Et grunnleggende mål for barnevernet er å sikre at
det enkelte barn skal motta riktig tjenestetilbud og at ressursene
skal fordeles slik at flest mulig barn får best mulig hjelp.
Evalueringen viser at det statlige barnevernet
har kommet langt i å nå målene som ble satt. Departementet holder
fast ved å ta utgangspunkt i utfordringene evalueringen viser knyttet
til uavklarte ansvarsforhold mellom statlig og kommunalt nivå og
til likeverdigheten i det tilbudet staten gir. Etter departementets
oppfatning er hovedutfordringen fortsatt å sikre et godt og likeverdig
tilbud til barna, samtidig som det skal tas hensyn til den heterogene
kommunestrukturen og til at kommunene skal ha handlefrihet i sin
oppgaveløsning.
For barneverntiltak som i dag er statlige, legger departementet
opp til en videreføring av det statlige ansvaret. En samling av
tjenester og oppgaver gir vanligvis en bedre ressursutnyttelse i
form av høyere kvalitet og bedre tjenester. Barnevernets institusjonstilbud
fremskaffes med mindre ressursbruk når virksomheten samles. Ordninger hvor
flere parallelle systemer bygges opp for å drive disse tjenestene,
vil øke andelen av barnevernmidlene som må brukes til administrative
kostnader.
Kommunene har ulike forutsetninger for å ivareta
sine oppgaver. Dette utfordrer målet om et likeverdig barnevern.
Departementet ser også behov for at kompetansen som er bygget opp
i statlig barnevern i størst mulig grad må videreføres for å ivareta
målsettingen om et likeverdig barneverntilbud av høy kvalitet over
hele landet. Flere av storbyene har i sine høringsuttalelser fastholdt
sitt ønske om å overta et større ansvar for barnevernet.
Etter departementets vurdering vil en storbyordning
tilsvarende Oslos for flere byer, svekke det statlige barnevernets
mulighet til å holde et tilstrekkelig differensiert og kvalitetsmessig høyt
tilbud i resten av landet. Hovedgrunnen til dette er at klienttilgangen
til institusjonene vil bli redusert.
Etter departementets oppfatning er hovedutfordringen
fortsatt å sikre et godt og likeverdig tilbud til barna og en god
utnyttelse av de samlede ressursene i barnevernet. Dagens todeling av
oppgaveansvaret ivaretar best disse perspektivene. Arbeidsdelingen
mellom stat og kommune forutsettes å sikre kvaliteten i tjenestene og
tiltakene, hindre dobbeltarbeid og gi klare ansvarsforhold. Dagens
overordnede ansvars- og oppgavefordeling legges dermed, som i høringsnotatet,
til grunn for departementets videre vurderinger av samhandlingsutfordringene
som evalueringen og høringsinstansene peker på.
Departementet legger til grunn at samhandlingsutfordringene
mellom stat og kommune vil bli redusert gjennom denne proposisjonens
forslag til endringer i finansieringsordning og tydeliggjøring av
ansvarsfordelingen mellom stat og kommune.
Det er viktig å se samhandlingsutfordringer
i sammenheng med behovet for fortsatt kvalitets- og kompetanseutviklingen
på feltet. Departementet viser i den forbindelse til proposisjonens ulike
forslag for å sikre bedre kvalitet i barnevernet, herunder forslag
til lovendringer for å styrke barnas rettssikkerhet.
En tydeliggjøring av det statlige barnevernets rolle
vil også bidra til at kommunens faglige ansvar og oppgaver går klarere
frem. Dette vil underbygges av forslag om økt finansieringsansvar for
kommunene ved bruk av statlige tiltak.
Departementet legger til grunn at dagens samhandlingsutfordringer
gjelder både faglig dialog, faglig kvalitet og ulikhet knyttet til
økonomiske insentiver.
Finansieringsordningen må innrettes slik at
det legges mest mulig til rette for at rett tiltak til rett tid
velges.
Departementet legger til grunn at staten har
ansvaret for grunnfinansieringen av institusjonstilbudet og at stat
og kommune fortsatt bør dele på utgiftene som følger når et barn
plasseres i institusjon. Departementet holder videre fast ved forslaget
om at omfanget av kommunenes egenbetaling i større grad skal gjenspeile
de ulike tiltakenes faktiske kostnader. Dette innebærer å gå bort
fra dagens prinsipp om kostnadsnøytralitet ved valg av tiltak. I
stedet tas det utgangspunkt i at kommunen skal betale en tilnærmet
lik andel av kostnadene ved ulike typer statlige tiltak.
Etter departementets oppfatning gir høringen ikke
grunnlag for å revurdere forslaget om å gi kommunene et større finansieringsansvar
for institusjoner. I dag er statens finansielle bidrag langt større
for institusjonsplasser enn for andre tiltak. Det betyr at staten
også har den største andelen av kostnadene. Dette kan gi både stat
og kommuner gale insentiver. For staten kan økonomiske hensyn bli
uforholdsmessige sentrale i enkeltsaker, mens situasjonen kan bli
omvendt for kommunene i den forstand at de ikke tar inn over seg
tiltakets faktiske kostnader. Likere økonomiske insentiver mellom
stat og kommune er avgjørende for å bedre samhandlingen mellom forvaltningsnivåene
ved valg av tiltak for det enkelte barnet.
Departementet presiserer at det er et mål for
betalingsordningene at de bidrar til mest mulig effektiv bruk av
barnevernets samlede ressurser. Det betyr i det enkelte tilfellet
at de som bestemmer tiltaksbruken må vurdere tiltakets nytte opp mot
dets kostnader. Etter departementets vurdering er det en del av
den barnevernfaglige beslutningen at man også vurderer kostnaden
ved tiltaket opp mot hvor godt tiltaket vil være for det enkelte
barn. Betalingsordningene må legge til rette for at dette blir mulig
i praksis.
Målet er at bruken av institusjoner skal ha
et barnevernfaglig riktig omfang. Tiltaket skal hverken overforbrukes
eller underforbrukes. Ved økt kommunalt betalingsansvar vil det
særlig i innfasingsperioden være økt risiko for at økonomiske hensyn
får for sterk vekt i den barnevernfaglige vurderingen. Dette bør
etter departementets syn ha betydning både for hva det endelige
nivået for kommunenes betalingsansvar bør være og for hvor raskt
økningen av den kommunale egenbetalingen bør settes i verk.
Fosterhjem er det mest brukte tiltaket i barnevernet.
Forsterkede fosterhjem kan være et alternativ både til statlige
fosterhjem og til institusjonsplassering. Dagens refusjonsordning bidrar
til høy kvalitet og bedre rekruttering av fosterhjem med forsterkningsbehov.
Noen forsterkningstiltak vil også kunne bidra til mer stabile fosterhjem
ved at fosterforeldrene får en tettere oppfølging fra kommunen eller
spesielle fagpersoner.
Flere høringsinstanser foreslår i høringen at
statens refusjon av utgifter til forsterkningstiltak i kommunale
fosterhjem avvikles og at midlene overføres til kommunene. På den
måten vil kommunene få det fulle finansieringsansvaret for kommunale
fosterhjem. Høringsinstansene viser til at refusjonsordningen er
administrativt krevende både for kommunene og for staten.
Departementet viser til at forslaget om å oppheve
dagens refusjonsordning ikke var fremmet i høringsnotatet, og dermed
ikke har vært på høring. Et slikt forslag ville i så fall innebære
at statens lovfestede medfinansieringsansvar for fosterhjem i barnevernloven
§ 9-4 oppheves. Departementet vil vurdere dette nærmere sammen med
forslaget fra bl.a. KS om å oppheve ordningen og overføre midlene
til kommunen.
De foreslåtte endringene i prinsippene for fastsettelsen
av kommunenes betalingsansvar for institusjoner forutsetter endring
i barnevernlovens finansieringsbestemmelser. Departementet holder
fast ved forslaget i høringsnotatet om å endre barnevernloven § 9-4
for å løsrive reglene for fastsettelse av kommunenes egenandel for institusjon
fra satsene for statens betalingsansvar for fosterhjem.
For barn plassert i institusjon skal staten
i henhold til barnevernloven § 9-4 dekke den delen av utgiftene
som overstiger det kommunene plikter å betale etter § 9-5. Forslaget
til endringer i finansieringsordning innebærer ingen endringer i prinsippet
om at staten kan kreve en nærmere fastsatt egenandel fra kommunene
ved institusjonsplasseringer. Departementet foreslår at dette prinsippet
videreføres i første ledd i bestemmelsen.
Departementet foreslår videre at dagens regel om
statlig medfinansieringsansvar for barn plassert i fosterhjem, videreføres
i første ledd i § 9-4. Dagens regler innebærer i praksis at staten dekker
utgifter til forsterkning av kommunale fosterhjem når utgiftene
overstiger en fastsatt grense. Endringene i finansieringsordningen
forutsetter at satsene for statens betalingsansvar for fosterhjem
løsrives fra kommunenes egenandel for institusjonsplasseringer.
Departementet foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at det i
stedet fremgår at staten skal dekke en andel av kommunenes utgifter
til fosterhjem etter nærmere satser fastsatt av departementet.
I høringsnotatet ble det foreslått å gi forskriftshjemmel
for å fastsette nærmere rammer for statens betalingsansvar begrunnet
i behovet for å kunne presisere hvilke forutsetninger som må være
oppfylt for at statens betalingsansvar for bl.a. institusjonsplasser
skal utløses. Departementet opprettholder forslaget om å innføre hjemmel
i barnevernloven § 9-4 for å fastsette forskrift.
Departementet opprettholder imidlertid forslaget om
å ta ut av dagens § 9-5 annet punktum formuleringen om at det kan
fastsettes satser også ved inntak i institusjon eller senter for
foreldre og barn med tilknyttet spesialisttjeneste. Bakgrunnen er
at denne presiseringen ikke har noen praktisk betydning. Departementet
foreslår videre en språklig presisering av forskriftshjemmelen i
§ 9-5 slik at det i ordlyden fremgår at forskriften omfatter kommunenes
egenbetaling.
Departementet foreslår etter dette endringer
i barnevernloven §§ 9-4 og 9-5.
Departementet viser til at forslaget i høringsnotatet
gikk ut på å tydeliggjøre barnevernlovens ansvarsfordeling mellom
stat og kommune i forbindelse med plasseringer av barn utenfor hjemmet.
Det ble ikke foreslått lovendringer. Departementets vurderinger
i det følgende gjelder dermed ikke forslag til lovendringer, men
er presiseringer av dagens regler om ansvarsfordelingen. Formålet
er å bedre premissene for samhandlingen mellom forvaltningsnivåene. Det
foreslås videre at enkelte presiseringer tas inn i forskrift.
Som departementet viste til i høringsnotatet,
er det kommunen som har ansvar for å fatte beslutninger om tiltak,
herunder å fremme saker for fylkesnemnda. Det er kommunen som har
ansvar for å undersøke om det foreligger forhold som kan gi grunnlag
for tiltak etter barnevernloven. Dette følger av barnevernloven
§ 4-3. Hvorvidt en melding til barnevernet skal henlegges, om det
skal iverksettes hjelpetiltak eller om sak skal fremmes for fylkesnemnda,
beror på kommunens vurderinger og undersøkelser. Utredningen av
barnet er avgjørende for de tiltaksvalg som tas og som barneverntjenesten
og kommunen vil være ansvarlig for. Departementet legger til grunn
at statlig barnevern ikke skal foreta egne utredninger av barnets
behov som alternativ til å legge kommunens utredning til grunn,
fordi kommunen på denne måten i realiteten vil være overprøvd av
staten uten at staten har hjemmel i loven for det. Statlig barnevern
skal som utgangspunkt legge kommunenes utredninger til grunn for
sine vurderinger.
Departementet viser til at dette innebærer et
stort faglig ansvar for kommunene. Departementet viser til at det
er avgjørende for valg av riktig tiltak at utredningen av barnet
holder tilstrekkelig høy kvalitet. Etter departementets oppfatning
er det derfor avgjørende at det utvikles virkemidler for å sikre
alle kommuner tilstrekkelig faglig kompetanse.
I høringsnotatet ble det drøftet om staten burde gis
hjemmel til på nærmere bestemte vilkår å kreve ytterligere utredning
fra kommunen. Departementet viser til at den sterke motstanden fra høringsinstansene
gir en tydelig indikasjon på at en slik mulighet ville påvirke samhandlingen mellom
stat og kommune på en uheldig måte. Departementet vil derfor ikke
foreslå å gi statlig barnevern hjemmel til å kreve ytterligere utreding
fra kommunens side.
Departementet legger til grunn at kommunene må
sørge for å bygge opp eller på annen måte skaffe seg tilgang til
nødvendig kompetanse i en situasjon hvor Bufetat ikke lenger skal
kunne bidra med utredninger. Interkommunalt samarbeid på barnevernområdet
kan bidra til etablering av større fagfellesskap og økt tilgang
på kompetanse. Departementet legger videre opp til at Bufetat i
en overgangsperiode på inntil tre år skal kunne tilby utredning
av barn som en tjeneste til kommunene hvis kommunen selv, eller på
annen måte, ikke ser seg i stand til å få gjennomført en utredning
av tilstrekkelig kvalitet.
Departementet ser det hensiktsmessig å foreta enkelte
presiseringer for å klargjøre grensen mellom statens og kommunens
ansvar.
Bistandsplikten inntrer på den kommunale barneverntjenestens
anmodning.
Det er kommunen som har ansvaret for å beslutte hvilken
type tiltak et barn har behov for og som gjennom utredningen av
barnet har ansvaret for at det er et forsvarlig grunnlag for beslutningene. Dette
innebærer at statlig barnevern ved utøvelsen av bistandsplikten
skal bygge på kommunens vurderinger og faglige grunnlag, med mindre Bufetat
har hjemmel til noe annet. Dette betyr likevel ikke at Bufetat skal
bli rene utførere av kommunenes bestillinger av tiltak. Bistandsplikten
må utøves forsvarlig. For at bistandsplikten skal virke etter sitt
formål, er det en forutsetning at det statlige barnevernet utøver
et selvstendig faglig skjønn i dialogen med kommunen.
Det statlige barnevernet har et selvstendig
ansvar for at tiltaksapparatet brukes etter intensjonene, slik at
faglig uheldige plasseringer unngås. Hensynet til barnets beste
vil i slike tilfeller kreve at staten går inn i en dialog med kommunen
om hvilke typer tiltak barnet vil være best tjent med. Hvis kommunen
og staten fortsatt er uenige om tiltaksvalget, følger det imidlertid av
barnevernlovens ansvarsfordeling at det er kommunen som avgjør.
Bistandsplikten omfatter et ansvar for å bistå kommunen
med å finne frem til en egnet institusjonsplass for det enkelte
barn. I sin vurdering skal Bufetat bygge på barnets behov slik dette
er beskrevet i kommunens utredning. Hvis dette ikke er tilstrekkelig,
vil Bufetat som ledd i den faglige dialogen ha anledning til å be
kommunen om tilleggsopplysninger. Departementet presiserer imidlertid
at Bufetat ikke kan kreve slike tilleggsopplysninger.
I tilfeller der det er klart at et barn skal
plasseres i institusjon, innebærer bistandsplikten at staten har
siste ordet med hensyn til hvilken institusjonsplass barnet tilbys.
Sammen med det statlige ansvaret for å tilby
en egnet institusjonsplass, følger det også et ansvar for å sikre
at det foreligger et forsvarlig faglig grunnlag for vurderingen.
Jo mer differensiert institusjonstilbudet er, jo sterkere krav må
det stilles til de faglige vurderingene bak en plassering. Dette
vil kunne medføre en plikt for statlig barnevernmyndighet til å
foreta en selvstendig kartlegging av barnets behov opp mot nærmere bestemte
institusjonsplasseringer. Slik kartlegging vil ikke være et alternativ
til kommunens utredning, men vil utfylle denne i den grad det er nødvendig
for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass.
Målet er likevel at kommunenes egne utredninger skal være tilstrekkelig,
slik at ytterligere kartlegging i statens regi bare vil skje i mer
sjeldne tilfeller.
Departementet fastholder forslaget om å utarbeide
en forskrift som tydeliggjør ansvarsfordelingen mellom stat og kommune
ved plasseringer av barn utenfor hjemmet. Formålet er å utarbeide
bestemmelser i forskrift som definerer rammer for stat og kommunes
ansvar og sikrer at det tas nødvendig hensyn til barnas behov og
henholdsvis statens og kommunens vurderinger i ulike faser.
Departementet viser til at bestemmelser om ansvarsfordelingen
mellom stat og Departementet foreslår at forskriften begrenses til
bare å omfatte spørsmål som gjelder statlig barnevernmyndighets
myndighet og oppgaver. Dette innebærer at forskriften ikke vil kunne
gi bestemmelser som presiserer innholdet i kommunenes egne plikter
og oppgaver. Etter departementets oppfatning er det på bakgrunn
av innspillene i høringen, viktig å gi bestemmelser som gjør statlig
barneverns rolle og ansvar i ulike faser mer forutsigbar overfor
kommunene.
Statlig barnevern skal på ulike måter bidra
til et likeverdig barneverntilbud over hele landet. Dette kommer
blant annet til uttrykk ved at staten tilbyr ulike tjenester som
går utover det ansvaret barnevernloven legger til det statlige barnevernet.
Mange kommuner har allerede i dag tilstrekkelig kompetanse
til å ivareta dette faglige arbeidet, og benytter seg i liten grad
av disse statlige tilbudene. Det er imidlertid på bakgrunn av Bufetats
engasjement i dag, ikke realistisk å legge til grunn at samtlige
kommuner i dag har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere alle
typer saker på en god måte. De av kommunene som ikke har tilstrekkelig
kompetanse, må skaffe seg kompetansen utenfra.
Departementet forutsetter at kommunene vil sørge
for å bygge opp eller på annen måte skaffe seg tilgang til nødvendig
kompetanse i en situasjon hvor Bufetat gjennom sine fagteam ikke lenger
skal kunne bidra slik de har vært vant til. Departementet legger
derfor opp til at Bufetat i en overgangsperiode på inntil tre år
mot kommunal egenbetaling skal kunne tilby utredning av barn som
en tjeneste til kommuner som selv ikke ser seg i stand til å få
gjennomført utredninger av tilstrekkelig høy kvalitet. Departementet
forutsetter at etaten inngår avtaler med aktuelle kommuner om slike
tjenester.
Departementet viser til forslaget i høringsnotatet om
å avvikle refusjonsordningen for kommunale hjelpetiltak når tiltaket
er et alternativ til plassering utenfor hjemmet. Departementet vil
følge opp dette i de årlige budsjettframleggene.
Departementet legger til grunn at utvikling
av et kunnskapsbasert barnevern over hele landet krever at alle
kommuner har tilgang til kunnskap og mulighet til å ta i bruk kunnskap.
Forslaget om etablering av et felles nasjonalt fagorgan
må også ses i sammenheng med proposisjonens forslag om å lovfeste
krav til forsvarlighet. Systematisk arbeid for å fremme kvalitet
og kunnskapsbasert praksis bør omfatte faglig støtte i form av veiledning
og faglige anbefalinger. Departementet mener dette vil forutsette
omfattende prosesser som krever sentral koordinering og etablering
av et nasjonalt fagorgan.
Departementet legger vekt på at det kreves et sentralt
fagorgan som kan innhente og oppsummere kunnskap, samt tilby kunnskapsformidling,
opplæring og veiledning til hele landet.
Departementet mener at det er hensiktsmessig
at ansvaret for faglig utvikling av barnevernet legges til Bufdir.
Generell faglig utvikling er en naturlig direktoratsoppgave. Kunnskaps-
og tiltaksutvikling rettet mot hele landet bør forankres i nasjonal
styring og politikkutforming. En utvidelse av Bufdirs mandat overfor
kommunene og det kommunale barnevernet vil også kunne styrke samarbeidet
mellom Bufdir og andre direktorater på velferdsområdet.
Bufdir har allerede et ansvar for faglig utvikling av
det statlige barnevernet, i tillegg til enkelte oppgaver knyttet
til kunnskaps- og tiltaksutvikling i kommunene. En utvidelse av
Bufdirs mandat som fagorgan for kommunalt barnevern vil bygge på
strukturer og kompetanse som allerede finnes og vil understøtte
målet om ett felles barnevern. Samtidig må fagutviklingen være forankret
i relevante fag- og forskningsmiljøer. Det er ikke noe mål at Bufdir
skal være oppdatert om kunnskapsstatus på alle forhold i barnevernet.
Direktoratets unike rolle vil være rollen som faglig koordinator
og prosesseier, med ansvar for å engasjere aktuelle kunnskapsmiljøer
i utarbeidelse av faglige anbefalinger.
Det er samtidig viktig å ta hensyn til kommunenes
motargumenter. Et sentralt fagorgan for barnevernet må ha nødvendig
legitimitet.
Det viktigste grepet for å styrke den faglige
legitimiteten vil være å sørge for brede og inkluderende prosesser.
Kommunene og Bufdir må sammen definere behov for kunnskaps- og tiltaksutvikling.
Departementet vil gå videre med forslaget om
å utvide Bufdirs mandat som fagorgan for det kommunale barnevernet.
Den faglige rollen må innrettes slik at kunnskaps- og tiltaksutvikling skjer
med bakgrunn i kommunenes behov og med formål å støtte kommunenes
kvalitetsarbeid. Departementet vil i det videre arbeidet også vurdere
forholdet mellom Bufdirs rolle som fagorgan og Fylkesmannens veileder-
og tilsynsfunksjon.
Etter departementets syn er det viktig med permanente
drøftingsarenaer der staten møter som tilbyder av statlige tjenester,
mens kommunen møter som den som etterspør statlige tjenester. Et
fagråd kan ha en viktig funksjon med tanke på hvordan det statlige
tjenestespekteret best kan tilpasses, dimensjoneres og differensieres
for å møte kommunenes behov.
Departementet legger til grunn at fagrådet skal være
en arena for generelle drøftinger av tiltaksapparatet mellom de
to nivåene i barnevernet. Dette er en dialog som uansett må tas
for å sørge for samsvar mellom tiltaksapparatet som tilbys av staten
og tiltakene som etterspørres av kommunene. Fagrådets primære funksjon
vil være å bidra til å gjøre det statlige tiltaksapparatet mest mulig
relevant og tilpasset etterspørselen.
Fagrådet skal etableres på nasjonalt nivå og
administreres av Bufdir. Departementet ser at det kan være hensiktsmessig
at representasjon i fagrådene avgrenses til representanter fra statlig barnevern
og kommunesektoren.
Departementet viser til at hensynet til å oppnå større
klarhet i roller og ansvar er et gjennomgående hensyn i proposisjonen.
Dette gjelder også internt i statlig barnevern.
Direktoratet er i dag uten lovpålagte oppgaver. Dette
skaper styringsutfordringer overfor regionen som har lovfestede
oppgaver lagt til seg. Departementet opprettholder forslaget om
endringer i barnevernloven § 2-2 slik at bestemmelsen gjenspeiler
den faktiske oppgavefordelingen i etaten. Dette vil skape større
klarhet om roller og ansvar, og derved legge bedre til rette for
etatens virksomhetsstyring. Endringen medfører ingen endringer i
den faktiske organiseringen.
I bestemmelsen bør det gå klart frem at Bufetat er
inndelt i et sentralt og et regionalt nivå.
Departementet foreslår at ansvaret for oppgaver etter
barnevernloven tillegges Bufetat i stedet for statlig regional barnevernmyndighet.
Forslaget innebærer større frihet for etaten
til å organisere sin egen virksomhet. Formålet med forslaget er
imidlertid ikke å legge opp til en betydelig omfordeling av oppgaver
mellom region og direktorat. Hovedvekten av oppgavene som loven
i dag tillegger regionen, er oppgaver som etter sin art mest hensiktsmessig
bør utføres på regionalt nivå.
Vesentlige spørsmål knyttet til organisering
vil være underlagt departementets styring av etaten.
Departementet foreslår etter dette endringer
i barnevernloven § 2-2. I tillegg foreslås endringer i en rekke
av barnevernlovens bestemmelser slik at dagens bruk av «statlig
regional barnevernmyndighet» erstattes med «Barne-, ungdoms- og
familieetaten». I enkelte tilfeller benyttes imidlertid «regionalt
nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten» og «sentralt nivå i Barne-,
ungdoms- og familieetaten».
Barnevernets ansvar for å yte forsvarlige tjenester
og tiltak fremgår i dag ikke direkte av barnevernloven, men departementet
legger likevel til grunn at tjenester og tiltak allerede i dag skal være
faglig forsvarlige.
Et lovfestet krav vil gi et viktig signal både
til tjenesten og til brukerne om standarden for barnevernets arbeid.
Lovfesting vil dessuten styrke tilsynsmyndighetenes mulighet til
å føre kontroll med at tjenesten holder et faglig forsvarlig nivå både
når det gjelder innhold, omfang og når tjenestene ytes. I tillegg
mener departementet at lovfesting også kan bidra til bedret samarbeid
både internt i barnevernet og mellom barnevernet og andre velferdstjenester.
Som det fremgår av høringsnotatet er et lovfestet krav
om forsvarlighet en såkalt rettslig standard. Dette innebærer at
innholdet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve
loven.
Innholdet i forsvarlighetskravet vil endre seg over
tid i takt med utvikling av fagkunnskap og kompetanse på barnevernområdet.
Dette innebærer at det verken er mulig eller hensiktsmessig å gi
en detaljert og uttømmende beskrivelse av hva som vil være innenfor
eller utenfor kravet til forsvarlighet.
Forsvarlighetskravet innebærer imidlertid at tjenestene
må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig
omfang.
Departementet viser til at hensynet til det
enkelte barnets beste er et selvstendig krav som må ivaretas uavhengig
av om kravet til forsvarlighet blir lovfestet i barnevernloven.
Hensynet til barnets beste er et grunnleggende prinsipp som gjelder
både ved vurderingen av om tiltak skal iverksettes og i vurderingen
av hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes.
Selv om forsvarlighetskravet er dynamisk og
innholdet vil utvikles over tid i samsvar med normer utenfor loven,
vil kravet også måtte tolkes i lys av de øvrige bestemmelsene i
barnevernloven. Hvilke bestemmelser som i det enkelte tilfellet
er relevante vil måtte bero på en konkret vurdering. Departementet
vil særlig fremheve barnevernlovens formålsbestemmelse og bestemmelsen om
hensynet til barnets beste som særlig viktige tolkningsfaktorer
for å fastlegge det nærmere innholdet i kravet.
Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunens
barneverntjeneste oppfyller sine lovpålagte oppgaver. Fordi tilsynet
er begrenset til et lovlighetstilsyn, vil det i tilsynssammenheng
særlig være forsvarlighetskravets nedre grense som er aktuell.
Av lovtekniske hensyn er kravet til forsvarlighet tatt
inn i ny § 1-4. Forslaget er innholdsmessig i samsvar med forslaget
som ble sendt på høring.
Dersom barna selv har vært delaktige i beslutninger
som gjelder dem, får beslutningene større legitimitet.
Etter departementets oppfatning bør praktiseringen
av barn og unges medvirkning, deltakelse og medbestemmelse i barnevernet
styrkes. I dette ligger også at det må sikres at barn og unge gis informasjon
om livene sine, det som er bestemt og det som skal bestemmes.
Etter barnekonvensjonens artikkel 12 nr. 1 skal barnets
synspunkter tillegges «behørig vekt». Dette omfatter at barnet har
rett til å få uttale seg, bli lyttet til og at det barnet sier blir
tatt hensyn til. Det må hele veien anspores til at barnet blir godt
informert etter sin alder og modenhet.
Hva som er til barnets beste må avgjøres etter
at barnets syn er tatt i betraktning. Det er nær forbindelse mellom
barnets uttalerett og barnets beste.
En overordnet bestemmelse i barnevernloven om
medvirkning vil etter departementets oppfatning understreke barnets
generelle rett til å delta i alle forhold som berører det, ikke
bare når det skal treffes formelle avgjørelser. Hensikten vil være
å bidra til at barnets synspunkter kommer frem, og å gi barnet større
grad av trygghet og opplevelse av sammenheng i sin livssituasjon.
Etter departementets oppfatning er det viktig
at høringen av barnet ses som en prosess. Retten til medvirkning
for barn og unge må utøves under hele saken og under hele forløpet
i barnevernet.
Det må legges til rette for at barna gis gode
muligheter til å delta som aktive informanter i saker som omhandler
dem.
Departementet fant i høringsnotatet at begrepet «medvirkning»
er det mest dekkende når det gjelder å få frem viktigheten av at
barnet skal ha reell innflytelse i alle de prosesser som barnet deltar
i under sin kontakt med barnevernet.
Departementet opprettholder dette forslaget. Ved
å benytte dette begrepet blir det tydeliggjort at barnet er blitt
godt og skikkelig informert, blitt hørt, har fått anledning til
å uttale seg i trygge omgivelser og på måter som gir barnet en følelse av
å bli lyttet til og tatt hensyn til.
Alle instanser som har oppgaver etter barnevernloven
skal omfattes av den foreslåtte overordnede bestemmelsen i § 4-1.
Slik departementet ser det, vil barneverntjenesten som regel være
nærmest til å ha ansvaret for å sørge for at barnet informeres.
Departementet vil foreslå at nærmere regler
fastsettes i forskrift og at det i § 4-1 gis slik forskriftshjemmel.
En forskrift vil være mer bindende enn retningslinjer og kan derfor
være bedre egnet til å sikre ensartet praksis og dermed sikre en del
grunnleggende krav til hvordan medvirkningen skal gjennomføres og
hva den skal inneholde.
Selv om flere barneverntjenester allerede i
dag legger til rette for at barn skal kunne ha med seg en person
de har tillit til, foreslo departementet i høringsnotatet at det
skulle nedfelles i utkastet til nytt annet ledd i § 4-1 om medvirkning
at barn under omsorg kan gis anledning til å ha med seg en person
de har særlig tillit til.
At lovbestemmelsen er avgrenset til å gjelde barn
under omsorg, innebærer imidlertid ikke at barneverntjenesten er
avskåret fra å la barnet ha med seg en særlig tillitsperson også
i andre tilfeller. Dette må barneverntjenesten vurdere konkret i
hvert enkelt tilfelle og i samråd med foreldrene.
Departementet forutsetter at barneverntjenesten informerer
barnet om muligheten til å ha med seg en slik tillitsperson.
Departementet vurderer at forvaltningsloven § 13
b nr. 2 åpner for at opplysninger etter en konkret vurdering kan
gis til en tillitsperson. Departementet mener at tillitspersonen
må pålegges å undertegne en taushetserklæring.
Barneverntjenesten skal selvsagt være svært
lydhøre i forhold til hva barnet selv ønsker. Barneverntjenesten
må likevel i kraft av sitt omsorgsansvar kunne nekte barnet å ha
med seg personer som ikke er gode for dem, uten at dette må gjøres
i form av et enkeltvedtak som kan påklages. Departementet vil blant
annet på denne bakgrunn ikke formulere det som en ubetinget rett
for barn og unge å ha med seg tillitsperson, slik enkelte høringsinstanser
foreslår. Barneverntjenesten bør i slike tilfeller legge til rette
for at barnet kan velge en annen tillitsperson.
Selv om ikke tillitspersonen skal være ansatt
av barneverntjenesten og ikke ha noen formalisert rolle, mener departementet
at det som en forholdsregel av hensyn til barnets sikkerhet bør kreves
fremlagt en politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første
ledd. Departementet foreslår derfor at tillitspersoner inntas i
opplistingen av hvem som skal legge frem politiattest i barnevernloven
§ 6-10. Politiattesten skal leveres til barneverntjenesten.
Departementet ser at det er behov for nærmere regler
om tillitspersonens oppgaver og funksjon. Det er bl.a. behov for
nærmere regler om taushetsplikt/taushetserklæring. Departementet
vil derfor foreslå at det gis en forskriftshjemmel i samsvar med
dette.
Departementet viser til at det er viktig å lytte
til barn og unges ønsker om å endre begreper som oppleves som stigmatiserende.
Til tross for at enkelte instanser går mot, er et stort flertall
enige i forslaget om å endre begrepsbruken i barnevernloven. Samtidig
er høringsinstansene som støtter forslaget uenige både om hvilke
begreper som bør endres og om hvilke begreper de i så fall bør erstattes
med. Det er derfor etter departementets oppfatning ikke grunnlag
for å fremme konkrete lovforslag på det nåværende tidspunkt.
Departementet vil utrede saken videre i samarbeid
med aktuelle brukerorganisasjoner.
Departementet fastholder forslaget om å endre barnevernloven
§ 4-4 annet og tredje ledd om hjelpetiltak slik at bestemmelsen
ikke lenger inneholder eksempler på typer hjelpetiltak som kan iverksettes,
men i stedet inneholder en angivelse i første ledd av hva som er
formålet med et hjelpetiltak. På denne måten fokuseres i større grad
på hva som er ønsket virkning av et slikt tiltak. Det er bred støtte
til forslaget blant høringsinstansene. Ved å tydeliggjøre formålet med
tiltakene vil barneverntjenesten kunne oppleve å stå friere med
hensyn til hva slags tiltak de velger. Samtidig vil en slik tydeliggjøring bidra
til en større bevissthet rundt valget av tiltak.
Tilbakemeldinger som departementet har fått
og som også fremkommer i høringen, tyder på at det benyttes en rekke
hjelpetiltak som faglig sett fremstår som mer relevante enn de som
fremgår av eksemplene på tiltak i § 4-4 annet ledd. Etter departementets
oppfatning er det viktig å fremheve at en fjerning av eksemplene
ikke innebærer en begrensning av hvilke hjelpetiltak som kan iverksettes
etter loven. De tiltak som er nevnt i dagens lov kan fremdeles benyttes.
Departementet fastholder også forslaget om at barnevernloven
§ 4-4 tredje ledd om økonomisk stønad bør utgå. Dette fordi økonomisk
hjelp er et ytterligere eksempel på hva slags hjelp barnevernet
kan gi. Muligheten til å yte økonomisk stønad er ikke avhengig av
at tiltaket er spesifisert i loven.
Departementet er imidlertid av den oppfatning
at å yte økonomisk stønad til utsatte barn og unge og deres familier
er en oppgave som fortrinnsvis ligger hos arbeids- og velferdsforvaltningen.
Departementet fastholder etter dette forslaget
til endringer i barnevernloven § 4-4.
Forskning har vist at det går dårlig for mange tidligere
barnevernsbarn med alvorlige atferdsvansker når de blir voksne.
Departementet har satt særlig fokus på å utvikle nye
gode tiltak med mål om at tiltakene skal gi positive og varige endringer
i barnas liv. Det har videre vært et mål for departementet å utvikle tiltak
som representerer alternativer til dagens institusjonsplasseringer
blant annet ut fra en grunnleggende antakelse om at en familie og
et hjem er det beste sted å få omsorg, lære nye ferdigheter og utvikle
seg.
Til tross for at det ikke har vært noen utbredt bruk
av fosterhjem med særlige forutsetninger, er departementets oppfatning
at det fortsatt er ønskelig å ha en adgang til å gi barn med alvorlige
atferdsproblemer nødvendig behandling mens de bor i et privathjem.
Dette vil i enkelte tilfeller kunne gi større muligheter til å tilpasse plasseringen
ut i fra det enkelte barnets behov, og således være i samsvar med
prinsippet om hensynet til barnets beste. Det er viktig å ha et differensiert
tilbud. For noen barn med store atferdsproblemer vil verken dagens
institusjoner eller fosterhjem være en tilfredsstillende løsning.
Departementet ønsker å åpne for at barn med
vedtak etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 kan plasseres i institusjoner
som omfatter private hjem. Det legges til grunn at selve behandlingen av
barnet skal foregå i disse hjemmene, jf. ny § 5-8a.
En profesjonell oppfølgingsenhet skal ha det overordnede
faglige ansvaret for hjemmene.
Konsekvensen av at tiltaket anses som en barneverninstitusjon
er at det fullt ut reguleres av barnevernlovens kapittel 5 med tilhørende
forskrifter. Dette medfører at tiltaket blant annet reguleres av
kvalitetsforskriften, godkjenningsforskriften, tilsynsforskriften
og rettighetsforskriften.
Dersom institusjonene er private eller kommunale
skal de i tillegg godkjennes på vanlig måte.
Departementet foreslo i høringsnotatet at privathjemmene
der barna skal bo og motta institusjonsbehandling skulle kalles
behandlingshjem. Departementet vil på bakgrunn av høringsuttalelse
foreslå å kalle det nye institusjonstilbudet for institusjoner med
hjem.
Oppfølgingsenhetens ansvar medfører at det må stilles
krav til enheten som sikrer at den er kompetent til å utøve ansvaret
på en god og forsvarlig måte inn mot hjemmet og barnet som er plassert der.
Departementet vil fastsette nærmere regler om oppfølgingsenheten
i forskrift.
Det må stilles krav om at oppfølgingsenheten
må være profesjonell og ledet av en behandlingsansvarlig. Oppfølgingsenheten
må bestå av fagfolk med særlig kompetanse på behandling av barn med
atferdsvansker, herunder kompetanse på behandlingsmetodene som er
dokumentert gjennom solid, empirisk forskning, og som skal kunne
iverksettes i hjemmet.
Etter forslaget vil hjemmet som tar imot ungdommene
sammen med oppfølgingsenheten utgjøre en helhet som reguleres som
en institusjon. Ungdommene vil rent faktisk bo i private hjem og
motta institusjonsbehandlingen i disse hjemmene. Behandlingen vil
også som nevnt i høringsforslaget kunne innebære tvang og andre inngrep
i den personlige integritet. Det at det åpnes for bruk av tvang
i private hjem som ledd i institusjonsbehandling, innebærer noe
nytt og enkelte høringsinstanser har vært bekymret for dette. Departementet
ser det derfor som svært viktig å sikre sterk faglighet, innsyn
og kontroll og rettssikkerhet i hjemmene.
Departementet understreker at de behandlingsmetoder
som skal benyttes i hjemmet må være forankret i allment anerkjent
fagteori. Departementet vil vurdere om det er behov for nærmere regler
om krav til den faglige metoden i forskrift.
Departementet er opptatt av at barnas rettssikkerhet
må ivaretas og at det må være tydelige rammer for deres rettigheter
og institusjonens adgang til å benytte tvang eller andre inngrep
i den personlige integritet.
Barnevernloven § 5-9 og rettighetsforskriften
inneholder bestemmelser som ivaretar den enkeltes personlige integritet
og rettssikkerhet ved plassering i institusjon. Dette regelverket
vil komme til anvendelse på det nye foreslåtte tiltaket.
Departementet la i høringsnotatet til grunn
at dette plasseringsalternativet kun vil være aktuelt ved planlagte
plasseringer etter §§ 4-24 og 4-26. Fylkesnemnda kan bare fatte
vedtak om plassering i institusjon med hjem når den etter en individuell
vurdering finner at slik plassering vil gi barnet tilfredsstillende
hjelp.
Plassering etter barnevernloven § 4-26 forutsetter
samtykke fra barnet og de som har foreldre-ansvaret for barnet.
Har barnet fylt 15 år er det tilstrekkelig at barnet samtykker.
Lovforslaget innebærer at dagens fosterhjem med
særlige forutsetninger etter § 4-27 annet punktum skal fases ut
og deretter opphøre. Departementet vil vurdere å fastsette overgangsregler
som gjelder frem til disse hjemmene fases ut.
På bakgrunn av høringsuttalelsene opprettholder departementet
forslaget i § 3-5 annet ledd om at barneverntjenesten skal holde
jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og delta i planlegging og tilrettelegging
av tiltak etter endt opphold i fengsel. Departementet mener at barnevernet
også har et ansvar for de barna som fengsles, og det er viktig å
synliggjøre dette i loven. Det er likevel klart at forslaget ikke
innebærer at barneverntjenesten overtar kriminalomsorgens ansvar.
Departementet er enig med de høringsinstanser som
foreslår å innta i lovteksten at barneverntjenesten, i tillegg til
å holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen, også skal holde jevnlig
kontakt med ungdommen som sitter i fengsel. Det er svært viktig
at barneverntjenesten snakker med ungdommen.
Departementet foreslår å videreføre forslaget
om å innta i § 3-5 annet ledd at barneverntjenestens oppfølging
av ungdom i fengsel skal anses som et tiltak som er iverksatt før
barnet har fylt 18 år. Dette innebærer at all ungdom som oppholder seg
i fengsel skal kunne motta tiltak etter barnevernloven ved løslatelse.
Det har under høringen fremkommet flere innvendinger
når det gjelder hvilken kommune som skal ha ansvaret for å delta
i fengslingsmøter, følge opp ungdommen under fengselsoppholdet og
eventuelt iverksette tiltak etter endt soning for ungdom som ikke
hadde tiltak fra barneverntjenesten før pågripelse. Departementet
opprettholder forslaget om at barneverntjenesten i den kommune som
barnet blir pågrepet skal ha ansvaret.
Samvær og annen kontakt med søsken som de tidligere
har levd sammen med i en etablert familie kan være av verdi både
ved plasseringer med og uten tanke på senere tilbakeføring. Det
er derfor viktig at også barn som av ulike grunner må flytte ut
av hjemmet, får mulighet til å bevare og bygge videre på søskenrelasjonen.
Det er viktig at samvær med søsken bare finner sted
når hensynet til barnets beste ikke taler mot det.
Høringsrunden har vist bred støtte til at søskensamvær
kan være viktig for et barn som er tatt under offentlig omsorg.
Både barn og unge selv, ulike organisasjoner og kommuner har fremhevet
betydningen av at et barn under omsorg gis mulighet til å ha kontakt
med sine søsken, dersom slikt samvær er til barnets beste.
Forslaget om rett til samvær med søsken reiser imidlertid
kompliserte spørsmål om søsknenes partsstatus.
Departementet ser behov for en samlet vurdering av
partsrettighetene i barnevernssaker. Departementet finner det ikke
hensiktsmessig å ta isolert stilling til bare søskens partsstatus.
Spørsmålet om retten til samvær med søsken og søskens partsstatus
i samværssaker bør derfor utredes nærmere i en bredere sammenheng.
Det fremmes på denne bakgrunn ikke i denne proposisjonen noe eget
forslag om rett til samvær med søsken i barnevernloven § 4-19.
Departementet ser imidlertid at det kan være grunn
til å presisere barneverntjenestens ansvar for å legge til rette
for samvær med søsken.
Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
foreslår en ny bestemmelse om barneverntjenestens ansvar for å legge
til rette for samvær med søsken, jf. utkastet til § 4-16 ny annen
setning.
Forslaget om å tydeliggjøre et løpende og helhetlig
oppfølgingsansvar i loven har i hovedsak fått støtte i høringen.
Etter departementets oppfatning er det av avgjørende
betydning for ivaretakelsen av barnet at oppfølgingsarbeidet skjer
på en systematisk og forutsigbar måte i kommunene. Departementet
fastholder derfor at dette løpende og helhetlige ansvaret bør fremgå
mer eksplisitt av loven enn det gjør i dag. En slik klargjøring
og tydeliggjøring vil bidra til å sikre at barnet får den nødvendige
oppfølging.
Ved en omsorgsovertakelse vil barnet som regel befinne
seg i en svært sårbar situasjon. Det er derfor viktig at barna følges
tett opp av barneverntjenesten. Oppfølgingen må være slik at barneverntjenesten
har en løpende og god oversikt over barnets situasjon.
Departementet foreslår å ta inn en presisering
i barnevernloven § 4-16 første punktum om at barneverntjenesten
etter omsorgsovertakelsen har et løpende og helhetlig ansvar for
oppfølgingen av barnet, herunder et ansvar for å følge utviklingen
til barnet og foreldrene. Forslaget er innholdsmessig i samsvar
med forslaget som ble sendt på høring.
Departementet foreslo i høringsnotatet å erstatte dagens
tilsynsførerordning med et mer profesjonalisert og tydeligere forankret
kommunalt ansvar.
Høringen viser at det er bred enighet om at
dagens tilsynsførerordning ikke fungerer som forutsatt, og at det
derfor er behov for endringer som styrker tilsynet og kontrollen
med barns situasjon i fosterhjemmet. Departementet mener derfor
det er behov for å endre måten myndighetene fører kontroll med at
barn plassert i fosterhjem får forsvarlig og tilfredsstillende omsorg
i fosterhjemmet.
Flere høringsinstanser er skeptisk til departementets
forslag siden det innebærer at kommunene skal føre tilsyn med virksomhet
de selv er ansvarlig for. Departementet ser at dette kan bidra til
å svekke tilsynet, og at gode grunner derfor kan tale for å legge
tilsynsoppgaven til en annen aktør enn kommunen selv.
Samtidig viser departementet til at det er bred enighet
om at det av hensyn til rettssikkerheten til barn plassert i fosterhjem
er et sterkt behov for å føre regelmessig kontroll med hvordan hvert enkelte
barn har det i fosterhjemmet, utover den løpende oppfølgingen av
barnets omsorgssituasjon som barneverntjenesten har ansvaret for.
Departementet legger videre vekt på at et mer profesjonalisert tilsyn
med barns situasjon i fosterhjem krever en nærhet og kontinuitet
fra tilsynsmyndigheten som kommunen er best i posisjon til å oppfylle.
Sammen med god kunnskap om de lokale forholdene vil dette sette tilsynsmyndigheten
godt i stand til å følge med på barnets reelle situasjon.
Departementet legger til grunn at kommunene vil
gi tilsynsoppgaven sterk prioritet. Departementet vil imidlertid
følge utviklingen nøye, bl.a. gjennom fylkesmennenes tilsyn med
at kommunene oppfyller sine plikter etter loven.
Departementet har også vurdert å legge tilsynet til
fylkesmennene, men mener også etter høringen at tilsynet bør være
kommunalt forankret.
Departementet mener at det bør fremgå eksplisitt av
loven at kommunen har ansvar for at de som skal utøve tilsynet gis
nødvendig opplæring og veiledning. Dette innebærer at kommunen blant annet
må sikre at tilsynspersonene har nødvendig kompetanse om barns rettigheter
i fosterhjemmet og om det å snakke med barn i en krevende og utsatt
livssituasjon.
Departementet foreslår endringer i barnevernloven
§ 4-22 i samsvar med forslaget i høringsnotatet.
Forslaget om å utvide dagens tilsynshjemler
slik at det gis hjemmel til å føre tilsyn med hele tiltakskjeden
i barnevernet, har fått bred støtte i høringen. Departementet fastholder
således forslaget om å utvide dagens tilsynshjemler slik at det
også skal føres tilsyn med lovligheten av statlige tjenester og
tiltak etter barnevernloven. Forslaget innebærer at det i tillegg
til dagens tilsynsoppgaver også skal føres tilsyn med Bufetat sine
tjenester og tiltak i forbindelse med bl.a. institusjonsplasseringer,
på fosterhjemsområdet og i forbindelse med hjelpetiltak.
Departementet fastholder forslaget om at utvidelsen
av dagens tilsynshjemler skal gjennomføres innenfor gjeldende tilsynsstruktur.
Dette betyr at Statens helsetilsyn er faglig overordnet og fylkesmannen
er utøver av tilsynsmyndigheten.
Departementet fastholder videre forslaget om
at tilsynshjemmelen utformes slik at det føres tilsyn med lovligheten
av statlige tjenester og tiltak etter barnevernloven.
Departementet presiserer at forslaget innebærer at
både lovpålagte og ikke-lovpålagte oppgaver etter barnevernloven
omfattes.
Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget
om å utvide tilsynshjemmelen i § 2-3 b til også å gjelde statlige
tjenester og tiltak. Forslaget omfatter også hjemmel for fylkesmannen
til å gi pålegg om rette forhold. Departementet fastholder videre
forslaget om endring av barnevernloven § 5-7 annet ledd.
Etter barnevernloven § 8-1 skal barneverntjenesten
yte tjenester og tiltak etter loven til alle som oppholder seg i
kommunen. Det følger videre av § 8-4 første ledd at det er den kommune
der barnet oppholder seg som har ansvaret for å reise sak for fylkesnemnda.
Av § 8-4 annet ledd fremgår det at den kommune som har reist saken, har
ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Det fremgår
videre at endring i barnets tilknytning til kommunen ikke medfører
noen endring i ansvarsforholdet hvis det ikke blir inngått avtale
om noe annet.
Begrunnelsen for dagens regelverk er å skape klare
ansvarsforhold med hensyn til hvem som skal ivareta barnet, samt
å unngå tvister mellom kommunene om dette. Departementet fastholder derfor
forslaget om en ytterligere presisering i loven om at det er den
kommunen som har utredet saken, og som har kommet så langt at den har
reist sak for fylkesnemnda, som bør beholde ansvaret for saken selv
om familien flytter til en annen kommune.
Ingen av høringsinstansene går mot forslaget, men
det fremgår av enkelte høringsuttalelser at det er behov for å presisere
nærmere hva som ligger i at «sak er reist» for fylkesnemnda.
Departementet ser at det er behov for å presisere nærmere
hva som ligger i formuleringen «sak er reist» for fylkesnemnda.
Departementet finner at tidspunktet for når «sak er reist» etter
§ 8-4 annet ledd bør være når begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda.
Dette bør fremgå direkte av lovteksten.
Departementet foreslår etter dette å ta inn
et nytt annet ledd i barnevernloven § 8-4.
Fylkesnemndene for barnevern- og sosiale saker har
gjentatte ganger påpekt behovet for å få klare regler for hvorvidt
plasseringstiden etter et midlertidig vedtak skal inngå i den totale
plasseringstiden som gjelder for vedtak etter § 4-24 første og annet
ledd.
Departementet ser at det er behov for å nedfelle i
loven hvordan dette spørsmålet skal løses.
Departementet foreslår at det i § 4-25 annet
ledd lovfestes at plasseringstiden etter det midlertidige vedtaket
skal inngå i den totale plasseringstiden som gjelder for vedtak
etter § 4-24 første og annet ledd.
I en barnevernssak er det er av stor betydning
at det bringes klarhet i barnets videre omsorgssituasjon så raskt
som mulig. Departementet kan ikke se at dette dreier seg om saker
der partene skulle ha behov for lengre tid til å vurdere en eventuell
anke enn i andre saker som behandles etter tvisteloven.
Departementet foreslår etter dette å endre barnevernloven
§ 7-24 annet ledd slik at fristen for å reise søksmål er én måned
fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om
fylkesnemndas vedtak.