Handlingsregelen legger til rette for at oljeformuen
kan gi et varig bidrag til finansiering av fellesskapsløsningene.
Analysene i kapittel 7 viser at dette i seg selv ikke er nok til
å dekke de økte utgiftene som følger av en aldrende befolkning.
Bærekraften i velferdsordningene kan styrkes
på flere måter. Tiltak som øker deltakelsen i arbeidslivet vil kunne
ha en særlig gunstig effekt: Skattegrunnlagene blir større når flere
er i jobb, og trygdeutgiftene kan reduseres dersom færre trenger
trygd. Noen tiltak kan både styrke offentlige finanser og bedre
økonomiens funksjonsmåte. Miljøavgifter gir inntekter på offentlige budsjetter,
samtidig som de vrir ressursbruken i samfunnet i riktig retning.
Å fjerne subsidier til samfunnsøkonomisk ulønnsom virksomhet vil redusere
offentlige utgifter og samtidig frigjøre arbeidskraft og kapital
for mer produktiv bruk. Tiltak som bedrer bruken av ressurser i
offentlig tjenesteproduksjon, kan gi rom for bedre tjenester til
samme eller lavere kostnader.
Tiltak som styrker budsjettene til offentlig
forvaltning, kan også innebære vanskeligere avveiinger. Høyere skattesatser
kan svekke insentivene til å arbeide eller investere, mens økte
brukerbetalinger kan skape større forskjeller. Innsparinger på utgiftssiden
kan redusere omfang eller kvalitet på tjenestene til innbyggerne.
På enkelte områder vil det ta tid fra endringer besluttes
til en ser de fulle virkningene i økonomien og på offentlige budsjetter.
Endringer i trygdeordninger er ett eksempel. Den vedtatte pensjonsreformen
styrker insentivene for den enkelte til å delta i arbeidsmarkedet,
men det vil ennå ta flere tiår før reformen får full effekt. Økte
brukerbetalinger, endringer i tilbudet av velferdstjenester eller
omlegginger av skattesystemet vil kunne virke raskere. Store og brå
endringer i trygdeordningene, velferdstjenestene eller skattesystemet
kan samtidig gi betydelige omstillingskostnader for husholdninger og
bedrifter. Nødvendige justeringer bør derfor foretas med en gjennomtenkt
innfasing.
En viktig årsak til utfordringene for offentlige
finanser er at vi lever stadig lenger. Et nærliggende svar er at
vi da også står i arbeidslivet lenger. Det er viktig å legge til
rette for at alle som kan, deltar i arbeidslivet framfor å motta ytelser
fra det offentlige. Tiltak for utsatt avgangsalder, høyere gjennomsnittlig
arbeidstid og best mulig inkludering av grupper med lav deltakelse
i arbeidsmarkedet peker seg ut. Hvis vi ikke lykkes med å øke arbeidstilbudet,
vil det bli nødvendig med betydelige innstramminger på offentlige
budsjetter.
Framskrivningene i kapittel 7 tyder på at vi
har et visst handlingsrom i finanspolitikken de nærmeste årene.
Dersom hele eller deler av dette handlingsrommet spares, vil det
langsiktige bidraget fra Statens pensjonsfond utland til finansiering
av offentlige utgifter øke. Siden den viktigste drivkraften bak
de langsiktige utfordringene for offentlige finanser er en vedvarende
økning i levealderen, vil midlertidig økt sparing bare kunne være
en del av svaret.
Offentlig forvaltning yter viktige tjenester
til den norske befolkningen og beskjeftiger i underkant av hver
tredje sysselsatte i Norge. For å kunne levere gode velferdstjenester
også i årene framover må offentlig forvaltning bruke sine ressurser mest
mulig effektivt. Omprioriteringer innenfor offentlige budsjetter
er viktig for å sikre at ressursene hele tiden brukes på de høyest
prioriterte oppgavene. I tillegg kan effektivisering av produksjonen
av enkelttjenester bidra til å styrke bærekraften i offentlige budsjetter.
Utstrakt digitalisering av forvaltningen vil være et viktig skritt
i denne retningen og vil samtidig kunne gjøre tjenestene mer tilgjengelige.
Brukerbetalinger avlaster offentlige budsjetter og
kan bidra til at innbyggernes prioriteringer kommer bedre fram.
Når tjenester er gratis eller sterkt subsidierte, vil ikke etterspørselen
etter dem gi et godt signal om hvor viktige de er for brukeren.
Samtidig kan høye brukerbetalinger ha uheldige fordelingsvirkninger
og i praksis avskjære enkelte brukere fra nødvendige tjenester.
Hvis enkeltgrupper skal skjermes mot egenbetalinger, kan ordningene
bli kompliserte, dyre å administrere og svekke insentivene til å
delta i arbeidsmarkedet. Det kan sette noen grenser for bruken av
egenbetaling i praksis.
Skatteinntektene er hovedgrunnlaget for å finansiere
velferdsordningene. Nivået på skatter og avgifter er høyere i Norge
enn i de fleste andre OECD-land. Skatter og avgifter gir normalt
en forskjell mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet.
Slike forskjeller påvirker bruken av samfunnets ressurser. Spesielt
innebærer skatt på arbeid at den enkelte får mindre igjen for sin
arbeidsinnsats enn det samfunnet som helhet får. Høy skatt på arbeid
kan resultere i at samlet arbeidsinnsats blir for lav. I Norge har
vi klart å kombinere et relativt høyt skattenivå med god økonomisk
vekst. Det må ses i sammenheng med at vi har arbeidet oss fram til et
effektivt skattesystem med brede skattegrunnlag.
Norge står overfor krevende statsfinansielle
utfordringer i tiårene framover. Vår samfunnsmodell gir oss likevel
et godt utgangspunkt for å håndtere dem. Erfaringer både fra Norge
og andre land viser at det er mulig å foreta justeringer i inntekter
og utgifter som over tid gir en vesentlig styrking av de offentlige
finansene. Samtidig viser erfaringene at det er viktig å motvirke
ubalanser og bygge opp reserver i gode tider. Alternativet kan bli
mangel på handlefrihet i den økonomiske politikken med påfølgende
brå og kraftige nedskjæringer i viktige velferdstilbud senere. Det
vises til meldingen for nærmere omtale.
Komiteen tar omtalen
til orientering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at aldringen av befolkningen og utviklingen av nye behandlingsmetoder
vil øke etterspørselen etter helsetjenester i årene framover. Det
er derfor viktig å fortsette arbeidet med å utnytte helseressursene
mest mulig effektivt.
Flertallet vil peke på samhandlingsreformen og
trepartssamarbeidet for et inkluderende arbeidsliv og som viktige
velferdsordninger som er utviklet eller videreutviklet under den
rød-grønne regjeringen. Samhandlingsreformen skal bidra til at forebygging
og rehabilitering er blitt viktigere element i et helsefremmende
arbeid. Reformen skal også bidra til et mer sømløst helsetilbud
gjennom utvidet samarbeid mellom kommunene og sykehusene.
Flertallet understreker betydningen
av at arbeidslivets parter i samarbeid med Nav og helsevesenet fortsetter
sitt arbeid for å redusere sykefraværet.
Flertallet viser til at to av
tre offentlige sysselsatte er ansatt i kommunal sektor. Pleie- og
omsorgssektoren vil ha de største utfordringene framover med å rekruttere
arbeidskraft til en sterkt økende eldre befolkning. Det faktum at
vi lever lenger og er friske lenger, er et uttrykk for et godt samfunn.
Friske eldre ønsker å bo hjemme. Tilrettelegging av livsløpsboliger
og utviklingen av gode hjemmetjenester for dem som trenger noe hjelp,
er en like stor utfordring for myndighetene som å utvide institusjonsomsorgen.
Men særlig vil omsorgen for demente stille kommunene overfor store
utfordringer både når det gjelder hjemmebasert omsorg og utvikling
av institusjonsomsorgen. Flertallet mener regjeringen
må videreføre sin støtte til dagtilbud i demensomsorgen i tråd med
omsorgsplan 2015. I dette arbeidet, og i tilrettelegging for aktivitet
som helsefremmende arbeid blant demente, mener flertallet den
frivillige innsatsen fra organisasjoner og enkeltpersoner må gis
økt fokus.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine generelle merknader i innstillingens kapittel 1.2.