av at petroleum er en ikke-fornybar ressurs.
Selv om handlingsregelen legger til rette for
en utvikling i bruken av oljeinntekter som er opprettholdbar over
tid, sikrer den ikke i seg selv bærekraftige velferdsordninger.
Når pensjons- og helseutgifter øker som andel av verdiskapingen,
må andre utgifter reduseres eller inntektene økes.
Når vi lever lenger, er det nærliggende at vi
også jobber lenger. Vi kan ikke over tid videreføre et velferdssystem
der stadig flere mottar mer enn de bidrar med. Når levealderen øker,
må også avgangsalderen fra arbeidslivet øke. Vår samlede arbeidsinnsats
kan også økes ved at flere deltar i arbeidslivet eller ved at de
som er i arbeid, jobber lengre dager. Fortsetter vi derimot å redusere
arbeidstiden etter hvert som velstanden øker, blir det svært krevende
å videreføre velferdsordningene slik vi kjenner dem.
Det er spesielt viktig å legge til rette for
at flere kommer i arbeid framfor på trygd. Både pensjonsreformen,
uførereformen og IA-arbeidet har dette som mål. Ytterligere tiltak
for utsatt avgangsalder, høyere gjennomsnittlig arbeidstid og best
mulig inkludering av innvandrere og andre utsatte grupper peker
seg ut i det videre arbeidet. Regjeringens mål er et arbeidsliv
der alle kan delta. Arbeidsmarkedspolitikken legger vekt på tett
oppfølging, aktivisering og bruk av arbeidsmarkedstiltak for å lette
overgangen til jobb.
I perioden fram til de aldersrelaterte utgiftene begynner
å øke kraftig, kan også høyere sparing bidra til å styrke bærekraften
i velferdsordningene. Siden den viktigste drivkraften bak de langsiktige
utfordringene for offentlige finanser er en vedvarende økning i
levealderen, vil midlertidig økt sparing bare kunne være en del av
svaret.
En vekstkraftig økonomi og bærekraftige statsfinanser
forutsetter at vi får mye igjen for ressursene som benyttes i offentlig
sektor. Bruk av ny teknologi kan gi viktige bidrag, både til å effektivisere
enkelttjenester og ved å digitalisere forvaltningen. I tillegg må
vi løpende vurdere om vi bruker ressursene på de viktigste oppgavene.
Økt innslag av brukerbetalinger kan være en hjelp
til å kartlegge innbyggernes prioriteringer. Når tjenester er gratis
eller sterkt subsidierte, gir ikke størrelsen på etterspørselen
god informasjon om hvor viktige de enkelte tjenestene er for brukerne.
Høyere brukerbetalinger vil også gi større inntekter. Samtidig kan
omfattende brukerbetalinger ha svært uheldige fordelingsvirkninger.
Hvis lavinntektsgrupper skal skjermes mot brukerbetalingene, kan
ordningene bli kompliserte, dyre å administrere og svekke arbeidstilbudet.
Skatteinntektene fra Fastlands-Norge utgjør rundt
950 mrd. kroner eller mer enn 45 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.
Dette er den viktigste kilden til å finansiere velferdsgodene. Nivået
på norske skatter og avgifter er høyere enn gjennomsnittet for OECD-landene. Med
brede skattegrunnlag som fanger opp faktiske inntekter, likebehandles
ulike virksomheter og investeringer, og skattesatsene kan holdes
lavere enn de ellers måtte ha vært. Det fremmer lønnsomme investeringer
og vekstevnen i norsk økonomi. I tillegg er brede skattegrunnlag avgjørende
for at skattesystemet skal ha de virkningene på inntektsfordelingen
vi ønsker. Vi har både omfattende velferdsordninger og god økonomisk
vekst. Det skyldes bl.a. at vi har et effektivt skattesystem med
brede skattegrunnlag.
Mange land sliter nå med lav vekst, høy gjeld, store
underskudd i offentlige finanser og økende ulikhet. Utviklingen
i Europa de siste årene illustrerer at manglende bærekraft i offentlige
finanser gir økte forskjeller og smertefulle omstillinger. Selv
om petroleumsinntektene gir oss større handlefrihet enn de fleste
andre land, kan heller ikke Norge regne med fribillett til høy inntekt
og lav ledighet. Det er nok av eksempler på land som har klart å
komme opp i et økonomisk uføre ved å forvalte inntekter fra store naturressurser
dårlig. Betydningen av gode institusjoner og ansvarlig økonomisk
politikk må ikke undervurderes.
Innfasing av petroleumsinntekter og vekst i
befolkningen i yrkesaktiv alder har gitt norsk økonomi viktig drahjelp.
De neste tiårene vil dette gradvis endres. Nøkkelen til en fortsatt
god økonomisk utvikling ligger i å foreta nødvendige justeringer,
samtidig som vi viderefører kjernen i den norske samfunnsmodellen.
Det aller viktigste er å legge til rette for en god utnyttelse av
arbeidskraften. Høy yrkesdeltakelse er både et resultat av den norske
samfunnsmodellen og en forutsetning for å kunne føre den videre.
Utfordringer og valgmuligheter for videreutvikling
av velferdsordningene drøftes nærmere i kapittel 8 i meldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Gerd Janne Kristoffersen, Marianne Marthinsen, lederen
Torgeir Micaelsen, Torfinn Opheim, Knut Storberget og Dag Ole Teigen,
fra Fremskrittspartiet, Ida Marie Holen, Ketil Solvik-Olsen, Kenneth Svendsen
og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre, Gunnar Gundersen, Arve Kambe
og Jan Tore Sanner, fra Sosialistisk Venstreparti, Geir-Ketil Hansen,
fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, fra Kristelig Folkeparti,
Hans Olav Syversen, og fra Venstre, Borghild Tenden, viser
til meldingen, og tar omtalen til orientering.
Komiteen viser til at perspektivmeldingen
skal bidra til å rette oppmerksomheten mot langsiktige konsekvenser
av politiske vedtak, og skissere en overordnet retning for politikken. Meldingen
gir informasjon om hvor vi står i dag og om hvilke utviklingstrekk
som vil påvirke norsk økonomi på lang sikt.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig
Folkeparti og Venstre, viser til at hovedmålet for regjeringens
økonomiske politikk er arbeid for alle og en rettferdig fordeling av
goder og byrder. Regjeringen vil legge til rette for økt verdiskaping
og utvikling i hele landet, innenfor rammer som bidrar til at vi
ikke undergraver kommende generasjoners muligheter for å dekke sine
behov. En slik bærekraftig utvikling krever en ansvarlig politikk
med vekt på miljø- og klimahensyn, en langsiktig forvaltning av
nasjonalformuen, et opprettholdbart pensjonssystem, et produktivt
næringsliv og en velfungerende offentlig sektor.
Flertallet viser til at Norge
er et trygt og godt land å leve i. Vi har lyktes med å kombinere
høy verdiskaping med små forskjeller. Velstanden er jevnere fordelt
og inntektsforskjeller går mindre i arv enn i de fleste andre land.
Vi har omfattende offentlige velferdsordninger finansiert gjennom et
spleiselag hvor folk skatter etter evne. Statsfinansene er solide.
Kombinasjonen av god vekstevne, jevn fordeling og gode offentlige ordninger
er kjennetegn ved vår samfunnsmodell som vi er stolte av. I tillegg
er vi produktive. Norge har hatt en høyere produktivitetsvekst enn mange
andre land de siste 20 årene. Både Norge og andre land opplevde
et fall i produktivitetsveksten i forbindelse med finanskrisen,
men veksten ser nå ut til å ta seg opp igjen.
Flertallet viser til at den norske
modellen er tredelt. I tillegg til å være en økonomisk modell og
en velferdsmodell er den også er en arbeidslivsmodell. Vi har høy
organisasjonsgrad både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden og
et velregulert arbeidsliv. Tett kontakt og samarbeid mellom partene
bidrar til at næringslivet og fagbevegelsen tar et medansvar for
samfunnsutviklingen, og at arbeidsledigheten holdes lav. Det inntektspolitiske
samarbeidet bidrar til utjevning og tillit mellom ulike grupper.
Vår felles arbeidsinnsats er grunnlaget for
velferden. Norge har blant verdens høyeste sysselsettingsrater og
Europas laveste ledighet. Spesielt er andelen kvinner i jobb høy
sammenlignet med andre land. Å delta i arbeidslivet gir den enkelte
trygghet og økonomisk selvstendighet. Ingenting betyr mer for å
motvirke fattigdom enn arbeid. Høy sysselsetting gjør oss også bedre
rustet til å møte velferdsutfordringer i framtiden.
Flertallet viser til at antall
personer på 67 år og over kan bli nesten doblet sammenlignet med personer
i alderen 20–66 år i løpet av de neste femti årene. Økt levealder
er et tegn på et godt samfunn. Det innebærer samtidig økte utgifter
til pensjoner og til omsorg og helse, og det skaper behov for flere
ansatte til å utføre disse tjenestene. Beregningene i meldingen
viser et stigende behov for inndekning i tiårene framover. I referansebanen
anslås inndekningsbehovet til om lag 6 pst. av verdiskapingen i
fastlandsøkonomien i 2060.
Flertallet mener Norge har gode
forutsetninger for å møte framtidige utfordringer. Dette krever
imidlertid riktige politiske valg. Flertallet mener
utfordringene best løses innen den norske modellen og med en ansvarlig
oljepengebruk. Inntektene fra petroleumsvirksomheten er forbigående,
men vil kunne komme også fremtidens generasjoner til gode ved at
vi ikke bruker mer enn avkastningen fra Statens pensjonsfond utland.
Det er imidlertid ikke primært pensjonsfondet som skal trygge velferden
vår i framtida, men vårt felles arbeid. Flertallet vil
derfor understreke viktigheten av å føre en politikk som bidrar
til høy sysselsetting, lav ledighet og god utnyttelse av arbeidskraften.
Flertallet viser til at den samlede
arbeidsinnsatsen per innbygger har avtatt noe siden 1970, til tross
for høy sysselsettingsgrad og lav ledighet. Arbeidstimer per innbygger
ligger over snittet i EU27, mens arbeidstimer per sysselsatt ligger
under. Den høye yrkesdeltakelsen i Norge sammenlignet med Europa
skyldes først og fremst at flere kvinner og eldre jobber. Høy grad av
likestilling, gode fødselspermisjonsordninger, fedrekvote og full
barnehagedekning har bidratt til at flere kvinner jobber mer. Gode
muligheter for å kombinere familie og arbeid har bidratt til at
norske kvinner får flere barn enn i mange europeiske land. Flertallet viser
til at norske kvinners yrkesdeltakelse har økt fra knapt 50 pst.
på begynnelsen av 1970-tallet til over 80 pst. i dag, og langt over
gjennomsnittet i OECD. Verdien av at sysselsettingen hos norske kvinner
er høyere enn OECD-gjennomsnittet, utgjør en like stor andel av
nasjonalformuen som oljeformuen inkludert verdien av SPU. Rommet for
en generell økning i kvinners sysselsetting er imidlertid begrenset.
Selv om sysselsettingsandelen blant kvinner er høy, er andelen kvinner som
jobber deltid langt høyere enn for menn. Det ligger dermed et betydelig
potensial i å legge til rette for at flere kvinner jobber heltid. Flertallet viser
til at regjeringen nylig lanserte nye tiltak for å bekjempe ufrivillig
deltid, inkludert en lovfestet rett til stilling tilsvarende faktisk
arbeidstid for deltidsansatte som de jevnt har arbeidet utover avtalt
arbeidstid de siste 12 månedene.
Et annet betydelig potensial ligger i å få folk
til å stå lenger i jobb. Flertallet viser til at
antall forventede år som alderspensjonist for en nyfødt har økt
med nærmere 9 år fra 1967 til 2011. Pensjonsreformen, som alle partiene
på Stortinget unntatt Fremskrittspartiet står bak, sikter mot å snu
utviklingen hvor arbeidslivet blir kortere. Med de nye pensjonsskattereglene
som ble innført i 2011 blir det lettere å kombinere arbeid og pensjon.
En tettere sammenheng mellom inntektsopptjening og pensjonsytelse
og innføring av levealdersjustering skal stimulere til både økt
arbeidstid som yrkesaktiv og utsatt avgang fra arbeidslivet. Også
uførereformen og IA-arbeidet legger til rette for at det skal bli
lettere å kombinere arbeid og trygd. Forventede effekter av pensjonsreformen
på arbeidstilbudet er ikke tatt med i referanseforløpet. Om reformen
virker slik den er ment, kan imidlertid sysselsettingseffekten i betydelig
grad redusere behovet for inndekning. I Rapport 22/2011 fra Statistisk
sentralbyrå anslås reformen å øke antall utførte timeverk i 2050
med om lag 7 pst. Effekten av reformen vil, alt annet likt, kunne
redusere inndekningsbehovet fra 6 pst. til drøyt 2 pst. Flertallet vil
på denne bakgrunn fremheve betydningen av pensjonsreformen og viktigheten
av at denne fungerer slik den er ment.
Flertallet viser til at arbeidsinnvandringen
til Norge har gått kraftig opp etter utvidelsen av EU i 2004. I
perioden 2005–2012 har det blitt om lag 330 000 flere sysselsatte
i landet. Det er mer enn ti ganger så mange som i perioden 2001–2005. Bedriftene
ville ikke hatt mulighet til å hente denne arbeidskraften innenlands.
Om lag 60 pst. av sysselsettingsveksten etter utvidelsen av EU i 2004
har vært innvandrere, og det tilskuddet til arbeidsstyrken har bidratt
til å forlenge den sterke oppgangskonjunkturen som norsk økonomi
har vært i. Vi er avhengige av folk utenfra for å dekke behovet
for arbeidskraft og for å sikre fortsatt økt verdiskaping i Norge
Selv om sysselsettingen blant innvandrere er høyere i Norge enn
i mange andre land, ligger den betydelig under gjennomsnittet for
befolkningen ellers, og bak de store samletallene skjuler det seg
svært store forskjeller mellom grupper av innvandrere. Det henger
sammen med utdanningsnivå, arbeidserfaring, hvor man kommer fra,
og årsak til at man innvandret. Flertallet understreker
derfor viktigheten av integrering, likestillingsarbeid og arbeidsrettede
tiltak for å få og å holde flere i jobb. Flertallet viser
i denne sammenheng til Meld. St. 6 (2012–2013) En helhetlig integreringspolitikk,
som omtaler disse aspektene.
Flertallet viser til at perspektivmeldingen beskriver
behovet for økt arbeidstilbud i årene som kommer. Når vi lever lenger,
er det nærliggende at vi også jobber lenger. Det er også viktig
at vi lykkes med å skape et inkluderende arbeidsliv og begrense
andelen som ikke jobber på grunn av uførhet og sykdom. Å delta i
arbeidslivet gir også den enkelte trygghet og økonomisk selvstendighet.
Ingenting betyr mer for å motvirke fattigdom enn arbeid.
En fornuftig innretning av skatte- og trygdesystemet
generelt er det viktigste for å legge til rette for høy sysselsetting.
I tillegg vektlegger flertallet en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, herunder
tiltak rettet spesifikt mot enkeltgrupper, som kvalifiseringsprogrammet
rettet mot langtidsmottakere av sosialhjelp og Jobbsjansen for innvandrerkvinner.
Utfordringene for offentlige finanser vil forsterkes
dersom arbeidstiden til sysselsatte fortsetter å gå ned som følge
av økte inntekter. Skal den norske velferdsmodellen videreføres,
må også viktige fellesskapsløsninger videreutvikles i lys av de
krav og forventninger som følger med økt velstand. Det økte inndekningsbehovet
må løses innenfor rammen av den norske velferdsmodellen.
I tillegg til lav ledighet, høy sysselsetting
og økt arbeidsinnsats vil flertallet peke på viktigheten
av god produktivitetsutvikling. Vårt velstandssamfunn er tuftet
på at vi har en produktiv og vekstkraftig økonomi i bunn. Vi må
både skape og dele. Produktivitetsnivået er høyt og har vært høyt
i Norge over lang tid. Inntektsfordelingen er blant de jevneste
i hele OECD-området. De siste 20 årene har produktivitetsveksten
i fastlandsøkonomien vært på linje med veksten i Sverige og USA,
og klart bedre enn i Danmark og de store kontinentale EU-landene.
I tillegg til at vi bruker arbeidskraft og produksjonsmidler effektivt,
har vi de siste årene også oppnådd gode priser på viktige produkter.
I sum har dette bidratt til at Norge i dag er blant de land i verden
som har høyest inntekt per innbygger.
Flertallet viser til at veksten
i produktiviteten i denne perioden har variert mellom de enkelte årene.
Den falt noe tilbake i årene etter 2006, både i Norge og hos mange
av våre handelspartnere. Utviklingen de senere årene må ses i lys
av konjunkturelle forhold. Ved tilbakeslag, som under finanskrisen,
faller ofte produksjonen mer enn sysselsettingen fordi mange bedrifter
velger å holde på ansatte og kompetanse i påvente av bedre tider.
Dermed faller veksten i produktiviteten. Etter hvert som aktiviteten
i norsk økonomi har tiltatt etter finanskrisen, har også veksten i
produktiviteten tatt seg opp igjen. I 2012 var veksten i produktiviteten
i fastlandsøkonomien på 1,6 pst. Dette er på linje med gjennomsnittet
i perioden 2001–2011. Flertallet viser også til OECDs
rapport «Going for growth 2013» som trekker frem Norge som et land
med god produktivitetsutvikling i fastlandsøkonomien.
Flertallet understreker betydningen
av å utvikle arbeidskraften, slik at vi også i framtiden har en
omstillingsdyktig, velkvalifisert og produktiv arbeidsstyrke. Det
er i den forbindelse viktig at regjeringen fortsetter å prioritere
investeringer i den framtidige arbeidskraften, fra barnehage via
grunnskole og videregående skole til høyskoler og universitet. Den
solide satsningen på forskning og utvikling er viktig for å fremme
innovasjon og produktivitet. Om man ser på offentlig finansiert
forskning per innbygger, rangerer Norge helt i toppen blant OECD-landene,
og klart høyest av de nordiske landene. I tillegg må de rekordhøye
bevilgningene til vei og jernbane som vi har hatt de siste syv årene,
videreføres.
Flertallet viser til at det makroøkonomiske rammeverket
i Norge bygger opp under en stabil økonomisk utvikling og forutsigbare
rammebetingelser, og at dette er viktig også for produktivitetsutviklingen.
En fornuftig forvaltning av inntektene fra petroleumssektoren med
handlingsregelen i bunn har gitt oss muligheten til å drive motkonjunkturpolitikk
og derigjennom dempe svingningene i økonomien. Et godt eksempel
så vi under finanskrisen. Både penge- og finanspolitikken ble dreid
i svært ekspansiv retning for å dempe krisens virkning på norsk økonomi.
Det bidro også til å dempe økningen i arbeidsledigheten. Perioder
med høy ledighet kan svekke kunnskap og ferdigheter hos arbeidstakere.
Den aktive bruken av budsjettpolitikken i 2009 og 2010 var mulig
fordi vi har vært ansvarlige og valgt å sette penger til side i
gode tider.
Flertallet viser til at åpenhet
mot internasjonale markeder bidrar til gode rammebetingelser for
norske bedrifter. Velfungerende markeder for varer og tjenester
legger til rette for effektiv ressursutnyttelse. Norsk eksport tilsvarer
om lag 40 pst. av BNP. Om lag 80 pst. av eksporten går til Europa.
Handel med Europa er viktig for norsk næringsliv.
Flertallet viser til at et effektivt
og forutsigbart skattesystem, som bidrar til godt samsvar mellom
bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet, er av stor betydning
for næringslivet. Med skattereformen av 1992 og senere 2006 har
vi fått på plass et skattesystem som er mer effektivt, rettferdig
og omfordelende. Mulighetene for og incentivene til å drive skattetilpasning
ble redusert. Bredere skattegrunnlag og lavere satser har bidratt
til økte skatteinntekter og styrket arbeidstilbudet. Regjeringen
har nylig oppnevnt et offentlig utvalg som skal vurdere selskapsbeskatningen
i lys av den internasjonale utviklingen.
Flertallet viser til at Norge
kommer godt ut på en rekke internasjonale rangeringer. Verdensbankens
«Doing business»-indikator rangerer Norge 6. best av 185 land. I
Legatums «Prosperity index» kommer Norge best ut av 142 land. I World
economic forums rangering av global konkurranseevne kommer Norge
på 15. plass av 144 land. Selv om de ulike rangeringene har svakheter,
er bildet tydelig. Norge er et godt land å drive næringsliv i.
Flertallet gleder seg over den
betydelige framgangen i matematikk, naturfag og lesning blant norske
elever, synliggjort gjennom de internasjonale undersøkelsene TIMSS
og PIRLS fra 2011. Framtidens kunnskapssamfunn krever en godt utdannet
befolkning og kompetente arbeidstakere. Omstillingsevnen til arbeidsstyrken øker
med utdanningsnivået. Svakt faglig grunnlag fra grunnskolen øker
faren for frafall i videregående skole og reduserer senere mulighetene
i arbeidslivet. Den norske fellesskolen skal utjevne sosiale forskjeller
og gi alle et likeverdig opplæringstilbud. Det er en styrke for
landet. Flertallet vil derfor fremheve viktigheten
av en sterk fellesskole og advare mot et frislipp av privatskoler.
Flertallet viser til at Norge
bruker nest mest offentlige midler målt pr. innbygger på forskning
av OECD-landene, men at forskningsinnsatsen i næringslivet er lavere
i Norge enn i mange andre land. En del av forklaringen er at vi
har mindre grad av forskningsintensive næringer og at næringslivet
i Norge har forholdsvis stort innslag av råvareproduksjon. Utvikling av
ulike virkemidler for å styrke samarbeidet mellom næringsliv og
offentlig finansierte forskningsinstitusjoner har imidlertid bidratt
både til at flere bedrifter driver med forskning og at etablerte
forskningsbedrifter samarbeider tettere med offentlig finansierte
forskningsinstitusjoner i større forskningsprosjekter. Flertallet viser til
Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter
for regjeringens politikk på forskningsområdet.
Flertallet viser til at skogbasert
industri i Norge sliter på grunn av fallende markeder for tradisjonell
papir- og celluloseproduksjon og høyt norsk kostnadsnivå. Skogbasert
industri som har omstilt seg til nye produktområder klarer seg derimot
bedre. Fortsatt satsing på forskning og utvikling for framtidig
verdiskaping av ressurser fra skogbruket blir viktig for hele verdikjeden
i skognæringen. Flertallet mener dette er en utfordring
for forskningsmiljøene, og hvor det blir viktig at sterkere medvirkning
til forskning fra næringslivets side kommer i tillegg til den offentlige
forskningsinnsatsen.
Flertallet viser til at norsk
velstand er sterkt knyttet til utnyttelse av vår rike tilgang på
natur og miljøressurser. Norges næringsstruktur bærer preg av ressursgrunnlaget
og har bidratt til arbeidsplasser og bosetting over hele landet. Regjeringen
sier i Soria Moria-erklæringen at den vil føre en offensiv politikk
for å utvikle distriktenes ressurser, kvaliteter og muligheter.
I Meld. St. 13 (2012–2013) Ta heile Noreg i bruk, konkretiseres
målsettingene gjennom bl.a. en politikk for utvikling og utviding
av småbyregionene. Det vises til at store deler av vårt mest globaliserte
og eksportorienterte næringsliv finnes i relativt små byregioner.
En måte å bedre rekrutteringen av arbeidskraft til dette næringslivet
på er å kople sammen byene og områdene omkring i et utvidet regionssamarbeid. Flertallet slutter
seg til disse betraktningene i distrikts- og regionalmeldingen og
deler også meldingens understreking av at investeringer i samferdsel gjør
at mindre arbeidsmarkeder kan koples sammen slik at folk i bygder
og tettsteder kan gjøre seg nytte av et større arbeidsmarked. Regjeringen
vil også følge opp perspektivet om kopling av arbeidsmarkeder og
utvikling av mer konkurransedyktige regioner i framtidige prosesser
gjennom Nasjonal transportplan. Flertallet mener
regjeringens offensive satsing på infrastrukturtjenester gjennom
vei, bane og bredbånd er en avgjørende forutsetning for å sikre
verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting over hele landet.
Flertallet viser til at Norge
har rik tilgang på natur- og miljøressurser. Flertallet understreker
at disse ressursene skal komme fellesskapet til gode. Grunnrenten
fra petroleum og vannkraft står for en betydelig del av landets inntekter.
Erfaringer fra andre land har vist at store inntekter fra naturressurser
ikke nødvendigvis fører til vekst eller velstand. De store inntektene
som Nederland fikk fra gassforekomstene på Groningen-feltet fra
slutten av 1960-tallet, finansierte en sterk vekst i offentlige
utgifter som medførte tap av konkurranseevne og nedleggelse av arbeidsplasser
i konkurranseutsatt sektor. Store underskudd i utenriksøkonomien
og statsfinansene gjorde det etter hvert nødvendig å stramme inn.
Dette bidro til at arbeidsledigheten steg. Flertallet viser
til at vårt viktigste forsvarsverk mot hollandsk syke er handlingsregelen
for innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. De løpende innbetalingene
fra oljevirksomheten til staten settes inn i Statens pensjonsfond
utland. Uttaket fra fondet styres etter handlingsregelen, som sier
at vi over tid skal bruke oljeinntekter om lag tilsvarende realavkastningen
av fondet, anslått til 4 pst. Handlingsregelen hjelper oss til å
holde styr på de store, men forbigående, inntektene fra olje og naturgass,
slik at de også blir til glede for generasjonene som kommer etter
oss. Skal denne gaven fra naturen bli til varig glede, må bruken av
inntektene ikke trappes for mye og for raskt opp. For sterk og for
rask opptrapping vil presse konkurranseutsatte næringer ut, og kunne
gi unødig og ubehagelig store omstillinger i norsk økonomi når oljeinntektene
etter hvert avtar. Handlingsregelen legger stor vekt på hensynet
til en stabil økonomisk utvikling. Den åpner for å bruke noe mer
enn 4 pst. av fondskapitalen i dårlige tider, og for å bruke mindre
i gode tider. Handlingsregelen innebærer at finanspolitikken kan
virke sammen med pengepolitikken for å bidra til en stabil utvikling
i norsk økonomi. Flertallet registrerer med uro at
opposisjonen ikke klarer å bli enige om hvorvidt handlingsregelen
fortsatt skal ligge til grunn for den økonomiske politikken. Ingenting
er viktigere for norske konkurranseutsatte bedrifter enn en forutsigbar
og ansvarlig økonomisk politikk som ikke legger økt press på rente
og kronekurs.
Flertallet viser til omtalen
i Meld. St. 12 (2012–2013) av petroleumsvirksomhetens virkning på
norsk økonomi og næringsliv. Petroleumsressursene på norsk sokkel
er begrenset. Produksjonen har trolig allerede passert toppen og
vil etter alt å dømme avta mer markert de neste tiårene. Dette vil
også påvirke norsk fastlandsøkonomi. En gradvis og tidlig omstilling kan
redusere omstillingskostnadene. En slik omstilling er også viktig
i et klimaperspektiv. Utvikling av fornybar energi og grønn industri
vil stå sentralt i denne omleggingen. De høye investeringene i petroleumsvirksomheten
fører til et kostnadspress også for fastlandsindustrien, noe som
blant annet viser seg i form av ingeniørmangel.
Flertallet viser til at vi har
et høyt kostnadsnivå i Norge. Det gjenspeiler at arbeidstakerne har
tatt del i både den høye produktivitetsveksten og bytteforholdsgevinstene.
I en situasjon med sviktende etterspørsel i eksportmarkedene vil kostnadsnivået
være ekstra krevende for mange eksportbedrifter. Det høye kostnadsnivået
ville bli ytterligere krevende å bære dersom prisene på viktige
eksportprodukter skulle falle markert. Dette er utfordringer både
myndighetene, partene i arbeidslivet og næringslivet må ta inn over
seg. Vi har begrensede muligheter til å skjerme oss fra forstyrrelser
og sjokk som kommer utenfra. Vi må imidlertid innrette oss slik
at vi er så motstandsdyktige som mulig. Flertallet vil
trekke frem rammeverket for den økonomiske politikken som bidrag
til dette. Statens pensjonsfond utland og handlingsregelen bidrar til
en stabil økonomisk utvikling og til å skjerme kronekursen og konkurranseutsatte
virksomheter fra store og varierende oljeinntekter. En flytende
valutakurs gjør det lettere å få til nødvendige omstillinger og
bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen uten å måtte gå veien om
høy ledighet, slik vi nå ser flere eksempler på i Sør-Europa. Det
inntektspolitiske samarbeidet og frontfagsmodellen bidrar til at
lønnsveksten over tid kan holdes innenfor rammer konkurranseutsatt
sektor kan leve med. Solide banker og en velfungerende finansnæring
er grunnleggende for både robusthet og vekstevne i økonomien. Et effektivt
skattesystem med brede grunnlag gir mulighet for lavere satser og
er viktig for både vekstevne og en rettferdig fordeling.
Flertallet viser til at frontfagsmodellen
har lang tradisjon i Norge, og vil understreke viktigheten av en
lønnsutvikling hvor veksten i andre sektorer ikke overstiger veksten
i konkurranseutsatt sektor. Flertallet er i denne sammenheng
opptatt av at petroleumsnæringens virkning på norsk økonomi har
vært voksende. Dette er en sektor med høy lønnsevne som har bidratt
til å øke kostnadsnivået også i økonomien for øvrig. Dette representerer
en betydelig utfordring for deler av norsk industri. Flertallet er
derfor tilfreds med at regjeringen har satt ned Holden III-utvalget
som skal vurdere erfaringene med lønnsdannelsen gjennom de 12 årene som
er gått siden handlingsregelen og inflasjonsmålet for pengepolitikken
ble innført. Utvalget skal også drøfte makroøkonomiske utviklingstrekk
som kan skape utfordringer for norsk økonomi og lønnsdannelsen framover.
Dette utvalget vil legge fram sin rapport i desember i år.
Flertallet vil understreke at
velfungerende finansmarkeder er viktig for vekstevnen i økonomien.
Norske banker og andre finansinstitusjoner kom bedre ut av den internasjonale
finanskrisen enn tilsvarende institusjoner i mange andre land. Flertallet mener
at dette blant annet har sammenheng med at norske finansinstitusjoner
var underlagt godt tilsyn og strammere regulering enn vanlig i sammenlignbare
land. I kjølvannet av finanskrisen er det bred internasjonal enighet
om at kapitalkrav og virksomhetsregler må styrkes. Flertallet viser til
at regjeringen nylig har lagt frem lovforslag om nye kapitalkrav
for banker mv. som bygger på anbefalingene i Basel III og EU-kommisjonens
forslag. Flertallet er av den oppfatning at det er
riktig at nye kapitalkrav innføres raskt, og at økt soliditet vil
komme finansinstitusjonene selv til gode i de internasjonale kapitalmarkedene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at landet trenger
en ny regjering etter 8 år med rød-grønt styre. Det er behov for nytenkning
og en ny kurs på flere områder. Disse medlemmer mener
at samfunnet skapes og utvikles nedenfra, og vil fremme en utvikling
basert på respekt for det enkelte mennesket og familien, mangfold
og maktspredning.
Disse medlemmer viser til at
Norge har et godt utgangspunkt med store naturressurser, høy kompetanse
og et omstillingsdyktig næringsliv. Den nordiske modellen har vist
seg robust i oppgangstider og nedgangstider. Modellen bygger på
kombinasjonen av trygghet og næringsvennlighet og verdier som vi
står sammen om, bl.a. verdien av at forskjellene i samfunnet ikke
er for store. Perspektivmeldingen peker imidlertid på flere utfordringer.
Av de mest sentrale utfordringene vil disse medlemmer trekke
frem den langsiktige finansieringen av velferdssamfunnet, todelingen
av økonomien og en bærekraftig utvikling. Det er et faresignal når
verdiskapingen per innbygger i dag er den samme som for fem år siden,
slik sentralbanksjef Øystein Olsen pekte på i sin årstale i februar
2013.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen Stoltenberg II har hatt et historisk økonomisk handlingsrom.
I 2013 bevilges det 305 mrd. kroner mer over statsbudsjettet enn
i 2005, justert for inflasjon. Disse medlemmer mener
at resultatene ikke står i forhold til bevilgningene. Dette illustreres
ved at 7 av 10 vei- og jernbaneprosjekter er forsinket til tross
for større bevilgninger. Helsekøene var 31. desember 2011 på 280 000
personer, 80 000 flere enn da regjeringen Stoltenberg II tiltrådte.
Begge sektorer har fått tilført betydelige midler, men disse
medlemmer konstaterer til at regjeringen ikke har vært villig
til nytenkning.
Disse medlemmer mener at det
er behov for å slippe til private og ideelle aktører som kan utfylle
de offentlige innen flere sektorer for å få helsekøene ned, sikre
flere med rus- eller psykisk helse-utfordringer nødvendig hjelp
og gi eldre mennesker økt valgfrihet i alderdommen. Disse
medlemmer vil imidlertid understreke det offentliges ansvar
for finansiering og kvalitetssikring, og at det offentlige tilbudet
vil være bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Innen samferdselssektoren
er det et betydelig behov for nytenkning. Det gjelder både planprosesser
og organisering av utbygging. I den forbindelse vil disse
medlemmer vise til de tre veiprosjektene som ble gjennomført
som OPS-prosjekter på begynnelsen av 2000-tallet, som viste gode
resultater og ble gjennomført innenfor budsjett og på kortere tid. Disse
medlemmer mener at det må åpnes for bruk av offentlig-privat
samarbeid (OPS) som utbyggingsmetode på flere vei- og jernbaneprosjekter der
hvor det er egnet.
Disse medlemmer mener videre
at det bør innføres nøytral moms i staten og helseforetakene for
å likestille private tilbydere med statens og helseforetakenes egen
produksjon. På denne måten kan skattebetalernes penger brukes mest mulig
effektivt.
Disse medlemmer viser
til St.meld. nr. 29 (2000–2001) Retningslinjer for den økonomiske politikken.
I meldingens kap. 2.2, Det langsiktige handlingsrommet i budsjettpolitikken,
er det nedfelt hva regjeringen la vekt på:
«Det er ikke likegyldig hvordan bruken av oljeinntekter
skjer. Produksjonen i Fastlands-Norge utgjør om lag 4/5 av den samlede
produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor ikke stort inntektstap
til i resten av økonomien før den økte handlefriheten som petroleumsinntektene gir,
er brukt opp. På lang sikt er det således vekstevnen i fastlandsøkonomien
som bestemmer velferdsutviklingen i Norge. I en slik sammenheng
er det størrelsen på og utnyttelsen av arbeidsstyrken og andre ressurser
som betyr mest for den økonomiske veksten, og dermed for omfanget
av de offentlige velferdsordningene. Regjeringen legger derfor vesentlig
vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal
brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi.
Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik
at konkurranseevnen styrkes. Tilsvarende vil tiltak for en bedret
infrastruktur, samt tiltak for å bringe fram ny kunnskap gjennom
forskning og utvikling, bidra til å styrke vekstevnen. Styrket vekstevne
og høyere arbeidstilbud vil i seg selv trygge grunnlaget for de
offentlige velferdsordningene.»
Disse medlemmer er enige i dette.
Disse medlemmer vil understreke
at veksten i de offentlige utgiftene og hvordan pengene på statsbudsjettet
brukes, har stor betydning for kostnadsutviklingen og vekstevnen
i økonomien.
Disse medlemmer viser til beregninger
fra NHO som viser at dette hensynet ble ivaretatt i perioden 2001–2005.
Regjeringen Stoltenberg II har imidlertid forlatt målet om at oljepengene skal
brukes til å styrke vekstevnen i norsk økonomi gjennom investeringer
i infrastruktur, kunnskap og vekstfremmende skattelettelser.
Disse medlemmer viser til at
veksten til Statens pensjonsfond utland (SPU) tilsier at det i årene
som kommer vil være en sterk økning i bruken av oljepenger som følge
av 4 prosent-målet i handlingsregelen. Når bruken av oljepenger øker,
øker også behovet for å bruke pengene slik at det øker veksten i
norsk økonomi og ikke undergraver konkurranseevnen til norsk eksportrettet
næringsliv.
Sentralbanksjef Øystein Olsen la i sin årstale
i februar 2011 stor vekt på hvordan handlingsregelen blir praktisert.
Sentralbanksjefen pekte på at handlingsrommet er brukt «til å gjennomføre
standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering
av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder
justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen».
Disse medlemmer mener på denne
bakgrunn at økt bruk av oljepenger i større grad bør kanaliseres
til forskning og utdannelse, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at dagens handlingsregel for bruk av oljepenger ikke møter nasjonens
behov for å stimulere til effektivisering av offentlig sektor, investeringer
i produksjonsfremmende virksomhet og forskning, samt i utbygging
av samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur. Disse medlemmer viser
til at intensjonen bak handlingsregelen i utgangspunktet var at
økning i bruken av petroleumsinntekter burde rettes inn mot tiltak
som kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten av økonomien. Disse
medlemmer viser til at realiteten har blitt at oljepenger
brukt til investering i realkapital vurderes som likeverdig med
penger brukt til forbruk, selv om det er åpenbart at begge deler ikke
kan sies å stimulere verdiskaping og produksjon. Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet gikk imot dagens handlingsregel da denne
ble behandlet for første gang grunnet skepsis til at forbruket skulle
følge de årlige svingninger i oljerenten. Disse medlemmer viser
til at en samlet komité imidlertid pekte på at skatte- og avgiftspolitikken
og satsing på infrastruktur, utdanning og forskning er viktig for å
få en mer velfungerende økonomi. Disse medlemmer viser
til sitt representantforslag Dokument 8:105 S (2011–2012) om et
nytt ankerfeste for den økonomiske politikken til erstatning for
dagens handlingsregel. Disse medlemmer viser til
at representantforslaget la vekt på følgende momenter:
Definere samfunnsøkonomiske,
lønnsomme investeringer i blant annet infrastruktur, større utstyrsanskaffelser
m.m. som formueomplassering – dette i tillegg til dagens muligheter
for formueomplassering.
Muliggjøre langt større grad av samfunnsøkonomisk
nyttige investeringer ved at samfunnsøkonomisk lønnsomhet legger
til grunn en kalkulasjonsrente som bedre harmonerer med forventet
avkastning fra oljefondets plasseringer i utlandet.
Begrense veksten i oljepengebruken som
går til varig statlig forbruk, med den hensikt at statens forbruk
ikke skal vokse raskere enn bruttonasjonalproduktet (BNP).
Legge til rette for vekst, produktivitet
og verdiskaping for nålevende og fremtidige generasjoner ved at
man primært vektlegger summen av bruttonasjonalproduktet (BNP) og
oljefondets verdier fremfor å se på oljefondets verdi alene.
Legge vekt på produktivitetsfremmende satsing innen
infrastruktur, utdanning, forskning og mer konkurransedyktig skatte-
og avgiftspolitikk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er viktig
å legge til rette for verdiskaping, økonomisk vekst og trygge arbeidsplasser. Disse
medlemmer ser at små og store bedrifter i hele landet er
en forutsetning for å oppnå dette. Derfor vil disse medlemmer legge
til rette for en fremtidsrettet og næringsvennlig bedriftspolitikk
som skaper mer optimisme og varige, trygge arbeidsplasser. Disse medlemmer mener
det er nødvendig med målrettede tiltak for å lette skattebyrden
for bedriftene.
Disse medlemmer ønsker å styrke
det mangfoldige private eierskapet og familieeide bedrifter, og
stimulere til de ansattes medeierskap i egen bedrift. Mange lokalsamfunn
er helt avhengig av at lokale eiere eller familier holder disse bedriftene
i gang, fordi alternative eiere ikke finnes. Flere og mer aktive
private eiere vil gjøre Norge til et rikere og mer mangfoldig samfunn. Småsparere,
industrielle investorer og langsiktige næringsutviklere kan gjøre
en god jobb som eiere av norske bedrifter og forvaltere av sin egen
kapital. Disse medlemmer peker på at en av de viktigste
utfordringene for ny næringsvirksomhet og gründere er å få på plass
risikovillig kapital. Disse medlemmer mener at det
vil være hensiktsmessig å gi folk insentiver til sparing og investering,
istedenfor å straffe sparing og investering gjennom særnorske skatter
og avgifter. Disse medlemmer vil ha slutt på dagens
skattefavorisering av statlig og utenlandsk eierskap i norsk næringsliv. Disse
medlemmer er særlig opptatt av at generasjonsskifte i norske
familieeide bedrifter skal kunne gjennomføres uten at det skal være
nødvendig å betale arveavgift.
Disse medlemmer påpeker dessuten
at formuesskatten svekker grunnlaget for arbeidsplasser og incentivene
til sparing og investering.
Disse medlemmer deler den bekymring mange
i næringslivet nå viser knyttet til nedgangen i antallet industriarbeidsplasser. Disse medlemmer er
av den mening at dersom vi skal forhindre en ytterligere nedbygging
av norsk industri, må man sørge for å legge forholdene bedre til
rette for norsk næringsliv enn det som er tilfellet i dag.
Disse medlemmer vil særlig vise
til viktigheten av Skattefunnordningen slik at bedriftene kan drive
en utstrakt forskning og utvikling innen egen bedrift, for derigjennom
å kunne forbedre sine produkter og produksjonsprosesser for bedre
å kunne møte fremtiden. Det er på de teknologiske løsningene og
effektive produksjonsprosesser vi kan konkurrere med utlandet, ikke
på lønninger. Dette er skatteordninger som beviselig fungerer godt
og må satses videre på. Disse medlemmer mener at
bedriftene selv er de beste til å definere hvilke behov de har for
innovasjon og nye måter å jobbe på for fortsatt å kunne være konkurransedyktige.
Disse medlemmer vil påpeke at
analysene av verdien av forskningsinvestering er samstemte i at
investering i forskning gir høy samfunnsmessig avkastning. Det er
fortsatt slik at det i Norge investeres mindre i forskning enn i
de øvrige nordiske landene, og innsatsen ligger også under gjennomsnittet
blant OECD-landene målt som andel av BNP. Disse medlemmer vil
gjeninnføre gaveforsterkingsordningen.
Disse medlemmer ser at manglende
økonomisk vekst i Europa får konsekvenser for norske bedrifter. Disse
medlemmer mener det er på høy tid å diskutere rammevilkårene
for norsk industri i fremtiden i et bredere perspektiv enn det vi
gjør gjennom å behandle enkeltsaker. Det er heller ikke holdbart
at en i stedet for å legge forholdene til rette i forkant før en
eventuell krise oppstår, i stedet velger å komme med såkalte redningspakker
i ettertid. Disse medlemmer mener at det er behov
for en langsiktig strategi for å bygge kunnskap og styrke konkurransekraften
slik at vi kan danne grunnlaget for å sikre industriens rammevilkår
for årene fremover.
Disse medlemmer viser til at
omstillingsviljen er stor i det norske næringslivet. I 2011 kom
det inn søknader på over 900 mill. kroner, hvorav søknader for 750
mill. kroner ble vurdert som relevante til miljøteknologiordningen
under Innovasjon Norge. Rammen for ordningen var 228,5 mill. kroner
eller tilsvarende 30 pst. av relevante søknader. Disse medlemmer mener derfor
at ordningen bør styrkes. Disse medlemmer mener
at Norge trenger nytenkning for å utløse de gode klimaløsningene
og en tydelig politikk som staker ut en ny og mer bærekraftig kurs
for Norge. Disse medlemmer vil at Norge skal være
et miljøpolitisk foregangsland hvor vi kan utvikle miljøteknologi
og finne løsninger som også andre kan benytte.
Disse medlemmer mener at arbeidet
med forenkling er viktig for å bedre rammevilkårene for næringslivet
generelt, og spesielt for små og mellomstore bedrifter. Næringslivets
kostnader for å følge statlige pålegg har økt under regjeringen
Stoltenberg II, og utgjør i dag en årlig kostnad på 60 mrd. kroner.
Redusert skjemavelde og regelforenkling vil medføre reduserte administrative
utgifter for næringsdrivende knyttet til rapportering etc. som igjen
kan medføre økt fokus på innovasjon og videreutvikling av forretningsidé,
produkter og tjenester. Disse medlemmer vil i den
forbindelse vise til representantforslaget Dokument 8:96 S (2011–2012) fra
Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om forenklinger
i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet.
Disse medlemmer er
enig i den grunnleggende beskrivelsen i perspektivmeldingen av at
vår felles arbeidsinnsats er grunnlaget for velferdssamfunnet. Mye
er også velfungerende og bra i det norske arbeidslivet. Samtidig
har vi noen store utfordringer som i et langtidsperspektiv er viktig.
Vår offentlige velferd er helt avhengig av verdiskapingen i det
private næringsliv og av at initiativrike personer satser, tar risiko
og omsetter ideer til handlinger. Disse medlemmer vil
understreke at en lønnsom privat sektor er en forutsetning for velferdssamfunnet,
og at staten må legge til rette for denne sektoren gjennom gode,
fleksible ordninger som gjør at norsk næringsliv kan hevde seg i
det globale markedet. En god næringspolitikk er den ene pilaren
for å sikre framtidig velferd, den andre er å få flere av dem som
i dag faller utenfor arbeidsmarkedet i arbeid. Vi er helt avhengig
av at flere velger å stå i arbeid lenger og at vi lykkes med å inkludere langt
flere i arbeidslivet. I dag er nesten 600 000 personer eller 20
pst. av alle i arbeidsfør alder på en eller annen trygdeytelse i
stedet for å være i arbeid. Over 300 000 mennesker er uføretrygdet, og
over 150 000 er på arbeidsavklaringspenger og risikerer å bli uføre.
Andelen har vært stabil over lengre tid. Disse medlemmer vil
spesielt uttrykke sin bekymring over den lave og fallende andelen
sysselsatte blant personer med nedsatt funksjonsevne. Omkring 80 000
personer i denne gruppen står i dag ufrivillig utenfor arbeidslivet.
Det vises til at andelen sysselsatte i denne gruppen har falt betydelig
siden 2008, og at andelen har fortsatt å falle til tross for at
trenden er snudd i befolkningen for øvrig, og til tross for at regjeringen
la frem en strategi rettet mot denne gruppen i 2011. Disse
medlemmer står sammen om at det er nødvendig med en forsterket
satsing på personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener det er
avgjørende å følge opp NOU 2012:6 Brofoss-utvalget: Utredning om
Arbeidsrettede tiltak med en gjennomgang av alle offentlige støtteordninger
for å sikre at det i størst mulig grad lønner seg å arbeide fremfor
å stå utenfor arbeidslivet. Disse medlemmer vil også
ta til orde for en bred gjennomgang av egenandeler, skatteregler
og støtteordninger i Norge, for å sikre at ikke forskjellige ordninger
bygger på motstridende målsettinger.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at man har en lav terskel inn i arbeidslivet for
grupper som tradisjonelt har hatt vanskeligheter med å komme seg
inn på arbeidsmarkedet, som for eksempel personer med nedsatt funksjonsevne,
utviklingshemmede, innvandrere og unge med lav utdannelse. Arbeidsmiljølovens
beskyttelse av arbeidstakerne må ivaretas., Samtidig er det viktig
å sikre en viss fleksibilitet og et lovverk tilpasset dagens og framtidens
arbeidsliv.
Disse medlemmer viser
til at familien er en grunnleggende sosial enhet i samfunnet. Det
er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og fellesskap og
er rammen rundt barns oppvekst. Også samfunnet trenger familien,
blant annet for å forebygge sosiale problemer og utenforskap. Disse
medlemmer mener samfunnet har ansvar for å ta vare på og
beskytte familien. Familien er viktig i seg selv.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at familiene opplever at det finnes mer enn ett alternativ
når hverdagen skal planlegges. Disse medlemmer vil
legge til rette for og videreutvikle gode ordninger for at både
kvinner og menn skal kunne kombinere yrkesaktivitet og omsorgsansvar.
For småbarnsforeldre som ønsker å redusere innsatsen i arbeidslivet
for en periode, er det viktig at de opplever anerkjennelse og respekt
for sine valg. Familier er forskjellige og har ulike behov og bør
ha mulighet til å velge forskjellig.
Disse medlemmer ser
på frivillig aktivitet og lokale frivillige organisasjoners aktiviteter
som avgjørende for et godt og menneskevennlig samfunn. Frivillige
lag og foreninger er en viktig sosial møteplass i lokalsamfunnene,
der samvær og deltakelse har en klar egenverdi ut over organisasjonenes
primære formål. Frivilligheten skal være fri, mangfoldig og må få
utvikle seg på egne premisser, som en selvstendig sektor ved siden
av offentlige velferdstjenester og kommersielle tilbud. Disse
medlemmer vil arbeide for en frivillighetspolitikk hvor
frivilligheten får større råderett over egne inntekter og i mindre grad
bindes opp gjennom stadig sterkere vektlegging av prosjektfinansiering
til å produsere de tjenester som offentlige myndigheter ønsker.
Disse medlemmer viser til at
fradraget for gaver til frivillige organisasjoner er en måte å sikre
finansieringen av frivilligheten på, som utvilsomt har utløst vekst
i gavene til disse organisasjonene. Disse medlemmer mener
at det er langt bedre å la de frivillige få beholde mer midler selv,
i stedet for å bli stadig mer avhengig av statlige overføringer.
Disse medlemmer viser videre
til at dagens momskompensasjonsordning for frivillig sektor er lite
tilfredsstillende. Midlene som er satt av til momskompensasjon er
ikke tilstrekkelige til å kompensere de frivillige organisasjonenes
utgifter til merverdiavgift, og gir ikke den nødvendige forutsigbarheten
som frivilligheten fortjener. Disse medlemmer mener
derfor at ordningen må legges om og styrkes.
Disse medlemmer peker
på at mange mennesker står utenfor viktige sosiale arenaer på grunn
av dårlig økonomi eller dårlige levekår. Dersom personer blir stående
utenfor arbeid og andre viktige arenaer over tid, øker dette faren for
varig utenforskap. Dette har store omkostninger for den enkelte
og for samfunnet som helhet. Arbeid er en kilde til inntekt, økonomisk trygghet,
selvrespekt og selvrealisering. Høy sysselsetting bidrar til å sikre
velferdsstaten, utjevne økonomiske og sosiale forskjeller og forebygge
fattigdom. Noen mennesker kan av ulike grunner ikke jobbe. Da er
det viktig å ha en forsvarlig inntektssikring.
Disse medlemmer viser til at
det blir stadig flere barn som vokser opp i fattige familier i Norge,
til tross for at den rød-grønne regjeringen gikk til valg i 2005
på at fattigdomsbekjempelse ikke var vanskelig, men kun handlet
om «politisk vilje». I et samfunn hvor det i økende grad koster
penger å vokse opp, vil lav inntekt få konsekvenser for barna –
både på kort og lang sikt. Det handler om at barna faller utenfor
deler av det sosiale livet, fordi idrett, bursdager og skoleturer
koster for mye.
Disse medlemmer vil peke på at
de viktigste tiltakene for å bekjempe fattigdom, inkludert barnefattigdom,
vil på lang sikt være en god, sosialt utjevnende skole og et åpent
arbeidsliv med plass til alle. Det vil likevel alltid være noen
som faller utenfor, permanent eller midlertidig. Barn som vokser
opp i lavinntektsfamilier kan ikke på noen måte lastes for den økonomiske
situasjon de er i, og samfunnet bør derfor ta et ekstra ansvar for
å sikre at denne gruppen blir inkludert på så mange arenaer som
mulig på en likeverdig måte. For å bekjempe fattigdom i Norge er
det viktig at det offentlige hjelpeapparatet spiller på lag med
frivillige organisasjoner som gjør en formidabel innsats for mennesker
som lever i fattigdom i Norge. Mennesker som lever i fattigdom har
ulike utfordringer og problemer. Tilbudet som gis, må derfor være
helhetlig og dekke den enkeltes behov.
Disse medlemmer viser til at
Norge som et av verdens rikeste land også har et ansvar for å vise solidaritet
utenfor egne landegrenser. I en globalisert verden vil det dessuten
være i Norges egeninteresse at flere fattige land opplever vekst
og utvikling. Derfor er det viktig at Norge bidrar med bistand,
handel og investeringer. Utdanning bør igjen bli et hovedsatsingsområde
for å bidra til utvikling, utjevning og ivaretakelse av menneskerettigheter.
Disse medlemmer viser
til at en godt utbygd samferdselsstruktur er en av de viktigste
faktorene for at samfunnet skal kunne fungere. Disse medlemmer viser
til at Norge, med lange avstander og spredt bosetting, er avhengig av
et godt utbygd veinett med høy standard.
Disse medlemmer viser til at
riksveiene er viktige veier i Norge både i og mellom regionene og
for å binde landsdeler sammen. Disse medlemmer vil
i den sammenheng særlig fremheve europaveiene.
Disse medlemmer mener at staten
må ta en langt større andel av investeringene ved helt essensiell
kollektivutbygging i de største norske byene. Hvis vi overlater
finansieringsbyrden til byene alene, risikerer vi at fremtidig fremkommelighet
i byområdene blir svært dårlig. Disse medlemmer viser
til at finansieringsutfordringene er et reelt problem.
Disse medlemmer vil ha en moderne,
pålitelig og robust jernbane med god konkurranseevne overfor andre
transportmidler. Det er viktig at jernbanen drives effektivt, med
produktivitetsmålinger og dokumentasjon både på vedlikehold og investeringer. Disse
medlemmer noterer seg at regjeringen ikke ønsker å gjennomføre
nødvendig modernisering og hensiktsmessig organisering og finansiering
av Jernbaneverket.
Disse medlemmer viser
til at perspektivmeldingen påpeker det åpenbare i at norsk økonomi
og norske arbeidsplasser blir stadig mer knyttet opp mot olje og
gass, noe som gjør oss mer avhengige av en høy oljepris. Dette gjør både
arbeidsplassene og velferden mer sårbar overfor et fall i oljeprisen
og fallende produksjon. Slike omstillinger kan bli krevende dersom kostnadsnivået
i Norge fortsetter å ligge høyt over nivået hos våre handelspartnere. Disse medlemmer er
av den oppfatning at denne omstillingen kan bli svært krevende dersom
man ikke allerede nå iverksetter tiltak som møter den tiltagende
todelingen av norsk næringsliv vi allerede ser: Investeringsnivået
utenom petroleumsnæringen er lavt, til tross for oppgangskonjunktur
i Norge. Det skyldes delvis internasjonal nedgangskonjunktur i mange
av landene rundt oss, men også strukturelle endringer som gjør det
stadig mindre attraktiv å investere i Norge. Produktivitetsutviklingen
er svak, og det indikerer at investeringstørken påvirker økonomien
på en langsiktig negativ måte.
Disse medlemmer mener at politikken
og strategien i langt større grad burde basert seg på å redusere
det offentliges kostnader gjennom effektivisering og innovasjon
og en mye større vektlegging av tiltak som kan øke investeringslysten
og øke produktiviteten i norsk næringsliv, særlig den delen av norsk
næringsliv som verken inngår i eller leverer produkter og tjenester
til petroleumsindustrien.
Disse medlemmer mener derfor
det er nødvendig å styrke fastlandsindustri og næringsliv ved skattelette,
målretting av offentlig virkemiddelapparat, økt kapitaltilgang og
en reell satsing på forskning og utdanning.
Disse medlemmer viser
til at den norske stat har en svært høy offentlig finansformue,
men norske privatpersoner har en særskilt lav finansformue i internasjonal
sammenheng. Nordmenn har sterk tradisjon for å spare i egen bolig,
for å trygge egen alderdom og for å ha friheten til å foreta egne
valg. Dette er en viktig verdi. Vi har imidlertid ikke den samme
tradisjonen for å spare finansielt. Dette henger blant annet sammen
med hvilke skattemessige stimuli og hindre som sparing blir møtt
av.
Disse medlemmer mener det er
verdifullt at familier og enkeltpersoner tar ansvar for egen trygghet
og velferd. Det personlige ansvaret skal selvsagt ikke erstatte
den offentlig finansierte velferden som skaper basistrygghet for
alle, men skape rom for individuelle valg og sikre balansen mellom
staten og det sivile samfunn – mellom offentlig og privat sektor.
Dersom staten blir for dominerende, fortrenges det personlige ansvar. Det
gjelder også sparing til pensjon. Det er vel dokumentert både i
praksis og teori at private sparer mindre når staten sparer mer.
Dette underbygger viktigheten av at den private sparingen stimuleres
gjennom gode ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at
norske husholdninger har en gjeld som i gjennomsnitt er mer enn
209,8 pst. av disponibel inntekt. I jappetiden på slutten av 1980-tallet
var gjeldsraten på det høyeste rundt 170 pst. av disponibel inntekt.
Disse medlemmer viser til at
Norge ligger på internasjonal jumboplass i privat finansiell sparing.
Selv om vi har sterke tradisjoner for sparing gjennom egen bolig,
er husholdningenes lave netto finansformue verdt å merke seg.
Husholdningenes netto finansformue
per innbygger:
[Figur:]
Kilde: OECD How's Life? Measuring Well-being
(2011)
Disse medlemmer mener at dette
gir seg utslag i reduserte muligheter til verdiskaping, idet Norge
har relativt mindre egenkapital tilgjengelig til investeringer i
arbeidsplasser.
Disse medlemmer viser
til OECDs landanalyse for Norge som kom ut i 2012 og som viste at effektiv
skattesats for realavkastningen av høyrentekonti og aksjesparing
er 113 pst. for personer i formuesskatteposisjon. Regnestykket er basert
på 4 pst. nominell avkastning og 2 pst. inflasjon, som korresponderer
med nominell avkastning på statsobligasjoner og vekst i konsumprisindeksen
siden 2000. OECDs klare anbefaling til Norge var å «undersøke formuesskattens
effekt på effektive skattesatser, skatteplanlegging og på incentiver
til å investere.»
Disse medlemmer viser
til at egen bolig er nordmenns viktigste spareobjekt. Disse
medlemmer har merket seg at boligprisene har økt sterkt
og jevnt de siste 20 årene, med en 4-dobling av prisene på eneboliger
og en 7-dobling av prisene på blokkleiligheter for landet under ett.
I pressområdene er utslagene større.
Mens våre naboland Sverige og Danmark har opplevet
korreksjoner i boligprisene som følge av finanskrisen, har boligprisene
i Norge fortsatt langs den samme trenden. Disse medlemmer viser
til at prisveksten er godt hjulpet av stor arbeidsinnvandring og
sentralisering til pressområdene.
Disse medlemmer vil peke på at
med for lav boligbygging blir boligprisene presset opp, og vi risikerer
at det skapes en boble av kunstig høye boligpriser. For å hindre
at et prisfall vil få dramatiske konsekvenser, er det etter disse
medlemmers mening viktig å oppmuntre husholdningene til
å spare slik at et prisfall ikke gir negativ egenkapital.
Disse medlemmer mener
det er svært viktig at ungdom motiveres til å spare til sin første
bolig.
Boligmarkedet har de siste 15–20 årene vært preget
av høy prisstigning, og inngangsbilletten til å kjøpe egen bolig
har økt kraftig. Boligsparing for ungdom (BSU) er en målrettet og
populær ordning. Hele åtte av ti i målgruppen under 34 år har eller
har hatt BSU-konto, ifølge Synovate. Samme undersøkelse viser at
minst 9 av 10 ungdommer som sparer i ordningen, gjør det selv uten
«foreldreinnbetaling».
Disse medlemmer ser positivt
på at «taket» i ordningen er forhøyet fra 100 000 til 150 000 kroner,
men mener at dette er utilstrekkelig med tanke på at boligprisene
har steget langt mer og at kravene til egenkapital ved kjøp av bolig
er blitt strengere. BSU må gi en reell mulighet til å spare et beløp
tilsvarende det som er Finanstilsynets anbefalte minimum egenkapital
ved boliglån.
Disse medlemmer mener det er
behov for å forbedre ordningen og vil peke på behovet for å øke
det årlige sparebeløpet og det samlede taket. I tillegg mener disse
medlemmer at regjeringen må vurdere å øke fradragssatsen
fra 20 til 28 pst.
Disse medlemmer viser
til at det siden 1952 har vært gitt skattefradrag for innbetalinger
til egen pensjonsforsikring/pensjonssparing. Dette har, i ulike
former, vedvart frem til 2006, da ordningen med individuelle pensjonsavtaler
(IPA) ble opphevet etter forslag fra regjeringen Stoltenberg II.
Som følge av pensjonsforliket 21. mars 2007 ble ordningen IPS –
Individuell pensjonssparing innført fra 2008. Maksimalt fradragsbeløp
for IPS er fra 2008 satt til 15 000 kroner.
Disse medlemmer mener at den
øvre beløpsgrensen må økes for å stimulere sterkere til pensjonssparing
ved siden av folketrygdens ordninger og kollektive pensjonsavtaler
i arbeidsforhold. I tillegg må det innføres en symmetrisk beskatning
av fradragene for innbetaling til, og utbetalingene fra ordningen.
For mange fremtidige pensjonister blir dagens ordning lite gunstig
fordi den private pensjonssparingen ved uttak får en vesentlig høyere
skatteprosent dersom personen er i toppskatteposisjon enn skattefradraget
ved innbetaling.
Disse medlemmer mener
at spredning av makt og selveierdemokrati er viktige verdier i det
norske samfunnet. Det betyr at ikke for mye kapitalmakt bør være
konsentrert på for få hender, ei heller statens hånd. Det er også
et ideal av hver enkelt borger skal ha muligheter til å øve innflytelse
på sin egen hverdag, både privat og i arbeidslivet. Å bedre vanlige
privatpersoners muligheter til sparing og arbeidstakernes muligheter
for eiermessig medbestemmelse over egen bedrift vil styrke disse
verdiene.
Disse medlemmer mener det er
et paradoks at mens forholdene aldri tidligere har ligget bedre
til rette for privat aksjesparing, er det en nedgang både i antall
private aksjonærer og andelen av verdiene på Oslo Børs som eies
av norske privatpersoner. I dag eies bare 3,7 pst. av markedsverdiene
på Oslo Børs av norske privatpersoner, en reduksjon fra 5,4 pst.
i 2002. Antall private aksjonærer på Oslo Børs har i løpet av den
samme tiårsperioden falt moderat fra 371 000 til 356 000 iflg. tall
fra Oslo Børs og Verdipapirsentralen. Makten konsentreres på færre
personer, og færre får forståelse for betydningen av investeringer
i egenkapital.
Disse medlemmer viser til forslag
om Konti for Langsiktig Aksjesparing (KLAS) i Dokument 8:43 S (2009–2010).
KLAS er en modell skissert av Oslo Børs, Verdipapirsentralen og Aksjonærforningen.
Modellen går ut på at personlige aksjesparere på en ubyråkratisk
måte skal få noen av de fordeler som profesjonelle investorer får
gjennom sine investeringsselskaper og fritaksmetoden.
Disse medlemmer vil videre foreslå
å bedre mulighetene for at bedrifter kan tilby ansatte å kjøpe aksjer
i egen bedrift. Erfaring viser at ansattes medeierskap i bedrifter
har flere positive sider. Det gjør at de ansatte får et enda større eierskap
til det de arbeider med, bokstavelig talt. Det har vist seg å være
lønnsomt for bedriften på sikt. Disse medlemmer mener
derfor at mulighetene til å tilby rabatterte aksjer til de ansatte uten
at det skal beskattes, bør vurderes nærmere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at det er mye positivt i perspektivmeldingen, Meld. St. 12 (2012–2013)
som er helt på linje med Fremskrittspartiets syn på markedsøkonomi
og økonomisk vekst. Disse medlemmer viser til at
perspektivmeldingen påpeker at Norge aldri ville nådd dagens velstandsnivå
uten handel og annet økonomisk samkvem med andre land, og at et
lite land som Norge har spesielt stort utbytte av den arbeidsdelingen
internasjonal handel gir mulighet for. Disse medlemmer viser
til at meldingen også er tydelig på at effektive nasjonale markeder bidrar
til gode rammebetingelser for næringslivet og til at arbeidskraft
og kapital kanaliseres dit hvor de kaster mest av seg. Virksom konkurranse
er et virkemiddel for å oppnå dette. Konkurranse stimulerer til
kostnadsreduksjoner, innovasjon og bedre organisering. Et godt fungerende
kapitalmarked bidrar til å kanalisere sparemidler til de mest lønnsomme
investeringsprosjektene, omfordele risiko mellom aktører og gjennomføre
betalinger på en effektiv måte. En velfungerende finansiell sektor
er således viktig for vekstevnen i økonomien. En viktig betingelse
for høy produktivitetsvekst er at ressursene brukes der de kaster
mest av seg. Konkurranse mellom bedrifter bidrar til dette ved at
mer lønnsomme næringer og bedrifter erstatter mindre lønnsomme næringer
og bedrifter. Disse medlemmer viser til at meldingen
også påpeker at en omstillingsdyktig økonomi er en forutsetning
for fullt ut å kunne høste gevinstene ved globalisering, og at rigide
reguleringer som låser arbeidskraften til en bestemt bedrift eller næring,
kan være ødeleggende for omstillingsevnen. Disse medlemmer mener
at det er et paradoks at Perspektivmeldingen er såpass tydelig på
viktigheten av markedsøkonomi, mens regjeringen på den annen side
fører en politikk og retorikk basert på stor grad av mistillit til markedsløsninger
og markedsorienterte reformer.
Disse medlemmer viser til at
dagens finanspolitikk legger opp til 20 fete år, etterfulgt av 100 magre
år. Uendret finanspolitikk kan tvinge frem en kraftig reduksjon
i velferdsstaten om 40–50 år. Disse medlemmer viser
til at en av konklusjonene i perspektivmeldingen derfor er at velferdsstaten
ikke er bærekraftig. I meldingen anslås inndekningsbehovet å tilsvare
om lag 6 pst. av verdiskapingen i fastlandsøkonomien fram mot 2060. Disse
medlemmer viser til at dette etter dagens forhold tilsvarer
om lag 140 mrd. kroner, eller nesten hele budsjettet til Helse-
og omsorgsdepartementet.
Disse medlemmer viser til at
produktivitetsveksten i perioden 2000–2005 var høy, og høyere enn
hos Norges handelspartnere. I perioden 2006–2011 har den årlige
produktivitetsveksten ligget under 0,5 pst., og betydelig lavere
enn hos våre handelspartnere. Disse medlemmer viser
til at Sentralbanksjefen i sin årstale 14. februar 2013 understreket
at nordmenn jobber lite effektivt, og at produktivitetsveksten stoppet
opp allerede i 2005. Det som forsterker utviklingen er at dette
sammenfaller med store strukturendringer i våre konkurrentland i
Europa. Norge forbruker oljepenger gjennom høy lønnsvekst, mer fritid
og offentlige finansierte velferdsgoder, mens våre konkurrenter
omstrukturerer, effektiviserer og strammer inn. I SSBs «Økonomiske
analyser 1/2013, økonomiske utsyn over året 2012» forventer man
et BNP-fall i euroområdet i 2013 på 0,8 pst. og en BNP-vekst i Norge
på 2,4 pst. Dersom prognosene slår til, vil gapet mellom prisnivået
i Norge og Europa for industrien øke ytterligere.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i perspektivmeldingen forutsetter at befolkningen vokser
i tråd med mellomalternativet i SSBs befolkningsfremskriving, til
tross for at fremskrivingen forutsetter fallende nettoinnvandring
og fallende fruktbarhetstall for innvandrerkvinner, og bare halvparten
så høy vekstrate som faktisk vekst de siste fem årene. Disse
medlemmer viser til at innvandringen til Norge dermed kan bli
vesentlig høyere enn det perspektivmeldingen forutsetter, og det
er viktig å få beregnet kostnadene for fremtidig planlegging av velferdsstaten
Norge. Disse medlemmer viser til at innvandringen
har store konsekvenser for norsk økonomi, men at disse konsekvensene
i liten grad drøftes i perspektivmeldingen. Dagens velferdsstat
ble utviklet i en tid da Norge var et relativt homogent samfunn,
med beskjedne folkeforflytninger. Nå ligger Norge på Europatoppen
hva gjelder innvandring.
Disse medlemmer viser til at
folkeveksten i fjor var på 1,3 pst., eller 65 400 personer. Utover rekordveksten
i 2011, må vi helt tilbake til 1920 for å finne en høyere prosentvis
vekst i folketallet i Norge. Disse medlemmer viser
til flere sentrale dokumenter hvor det fremkommer at innvandringen
til Norge ikke er økonomisk bærekraftig, for eksempel NOU 2011:7
«Velferd og migrasjon» og SSBs rapport 15/2012 «Makroøkonomi og
offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring». I Økonomiske
analyser 1/2013 ser SSB spesielt på arbeidsinnvandringen, og her
pekes det på at fleksibel inn- og utvandring både har stabiliserende
og destabiliserende mekanismer på norsk økonomi, men at innvandring
først og fremst er noe innvandrerne selv tjener på. Disse
medlemmer støtter således fokuset som er på sysselsetting
i Perspektivmeldingen, men etterlyser en drøfting av sysselsetting
blant innvandrere og konsekvenser av videre innvandring. Disse
medlemmer viser til notat fra Human Rights Service «Sysselsetting
Norge og Oslo» hvor det fremkommer at sysselsettingsstatistikk fra
SSB opererer med det svært vide aldersspennet 15–74 år, og at bildet blir
et betydelige annet hvis en ser på sysselsetting i den mest yrkesaktive
alderen 25–61 år. Disse medlemmer viser også til
den nylige utførte studien ved Frischsenteret hvor det fremkommer
at innvandrerne i langt større grad enn nordmenn blir arbeidsledige,
og blir værende ledige i større grad enn sammenlignbare grupper av
nordmenn (studien utført om polakker og litauere, som kom i 2003–2007). Disse
medlemmer vil for øvrig vise til delrapporten «Indvandringens
økonomiske konsekvenser» fra den danske regjeringen fra april 2011,
der konklusjonen for Danmark er at innvandrere fra uutviklede land
er en stor utgiftspost: «Indvandrere og efterkommere fra mindre
udviklede lande har således samlet set medført en nettoudgift på
15,7 mia. kr. i 2010, hvoraf 11,7 mia. kr. vedrører efterkommere,
dvs. personer der er født i Danmark». I rapporten «Tell ikke meg. Innvandringens
kostnader og velferdsstaten» (2009) fra Human Rights Service ble
det anslått at innvandringen til Norge koster et sted mellom 16
og 25 mrd. kroner, i tillegg til en reduksjon i verdiskapingen (BNP
for fastlandsøkonomien) på i underkant av 23 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil videre vise
til at det i Finansavisen 15. april 2013 kommer frem at innvandringen
i Norge har kostet 70 mrd. kroner på 7 år, og at nettokostnader
per ikke-vestlige innvandrer er på 4,1 mill. kroner 2012-kroner.
Disse medlemmer viser også til
utfordringer knyttet til at eksport av velferdsytelser, noe som ble
grundig berørt i Brochmann-utvalgets rapport som ble lagt frem våren
2011. Disse medlemmer mener det er på høy tid at
regjeringen følger opp Brochmann-utvalgets anbefalinger, og at det
blir fremlagt en egen sak for Stortinget innen oktober 2013 på hvordan
man kan redusere eksport av velferdsytelser ut av landet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme egen sak
om hvordan man kan redusere eksport av velferdsytelser, samt hvordan
man kan utforme velferdsytelsene for å sikre en inntektsutvikling
til dem som ikke kan delta i arbeidslivet, men som samtidig tar
hensyn til den økte arbeidsinnvandringen.»
Disse medlemmer viser til at
enkelte ikke-vestlige innvandrergrupper har svært lav yrkesdeltakelse,
faller tidlig fra arbeidsmarkedet, har høy trygdeavhengighet, er
overrepresentert på kriminalitetsstatistikken og generelt lav grad
av integrering i betydning fullverdig deltakelse i samfunnet. På
denne bakgrunn ser disse medlemmer behov for å føre
en differensiert innvandringspolitikk ut fra opprinnelsesland og
de integreringsutfordringer innvandrere fra aktuelle land representerer. Disse
medlemmer viser til at Norge allerede i dag fører en ulik
politikk overfor personer fra ulike land, for eksempel når det gjelder
visum og arbeidsinnvandring (EØS).
Disse medlemmer viser til at
Norge til tross for høy yrkesdeltakelse har en gjennomsnittlig arbeidstid
blant de korteste i OECD. Siden 1970 har gjennomsnittlig arbeidstid
falt med 20 pst. Disse medlemmer viser videre til
at ifølge beregninger, jf. Perspektivmeldingen 2013, må antall timeverk
per innbygger mellom 15 og 74 år øke fra 1 015 i 2011 til 1 070
i 2060 for å balansere offentlige budsjetter; dvs. med 5 1/2 pst. Disse
medlemmer konstaterer at dersom gjennomsnittlig arbeidstid
i Norge kom opp på samme nivå som i Sverige, ville det vært mer
enn tilstrekkelig til å bringe offentlige budsjetter i balanse fram
mot 2060.
Disse medlemmer viser til at
aldringen av befolkningen innebærer at arbeidsinnsatsen per innbygger
må øke betydelig fremover, dersom vi skal opprettholde dagens velferdssamfunn,
og mener dette underbygger det faktum at Norge har et enormt behov
for å utløse mer arbeidskraft i fremtiden, og måten man kan få det
til på, blant annet er ved å redusere sykefraværet, få flere funksjonshemmede
i arbeid og ved å få flere av dem som jobber deltid til å jobbe
heltid.
Disse medlemmer vil også peke
på at nye arbeidsoppgaver, endringer i familieliv, teknologiske
hjelpemidler og en stadig utvikling av nye tjenester bidrar til
at mange ser annerledes på arbeidslivets krav og forventninger.
Mange av reguleringene i norsk arbeidsliv er basert på industrisamfunnets
organisering, mens det faktiske arbeidsliv i større og større grad
har gått i retning av å være basert på tjenesteyting i privat og
offentlig sektor.
Disse medlemmer mener det er
arbeid som bærer velferdssamfunnet og at det er nasjonens evne til
å mobilisere arbeidskraft som vil være suksesskriterium nummer én.
Derfor mener disse medlemmer at
tiden er inne til at man nedsetter en arbeidstidslivskommisjon som
får i oppgave å se på praktiseringen av arbeidstidsbestemmelsene.
En slik helhetlig og faglig gjennomgang har ikke vært gjennomført
tidligere.
Disse medlemmer mener videre
at målet med en slik kommisjon må være å finne løsninger som kan
utløse arbeidskraft
på kort og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger
sikre at virksomhetenes behov for drift
ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte
arbeidstaker
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette en arbeidslivskommisjon
som får til oppgave å se på hvordan man kan utløse mer arbeidskraft,
samtidig som man ivaretar prinsippet om et trygt og familievennlig
arbeidsliv, og hvor man blant annet legger frem forslag om:
utløse arbeidskraft
på kort og lang sikt
øke andelen heltidsstillinger
sikre at virksomhetenes behov for drift
ivaretas, samtidig som arbeidstiden bedre kan tilpasses den enkelte
arbeidstaker.»
Disse medlemmer viser til at
det i arbeids- og velferdspolitikken er et dilemma knyttet til avveiningen
mellom målet om at det skal lønne seg å arbeide, og hensynet til
inntektssikring. Disse medlemmer vil understreke
at Fremskrittspartiets politikk innebærer at de som av ulike årsaker
ikke kan arbeide, skal sikres en akseptabel inntekt, samtidig kan
ønsket om god inntektssikring gi svake økonomiske intensiver til
arbeid for enkelte grupper.
Disse medlemmer har merket seg
at OECD anbefaler medlemslandene å gjennomføre en rekke tiltak for
å redusere antallet på ulike helserelaterte trygdeordninger. Blant
annet understreker OECD at det må lønne seg økonomisk å være i arbeid
framfor å motta trygd. Videre peker OECD på at det bør legges større
vekt på vurdering av arbeidsevne blant trygdemottakere. Krav om
aktivitet, eventuelt kombinert med økt bruk av graderte ytelser,
kan også bidra til å øke tilbudet av arbeidskraft. OECD argumenterer
også for at uføregraden regelmessig vurderes på nytt.
Disse medlemmer viser til Stortingets
behandling av Prop. 130 L (2010–2011) om ny uføretrygd og alderspensjon
til uføre, hvor Fremskrittspartiet støttet økt bruk av gradet uføretrygd,
samt at man som eneste parti fremmet forslag om at uføregraden regelmessig skulle
vurderes på nytt. I tillegg fremmet også Fremskrittspartiet forslag
om at ingen under 40 år skulle stemples varig ut av arbeidslivet
ved at man innvilget permanent uføretrygd, men da såfremt at det
var helt åpenbart at vedkommende ikke hadde arbeidsevne. Med tanke
på at 6 av 10 som får innvilget varig uføretrygd tilhører aldersgruppen
under 40 år, og at dette skyldes psykiske lidelser, mener disse
medlemmer det vil være langt mer fremtidsrettet å gi disse menneskene
tilbud om tett og langsiktig oppfølging, hvor man er sikret en god
inntektsutvikling, og hvor formålet er tilbakeføring til det ordinære
arbeidslivet. I tillegg vil disse medlemmer også
vise til at Fremskrittspartiet har fremmet forslag om aktivitetsplikt
for sosialhjelpsmottakere. Disse medlemmer er glad for
at OECD foreslår mange av de samme tiltakene som Fremskrittspartiet
har fremmet tidligere, og er blitt nedstemt i Stortinget.
Disse medlemmer viser til at
Norge sammenlignet med andre land har lav arbeidsledighet, men at
enkelte grupper, blant annet funksjonshemmede, i stor grad står
utenfor arbeidslivet. Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB),
jf. Arbeidskraftundersøkelsen for 2. kvartal 2012, viser at det
er 37 000 færre funksjonshemmede i arbeid enn hva som var tilfellet
på samme tidspunkt i 2010. Disse medlemmer mener
derfor det er viktig å legge til rette for at personer med særlige
behov kan delta i arbeidslivet.
Disse medlemmer er videre opptatt
av å skape et trygt og fleksibelt arbeidsliv med plass til alle.
Fortsatt er det altfor mange personer mellom 16–67 år som ufrivillig
faller utenfor arbeidslivet. I statsbudsjettet for 2013 er tallet
anslått til over 600 000 personer. Å overføre unge mennesker til
en permanent, inaktiv tilværelse med passive ytelser fra folketrygden
som livsgrunnlag, er en fallitterklæring. For alle dem som har en
mulighet til å utnytte eller opparbeide en arbeidsevne – stor eller
liten – må det utvikles bedre prosesser for oppfølging, kvalifisering
og trening som kan bidra til å styrke deres muligheter til deltakelse
i det ordinære arbeidslivet
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett 2013 fremmet en
egen sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt arbeidsevne,
hvor man foreslo en rekke tiltak, og en styrking av bevilgningene
med 1 457 mill. kroner, for å inkludere og kvalifisere flere inn
i det ordinære arbeidslivet.
Disse medlemmer viser til at
det i perspektivmeldingen står påfallende lite om behovet for enorme
investeringer i innenlands infrastruktur, og regjeringen har lave
ambisjoner på samferdselsområdet. Disse medlemmer viser
til at overskuddet på statsbudsjettet for 2013 er estimert til 380
mrd. kroner, og at hele regjeringens forslag til Nasjonal transportplan
2014–2023 på 453,1 mrd. kroner dermed i teorien kan finansieres
på ett år og tre måneder. Disse medlemmer vil også
vise til at oljefondet økte med et større beløp i 2012 enn regjeringens
planer for Nasjonal transportplan for hele tiårsperioden fra 2014
til 2023. Disse medlemmer viser til at bosettingsmønsteret
i Norge er inne i en periode med store omveltninger, og dette betyr
at forutsetningene for norsk samferdselspolitikk også er i endring.
Befolkningen i byområdene øker, og forventes å øke kraftig i årene
fremover. Samtidig opplever mange kommuner fraflytting. Bare i Oslo
og Akershus er befolkningen forventet å øke fra 1,2 millioner i
2012 til 1,6 millioner i 2040, og de andre byområdene ligger ikke
langt etter. Disse medlemmer påpeker at infrastrukturinvesteringer
kan være svært lønnsomme. Cambridge Systematics har brukt alternative
beregningsmodeller og kommet frem til at en satsing på utvalgte
motorveiprosjekter i Norge kan gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 3,49
for hver krone investert. Nye beregninger fra Statens vegvesen viser
at man for hver krone som investeres i Oslo-trafikken, får igjen
2,43 kroner. Analyser fra andre land viser at man gjerne får 5 kroner
igjen for hver krone som brukes på vei. Disse medlemmer vil
derfor understreke at det kan være langt mer lønnsomt å investere
penger i Norge enn i utenlandske aksjer og statsobligasjoner. Disse
medlemmer vil finansiere samfunnsøkonomisk lønnsomme vei-
og jernbaneprosjekter gjennom statlige infrastrukturselskaper. Riksvei
SF skal investere i nye samfunnsøkonomisk lønnsomme riksveiprosjekter
og Jernbane SF skal investere i nye samfunnsøkonomisk lønnsomme
jernbaneprosjekter. Dette prinsippet brukes allerede innen norsk
luftfart, der statseide Avinor eier 46 norske flyplasser. Disse
medlemmer mener at man på lang sikt kan se for seg en utvikling
der statlige infrastrukturselskaper i større grad kan finansieres
gjennom at bil- og drivstoffavgiftene går direkte til infrastrukturselskapene,
men dette er noe man eventuelt bør ta stilling til i fremtiden.