Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Gunn Karin Gjul, Kåre Simensen, Arild Stokkan-Grande og Lene
Vågslid, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg
og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen,
fra Sosialistisk Venstreparti, Rannveig Kvifte Andresen, fra Senterpartiet, Olov
Grøtting, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at forslaget innebærer en lovfestet rett for lønn fra arbeidsgiver
til yrkesaktive kvinner som ammer barn under ett år. Retten skal
gjelde inntil én time på dager der den avtalte arbeidstiden er 7
timer eller mer.
Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven
i dag gir rett til fri for å amme, men regulerer ikke spørsmålet
om rett til lønn. De aller fleste arbeidstakere som er dekket av
tariffavtaler, har imidlertid rett til lønn under ammefri som en
del av denne.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, viser til
behandlingen av Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling for likelønn,
i april 2011, der stortingsflertallet støttet forslaget i meldingen om
å pålegge alle arbeidsgivere å betale én time ammefri hver dag til
barnet er ett år. Forslaget i gjeldende sak er i tråd med dette.
Flertallet mener det er viktig
å sikre alle mødre i lønnet arbeid rett til lønn under ammefri. Dette
vil gjøre det enklere å oppfylle helsemyndighetenes tilråding om
fullamming de første seks måneder, og amming til barnet er minst
ett år i kombinasjon med arbeid. Det vil også være et viktig tiltak
for å nå mål om økt likestilling i familiene og om lik lønn mellom
kvinner og menn. Ordninger som gjør det lettere for mødre å kombinere
arbeid og amming, vil gjøre det lettere for familien å ha en likere
fordeling av foreldrepengeperioden mellom mor og far.
Flertallet viser til proposisjonen
når det gjelder utformingen av rett til lønn under ammefri, hvor
det blant annet blir presisert at forslaget baserer seg på en minimumsløsning
som ikke vesentlig utvider de rettighetene som er framforhandlet
i privat sektor. Forslaget innebærer rett til lønn under ammefri
med fulle eller tilnærmet fulle arbeidsdager, satt til avtalt arbeidstid
7 timer eller mer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Meld. St. 6 (2010–2011) Likestilling
for likelønn, jf. Innst. 299 S (2010–2011), hvor disse partier stemte
imot forslaget om å vurdere å lovfeste en plikt for arbeidsgivere
til å dekke lønn under ammefri én time daglig i barnets første leveår. Disse
medlemmer registrerer at et slikt lovforslag nå fremmes
fra regjeringen. Disse medlemmer vil påpeke at de
aller fleste arbeidstakere som er dekket av tariffavtaler i dag
har rett til lønn under ammefri i sin avtale. Disse medlemmer viser i
så måte til at per 2009 hadde alle ansatte i offentlig sektor, samt
95 prosent av alle ansatte i privat sektor som var dekket av en
tariffavtale, rett til lønn under ammefri. Disse medlemmer støtter
derfor ikke at en lovmessig vedtar et påbud overfor arbeidsgiver
om å betale for arbeidstakers ammepauser, og viser til at dette
kan påføre privat sektor en ekstra kostnad på mellom 53 og 100 mill.
kroner årlig. Disse medlemmer vil også vise til flere
høringsuttalelser som mener at regjeringens forslag i realiteten
kan føre til en barriere for økt yrkesdeltagelse for kvinner. Disse
medlemmer er fornøyd med den ordningen som en har i dag,
og mener en bør opprettholde den frivillige ordningen, hvor man forhandler
med arbeidsgiver om muligheten til ammefri.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og
Kristelig Folkeparti, vil understreke at bestemmelsen er
en minimumsløsning som ikke skal gripe inn i avtaler med bedre rettigheter
enn dette. Flertallet mener rett til ammefri og rett
til lønn under ammefri er rettigheter som er viktige for barn, mødre
og familier.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti vil videre understreke betydningen av at arbeidslivet
tilpasser seg familielivet, ikke motsatt.