Alle barn i Norge skal vernes mot omsorgssvikt og
overgrep. Barnevernet møter de mest sårbare barna og familiene i
vårt samfunn. Barnevernet skal møte dem med omsorg, empati og anerkjenne
barnas behov for trygghet og kjærlighet. Barnevernet skal gi hjelp
som bidrar til positive endringer. Fremtidens barnevern må utvikles
med utgangspunkt i barnas behov. Å ha kunnskap om hva barna og familiene
i barnevernet strever med, hvilken hjelp de har behov for, og kompetanse
til å møte behovene, er helt nødvendig.
De tilsatte i barnevernet, både i kommunene
og staten, har særs krevende oppgaver å løse. Det utføres i dag
svært mye godt arbeid overfor de utsatte barn og unge som trenger
ekstra støtte og hjelp. Kompetente og engasjerte medarbeidere og
ledere preger barnevernets arbeid. Dette er viktig å ha som bakteppe
når det i denne proposisjonen pekes på de sviktsoner og områder
som bør forbedres.
I denne proposisjonen legger departementet fram
forslag som skal sikre høy kvalitet i barnevernets arbeid. Krav
til rettssikkerhet, forsvarlighet og barns medvirkning, sammen med kunnskaps-
og kompetanseutvikling og god samhandling mellom forvaltningsnivåene
står derfor sentralt.
Et av grunnlagene for forslagene i proposisjonen er
evalueringen av forvaltningsreformen i barnevernet. Denne evalueringen
er knyttet til at staten overtok de tidligere fylkeskommunale oppgavene
og ansvaret på barnevernområdet i 2004. Forslagene i proposisjonen
tar også utgangspunkt i innspill fra blant annet barnevernsbarn
selv og ulike utvalg og arbeidsgrupper nedsatt av departementet.
Kapittel 2 gir en nærmere orientering om disse, samt evalueringen
av forvaltningsreformen.
Forslagene må også ses i sammenheng med at regjeringen
i løpet av de fire siste årene har økt antallet stillinger i barnevernet
gjennom statlige bevilgninger. Regjeringens satsing, barnevernsløftet
(2010–2013) har gjort det mulig for det kommunale barnevernet å
rekruttere 850 nye fagfolk i perioden. Målet med satsingen er å styrke
barneverntjenesten i de mest utsatte kommunene, gi bedre kompetanse
og styrke tilsynet. I tillegg til de øremerkede midlene til flere
stillinger i det kommunale barnevernet, har kommunene benyttet deler
av økningen i sine frie inntekter for å bedre kapasiteten ytterligere.
Kapasitetsøkningen i barnevernet gjør det mulig å følge opp barn
som er i en risikosituasjon bedre enn tidligere.
Kommunene har en nøkkelrolle i barnevernet. Mange
barns velferd er avhengig av at kommunene gjør jobben sin skikkelig.
Kommunene skal avdekke omsorgssvikt, følge opp barna og gi rett hjelp
til rett tid. Barna vokser opp i et nærmiljø, og det er naturlig
at kommunene har et særskilt ansvar. I denne proposisjonen fremmes
ulike forslag som tydeliggjør barneverntjenestens faglige ansvar.
Samtidig er det en utfordring at kommunenes forutsetninger for å
yte gode tjenester varierer. Et viktig mål med proposisjonen er
derfor å bidra til robuste og kompetente barneverntjenester i alle
kommuner. Statlig barnevern skal i større grad enn før støtte kommunenes kvalitetsarbeid
gjennom generell rådgivning og veiledning.
Departementet understreker at barn og unge skal medvirke
i alle prosesser som gjelder barnet. Barnas synspunkter skal alltid
være med i vurderingen av hva som er barnas beste. Departementet
foreslår derfor å innføre en ny overordnet bestemmelse i barnevernloven
om barns medvirkning i alle forhold som berører barnet. Målet er
å styrke barnets posisjon i barnevernssaker, gi bedre rettsikkerhet
og øke kvaliteten i barnevernets arbeid.
Departementet foreslår også å lovfeste et krav om
forsvarlige tjenester. Dette er et viktig grunnlag for å styrke
kvaliteten i barnevernets arbeid. Departementet foreslår videre
å utvide mandatet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til
å bli et fagorgan for hele barnevernet. Den faglige rollen må utvikles
slik at kunnskaps- og tiltaksutviklingen skjer med bakgrunn i kommunens behov,
og for å støtte kommunenes kvalitetsarbeid. Implementering av ny
kunnskap og nye tiltak vil være barneverntjenestenes ansvar og må
være basert på at den enkelte tjeneste ønsker å ta i bruk ny kunnskap.
Barnevernet skal sørge for helhetlig og koordinert
hjelp for barn og familier med sammensatte vansker. Derfor må tjenester
som skole, barnehage, arbeids- og velferdstjenestene, politi, familievern,
helsetjenester og barnehusene samarbeide bedre.
Gjennom kunnskap om hvilket ansvar de ulike kommunale
tjenestene som møter barn og familier har, sammen med en organisering
innad i kommunene som ivaretar samarbeidsbehovet, vil barn kunne
få den hjelpen de trenger.
Det har helt siden forvaltningsreformen i barnevernet
ble gjennomført, vært en sterk og vedvarende aktivitetsvekst. Dette
har hatt konsekvenser for arbeidssituasjonen i kommunalt barnevern
og har også ført til sterkt press på det statlige tiltaksapparatet.
Det statlige barnevernet har de siste årene ikke fullt ut blitt
kompensert for aktivitetsveksten. Det har vært en forutsetning at
staten skulle omstille og effektivisere virksomheten. Forventninger
om omstilling i tiltaksapparatet, slik at det til enhver tid møter
skiftende behov, vil fortsatt være viktig i årene som kommer.
Proposisjonen har en meldingsdel og en proposisjonsdel.
Kapitlene 3–11 er proposisjonens meldingsdel. Proposisjonsdelen
omfatter kapitlene 12–31.
Meldingsdelen (Del I) omtaler:
hva som kjennetegner
barn og familier i barnevernet
behovet for god kvalitet og kompetanse
i barnevernet for å gi treffsikker hjelp
behovet for samarbeid mellom barnevernet
og andre tjenester som forutsetning for å kunne gi helhetlig hjelp
Kapittel 3 orienterer om barnevernets mandat: hovedtrekkene
i barnevernets oppgaver, ansvar og hvem som er ansvarlig på barnevernområdet. Barnevernet
skal gi hjelp til barn som er utsatt for omsorgssvikt. De kan gi
hjelp mens barnet bor hjemme, eller i form av tiltak der barnet plasseres
utenfor hjemmet. Både kommunene og staten har oppgaver og ansvar
på barnevernområdet.
Kapittel 4 gir en nærmere orientering om hva som
kjennetegner barn, unge og familier i barnevernet. I løpet av 2011
mottok 52 100 barn tiltak fra barnevernet. Hovedtyngden av barna
får hjelp mens de bor hjemme. Barna som får hjelp har i mange tilfeller
sammensatte utfordringer som svak skoletilknyting og psykiske og
fysiske helseproblemer. De kan leve med familiekonflikter, og familiene
har ofte lav sosial status, lav inntekt og svak tilknytting til
arbeidslivet.
Kapittel 5 omtaler behovet for at barnevernet
samarbeider med andre tjenester. Barneverntjenesten skal samarbeide
med relevante tjenester for at barnet skal få rett hjelp til rett
tid. Hjelpen må være helhetlig og koordinert mellom tjenestene. Det
er barnets og familiens behov som må være avgjørende for hvem som
må samarbeide og hvordan samarbeidet bør innrettes.
Kapittel 6 og 7 omtaler hvordan kvaliteten i
barnevernets arbeid kan bli bedre. Departementet vil implementere
seks nasjonale kvalitetsmål for barnevernet for å forbedre og sikre
at barn får rett hjelp til rett tid. Målene skal bli uttrykt i konkrete
faglige anbefalinger om god praksis. På denne måten vil ansatte
få tilgang til oppdatert fagkunnskap. Kunnskaps- og kompetanseutvikling
er sentralt for å styrke kvaliteten i barnevernets arbeid. Derfor
må barnevernets praksis, utdanningene som kvalifiserer til arbeid i
barnevernet, og forskning samarbeide godt. De må alle ha barnas
behov i sentrum for sitt arbeid. Gjennom interkommunalt samarbeid
kan små barneverntjenester få bredere kompetanse og et bedre hjelpetilbud.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet, som departementet foreslår
blir et fagdirektorat for hele barnevernet, vil være en sentral
aktør, i samarbeid med barneverntjenestene i kommunene, utdanningene
og forskningsfeltet.
Kapittel 8 (hjelpetiltak), 9 (fosterhjem) og
10 (institusjonstilbudet) omtaler de tre hovedgrenene i hjelpetilbudet
i barnevernet, og hvordan kvaliteten i tiltakene kan styrkes. Hjelpetiltak
er i all hovedsak frivillige, og som oftest mottar barnet hjelpen
mens det bor hjemme. Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når
barnevernet overtar omsorgen for barn. Samtidig er det best for
noen barn og unge å bo på institusjon.
I kapittel 11 omtaler departementet noen av
anbefalingene fra NOU 2012:5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.
Utredningen tar opp viktige dilemmaer og verdivalg knyttet til barns
og foreldres motstridende interesser i barnevernsaker. Departementets
mål er at barnevernet skal bli enda bedre til å ivareta barnets
beste, og de prinsippene som gjelder for barnevernets arbeid omtales.
I proposisjonsdelen (Del II) foreslår departementet
endringer i barnevernloven som skal styrke barns rettigheter og
rettssikkerhet i barnevernet. I tillegg foreslås endringer i:
Kapittel 12–16 omhandler oppgave- og ansvarsfordelingen
mellom stat og kommune og tar utgangspunkt i evalueringen av forvaltningsreformen
fra 2004. Departementet foreslår å videreføre hovedlinjene i dagens
ansvarsfordeling mellom stat og kommune, slik denne går fram av
dagens barnevernlov (kapittel 12). Kommunene gis likevel en mer
sentral rolle gjennom økt finansieringsansvar for institusjonsplasser
(kapittel 13) og presiseringer av deres faglige autonomi. På denne
måten trer kommunens faglige ansvar etter barnevernloven tydeligere
fram, mens den statlige rollen i enkeltsaker avgrenses noe. Ansvarsfordelingen
etter barnevernloven mellom stat og kommune ved plasseringer av
barn utenfor hjemmet presiseres i kapittel 14.
I kapittel 15 legger departementet til grunn
at statlig barnevern skal avvikle enkelte faglige støtteoppgaver
for kommunene, som utredningstjenester og faglig rådgivning og veiledning
i enkeltsaker. Departementet foreslår samtidig at Barne-, ungdoms-
og familiedirektoratet gis et ansvar for generell faglig utvikling
på barnevernområdet. Direktoratet har allerede et ansvar for faglig
utvikling av det statlige barnevernet, og forslaget innebærer at
direktoratets mandat utvides til også å gjelde kommunalt barnevern.
I tillegg foreslår departementet å etablere et fagråd med representanter
fra kommune og stat. Formålet er å legge til rette for dialog for
å bedre samsvaret mellom tiltaksapparatet som tilbys av staten og
tiltakene som etterspørres av kommunene.
I kapittel 16 foreslås endringer i dagens lovbestemmelser
om organiseringen av statlig barnevernmyndighet slik at barnevernlovens bestemmelser
gjenspeiler den faktiske oppgavefordelingen i etaten.
I kapittel 17 foreslås det å lovfeste at alle
tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige.
Barnevernet skal allerede i dag yte forsvarlige tjenester, men forslaget
innebærer at kravet blir understreket og tydeliggjort. Et forsvarlighetskrav
vil være en rettslig standard. Dette innebærer at innholdet i forsvarlighetskravet
vil endre seg over tid i takt med blant annet utviklingen av fagkunnskap
og kompetanse på barnevernområdet.
Kapittel 18 inneholder forslag som skal styrke barns
rett til medvirkning og gi barn mulighet til å ha en særskilt tillitsperson.
Departementet foreslår å ta inn en ny overordnet bestemmelse som
tydeliggjør plikten til at barn og unge i barnevernet får mulighet
til god informasjon og medvirkning under hele saken og forløpet
i barnevernet. Det skal legges til rette for samtaler med barnet.
Det foreslås videre at barnet kan gis anledning til å ha med seg
en person som barnet har særlig tillit til. En slik tillitsperson
skal bidra til en ytterligere styrking av barnets rett til medvirkning.
Forslaget om tillitsperson gjelder der barneverntjenesten har overtatt
omsorgen for barnet.
Kapittel 19 omhandler begrepsbruken i barnevernloven.
Det fremmes ingen konkrete lovforslag, men departementet vil utrede
saken videre i samarbeid med aktuelle brukerorganisasjoner.
I kapittel 20 foreslås endringer i barnevernlovens
bestemmelse om hjelpetiltak slik at bestemmelsen ikke lenger inneholder
eksempler på typer hjelpetiltak som kan iverksettes, men i stedet
inneholder en angivelse av hva som er formålet med hjelpetiltakene.
I kapittel 21 foreslås det å gi hjemmel for
at barn med vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 kan plasseres
i institusjoner som omfatter private hjem.
Departementet foreslår i kapittel 22 å styrke
barneverntjenestens oppfølging av barn under 18 år som sitter i
varetekt eller gjennomfører fengselsstraff. Det foreslås å lovfeste
en plikt for barneverntjenesten til å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen
og barnet. Barneverntjenesten skal delta i planlegging og tilrettelegging
av tiltak etter endt opphold i fengsel. Dette sikrer at barneverntjenesten
tar sin del av ansvaret for barn og ungdom som kan trenge hjelp
og tiltak etter fengselsopphold.
I kapittel 23 foreslås en ny bestemmelse som presiserer
barneverntjenestens ansvar for å legge til rette for ønskede samvær
mellom søsken etter en omsorgsovertakelse. Formålet med forslaget er
å understreke barneverntjenestens viktige oppgave med å bidra til
at barn under omsorg gis mulighet til å ha kontakt med sine søsken,
dersom slikt samvær er til barnets beste. I kapittel 24 foreslås
det at barneverntjenestens løpende og helhetlige ansvar for å følge
opp barn som er plassert i fosterhjem og institusjon skal fremgå eksplisitt
i loven.
I kapittel 25 foreslår departementet å erstatte
dagens tilsynsførerordning med et mer profesjonalisert og tydeligere
forankret kommunalt ansvar for tilsyn med barn i fosterhjem. Forslaget
innebærer at kommunen kan bestemme hvordan ansvaret for tilsynet
administrativt skal organiseres internt i kommunen. Videre gis kommunene
økt frihet til å velge hvem som skal utøve tilsynet på kommunens
vegne. Samtidig får kommunen et helhetlig ansvar for planlegging,
gjennomføring og evaluering av tilsynet, samt ansvar for opplæring
av de som skal utøve tilsynet.
I kapittel 26 foreslås det å utvide dagens tilsynshjemler
til å gjelde hele tiltakskjeden i barnevernet. Forslaget innebærer
at det også skal føres tilsyn med lovligheten av statlige tjenester
og tiltak etter barnevernloven. Formålet er å styrke utsatte barns
rettssikkerhet og bedre kvaliteten på tjenestetilbudet. I praksis
innebærer forslaget å gjeninnføre det tilsynsansvaret fylkesmennene hadde
før de fylkeskommunale oppgavene ble overført til staten i 2004.
Kapittel 27 gjelder oppholdskommunens ansvar for
saken i tilfeller der en familie flytter fra kommunen etter at sak
er reist for fylkesnemnda. Departementet foreslår at oppholdskommunen beholder
ansvaret for saken dersom familien flytter etter at begjæring om
tiltak er sendt fylkesnemnda. Formålet er å unngå at behandlingen av
saken i fylkesnemnda forsinkes som følge av flyttingen. I kapittel
28 foreslås det å lovfeste at plasseringstiden som gjelder for vedtak
etter § 4-24 første og annet ledd også omfatter plasseringstiden
etter midlertidige vedtak. I kapittel 29 foreslås det at fristen
for å bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolen endres fra to
måneder til en måned.
Kapittel 30 angir de økonomiske og administrative
konsekvensene av forslagene.
Kapittel 31 inneholder departementets merknader
til de enkelte paragrafer.