Jeg viser til brev fra helse- og omsorgskomiteen av
18. april 2013 vedrørende ovennevnte representantforslag.
Jeg vil begynne med å si meg enig med stortingsrepresentantene
Robert Eriksson, Kari Kjønaas Kjos og Siv Jensen om at legevakt
er en svært sentral og viktig tjeneste for befolkningen i Norge.
Og den blir viktigere fremover når kommunene får ansvar for øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud.
Å fortsatt ha en kommunal legevaktstjeneneste betjent av tilgjengelige
og kompetente medarbeidere, som yter tjenester av høy faglig kvalitet
til brukerne, er en målsetning Regjeringen deler med forslagsstillerne.
I tråd med dette har denne Regjeringen over flere år bidratt til
å styrket kommuneøkonomien betydelig. Siden 2005 har kommunenes
frie inntekter økt med nærmere 5 mrd. kroner årlig. I tillegg er det
overført 5 mrd. kroner til kommunene som følge av innføringen av
ordningen med kommunal medfinansiering. I tillegg vil kommunene
innen 2016 få overført 1,1 mrd. kroner til oppgaver knyttet til
øyeblikkelig-hjelp-døgntilbud innen somatikk.
I tiden etter at Nasjonalt kompetansesenter
for legevaktmedisin (Nklm) la frem sitt forslag til nasjonal handlingsplan,
har det skjedd mye innen de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen
har jobbet systematisk og målrettet med å videreutvikle rammene
for det kommunale helse- og omsorgstilbudet generelt, og vi har
tatt grep når det gjelder den kommunale allmennlegetjenesten spesielt.
Fra 1. januar 2011 fikk vi ny kommunal helse- og
omsorgstjenestelov. I loven pålegges kommunen et tydelig ansvar
for å sørge for nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester
til alle som oppholder seg i kommunen. En viktig tjeneste i denne
sammenhengen er den kommunale allmennlegetjenesten, som legevakttjenesten
er ett element av. I regjeringens arbeid med å utvikle den kommunale
allmennlegetjenesten har vi prioritert fastlegeordningen. Vi vet
at mange av dem som henvender seg på legevakten, både kunne og burde
henvendt seg til fastlegen i stedet for legevakten. Vi vet også
at de fleste legevaktene utføres av fastleger. En utvikling og styrking
av fast¬egeordningen er således en direkte og en indirekte styrking
av legevaktstjenesten. Høsten 2012 fastsatte Helse- og omsorgsdepartementet
en revidert fastlegeforskrift, og vi innførte et eget tilskudd for
å rekruttere flere fastleger. Tilskuddet var på 50 mill. kroner
i 2012 og er ytterligere styrket med 25 mill. kroner i 2013. Tilskuddet
skal bidra til flere fastleger og derigjennom flere fastleger i
legevakt uten at arbeidsbyrden for den enkelte fastlege øker. Selv
om forskriften viderefører den organisatoriske modellen fastlegeordningen hviler
på, var det flere endringer og presiseringer av betydning for kvaliteten
og tilgjengeligheten til fastlegetjenestene. I forskriften er kommunens
ansvar for ordningen presisert, og det er stilt tydeligere funksjons-
og kvalitetskrav til fastlegenes arbeid. Det er blant annet stilt
krav til når pasientene senest skal få time hos fastlegen, og det
er forskriftsfestet en plikt for fastleger til å delta i legevakt.
I tillegg til ovennevnte har Regjeringen også
fulgt opp flere av de forslagene som fremkommer i handlingsplanen
fra Nklm. Jeg kan opplyse om at det i februar 2012 startet et pilotprosjekt
med felles telefonnummer til kommunale legevaktsentraler i Østfold.
Erfaringene er positive, og det planlegges innføring av et felles
nasjonalt legevaktnummer i hele landet i løpet av våren 2014. Videre
har regjeringen besluttet å innføre kompetansekrav for leger som
skal delta i legevakt. Et forslag om dette vil bli sendt på høring
i forbindelse med Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å revidere
forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus.
Når det gjelder omtalen i representantforslaget av
etablering av et fremtidsrettet og enhetlig journal-, kommunikasjon-
og IKT-system, vil jeg også her uttrykke min støtte til et slikt forslag.
Regjeringen la 30. november i fjor frem en egen stortingsmelding
om Digitale tjenester i helse- og omsorgssektoren, Meld. St. 9 (2012–2013).
Som tittelen på meldingen indikerer, Én innbygger – én journal,
er trygg og enkel informasjonsflyt en målsetning for Regjeringen. Regjeringen
jobber for at IKT-utviklingen i helse- og omsorgstjenesten skal
gi:
helsepersonell enkel
og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger
innbyggerne tilgang på enkle og sikre digitale tjenester
tilgjengelige data for kvalitetsforbedring, helseovervåking,
styring og forskning
Tilgang til relevant informasjon er nødvendig for
at helsepersonell raskt kan danne seg et helhetlig bilde av pasient
eller bruker og ha et godt grunnlag for å velge riktig utredning
eller behandling. Dette bidrar også til at pasienter og brukere,
så langt det er mulig, slipper å gjenta de samme opplysningene hver
gang de oppsøker helse- og omsorgstjenesten.
Helsedirektoratet har fått i oppdrag å utrede
løsninger for å nå målet om en nasjonal journal, der journalopplysninger
skal kunne følge pasienten/brukeren gjennom behandlingsforløpet.
Utredningen skal omfatte hele helse- og omsorgssektoren, herunder
kommunale helse- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten.
Utredningen vil vurdere risiko, styringsmessige utfordringer og
organisatoriske konsekvenser for hvert løsningsalternativ. I Helse-
og omsorgsdepartementet er vi i tillegg godt i gang med revisjon
av helseregisterloven, som også er beskrevet i den nevnte stortingsmeldingen,
for å regulere tilgang til helseopplysninger uavhengig av organiseringen i
sektoren.
Et viktig prosjekt for å oppnå målet om bedre
informasjon til helsepersonell ved akutte og ikke-planlagte hendelser,
er prosjekt kjernejournal. Kjernejournalen skal sammenstille og
gjøre tilgjengelig vesentlige opplysninger om pasienten på tvers
av virksomhetsgrenser og forvaltningsnivå. Helsepersonell vil få
rask og enkel tilgang til oppdaterte opplysninger i kjernejournalen
når det er relevant for pasientbehandlingen. Brukerne av kjernejournal
vil i første fase være aktører i den akuttmedisinske kjeden, fastleger,
legevakt og akuttmottak. Det er lagt opp til en trinnvis videreutvikling
av kjernejournalen, med gradvis utvidelse av innhold og omfang.
Prosjektet er godt i gang, og første versjon av kjernejournalen
skal være klar for pilotering i Trondheim høsten 2013 og i Stavanger
våren 2014. Videre vil jeg i denne sammenheng nevne Regjeringens
arbeid med en nasjonal nødmeldetjeneste. Både leger i legevakt,
legevaktsentralene, AMK’ene, akuttmottakene og ambulansene vil være
inne i det nasjonale nødnettet når det er ferdig utbygd. Som tidligere kommunisert
til Stortinget vil nødnett etter planen være ferdig utbygd i løpet
av 4. kvartal 2015.
Tjenester til volds- og overgrepsutsatte, herunder
overgrepsmottakene, omtales i «Meld. St. 15 (2012-2013)Forebygging
og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det handler om å leve»,
som ble lagt fram i mars. En evaluering utført av Nordlandsforskning
i 2012 viste store variasjoner i innhold og kvalitet på de tjenestene overgrepsmottak
leverer. Videre viste evalueringen at det er uklarheter i oppgave-
og ansvarsfordelingen mellom kommuner og sykehus når det gjelder
mottakene, og at dagens 22 mottak fungerer svært ulikt. Regjeringen
ønsker å styrke arbeidet mot vold og gjøre situasjonen for overgrepsmottakene
mer forutsigbar.
Den beste måten å sikre et faglig godt tilbud
på, er at oppgavedelingen i helsetjenesten skjer på et faglig grunnlag
som for andre pasientgrupper, og at alvorlighet, kompleksitet og
hyppighet legges til grunn for behandlingssted. Mye av arbeidet for
de forskjellige målgruppene ved overgrepsmottakene krever spesialisert
kompetanse.
I stortingsmeldingen er det derfor foreslått
at tjenestene til voksne utsatt for seksuelle overgrep skal forankres
i spesialisthelsetjenesten fra senest 2015. Også tilbudet til barn
som har vært utsatt for seksuelle overgrep og annen mishandling,
skal forankres i spesialisthelsetjenesten. Det skal vurderes å opprette
regionale overgrepsmottak for barn. Flere av mottakene tar i dag
ikke imot barn. Evalueringen viser at mange som er utsatt for vold
i nære relasjoner ikke oppsøker overgrepsmottak, men behandles av legevakt
eller fastlege. Det foreslås at disse primært behandles der også
i fremtiden. Dette er i tråd med samhandlingsreformen. Den voldsutsatte
vil da bli fulgt opp av personer som kjenner ham/henne, og som kan
gi en helhetlig medisinsk og psykososial oppfølging lokalt.
Som det fremgår av ovennevnte, har Regjeringen
iverksatt en rekke tiltak som vil bidra til å videreutvikle den
kommunale legevaktstjenesten. Jeg ønsker imidlertid ikke å legge
frem en nasjonal handlingsplan for legevakt. Legevakt er et kommunalt
ansvar. Det er både riktig og viktig. Norge er et langstrakt land,
og utfordringene lokalt er forskjellige. Derfor må kommunene ha frihet
til å innrette tjenesten i tråd med lokale behov. Det er viktig
at fremtidige løsninger må ivareta kommunenes organisasjonsfrihet,
samtidig som de også skal bidra til å sikre alle borgere gode og
likeverdige tjenester. Løsningene må derfor balansere mellom nasjonale
hensyn som kan begrunne statlig styring og hensyn som begrunner
lokal handlefrihet. Statens styring av kommunesektoren skal begrenses
til det nødvendige, og sektoren skal gis flere handlingsalternativer
innenfor nasjonalt fastsatte rammer. Løsningene må utformes slik
at behovet for å sikre et forsvarlig og fullverdig helse- og omsorgstilbud
i kommunene ikke glir over i en detaljstyring som stenger for innovasjon
og tilpasning, og for etablering av hensiktsmessige lokale løsninger.
Virkemidlene i samhandlingsreformen tar hensyn til dette.